Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Lovendringsforslagene med kommentarer

Forskrift om helse, miljø og sikkerhet er på el-sikkerhetsområdet fastsatt i medhold av el-tilsynsloven § 3, jf. § 9.

Etter departementets oppfatning er ikke hjemmelen i el-tilsynsloven tydelig nok slik den lyder i dag. Kommunal- og regionaldepartementet finner det derfor hensiktsmessig at hjemmelen for systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i el-tilsynsloven endres slik at denne fremstår like klar og tydelig som i de andre HMS-lovene. På denne bakgrunn ønsker Kommunal- og regionaldepartementet at det i el-tilsynsloven inntas en bestemmelse etter mønster av de øvrige HMS-lovene. Dette vil også være i tråd med ønsket om et samordnet og konsistent regelverk på tilsynsområdet.

Komiteen er enig i forslag til ny § 12 femte ledd i el-tilsynsloven.

I proposisjonen vises det til at det er svært viktig at tilsynsetatene har klar hjemmel til å kreve nødvendig adgang til kontrollobjektene. Gjeldende bestemmelser tilfredsstiller i stor grad dette behovet og anses ikke i seg selv som noe hinder for samordnet tilsyn fra tilsynsetatene.

Når det gjelder hvor tilsynsmyndighetene skal ha adgang, er det viktig at bestemmelsene sikrer adgang til steder hvor det drives aktiviteter som omfattes av den enkelte lov, samt til produkter, installasjoner med videre som tilsynsmyndighetene skal føre kontroll med. Det er videre viktig at bestemmelsene utformes slik at tilsynsmyndighetene ikke utestenges fra steder hvor dokumentasjon befinner seg.

Det foreslås at adgangshjemlene uttrykkelig skal si at tilsynsmyndighetene til enhver tid skal ha uhindret adgang til kontrollobjektene. Dette innebærer ingen realitetsendring ettersom gjeldende bestemmelser utvilsomt må forstås slik. Arbeidsmiljølovens regel om at inspeksjon kan skje uanmeldt anses unødvendig og foreslås opphevet. Den foreslåtte lovtekst må forstås slik at også uanmeldt kontroll er hjemlet. Videre menes at tilsynsmyndighetene ikke skal kunne hindres ved gjennomføringen av kontrollen.

Arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eks­plosivloven pålegger tilsynspersonellet å ta kontakt med arbeidsgiver når en virksomhet kontrolleres. Tilsvarende skal «virksomhetens ledelse» kontaktes ved kontroll etter forurensningsloven. God forvaltningsskikk tilsier at tilsynspersonellet, dersom det er mulig, tar kontakt med den kontrollen retter seg mot. Subjektet spesifiseres i hver enkelt lov alt etter hvem loven retter seg mot (arbeidsgiver, eier og så videre). I alle lovene tas inn tillegget «eller representant for denne». Med unntaket «om mulig», menes at tilsynspersonellet skal sette seg i kontakt med den kontrollen retter seg mot dersom vedkommende er tilgjengelig. Kontrollen skal uansett kunne gjennomføres som planlagt. En slik bestemmelse, som også er i pakt med tilsynsetatenes praksis, foreslås inntatt i alle HMS-lovene. Det foreslås imidlertid ikke endringer i produktkontrolloven og forurensningsloven på dette punkt. Miljøvernmyndigheten finner presiseringen unødvendig fordi de allerede har hjemmel til å kreve nødvendig adgang til annenmanns eiendom og til å komme på uanmeldt kontroll. Lovenes forskjellige virkeområde medfører imidlertid noe forskjellig begrepsbruk.

Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven om at tilsynspersonellet skal sette seg i kontakt med arbeidstakernes vernerepresentanter foreslås videreført. Det synes ikke å være tilsvarende behov i de øvrige lovene.

Det foreslås at el-tilsynsloven, brannfarlighetsloven, brannvernloven og sivilforsvarsloven uttrykkelig pålegger tilsynspersonellet å legitimere seg før kontroll gjennomføres. En slik regel følger allerede av forvaltningsloven § 15, men det anses pedagogisk riktig, både overfor tilsynspersonellet og kontrollobjektene, at det sies eksplisitt i lovene at en tilsvarende legitimasjonsplikt skal gjelde.

Arbeidsmiljøloven inneholder et slikt krav i dag, og samordningshensynet taler derfor for at dette presiseres også i de øvrige lovene.

Eksplosivloven § 39 gir brannfarlighetsloven § 39 tilsvarende anvendelse. Det foreslås ingen endring i bestemmelsen i eksplosivloven; lovens § 39 «adopterer» derved endringen i brannfarlighetsloven.

Komiteen er enig i de foreslåtte endringer i el-tilsynsloven § 5 første og annet ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt annet ledd, brannfarlighetsloven § 39 første ledd, arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 1 og brannvernloven § 14 nytt annet ledd.

I utgangspunktet har representant for kontrollobjektet en åpenbar rett til å være til stede under kontrollen. Selv om dette kan synes selvsagt, og også følger av forvaltningsloven § 15, mener departementet det er hensiktsmessig å slå dette fast i tilsynsregelverket.

Kommunal- og regionaldepartementet finner at unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven § 15 tredje ledd som regel gir tilstrekkelig hjemmel for å nekte arbeidsgiver tilstedeværelse ved intervju av arbeidstaker. Av opplysningshensyn, og for å unngå eventuell tolkningstvil, blir det likevel foreslått eksplisitt i disse lovene at tilsynsmyndigheten skal kunne bestemme at retten til å være til stede likevel ikke skal gjelde. Dette kan særlig være aktuelt ved intervju av arbeidstaker. For øvrig gjelder unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven § 15.

El-tilsynsloven gir hjemmel til å pålegge anleggets eier eller representant for denne å være tilstede under kontrollen. Produkt- og Elektrisitetstilsynets erfaring tilsier at hjemmelen, selv om den sjelden «kommer på spissen», er nyttig. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å lovfeste at den kontrollen retter seg mot har rett til, og kan pålegges, å være tilstede når kontroll gjennomføres. Forslagene har lik ordlyd, med unntak av angivelsen av hvem kontrollen retter seg mot, hvor lovenes systematikk for øvrig følges.

Komiteen er enig i forslagene til endringer i el-tilsynsloven § 5 tredje ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt fjerde ledd, arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 2 og brannvernloven § 14 nytt tredje ledd.

Departementet mener at det er en svakhet at gjeldende regelverk, med unntak av arbeidsmiljøloven, ikke uttrykkelig hjemler tilgang til dokumentasjon, men bare til opplysninger. Både hensynet til best mulig samordnede bestemmelser og tilsynsetatenes behov for å kunne kreve verifiserte opplysninger taler for innføring av en slik hjemmel i alle lovene.

Departementet mener at et effektivt tilsyn fordrer at tilsynsetatene skal ha adgang til å kreve at opplysninger blir gitt i en spesiell form, og foreslår at en slik bestemmelse blir inntatt i alle lovene. Eksempelvis skal tilsynsmyndighetene, når det anses nødvendig, kunne kreve å få opplysninger i systematisert form eller på et forståelig språk. Det er grunn til å understreke at hensikten ikke er å legge urimelige byrder på kontrollobjektene. Hjemmelen forutsettes brukt kun i tilfeller hvor dette faktisk er nødvendig for et fornuftig tilsyn. Forslaget legger også til rette for at tilsynsetatene kan kreve at opplysninger blir gitt i elektronisk form hvor det er hensiktsmessig og hvor det bidrar til en mer effektiv saksbehandling. Den tid som frigjøres i tilsynsetatene vil komme kontrollobjektene til gode i form av kortere saksbehandlingstid og mer effektiv utførelse av tilsynet.

Det anses videre viktig å få synliggjort at kontrollobjektet ikke kan holde tilbake nødvendige opplysninger ved å påberope seg taushetsplikt. Bestemmelsen får bare praktisk betydning for de kontrollobjekter som omfattes av annen lovbestemt taushetsplikt, for eksempel kommuner. Kommunal- og regionaldepartementet mener at de samfunnsinteresser som HMS-lovgivningen ivaretar bør veie tyngre ved innhenting av nødvendig HMS-informasjon, enn slik taushetsplikt. På denne bakgrunn foreslår departementet at bestemmelsen som i dag er fastslått i forurensningsloven og produktkontrolloven inntas i de øvrige HMS-lovene. Det understrekes at mottakerorganet naturligvis vil ha samme taushetsplikt som avgiverorganet, slik at hensynet bak taushetsplikten således blir ivaretatt utad.

Komiteen er enig i forslagene til endringer i el-tilsynsloven § 5 fjerde ledd, sivilforsvarsloven § 2 nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt annet ledd og produktkontrolloven § 5 første ledd, arbeidsmiljøloven § 82 første ledd, forurensningsloven § 49 annet ledd og brannvernloven § 14 nytt fjerde ledd.

Forskjellene i eksisterende hjemler vedrørende tilsynsmyndighetenes rett til å innhente prøver og lignende kan i stor utstrekning begrunnes i reelle behovsforskjeller mellom etatene. Etter departementets oppfatning er det av denne grunn lite hensiktsmessig å samordne bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven og forurensningsloven. Disse lovene bør derfor beholde gjeldende bestemmelser.

Brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven er på dette feltet ikke tilstrekkelig oppdaterte eller hensiktsmessige, og skiller seg dessuten fra de øvrige lovene som søkes harmonisert. Det presiseres at prøvetaking bare retter seg mot produkter som omfattes av de tre nevnte lover. Den foreslåtte endring medfører at henholdsvis brannfarlighetsloven § 43 annet ledd og eksplosivloven § 40 annet ledd blir overflødig. Disse bestemmelsene foreslås derfor strøket.

Departementet foreslår at det også i el-tilsynsloven tas inn en likelydende bestemmelse. Sivilforsvarsloven har ikke dette hjemmelsbehovet.

Komiteen er enig i endringene i el-tilsynsloven § 11 nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven ny § 7, eksplosivloven ny § 5 og brannvernloven § 27 nytt annet ledd.

Komiteen er dessuten enig i at brannfarlighetsloven § 43 annet ledd og eksplosivloven § 40 annet ledd oppheves.

Departementet mener at god forvaltningsskikk tilsier at etatene som klar hovedregel skal gi skriftlig tilbakemelding etter kontroll. Unntak bør bare gjelde i de tilfeller det er helt upraktisk og unødvendig at slik tilbakemelding gis. Dette er også, med unntak for brannvernloven, i henhold til den praksis tilsynsetatene følger. Retningslinjer om å gi tilbakemelding etter kontroll kan reguleres ved instruks, men av hensyn til den som blir underlagt kontroll, mener departementet det er hensiktsmessig å lovfeste en slik plikt for tilsynsmyndighetene slik tilfellet i dag er i brannfarlighetsloven og eksplosivloven. Forslaget er ikke til hinder for elektronisk kommunikasjon.

Komiteen er enig i forslaget til endringer i el-tilsynsloven § 5 nytt sjette ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt femte ledd, brannfarlighetsloven § 39 siste ledd, produktkontrolloven § 8 nytt fjerde ledd, arbeidsmiljøloven ny § 80 nr. 3 og forurensningsloven § 50 fjerde ledd.

Kommunal- og regionaldepartementet mener at for å oppnå et godt samordnet tilsyn, og derved de fordeler dette gir tilsynsobjektene og tilsynsetatene, må en ha en viss flyt av opplysninger/informasjon etatene imellom. Det ville være uheldig om sektoriseringen i forvaltningen skulle være til hinder for at tilsynsmyndigheten får de nødvendige opplysninger. Forurensningsloven og produktkontrolloven gir generell hjemmel til å kreve opplysninger fra offentlige myndigheter. Departementet foreslår at disse beholdes uendret, og at det innføres tilsvarende bestemmelse i de øvrige HMS-lovene. På denne måten skapes klarhet, og man unngår eventuell tolkningstvil i forhold til bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 følgende.

Komiteen er enig i forslaget til endringer i el-tilsynsloven § 5 nytt femte ledd, sivilforsvarsloven § 2 nytt fjerde ledd, brannfarlighetsloven § 39 nytt tredje ledd, arbeidsmiljøloven § 82 nytt annet ledd og brannvernloven § 14 nytt femte ledd.

Departementet mener at alle etatene i hovedsak har hjemmel til å treffe de vedtak som er nødvendige for å få gjennomført korrigerende tiltak.

For arbeidsmiljøloven, brannfarlighetsloven og eksplosivloven foreslås ordlyden harmonisert uten at dette medfører noen realitetsendring. Dagens påleggsbestemmelser i brannfarlighetsloven og eksplosivloven inneholder en veiledningsplikt for Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern som ikke foreslås videreført i lovbestemmelsene. Departementet mener tilsvarende plikt er vel ivaretatt i forvaltningsloven.

For el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven foreslås innført en generell hjemmel til å fatte enkeltvedtak. Ordlyden harmoniseres med ovennevnte. Hjemmelsutvidelsen vil først og fremst bety en klargjøring av hjemmelsgrunnlaget for å gi pålegg om korrigerende tiltak. For sivilforsvarsloven er det imidlertid grunn til å tro at endringen vil medføre «videre» pålegg enn det som blir gitt i dag, for eksempel i forbindelse med internkontroll.

Brannvernloven er annerledes bygget opp, men bør ut fra tilsynsmyndighetens arbeidsform beholdes som den er.

Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2 og vil på denne bakgrunn opprettholde gjeldende § 77 nr. 1 andre og tredje ledd i arbeidsmiljøloven. Komiteen støtter departementets forslag til § 77 nr. 1 siste punktum som blir § 77 nr. 1 nytt fjerde ledd.

For øvrig er komiteen enig i forslaget til endringer i el-tilsynsloven § 6 nytt første ledd, sivilforsvarsloven § 41 nytt fjerde ledd, brannfarlighetsloven § 37 nytt fjerde ledd og eksplosivloven § 37 nytt fjerde ledd.

Kommunal- og regionaldepartementet mener det er viktig at alle HMS-lovene gir anledning til å benytte et økonomisk pressmiddel for å sikre etterlevelse av regelverket. Etter all sannsynlighet er trussel om bruk av tvangsmulkt mer effektivt enn pålegg alene. Et vedtak om tvangsmulkt har nådd sin hensikt dersom tvangsmulkt ikke påløper, idet de påpekte forhold vil bli rettet før fristen. Det oppleves som lite konsistent at fire av HMS-lovene, brannfarlighetsloven, eksplosivloven, sivilforsvarsloven og til dels el-tilsynsloven i dag mangler et slikt virkemiddel. Den manglende harmonisering gjør det mulig for kontrollobjektene å prioritere oppfyllelse av pålegg fra myndigheter som har de kraftigste reaksjonsmidlene. Sett fra myndighetenes side er en slik virkning utilsiktet.

Det er ønskelig at HMS-lovene harmoniseres på en slik måte at alle lovene hjemler like reaksjonsmidler. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres bestemmelser om tvangsmulkt i brannfarlighetsloven, eksplosivloven, el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. I tillegg til at lovene i størst mulig grad bør ha de samme reaksjonsmidlene, bør man også tilstrebe en lik ordlyd der det er mulig.

Komiteen er enig i forslaget til endringer i el-tilsynsloven ny § 13, sivilforsvarsloven § 43 første ledd, brannfarlighetsloven ny § 45, eksplosivloven ny § 42, arbeidsmiljøloven § 78, forurensningsloven § 73 og brannvernloven ny § 39.

Brannfarlighetsloven og eksplosivloven har i dag identiske bestemmelser. For å kunne utføre eller få utført korrigerende tiltak på tilsynsobjektets regning, må man enten ha en rettskraftig dom eller likestilt forelegg. Brannvernloven har nesten tilsvarende bestemmelser. Av hensyn til den som får pålegget, mener Kommunal- og regionaldepartementet det er grunn til å opprettholde foreleggsprosedyren i disse lovene. Dette sikrer at den som har fått et pålegg får reell mulighet til å overprøve dette rettslig dersom vedkommende har innsigelser. Samme hensyn taler for å innføre foreleggsinstituttet i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven. Den som får et forelegg fra tilsynsmyndighetene rettet mot seg, har en frist på 30 dager etter forkynnelsen av forelegget til å reise søksmål dersom vedkommende mener at forelegget er rettsstridig. Dersom søksmål ikke blir reist innen denne fristen, vil forelegget være tvangsgrunnlag uten dom eller kjennelse etter lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 13-14. Departementet vil spesielt bemerke at det som omtales som forelegg i denne sammenheng er et skriftlig påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg, og må ikke forveksles med forelegg i strafferettslig forstand.

Departementet foreslår et samordnet forslag for brannfarlighetsloven, eksplosivloven, brannvernloven, sivilforsvarsloven og el-tilsynsloven etter mønster av tilsvarende bestemmelse i lov 14. juni 1985 nr. 77 (plan- og bygningsloven). For brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven medfører ikke forslaget noen realitetsendringer. Da el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven ikke har tilsvarende regler i dag, vil forslaget innebære en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Forslaget legger til rette for en samordnet praksis i forbindelse med gjennomføring av pålegg. I brannvernloven er eksisterende § 38 første ledd siste punktum beholdt uendret.

I bestemmelsene er det videre foreslått at tilsynsmyndighetene ved overhengende fare skal ha mulighet til direkte tvangsgjennomføring av et gitt pålegg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14, uten at det er nødvendig med rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg. Dette er i tråd med gjeldende bestemmelser i brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven. Slik adgang vil tilsynsmyndighetene allerede i en viss utstrekning ha etter alminnelige nødrettsbetraktninger. Det er likevel naturlig med en særlig hjemmel fordi det kan være tvilsomt om alminnelige nødrettsbetraktninger rekker langt nok i forhold til myndighetenes behov for snarlig inngripen i farlige situasjoner. Dette kan også være tilfelle der den farlige situasjonen trekker ut i tid og myndighetenes inngrep etter hvert vil bære mer preg av et forebyggende tiltak.

Komiteen er enig i de foreslåtte endringene i el-tilsynsloven ny § 6 a og ny § 6 b, sivilforsvarsloven ny § 43 a og ny § 43 b, brannfarlighetsloven ny § 46 og ny § 46 a, eksplosivloven ny § 43 og ny § 43 a og brannvernloven § 37 nytt første, annet og tredje ledd og § 38 nytt første og annet ledd.

HMS-lovene, med unntak av produktkontrolloven, el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven, har hjemler for å kunne gjøre vedtak om stans av virksomhet. Etter departementets oppfatning tilsier verken behov eller innretning i el-tilsynsloven og sivilforsvarsloven at disse to lovene skal stilles annerledes enn de øvrige HMS-lovene på dette punkt. Departementet mener at det også i disse lovene bør inntas hjemler som gir adgang til stans av virksomhet.

Kommunal- og regionaldepartementet finner det hensiktsmessig at det i HMS-lovene i størst mulig utstrekning innføres like og generelt utformede hjemler om stansing. De vel utprøvde bestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 synes velegnet som mønster for dette. Det vil si at HMS-lovene med unntak av produktkontrolloven gir tilsynsetatene uttrykkelig hjemmel til å fatte vedtak om stans av virksomhet, både som akutt vernetiltak («nødstilfellene») og som pressmiddel for å få gjennomført pålegg.

For arbeidsmiljøloven vil et slikt samordnet forslag kun medføre redaksjonelle endringer.

Det presiseres at på grunn av virkemiddelets inngripende karakter, skal stansing som pressmiddel som hovedregel benyttes sekundært i forhold til tvangsmulkt. Retningslinjer om bruk av stansing bør imidlertid fastsettes i styrende dokumenter fra departementet til etatene fremfor å lovfestes.

Komiteen er enig i forslag om endringer i el-tilsynsloven ny § 6 annet og tredje ledd, sivilforsvarsloven § 43 nytt annet og tredje ledd, brannfarlighetsloven § 37 nytt siste ledd, eksplosivloven § 37 nytt siste ledd, arbeidsmiljøloven § 77 nr. 2 og brannvernloven § 23 nytt tredje ledd.

Arbeidsmiljøloven, produktkontrolloven og el-tilsynsloven har hjemler for tilbakekall av produkter. Disse foreslås ikke endret, men det er ønskelig å få modernisert brannfarlighetsloven, eksplosivloven og brannvernloven på dette området. Problemstillingen er beskrevet foran under behovet for endringer vedrørende prøvetaking. De tre lovene er ikke tilstrekkelig oppdatert og det er også viktig å få bestemmelsene harmonisert med de øvrige tilsynslovene. Det presiseres at tilbakekall av produkt bare retter seg mot produkter som omfattes av de tre nevnte lover.

Komiteen er enig i forslaget til endringer i brannfarlighetsloven § 8 nytt sjette ledd, eksplosivloven § 7 nytt sjette ledd og brannvernlovens, tilføyelse til § 27 første ledd.

Alle lovene er straffesanksjonert. Skyldkravet er som regel uaktsomhet. Strafferammen varierer. Det er også forskjeller med hensyn til om det straffbare forhold skal regnes som forbrytelse eller forseelse.

Straffesubjekt er også noe forskjellig. Arbeidsmiljøloven er eksempelvis alene med særlig straffebestemmelse for hindring av offentlig myndighet. Også med hensyn til påtalebegjæring er det enkelte forskjeller.

Ulikhetene i lovbestemmelsene anses ikke som noe vesentlig hinder for samordnet tilsyn. Ulik anmeldelsespraksis etatene imellom kan imidlertid medføre at tilsynsobjektene opplever dette annerledes. Lik anmeldelsespraksis må gjennomføres ved samordning av tilsynspraksis og kan neppe i seg selv oppnås ved å samordne straffebestemmelsene i de ulike lovene.

De store forskjellene i utforming av straffebestemmelsene og strafferammer, tilsier imidlertid at det kan være behov for å samordne bestemmelsene noe. Eksempelvis synes det lite rasjonelt at forurensningskriminalitet kan straffes med inntil fem års fengsel, mens straffbart brudd mot el-tilsynsloven ikke hjemler fengselsstraff.

Kommunal- og regionaldepartementet mener at alle HMS-lovene bør få inn en bestemmelse om straffeansvar for å hindre offentlig myndighet, etter mønster av arbeidsmiljøloven § 89. Denne bestemmelsen går noe lenger enn tilsvarende straffebud i straffeloven og gir også en klar signalvirkning overfor kontrollobjektene.

I likhet med gjeldende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 89, vil de foreslåtte bestemmelsene ramme både forsettlig og uaktsom overtredelse.

Komiteen er enig i forslaget til endringer i el-tilsynsloven § 14 nytt tredje ledd, sivilforsvarsloven § 62 nytt tredje ledd, brannfarlighetsloven § 44 nytt annet ledd, eksplosivloven § 41 nytt annet ledd og brannvernloven § 36 nytt annet ledd.

På bakgrunn av at reaksjonsbestemmelsene i de ulike tilsynslovene samordnes, vil det være nødvendig med ytterligere omredigering av el-tilsynsloven. Dette for å beholde de grunnleggende sikkerhetskravene til elektriske anlegg og utstyr som til nå har fremgått av hver enkelt reaksjonsbestemmelse i denne loven. De grunnleggende sikkerhetskravene vil nå fremgå av §§ 2 og 10. Dette medfører imidlertid ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Videre er Kommunal- og regionaldepartementet i ferd med å legge om autorisasjonsordningen for elektroinstallasjonsvirksomheter fra å være en lokal autorisasjon innenfor det enkelte elektrisitetsverks forsyningsområde til å bli en landsdekkende ordning. Registeret vil bli bygget opp av Produkt- og Elektrisitetstilsynet og vil ved hjelp av internett-teknologi bli tilgjengelig for det lokale elektrisitetstilsyn over hele landet. Dette vil gjøre det lettere for de lokale elektrisitetstilsyn å føre tilsyn med virksomhetene. Virksomhetene på sin side vil ikke lenger kunne flytte sin virksomhet fra landsdel til landsdel dersom de fratas autorisasjonen, slik de nå har kunnet gjøre.

Kommunal- og regionaldepartementet fremmer på denne bakgrunn forslag om hjemmel i tilsynsloven til å kunne fastsette forskrifter om avgift for registrering og autorisasjon.

Komiteen er enig i forslaget til endringer i el-tilsynsloven § 4 første ledd og el-tilsynsloven ny § 12 fjerde ledd.

Komiteen er også enig i omredigeringen som er foretatt i enkelte bestemmelser i el-tilsynsloven.

Brannvernloven § 25 nytt annet ledd tar sikte på å gi en klar hjemmel for å kreve at eiere av vegtunneler i særlige tilfeller kan pålegges enten selv å etablere egnet beredskap, eller å bidra økonomisk til den utrustning av brannvesenet som er nødvendig på grunn av den særegne utfordring som en brann i en vegtunnel utgjør.

Tunneler faller inn under brannvernlovens bestemmelser om særskilte brannobjekter med krav til tekniske og organisatoriske tiltak i objektet.

En del objekter, slike som vegtunneler, har sentrale samfunnsmessige funksjoner som rekker langt ut over hva som dekker behovene i den aktuelle kommunen. Disse kan i tillegg representere en risiko som er langt alvorligere enn hva som ellers er vanlig i kommunen.

Norsk miljøpolitikk har et sentralt prinsipp om at det er den part eller virksomhet som forårsaker miljøbelastninger som skal være ansvarlig for å utrede og avbøte skader eller ulemper. Dette prinsippet har også vært gjeldende for brannvernområdet, med unntak av tunneler. Departementet fremmer derfor forslag om at dette også gjøres gjeldende for eiere av tunneler.

Ettersom kommunale brannvesen skal være organisert og dimensjonert for den risiko som foreligger i kommunen, innebærer det at lange tunneler i små kommuner vil ha avgjørende betydning for dimensjonering og organisering av det lokale brannvesenet. Større kommuner forventes å ha ressurser for å imøtekomme de krav som settes til innsats i slike objekter. Den foreslåtte bestemmelsen retter seg derfor mot å bidra til at det er forholdsmessighet mellom de krav som ellers settes til innsats og ressurser i små kommuner, og hva som kreves for å opprettholde et rimelig sikkerhets- og innsatsnivå i vegtunneler. Kriteriet for kravet vil derfor være at det foreligger en ekstraordinær risiko i forhold til det alminnelige krav til beredskap i kommunen.

Innsats i tunneler stiller høye krav til utstyr og kompetanse hos mannskapene. Sentrale innsatsressurser er knyttet til vanntilførsel og røykdykkere, og aktuelle krav overfor eier vil i de fleste tilfeller omhandle krav om bidrag til dette.

Det legges opp til at vedtak om styrking av den lokale beredskap må fattes av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Det normale vil være at direktoratets vedtak fattes på bakgrunn av en konkret henvendelse og begrunnelse fra den enkelte kommune. Departementet forutsetter at Direktoratet for brann- og eks­plosjonsvern har en dialog med Vegdirektoratet i forbindelse med at slike vedtak fattes.

Endringene som foreslås i brannloven, eksplosivloven og brannfarlighetsloven, er endringer som foreslås fulgt opp i utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern (NOU 1999:4). På bakgrunn av det økte samarbeid mellom de ulike tilsynsmyndighetene, har Kommunal- og regionaldepartementet imidlertid funnet det mest hensiktsmessig at de endringer som har sin bakgrunn i nettopp dette samordningsarbeidet, fremmes sammen med de øvrige tilsynslovene.

Forslaget om endring av brannvernloven § 25 har sin bakgrunn i at Justisdepartementets lovavdeling har pekt på at dagens lov ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å stille krav om at objektseier skal bekoste en nødvendig oppgradering av den kommunale beredskap.

Kommunal- og regionaldepartementet viser til at Webster-utvalget, som i NOU 1999:4 har fremmet forslag til ny lov om brann- og eksplosjonsvern, også har foreslått en bestemmelse som blant annet er ment å ivareta de samme hensyn som departementets forslag. Lovutvalgets forslag går imidlertid noe lenger, idet dette favner alle objekter som anses å utgjøre en ekstraordinær risiko innen kommunen. På grunn av nødvendige avklaringer av en del forhold som er reist av høringsinstansene i tilknytning til Webster-utvalgets innstilling, vil en slik mer generell hjemmel tidligst kunne fremmes for Stortinget i 2001/2002. Ut fra de viktige hensyn som denne bestemmelsen er ment å ivareta, og ut fra en oppfatning om at det er vegtunnelene som utgjør det største problemområdet, mener departementet at det er nødvendig å etablere en spesifikk hjemmel for pålegg i tilknytning til disse, før en mer generell hjemmel etableres i den nye loven.

Departementet legger stor vekt på å unngå varierende krav fra kommune til kommune, og at eventuelle pålegg etter bestemmelsen derfor må baseres på risikoanalyser som viser at kravene faktisk fører til en høyning av sikkerhetsnivået. Departementet forutsetter derfor at denne type vedtak ikke skal fattes av kommunale myndigheter selv, men av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Dette slås fast direkte i bestemmelsen. Kommunal- og regionaldepartementet vil også peke på at mange større brannvesen allerede har nødvendig utstyr og trening for å håndtere ulykker i vegtunneler, og departementet forutsetter at hjemmelen ikke benyttes der hvor utstyr og kompetanse allerede finnes.

Departementet viser ellers til at Vegdirektoratet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i fellesskap arbeider med retningslinjer for hvordan hensynet til brannsikring og beredskap i vegtunneler skal ivaretas på et tidligst mulig tidspunkt i planprosessen. Departementet forutsetter at retningslinjene senere også tilpasses situasjonen etter lovendringen til å omfatte også de her omtalte forhold, slik at man kan få etablert en systematisk og betryggende behandling av sikkerhets- og beredskapsaspektene i forbindelse med vegtunneler.

Komiteen er enig i forslaget til endring av brannvernloven § 25 nytt annet ledd.

Den 20. desember 1999 ble det vedtatt et nytt kapittel XII B i arbeidsmiljøloven (Ot.prp. nr. 13 (1999-2000) og Innst. O. nr. 26 (1999-2000)). Ved denne lovendringen ble arbeidsmiljøloven § 55 D om utenlandsstasjonerte arbeidstakere flyttet til ny § 73 P annet og tredje ledd. Som følge av at § 55 D ble flyttet rykket §§ 55 E og F fram og har blitt til §§ 55 D og E. Ved en inkurie ble ikke arbeidsmiljøloven § 55 G samtidig endret til § 55 F.

For at arbeidsmiljøloven ikke skal bli stående med en «tom» paragraf 55 F foreslår Kommunal- og regionaldepartementet at nåværende § 55 G blir ny § 55 F.

I tråd med dette foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å endre henvisningen i § 55 G (ny § 55 F) til også å omfatte arbeidsmiljøloven § 73 P andre og tredje ledd.

Komiteen er enig i forslag til endring av arbeidsmiljøloven ny § 55 F.

Forrige kapittelNeste kapittel