1. Sammendrag
- 1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen
- 1.2 Nærmere om de enkelte endringsforslag
- 1.3 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene
Landbruksdepartementet legger i proposisjonen frem en rekke forslag til endring av dyrevernloven.
Endringsforslagene går ut på:
å klargjøre bestemmelsene om tilsyn og stell av dyr, slik at det ikke oppstår tvil om at tamrein og andre dyr som går fritt på beite omfattes av bestemmelsene,
å forby kastrering av reinsbukk, unntatt kjørerein, samt oppheve lekfolks adgang til å kastrere reinsbukk uten bedøvelse,
å innføre hjemmel til å forby kastrering av gris fra 2007,
å senke den øvre alderen på gris som kan kastreres av lekfolk, innføre krav til opplæring av lekfolk som kastrerer gris, samt gi hjemmel for å kreve at kastreringen skal utføres av veterinær ved bruk av bedøvelse,
å oppheve forbudet mot avhending av hest som er eldre enn 20 år,
å gi dyr brukt til forsøk i opplæring/undervisning samme rettsvern som dyr brukt til forsøk i forskning,
å presisere dyrevernnemndenes tilsyns- og tiltaksplikt for dyr som går fritt på beite,
å sikre instruksjonslinje fra departementet til tilsynsveterinær på slakterier og innføre hjemmel for tvangsmulkt overfor slakterier som ikke oppfyller lovens bestemmelser og
å øke strafferammene for brudd på loven.
Departementet har mottatt omfattende høringsuttalelser fra en rekke instanser. Det er stor tilslutning til endringsforslagene vedrørende oppheving av forbud mot avhending av hest, forslag om å gi dyr brukt i undervisning samme rettsvern som dyr brukt i forskning, forslag om å endre bestemmelsen om dyrevern på slakterier og innføre hjemmel til tvangsmulkt og forslag om å øke strafferammene for brudd på loven. De andre forslagene får også bred støtte, men noen høringsinstanser har til dels store motforestillinger.
Bakgrunnen for diskusjonen om hvorvidt § 5 tredje ledd omfatter tamrein, er at det i mange reinbeitedistrikt fra begynnelsen av 80-tallet har utviklet seg en ubalanse mellom reintall og beitegrunnlag. Reineierne og myndighetene har forskjellig oppfattelse av hvilke plikter til tilsyn og stell av dyr som går på beite, som ligger på dyreeier og hvilken myndighet dyrevernnemndene har til å fatte vedtak overfor eier.
Spørsmålet om tamrein er omfattet av § 5 tredje ledd ble forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet til vurdering. Lovavdelingen antok under sterk tvil at tamrein ikke var omfattet av bestemmelsen. I henhold til departementet er § 5 ment å skulle omfatte tamrein på beite. En vil derfor med det nye forslaget klargjøre reineiers ansvar for tilsyn og stell med dyr på beite. Det presiseres at det nye forslaget ikke har til hensikt å utvide den tilsynsplikt eller den plikt til å sørge for at dyra får tilstrekkelig stell og fôr som ligger i dagens lov når det gjelder tradisjonelle husdyr som går på beite. Endringen berører ikke de forhold som er regulert gjennom reindriftsloven § 2.
Deler av reindriftsmiljøene og de samiske organisasjoner går imot at rein på beite skal være omfattet av tilsynsbestemmelsene. Departementet understreker at det har forståelse for de særlige forhold som råder i reindriften og at det må tas hensyn til dette i forvaltningen av bestemmelsene som foreslås.
Den nye bestemmelsen er ikke uttømmende når det gjelder tilsynsplikt for dyr som går fritt på utmarksbeite, men gir en pekepinn om de forhold som råder i et slikt dyrehold og hva som forventes av dyreeier. For reindriften spesielt innebærer forslaget et ansvar om å forvalte beiteressursene på en slik måte at dyrebestanden i størst mulig grad er i stand til å motstå normale svingninger i naturforholdene.
Krav om tilleggsfôring gjøres ikke avhengig av eiers økonomi. Krav om at det settes i verk tiltak for å hindre dyretap knyttes ikke opp mot at tapene skal være store.
Landbruksdepartementet mener prinsipielt at det er dyrevernmessig betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse disse til ulike driftsformer og produksjonsforhold. Det er nødvendig å se på om driftsformer og produksjonsforhold i stedet kan endres, slik at inngrep ikke lenger blir nødvendig.
Departementet har kommet til at det ikke lenger bør være tillatt å kastrere rein og at det derfor innføres et generelt forbud mot dette. Unntak fra forbudet kan gis når bruksgrunner gjør at det trengs. Inngrepet skal da foretas av veterinær og ved bruk av bedøvelse.
I driftsåret 1995/96 ble over 3 000 reinbukker kastrert av lekfolk. Adgangen for lekfolk til å kastrere reinsbukk er hovedsakelig praktisk begrunnet. Kastrering av rein og de metoder som blir brukt, har vært lite påaktet. Smertene ved inngrepet antas å være så store at hensynet til dyrevelferden taler mot å tillate fortsatt kastrasjon uten bedøvelse. Det er etter departementets mening ressursmessig betenkelig å basere reinkjøttproduksjon på voksne kastrater. Økt omfang av kalveslakting vil være økonomisk lønnsomt og vil langt på veg fjerne behovet for å kastrere voksne bukker. Etter departementets mening må det derfor foreligge ekstraordinære økonomiske og praktiske vansker for at unntaket skal kunne forsvares opprettholdt. Departementet kan ikke se at dette er tilfelle. Hensynet til tradisjon kan heller ikke veie mer enn hensynet til dyrene.
Departementet mener også at rutinemessig kastrering av gris slik det gjøres i dag bør forbys på sikt. I dag kastreres nesten all hanngris i Norge, ca. 650 000 grisunger pr. år. 95 pst. av kastreringen utføres av lekfolk, uten bruk av bedøvelse. At dyrene påføres smerte ved inngrepet er utvilsomt. Landbruksdepartementet er av den oppfatning at det ikke skulle være nødvendig å kastrere hanngriser som fremføres til slakt, og at frasortering basert på skatolmålinger kan være et alternativ. Departementet ønsker derfor primært å foreslå at det innføres forbud mot all kastrering av gris. Departementet foreslår en hjemmel til å forby kastrering av gris, som først forutsettes tatt i bruk i 2007. I mellomtiden vil departementet foreslå at alderen på gris som tillates kastrert av lekfolk uten bruk av bedøvelse, senkes til 1 uke. Dette er i tråd med den utvikling man ser internasjonalt. Videre innføres krav om opplæring av lekfolk som skal kastrere gris. Til slutt foreslås en hjemmel for departementet til ved forskrift å kunne kreve at kastrasjonen skal foretas av veterinær ved bruk av bedøvelse.
Reindriftsforvaltningen i Troms, Norske reindriftsamers Landsforbund, Sametinget og Reindriftsforvaltningen, mener alle at det fortsatt bør være tillatt å kastrere rein i henhold til dagens bestemmelser. Flere instanser mener det ikke bør være noe generelt forbud mot slik kastrering, men støtter kravet om bruk av bedøvelse.
Forslaget om å forby kastrering av gris har fått de mest omfattende kommentarer. Et forbud mot kastrering av gris vil ifølge de fleste høringsinstanser måtte ha en form for overgangstid. Etter å ha gjennomgått de utfordringer og vanskeligheter som næringen vil møte både praktisk og økonomisk ved et forbud mot kastrering av gris, fremmer departementet nå et forslag som i hovedsak har fått tilslutning fra næringen.
Dyrevernloven § 12 har et forbud mot å avhende hest som er eldre enn 20 år gammel. Forbudet skriver seg fra en tid da hesten hovedsakelig ble brukt som arbeidsdyr på gården. Departementet ser ingen grunn til å opprettholde forbudet og foreslår derfor at hele paragrafen oppheves.
Det bør etter departementets mening være måten dyret benyttes på og ikke formålet, som bør være avgjørende for graden av vern og valg av forvaltningsordning. Det innføres derfor et krav om tillatelse til bruk av dyr til forsøk i undervisningssituasjon som må anses som likeverdig med dyreforsøk etter dyrevernlovens § 21.
For å muliggjøre kontroll med anvendelsen av dyr som brukes til forsøk i undervisningssammenheng, foreslås innført et register over undervisningsinstitusjoner som benytter dyr til forsøk i undervisning/opplæring. Institusjonene pålegges å registrere og melde inn til registeret antall dyr som brukes i forsøk, hva slags bruk og hvilke arter som benyttes. Registeret tenkes administrert av Forsøksdyrutvalget.
Ved å presisere dyreeiers tilsynsplikt for alle dyr som går på beite, vil dyrevernnemndenes myndighet etter loven bli mer klar når det gjelder slikt dyrehold. Departementet vil imidlertid også foreslå at bestemmelsen i § 24 andre ledd gis en tilføyelse for å presisere dette.
Tilsynsveterinærens myndighet til å fatte vedtak vedrørende dyrevern er hjemlet direkte i dyrevernloven. Ved å legge tilsynsmyndigheten til departementet, vil det ved delegasjon til tilsynsveterinær oppnås en klar instruksjonslinje fra departement til tilsynsveterinær, hvor departementet kan gi føringer på hvordan tilsynet skal foregå. Dette kan bidra til å styrke dyrevernet på slakterier.
Tilsynsveterinærene opplever at vedtak ikke blir etterlevd fra slakterienes side. Ettersom det ikke er hjemmel til å gjennomføre vedtak ved tvangsmidler, har tilsynsveterinæren bare mulighet til å anmelde slike brudd på loven. Departementet ser et behov for å få hjemmel til å kunne gjennomføre vedtak med tvangsmidler.
Brudd på dyrevernloven kan være av meget forskjellig karakter og alvorlighetsgrad. Dagens lave maksimumsstraff harmonerer etter departementets mening ikke med den alminnelige rettsoppfatning. Det er derfor ønskelig å øke den generelle strafferammen og skjerpe denne ytterligere ved grove brudd på loven. Bestemmelsen om at ethvert brudd på loven uansett straffelengde skal regnes som en forseelse, synes heller ikke i tråd med den alminnelige rettsoppfatning. Det foreslås derfor at bestemmelsen oppheves.
Forslaget om å forby kastrering av rein, unntatt kjørerein, og kreve at kastrering av kjørerein utføres av veterinær, vil medføre visse utgifter for reineier. Å legge opp til en større grad av kalveslakt fremfor å ha et stort antall voksne kastrater gående, vil på den annen side etter departementets mening innebære øket lønnsomhet for reineierne.
Forslaget om å legge dyr brukt i undervisning/opplæring inn under Forsøksdyrutvalgets ansvarsområde vil medføre en økning i antall saker som må behandles av dette utvalget. Registreringsordningen må administreres enten av Statens dyrehelsetilsyn eller Forsøksdyrutvalget og vil medføre en plikt for alle aktuelle undervisningsinstitusjoner til å registrere bruken av dyr brukt i undervisning og opplæring.
For de andre foreslåtte endringer vil ikke forslaget medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.