Lund-kommisjonen ble oppnevnt 1. februar 1994 og fikk i oppgave å vurdere om de hemmelige tjenestene hadde drevet ulovlig overvåking av norske borgere. Betydelige deler av de rettslige rammebetingelser som har vært gjeldende for overvåkingstjenesten i etterkrigstiden har måttet tåle sterk kritikk fra Lund-kommisjonen.

I en særskilt redegjørelse til Stortinget 16. desember 1996 tok statsministeren til orde for at det burde foretas en ny samlet gjennomgang av blant annet overvåkingstjenestens organisering og rettslige rammebetingelser. Dette ledet frem til oppnevning av Danielsenutvalget som fremla sin utredning 27. mars 1998 som NOU 1998:4.

Justiskomiteen uttalte i Innst. O. nr. 11 (1994-1995) at komiteen var av den oppfatning at en regulering av overvåkingstjenestens virksomhet bør innarbeides i politiloven, og at det bør utarbeides en egen lovgivning for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens virksomheter. Lovregulering av de to sistnevnte tjenester er allerede gjennomført.

Lovforslaget er en naturlig oppfølging av Lund-kommisjonens rapport, og bygger i hovedsak på Danielsenutvalgets vurderinger og anbefalinger.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og representanten Jørn L. Stang, konstaterer at lovforslaget er en naturlig oppfølging av Lund-kommisjonens rapport, og at det i hovedsak bygger på Danielsenutvalgets vurderinger og anbefalinger. Komiteen har merket seg at både utvalget og departementet legger til grunn at det fortsatt er behov for en overvåkingstjeneste i Norge, at tjenesten skal organiseres som et særorgan innenfor politiet, at det «to-sporede ansvarssystem» videreføres, og at overvåkingstjenesten fortsatt skal ha etterforsknings- og påtalekompetanse. Komiteen er enig i disse konklusjonene.

Komiteen vil spesielt påpeke viktigheten av at både riksadvokaten og Justisdepartementet har et overordnet ansvar for overvåkingstjenestens arbeid på klart definerte områder. Det er naturlig at Justisdepartementet har et styringsansvar for vesentlige deler av overvåkingstjenestens arbeid, spesielt for den forebyggende virksomheten. Samtidig er det helt avgjørende i et demokrati at en politisk uavhengig påtalemyndighet styrer overvåkingstjenestens etterforsk­ning, slik at etterforskningen av straffesaker ikke påvirkes av partipolitiske hensyn.