2. Engangsbetalt foretakspensjon
- Sammendrag
- Komiteens merknader
- 2.1 Innskuddspremieplanen
- 2.2 Forvaltningen av pensjonskapitalen
- 2.3 Opphør av medlemskap og sammenslåing av pensjonsrettigheter
- 2.4 Omdanning av engangsbetalt foretakspensjon
Departementet antar at det kan være foretak som ønsker mulighet til å ha en forsikringsbasert pensjonsordning med dødelighetsarv, men uten den usikkerhet som ligger i premiene knyttet til en ytelsesordning etter lov om foretakspensjon. Departementet er av den oppfatning at arbeidsgruppens forslag fyller denne målsetningen. Dødelighetsarv innebærer at midler etter avdøde forblir i ordningen, og benyttes til videre pensjonsformål til de som lever. Dette bidrar til at en slik ordning kan bli rimeligere enn en ordning hvor midler etter avdøde utbetales til arvingene.
Spørsmålet om slike bestemmelser bør innarbeides i lov om foretakspensjon eller i lov om innskuddspensjon er drøftet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet legger der til grunn at en slik forsikringsordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjonsordninger, og at det vil være mest hensiktsmessig å innarbeide bestemmelser for den som et tillegg til lov om foretakspensjon. Dette var også lagt til grunn i det mandat som ble gitt arbeidsgruppen. Departementet er av den oppfatning at det utkast til bestemmelser som arbeidsgruppen har utarbeidet er vel tilpasset lov om foretakspensjon.
Livsforsikringer med investeringsvalg kan bare tegnes i såkalte fondsforsikringsselskaper. Det har sammenheng med hvorledes forsikringsregelverket er bygd opp, bl.a. med overskuddsfordelingsreglene som skal sikre at kundene tildeles sin del av overskuddet. Gjennom overskuddsdelingen avhenger avkastningen på en kontrakt i et ordinært livsforsikringsselskap av det økonomiske resultatet i hele virksomheten på en annen måte enn ved livsforsikring med investeringsvalg. Å endre dette regelverket vil være en meget omfattende oppgave som vil kreve gjennomgang og eventuelt endring i større deler av lovgivningen og øvrig regelverk for forsikring generelt. Dette var ikke omfattet av arbeidsgruppens mandat. Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonen 13. juli 2000 ble gitt i mandat av Finansdepartementet å foreta en bred gjennomgang av virksomhetsreglene i forsikring som en oppfølging av Konkurranseflateutvalgets innstilling, jf. NOU 2000:9. Formålet med en slik gjennomgang er å etablere et tidsmessig og helhetlig regelverk for å sikre norske selskaper rammevilkår for å møte et større innslag av internasjonal konkurranse, og for å gi grunnlag for effektiv drift og et best mulig tilbud til kundene.
Departementet har tatt til etterretning synspunkter som er fremmet i høringen om at begrepet «innskuddssikret» pensjon kan misforstås. Departementet foreslår i stedet at denne ordningen benevnes «engangsbetalt» pensjon. På denne måten får en fram at ordningen er basert på en serie av årlige engangsbetalte premier, men uten at en sikter mot en bestemt endelig ytelse fra ordningen, slik tilfellet er i ytelsesbasert foretakspensjon. På grunnlag av høringsinstansenes merknader er det for øvrig gjort enkelte justeringer og presiseringer av begrepsbruken, og som er omtalt i sammenheng med de relevante bestemmelser.
Spørsmålet om adgang til å kunne kombinere innskuddspensjon og foretakspensjon er drøftet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, der det bl.a. heter:
«Departementet viser til at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesordninger vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer, og at det i praksis trolig ikke er mulig å sikre at prinsippene om forholdsmessighet og likebehandling oppfylles. Departementet vil for eksempel peke på at en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert ordning og en innskuddsbasert pensjon på toppen, vil kunne føre til at bare de med relativt høy lønn får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de med lavere lønn pga. høy kompensasjon fra folketrygden, ikke får vesentlige ytelser fra denne, men i praksis henvises til innskuddsordningen. Departementet vil i denne sammenheng påpeke at innskuddsordninger normalt vil eksponere arbeidstakerne sterkere mot finansiell risiko enn det som er tilfellet i ytelsesordninger. En bør unngå å åpne opp for ordninger som forskjellsbehandler grupper av ansatte i samme foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. Spesielt må det anses som uheldig hvis de lavlønte utsettes for større finansiell risiko enn de øvrige.»
Flertallet i finanskomiteen (alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) fremmet i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger.»
Departementet ser, ut fra behandlingen av lov om innskuddspensjon, liten grunn til ikke å gi adgang til at foretaket har pensjonsordning der enkelte er medlem i en ordning for engangsbetalt alderspensjon, mens andre er medlem enten av en innskudds- eller ytelsesbasert ordning. Det vises til omtale av dette spørsmålet i avsnitt 2.5.
Flertallet i finanskomiteen fremmet i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) videre følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»
Departementet finner det således ikke naturlig nå å ta stilling til dette i tilknytning til engangsbetalt alderspensjon, men vil komme tilbake til spørsmålet i oppfølgingen av Stortingets behandling av lov om innskuddspensjon, jf. også omtale i avsnitt 2.5.
Verdipapirsentralen tar i sin høringsuttalelse opp behovet for å utarbeide forskrifter, bl.a. for å dekke visse informasjonsbehov. Departementet foreslår inntatt en generell bestemmelse om informasjonskrav i lovforslaget § 2-8. Bestemmelsen vil få anvendelse også for ytelsesbasert foretakspensjon. Behovet for eventuelle utfyllende forskrifter vil bli vurdert nærmere, og vil i så fall bli sendt på ordinær høring.
Departementet viser til at administrasjonsreservene i forsikring benyttes til å dekke fremtidige kostnader. Hvis administrasjonsreserven skulle avvikles, måtte en finne andre måter å løse dette på, uten at andre forsikringstakere måtte bære kostnaden. Dette kan i visse tilfeller være vanskelig, f.eks. hvis ordningen må opphøre pga. konkurs i foretaket. Departementet finner det derfor ikke aktuelt å oppheve disse bestemmelsene.
Forholdet mellom innbetalinger og ytelser for kvinner og menn er grundig drøftet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. avsnitt 7.3. Der heter det bl.a.:
«Departementet viser til at bestemmelsen av premieberegningsgrunnlaget ikke er knyttet til lov om innskuddspensjon eller tjenestepensjoner spesielt, men er knyttet til forsikringsvirksomhetsloven, hvor § 7-6 stiller krav om at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Den årlige premien i livsforsikringsprodukter settes ut fra hvor sannsynlig det er at personer dør før utbetaling skal skje. Dette varierer etter kjønn og alder. Premien avhenger også av alder, slik at eldre er dyrere enn yngre. Denne effekten er mye sterkere enn kjønnsforskjellen. Den informasjon som benyttes må være objektiv, være like tilgjengelig for kunde og forsikringsselskap og ha klar statistisk sammenheng med sannsynligheten for at forsikringstilfellet skal inntre.»
Departementet viser i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) også til at spørsmålet om likebehandling innen en pensjonsordning er svært sammensatt, knyttet til bl.a. omfang av ordningen og utbetalingstid. Det vises også til soliditets- og konkurransemessige forhold i forsikringsnæringen. På denne bakgrunn varslet departementet at det vil bli tatt initiativ til at spørsmålet om kjønnsnøytrale premier utredes på bred basis. Departementet forbereder nå oppnevnelse av et slikt utvalg.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin generelle merknad under pkt. 1, til Innst. O. nr. 50 (1999-2000) og Innst. O. nr. 2 (2000-2001) der dette medlem går imot å åpne for parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme virksomhet.
Departementet støtter arbeidsgruppens vurdering av at foretaket skal fastsette en premiebetalingsplan, og at denne skal inngå som en del av ordningens pensjonsplan. Departementet mener samtidig at det er naturlig å se kravene til innskuddspremieplanen i lys av Stortingets behandling av lov om innskuddspensjon. I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) sier komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at det bør være fleksible muligheter til å variere innskuddene fra år til år ut fra foretakenes økonomi. Departementet legger til grunn at disse vurderingene også har relevans i ordninger med engangsbetalt foretakspensjon, og tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med nærmere vurderinger av dette forholdet sammen med de tilsvarende vurderinger som skal foretas knyttet til innskuddene etter lov om innskuddspensjon, jf. også omtale i kapittel 2.5 i proposisjonen.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken premie som skal fastsettes i innskuddspremieplanen, legger departementet til grunn at arbeidsgruppens forslag om å holde kostnader etter beregningsgrunnlaget utenfor, er egnet til å gi medlemmene et best mulig inntrykk av den reelle pensjonssparingen. En slik løsning kan også være egnet til å unngå usikkerhet om hvordan kostnadene skal fordeles mellom medlemmene. Framgangsmåten vil imidlertid føre til at det for foretaket kan være vanskelig å forhindre at økte kostnader slår ut på foretakets pensjonsutgifter. Et alternativ er imidlertid å endre innskuddspremien. Hvis foretaket blir belastet kostnadene etter beregningsgrunnlaget, vil det dessuten ha incentiver til å holde disse kostnadene nede. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at innskuddspremieplanen skal angi den premie foretaket skal betale eksklusive kostnader etter beregningsgrunnlaget.
Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at bruken av ordet «risikopremier» i arbeidsgruppens lovutkast § 9-6 kan tolkes dithen at eventuelle uføre- og etterlattepensjoner skal være uten oppsparing. Dersom disse risikoytelsene er finansiert med oppsparing, vil medlemmet ved fratreden ha rett til fripolise og tilhørende premiereserve for risikoytelsene. Dersom risikoen inntrer etter opphørt medlemskap, vil fripolisen gi grunnlag for en viss uføre- og etterlattepensjon. Et spareelement vil imidlertid påvirke kostnadsstrukturen i ordningen for foretaket, ved at en relativt større del av forpliktelsene til det enkelte medlem finansieres tidlig i medlemskapet. Departementet ser ikke grunn til å forby risikoytelser finansiert med et spareelement eller uten oppsparing. Forslaget til § 9-6 er derfor endret i forhold til arbeidsgruppens utkast slik at bestemmelsen ikke kan tolkes som et påbud om bruk av rene risikopremier uten oppsparing for de aktuelle ytelsene.
Det vises til at Kredittilsynet har reist spørsmål ved om det bør fastsettes en øvre grense for årlig pensjon fra en engangsbetalt pensjonsordning tilsvarende det som er foreslått gjort gjeldende fra en innskuddsordning, jf. lov om innskuddspensjon § 7-3 fjerde og femte ledd. Departementet er av den vurdering at utbetalingene av engangsbetalt foretakspensjon bør følge tilsvarende retningslinjer som innskuddspensjon. Dette innebærer at maksimal årlig pensjon beregnes med utgangspunkt i det maksimale pensjonsberettigede lønnsnivå etter lov om foretakspensjon § 5-5, dvs. 12 G. Samlet pensjon kan etter forslaget ikke utgjøre mer enn 10,2 G. Fra samlet pensjon skal det ved beregningen av hvor mye som maksimalt kan utbetales fra ordningen, gjøres fradrag for beregnet folketrygd etter reglene i lov om foretakspensjon § 5-5 første ledd. Eventuelt overskytende pensjon skal benyttes til å øke pensjonens varighet. Departementet foreslår inntatt bestemmelsen i § 5-13. Departementet foreslår videre inntatt i § 5-13 en bestemmelse som sikrer jevn utbetaling av pensjon når årlig pensjonsytelse ikke er garantert. Tilsvarende bestemmelse finnes for øvrig i lov om innskuddspensjon § 7-3 tredje ledd. Bestemmelsen vil etter departementets vurdering også måtte komme til anvendelse på fripolise som forvaltes med individuelt investeringsvalg. Dersom det er behov for nærmere regulering av diskonteringsrenten knyttet til slik utbetaling, legger departementet til grunn at dette kan fastsettes i forskrift med hjemmel i loven § 1-3.
Departementet kan ikke se at det i høringsrunden har framkommet avgjørende innvendinger mot arbeidsgruppens forslag om at det i henhold til ordningens innskuddspremieplan skal kunne betales inn mer til alderspensjon for kvinner enn for menn, eller at innskuddspremiene skal kunne være like store. Større premiebetaling for kvinner er nødvendig for å bidra til at en kvinne på tidspunktet for premiebetalingen får en høyere premiereserve enn en tilsvarende mann, noe som er nødvendig for at ytelsene hvert år skal bli like store, uavhengig av kjønn. Innbetaling av like store premier for kvinner og menn vil føre til at et kvinnelig og et mannlig medlem forventningsvis får utbetalt like mye i samlet alderspensjon. I ordninger uten investeringsvalg innebærer bestemmelsen at innskuddspremien kan fastsettes slik at kvinner og menn garanteres like årlige ytelser, jf. § 2-3. Det vises for øvrig til at departementet i kapittel 4.1 i proposisjonen varsler at det er under forberedelse oppnevning av et utvalg for å se nærmere på spørsmål om kjønnsnøytrale premier.
Forslaget § 2-3 annet ledd og § 4-2 annet ledd må ses i sammenheng. Forslaget § 2-3 innebærer at ytelser opptjent etter pensjonsplanen skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen for så vidt ikke annet følger av reglene om individuelt investeringsvalg i § 11-2. Dette betyr at pensjonsinnretningen på premiebetalingstidspunktene skal garantere at dette årets innbetalte premie gir en viss minste årlig pensjonsytelse fra fastsatt pensjonsalder og fram til pensjonen etter pensjonsplanen opphører. Av disse garanterte pensjonsytelsene kan det avledes et krav til den premiereserve som skal være avsatt i pensjonsinnretningen for å sikre ytelsene. Det er etter forslaget § 2-3 bare i ordninger med individuelt investeringsvalg etter § 11-2 at det ikke er krav om at en slik minste pensjonsytelse skal være garantert. Også i slike ordninger er det imidlertid et krav at pensjonsrettighetene skal være sikret ved avsetninger i pensjonsinnretningen. Det spesielle for disse ordningene er imidlertid at verdien av investeringsporteføljen til enhver tid avgjør den økonomiske verdien av rettighetene (nåverdien av ytelsene), og derfor også kravet til avsetninger i pensjonsinnretningen. Departementet har på denne bakgrunn omarbeidet definisjonen av opptjent pensjon i forslaget § 4-2 annet ledd noe i forhold til arbeidsgruppens utkast, slik at den klarere får fram sammenhengen mellom summen av de pensjonsrettigheter som er sikret og premiereserven.
Forsikringer etter lov om foretakspensjon, hva enten disse er ytelses- eller engangsbetalte, reguleres av forsikringsavtaleloven og de bestemmelser som gjelder om informasjon i den loven, jf. bl.a. forsikringsavtaleloven § 9-3. Departementet mener likevel at også lov om foretakspensjon bør inneholde regler som sikrer arbeidstakerne et godt bilde av regelverket, medlemmenes rettigheter, premiene og hvilken alderspensjon medlemmene kan forvente å få, samt om endringer av betydning. Departementet foreslår tatt inn bestemmelser om dette i forslag til ny § 2-8 om informasjon til arbeidstakerne. Bestemmelsen tilsvarer lov om innskuddspensjon § 2-7.
Departementet kan ikke se at det har innkommet merknader mot arbeidsgruppens forslag om at lov om foretakspensjon § 3-9, om at det kan fastsettes i regelverket at arbeidstakere som har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder ikke skal opptas som medlemmer, ikke skal gjøres gjeldende for engangsbetalt alderspensjon, og deler arbeidsgruppens vurdering av at bestemmelsen ikke bør få anvendelse for engangsbetalt alderspensjon, jf. lovforslaget § 3-9 nytt fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at det er viktig å finne fram til ordninger som ikke forskjellsbehandler kvinner og menn, verken i arbeidslivet eller som pensjonister. Flertallet har merket seg at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede spørsmålet om kjønnsnøytrale premier på bred basis. Det vil, etter flertallets oppfatning, være et viktig bidrag til den videre behandlingen av spørsmålet om ulike premier for kvinner og menn for all pensjonsvirksomet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin generelle merknad under pkt. 1 og til Innst. O. nr. 2 (2000-2001) der dette medlem går imot forslag som forskjellsbehandler kvinner og menn i pensjonsspørsmål, og som gjør kvinnelig arbeidskraft dyrere enn mannlig. Dette medlem ber Regjeringen skynde på arbeidet i utvalget som skal se nærmere på spørsmålet om kjønnsnøytrale premier.
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om at engangsbetalt foretakspensjon bør kunne opprettes med eller uten investeringsvalg for alderspensjon. Et eventuelt investeringsvalg skal kunne legges til det enkelte medlem (individuell investeringsportefølje). Ut fra merknadene fra flertallet i finanskomiteen i Innst. O. nr. 2 (2000-2001), vil departementet foreløpig ikke åpne for ordning med kollektivt investeringsvalg. Departementet er videre også enig i at premiefond bør kunne forvaltes med investeringsvalg, og at det bør stilles visse krav til sammensetningen av investeringsporteføljen.
Komiteen viser til respektive merknader i det følgende.
Høringsinstansene har hatt få merknader knyttet til reglene om forvaltning av midler i engangsbetalt alderspensjon uten investeringsvalg. I ordning uten investeringsvalg kjøper foretaket hvert år, på bakgrunn av premiene beregnet etter innskuddspremieplanen, en forsikring med en pålydende pensjon.
Ordning uten investeringsvalg vil kunne opprettes i ordinært livsforsikringsselskap eller i pensjonskasse. Det følger av forslaget § 2-3 annet ledd at medlemmenes ytelser skal være garantert av institusjonen, og sikret av pensjonsinnretningen på bakgrunn av den premiereserven som følger av beregningsgrunnlaget for forsikringsavtalen, jf. forslaget § 9-1. Det er derfor institusjonen som i en ordning uten investeringsvalg hefter for den pensjon som er opptjent på bakgrunn av de innbetalte premier. Beregningsgrunnlaget, herunder grunnlagsrenten, sikrer at institusjonen garanterer for ytelsene og den nødvendige utvikling i premiereserven. Ytelsene kan imidlertid over tid bli større enn det som opprinnelig ble sikret ved foretakets premiebetaling. Det skyldes at det overskudd som tilfaller kunden etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1, skal fordeles mellom medlemmene og ordningens premiefond etter regler som fastsatt i ordningens regelverk, jf. forslaget § 5-2 fjerde ledd. Avkastning som ikke tilføres medlemmene skal overføres til ordningens premiefond. Loven spesifiserer således at avkastning enten skal tilføres premiereserven og benyttes som engangspremie for nye ytelser, eller tilføres premiefondet. Departementet anser likevel at bestemmelsen ikke er til hinder for at ordningen opparbeider såkalte betingede rettigheter i form av tilleggsavsetninger og kursreserver, slik praksis er også for ytelsesbaserte ordninger.
Departementet er enig i arbeidsgruppens forslag til regler om kapitalforvaltning og fordeling av overskudd i ordning uten investeringsvalg. Ordlyden i forslaget § 4-2 annet ledd er noe endret i forhold til arbeidsgruppens utkast (§ 4-3 annet ledd) for tydeligere å få fram at det vil være avkastning ut over avkastning etter beregningsgrunnlaget som benyttes som engangspremie for tillegg til ytelsene.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) side 61 ga departementet, i tilknytning til forslaget om kollektivt investeringsvalg i innskuddspensjon, uttrykk for det syn at beslutningsmyndighet og risiko i hovedsak må plasseres samme sted, og at medlemmet derfor ikke skulle kunne belastes tap som følge av arbeidsgivers investeringsbeslutninger. Departementets forslag om regler for investeringsvalg tillagt foretaket var basert på dette syn. I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) uttaler et flertall i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at:
«Flertallet mener at et krav om årlig 0-garanti utgjør en uheldig fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon i arbeidstakerens pensjonskapital, og går inn for at dette årlige kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i tråd med dette.»
Arbeidsgruppens utkast til regler om kollektivt investeringsvalg er basert på de samme forutsetninger om at beslutningsmyndighet og risiko bør høre sammen, som departementets forslag til regler om kollektivt investeringsvalg i ordning med innskuddspensjon, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000). I forhold til de innvendinger finanskomiteen framførte mot de foreslåtte reglene om årlig 0-garanti i forslag til lov om innskuddspensjon, kan det bemerkes at arbeidsgruppens utkast tar som utgangspunkt at det er ytelsene, som for de flestes vedkommende først vil komme til utbetaling mange år fram i tid, som skal garanteres. Departementet har likevel funnet det hensiktsmessig å vurdere reglene for kollektivt investeringsvalg etter lov om innskuddspensjon og i ordning med engangsbetalt foretakspensjon samlet. Departementet vil derfor komme tilbake med en vurdering av regler om kollektivt investeringsvalg i engangsbetalt foretakspensjon etter lov om foretakspensjon i tilknytning til den varslede vurdering av reglene om kollektivt investeringsvalg i lov om innskuddspensjon, jf. kapittel 2.5 i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at et flertall i komiteen i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) om lov om innskuddspensjon (jf. innstillingens avsnitt 9.4) gikk inn for oppmykning av modellen med kollektivt investeringsvalg for bedriften tilsvarende det Kredittilsynet gikk inn for i forbindelse med høringen. Finanskomiteens flertall gikk inn for en modell der bedriften ikke har noe ansvar for å dekke tap på investeringsporteføljer, og tilsvarende at all avkastning av investeringsporteføljen tillegges pensjonskapitalen. På denne bakgrunn vil heller ikke institusjonen få noe subsidiært ansvar for bedriftens investeringsvalg. Flertallet gikk videre inn for at pensjonskapital knyttet til arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalder (for eksempel har 5-7 år igjen) bør kunne flyttes over til investeringsporteføljer med lavere risikoprofil. Loven åpner for tegning av avkastningsgaranti, men flertallet i finanskomiteen gikk inn for at dette ikke bør være et obligatorisk krav.
Flertallet viser til at modellen om kollektivt investeringsvalg i lov om innskuddspensjon har sitt motstykke til modellen om kollektivt investeringsvalg for engangsbetalt foretakspensjon. I proposisjonen (s. 33) framgår det at departementet har funnet det hensiktsmessig å vurdere reglene for kollektivt investeringsvalg etter lov om innskuddspensjon og i ordning med engangsbetalt foretakspensjon samlet. Departementet varsler at det vil komme tilbake med dette senere, sammen med de problemstillinger som skal utredes nærmere i forbindelse med lov om innskuddspensjon.
Flertallet vil vise til at Kredittilsynet i høringen om engangsbetalt foretakspensjon har gått inn for samme oppmykning av modellen med kollektivt investeringsvalg som tilsynet gikk inn for i forbindelse med lov om innskuddspensjon, og som ble støttet av finanskomiteens flertall. Det framgår av Kredittilsynets høringsuttalelse datert 2. august at det er enkelt å implementere modellen lovteknisk, og tilsynet har også gitt et konkret forslag til hvordan dette kan gjøres. Kredittilsynets konkrete forslag til modell er omtalt i høringsuttalelse datert 2. august til Finansdepartementet (s. 5-7) og er i tråd med finanskomiteens merknader om modellen med kollektivt investeringsvalg ved behandlingen av lov om innskuddspensjon. Det antas ut fra dette at modellen med kollektivt investeringsvalg for engangsbetalt foretakspensjon og innskuddspensjon kan implementeres raskt.
Flertallet legger stor vekt på at de ulike investeringsvalgsmodellene regulert i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon trer i kraft samtidig og så tidlig som mulig i 2001.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknad sammen med Sosialistisk Venstreparti i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) pkt. 9.4 om ordning der foretaket står for investeringsvalg. I merknaden understreket disse medlemmer at det er et viktig prinsipp at ansvar og beslutningsmyndighet henger sammen, og at foretaket derfor ikke bør kunne forvalte medlemmenes pensjonskapital, og potensielt kunne velge stor risiko, uten også å ha et økonomisk ansvar for forvaltningen. Disse medlemmer ønsket derfor en nullgaranti i ordningen der foretaket står for investeringsvalget.
Disse medlemmer har tatt til etterretning at flertallet ønsket en ordning uten nullgaranti, og at flertallet ba Regjeringen komme tilbake med et forslag til ordning i tråd med dette. På denne bakgrunnen slutter disse medlemmer seg til forslaget nedenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, minner om at de andre uavklarte forhold knyttet til lov om innskuddspensjon bør Regjeringen komme til Stortinget med senest april 2001.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av februar 2001 fremme forslag som åpner for kollektivt investeringsvalg for engangsbetalt foretakspensjon, samt med kollektivt investeringsvalg i innskuddspensjon, basert på Kredittilsynets forslag, samt finanskomiteens føringer i Innst. O. nr. 2 (2000-2001) om lov om innskuddspensjon.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst. O. nr. 2 (2000-2001). Dette medlem vil understreke viktigheten av at medlemmenes pensjonskapital skal beskyttes mot verdifall når foretaket velger risikoprofil. Foretaket bør ikke kunne forvalte medlemmenes pensjonskapital, og potensielt kunne velge investeringer med betydelig risiko, uten å ha et økonomisk ansvar for forvaltningen. Beslutningsmyndighet og ansvar må høre sammen.
Dette medlem slutter seg til Regjeringens forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at medlemmene skal kunne gis et individuelt investeringsvalg innenfor den pensjonsinnretning hvor foretaket har opprettet ordningen, jf. forslaget § 11-2. Verdien av medlemmets pensjonsrettigheter tilhørende en engangsbetalt foretakspensjon med individuell investeringsportefølje avhenger av verdiutviklingen på eiendelene, med mindre det er knyttet en avkastningsgaranti til avtalen. En slik avkastningsgaranti betales særskilt, og garanterer medlemmet en viss finansiell minsteavkastning på premiereserven. Medlemmene vil i en slik ordning ikke erverve rett til noen bestemt pensjonsytelse, men til en premiereserve som skal benyttes til pensjon ved oppnådd pensjonsalder.
Departementet legger til grunn at kollektiv forvaltning av kapitalen vil være relevant i mange foretaksordninger. Andre foretak kan mangle ønske eller ressurser til å ta på seg et slikt ansvar. Mulighet til å opprette ordninger med individuelt investeringsvalg innen de rammer loven gir, kan i slike tilfeller være et alternativ, og som kan bidra til at flere foretak oppretter pensjonsordning for sine ansatte.
Departementet kan ikke se at det i høringsrunden har framkommet tungtveiende innvendinger mot de foreslåtte regler om individuell investeringsportefølje, jf. forslaget § 11-2, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens utkast til regler om slik ordning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Departementet deler arbeidsgruppens vurdering av at premiefondet også bør kunne forvaltes med investeringsvalg, og at dette bør ses uavhengig av om forvaltningen av midlene i ordningen for øvrig er basert på investeringsvalg. Bestemmelsen om investeringsvalg på midlene i premiefondet åpner for at disse midlene vil kunne forvaltes i fondsforsikringsselskap eller i forvaltningsselskap for verdipapirfond.
Det er ikke knyttet såkalt dødelighetsarv til midlene i premiefondet. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 første ledd kan et forsikringsselskap bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. Departementet antar at bakgrunnen for Kredittilsynets merknad om forholdet til forsikringsvirksomhetsloven § 7-1, baserer seg på at det ikke er knyttet risiko til liv eller helse til slik forvaltning av premiefondet. Det kan derfor reises spørsmål ved om et premiefond forvaltet med investeringsvalg i et fondsforsikringsselskap er å anse som et selvstendig kapitaliseringsprodukt, og at det derfor må knyttes en avkastningsgaranti til premiefondet. Etter departementets vurdering kan forvaltning av premiefondet anses som virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 første ledd. Departementet anser derfor at det ikke er nødvendig for fondsforsikringsselskaper å knytte en avkastningsgaranti til eventuell forvaltning av premiefondet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.
Etter departementets vurdering er det et generelt behov for å sikre at kapitalen i pensjonsordninger med investeringsvalg forvaltes med et visst minimum av diversifisering og at de eiendelene som inngår for øvrig har en viss kvalitet. Arbeidsgruppen har foreslått regler om at en investeringsportefølje, i tillegg til kontanter og tilsvarende likvider, skal kunne bestå av eiendeler i verdipapirfond og andeler i en særskilt investeringsportefølje, jf. forslaget § 11-4. For den særskilte investeringsporteføljen gjelder verdipapirfondloven §§ 4-4 til 4-7 så langt de passer. Dette innebærer bl.a. at det må være en viss spredning også blant de eiendelene som inngår i en eventuell særskilt investeringsportefølje.
Etter departementets vurdering vil det foreslåtte kravet bidra til å redusere investeringsporteføljens markedsrisiko. Departementet anser at dette kan være en effektiv måte å redusere markedsrisikoen på i ordninger med investeringsvalg. Departementet er ikke av den oppfatning at EØS-avtalen er til hinder for at arbeidsgruppens forslag gjennomføres. Departementet viser i denne sammenheng til at forslaget har til hensikt å begrense risikoen i ordningene (enten for medlemmene eller foretaket), og ikke vil påvirke plasseringsmulighetene til de institusjoner som tilbyr ordningene for den kapital disse selv bærer risikoen for. Departementet vil i denne sammenheng understreke at kravet ikke vil få generell anvendelse for de produkter som selges, verken av institusjoner som har hovedsete i Norge eller i utlandet, men utelukkende får anvendelse på de relevante pensjonsproduktene. Alternative krav for å sikre pensjonsrettighetene i ordningen, f.eks. utvidede krav om bruk av avkastningsgaranti, ville videre kunne få vesentlig større betydning for porteføljens sammensetning enn de krav arbeidsgruppen har foreslått i § 11-4. Etter departementets syn vil reglene ikke være til hinder for fri bevegelse av kapital eller tjenester innenfor EØS-området. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at en investeringsportefølje skal kunne bestå av andeler i verdipapirfond, andeler i en særskilt investeringsportefølje og kontanter og tilsvarende likvider, jf. forslaget § 11-4 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Bestemmelsene om regulering av løpende pensjoner på bakgrunn av midler i pensjonistenes overskuddsfond er av arbeidsgruppen foreslått flyttet uten realitetsvirkninger til §§ 5-10 til 5-12.
I ordninger med ytelsesbasert foretakspensjon vil pensjoner under utbetaling være garanterte. Avkastning, dvs. tilførsel av midler ut over det som følger av beregningsgrunnlaget for garanterte ytelser, på premiereserven til pensjoner under utbetaling skal etter forslaget § 11-1 tredje ledd overføres til pensjonistenes overskuddsfond. Bestemmelsene om regulering av pensjoner under utbetaling i forslaget § 5-10 til § 5-12, vil derfor ha samme grunnleggende funksjon i en ytelsesbasert ordning med investeringsvalg som i en ytelsesbasert ordning uten investeringsvalg. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om å gjøre forslaget § 5-10 til § 5-12 gjeldende for ytelsesbaserte ordninger med investeringsvalg.
Har ordningen individuelt investeringsvalg, vil eventuell positiv avkastning på premiereserven i sin helhet tilføres medlemmets pensjonskonto, og således senere danne grunnlag for høyere alderspensjon, jf. forslaget § 11-2 tredje ledd. Det er ikke gjort unntak for premiereserve knyttet til pensjon under utbetaling. Premiereserven i en slik ordning vil derfor, og dersom det er grunnlag for det, reguleres på bakgrunn av avkastningen også uten bestemmelser som angitt i forslaget § 5-10 til § 5-12. Bestemmelsen om regulering av pensjoner under utbetaling på bakgrunn av midler tilført pensjonistenes overskuddsfond, må derfor antas å ha mindre betydning i ordninger med individuelt investeringsvalg. Den finansielle bæreevnen til pensjonistenes overskuddsfond vil videre være vesentlig lavere enn i ordninger hvor fondet overføres overskudd på premiereserven til alderspensjoner under utbetaling. Skal alderspensjon omfattes blant de pensjoner som skal reguleres på bakgrunn av midlene i pensjonistenes overskuddsfond, vil dette i betydelig grad kunne svekke grunnlaget for regulering av eventuelle løpende uføre- og etterlattepensjoner. Ved individuelt investeringsvalg kan rett til tilskudd fra pensjonistenes overskuddsfond videre føre til at en eventuell gevinst beholdes, mens et eventuelt tap blir dekket. Dette vil kunne stimulere til uønskede avveininger av risiko blant pensjonistene. Departementet anser derfor at bestemmelsene om regulering av løpende pensjoner på bakgrunn av midler i pensjonistenes overskuddsfond ikke bør gjøres gjeldende for alderspensjon i ordninger med individuelt investeringsvalg. Departementet viser i denne sammenheng til lovforslaget § 4-7 første ledd annet punktum om at det skal utstedes fripoliser for medlemmer som går av med pensjon i ordninger med individuelt investeringsvalg. Etter departementets vurdering gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende i engangsbetalt ordning uten investeringsvalg, og departementet foreslår derfor at forslaget § 5-10 til § 5-12 gjøres gjeldende for pensjon fra slik ordning. For nærmere omtale av årlig utbetaling av pensjon i ordning hvor pensjonen ikke er garantert vises det til omtale i kapittel 4.2.4 i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at reglene om opphør av medlemskap og retten til opptjent pensjon og premiereserve i engangsbetalt ordning, baseres på reglene i lov om foretakspensjon, jf. foretakspensjonsloven § 4-6.
Kredittilsynet har vist til at det i lov om innskuddspensjon § 6-5 tredje ledd er fastsatt at årlig innskudd til alderspensjon ikke kan overstige det beløp, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, som ble innbetalt til alderspensjonskontoen siste år arbeidstakeren var medlem av pensjonsordningen. Departementet slutter seg til tilsynets uttalelse om at det bør vurderes om fortsettelsesforsikring for engangsbetalt alderspensjon bør ha samme mulighet for regulering av innbetalte beløp. Departementet kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for en tilsvarende bestemmelse for ytelsesbaserte pensjonsordninger. Departementet foreslår etter dette at en tilsvarende bestemmelse som i lov om innskuddspensjon § 6-5 tredje ledd tas inn i lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd nytt annet punktum, og at denne kun gjelder engangsbetalte alderspensjonsordninger.
FNH foreslår at premiereserve under 20 pst. av G går til premiefondet for å unngå svært små fripoliser med relativt høye administrasjonskostnader. Departementet viser til at den nedre grense for rett til pensjonskapital i form av fripolise er definert ut i fra ansettelsesforholdets varighet og ikke ut i fra størrelsen på premiereserven. Den nedre grense er således satt til 12 måneders tjenestetid i så vel lov om foretakspensjon § 4-6 annet ledd som i lov om innskuddspensjon § 6-1 annet ledd. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å etablere en avvikende ordning for engangsbetalte pensjoner.
Departementet slutter seg videre til arbeidsgruppens forslag om at det bør åpnes for en adgang til sammenslåing av fripoliser fra ytelsesbaserte og engangsbetalte pensjonsordninger. Departementet viser til at en fripolise uansett er å anse som en forsikring. Departementet legger til grunn at seleksjonsproblemer således ikke vil være av noen vesentlig betydning. Adgangen til sammenslåing av fripoliser antas videre å redusere institusjonenes administrasjonskostnader knyttet til hvert enkelt forsikringsforhold. Departementet anser det på denne bakgrunn som en fordel dersom antallet små fripoliser kan reduseres som følge av muligheten til å slå sammen fripoliser.
Det kan stilles spørsmål ved om hvem som skal ha ansvaret for et eventuelt verdifall i en portefølje der medlemmet har sluttet i foretaket og arbeidsgiver betalte avkastningsgarantien. Spørsmålet er hvordan en eventuell fortsatt avkastningsgaranti skal finansieres når arbeidstakers oppsparte midler knytter seg til en fripolise. Etter departementets syn kan arbeidsgiver ikke være ansvarlig for å betale kostnaden ved en avkastningsgaranti etter at arbeidstaker har sluttet i foretaket.
Midler knyttet til fripolise utstedt til medlem som har sluttet i foretaket, omfattes ikke av pensjonsordningens midler. I motsetning til pensjonsplanen, som er et rettsforhold mellom institusjon og foretak, så er fripolisen et rettsforhold mellom institusjonen og det tidligere medlemmet. Institusjonen må ha særskilt godtgjørelse for dekning av garantirisikoen. Spørsmålet blir da om medlemmet selv må bære denne kostnaden, eller om kostnadene kan dekkes ved å tære på selve premiereserven. Det bør være opp til medlemmet selv å ta stilling til om det skal knyttes en avkastningsgaranti til fripolisen og om kostnadene skal dekkes av premiereserven eller av ytterligere tilskudd fra medlemmet selv. Departementet ser etter dette ingen grunn til å utelukke medlemmet fra muligheten til å dekke avkastningsgarantien fra premiereserven.
Det er altså medlemmet selv som må dekke institusjonens særskilte godtgjørelse for dekning av garantirisikoen (jf. forslaget § 11-5 tredje ledd). Dersom medlemmet lar fripolisen bli stående i et fondsforsikringsselskap, og ikke eksplisitt tegner en avkastningsgaranti, forblir fripolisen uten avkastningsgaranti og medlemmet må selv bære risikoen for eventuell verdireduksjon. Departementet gjør oppmerksom på at medlemmet kan velge å flytte fripolisen til et ordinært livselskap.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Departementet er enig med arbeidsgruppen i at omdanning fra en innskuddsbasert pensjonsordning til pensjonsordning etter loven her må skje ved avvikling av den opprinnelige pensjonsordningen, jf. innskuddspensjonsloven § 13-3. Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at omdanning mellom ytelsesbasert foretakspensjon og engangsbetalt foretakspensjon ikke forutsetter en avvikling av den opprinnelige pensjonsordningen, men kan skje ved endringer i regelverket i pensjonsplanen, jf. foretakspensjonsloven § 5-8. Dette vil i tilfelle være en sak for foretaket og styringsgruppen, jf. § 2-4.
Departementet slutter seg til Aktuarforeningens forslag om å ta inn regler om omdanning i lov om foretakspensjon. Departementet går etter dette inn for å ta inn en egen bestemmelse i foretakspensjonsloven om omdanning fra ytelsesbasert til engangsbetalt pensjonsordning og omvendt, jf. forslaget til § 15-5.
Det vil kunne være noe ulike krav til reserveavsetning i ytelsesbaserte pensjonsordninger i forhold til innskuddsbaserte. Kravene til reserveavsetninger vil derfor kunne endres ved flytting eller omdanning. Kredittilsynet etterlyser nærmere regler om hvordan man da skal forholde seg, og mener at reglene i § 4-12 bør gjelde tilsvarende.
Departementet er enig i merknadene fra Kredittilsynet, FNH og Aktuarforeningen i at det er behov for nærmere lovbestemte regler om medregning og premiereserve ved omdanning fra engangsbetalt pensjonsordning til ytelsesbasert pensjonsordning, og legger til grunn at reglene i § 4-12 skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Nærmere regler for engangsbetalte ordninger kan eventuelt gis i form av forskrift ved behov.
Kredittilsynet mener det må fastsettes regler om hvordan midler i tilleggsavsetninger skal anvendes ved flytting av ordning fra tradisjonelt livsforsikringsselskap til fondsforsikringsselskap. Departementet kan ikke se at det er behov for særskilte regler om dette (og i tilfellet tilsvarende for kursreserver). Departementet antar i likhet med Kredittilsynet at midlene i tilfelle vil måtte overføres til pensjonsordningens premiefond, dog slik at deler av tilleggsavsetningene vil måtte holdes tilbake i avgivende selskap i forhold til hvor stor del av pensjonskapitalen som blir holdt tilbake. Dersom premiefondet overstiger grensen på 10 ganger årets premie, legger departementet til grunn at overskytende midler må overføres til foretaket mot beskatning.
Ved partiell flytting vil det selskap som avgir et medlem kunne måtte sette av/holde tilbake reserver samtidig som det kan bli behov for å kapitalisere opp i medlemmets nye selskap. Departementet kan likevel ikke se at det er tilstrekkelig grunn til et lovpålagt forbud mot slik splitting. Departementet antar det eventuelt vil kunne tas inn regler i pensjonsplanen om dette. Hvis det skulle vise seg å være behov for ytterligere regulering, kan det vurderes å gjøre dette i utfyllende forskrift.
Når det gjelder faren for ulemper i forbindelse med arbitrasje som Aktuarforeningen uttrykker bekymring for, så viser departementet til at det vil påløpe kostnader i forbindelse med omdanning og flytting som vil redusere incentivet til rent arbitrasjemotivert flytting. I tillegg til flyttekostnadene må pensjonsplanen endres. Departementet antar at dette vil redusere faren for arbitrasje vesentlig. Ellers viser departementet til muligheten til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift i henhold til den generelle forskriftshjemmelen i lov om foretakspensjon § 1-3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.