Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom Thoresen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Johan J. Jakobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Rugtvedt, fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, viser til at Norge i mange internasjonale sammenhenger må ta stilling til forslag til omforente holdninger eller tiltak. Dette er en vanlig oppgave for Regjeringen som utøvende makt - og for norsk utenrikstjeneste. I en verden preget av stadig sterkere internasjonalisering, er dette noe som norske representanter stadig oftere må håndtere i en rekke forskjellige internasjonale fora. Det gjelder bl.a. i FN og FNs mange underorganisasjoner, i Verdensbanken og IMF, i NATO, i EØS-samarbeidet og i det øvrige samarbeid Norge har med EU. Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd vil de neste to årene medføre at Norge må innta konkrete standpunkter i en rekke kontroversielle spørsmål.

Komiteen vil understreke at spørsmål om norsk tilslutning til bestemte posisjoner - holdninger, strategier og tiltak - hører med til Regjeringens daglige arbeidsoppgaver og at dette i de aller fleste tilfeller kan gjøres uten at det er nødvendig å forelegge saken for Stortinget, enn si som eget lovforslag.

Komiteen har merket seg at det foreliggende lovforslag i § 1 gir Kongen myndighet til å

«treffe dei føresegnene som er naudsynte for at Noreg kan slutte seg til vedtak av Den europeiske unionen innan området for Den felles utanriks- og tryggingspolitikken.»

Komiteen vil peke på at formuleringen av fullmakten dermed ikke er presist avgrenset til bestemte typer tiltak, men i prinsippet synes å omfatte alt som EU måtte vedta innen området for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Så langt har EU gjennom Maastricht-traktaten og Amsterdam-traktaten fått myndighet fra medlemsstatene til å ta i bruk følgende fire utenrikspolitiske virkemidler: felles holdninger og felles aksjoner, felles strategier og internasjonale avtaler.

Komiteen vil peke på at det bare er i bestemte sammenhenger at norsk tilslutning til vedtak i internasjonale fora krever hjemmel i lovvedtak i Stortinget. Det gjelder for eksempel i de tilfeller Norge slutter seg til internasjonale sanksjoner mot tredjestater, som innebærer inngrep i private individers rettslige stilling. Lovhjemmel er også nødvendig for å sikre effektiv oppfølging fra norske borgere og bedrifter og for å straffe brudd på disse sanksjonsbestemmelsene.

For å få større klarhet om hva slags vedtak Regjeringen i praksis har behov for og ønsker å få Stortingets fullmakt til å treffe gjennom den foreliggende fullmakts­loven, oversendte komiteen den 7. desember 2000 en del spørsmål som departementet ga svar på i brev av 17. januar 2001 (vedlegg). Komiteen legger betydelig vekt på de presiseringer som er gitt i brevet.

Fra svarets generelle innledning vil komiteen framheve særlig to punkter. For det første presiserer departementet at «Lovforslaget omfatter kun ikke-militære tiltak». For det andre svarer departementet at «Det er grunn til å presisere at den type tiltak som lovforslaget tar sikte på å hjemle» er «en rask reaksjon mot tredjeland i form av avbrytelse av økonomisk eller annet samkvem …».

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at disse presiseringer av hjemmelen også må avspeiles i lovens ordlyd. Flertallet vil derfor foreslå at lovens tittel og § 1 endres slik at ordlyden samsvarer mer med intensjonen.

Flertallet finner det heller ikke nødvendig å knytte denne fullmakt utelukkende til norsk tilslutning til vedtak som er gjort av Den europeiske union innen EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, selv om dette som regel kan være en naturlig kontekst i lys av Norges konsultasjonsordninger med EU. Loven bør etter flertallets syn også ha en åpning for at Norge gjennom forskrift gitt av Kongen kan slutte seg til tiltak med bred internasjonal tilslutning selv om EU, for eksempel på grunn av indre uenighet, ikke har truffet noe bindende vedtak innen rammen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. I slike tilfeller må det etter flertallets syn forutsettes at det er relativt bred enighet om tiltakene blant Norges nære samarbeidspartnere, herunder de fleste EU-landene og USA. Dersom slik bred internasjonal oppslutning ikke foreligger, er det naturlig at man som tidligere forelegger saken for Stortinget gjennom en lovproposisjon.

I proposisjonen understrekes at

«Regjeringa legg til grunn at sanksjonar må baserast på vedtak gjorde av Tryggingsrådet i FN.»

Flertallet er enig i denne hovedlinje, men ser liksom Regjeringen at det i noen tilfeller kan hende at sanksjonsvedtak det er bred internasjonal støtte til blir hindret av veto i Sikkerhetsrådet. Dersom det i slike saker godtgjøres at det er et faktisk behov for spesielt rask iverksetting av sanksjonsvedtak, ser flertallet at det kan være behov for en fullmaktslov som gir Regjeringen hjemmel til å innføre sanksjoner gjennom forskriftsvedtak. Flertallet legger til grunn at dersom det ikke er bred enighet blant våre nærmeste internasjonale samarbeidspartnere, herunder de fleste EU-landene og USA, er det en indikasjon på at aktuelle sanksjonsvedtak internasjonalt er så kontroversielt at Regjeringen må trekke Stortinget inn på normal måte ved å legge fram lovproposisjon om sanksjonene.

I noen spesielle tilfeller kan det være aktuelt at Norge sammen med noen få andre land går foran, blant annet i tilfeller hvor dette kan anses positivt i arbeidet for å trekke flere land med i de internasjonale tiltakene. Også i disse tilfeller mener flertallet at det fortsatt vil være mest forsvarlig at saken legges fram som lovproposisjon.

Flertallet har også merket seg at utenriksministeren i sitt svarbrev av 17. januar 2001 bekrefter at han er enig i at demokratihensyn kan svekkes ved benyttelse av fullmaktslover, blant annet fordi

«man ikke får den samme grundige forberedelse og den offentlige debatt som normalt vil gå forut for vedtakelsen av en særskilt formell lov i Stortinget.»

Også av denne grunn mener flertallet at en ikke bør benytte fullmaktsloven annet enn i tilfeller hvor virkningen av sanksjonene vil bli vesentlig svekket om man tar seg tid til å forelegge sanksjonstiltakene for Stortinget som egen sak.

Flertallet vil dessuten framheve den presisering som departementet også gjør i sitt svar, når det om de aktuelle sanksjoner mot tredjestater eller bevegelser sies at

«De vil selvsagt være forbeholdt meget alvorlige situasjoner der sistnevnte har satt seg ut over det internasjonale samfunnets krav, svært ofte ved å bryte klare pålegg av FNs sikkerhetsråd.»

Flertallet vil på bakgrunn av dette, og med henvisning til de utdypende svar departementet har gitt i sitt brev av 17. januar 2001, foreslå at lovens § 1 får følgende ordlyd:

«§ 1 skal lyde:

Kongen kan treffe dei føresegnene som er naudsynte for at Noreg skal slutte seg til internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler.»

Tilføyelsen «eller rørsler» vil etter flertallets syn gjøre det klarere at også opprørsbevegelser og lignende vil kunne omfattes av bestemmelsen.

Flertallet vil også understreke den forutsetning at Regjeringen konsulterer Stortingets utvidede utenrikskomité før Regjeringen benytter fullmakten til å treffe forskrifter som uten hjemmelen i denne fullmaktsloven ville forutsatt lovvedtak i Stortinget.

Komiteen viser til at Stortinget i 1968 vedtok en egen lov til gjennomføring av sanksjoner i samsvar med bindende vedtak gjort av FNs sikkerhetsråd. Komiteen vil understreke at Norge i slike tilfeller er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre sanksjonene, og at den fullmakt Stortinget i 1968-loven ga regjeringen til gjennomføring av slike sanksjoner ikke gir regjeringen noe politisk handlingsrom ut over effektueringen av det bindende vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Komiteen vil understreke at en står overfor et prinsipielt annet spørsmål i de tilfeller hvor det ikke er gjort vedtak som er folkerettslig forpliktende for Norge, og hvor regjering og storting har et helt annet politisk handlingsrom. I slike spørsmål er det viktig at vedtak om for eksempel å avbryte betydelige økonomiske forbindelser med et annet land sikres politisk klarering i Stortinget, ettersom brudd i økonomisk samkvem med et land er en meget alvorlig handling - og en reaksjonsform som forekommer sjelden. Komiteen viser i denne forbindelse til at det i løpet av de siste 14 år bare er vedtatt én norsk lov om omfattende økonomiske sanksjoner, og det gjaldt tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) i 1999.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke foreligger et tilstrekkelig godt begrunnet behov for den foreslåtte fullmaktsloven. Disse medlemmer viser til at det i løpet av de siste 14 år bare er vedtatt én norsk lov om omfattende økonomiske sanksjoner. En kan vanskelig se at det vil oppstå situasjoner hvor hensynet til rask reaksjon skal gå foran hensynet til åpenhet og offentlig debatt.

Disse medlemmer mener dessuten at det i proposisjonen burde ha vært drøftet de demokratiske sider ved at viktige nasjonale beslutninger treffes uten forutgående debatt og lovbehandling. Disse medlemmer vil spesielt peke på det betenkelige i at det i proposisjonen åpnes for bruk av fullmaktsloven også i tilfeller hvor et sanksjonsvedtak ikke har fått den nødvendige støtte i Sikkerhetsrådet.

Disse medlemmer viser til at Norge allerede har vedtatt en fullmaktslov som kan nyttes etter forutgående vedtak i FN, og hvor Norge er folkerettslig forpliktet til å følge opp vedtak fra FN om tiltak mot enkeltland.

Disse medlemmer mener forslaget til ny fullmaktslov innebærer at det overføres makt fra Stortinget til Regjeringen. Selv om det forutsettes at den utvidede utenrikskomiteen skal konsulteres før fullmaktsloven tas i bruk, er det etter disse medlemmers oppfatning uheldig at spørsmål som angår økonomiske sanksjoner behandles i politiske fora som ikke er åpne. Hensynet til åpenhet omkring viktige beslutninger tilsier tilbakeholdenhet når det gjelder bruk av den type fullmaktslover som er foreslått. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at debatter om økonomiske tiltak rettet mot enkeltland skjer på en slik måte at offentligheten gis tilfredsstillende innsyn i saken.

Mot denne bakgrunn vil disse medlemmer avvise Ot.prp. nr. 10 (2000-2001).