Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

17. Kommunefordeling av grunnlaget for eiendomsskatt på kraftanlegg

I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5 ble det varslet at en tok sikte på å komme tilbake med forslag til nye, permanente kommunefordelingsregler i løpet av vårsesjonen. I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 ble det omtalt at nevnte siktemål likevel ikke lot seg oppfylle. I stedet ble det angitt at departementet tok sikte å fremme forslag til permanente fordelingsregler i en proposisjon i løpet av september d.å. og at det i denne proposisjon ville bli tatt stilling til om kommunefordelingen for skatteåret 2001 skal baseres på forslaget om nye, permanente regler eller på overgangsregelen av 18. desember 1998 nr. 75. Av hensyn til kommunenes budsjettprosess for 2001 ble videre angitt at en tok sikte på at kommunene innen månedsskiftet oktober/november, skal få tilsendt foreløpig fordelte skattegrunnlag i samsvar med de fordelingsregler som vil bli foreslått for skatteåret 2001.

Departementet har arbeidet videre med disse spørsmålene, og legger med dette fram lovforslag til nye kommunefordelingsregler som foreslås gitt virkning f.o.m. eiendomsskatteåret 2001. De foreslåtte fordelingsregler skal imidlertid vurderes som overgangsregler i den forstand at reglene vil bli gjenstand for revurdering i forbindelse med den forestående revisjon av eigedomskattelova. Fordelingsreglene som foreslås vil gi kommuner uten større tekniske innretninger i sitt distrikt, en liten andel av eiendomsskattgrunnlaget. Ved en slik revisjon av eigedomsskattelova vil det bli vurdert endringer som i større grad tilgodeser slike kommuner. Dette arbeid vil bli gjenomført så snart nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil påpeke at det er en nøye sammenheng mellom ikrafttredelse av eiendomsskattelovens § 8 og dette punkt. Da finansministeren har varslet at han «meget snart» vil komme med forslag til lovendringer slik at kommunenes proveny som følge av en endret § 8 i eiendomsskatteloven kan bringes i samsvar med Stortingets forutsetninger, kan det bli aktuelt også å se på kommunefordelingen av eiendomsskatt for grensekryssende anlegg på nytt.

Disse medlemmer vil i så fall komme tilbake til dette under behandling av den varslede sak fra Finansdepartementet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til respektive merknader og forslag i Innst. O. nr. 85 (1999-2000).

I kapittel 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, er det redegjort for praksis for fellestaksering og fordeling av verdien for kommunekryssende kraftanlegg for eiendomsskatteformål. Praksis som er basert på avtaler mellom kommunene er ikke kartlagt i sin helhet, og det legges til grunn at de prinsipper som er lagt til grunn for fordelingen kan variere. Departementet antar imidlertid at fordelingen i stor utstrekning har vært basert på kostpris/investert kapital i anleggene.

Komiteen tar redegjørelsen til orientering.

Ved vedtakelsen og ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg var siktemålet i hovedsak å få til en harmonisering av selve verdsettelsesgrunnlaget for lignings- og eiendomsskatteformål. Etter ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg, er denne harmonisering av verdsettelsesreglene oppnådd ved at verdsettelsen for kraftanlegg skal følge skatteloven § 18-5 i forhold til alle skattearter.

Om formålene med kraftskattereformen og omlegging av eiendomsskattleggingen av kraftanlegg heter det i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.5.1:

«Et sentralt formål ved kraftskattereformen var å forenkle regelverket, redusere muligheten for å velge ulike metoder for verdsettelse, og generelt å redusere bruken av skjønn slik at antallet tvister for domstolene kunne reduseres. I vurderingen av hvilke endringer som bør foretas for å øke skattegrunnlagene og dermed kommunenes skatteinntekter, vil departementet fortsatt legge vesentlig vekt på å unngå endringer som igjen åpner for større bruk av skjønn.»

Om eller hvordan hensynet til forenkling i form av samordning av kommunefordelingsregler for grunnlaget for ulike skattearter skal oppnås eller vektlegges, har ikke vært berørt nærmere.

Etter departementets oppfatning er det heller ikke grunnlag for å utlede at dette var et hensyn bak ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg. Det er heller ikke lagt til grunn som et overordnet hensyn ved utforming av forslag til fordelingsregler på det nåværende tidspunkt. Etter departementets oppfatning vil dette hensyn til dels stå i motstrid til de øvrige hensyn som er lagt til grunn ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg; nemlig hensynet til eigedomsskattelovas virkeområde og objektavgrensning samt hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger mellom kommunene, jf. kapittel 16.3.1.1.2 og 16.3.1.1.4, i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Komiteen tar dette til etterretning.

I forbindelse med ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 m.fl. f.o.m. 1. januar 2001, jf. kgl. res. av 2. juli 1999 nr. 713 ble det angitt at loven skulle gjelde for «anlegg for produksjon (..) av elektrisk vannkraft.» Denne formulering ble foreslått allerede i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) kapittel 11.7.1 og ble kommentert slik:

«Departementet antar at uttrykket anlegg for produksjon av elektrisk vannkraft er så vidt dekkende for alle objekter som kan belegges med eiendomsskatt og derfor kan brukes for angivelse av virkeområdet for ikrafttredelse av § 8. Det presiseres at denne angivelse av virkeområdet ikke er ment å utvide eller innskrenke hjemmelen for ileggelse av eiendomsskatt på kraftverk.»

Det antas således at det ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg var en forutsetning at vilkårene for ileggelse av eiendomsskatt, herunder eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. lovens §§ 3 og 4, skulle ligge fast.

Departementet kan heller ikke se at det ved vedtakelsen av de nye verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5, ble anlagt noen annen forutsetning på dette punkt. Den samlede verdi for kraftanlegget beregnet etter denne bestemmelse, skal riktignok benyttes som grunnlag for både eiendomsskatt og eventuell formuesskatt for personlige skattepliktige, jf. eigedomsskattelova § 8. Selve verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5 knytter seg ikke til noen verdsettelse av de enkelte objekter i kraftanlegget som også kan undergis eiendomsskatt. Denne felles verdsettelse skal også foretas selv om formuesskatten og eiendomsskatten i utgangspunktet har ulik karakter. Det vises til Magnus Aarbakke som i Skatt på formue 1998 s. 13 uttaler følgende:

«I motsetning til eiendomsskatten, som bygger på eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr 29 (esktl), er formuesskatten altså ikke en objektskatt, som utskrives på de enkelte formuesobjekter - typiske de enkelte faste eiendommer - men en subjektskatt, på samme måte som inntektsskatten.»

På denne bakgrunn har departementet i utgangspunktet lagt til grunn at eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. eigedomsskattelova §§ 3 og 4, må respekteres og hensyntas ved utarbeiding av regler om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftverk etter skatteloven § 18-5.

Dette utgangspunkt innebærer for det første at fordelingsreglene ikke kan medføre at en kommune får anledning til å skattlegge objekter som ikke ligger innenfor kommunens grenser og som ikke kan være beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova.

Kommunefordelingsreglene vil dessuten i praksis fungere som verdsettelsesregler for den andel av skattegrunnlaget som skal tilfalle den enkelte kommune. Ettersom den enkelte kommune bare kan beskatte objekter beliggende innenfor sine kommunegrenser, innebærer ovennevnte forutsetning også at kommunefordelingsreglene i utgangspunktet bør bygge på en vurdering av verdien av de enkelte objekter beliggende i den enkelte kommune.

Departementet vil imidlertid bemerke at eigedomsskattelova står for tur for en mer generell revisjon med utgangspunkt i innstillingen fra det såkalte eiendomsskatteutvalget, NOU 1996:20 Ny lov om eiendomsskatt. Utvalget var av den oppfatning at alle faste eiendommer i en kommune bør omfattes av eiendomsskatt, med mindre det foreligger helt spesielle grunner for å oppstille unntak.

Regjeringen har ikke tatt standpunkt til eiendomsskattens omfang, men muligheten for å innføre en mer generell eiendomsskatt vil bli vurdert nærmere ved oppfølging av eiendomsskatteutvalgets innstilling. Hvor langt en bør gå i så måte - herunder i forhold til eiendommer knyttet til kraftanlegg, må undergis en grundig vurdering. En vil imidlertid særlig vurdere en mulig utvidelse av eigedomsskattelovas virkeområde i forhold til kommuner med innsatsfaktorer til vannkraftproduksjon som ikke er objekt for eiendomsskatt etter dagens regler. Eksempler på dette kan være magasinkommuner uten reguleringsanlegg i sitt distrikt og kommuner med vannfall som er overført til andre kommuner for utnyttelse der.

I oppfølgingsarbeidet er det også behov for å se eiendomsskatten i sammenheng med de øvrige delene i skattesystemet. Reglene for taksering av blant annet bolig- og fritidseiendommer vil være av sentral betydning ved utforming av nye regler. Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å avvente den nærmere utformingen av ny eiendomsskattelov til disse spørsmålene er avklart. Det vil bli lagt til grunn at det nye takseringssystemet også skal være utgangspunkt for verdsetting ved utskriving av eiendomsskatt på bolig- og fritidseiendommer, jf. komitéflertallets forutsetninger i Innst. S. nr. 143 (1996-1997).

Departementet vil ta sikte på å foreta en revurdering av fordelingsreglene for eiendomsskatt for kraftanlegg i tilknytning til en eventuell generell endring av vilkårene for utskriving av eiendomsskatt. Slike endrede fordelingsregler bør få virkning fra samme tidspunkt som eventuelle endringer i eigedomsskattelova. Dette arbeid vil bli gjennomført så snart nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.

Komiteen tar dette til etterretning.

Med samme begrunnelse som i forrige avsnitt legger departementet til grunn at også eigedomsskattelovas skattesubjektavgrensning ligger fast ved anvendelse av eigedomsskattelova § 8. Loven har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er subjekt for skatten. Det kommer imidlertid forutsetningsvis til uttrykk i lovens §§ 16 og 19 første ledd at det er eieren som ilegges eiendomsskatt. Dette anses som sikker rett.

Denne forutsetning innebærer at fordelingsreglene ikke kan medføre at det skrives ut eiendomsskatt på eiere av objekter som ikke faller inn under reglene i eigedomsskattelova §§ 3 og 4. Sammenholdt med hensynet til eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. foregående avsnitt, innebærer denne forutsetning også at fordelingsreglene ikke må medføre at den enkelte eiendomsskattepliktige belastes med større andel av eiendomsskattegrunnlaget enn verdien av vedkommendes anleggsdeler av kraftanlegget skulle tilsi.

Komiteen tar dette til etterretning.

De endrede regler i skatteloven § 18-5 om verdsettelse av kraftanlegg vil kunne føre til endrede eiendomsskattegrunnlag for enkeltkommuner. Departementet har lagt til grunn at Stortinget aksepterer slike variasjoner som skyldes de endrede verdsettelsesprinsipper som skal legges til grunn for eiendomsskatteformål, jf. Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5. Det er likevel ikke tatt stilling til i hvilket omfang slike variasjoner på kommunenivå kan eller bør påvirkes av kommunefordelingsreglene for skattegrunnlaget etter de nye regler.

Finanskomiteen har imidlertid sluttet seg til at hensynet til å unngå utilsiktede omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere system, burde være ledende for valg av overgangsregler om kommunefordelingen. Det vises til finanskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 62 (1995-1996) kapittel 8.3 og i Innst. O. nr. 16 (1998-1999) kapittel 16, jf. kapittel 16.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Det samme hensyn ble lagt til grunn ved vedtakelse av fordelingsregler både for formues-, inntekts- og naturressursskatt, jf. skatteloven § 18-7, femte, syvende og åttende ledd. Det vises for øvrig til Innst. O. nr. 85 (1999-2000) kapittel 1.1 hvor komitéflertallet uttalte:

«Flertallet vil imidlertid peke på at det fortsatt er grunn til å stille spørsmål ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innafor akseptable rammer, og ber på denne bakgrunn departementet vurdere om det på bakgrunn av erfaringer med innføring av eiendomsskatteloven § 8 er behov for justeringer med sikte på å unngå uheldige fordelingsvirkninger mellom enkeltkommuner.»

Å unngå eller dempe omfordelingsvirkninger av det samlede skattegrunnlag for kraftanlegg mellom de berørte kommuner i forhold til de tidligere regler, er på denne bakgrunn lagt til grunn som et relativt tungtveiende hensyn ved utforming av permanente kommunefordelingsregler.

Ovennevnte hensyn tilsier at også fordelingsreglene bør bygge på eigedomsskattelovas system hvoretter den enkelte kommune verdsetter og beskatter objekter beliggende i sin kommune. Kommunefordelingen bør i utgangspunktet foretas forholdsmessig basert på en verdsettelse av de deler av kraftanlegget som ligger i ulike kommuner.

Hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger mellom kommunene tilsier videre at fordelingsreglene i størst mulig utstrekning bør bygge på de regler og den praksis om verdsettelse av de ulike anleggsdeler som følger av det tidligere system, jf. kapittel 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Dette hensyn leder til at kommunefordelingen bør baseres på en verdsettelse av de ulike anleggsdeler med bakgrunn i investert kapital/anskaffelseskostnader for anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner.

Ovennevnte hensyn sammenholdt med gjennomgangen foran, tilsier videre at fordelingsreglene ikke bør bygge på mer overordnet endrede verdsettelsesprinsipper for de ulike deler av anlegget. Slike verdsettelsesprinsipper kunne for eksempel være begrunnet i antakelser om hvilke deler av et anlegg som generelt må anses å bidra mest til å generere inntekter eller hvilke deler av anlegget som utgjør størst inngrep i naturen. Slike regler ville kunne bryte med de grunnprinsipper for verdsettelse som fulgte av eigedomsskattelovas system og tidligere praksis. Tilsvarende ville en slik omlegging kunne innebære vesentlige omfordelingsvirkninger mellom kommunene.

På den annen side vil ovennevnte hensyn tilsi at kommunefordelingsreglene bør imøtekomme de hensyn kommunene selv finner å ivareta ved inngåelse av avtaler om fordeling av en samlet verdi på anlegget.

Komiteen tar dette til etterretning.

Ved etablering av kommunefordelingeregler basert på en verdsettelse av anleggets enkelte deler som forutsatt foran, er det et hensyn at alle deler av anlegget blir verdsatt ut fra samme prinsipper og ut fra forholdene på samme tidspunkt. Dersom verdsettelsen av anleggets enkelte deler ikke blir verdsatt ut fra likeartede kriterier, vil en slik skjevhet få effekt også for senere år.

Verdsettelsen må også omfatte anleggsdeler i alle berørte kommuner og uansett om det skrives ut eiendomskatt i kommunen eller ikke. Hensynet til likeartede verdsettelsesprinsipper vil også omfatte anleggsdeler i kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt. Verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5 tar ikke hensyn til om kraftanleggets enkelte deler er beliggende i kommuner som skriver ut eiendomsskatt eller ikke. Den andel av skattegrunnlaget som avspeiler verdien av anleggsdeler beliggende i kommuner som ikke skriver ut eiendomskatt, skal heller ikke tilordnes de berørte kommuner som skriver ut slik skatt.

Ved kommunefordelingen bør anleggsdeler i eksisterende kraftanlegg som verdsettes etter hovedreglene i skatteloven § 18-5 for eiendomsskatteåret 2001 og deler av anlegg som først settes i drift i senere år, vurderes etter likeartede kriterier.

Påkostninger og utvidelser på eksisterende kraftanlegg vil i utgangspunktet øke verdien av hele kraftanlegget, og kan medføre at alle berørte kommuner får økt skattegrunnlag. På bakgrunn av forutsetningen om at kommunefordelingen bør skje forholdsmessig basert på en verdsettelse av eiendeler beliggende i de ulike kommuner, vil det være et hensyn at fordelingsreglene tar høyde for de verdiendringer som påkostninger og nyanlegg representerer for den kommune hvor påkostningene er foretatt. Hensynet til slike investeringer må tilsvarende skje ut fra likeartede prinsipper for alle anlegg.

Komiteen tar dette til etterretning.

Reglene bør være enkle og minst mulig arbeidskrevende for kommunene, ligningsmyndighetene, skattyterne og de eiendomsskattepliktige. Disse hensyn gjelder generelt og er i samsvar med hovedformålene med omleggingen av eiendomsskattereglene for kraftverk.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Departementet har vurdert følgende hovedmodeller for etablering av kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg:

  • Historisk fordeling basert på overgangsregelen i lov av 18. desember 1998 nr. 75 om fordeling i samsvar med fordelingen ved utskriving av eiendomsskatt for 1998. (Historisk fordeling)

  • Samme fordelingsregler som for formues-, inntekts-, og naturressursskatt etter skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19). (Fordeling etter skatteloven § 18-7)

  • Fordeling etter kostpris på særlige driftsmidler i kraftanlegg med utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdier for slike driftsmidler (GAV) beregnet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) pr. 1. januar 1997 etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 (GAV-modellen).

Komiteen viser til merknader i kap. 17.4, 17.5 og 17.6.

Departementet legger til grunn at overgangsregelen i utgangspunktet må forstås slik at det eiendomsskattegrunnlag for de ulike eiendeler knyttet til kraftanlegget som faktisk ble lagt til grunn for utskriving av eiendomsskatt i 1998, også skal nyttes som fordelingsnøkkel for den samlede verdi på kraftanlegget som skal fastsettes etter de nye regler i skatteloven § 18-5. Ettersom fordelingen skal baseres på eiendomsskattegrunnlagene i den enkelte kommune, vil eventuell ulik eiendomsskatteøre i 1998 i den enkelte kommune ikke påvirke fordelingen.

Overgangsregelen antas videre å innebære at i den utstrekning fordelingen mellom kommunene i 1998 baserte seg på særskilte avtaler om kommunefordelingen, vil den relative fordeling disse avtaler bygget på, fortsatt bli å legge til grunn. Om praksis for slik avtalebasert fordeling vises til kapittel 16.2.

Ut fra intensjonen bak bestemmelsen vil hver av kommunene i utgangspunktet få den samme relative andel av det nye skattegrunnlag som av det faktisk samlede eiendomsskattegrunnlaget i 1998. Det historiske fordelingsgrunnlag som måtte bli etablert i henhold til overgangsregelen, vil imidlertid lide av svakheter som etter departementets oppfatning gjør den mindre egnet som utgangspunkt for permanente fordelingsregler.

Etter overgangsregelen skal eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret 1998 legges til grunn uansett hvor gammelt takst- eller verdsettelsesgrunnlaget måtte være. Fordelingen vil bygge på de ulike skattetakster for ulike anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner og som kan være fastsatt til ulik tid og til dels etter ulike prinsipper. Slike faktiske forskjeller mellom kommunenes verdsettelse av eiendomsskatteobjektene er en mer eller mindre konstant konsekvens av den tidligere ordning med alminnelig taksering hvert tidende år, jf. byskatteloven § 4. Ved anvendelse av overgangsregelen som grunnlag for en permanent fordelingsregel, vil disse forskjeller sementeres og få effekt også for senere år. Dette må anses som en vesentlig innvending mot bruk av overgangsregelen som modell for permanente regler. Departementet ser ingen enkle eller klart treffsikre løsninger for hvordan disse svakheter bør rettes opp.

Verken lovens ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for å utlede hvordan man kunne avdempe disse effekter og departementet ser ingen opplagt løsning på hvordan bestemmelsene burde bygges ut på dette punkt. En mulighet kunne være å bygge på gjennomsnittet av eiendomsskattegrunnlaget for eksempel over en tre års periode. Det er imidlertid usikkert i hvilken utstrekning dette ville avdempe problemet i tilstrekkelig grad. Dessuten vil en slik regel måtte bygge på innhenting av et stort materiale fra kommunene og de skattepliktige. Bl.a. fordi overgangsregelen også lider av andre svakheter, har en ikke funnet det forsvarlig å sette i gang et slik arbeid. En korrigering av fordelingsgrunnlaget i henhold til utfyllende regler som antydet, vil tidligst kunne legges til grunn for eiendomsskatteåret 2002.

Ovennevnte svakhet ved det historiske grunnlag som forutsettes etablert, vil kunne gjøre seg gjeldende selv om overgangsregelen forutsetter at det skal tas hensyn til eventuelle avtaler mellom kommunene om fellestaksering og fordeling av eiendomsskattegrunnlag for 1998. Etter overgangsregelen skal det ikke tas hensyn til senere opphevelse eller korrigeringer av slike avtaler for eiendomsskatteåret 1999 eller senere år. For å avhjelpe den svakhet et avtalebasert fordelingsgrunnlag for 1998 kan innebære, bør regelen eventuelt bygges ut med regler om inngåelse av nye avtaler om fordeling. Regler om adgang til inngåelse av slike avtaler vil imidlertid bare delvis kunne løse det underliggende problem. Dersom det ved oppsigelse eller utløp av avtaletiden ikke finnes annet alternativt fordelingsgrunnlag enn fordelingsgrunnlaget fra 1998, vil svakheten ved det opprinnelige fordelingsgrunnlag fortsatt gjøre seg gjeldende. Det vises for øvrig til kapittel 16.7 i proposisjonen om mulig innføring av adgang til avtalebasert fordeling av eiendomsskattegrunnlaget.

Utgangspunktet om at kommunene vil beholde sin relative fordeling av eiendomsskattegrunnlaget, vil dessuten måtte modifiseres i tilfeller hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998. Overgangsregelen løser ikke det problem som oppstår dersom deler av kraftanlegget ligger i kommuner som i 1998 ikke skrev ut eiendomsskatt - uansett om disse kommuner har skrevet ut eiendomsskatt i tidligere eller senere år. Selv om det i disse kommuner ikke er skrevet ut eiendomsskatt, må det ved fordelingen tas hensyn til at en andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag i prinsippet skulle tilfalle slike kommuner. I en regel om historisk fordeling må det fastsettes utfyllende bestemmelser på dette punkt. Verken ordlyden eller forarbeidene til overgangsbestemmelsen gir retningslinjer for hvordan dette spørsmål bør løses.

Departementet har vurdert ulike løsninger på hvordan man skal hensynta verdiene i de kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt. Et utgangspunkt ved valg av regler om hvordan verdiene i «0-kommuner» skal hensyntas, vil være at verdien av alle deler av kraftanlegget i den enkelte kommune bør fastsettes ut fra samme prinsipp og ut fra forholdene på samme tidspunkt.

Departementet har herunder vurdert mulig kontortaksering med verdsettelse til omsetningsverdi pr. 1. januar 1998 av de deler av anlegget som befinner seg i de aktuelle «0-kommuner». En slik løsning ville være meget arbeidskrevende. Departementet har derfor sett nærmere på mulig bruk av den eneste foreliggende verdsettelse som er foretatt for eiendeler tilknyttet de aller fleste kraftanlegg som var satt i drift pr. 1. januar 1997 og uansett om anleggsdelene var undergitt eiendomsskatt eller ikke. Dette alternativ er de gjenanskaffelsesverdier for driftsmidler i kraftanlegg pr. 1. januar 1997 som ble beregnet av NVE i forbindelse med innføring av kraftskattereformen, jf. forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 kapittel 2 (GAV). Om den praktiske gjennomføring av en fordeling av disse verdier på de enkelte kommuner hvor kraftanlegget er beliggende, vises til 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Departementet har vurdert om verdsettelsen av eiendeler i kommunene i slike tilfeller, eventuelt burde baseres på bruk av forholdstall mellom GAV pr. 1. januar 1997 og eksisterende eiendomsskattetakster i de ulike kommuner. Hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, kunne eiendelene i slike kommuner hensyntas med eiendelenes beregnede GAV pr. 1. januar 1997. For øvrige deler av kraftanlegget som er verdsatt både med GAV og med eiendomskattetakster, kunne man ved fordelingen hensynta det gjennomsnittlige forholdstall mellom disse verdier.

Som utgangspunkt kunne denne løsning legges til grunn uansett om det i «0-kommunen» ble skrevet ut eiendomsskatt i tidligere eller senere år enn 1998.

Ingen av de skisserte løsninger for hensyntaken til de anleggsdeler som er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, vil løse problemet med at eiendomsskattegrunnlag som måtte inngå i fordelingsnøkkelen kan være fastsatt etter til dels ulike prinsipper og til ulik tid. Kombinasjonen av GAV eller annen særskilt fastsatt verdi på anleggsdeler i noen kommuner og faktiske eiendomsskattegrunnlag i andre kommuner, vil dessuten innebære at man ved fordelingen vil blande ulike verdsettelsesprinsipper og tidspunkter. Uten bruk av sammenlignbare verdsettelsesnormer og tidspunkter for verdiene i alle de kommunene eiendomsskattegrunnlaget skal fordeles mellom, vil det etter departementets oppfatning ikke kunne etableres noe optimalt grunnlag for en kommunefordeling som skal ligge fast over tid.

Overgangsregelen bygger direkte på eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret 1998 og tar ikke hensyn til senere påkostninger eller nyanlegg, jf. herunder uttalelsene i Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) som er sitert i kapittel 16.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Lovvedtaket forutsetter at denne svakhet ved regelen ville måtte aksepteres i et overgangsår. Som permanent regel må regelen imidlertid bygges ut med regler som hensyntar senere påkostninger og utbygginger. Svakhetene ved det opprinnelige, historiske fordelingsgrunnlag vil imidlertid fortsatt gjøre seg gjeldende. Ved bruk av regelen for skatteåret 2001 vil det rent praktisk ikke være mulig å få på plass tall som tilfredsstiller en slik regel. Det vises for øvrig til kapittel 16.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, om en mulig utvikling av slike regler f.o.m. eiendomsskatteåret 2002.

Som det fremgår finner departementet at fordelingsregler basert på en historisk fordeling etter overgangsregelen, i utgangspunktet vil omfatte svakheter som gjør modellen mindre egnet som permanent regel og som det vil være meget komplisert å rette opp. Dessuten antas at også en slik regel - på grunn av at den må justeres under hensyn til kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, vil være minst like arbeidskrevende som GAV-modellen, jf. kapittel 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Sett i forhold til de hensyn og forutsetninger som etter departementets syn bør anlegges ved valg av hovedmodell, jf. kapittel 16.3.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, vil fordelingsregler basert på en historisk fordeling ikke være den beste løsning - verken som overgangsregel eller som permanent regel.

Departementet finner ikke å kunne foreslå noen videreføring av eller utfyllende bestemmelser til overgangsregelen av 18. desember 1998. Lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 foreslås også opphevet som overgangsregel. Det vises til lovutkast om dette.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag om å oppheve. Lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8. Komiteen viser for øvrig til merknaden nedenfor i avsnitt 17.6.

Som angitt i kapittel 16.3.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, er det departementets utgangspunkt at kommunefordelingsreglene bør bygge på og respektere gjeldende vilkår for utskriving av eiendomsskatt, herunder eigedomsskattelovas objektbegrep.

Om objektet for eiendomsskatt og betydningen av dette for utvikling av kommunefordelingsregler, heter det i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) kapittel 11.6:

«Når en eiendom strekker seg over flere kommuner, er det i utgangspunktet den verdi som er tilordnet hver kommune ved formuesligningen som også skal utgjøre eiendomsskattegrunnlaget i den enkelte kommune. Når inntektsskatten skal fordeles på de kommunene som kraftverket strekker seg over, brukes formuen i den enkelte kommune som utgangspunkt. Formuen fordeles på kommunene etter regler i skattelovens § 19 b og c.

Reglene i skatteloven § 19 b og c for å fordele formue i kraftverk harmonerer ikke i alle tilfeller med hjemmelen for å skrive ut eiendomsskatt i eigedomsskattelova § 4. For at en kommune skal kunne utskrive eiendomsskatt på kraftverk, må det være anleggsdeler i kommunen som faller inn under oppregningen i § 4 annet ledd:

«...bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader.»

Fordelingen av formue i kraftverk etter skatteloven § 19 b og c er ikke tilpasset dette. Det kan bl.a. vises til at bestemmelsen i § 19 b og c tilordner formuesandel til kommuner som «berøres av reguleringen», uten at det er et krav at deler av reguleringsanlegget er beliggende i kommunen. Det kan også nevnes at kommuner langs et overført vassdrag skal tilordnes formuesandel etter § 19 c uten at kraftverkseieren trenger å ha noen fast eiendom i disse kommunene.»

Standpunktet om at fordelingen etter skatteloven § 18-7 ikke harmonerer med objektet for eiendomsskatt utenfor bymessig strøk, jf. faste eiendommer med «verk og bruk» i eigedomsskattelova § 3 og 4 annet ledd, bygger på lengre tids festnet rettsoppfatning. Den antas å ha sitt utgangspunkt blant annet i rettspraksis vedrørende bestemmelsene om eiendomsskatt i den gamle byskatteloven, jf. dommene i Rt. 1912 s. 294 og Rt. 1919 s. 73 referert i kapittel 16.2 . I NOU 1981:23 «Kraftverksbeskatningen» s. 81-82 heter det:

«Selv om ekstl. § 8 bestemmer at eiendomsskatten skal regnes ut etter verdien som eiendommen ble satt i ved ligningen, må hjemmelen for utskriving av eiendomsskatt søkes i eiendomsskatteloven. Det vil si at den som eiendomsskatten skal skrives ut hos må eie en fast eiendom i kommunen som faller inn under oppregningen i esktl. § 4 annet ledd. Hvis formuesansettelsen ved ligningen omfatter noe annet eller mer enn hva det er hjemmel for å utskrive eiendomsskatt på, vil det si at formuesansettelsen ikke uten videre kan legges til grunn for utregning av eiendomsskatten.

(...)

Utvalget antar at eiendomsskatteloven bare gir hjemmel til å skrive ut eiendomsskatt hos eieren av reguleringen i de kommuner hvor reguleringsanlegget er beliggende. For de kommuner hvor reguleringsanlegget ikke er beliggende, synes det tvilsomt om verdiene av erstatningen og 10 pst.-andelen faller inn under oppregningen i esktl. § 4.

(...)

Annerledes stiller det seg med den del av kraftverksformuen som etter sktl. § 19 bokstav c skal beskattes i kommunene langs etter overført vassdrag. I disse kommuner har ikke kraftverkseieren noen fast eiendom som det etter esktl. § 4 annet ledd hos ham kan utskrives eiendomsskatt på.

(...)

Av det som er sagt foran fremgår altså etter utvalgets oppfatning at en del av den ligningsmessige bruttoverdi av vannkraftanlegget vil kunne falle utenom grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt.»

Med bakgrunn i denne rettsoppfatningen er det departementets utgangspunkt at reglene om kommunefordeling i skatteloven § 18-7, ikke har den nødvendige forankring i en vurdering av de verdier som er beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova, dvs. «faste eiendommer» med «verk og bruk» for eiendomsskatten utenfor bystrøk. Det vises også til kapittel 16.3.1.1.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Hjelmeland kommune har med henvisning til dommen inntatt i Rt. 1998 s. 1756 hevdet at denne oppfatningen er feilaktig. Dommen gjaldt spørsmålet om utenbys sandtak uten andre faste innretninger enn en liten dieseltank, var omfattet av uttrykket «verk og bruk». Dommen gir en konkret drøftelse av hva som må til for at utnyttelse av mineralressurser skal oppfylle vilkåret «verk og bruk». Høyesterett slo fast at loven ikke stiller krav om faste innretninger for denne typen virksomhet. Førstvoterende bemerket:

«Jeg vil for egen del tilføye at et vilkår for at en eiendom med en mineralressurs skal kunne eiendomsbeskattes som verk eller bruk, må være at det er tilrettelagt for utvinning gjennom inngrep i naturen.»

Dommen gir etter departementets oppfatning liten veiledning for spørsmålet om tolkning av begrepet «verk og bruk» i form av «utbygde vassfall eller vassfallsstykke» etter eigedomsskattelova § 4 annet ledd. Det er dette spørsmål som er det aktuelle i forhold til hvilke objekter knyttet til kraftanlegg - og således hvilke kommuner, som kan tilordnes andeler av eiendomsskattegrunnlaget ved kommunefordelingen. Den nevnte høyesterettsdom gir ikke grunnlag for revurdering av utgangspunktet om at fordeling av grunnlaget for eiendomsskatten etter skatteloven § 18-7 kan bryte med vilkårene for å kunne skrive ut eiendomsskatt.

Ut fra ovenstående legger departementet til grunn at kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget basert på reglene § 18-7, vil forutsette og innebære en endring av eigedomsskattelovas objektbegrep. Dette gjelder uansett om det foretas en endring av objektavgrensningen direkte ved endring av ordlyden i eigedomsskattelova §§ 3 og 4 eller indirekte ved vedtakelse av at skatteloven § 18-7 skal legges til grunn ved kommunefordeling av grunnlaget.

En omlegging av eigedomsskattelovas objektbegrep i samsvar med reglene i skatteloven § 18-7, vil også måtte bygge på bestemmelsens underliggende vurderinger om hvilke objekter som anses å bidra til den samlede verdi på kraftanlegget. En vurdering etter linjer som angitt i § 18-7 har ikke grunnlag i dagens system.

Det er hevdet at fordeling av eiendomsskattegrunnlaget etter § 18-7, er i samsvar med Stortingets forutsetninger bak vedtakelsen av eigedomsskattelovas § 8. Departementet kan ikke se at det ved vedtakelsen i 1975 eller ved ikraftsettelse av eigedomsskattelova § 8 i 1999, ble forutsatt en slik konsekvens, jf. kapittel 16.3.1.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Det er videre hevdet at en kommunefordeling i samsvar med reglene i skatteloven § 18-7 faller mer rimelig ut enn noen av de øvrige modeller for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget. Hvilket fordelingsprinsipp som gjennomgående vil bli oppfattet som rimelig i forhold til alle berørte kommuner, kan ikke fastslås generelt. Slike prinsipper vil måtte avgjøres ut fra mer overordnete politiske vurderinger. Som nevnt har departementet verken i forbindelse med vedtakelsen eller ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8, kunnet finne uttrykk for noen forutsetninger fra Stortingets side om at de betraktninger som ligger til grunn for regelen i § 18-7 også bør gjelde fordeling av eiendomsskatten.

Som angitt i kapittel 16.3.1.1.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, legger departementet til grunn at et vesentlig hensyn ved utvikling av fordelingsregler vil være å unngå utilsiktede omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere system.

På det nåværende tidspunkt kan det ikke fastslås konkret hvordan innføring av eigedomsskattelova § 8 vil påvirke kommunefordelingen av eiendomsskatten. Departementet legger imidlertid til grunn at det er sannsynlig at fordeling etter § 18-7 vil kunne lede til omfordelingsvirkninger mellom kommunene. Det vises til kapittel 16.2 hvor det fremgår at praksis for fordeling av totalverdien av kraftanlegg i eiendomsskattesammenheng, i stor utstrekning bygger på kostpris for installasjonene i den enkelte kommune. En fordeling etter skatteloven § 18-7 vil derimot tilordne vesentlige deler av totalverdien av et kraftanlegg til andre kommuner enn kommuner med de største tekniske installasjonene.

Et sentralt formål ved kraftskattereformen og for ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 er oppnåelse av enkle regler. Som angitt i flere uttalelser, vil felles fordelingsregler for flere skattearter i så måte være en fordel. Som angitt i kapittel 16.3.1. har departementet ikke lagt dette hensyn til grunn som noe overordnet hensyn ved valg av fordelingsregler. I hvilken utstrekning hensyn til en slik forenklingseffekt bør hensyntas ved valg av fordelingsregler, vil avhenge av om det kan etableres andre fordelingsregler for eiendomsskatteformål hvor innslaget av administrasjon og skjønn m.v. er minst mulig, samtidig som hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger blir ivaretatt på en mer treffsikker måte enn ved innføring av fordeling etter skatteloven § 18-7. Etter departementets oppfatning foreligger det et slikt alternativ, jf. kapittel 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

På denne bakgrunn anser departementet at det på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å foreslå endringer i eigedomsskattelovas vilkår for å skrive ut eiendomsskatt, verken generelt eller for kraftanlegg spesielt. Departementet vil derfor ikke nå foreslå at fordelingen mellom kommunene av grunnlaget for eiendomsskatten baseres på reglene i skatteloven § 18-7.

Det vises imidlertid til at eigedomsskattelova står for tur for en mer generell revisjon bl.a. med bakgrunn i NOU 1996:20 Ny lov om eigedomsskatt, jf. kapittel 16.3.1.1.2. Departementet tar sikte på å revurdere fordelingsreglene for kraftanlegg parallelt med de eventuelle endringer i vilkårene for utskriving av eiendomsskatt som måtte bli foreslått i denne forbindelse. Dette arbeid vil bli gjennomført så snart nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.

Komiteen tar dette til etterretning.

Etter departementets vurdering vil fordelingsregler basert på GAV for kraftanlegg som fikk beregnet slike verdier pr. 1. januar 1997 og for øvrig under hensyn til påkostninger og nyanlegg til kostpris (GAV-modellen), tilfredsstille flere av de anlagte hensyn for utvikling av permanente fordelingsregler enn noen av de øvrige modeller som er vurdert ovenfor.

De anleggsdeler som tillegges betydning ved fordelingen etter GAV og ved hensyntaken til kostpris på anleggsdeler, skal tilfredsstille gjeldende vilkår for ileggelse av eiendomsskatt, herunder objektavgrensningen i eigedomsskattelova §§ 3 og 4. I de innhentede uttalelsene er det påpekt at fordelingen etter denne metoden ikke tar hensyn til verdien av overførte vannfall og verdien av erstatninger for de inngrep grunneiere har måttet tåle i de berørte kommunene. Fordelingsregelen i skatteloven § 18-7 tar hensyn til dette. Departementet anser imidlertid nettopp dette som en vesentlig innvending mot bruk av fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 også for eiendomsskatteformål, jf. kapittel 16.3.3. Etter departementets oppfatning bør hensynet til samordning av kommunefordelingsregler for ulike skattearter, ikke være avgjørende på det nåværende tidspunkt.

GAV-modellen innebærer videre at grunnlaget for fordelingen blir fastsatt ut fra ensartede prinsipper og ut fra forholdene på samme tidspunkt. De grunnleggende svakheter ved en historisk fordeling basert på overgangsregelen vil således ikke gjøre seg gjeldende. Også ved en fordeling basert på skatteloven § 18-7 vil verdsettelser og fordelingsspørsmål bygge på vurderinger som kan være foretatt over en årrekke. GAV-modellen vil på tilsvarende ensartet måte også ta hensyn til anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner hvor det ikke skrives ut eiendomsskatt. Departementet har ikke funnet noen tilsvarende ensartet løsning for hvordan verdiene i slike kommuner i forhold til den historiske fordelingsmodell kan hensyntas.

GAV-modellen antas dessuten å ivareta hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger mellom kommunene på en tilnærmet like presis måte som en modell basert på historisk fordeling. Det er grunn til å anta at denne modell langt på vei innebærer en videreføring av utgangspunktet i den etablerte fordelingpraksis med fordeling etter verdien av kostpris for driftsmidler i den enkelte kommune. GAV ble beregnet til bruk som erstatning for manglende historisk anskaffelseskostnad ved etablering av åpningsbalansene. Selv om det dreier seg om en sjablon, har metoden mye til felles med faktisk kostpris/investert kapital.

At GAV-modellen vil være i tråd med hva som har vært praktisert, synes dels bekreftet av uttalelsen fra Hydrologiservice AS. Denne antakelse er også blitt styrket av det materialet Skattedirektoratet har innhentet om grunnlag for fordelingsnøkler basert på overgangsregelen, jf. kapittel 16.3.2.1, sammenholdt med foreløpig innhentede tall fra NVE om hvordan en fordeling basert på GAV vil slå ut for konkrete kraftanlegg, jf. kapittel 16.4.1.

Departementet legger dessuten til grunn at gjennomføring av en fordeling etter GAV-modellen ikke vil være mer arbeidskrevende enn en historisk fordeling basert på overgangsregelen. En fordeling basert på overgangsregelen ville som det fremgår av kapittel 16.3.2 i Ot.prp. nr.1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, forutsette at det ble satt i gang særskilte verdsettelsestiltak for anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner hvor det ikke skrives ut eiendomsskatt. Alternativt kan verdsettelse og fordeling basert på GAV for driftsmidler i slike kommuner benyttes. Et særskilt verdsettelsesarbeid av verdier beliggende i slike kommuner, vil uansett ikke være nødvendig under GAV-modellen. Som påpekt i uttalelsene om denne modellen innebærer den at man kan bygge på det svært omfattende arbeidet som ble utført av NVE i forbindelse med fastsettelse av skattemessige åpningsbalanser for kraftforetakene i forbindelse med kraftskattereformen. Det er riktignok et betydelig arbeid som må gjøres i tillegg, jf. kapittel 16.4, men mye av faktagrunnlaget for det videre arbeid foreligger samlet og systematisert. Et slikt arbeid er ikke ferdigstilt for de andre modellene.

GAV-modellen vil medføre ekstraarbeid i forbindelse med den forutsatte supplering og korrigering for kostpris på påkostninger og nyanlegg, jf. kapittel 16.5. En slik oppdatering av fordelingsgrunnlaget ville etter departementets oppfatning ha vært nødvendig også ved anvendelse av de øvrige vurderte modeller.

Etter departementets oppfatning vil fordelingsregler basert på GAV-modellen være å foretrekke - både som overgangsregel og som fordelingsregel inntil eigedomskattelova blir undergitt en generell revisjon. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at kommunefordelingsreglene baseres på samlet GAV for særlige driftsmidler i eksisterende kraftanlegg og fordelt mellom kommunene etter driftsmidlenes beliggenhet i forhold til kommunegrensen. Påkostninger og nyanlegg som ikke inngår i beregningen av GAV, fordeles etter kostpris/investert kapital.

Det foreslås at fordelingsregler i henhold til denne modell erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998. Det nærmere innhold i departementets forslag til regler basert på denne modell er gjennomgått i kapittel 16.4-16.6.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at fordelingsregler i henhold til modell basert på gjenanskaffelsesverdi pr. 1. januar 1997 (GAV) erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998.

Prosjektbeskrivelse for NVEs rapportering av grunnlag for og beregning av fordelingsnøkler basert på GAV, er i sin helhet inntatt i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kap. 16.4.2.2. Med bakgrunn i at NVEs fastsettelser av GAV for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt mindre enn 1 000 kW er svært mangelfull, omfatter prosjektbeskrivelsen ikke slike anlegg. Departementets forslag til fordelingsregler basert på GAV for kraftanlegg i drift pr. 1. januar 1997, avgrenses i utgangspunktet tilsvarende.

Prosjektbeskrivelsens angivelse av driftsmidler som inngår i fordelingen, samsvarer med angivelsen i § 1-1 annet ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak. Denne avgrensning er etter departementets oppfatning i samsvar med eigedomsskattelovas objektbegrep. Adkomstanlegg som nevnt i forskriften § 1-1 tredje ledd er likevel holdt utenfor fordelingsgrunnlaget. Dette skyldes dels at det kan avhenge av en konkret vurdering om slike anlegg skal anses som «verk og bruk» etter eigedomsskattelova, og dels at oppgaven med å foreta en gjennomgående kommunefordeling av GAV for slike anlegg ville være svært arbeidskrevende. Det foreliggende kartmaterialet for dekning av adkomstveier er svært mangelfullt.

I prosjektbeskrivelsen er angitt at for reguleringsanlegg som flere kraftstasjoner har nytte av, skal GAV for reguleringsanlegget med tilhørende driftsmidler fordeles mellom de ulike kraftanlegg som har underliggende kraftstasjoner, etter kraftstasjonenes energiekvivalenter registrert hos NVE pr. 1. januar 2000. Ved denne fordeling skal det likevel ikke tas hensyn til kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt mindre enn 1 000 kW. Kraftstasjonenes energiekvivalenter er registrert hos NVE og forutsettes å gi uttrykk for det enkelte kraftanleggs nytte av reguleringsanlegget. Denne fordelingsregel antas i samsvar med hva som ofte legges til grunn i praksis ved fordeling av kostnader for reguleringsanlegg mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringsanlegget. Lignende fordelingsregel benyttes også ved fordeling av pumpekostnader ved fastsettelse av grunnrenteinntekt, jf. skattelovforskriften § 18-3-26 annet ledd.

Prosjektbeskrivelsens konkrete angivelse av hvilke deler av driftsmidlene som skal anses beliggende i ulike kommuner og fordeling av verdien knyttet til det enkelte kommunekryssende driftsmiddel, er etter departementets oppfatning i samsvar med utgangspunktet om at fordelingen skal skje etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet i forhold til kommunegrensene. Ved utforming av detaljeringsgraden av fordelingsgrunnlaget for de enkelte kommunekryssende driftsmidler, er det tatt hensyn til merknadene fra Hydrologiservice AS så langt man har funnet det formålstjenlig sett i forhold til de praktiske problemer gjennomføringen vil innebære. På dette punkt vil prosjektebeskrivelsen fungere som retningslinjer for det skjønn som ligger til grunn for fordelingen i henhold til det angitte utgangspunkt.

Departementet foreslår at det lovfestes at kommunefordelingen for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997, skal fastsettes på bakgrunn av NVEs fastsatte GAV for særskilte driftsmidler (med unntak av atkomstanlegg) i det enkelte kraftanlegg og de prinsipper som ligger til grunn for de innhentede oppgaver fra NVE om hvordan GAV fordeler seg på driftsmidler beliggende i de ulike kommuner. Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at de nærmere prinsipper for avgrensning av driftsmidlenes beliggenhet i de ulike kommuner eller fordelingen av GAV for ulike typer kommunekryssende driftsmidler, skal nedfelles i loven.

Det angitte prinsipp om at GAV for reguleringsanlegg skal fordeles mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringen etter alle nedenforliggende kraftstasjoners energiekvivalenter registrert hos NVE, foreslås likevel lovfestet. Nevnte regel vil ikke gjelde underliggende kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW. Denne fordelingsregel kan ikke utledes av utgangspunktet om at fordelingen skal baseres på den verdi driftsmidlene representerer og deres beliggenhet.

NVEs faktiske rapportering i henhold til prosjektbeskrivelsen vil omfatte de aller fleste kraftanlegg med kraftstasjoner med installert ytelse over 1 000 kW som fikk beregnet GAV pr. 1. januar 1997. Unntak gjelder for fem identifiserte anlegg med installert effekt mellom 1 000-3 000 kW, men bare ett av disse kraftanlegg er kommunekryssende. NVE vil få i oppdrag å foreta GAV-beregning for anlegget i henhold til reglene i forskriften av 20. januar 1997 samt å foreta en kommunefordeling av anleggets kommunekryssende driftsmidler etter de samme retningslinjer som angitt i prosjektbeskrivelsen. Forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 forutsettes da gitt tilsvarende anvendelse for disse fastsettelser. Særlige regler om plikt for eier til å inngi opplysninger samt nye fristregler for rapportering til NVE må imidlertid fastsettes i forskrift. Det vises også til den parallelle løsning i kapittel 16.4.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Det grunnlag for kommunefordeling for kraftanlegg som fikk (eller får) beregnet GAV og som foreslås kommunefordelt i henhold til forslaget foran, forutsettes også korrigert for kostpris for senere investeringer i kraftanleggets særskilte driftsmidler. Om slike korrigeringer, vises til kapittel 16.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Det vises til forslag til ny § 8 A-1 første ledd i eigedomsskattelova.

Det foreslås at reglene settes i kraft f.o.m. eiendomsskatteåret 2001. Forslaget vil således erstatte lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 av 18. desember 1998 nr. 75 som foreslås opphevet.

I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 er angitt at det tas sikte på at kommunene i forbindelse med utsendelse av de ligningsmessige fastsatte eiendomsskattegrunnlag for kraftanleggene for skatteåret 2001, skal få tilsendt foreløpig fastsatte fordelingsnøkler basert på de fordelingsregler departementet vil foreslå lagt til grunn for eiendomsskatteåret 2001. Slike utsendelser skal etter planen foretas i begynnelsen av november 2000. NVEs rapportering til Skattedirektoratet i henhold til den fremlagte prosjektbeskrivelsen, vil utgjøre grunnlaget for direktoratets utsendelse av slike foreløpig fastsatte fordelingsnøkler til kommunene og de skattepliktige. Bakgrunnen for dette tiltak er hensynet til kommunenes behov for avklaring i forbindelse med budsjettprosessen for 2001.

Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at NVE skulle tillegges vedtakskompetanse i forbindelse med fastsettelse av fordelingsnøkler i henhold til prosjektbeskrivelsen. Selve fastsettelsen av fordelingsnøkler for det enkelte kraftanlegg, skal foretas av ligningsmyndighetene, jf. kapittel 16.8.1. Den endelige fastsettelse av kommunefordelingen vil bli foretatt senere, men i god tid før 1. mars 2001 som er fristen for kommunenes utskriving av eiendomsskatt.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8A-1 første ledd i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om ikrafttredelse f.o.m. eiendomsskatteåret 2001.

Nye kraftstasjoner med (andel av) reguleringsanlegg vil når anlegget settes i drift, utgjøre en ny beregningsenhet for samlet verdsettelse etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd, jf. § 18-1 annet ledd bokstav a. Et nytt kraftanlegg (beregningsenhet) kan bestå av en ny kraftstasjon med (andel i) et nytt reguleringsanlegg. Det vil også kunne oppstå nye kraftanlegg (beregningsenheter) når nye kraftstasjoner tar i bruk vassføringen fra et gammelt reguleringsanlegg. For slike kraftanlegg som er satt i drift etter 1. januar 1997, vil det ikke være fastsatt GAV for alle anleggsdeler. I praksis vil det være aktuelt at det er beregnet GAV for reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler som nye kraftstasjoner knytter seg til.

På bakgrunn av opplysninger fra NVE, jf. prosjektbeskrivelsen inntatt i kapittel 16.4.2.2, legger departementet til grunn at det på landsbasis er satt i drift i alt sju nye kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000. I tillegg er det registrert fire nye reguleringsanlegg. Av disse nye kraftanlegg strekker åtte seg over kommunegrenser.

For disse nye, kommunekryssende kraftanlegg som er satt i drift pr. 1. januar 2000, vil de forslag til fordelingsregler som er angitt i avsnitt 16.4.2 i proposisjonen, ikke kunne anvendes direkte. Det må således fastsettes særlige regler om hvordan verdiene i slike anlegg skal hensyntas ved kommunefordelingen.

For ovennevnte kraftanlegg satt i drift i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000 kan man som nevnt ikke bygge fordelingsregler på bruk av GAV fastsatt pr. 1. januar 1997. Det må således foretas et valg av løsning når det gjelder hvilken verdsettelse som skal legges til grunn ved kommunefordelingen for de anleggsdeler i slike anlegg som ikke fikk beregnet GAV. Disse regler vil få anvendelse ved fordelingen av skattegrunnlag første gang for skatteåret 2001.

Med utgangspunkt i forutsetningene for GAV-modellen, bør det være vesentlig å komme frem til den løsning som er mest mulig likeartet med de løsningene som foreslås lagt til grunn for eldre kraftanlegg som omfattes av forslagene i kapittel 16.4.2. Ettersom regelen foreslås med virkning første gang for eiendomsskatteåret 2001, vil det likevel være av vesentlig betydning at regelen rent praktisk lar seg gjennomføre allerede for dette skatteår.

Departementet ser følgende alternative løsninger:

  • 1. NVE fastsetter gjenanskaffelsesverdi for anlegget pr. 1. januar 2000 i henhold til de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved fastsettelse av GAV og justert til kroneverdien pr. 1. januar 1997. NVE foretar likeledes en kommunefordeling av den beregnede gjenanskaffelsesverdi i henhold til den samme metode og prinsipper som angitt i prosjektbeskrivelsen, jf. kapittel 16.4.2.2.

  • 2. Kommunefordelingen baseres i disse tilfeller på eiernes opplysninger om anskaffelseskostnad knyttet til anleggets enkelte deler og om den kommunevise fordelingen av disse verdier etter driftsmidlenes beliggenhet. For kraftanleggets evt. andel i eldre reguleringsanlegg må beregnet andel av GAV for disse reguleringsanleggene likevel legges til grunn.

  • 3. Forutsatt at alle deler av anlegget er beliggende i kommuner som skrev ut eiendomsskatt i skatteåret 2000, baseres fordelingen på de eiendomsskattegrunnlag som ble lagt til grunn ved eiendomsskatteutskriving d.å. i den enkelte kommune. Løsningen er parallell til den løsning som ville følge av overgangsregelen, jf. kapittel 16.3.2.

  • 4. Kommunefordelingen overlates til kommunene for avtalemessig verdsettelse av anleggets deler og kommunefordeling i henhold til den innbyrdes verdi av anleggsdelene i de involverte kommuner. Dersom enighet ikke oppnås overlates spørsmålet til skjønn.

  • 5. Kommunefordelingen baseres på særskilt taksering av investert kapital i anlegget og en skjønnsmessig kommunefordeling av verdiene.

Etter departementets oppfatning vil valget stå mellom alternativ 1 og 2. Departementet er kommet til at alternativ 1 vil være å foretrekke. Dette er det alternativ som er mest likeartet med forslaget for de øvrige kraftanlegg som vil bli undergitt fordelingsreglene for skatteåret 2001. I den utstrekning det er aktuelt å fordele GAV fra eldre reguleringsanlegg på nye kraftanlegg i vassdraget, antas at NVEs bistand uansett vil være nødvendig. Ligningsmyndighetene vil ikke få det merarbeid kommunefordeling for disse tilfeller ville innebære etter alternativ 2. Eierne av de aktuelle kraftanlegg vil uansett måtte bidra med opplysninger enten til ligningsmyndighetene eller til NVE og i begge tilfeller i henhold til pliktregler som ikke vil foreligge før denne proposisjon er stortingsbehandlet. Alternativ 1 innebærer at NVE får et utvidet oppdrag om å foreta fastsettelser av GAV for de aktuelle kommunekryssende anlegg etter de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved beregning av GAV pr. 1. januar 1997. Et slikt oppdrag forutsetter at forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 gis tilsvarende anvendelse. Supplerende bestemmelser må fastsettes i forskrift. Det må innhentes opplysninger fra kraftanleggets eiere og fastsettelsene må utføres på kort tid. Ettersom antallet nye kommunekryssende kraftanlegg er begrenset - maksimalt åtte - skulle oppgaven være overkommelig. Som nevnt innebærer dette en viss belastning for eierne av de aktuelle kraftanlegg, men det innebærer for øvrig ingen merbelastning for ligningsmyndighetene eller for kommunene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det for kommunekryssende kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW satt i drift etter 1. januar 1997, blir lovfestet en fordelingsregel basert på gjenanskaffelsesverdier fastsatt av NVE pr. 1. januar 2000 etter samme prinsipper som i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 og ut fra de samme retningslinjer om fordeling av disse verdier etter driftsmidlenes beliggenhet som følger av prosjektbeskrivelsen.

Når en ny kraftstasjon er knyttet til eldre reguleringsanlegg, drar den nytte av regulert vassføring som også kommer til nytte i andre stasjoner. For disse tilfeller bør også det nye kraftanlegget tilordnes en andel av reguleringsanleggets GAV i henhold til stasjonens relative nytte av reguleringsanlegget. Ved beregning av fordelingsnøkkel foreslås at GAV for eldre reguleringsanlegg også fordeles på det nye anlegg etter NVEs registrerte energiekvivalenter for kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW i disse anleggene. Dette forslag er i samsvar med de foreslåtte regler for kraftanlegg som fikk fastsatt GAV pr. 1. januar 1997. Dette er også nødvendig for at de øvrige kraftanlegg i vassdraget skal få tilordnet riktig andel av GAV for reguleringsanlegget. Prosjektbeskrivelsen for NVE bygger også på dette, jf. kapittel 16.4.2.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Registrerte energiekvivalenter for alle nedenforliggende kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. 1. januar 2000 skal med andre ord hensyntas ved fordelingen for skatteåret 2001.

Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 tredje ledd i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8A-1 tredje ledd i eigedomsskattelova.

Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW vil ikke omfattes av forslagene i kapittel 16.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. NVE opplyser at det er fastsatt GAV for ca. 75 av i alt ca. 172 slike anlegg. Av de anlegg som ble GAV-beregnet, var bare et par anlegg kommunekryssende. Ettersom fordelingen for disse mindre kraftanlegg ikke kan baseres på GAV, må det fastsettes særskilte fordelingsregler.

I samsvar med forutsetningene for GAV-modellen og i mangel av fastsatt GAV for disse anlegg, foreslås lovfestet at fordelingen av skattegrunnlag for slike mindre kommunekryssende anlegg, skal bygge på kostpris for særskilte driftsmidler i slike anlegg fordelt etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet. Det foreslås ikke beregnet andel av GAV for eldre reguleringsanlegg som disse kraftanlegg måtte være knyttet til.

Departementet legger til grunn at behovet for faktisk kommunefordeling av eiendomskattegrunnlagene for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW, vil være begrenset. Det foreligger ingen sentral oversikt over hvilke av disse anlegg som strekker seg over flere kommuner.

For skatteåret 2001 foreslås at kommunefordeling etter den foreslåtte regel, bare vil bli gjennomført dersom en av de berørte kommuner fremsetter krav om slik fordeling. Tidsfrist for fremsettelse av slike krav foreslås fastsatt i forskrift. Kommunefordeling for dette år vil baseres på ligningsmyndighetenes skjønn. Det kan herunder være aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige opplysningsplikt i medhold av ligningsloven § 4-8, jf. kapittel 16. 8.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Løsningen for de her aktuelle mindre kraftanlegg vil være parallell til den løsning som foreslås for eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret, jf. kapittel 16.6.4.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Det vises til utkast til § 8 A-1 fjerde ledd til eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 8 A-1 fjerde ledd i eigedomsskattelova.

Departementet har i kapittel 16.3.4.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, ovenfor foreslått en regel om at kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget i utgangspunktet skal baseres på GAV for alle kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997. For disse anlegg er det fastsatt eller skal fastsettes GAV pr. 1. januar 1997 for anleggets driftsmidler som angitt i prosjektbeskrivelsen. GAV er beregnet for disse anleggene slik de var på dette tidspunktet. Kommunefordeling for disse anleggene basert på dette utgangspunkt, vil ikke omfatte verdien av påkostninger på eller utvidelser av anleggene som måtte være foretatt etter 1. januar 1997. Det kan dreie seg om påkostninger og utvidelser av eksisterende kraftstasjoner og/eller påkostninger eller nyanlegg av reguleringsanlegg tilknyttet kraftstasjonen.

Ut fra de hensyn utforming av GAV-modellen bygger på, jf. kapittel 16.3.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, er det forutsatt at reglene skal bygges ut slik at det tas hensyn til senere investeringer i anleggets særlige driftsmidler. Korrigert fordeling i samsvar med investert kapital antas i samsvar med det fordelingsprinsipp som for en stor del er blitt lagt til grunn i praksis. Det vil også være i samsvar med eigedomsskattelovas verdsettelsesprinsipper for de objekter som omfattes av loven.

Utgangspunktet ved korrigering av en kommunefordeling basert på hovedregelen om GAV, bør etter departementets oppfatning være kostpris for driftsmidler i særlige driftsmidler/anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner. Dette utgangspunkt for korrigering av fordelingsgrunnlaget ved endring av anleggsdelenes innbyrdes verdi, bør etter departementets vurdering lovfestes og presiseres nærmere i forskrift.

Departementet antar at de investeringer som skal hensyntas, i utgangspunktet bare bør gjelde den type eiendeler som også inngikk i beregningen av GAV pr. 1. januar 1997, jf. kapittel 16.3.4. Som ved fordeling basert på GAV, foreslås at adkomstanlegg som nevnt i § 1-1 tredje ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79, unntas. Den verdi som er tillagt slike eiendeler i skatteregnskapet for det enkelte inntektsår, foreslås å utgjøre utgangspunktet for korrigering av den fordeling som ellers følger av den fastsatte GAV for driftsmidler i anlegget. Dette innebærer bl.a. at kostnader knyttet til immaterielle rettigheter ikke kan hensyntas.

Den praktiske gjennomføring av en korreksjonsregel som angitt, vil måtte baseres på årlige opplysninger og krav fra skattyterne og/eller de eiendomsskattepliktige. Det mest praktiske er antagelig at slike opplysninger må fremsettes i forbindelse med selvangivelsen og den årlige verdsettelse av anlegget, jf. kapittel 16.8.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Ovenstående spørsmål vil kreve en nærmere gjennomgang som departementet ikke har hatt kapasitet til å foreta nå. Det må fastsettes nærmere regler bl.a. om hvilke investeringer som skal hensyntas ved korrigeringen og med hvilke verdier, om grunnlaget for kommunefordeling av disse verdier og om hvem som skal rapportere om disse forhold. Reglene om den praktiske gjennomføring bør søkes utformet på enklest mulig måte og basert på de rapporteringsrutiner som allerede foreligger i forbindelse med ligningen. Korreksjonene av fordelingsnøkkelen på bakgrunn av kostpris for påkostninger og utvidelser bør videre skje med samme kroneverdi som beregningen av fordelingsnøkkelen er basert på. Slike spørsmål kan mest hensiktsmessig reguleres i forskrift.

For eiendomsskatteåret 2001 vil det være et større arbeid å få korrigert GAV med investeringer over perioden 1. januar 1997 til 1. januar 2000, som er skjæringspunktet for verdsettelse og kommunefordeling for eiendomsskatteåret 2001. Slike korreksjoner vil kunne medføre endringer i den kommunefordeling som vil følge av en anvendelse av GAV og som de foreløpig fastsatte fordelingsnøkler vil basere seg på, jf. kapittel 16.4.2.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. De foreløpig fastsatte fordelingsnøkler som forutsettes oversendt kommunene primo november 2000 i samsvar med den foreslåtte hovedregel, vil dessuten bli svekket som grunnlag for kommunenes budsjettarbeid for 2001.

Departementet anser det lite realistisk at man ville kunne få på plass utfyllende regler om korrigering av GAV slik at disse kan bli anvendt ved fordeling av eiendomsskattegrunnlaget for skatteåret 2001. Korreksjoner i henhold til slike regler vil medføre merarbeid for skattyterne/de eiendomsskattepliktige og for ligningsmyndighetene. Arbeidet vil eventuelt måtte utføres i god tid før 1. mars 2001. Å ferdigutvikle og fastsette nye regler og rutiner, innhente tilleggsopplysninger og foreta fastsettelser for korrigering av GAV som grunnlag for fordelingsnøklene for eiendomsskatteåret 2001, vil ikke la seg gjøre innenfor denne tidsramme.

På denne bakgrunn foreslår departementet at en regel om korreksjon for kostpris for påkostninger og nyanlegg av kommunefordelingen først settes i kraft f.o.m. eiendomsskatteåret 2002. Den foreslåtte regel om fordeling etter GAV pr. 1. januar 1997 for alle kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. samme tidspunkt, vil med andre ord også fungere som en reell overgangsregel for eiendomsskatteåret 2001. Departementet antar at denne overgangsregel vil være mer formålstjenlig enn en fordeling etter den vedtatte overgangsregel av 18. desember 1998, jf. kapittel 16.3.2.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Dersom en fordeling basert på GAV vil kunne medføre at man kan forvente store korreksjoner av fordelingsgrunnlaget for skatteåret 2002, vises til at disse effekter i en viss utstrekning vil kunne unngås ved avtaler mellom de involverte kommuner, jf. kapittel 16.7, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 annet ledd i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-1 annet ledd i eigedomsskattelova.

Det vises til forslagene i kapittel 16.4.3.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, hvor det for større anlegg satt i drift etter 1. januar 1997 foreslås at kommunefordelingen skal bygge på særskilt fastsatt GAV basert på forholdene pr. 1. januar 2000. For mindre anlegg foreslås at fordelingen baseres på kostpris for anleggets særskilte driftsmidler pr. 1. januar 2000, jf. kapittel 16.4.4.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. De korrigeringsregler som er foreslått i foregående avsnitt for større kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 1997, foreslås gitt tilsvarende anvendelse for øvrige kategorier kraftanlegg. Korrigering av fordelingsgrunnlaget for disse anlegg vil imidlertid først være aktuelt for investeringer foretatt i inntektsåret 2000, og med virkning for fordelingsgrunnlaget tidligst for skatteåret 2002.

Det vises til utkast til ny § 8 A-1 femte ledd i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-1 femte ledd i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ikrafttredelse.

Ved fastsettelse av fordelingsgrunnlaget for helt nye kraftanlegg uten tilknytning til eldre reguleringsanlegg med beregnet GAV pr. 1. januar 1997, vil departementets forslag etter GAV-modellen innebære at kommunefordelingen skal baseres på kostpris for anleggets driftsmidler i den enkelte kommune. Dette prinsipp foreslås lovfestet som fordelingsregel for helt nye anlegg som settes i drift etter 1. januar 2000.

På samme måte som i forhold til korrigering av fordelingsgrunnlag fastsatt for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000, vil departementet foreslå særlige forskriftsbestemmelser om verdsettelse, fremgangsmåte m.v. for fastsettelse av fordelingsnøkler basert på investert kapital på særskilte driftsmidler i kraftanlegget.

Det vises til utkast til ny § 8 A-2 første ledd i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 første ledd i eigedomsskattelova.

Kraftanlegg satt i drift etter 1. januar 2000 kan ha tilknytning til eldre reguleringsanlegg hvor det er beregnet fordelingsgrunnlag etter de foreslåtte regler i kapittel 16.4 og 16.5. Departementet foreslår at også slike nye kraftanlegg skal tilordnes en andel av disse verdier etter registrerte energiekvivalenter for kraftstasjonen pr. 1. januar i ligningsåret. Ved at nye kraftanlegg settes i drift, vil det således foretas en omfordeling av verdien på reguleringsanlegget også for de kraftanlegg som var tilknyttet reguleringsanlegget i tidligere år.

For øvrig foreslås at fordelingen baseres på kostpris for det nye anleggets særskilte driftsmidler i samsvar med forslaget i kapittel 16.6.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Det vises til forslag til ny § 8 A-2 første ledd siste punktum i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 første ledd siste punktum.

På samme måte som for fordelingsgrunnlag for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000, forutsetter GAV-modell at fordelingsgrunnlaget skal korrigeres ved påkostninger og utvidelser av kraftanlegget. Det vises til forslag som omtales i kapittel 16.5. En tilsvarende regel foreslås for påkostninger på kraftanlegg som settes i drift senere.

Det vises til forslag til ny § 8 A-2 annet ledd til eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 annet ledd i eigedomsskattelova.

Det gjelder ulike regler om formuesverdsettelse i skatteloven § 18-5 avhengig av om et anlegg er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret eller ikke. Anlegg og anleggsdeler som ikke er satt i drift 1. januar i ligningsåret, det vil si 1. januar 2000 for eiendomsskatteåret 2001, skal verdsettes særskilt basert på investert kapital, jf. skatteloven § 18-5 sjette ledd. Dette er en videreføring av tidligere praksis, jf. Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.4.6 og Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.5.2 s. 144.

Bestemmelsen i skatteloven § 18-5 sjette ledd gjelder ikke anlegg som var i drift bare deler av inntektsåret to år før eiendomsskatteåret. I slike tilfeller skal hele anlegget vurderes etter de øvrige regler i skatteloven § 18-5 og vil omfattes av øvrige forslag til fordelingsregler.

Det er således behov for å fastsette fordelingsregler også for det særskilte eiendomsskattegrunnlag som skal fastsettes etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret.

Departementet legger til grunn at fordelingsreglene for eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd, bør bygge på de samme prinsipper som for fordeling av øvrige skattegrunnlag fastsatt etter § 18-5. Det legges videre til grunn at det normalt ikke vil være beregnet GAV for de anlegg/anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar 2000.

Departementet har ikke oversikt over i hvor stor utstrekning bestemmelsen vil komme til anvendelse eller i hvilken utstrekning slike eiendomsskattegrunnlag vil berøre kommunekryssende anleggsdeler slik at fordelingsreglene kommer til anvendelse.

På denne bakgrunn foreslås lovfestet at kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd, skal baseres på kostpris for de underliggende særskilte driftsmidler og fordelt etter driftsmidlenes beliggenhet. Det foreslås m.a.o at fordelingsreglene for anlegg som ikke er satt i drift pr. 1. januar 2000, jf. kapittel 16.6.2.2-16.6.2.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, gis tilsvarende anvendelse. Det samme vil gjelde de forskriftsbestemmelser om verdsettelse og kommunefordeling av investeringene som forutsettes fastsatt senere.

For eiendomsskatteåret 2001 foreslås at kommunefordelingsreglene bare vil få virkning for slike eiendomsskattegrunnlag dersom kommuner fremsetter krav om det innen frister m.v. som fastsettes i forskrift.

Det vises til forslag til ny § 8 A-2 tredje ledd til eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 tredje ledd i eigedomsskattelova.

Under vurderingen av lokalisering av sentrale installasjoner i større kraftanlegg, herunder kraftstasjoner, spiller en rekke hensyn inn. Avveiningen av hensynene vil kunne lede til at den enkelte kommunes forutsetninger for å bifalle inngripende utbyggingsprosjekter ikke alltid blir oppfylt fullt ut. Dette kan delvis være bakgrunnen for at det under det gamle systemet for eiendomsbeskatning av kraftanlegg, har vært praktisert at kommunene har inngått avtaler om fellestaksering for kommunekryssende anlegg og om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget på en bestemt måte. Det vises til kapittel 16.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, om gjeldende praksis for slike interkommunale avtaler, jf. sitat fra Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Departementet har ikke kartlagt denne praksis i sin helhet, men har kjennskap til at avtalene kan variere med hensyn til prinsippene for fordelingen av den samlede verdi mellom de berørte kommuner. Det vises til kapittel 16.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

I forbindelse med omlegging av eiendomsskattereglene for kraftanlegg og utvikling av kommunefordelingsregler er det fra kommunene ytret et klart ønske om at dagens praksis med avtalemessig fordeling av eiendomsskattegrunnlaget, må opprettholdes og lovhjemles. Hovedhensynet bak dette ønsket vil dels være at fordelingsspørsmål bør være kommunenes anliggende, og dels at man vil unngå omfordelingsvirkninger av de nye reglene kommunene imellom.

I tilfeller hvor fordelingen i tidligere år har bygget på interkommunale avtaler vil anvendelse av de foreslåtte fordelingsregler for eiendomsskatteåret 2001 kunne medføre omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere system. Med utgangspunkt i at hensynet til å unngå slike omfordelingsvirkninger bør veie tungt ved utforming av de nye fordelingsregler, jf. kapittel 16.3.1.1.4, har departementet vurdert om praksis om avtalemessig fordeling av eiendomsskattegrunnlag for kommunekryssende anlegg bør tillates videreført. Det vises i denne forbindelse til at tilsvarende regel antas implisitt i overgangsregelen av 17. desember 1998, jf. kapittel 16.3.2.

Det aktuelle ville være å utforme regler om avtalebasert fordeling av skattegrunnlagene som unntak fra en fordeling etter de foreslåtte fordelingsregler som da ville fremstå som hovedregler.

Dersom kommunekryssende anlegg eies helt ut av samme rettssubjekt, vil det kunne være den eiendomsskattepliktige likegyldig hvordan de berørte kommuner fordeler skattegrunnlaget seg i mellom. Det vil imidlertid regelmessig være tilfellet at anleggets ulike deler er eiet av ulike subjekter. Reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler vil for eksempel ofte være eiet av brukseierforeninger, mens kraftstasjonen vil være eiet av ulike kraftforetak.

De foreslåtte kommunefordelingsreglene vil i utgangspunktet innebære en verdsettelse av det samlede og maksimale grunnlag for utskriving av eiendomsskatt i den enkelte kommune for de objekter tilknyttet kraftanlegget som er beliggende i kommunen. Kommunene vil imidlertid måtte utøve skjønn ved eventuell fordeling av dette skattegrunnlag mellom ulike eiendomsskattepliktige som eier ulike anleggsdeler. De foreslåtte fordelingsreglene dekker ikke de vurderinger kommunene skal foreta i den forbindelse.

Dersom kommunene skal kunne omfordele det skattegrunnlag som tildeles etter de foreslåtte fordelingsreglene, vil det også kunne påvirke størrelsen på den skatt som kan utskrives på eierne av anleggsdeler som ligger i kommunen.

Som angitt i kapittel 16.3.1.1 legger departementet til grunn at fordelingsreglene i utgangspunktet skal respektere både objektavgrensningen og skattesubjektbegrepene i gjeldende eiendomsskattelov. Denne forutsetning tilsier at fordelingsreglene ikke bør kunne medføre at det kan utskrives en større andel av det samlede skattegrunnlag på enkelte eiendomsskattepliktige, enn en underliggende vurdering av verdien på vedkommende anleggsdeler tilsier.

Dersom kommunene skal kunne fravike fordeling av skattegrunnlaget etter de foreslåtte hovedreglene, vil avtalene forutsetningsvis bygge på en annen vurdering av verdien av anleggets ulike deler enn den fordelingsreglene bygger på. I den utstrekning avtalene inngås for å unngå omfordelingsvirkninger i forhold til tidligere år, vil det kunne variere etter hvilke prinsipper omfordelingen vil skje. Dersom det heller ikke innføres en begrensning av hvilke prinsipper avtalene i så fall skulle bygge på, ville avtalefriheten kunne medføre endringer i fordelingen av eiendomskattegrunnlaget for anleggets ulike deler og eiere på en måte som man ikke har oversikt over. I den utstrekning avtalene også kan påvirke skatteplikten for de ulike eiendomsskattepliktige, bør også eierne av kraftanlegget være part i avtalene. Omfanget av vedkommendes skatteplikt ville i så fall anses helt eller delvis avtalebasert, hvilket etter departementets oppfatning er en lite heldig løsning.

Dersom kommunene skal kunne avtale en omfordeling av skattegrunnlagene seg i mellom, ville det dessuten være behov for regler om hvilken fordeling som skal legges til grunn ved utløp eller oppsigelse av avtalene. Den nærliggende løsning ville eventuelt være at man da falt tilbake på en fordeling etter de ellers foreslåtte hovedregler. For dette formål ville det således være behov for at ligningsmyndighetene årlig fastsetter og oppdaterer fordelingsgrunnlaget for anlegget etter de foreslåtte hovedregler og uavhengig av foreliggende avtaler.

Det samlede grunnlag for eiendomsskatt av kraftanlegget vil etter departementets forslag til fordelingsregler også bli fordelt på kommuner som velger ikke å skrive ut eiendomskatt. En regel om adgang til å omfordele skattegrunnlag mellom kommunene, burde i utgangspunktet bare omfatte kommuner hvor deler av det aktuelle anlegg er beliggende, og som skriver ut eiendomsskatt på slike eiendeler. Kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt, vil ikke ha noen aktuell interesse i slike avtaler og bør heller ikke kunne tilordnes en annen andel av det samlede skattegrunnlag enn det som følger av de foreslåtte hovedreglene. Med dette utgangspunkt ville det også av hensyn til å beregne eiendomsskattegrunnlaget i slike kommuner, være behov for årlig å beregne og oppdatere fordelingsgrunnlag for hele kraftanlegget etter hovedreglene.

Innføring av en regel om adgang til omfordeling av kommunenes skattegrunnlag, ville for øvrig innebære at ligningsmyndighetene årlig måtte ta stilling til kommunenes krav om fordeling etter avtale som en del av verdsettelsesarbeidet det enkelte år. Dette vil kreve at det må etableres nye regler om rapporteringsplikt m.v. for kommunene til den ligningsmyndighet som skal forestå kommunefordelingen. Ligningsmyndighetenes aksept eller tilsidesettelse av avtalene, blir å anse som ligningsvedtak vedrørende verdsettelsen. Slike vedtak kan påklages av de eiendomsskattepliktige etter reglene i ligningsloven. Behandling av fordelingsspørsmål vedrørende krav om avtalebasert kommunefordeling ville kunne medføre merabeid for ligningsmyndighetene.

Departementet legger etter dette til grunn at innføring av regler om adgang for kommunene til å inngå avtaler om omfordeling av skattegrunnlag er prinsipielt betenkelig, og at slike regler ikke vil innebære noen forenkling av regelverket eller de administrative rutiner knyttet til dette. Derimot vil slike regler kunne innebære merarbeid for ligningsmyndighetene.

På denne bakgrunn finner departementet det ikke bør foreslås innført adgang for kommunene til å inngå avtaler om omfordeling av selve det skattegrunnlag kommunen er tildelt etter fordelingsreglene. Etter departementets oppfatning bør kommunene henvises til å inngå avtaler om omfordeling av de skatteinntekter som den enkelte kommune kan kreve inn etter det skattegrunnlag kommunen er blitt tilordnet etter fordelingsreglene. Dette forslag vil kunne ha samme økonomiske realitet for kommunene som en adgang til omfordeling av skattegrunnlagene. Det skulle derfor imøtekomme kommunenes ønsker om å unngå omfordelingsvirkninger i forhold til tidligere praksis på en like formålstjenlig måte. Det understrekes at det dreier seg om adgang kommunene står fritt til å benytte seg av.

Departementet legger til grunn at nevnte løsning ligger innenfor kommunens avtalefrihet slik at den ikke krever særskilt lovfesting. Videre legges til grunn at løsningen ikke vil stride mot forbudet mot overdragelse av skattekrav etter kommuneloven § 54.

Det foreslås lovfestet at det eiendomsskattegrunnlag som tildeles den enkelte kommune etter fordelingsreglene, skal innebære en maksimal verdsettelse av det grunnlag som det kan skrives ut eiendomsskatt på overfor eierne av anleggsdeler beliggende i kommunen. Dette utgangspunkt kan ikke fravikes ved interkommunal avtale.

Det vises til forslag til ny § 8 A-3 i eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-3 i eigedomsskattelova.

Fastsettelse av den enkelte kommunes andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg, vil tilligge ligningsmyndighetene som en del av verdsettelsesarbeidet og inngå som en del av ligningsarbeidet, jf. eigedomsskattelova § 8 og ligningsloven § 8-11. Ved ligning etter ligningsloven foretas både fastsettelse av skattegrunnlag og utligning av skatten. Fastsettelser i henhold til kommunefordelingsreglene vil imidlertid ikke munne ut i vedtak om utligning av eiendomsskatt. De kommunefordelte eiendomsskattegrunnlag skal rapporteres til kommunene som nødvendig grunnlag for utskriving av eiendomsskatten, jf. eigedomsskattelova § 18.

Selv om anvendelse av fordelingsreglene ikke munner ut i vedtak om utligning av eiendomsskatt for den enkelte eiendomsskattepliktige, legger departementet til grunn at kommunefordelingen skal fastsettes i form av formelle vedtak for det enkelte eiendomsskatteår. Tilsvarende vil gjelde ved senere endringer av fordelingen. Dette synes å være en forutsetning for ligningsloven § 8-11.

Vedtak om kommunefordeling av skattegrunnlaget for det enkelte kraftanlegg skal forutsetningsvis bli fattet for hvert skatteår og i tidsmessig sammenheng med fastsettelse av kraftanleggets verdi etter skatteloven § 18-5 og i forbindelse med utlegging av ligningen for kraftanleggene. Etter gjeldende regler skal ligningsmyndighetenes fastsettelser bare rapporteres til kommunene, jf. eigedomsskattelova § 18. I tillegg vil kommunefordelingen blir rapportert til de som er skattytere for kraftanlegget etter skattelovens regler i forbindelse med de årlige ligningsvedtak og fastsettelse av formuesverdiene for kraftanleggene.

For eiendomsskatteåret 2001 vil dette måtte gjøres som særlig rutine - uavhengig av ligningsarbeidet og tidspunktet for utlegging av ligningen for inntektsåret 1999. Ligningsmyndighetene vil måtte fastsette kommunefordelingen som særskilte vedtak som må fattes og sendes kommunene i god tid før fristen for utskriving av eiendomsskatt, dvs. innen 1. mars 2001. Departementet finner på det nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å foreslå regler om at fordelingsvedtak også skal sendes til de spesifikt eiendomsskattepliktige. En vil komme tilbake til dette når Skattedirektoratet eventuelt har tilrettelagt rutiner for dette, jf. kapittel 16.8.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Komiteen tar dette til etterretning.

Den løsning som følger av ligningsloven § 8-11 sammenholdt med de alminnelige regler om fordeling av fastsettelseskompetansen for formuesverdien på kraftanlegg, gir etter departementets oppfatning ingen tilfredsstillende løsning for spørsmålet om hvilken ligningsmyndighet som bør ha fordelingskompetansen. Etter departementets oppfatning bør kommunefordelingen av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg, kun tilligge én ligningsmyndighet.

Departementet ser foreløpig følgende mulige alternativer for fordeling av denne kompetanse:

  • 1. Ligningskontoret i den kommune hvor kraftanleggets kraftstasjon er beliggende. Hvis noen av skattyterne for kraftanleggets inntekter og formue etter skatteloven lignes ved Sentralsskattekontoret for storbedrifter (SFS), tillegges fordelingskompetansen SFS.

  • 2. Fylkesskattekontoret i det fylket hvor kraftanleggets kraftstasjon er beliggende.

  • 3. SFS tillegges fordelingskompetansen for alle kommunekryssende kraftanlegg.

  • 4. Riksskattenemnda, dvs. den samme myndighet som etter ligningsloven § 8-5 nr. 1 fastsetter kommunefordeling etter skatteloven § 18-7.

  • 5. Skattedirektoratet tillegges kompetansen for eiendomsskatteåret 2001 med klageadgang til Riksskattenemnda. Fordelingskompetansen for senere år fastsettes senere.

Departementet kan ikke se at ligningsloven § 8-11 er til hinder for noen av de angitte løsninger. For skatteåret 2001 fremstår løsning nr. 5 som den mest hensiktsmessige og praktikable. Skattedirektoratet er blitt forelagt spørsmålet, og har ikke vesentlige motforestillinger mot denne løsning. Departementet vil etter dette foreslå at Skattedirektoratet tillegges fordelingskompetansen for skatteåret 2001 og at dette fastsettes i særskilt forskrift med hjemmel i ligningsloven § 8-6 nr. 9 straks denne proposisjon er behandlet i Stortinget.

Departementet anser likevel ikke at dette bør være den varige ordning. Valg av løsning for senere skatteår, må anses mer åpent. Spørsmålet har bl.a. administrative konsekvenser og bør avklares ved høring av de involverte etater. Departementet vil arbeide videre med dette spørsmål med sikte på snarlig avklaring.

Komiteen tar dette til etterretning.

Etter departementets oppfatning bør det uttrykkelig lovfestes at ligningsloven skal gjelde tilsvarende ved ligningsmyndighetenes anvendelse av kommunefordelingsreglene - så langt den passer. Dette gjelder selv om det på flere punkter vil være behov for utfylling og supplering av ligningslovens regler. Departementet antar at slike supplerende gjennomføringsregler kunne bli fastsatt med hjemmel i eigedomsskattelova § 32, men foreslår likevel at det lovfestes en særskilt forskriftshjemmel med direkte tilknytning til kommunefordelingsreglene.

Som det fremgår nedenfor kan det ta noe tid før de særlige saksbehandlingsregler for kommunefordeling vil være ferdig utviklet. I mellomtiden kan det være behov for å kunne tilpasse ligningslovens løsninger, hvor særregler ellers ikke skulle være fastsatt.

Det vises til utkast til ny § 8 A-4 til eigedomsskattelova.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til ny § 8 A-4 i eigedomsskattelova.

Kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlag som skal legges til grunn for eiendomsskatteåret 2001, vil i all hovedsak gjelde kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW som var satt i drift pr. 1. januar 2000. Etter forslaget, jf. kapitlene 16.4 og 16.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, skal fordelingen av skattegrunnlaget for slike anlegg for eiendomsskatteåret 2001, fastsettes av ligningsmyndighetene på bakgrunn av prinsipper som i all hovedsak skal samsvare med den rapportering NVE skal foreta i henhold til prosjektbeskrivelsen. Prinsippene for fastsettelse av fordelingsnøkler på dette grunnlag er dels foreslått nedfelt i nye bestemmelser i eigedomsskattelova, og dels som retningslinjer fastsatt av departementet. Både ved fastsettelse av fordelingen og ved evt. klagebehandling vedrørende fordelingen vil det bli aktuelt å konsultere NVE.

Som nevnt i kapittel 16.4.2.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, tas det sikte på at Skattedirektoratet skal sende ut foreløpig fastsatte fordelingsnøkler på bakgrunn av rapportene fra NVE til kommunene og skattyterne som en foreløpig angivelse av kommunefordelingen i begynnelsen av november 2000 i forbindelse med utlegging av ligningen.

Ettersom grunnlaget for fastsettelsene i all hovedsak vil være innhentet fra NVE på oppdragsbasis, er det ikke behov for fastsettelse av regler om oppgaveplikt på dette punkt for bruk ved kommunefordelingen for skatteåret 2001. I de tilfeller NVE skal fastsatte GAV i medhold av forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 som forutsettes gitt tilsvarende anvendelse, vil de aktuelle eierne få oppgaveplikt overfor NVE. Det må fastsettes særskilte fristregler for denne rapportering.

Ved fordeling av skattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW, jf. kapittel 16.4.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, og av særskilte eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift 1. januar 2000, jf. kapittel 16.6.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, foreslås at det fastsettes særlige forskriftsbestemmelser om at kommunene må fremsette krav om kommunefordeling av slike grunnlag. Departementet antar at disse regler vil gjelde et begrenset antall tilfeller. For skatteåret 2001 forutsettes at fordelingen skal bygge på ligningsmyndighetenes skjønn med basis i særskilt innhentede opplysninger om kostpris og kommunefordeling fra kraftanleggets eiere i medhold av ligningsloven § 4-8.

Etter forslaget vil det ikke være aktuelt å fastsette særlige regler om innhenting eller behandling av kommunenes eventuelle avtaler om omfordeling av skatteinntekter, jf. kapittel 16.7. Slike avtaler blir ligningsmyndighetene uvedkommende.

Komiteen tar dette til etterretning.

Ved anvendelse av kommunefordelingsreglene i senere år vil det fremsatte forslag innebære at det fordelingsgrunnlag som ble fastsatt på grunnlag av GAV for skatteåret 2001, skal korrigeres med kostpris for påkostninger og utvidelser av anlegg som ikke inngikk i beregningen av GAV. Det må fastsettes nærmere regler om hvilke verdier det kan korrigeres for og om rapportering m.v. av korrigeringsgrunnlag for investeringer som nevnt.

Departementet vil foreløpig anta at det mest hensiktsmessige vil være å legge opplysningsplikten på de skattepliktige i forbindelse med inngivelse av selvangivelsen. Regler om opplysningsplikt for de eiendomsskattepliktige vil innebære etablering av nye rapporteringsrutiner i forhold til ligningsarbeidet.

Som angitt ovenfor tar departementet sikte på å utvikle slike gjennomføringsregler, med sikte på fastsettelse i vårsesjonen 2001.

Komiteen tar dette til etterretning.

Departementet legger til grunn at de eiendomsskattepliktiges klageadgang må ligge fast uansett hvilken ligningsmyndighet som blir tillagt fordelingskompetansen.

Ved fastsettelse av kommunefordelingen med virkning for eiendomsskatteåret 2001, er det på det rene at ligningsmyndighetenes vedtak om kommunefordelingen vil måtte foretas uavhengig av utlegging av ligningen for inntektsåret 1999. For kommunefordelingen for dette skatteår er det nærliggende å ta utgangspunkt i at klagefristen for de eiendomsskattepliktige vil løpe fra det tidspunkt vedkommende får underretning om vedtaket. Dersom det innen tidspunktet for ligningsmyndighetenes fastsettelse ikke er etablert rutiner for oversendelse av vedtakene til de eiendomsskattepliktige, vil utgangspunktet for klagefristen måtte fastsettes individuelt. Et alternativ er å la klagefristen for kommunefordelingen for skatteåret 2001 først løpe fra tidspunktet for kommunens utskriving av eiendomsskatt for dette år, dvs. senest 1. mars 2001. Departementet vil komme tilbake med eventuell spesialregulering på dette punkt i forskrift som nevnt.

Departementet ser foreløpig ikke grunn til å pålegge de eiendomsskattepliktige opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene i forbindelse med fastsettelse av kommunefordelingen. Det vises imidlertid til forslaget om at ligningsloven gis tilsvarende anvendelse så langt den passer. Regelen i ligningsloven § 4-8 om at skattytere er pliktig til å inngi opplysninger som er nødvendig for avklaring av vedkommendes skatteplikt, vil i så fall være analogisk anvendelig i den utstrekning det er aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige opplysningsplikter. Hvilke av ligningslovens sanksjonsregler som i så fall kan være anvendelige, vil imidlertid være uklart.

Som nevnt i kapittel 16.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, vil det måtte fastsettes særlige gjennomføringsregler om adgang til å korrigere kommunefordelingen f.o.m. eiendomsskatteåret 2002. Spørsmålet om det i den forbindelse kan bli aktuelt å legge plikter på de eiendomsskattepliktige, vil bli vurdert samtidig.

Komiteen tar dette til etterretning.

Om kommunenes partsstilling i forhold til ligningsmyndighetenes fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget vises til gjennomgangen i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.3. Her heter det bl.a.:

«Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget. At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5. Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse, kan det reises søksmål mot formannen i det organet som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter under ligningen, ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen av taushetspliktsreglene, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 74, forutsatt at kommunen må ha adgang til å få innsyn i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler, hvor det ikke er noen slik mulighet.

Dersom en kommune mener ligningen inneholder feil med hensyn til fordelingen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag mellom flere berørte kommuner, skal søksmål ikke rettes mot ligningsorganet, men i stedet mot den eller de andre kommunene tvisten gjelder, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 3 annet punktum. Loven gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve en fordelingstvist bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3. Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 126. Fordelingstvister har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget, vil reglene om fordelingstvister kunne få større betydning, ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for eksempel ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike kommuner.»

Med utgangspunkt i hva som generelt er angitt om ligningslovens anvendelse på fastsettelser som bare har betydning for eiendomsskatt, antar departementet at det må anses tvilsomt om regelen i ligningsloven §§ 11-2 nr. 3 og 11-3 vil gjelde tilsvarende for en fordelingstvist etter de foreslåtte kommunefordelingsregler.

I motsetning til hva som gjelder for kommunefordeling av formuesverdien, jf. skatteloven § 18-7 tredje ledd, foreligger ingen lovregler om adgang for de berørte kommunene til å fordele eiendomsskattegrunnlag seg i mellom. Den praksis med avtalebasert verdsettelse og kommunefordeling som er beskrevet i kapittel 16.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, er ikke lovhjemlet. Enn mindre er det lovhjemmel for at kommunene skal forelegge slike avtaler for departementet eller ligningsmyndighetene for godkjennelse.

Etter gjeldende rett har kommunene ingen plikt til å inngi andre opplysninger til ligningsmyndighetene av hensyn til fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag eller kommunefordeling.

På bakgrunn av den angitte tvil om anvendelse av ligningsloven §§ 11-2 nr. 3 og 11-3 på fordelingstvister om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget, vises til kapittel 16.8.3.2.1, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, hvor det foreslås generelt angitt at ligningsloven bør komme tilsvarende til anvendelse. På det nåværende tidspunkt ser departementet ikke grunn til å foreslå innført andre behandlingsregler for fordelingstvister enn det som følger av nevnte bestemmelser i ligningsloven.

For kommunefordeling av skattegrunnlag for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW og av skattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret, foreslås at kommunene må fremsette særskilte krav om fordeling. Slik fordeling antas aktuelt for et begrenset antall tilfeller, jf. kapittel 16.4.4 og kapittel 16.6.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Det er i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, kap. 16.10 redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

Komiteen tar redegjørelsen til etterretning.

Forrige kapittelNeste kapittel