4. Endringer i lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv.
- 4.1 Innledning
- 4.2 Utilregnelighet
- 4.3 Forvaring
- 4.4 Overføring til tvunget psykisk helsevern
- 4.5 Overgangsordningen
Riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon har henvendt seg til Justisdepartementet og foreslått endringer i overgangsreglene for særreaksjonene.
Slik straffeloven § 44 annet ledd lyder etter lov 17. januar 1997 nr. 11, er de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad, straffri pga. utilregnelighet. Departementet presiserer at det ikke gjelder en helt absolutt IQ-grense på 55 for å bli ansett for å være utilregnelig. Etter departementets syn er det imidlertid en fordel å ha en samlebetegnelse for hvilke grader av psykisk utviklingshemming som leder til straffrihet, og det foreslås ikke endringer i ordlyden i straffeloven § 44 annet ledd.
Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdom har tatt opp spørsmål knyttet til såkalte dobbeltdiagnosetilfeller, herunder hvilken særreaksjon en høygradig psykisk utviklingshemmet som samtidig er psykotisk, skal idømmes. Departementet antar at de aller fleste med doble diagnoser vil bli betraktet som utilregnelige pga. den psykiske utviklingshemmingen og at det derfor er tvungen omsorg som vil være aktuell. Departementet vil imidlertid ikke foreslå at det gis en fast regel om at disse alltid skal anses utilregnelige på grunnlag av utviklingshemmingen. Det bør være retten som i det konkrete tilfellet avgjør utilregnelighetsgrunnlaget og dermed hvilken særreaksjon som kan idømmes.
Departementet går heller ikke inn for en egen overføringsadgang fra tvungent psykisk helsevern til tvungen omsorg.
Komiteen slutter seg til departementets synspunkter.
Etter straffeloven (ny) § 39 c kan forvaring, som i utgangspunktet er en tidsubestemt straff, idømmes tilregnelige lovbrytere. Et grunnvilkår for å idømme forvaring er at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. I tillegg må lovbryteren ha begått eller forsøkt å begå en nærmere angitt alvorlig forbrytelse. Videre må lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt å begå en slik forbrytelse (§ 39 c nr. 1). Også mindre alvorlige lovbrudd av samme art som i nr. 1 kan være tilstrekkelig til å bli idømt forvaring, dersom vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå forbrytelse som nevnt i nr. 1 og det er en nær sammenheng mellom forbrytelsene (§ 39 c nr. 2).
Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forvaring også bør kunne idømmes på grunnlag av ett alvorlig lovbrudd, og foreslår å fjerne kravet i § 39 c nr. 1 om at lovbryteren tidligere må ha begått slike forbrytelser som er nevnt der. Det vil imidlertid fortsatt være slik at forvaring som hovedregel bare bør idømmes ved gjentagelse av en alvorlig forbrytelse.
Forslaget vil medføre at noen flere kan bli idømt forvaring. Endringen innebærer ikke noen utvidelse i forhold til gjeldende regler om sikring.
Departementet har også vurdert om det allerede nå bør gjøres endringer i hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag for en forvaringsdom, slik justiskomiteen reiste spørsmål om i Innst. O. nr. 34 (1996-1997). Departementet har kommet til at § 39 c slik den nå foreslås, bør virke en tid før vilkårene evalueres.
Komiteen slutter seg til departementets forslag til endringer i reglene om forvaring. Forvaring er en tidsubestemt straff som idømmes tilregnelige forbrytere. Komiteen har merket seg at forvaring i hovedsak bare bør idømmes ved gjentakelse av en alvorlig forbrytelse, men er enig med departementet i at gjentakelse ikke skal være et vilkår. Komiteen støtter derfor departementets forslag om at forvaring også skal kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd, da det ikke kan utelukkes at enkelte tilregnelige forbrytere allerede etter å ha begått en alvorlig forbrytelse kan ha vist en så farlig adferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være tilstrekkelig.
Komiteen har merket seg at endringen i reglene om forvaring ikke innebærer noen utvidelse i forhold til gjeldende regler om sikring.
Komiteen har merket seg at flertallet i Innst. O. nr. 34 (1996-1997) tok opp spørsmålet om det er for sterke begrensinger på hvilke lovbrudd som kan medføre forvaring. Flertallet viste til at blant annet truende adferd kan virke meget belastende. Komiteen viser til at spesielt truende adferd kan se ut til å bli et stadig større problem, ikke minst blant ungdom. Komiteen vil imidlertid ikke gjøre endringer i forhold til Regjeringens forslag på dette området nå, men ber Regjeringen følge utviklingen nøye.
Komiteen understreker viktigheten av at det må skje et godt samarbeid mellom psykiatri og fengselsvesen; altså mellom ulike systemer for å treffe de riktige beslutninger og gi det best egnede tilbud til lovbryteren.
Etter gjeldende rett kan sikring idømmes utilregnelige lovbrytere på grunnlag av en hvilken som helst (ellers) straffbar handling, men i praksis brukes sikring bare for de alvorligste lovbruddene.
Lovbryter som anses utilregnelig pga. at han var psykotisk eller bevisstløs kan etter de nye reglene i lov 17. januar 1997 nr. 11 idømmes tvunget psykisk helsevern. Det er et grunnvilkår at særreaksjonen skal anses nødvendig for å verne samfunnet, jf. straffeloven § 39. Det er videre et vilkår at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en nærmere angitt alvorlig forbrytelse, og at det foreligger nærliggende fare for gjentakelse av nye alvorlige lovbrudd. Også mindre alvorlige lovbrudd av samme art som nevnt kan gi grunnlag for en særreaksjon dersom lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå alvorlig forbrytelse som nevnt. Faren for tilbakefall må da være særlig nærliggende.
Troms politidistrikt er i høringsrunden opptatt av problemene med utilregnelige personer som begår mindre alvorlig kriminalitet og manglende reaksjonsmuligheter overfor disse.
Et flertall i justiskomiteen bemerket i Innst. O. nr. 34 (1996-1997) at det kan vise seg at § 39 nr. 1 for sterkt begrenser hvilke lovbrudd som kan gi en særreaksjon.
Departementet legger til grunn at samfunnet har et behov for beskyttelse også mot enkelte mindre alvorlige lovbrudd begått av utilregnelige, særlig dersom aktiviteten blir svært plagsom, omfattende og intens. Departementet har imidlertid kommet til at § 39 ikke bør endres på dette punktet nå, men vil i samråd med Sosial- og helsedepartementet se nærmere på spørsmålet i lys av de erfaringer man får etter at psykisk helsevernloven trer i kraft.
Komiteen viser til at særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern kan idømmes en lovbryter som var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og dermed anses som utilregnelig. En forutsetning for å idømme denne reaksjonen, er at det er nødvendig for å verne samfunnet, og at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå visse typer alvorlige forbrytelser. Det må også være nærliggende fare for gjentakelse av nye lovbrudd.
Komiteen viser til at flertallet i Innst. O nr. 34 (1996-1997) tok opp spørsmålet om lovforslaget i for sterk grad begrenset hvilke lovbrudd som kan kvalifisere til overføring til tvungent psykisk helsevern. Komiteen har i den forbindelse spesielt merket seg høringsuttalelsen fra Troms politidistrikt om hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for å idømme denne særreaksjonen. Komiteen har merket seg at utilregnelige personer som begår mindre alvorlig kriminalitet også kan utgjøre et stort problem for samfunnet.
Komiteen viser til at det er flere årsaker til at departementet ikke ønsker å foreslå en utvidelse av virkeområdet nå:
Det bør vurderes om ikke lov om psykisk helsevern er bedre egnet til å regulere slike situasjoner enn bestemmelsene om strafferettslige særreaksjoner.
En utvidelse av bestemmelsen ville kreve en ny høringsrunde.
Påtalemyndigheten har mulighet til å påklage avgjørelse om opphør av tvunget psykisk helsevern dersom den har begjært innleggelse.
Komiteen deler Troms politidistrikts syn om at samfunnet har behov for beskyttelse også mot mindre alvorlige forbrytelser begått av utilregnelige, særlig dersom den ellers straffbare aktiviteten blir svært plagsom, omfattende og intens. Komiteen viser til at departementet mener at lov om psykisk helsevern er bedre egnet til å regulere disse situasjonene. Komiteen er ikke uenig i en slik vurdering, men etter komiteens oppfatning er det viktig at personer som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet ikke blir gående uten et tilbud. Komiteen ønsker derfor en sikkerhetsventil i loven mot dette.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring i straffeloven, slik at utilregnelige lovbrytere som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet i større grad enn i dag skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.»
Overgangsreglene i lov 17. januar 1997 nr. 11 innebærer at sikringsdommer som er avsagt før loven trer i kraft, faller bort innen ett år etter ikrafttredelsen. Mener påtalemyndigheten at det fortsatt er behov for en særreaksjon, må den reise sak for herreds- eller byretten før sikringsdommen er falt bort med påstand om idømmelse av særreaksjon.
Riksadvokaten har antydet at overgangsregelen bør vurderes endret, slik at det ikke er påkrevd med en konvertering av sikringsdommen før ved lengstetidens utløp. Også Den rettsmedisinske kommisjon har bedt om en revurdering av overgangsreglene fordi konverteringssakene vil innebære en ekstrem belastning på saksbehandlere og sakkyndige.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet at eksisterende påbegynte sikringstiltak kan fortsette inntil lengstetiden i sikringsbemyndigelsen er gått ut, men at den domfelte skal ha adgang til å kreve at påtalemyndigheten enten innstiller sikringstiltaket eller reiser sak med påstand om konvertering til en av de nye særreaksjonene. Etter forslaget bortfaller sikringsbemyndigelsen hvis sak i et slikt tilfelle ikke er reist innen ett år etter at kravet er satt fram. Dom på sikring som ikke er satt i verk, faller etter forslaget bort om ikke påtalemyndigheten reiser særreaksjonssak innen ett år etter lovens ikrafttredelse.
Forslaget til overgangsordning får støtte i høringsrunden, men Riksadvokaten og Oslo politidistrikt mener at også den ordning som foreslås nå vil være arbeidskrevende for påtalemyndigheten.
Departementet fastholder forslaget. Både hensynet til den sikringsdømte, og hensynet til at de to ordningene ikke skal løpe parallelt over svært lang tid, bør veie tyngre enn de praktiske og ressursmessige problemene for påtalemyndigheten.
Komiteen viser til at både Riksadvokaten og Den rettsmedisinske kommisjon ba om en revurdering av de overgangsordninger som ble vedtatt ved lov 17. januar 1997. Komiteen viser til at departementet har endret noe på overgangsreglene, men at både Riksadvokaten og Oslo politidistrikt mener at den ordningen som foreslås fortsatt vil være arbeidskrevende for påtalemyndigheten.
Komiteen støtter departementets forslag om at sikring som er satt i verk, kan fortsette til lengstetiden er gått ut, med mindre den domfelte krever at sikringstiltaket innstilles eller at det reises sak om konvertering til en av de nye særreaksjonene. Komiteen har merket seg at sikring som ikke er satt i verk, foreslås å falle bort dersom ikke påtalemyndigheten reiser sak innen ett år etter ikrafttredelsen.
Komiteen er enig i at det må være et mål å få konvertert idømte sikringsdommer til de nye særreaksjonene så snart som mulig. Komiteen er videre enig i at domfelte som sitter på sikring må gis anledning til å begjære konvertering til de nye særreaksjonene før lengstetiden for sikringsbemyndigelsen utgår. Komiteen viser til at det nye systemet gir en bedret rettssikkerhet for de domfelte, og ser også ulemper ved at de to ulike systemene skal administreres parallelt i lang tid fremover. Komiteen er enig i at omgjøringssak bør reises innen ett år etter at begjæring om det er fremsatt, og at samme frist bør legges til grunn for å reise sak om omgjøring av sikringsdommer som ennå ikke er satt i verk. Komiteen regner med at påtalemyndigheten vil følge opp dette, og vil understreke at Riksadvokaten må få tilført tilstrekkelige resurser slik at det blir praktisk mulig å overholde fristene.
Komiteen vil avvise å sette absolutte tidsfrister i loven for når sak må reises etter at begjæring er fremsatt eller for sikringsdommer som ennå ikke er satt i verk, og mener dette vil kunne skape unødige praktiske problemer. Komiteen foreslår derfor at ettårsfristen ikke gjøres absolutt, og at det ikke knyttes rettsvirkninger til om den i enkelttilfeller skulle bli oversittet. Komiteen foreslår følgende endring av lovvedtaket II pkt. 3 i Del II nr. 4 og 5:
«4. Den som er idømt sikring, kan kreve at påtalemyndigheten innstiller sikringstiltaket eller reiser sak med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven §§ 39, 39 a eller 39 c. Sak skal så vidt mulig reises innen ett år etter at kravet er satt frem. Nr. 3 siste punktum gjelder tilsvarende.
«5. For dom på sikring som ikke er satt i verk når loven trer i kraft, skal påtalemyndigheten så vidt mulig innen ett år etter lovens ikrafttredelse innstille sikringstiltaket eller reise sak for herreds- eller byretten med påstand om idømmelse av særreaksjon etter straffeloven §§ 39, 39a eller 39c. Nr. 3 siste punktum gjelder tilsvarende.»