7.1 Bør det stilles minstekrav til grunnkapitalen og bør grunnkapitalen være bundet?

Innledning

Gjeldende stiftelseslov har ikke noen generell regel om at stiftelser skal ha en viss grunnkapital. Hovednæringsdrivende stiftelser skal imidlertid ved tidspunktet for registrering i Foretaksregisteret ha en grunnkapital på minst 200 000 kroner. Etter forskrift om offentlige stiftelser § 1 skal også offentlige stiftelser ha en grunnkapital på minst 200 000 kroner.

Det gjelder heller ikke noen alminnelig regel om at stiftelsers grunnkapital skal være bundet, det vil si at grunnkapitalen ikke kan brukes til utdelinger. For offentlige stiftelser følger det imidlertid et slikt krav av lovens § 16, og her gjelder dessuten en regel om tilleggsavsetninger til den bundne kapitalen som bestemmer at minst en tidel av kapitalavkastningen «vanligvis» skal legges til den urørlige kapitalen.

Stiftelseslovutvalget går inn for at den nye loven skal stille minstekrav til grunnkapitalens størrelse. Utvalget legger stor vekt på at stiftelsen styrker sitt særpreg som organisasjonsform ved et krav om minste grunnkapital. Utvalget legger bl.a. også vekt på selvstendighetskriteriet.

Når det gjelder hvor høyt kravet til minstekapital skal settes, foreslår utvalget 100 000 kroner for alminnelige stiftelser, og 200 000 kroner for næringsdrivende stiftelser. Utvalget foreslår at alminnelige stiftelser skal kunne få dispensasjon fra kravet om en minste grunnkapital hvis det foreligger «særlige grunner», likevel slik at kravet ikke kan settes til et beløp på under 50 000 kroner. Grunnkapitalen skal bindes i stiftelsen, slik at den ikke kan angripes gjennom utdelinger. Det vurderes om denne regelen bare bør gjennomføres for næringsdrivende stiftelser, men utvalget går ikke inn for det.

Utvalget går inn for at loven bør ha regler om bundet kapital også utover grunnkapitalen. Det foreslås en plikt til å foreta avsetning til tilleggskapital med minst en tidel av stiftelsens årsoverskudd. Det kan være behov for en regel som sikrer en viss kapitaloppbygging, og som på den måten gir grunnlag for at stiftelsen kan få en varig eksistens.

Virkningen av at kravet til minste grunnkapital eller kravet om at grunnkapitalen skal være bundet ikke er overholdt, skal være ugyldighet. Brudd på plikten til å foreta avsetninger til tilleggskapital skal imidlertid ikke føre til ugyldighet.

Blant høringsinstansene er det delte oppfatninger om forslagene.

Alminnelige stiftelser

Departementet slutter seg til forslaget om at stiftelser skal ha en minste grunnkapital. Et slikt krav vil riktignok avskjære dem som ønsker å avsette et mindre beløp til allmennyttige eller ideelle formål, fra å gjøre dette i form av en stiftelse. På den annen side vil en donator vanligvis ha anledning til å gi beløpet direkte til vedkommende formål. Departementet foreslår i likhet med utvalget at minstebeløpet settes til 100 000 kroner for alminnelige stiftelser. Departementet er også enig med utvalget i at det bør gis en adgang for Stiftelsestilsynet til å dispensere fra kravet til minste grunnkapital, jf. utkastet § 14. Som utvalget påpeker kan det være aktuelt å gi dispensasjon både i tilfeller hvor det sentrale ikke er å forvalte en grunnkapital, men å drive en eller annen ideell aktivitet, i tilfeller hvor den eiendelen som skytes inn som grunnkapital vanskelig kan verdsettes i penger, og for innsamlingsstiftelser. Dispensasjon må imidlertid også kunne gis i andre tilfeller. Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag om at det bare kan gis dispensasjon når det foreligger «særlige grunner», eller at det ikke kan dispenseres fra kravet til minste grunnkapital slik at grunnkapitalen settes til under 50 000 kroner. Å sette grunnkapitalen så lavt, bør riktignok stort sett være utelukket. Når departementet likevel ikke har fulgt opp forslaget, skyldes dette først og fremst at det i enkelte tilfeller kan være så godt som umulig å verdsette den eiendelen som skal skytes inn som grunnkapital, for eksempel museumsgjenstander.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke rettslige konsekvenser det skal ha at kravet om minste grunnkapital ikke er oppfylt, er departementet enig i at disposisjonen i prinsippet må anses som ugyldig. Hvis «oppretteren» lever, vil midlene fortsatt anses å tilhøre ham/henne. Er oppretteren derimot død, skal Stiftelsestilsynet bestemme hva som skal skje med midlene.

Departementet har kommet til at kravet om minste grunnkapital ikke bør gjøres gjeldende for eldre stiftelser. Det vil si at det bare er stiftelser som opprettes etter ikrafttredelsen av loven, som må ha en grunnkapital på minst 100 000 kroner.

Departementet vil ikke foreslå at grunnkapitalen i alminnelige stiftelser skal være bundet. Kravet om bundet grunnkapital bygger på en forutsetning om at stiftelser i prinsippet skal ha et evig liv. Departementet er ikke enig i denne forutsetningen. Departementet kan heller ikke se at det i seg selv er noe i veien for at grunnkapitalen etterhvert blir brukt til å tjene formålet, hvis dette er i samsvar med oppretterens vilje eller naturlig ut fra stiftelsens formål. På den bakgrunn er det heller ikke aktuelt å innføre regler om obligatoriske avsetninger til tilleggskapital.

Næringsdrivende stiftelser

Når det gjelder næringsdrivende stiftelser, er departementet i utgangspunktet enig med utvalget i at det bør være et krav om en grunnkapital på minst 200 000 kroner. Departementet er også enig i at grunnkapitalen bør være bundet i stiftelsen i den forstand at den ikke kan benyttes til utdelinger. Hensynet til kreditorer og ansatte tilsier at man har regler som sikrer et vern av stiftelsens kapital.

Næringsvirksomheten i holdingstiftelsene utøves bare gjennom eierinteresser (f.eks. aksjer) i andre selskaper. Det er det underliggende selskapet som er ansvarlig for de forpliktelser som pådras, og det er lovreguleringen av vedkommende selskapsform (f.eks. aksjeloven) som håndterer hensynet til kreditorene. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at særreglene om grunnkapital og at grunnkapitalen skal være bundet, bare bør gjøres gjeldende for næringsdrivende stiftelser som ikke er holdingstiftelser.

Utvalget foreslår at ikke bare grunnkapitalen skal være bundet, men at det skal stilles krav om obligatorisk avsetning til tilleggskapital, som også skal være bundet. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. En slik skjematisk bestemmelse tar i for liten utstrekning hensyn til behovet for egenkapitaldannelse i den enkelte stiftelse. Det er verken i stiftelsens eller samfunnets interesse at en stiftelse tvinges til å ha en bundet egenkapital som er uforholdsmessig stor i forhold til formålet.

Manglende overholdelse av de særlige reglene om grunnkapital, bør etter departementets mening ikke føre til ugyldighet. En overtredelse av regelen om at grunnkapitalen ikke kan brukes til utdelinger, vil helst oppstå etter at stiftelsen er etablert. Etter departementets syn virker det problematisk å slå fast at en stiftelse som først har vært gyldig opprettet, i ettertid likevel skal anses som ugyldig.

Utvalget foreslår ikke overgangsregler for næringsdrivende stiftelser når det gjelder kravet til minste grunnkapital. Dette begrunnes med at det allerede gjelder et krav om grunnkapital på minst 200 000 kroner for slike stiftelser. Kravet i nåværende lovs § 25 gjelder imidlertid bare for hovednæringsdrivende stiftelser. Departementet foreslår på denne bakgrunn en overgangsperiode på fem år for næringsdrivende stiftelser for å bringe grunnkapitalen opp til 200 000 kroner, jf. § 61 bokstav b. Det foreslås også en hjemmel for Stiftelsestilsynet til å gi dispensasjon for tilfeller hvor stiftelsen har store problemer med å tilfredsstille kravet, men hvor det likevel er rimelig at næringsvirksomheten fortsetter.

7.2 Grunnkapital som består av andre eiendeler enn penger

Blant annet på grunn av de foreslåtte reglene om minste grunnkapital er det et behov for å sikre at de verdier som er oppgitt som grunnkapital, er reelle.

Grunnkapital som består av penger, reiser få problemer. Grunnkapital som består av andre eiendeler enn penger, reiser flere spørsmål, bl.a. om hva slags eiendeler som kan benyttes som grunnkapital, hvordan de skal verdsettes, og hvordan man skal kontrollere verdsettingen.

Utvalget viser til at uten regler som sikrer at enhver stiftelse tilføres reell grunnkapital ved opprettelsen, vil reglene lett kunne omgås. Utvalget foreslår på denne bakgrunn følgende regler:

• a) Eiendeler som en stiftelse mottar som oppgjør for grunnkapitalen, kan ikke overdras til høyere verdi enn den virkelige verdi på dagen for åpningsbalansen.

• b) Eiendeler som ikke kan føres opp i balansen, kan ikke brukes som kapitalinnskudd.

• c) Dersom grunnkapitalen gjøres opp i annet enn penger, skal det redegjøres for de forhold som er av betydning for vurderingen av innskuddet. Redegjørelsen skal inneholde en beskrivelse av de enkelte tilførte aktiva.

• d) En statsautorisert eller registrert revisor skal bekrefte at de oppførte verdiene tilfredsstiller vilkårene i loven.

Ingen av høringsinstansene uttaler seg spesielt om de særlige spørsmål som oppstår når grunnkapitalen består av annet enn penger.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter når det gjelder behovet for regler som sikrer at grunnkapitalen er reell ved opprettelsen av stiftelsen, og er enig i forslaget om at det bare er eiendeler som kan føres opp i balansen, som kan brukes som grunnkapital, jf. utkastet § 15 første ledd. Regelen innebærer blant annet at en plikt til å utføre et arbeid eller en tjeneste ikke kan brukes som grunnkapital. Bestemmelsen gjelder for øvrig både i forbindelse med opprettelsen av stiftelsen og i forbindelse med kapitalforhøyelse. Departementet har også fulgt opp forslaget om at de eiendeler som stiftelsen mottar som oppgjør for grunnkapitalen, ikke kan overtas til en høyere verdi enn virkelig verdi, jf. § 15 annet ledd.

Departementet følger imidlertid ikke opp forslaget pkt. c, idet en mener revisors bekreftelse vil være tilstrekkelig.

7.3 Krav om hvordan stiftelsens midler skal plasseres og forvaltes

Gjeldende stiftelseslov har ingen alminnelig regulering av hvordan stiftelsens midler skal plasseres og forvaltes. Som utvalget uttaler, må det imidlertid etter ulovfestet rett legges til grunn at midlene skal plasseres og forvaltes på en forsvarlig måte.

For offentlige stiftelser er det fastsatt særskilte krav til hvordan midlene skal plasseres i forskrift om offentlige stiftelser. Det er et alminnelig krav at stiftelsens midler skal plasseres og forvaltes på en slik måte at avkastningen til enhver tid blir tilfredsstillende. Det er gitt detaljerte regler om plassering, ved at det er gitt en uttømmende liste over lovlige plasseringsalternativer.

Utvalget slår fast at loven ikke bør oppstille nye regler om plasseringsplikt for næringsdrivende stiftelser da dette kan motvirke næringsvirksomheten. Utvalget går heller ikke inn for regler om plasseringsplikt for alminnelige stiftelser. Det foreslås i stedet en regel som pålegger styret en generell plikt til å forvalte kapitalen slik at sikkerheten til enhver tid ivaretas på en fullt ut forsvarlig måte.

Det er bare noen få av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. § 18. Når det gjelder uttalelsen fra Den Norske Advokatforening om at en slik bestemmelse er intetsigende, viser departementet til at et forsvarlighetskrav uansett må antas å gjelde etter ulovfestet rett, og etter departementets syn er det en fordel at prinsippet kommer klart til uttrykk i loven.

Departementet er også enig med utvalget i at detaljerte krav til hvordan stiftelsers midler skal plasseres, lett kan fremstå som rigide, og at de kan vanskeliggjøre mulighetene for en god avkastning. Departementet kan dermed heller ikke se at reglene bør gjennomføres som en fravikelig ordning i loven, slik Den Norske Advokatforening foreslår. Etter departementets syn er styret nærmest til å vurdere hvordan stiftelsens midler bør forvaltes.

7.4 Krav om forsvarlig virksomhet. Handleplikt ved tap av stiftelsens egenkapital

Stiftelsesloven har ikke regler som stiller generelle krav til stiftelsers egenkapital, eller som krever at virksomheten skal tilpasses egenkapitalen. Det kreves imidlertid at offentlige stiftelser skal ha en forvaltningskapital (egenkapital og fremmedkapital) som står i rimelig forhold til formålet.

Stiftelseslovutvalget drøfter om det bør gis bestemmelser utover de foreslåtte reglene om bundet grunnkapital og tilleggskapital, som tar sikte på å bevare kapitalgrunnlaget i stiftelsen. Utvalget vurderer om det bør gis en regel tilsvarende aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-4, som bestemmer at selskapet til enhver tid skal ha en aksjekapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet. Etter utvalgets mening passer ikke en slik regel så godt for stiftelser.

Utvalget vurderer deretter om det bør gis regler om handleplikt for styret ved tap av egenkapitalen tilsvarende aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-5. Det foreslås at hvis to tredeler av grunnkapitalen er tapt, skal styret straks behandle saken og varsle Stiftelsestilsynet. Styret skal deretter redegjøre for tilsynet for om det er behov for tiltak, og hva eventuelle tiltak skal gå ut på. For næringsdrivende stiftelser foreslås det at det samme skal gjelde også når egenkapitalen er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten.

Ingen av høringsinstansene uttaler seg prinsipielt om disse forslagene.

Departementet er enig i utvalgets vurderinger når det gjelder spørsmålet om å innføre en regel tilsvarende aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-4. Departementet er også enig med utvalget i at det kan være behov for en regel som pålegger styret en handleplikt ved tap av egenkapitalen, og en slik regel er tatt inn i lovforslaget § 25. I motsetning til utvalgets forslag gjelder imidlertid departementets bestemmelse bare for næringsdrivende stiftelser. Grunnen til dette er at etter departementets forslag gjelder det ikke noe krav om bundet egenkapital for alminnelige stiftelser.

7.5 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til departementets forslag om at det ikke er opprettet noen gyldig stiftelse (juridisk person) dersom ikke kravet til minste grunnkapital er oppfylt.

Komiteen støtter også forslaget om at det skal bestemmes hva som skal skje med midlene dersom stifteren er død.

Komiteen støtter videre departementets syn på at det ikke er tilstrekkelig tungtveiende grunner til å innføre krav om bundet grunnkapital, dvs. et forbud mot at grunnkapitalen kan brukes til utdelinger, i alminnelige stiftelser.

Komiteen viser til at utdelinger iht. § 19 som hovedregel ikke skal kunne foretas til stiftelsens oppretter eller dennes ektefelle/samboer. Det gis imidlertid en adgang i § 19 til å dispensere fra dette forbudet. Komiteen viser til at formålet med dispensasjons-regelen har vært å unngå at ideelle organisasjoner og lignende, som oppretter en stiftelse til et formål organisasjonen ivaretar, skal være forhindret fra å motta utdelinger fra stiftelsen. Et annet eksempel som nevnes er der en person har opprettet en stiftelse som skal legge forholdene til rette for personer med en bestemt sykdom, og der vedkommende senere får samme sykdom. Komiteen er enig i at slike tilfeller bør falle inn under unntaksregelen.

Komiteen støtter videre både forslaget om en overgangsperiode på fem år for visse næringsdrivende stiftelser til å bringe grunnkapitalen opp til 200 000 kroner, og en hjemmel til å gi dispensasjon fra dette kravet. Komiteen slutter seg til departementets øvrige forslag for næringsstiftelser.

Komiteen støtter forslaget om at det bare er eiendeler som kan føres opp i balansen som kan brukes som grunnkapital, og at plikt til å utføre arbeid eller tjeneste ikke kan regnes med. Komiteen er også enig i reglene om verdsetting av gjenstandene.

Komiteen mener det er riktig at det lovfestes et krav til forsvarlig plassering av stiftelsens midler. Komiteen støtter også departementets syn på at det ikke bør innføres detaljerte krav til hvordan stiftelsens midler skal plasseres. Et slikt detaljeringsnivå kan fort medføre urimelige resultater.

Komiteen slutter seg til departementets syn om at næringsdrivende stiftelser pålegges en handleplikt dersom egenkapitalen er lavere enn forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i stiftelsen, eller dersom to tredjedeler av grunnkapitalen har gått tapt.

Komiteen slutter seg videre til departementets forslag om at også alminnelige stiftelser skal ha en minste grunnkapital, men at dette bare skal gjelde for stiftelser som opprettes etter lovens ikrafttreden.

For øvrig slutter komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, seg til departementets forslag og synspunkter når det gjelder grunnkapitalens størrelse, men vil presisere at det gis adgang til å dispensere fra kravet til minste grunnkapital i lovens § 14.

Flertallet har merket seg at dispensasjon skal kunne gis der man etter en avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende mener at de beste grunner taler for å gjøre unntak. Et viktig moment vil være om stiftelsesformen er egnet for vedkommende rettsdannelse selv om kravet til minste kapital ikke er oppfylt, og i hvilken grad det er mulig å gjennomføre formålet på en annen måte enn i form av stiftelse. Flertallet vil i likhet med departementet understreke at selv om hovedregelen er at grunnkapitalen skal være minst 100 000 kroner, bør bestemmelsen ikke tolkes for strengt. Det kan i praksis være en del tilfeller der det er aktuelt å gi dispensasjon, og flertallet mener det er et viktig og riktig signal som gis når departementet ikke følger opp utvalgets forslag om å ta inn et krav om at det skal foreligge «særlige grunner» for å gi dispensasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og representanten Stang mener at et krav om grunnkapital på minst 100 000 kroner er altfor høyt, og at grensen bør settes til 10 000 kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og representanten Stang viser til pkt. 15 nedenfor der det fremgår at disse medlemmer primært går inn for at proposisjonen sendes tilbake til Regjeringen. Subsidiært vil disse medlemmer støtte forslaget fra Fremskrittspartiet når det gjelder endring av § 14.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer forslag til endring av stiftelsesloven § 14 der nedre grense for grunnkapitalen foreslås satt til 10 000 kroner.