2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Kari Manger, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at det i arbeidsmiljøloven § 55 A er forbud mot å diskriminere ved ansettelse på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil samlivsform eller homofil legning.
Komiteen har tidligere utsatt å ta stilling til om også funksjonshemmede bør få den samme beskyttelse mot diskriminering ved ansettelse som de grupper som allerede er nevnt i arbeidsmiljøloven § 55 A. Årsaken til denne utsettelsen var at komiteen ønsket en mer grundig utredning om behovet for også å innlemme funksjonshemmede i § 55 A.
Komiteen er enig med departementets intensjoner om at flest mulig funksjonshemmede skal få muligheter til deltakelse i arbeidslivet.
Komiteen slutter seg således til departementets forslag om at også funksjonshemmede bør få beskyttelse mot diskriminering ved ansettelse i arbeidsmiljøloven på linje med de grupper som fra før er nevnt i arbeidsmiljøloven § 55 A.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at innføring av opplysningsplikt, deling av bevisbyrden og erstatningsansvar vil gjøre diskrimineringsforbudet for alle diskrimineringsgrunner i § 55 A mer effektivt.
Flertallet viser også til at tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt for arbeidsgiver, delt bevisbyrde og erstatningsansvar finnes både i svenske særlover og i to rådsdirektiv om hhv. ikke-diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse og forbud mot diskriminering i arbeidslivet.
Flertallet slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens framlegg i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at departementet også legger frem forslag om sanksjonsbestemmelser som skal gjøre bestemmelsene i § 55 A mest mulig effektive.
Disse medlemmer viser videre til at departementet i denne sammenheng fremmer forslag om å innføre både opplysningsplikt for arbeidsgiver, delt bevisbyrde og erstatning fra arbeidsgiver ved usaklig forskjellsbehandling ved ansettelse etter § 55 A.
Disse medlemmer er av den oppfatning at man bør være svært tilbakeholden med for sterk inngripen i arbeidsgivers styringsrett vedrørende ansettelse. Utvelgelse av medarbeidere er en svært viktig oppgave for enhver bedrift, og arbeidsgiver må kunne tillegge sine egne vurderinger av enhver arbeidssøkers egnethet betydelig vekt.
Disse medlemmer mener at de klart dokumenterbare kvalifikasjoner som utdanning og praksis tillegges for stor vekt på bekostning av de mer udokumenterbare kvalifikasjoner gjennom kravet om opplysningsplikt.
Disse medlemmer viser til at det ved ansettelse må være rom for arbeidsgiver å vektlegge også andre sider ved arbeidssøkers kvalifikasjoner enn bare utdanning, praksis og andre klart dokumenterbare kvalifikasjoner.
Disse medlemmer vil påpeke at lovforslaget kan virke uheldig overfor jobbsøkere med lavere utdannelse, fordi det blir vanskeligere å vektlegge andre positive egenskaper som gjør en person vel egnet til ansettelse enn de rent dokumenterbare kvalifikasjoner. Av frykt for å bli rammet av diskrimineringsbestemmelsene vil stadig flere arbeidsgivere kunne se seg tvunget til å ansette nye medarbeider ut fra de rent dokumenterbare kvalifikasjoner fremfor å vektlegge andre positive egenskaper hos jobbsøker. Lavere utdannede jobbsøkere vil således bli de store taperne, noe som er klart uheldig.
Disse medlemmer vil også påpeke at rekruttering til arbeidslivet kan bli en mer lukket prosess som følge av dette lovforslag. Arbeidsgiver kan, for å unngå konflikter med lovens § 55 A rekruttere folk i all stillhet uten åpen utlysning av stillingen. Det er lite ønskelig at ansettelser skal skje i all hemmelighet.
Disse medlemmer er også bekymret for at næringslivet vil bli belastet med enda flere tyngende pålegg i tillegg til det enorme skjemaveldet, de mange lover og utallige foreskrifter de fra før av er belastet med.
Disse medlemmer går på dette grunnlag imot departementets forslag både om opplysningsplikt for arbeidsgiver, delt bevisbyrde og erstatning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på at erfaringer med dagens diskrimineringsforbud viser at retten til behandling i praksis har liten verdi fordi man ikke har mulighet til å påvise at man eventuelt er blitt forbigått. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at det innføres opplysningsplikt. Disse medlemmer finner det videre riktig at det innføres delt bevisbyrde, dvs. at når en arbeidssøker peker på at det foreligger indikasjoner på at man er blitt diskriminert, blir det arbeidsgivers plikt å sannsynliggjøre at dette ikke er tilfelle.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at utgangspunktet i norsk rett er at det er saksøkers plikt å dokumentere sine rettigheter i samsvar med den påstand som fremmes for domstolene. Regjeringen fastslo i Ot.prp. nr. 16 (1997-1998) at både styrkeforholdet mellom partene og ansettelsesprosessens lukkede karakter tilsier at omvendt eller delt bevisbyrde burde lovfestes i saker som dreier seg om diskriminering ved ansettelse. Å ha tilgang til, og full informasjon om, hvilke faktorer som ligger til grunn for en ansettelse er grunnleggende for å kunne reise en sak, og derfor er det naturlig at det er arbeidsgiver som må føre bevis for ikke å ha brutt diskrimineringsparagrafen i loven. Forslaget innebærer at det er arbeidsgiver som må godtgjøre at det ikke har funnet sted noen usaklig forskjellsbehandling. Disse medlemmer vil hevde at forslaget om å innføre delt bevisbyrde i § 55 A tredje ledd er en viktig forutsetning for at lovverket skal kunne virke etter sin hensikt.
Ulike regjeringer foreslo i Ot.prp. nr. 16 (1997-1998) og i Ot.prp. nr. 34 (2000-2001) tilsvarende bestemmelser. Uten en erstatningsregel vil § 55 A kunne bli en ren signalbestemmelse. Fastsettelsessøksmål for å få stadfestet at man har blitt diskriminert er viktig. Like viktig er det å kunne reise søksmål med erstatningskrav etter bestemmelsen, slik at det ikke er uten omkostning for den som bryter loven. Disse medlemmer vil derfor støtte forslaget om at arbeidssøker kan kreve erstatning dersom arbeidsgiver har overtrådt bestemmelsene i § 55 A annet ledd.
Komiteen vil også vise til at gjennomsnittlig saksbehandlingstid og utleveringstid for hjelpemidler blir for lang i forhold til bedriftenes behov for å få en arbeidstaker på plass og i funksjon. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid er 5 uker fra hjelpemiddelsentralen og 7,5 uker når det gjelder engangstilskott. I tillegg kommer utleveringstid før hjelpemidlet er på plass. Til sammen blir dette i gjennomsnitt 4 måneders venting. Komiteen vil påpeke at det ikke bør ta mer en et par måneder fra en sak er fremmet, til hjelpemidlene er på plass og komiteen vil derfor be Regjeringen sørge for å få behandlingstiden ned.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til folketrygdlovens bestemmelser om arbeidsgiverens egenandel tilsvarende 1/2 grunnbeløp i folketrygden, først trer i kraft når en fast ansatt arbeidstaker blir funksjonshemmet. Flertallet viser til at arbeidsgivere som ansetter funksjonshemmede, og som vil måtte tilrettelegge arbeidsplassen bedre, vil få sine utgifter til dette dekket gjennom folketrygden.
Flertallet viser til at Sandman-utvalget (NOU 2000:27) har foreslått at arbeidsgivers egenandel skal falle bort, bl.a. med bakgrunn i at egenandelsordningen er administrativt krevende. Flertallet mener det derfor er riktig at en tar stilling til dette enten ved oppfølgingen av Sandman-utvalget eller ved budsjettbehandlingen for 2002.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til svarbrev fra kommunal- og regionaldepartementet av 29. januar 2001 til Sosialistisk Venstrepartis gruppe der det vises til at i retningslinjene til folketrygdlovens § 10-7 setter det et krav om at arbeidsgiver skal dekke et beløp tilsvarende 1/2 grunnbeløp i folketrygden før det ytes tilskudd til hjelpemidler for å tilrettelegge på arbeidsplassen for en funksjonshemmet ansatt som trenger tilrettelegging. Dette medlem vil peke på at disse retningslinjene til folketrygdlovens bestemmelser kan være til hinder for at funksjonshemmede får arbeid i og med at arbeidsgiver må betale 23 475 kroner (jf. rundskriv nr. 2-98, kap. 10 § 10-7) og at dette vil gjøre arbeidsgivere mer skeptisk til å ansette mennesker med helseplager eller funksjonshemninger. I de fleste bedrifter vil dette være en liten utgift. Arbeidsgiversiden argumenterer imidlertid sterkt for at denne regelen er et hinder for tilsetting av funksjonshemmede.
For å fjerne dette hinderet fremmes derfor følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen endre retningslinjene til folketrygdens § 10-7 slik at arbeidsgivers egenandel på 1/2 G ved tilrettelegging av forhold på arbeidsplassen for funksjonshemmede bortfaller.»