9. Alderspensjonskapitalen
- 9.1 Utforming av forvaltningen av pensjonskapital
- 9.2 Fordeling av overskudd og avkastning
- 9.3 Nærmere om ordning der institusjonen står for investeringsvalg
- 9.4 Nærmere om ordning der foretaket står for investeringsvalg
- 9.5 Nærmere om ordning med egen pensjonskonto med investeringsvalg for arbeidstaker
- 9.6 Nærmere om investeringsportefølje
- 9.7 Regnskapsstandarden og pensjons- forpliktelser
En sentral forskjell mellom innskuddspensjon etter utvalgets forslag og eksisterende skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold, er at innskuddspensjon kan utformes med investeringsvalg for foretaket eller medlemmene.
Investeringsvalg i forbindelse med pensjonsordninger i arbeidsforhold har ikke tidligere vært foreslått i Norge. Utvalget gikk av den grunn gjennom gjeldende regelverk for kapitalforvaltning i forsikringsvirksomhet, inkludert for individuelle pensjonsforsikringsavtaler. Departementet viser i denne sammenheng til utvalgets utredning.
Utvalget valgte å legge grunnlag for at kollektive innskuddspensjonsordninger kan utformes ut fra tre mulige forvaltningsalternativer:
Pensjonsordningen bør kunne utformes med alminnelig forvaltning. Med alminnelig forvaltning mener utvalget at pensjonskapitalen skal inngå i institusjonens alminnelige forvaltningskapital og underlegges institusjonens vanlige regler.
Utvalget har videre lagt til grunn at en innskuddsordning alternativt bør kunne utformes slik at alderspensjonskapitalen forvaltes med investeringsvalg for arbeidsgiver. Investeringsvalg innebærer at arbeidsgiver har ansvar for å velge sammensetning av og senere eventuelt endre den investeringsporteføljen som er tilordnet pensjonskapitalen.
Utvalget har foreslått at arbeidsgiver alternativt kan opprette innskuddspensjonsordning der alderspensjonskapitalen forvaltes med investeringsvalg for medlemmene. Disse kan da foreta investeringsvalg blant de investeringsalternativer institusjonen tilbyr. En slik ordning med investeringsvalg må utformes med en egen pensjonskonto for hvert medlem. Utvalget så det som urimelig om pensjonsordninger med individuelle konti skulle kunne pålegges kollektivt investeringsvalg blant arbeidstakerne.
Departementet mener at de tre alternativer som er foreslått i utvalgets utkast, vil gi en god ramme for etablering av innskuddsordninger i framtiden og støtter utvalgets utforming. Ettersom behov knyttet til pensjonsordninger i arbeidsforhold kan variere, mener departementet det er hensiktsmessig med den fleksibilitet som disse alternativene gir mulighet til. Departementet viser til at spørsmålet om adgang til å opprette innskuddsordning som er en ren forsikringsordning også i innbetalingsperioden, er drøftet i avsnitt 3.6 i proposisjonen. Slik adgang kan betraktes som et ytterligere forvaltningsalternativ.
Departementet er av den oppfatning at utvalgets utforming av utkastet § 3-1, der første ledd gjelder alminnelig forvaltning, mens annet ledd nevner de alternative forvaltningsmetodene, har gitt opphav til uklarheter blant høringsinstansene. Departementet vil derfor foreslå ny § 3-1 som spesifiserer de tre alternativene, som deretter utformes i forslaget §§ 3-2 til 3-4. Foreslått § 3-1 er dermed en opplysningsparagraf. De enkelte alternativer er drøftet nærmere i avsnitt 5.2-5.4 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt 9.2-9.4.
Knyttet til kapitlets overskrift, vil departementet peke på at det er hensiktsmessig å framheve at bare alderspensjonskapitalen skal forvaltes etter reglene i dette kapitlet, og at annen kapital i ordningen, for eksempel forskuddsbetalte premier for eventuelle uførepensjoner og pensjoner til etterlatte skal forvaltes etter regelverket for de institusjoner som tilbyr slike forsikringer. Departementet støtter derfor utvalgets forslag til kapitlets navn.
Departementet støtter utvalgets utforming av bestemmelsen om opptjent pensjonskapital, jf. foreslått § 3-6. Departementet foreslår videre at foreslått § 3-6 første og annet ledd skal inneholde spesifikasjon av at hvis ordningen er opprettet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, skal i tilfelle også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond inngå i opptjent pensjonskapital i overensstemmelse med foreslått § 1-2 bokstav k.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at modellen med kollektivt investeringsvalg ut fra § 3-3 ikke er attraktiv.
Flertallet går inn for en oppmykning av forslaget til § 3-3 om investeringsvalg i kollektivordninger. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.4. Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-2 om alminnelig forvaltning av pensjonskapitalen og § 3-4 om egen pensjonskonto. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.3 og 9.5.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-1 til 3-4. Når det gjelder de 3 alternativene til forvaltning vises til merknader i avsnitt 9.2-9.5.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil peike på at Regjeringa sitt forslag til risikofordeling knytta til pensjonskapitalen er ei stor prinsipiell endring frå dagens system. I forslaget frå Regjeringa har ikkje arbeidsgivar lenger ansvar for å garantere ein trygg pensjon på ein viss prosent av lønsinntekta, slik det er i dei tenestepensjonsordningar vi har i dag.
Denne medlemen vil vise til Innst. O. nr. 50 (1999-2000) om foretakspensjon der denne medlemen peikar på at det er eit mål at fleire arbeidsgivarar gir tilbod om pensjonsavtaler til sine tilsette. Denne medlemen ser likevel fleire svake sider i forslaget til lov om innskottspensjon, særleg at grunnleggjande idear om solidarisk pensjonstryggleik vert lagt bort.
Denne medlemen vil peike på at forslaget til § 3-1 punkt c vil i si heilhet legge ansvaret for pensjonsutbetalinga på arbeidstakar, då arbeidstakaren sjølv må dekke eventuelle tap i pensjonsfondet han har plassert pengane sine i. Dette er ei svekking av arbeidstakaren sine pensjonsrettar som denne medlemen ikkje kan støtte.
Denne medlemen fremjar difor følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal § 3-1 pkt. c og § 3-4 utgå.»
Etter det første alternativet til forvaltning, skal pensjonskapitalen inngå i institusjonens samlede forvaltningskapital. Etter det andre alternativet skal det tilknyttes en spesiell investeringsportefølje til pensjonskapitalen. Utvalget foreslår i begge disse alternativene at det kan avtales at oppnådd avkastning fordeles mellom medlemmene og foretaket. Slik fordeling skal foretas ved fordeling til henholdsvis pensjonskapitalen og innskuddsfondet. Grensen for slik fordeling skal nedfelles i pensjonsordningens regelverk. En andel av oppnådd avkastning skal alltid tilfalle medlemmene.
Det er i proposisjonens avsnitt 5.2.1 redegjort nærmere for utvalgets forslag.
Som omtalt under avsnitt 5.1.3 i proposisjonen, mener departementet at det er viktig at den som har investeringsvalget også har incentiv til en best mulig forvaltning av kapitalen. I ordninger der arbeidsgiver har valgt å la pensjonskapitalen inngå i institusjonens samlede forvaltningskapital, eller der arbeidsgiver har investeringsvalg, vil overskuddsdeling bidra til dette. Departementet vil også peke på at adgangen til å dele overskuddet mellom pensjonskapital og innskuddsfond vil være en hensiktsmessig regel for å bidra til større forutsigbarhet for endelig pensjon, redusere arbeidsgivers kostnader og bidra til at arbeidsgiver gjør velbegrunnede investeringsvalg. Ettersom innskuddspensjonsordningene er skattefavoriserte, og dermed delvis finansiert av fellesskapets midler, mener departementet at det må være mekanismer som hvis nødvendig kan anvendes for å bidra til en viss fordelingsprofil. Departementet støtter derfor utvalgets forslag, jf. forslaget § 3-2 annet og § 3-3 annet ledd.
Når det gjelder begrepet avkastning, gjelder dette tilført avkastning etter at institusjonens kostnader er dekket. Når det gjelder avkastningsbegrepet i pensjonsordninger i livsforsikringsselskap, vil departementet foreslå at det er avkastning etter at det er foretatt tilleggsavsetninger som anvendes, og at dette presiseres i loven. Etter gjeldende lovgivning er det avkastning etter tilleggsavsetninger som overføres til arbeidsgivers premiefond i kollektive pensjonsordninger, og det er rimelig å legge tilsvarende overskuddsbegrep til grunn i lov om innskuddspensjon.
Departementet viser til at dette er skattefavoriserte ordninger hvor myndighetene stiller visse krav til nivå og fordelingsprofil. Ulike grupper av ansatte har ulik forhandlingsstyrke. Hvis det ble opp til partene selv å bestemme fordelingen, ville resultatet kunne komme til å variere betydelig, avhengig av forhandlingsstyrke, noe departementet mener vil stride mot formålet med ordningen. Partene vil likevel kunne bestemme fordelingen innen de rammer myndighetene setter.
Departementet viser videre til at arbeidsgivers andel av overskuddet skal gå til innskuddsfondet, og brukes til pensjonsformål. I den grad det tilbakeføres midler til foretaket fra innskuddsfondet, skal dette skje mot beskatning. Departementet kan derfor ikke se at deling av overskudd skal kunne føre til at skattefrie avsetninger brukes til annet enn pensjonsformål.
Departementet viser til utvalgets vurdering av at en slik avkastningsprosent vil kunne variere over tid med inflasjonsrate og avkastningsforhold. Det vil da kunne være nødvendig å justere satsene, uten at prinsippene for fastsettingen er endret. Departementet mener at fastsetting av slike parametre som kan bli utsatt for mer rutinemessige endringer egner seg best for en forskrift. Utkast til forskrift vil bli sendt på høring på ordinær måte før den fastsettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag når det gjelder fordeling av overskudd og avkastning.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt 5.3.1.
Departementet mener det er viktig med et enkelt alternativ og støtter dermed utvalgets utkast, jf. forslaget § 3-2. Et slikt alternativ kan være relevant for dem som har lite ressurser å sette inn i driften av ordningen, og/eller ønsker et lavrisikoalternativ.
I og med at kapitalen i dette alternativet skal inngå i den alminnelige forvaltningen, vil et forsikringsselskap garantere en årlig avkastningsrate lik grunnlagsrenten, som er på 3 pst. Departementet viser til at de bestemmelser om avkastning som inngår i forslaget § 3-2 annet ledd, og som er drøftet nærmere i avsnitt 5.2, gjelder rammer for fordelingen av avkastning mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det vil altså kunne avtales andre avkastningsprosenter for fordeling enn 3 pst. i slike ordninger. Avkastningsgarantien på 3 pst. sikrer likevel at oppnådd avkastning aldri blir lavere enn dette. Departementet mener at i ordninger hvor arbeidsgiver har forvaltningsbeslutningen, er det viktig at de har en interesse av høy avkastning i ordningen. Det er også behov for å sikre medlemmene en rimelig avkastning. Muligheter til å fastsette visse maksimums- og minimumsgrenser for hvor stor del av avkastningen som skal gå til medlemmets pensjonskapital er etter departementets oppfatning en hensiktsmessig måte å gjøre dette på. Eventuell øvrig avkastning skal gå tilbake til ordningen via innskuddsfondet, jf. nærmere omtale i avsnitt 5.5. Departementet kan ikke se at dette skulle medføre noe omfattende byråkrati.
Departementet vil bemerke av de enkelte institusjoners virksomhetsregulering vil være avgjørende for om institusjonen kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag når det gjelder ordning der institusjonen står for investeringsvalg.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt 5.4.1.
Departementet ser utvalgets utforming av bestemmelsene som en hensiktsmessig løsning for pensjonsordninger der arbeidsgiver skal ha investeringsvalg og støtter derfor utvalgets utforming, jf. forslaget § 3-3. Bestemmelsen bygger på det syn at beslutningsmyndighet og risiko i hovedsak må plasseres samme sted.
Når det gjelder institusjonenes subsidiære ansvar, vil departementet vise til at disse kan redusere den usikkerheten de står overfor ved å legge begrensinger på de porteføljer de tilbyr. Institusjonen vil måtte vurdere den risiko de påtar seg gjennom en avkastningsgaranti eller gjennom et slikt subsidiært ansvar, og eventuelt kreve at arbeidsgivers innskuddsfond er tilstrekkelig, eller selv foreta avsetninger for å dekke slikt ansvar. Departementet vil vise til at en slik selvregulerende egenskap kan være hensiktsmessig ved at arbeidsgiver da vil ha interesse av å vurdere muligheter til økt avkastning opp mot kostnaden ved den avkastningsgaranti de er stilt overfor. Både forsikringsselskaper og banker kan gi, og gir, avkastningsgarantier. Forvaltningsselskaper for verdipapirfond kan eventuelt kjøpe slik garanti i en bank. Departementet viser til at utvalget har foreslått at godtgjørelse for garantirisikoen skal være fradragsberettiget.
Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om ansvaret ved tap kan begrenses til å gjelde over en femårsperiode. Dette ville være ensbetydende med at kapitalen på medlemmenes pensjonskonti i slike perioder ville være mindre enn om garantien var oppfylt. Dette vil m.a.o. innebære at ordningen i slike perioder ville være underkapitalisert. Departementet mener at en slik løsning ville medføre en rekke problemer, for eksempel knyttet til at deler av arbeidsstokken slutter, eller ved større endringer i pensjonsordninger. Til Kredittilsynets merknad om at erfaringen viser at aksjemarkedet stiger dersom tidsperspektivet er tilstrekkelig langt, vil departementet bemerke at det likevel kan ha stor betydning for dem som slutter og får utstedt pensjonskapitalbevis, eller for dem som går av med pensjon og skal realisere pensjonskapitalen i en periode med lave aksjekurser. I en slik ordning med kollektivt investeringsvalg, vil medlemmene ikke ha muligheter til å tilpasse seg for å unngå slike utfall. Departementet vil for øvrig vise til at det finnes en rekke eksempler på aksjemarkeder som ikke har steget slik Kredittilsynet mener, jf. for eksempel boks 4.3 i NOU 1999:32.
Den avkastningsprosent som skal danne grunnlag for deling av årets avkastning, vil enkelte år ikke nås. I slike tilfeller skal oppnådd avkastning i sin helhet tillegges pensjonskapitalen. Det vil ikke være noe krav at arbeidsgiver i slike tilfeller skal skyte til forskjellen mellom denne avkastningsprosenten og oppnådd avkastning.
Det følger av foreslått § 3-6 at opptjent pensjon for arbeidstakere som slutter eller på annen måte meldes ut av ordningen i løpet av året, ikke kan være redusert i forhold til verdien ved inngangen av året tillagt innskudd og eventuelt avkastning. For slike arbeidstakere gjelder foreslått § 3-3 tredje ledd ved utmelding.
Når det gjelder de regnskapsføringsmessige forhold, viser departementet til omtale i avsnitt 5.7 i proposisjonen. Når det gjelder NHOs merknad knyttet til byråkrati for å fordele avkastning, vises det til omtale i avsnitt 5.2 i proposisjonen.
Departementet vil bemerke at de enkelte institusjoners virksomhetsregulering vil være avgjørende for om en institusjon kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at modellen med kollektivt investeringsvalg ikke vil være attraktiv. Det fremgår av proposisjonens avsnitt 5.4.2 at Kredittilsynet mener at en bestemmelse om økonomisk ansvar for foretaket ved tap er lite hensiktsmessig, og at det må være en relativt lav risikoprofil knyttet til kapitalforvaltningen i slike ordninger. Flertallet har merket seg at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse påpeker at risikoen for å måtte yte uforutsette og utforutsigbare tilskudd vil være stor, og at dette vil virke sterkt begrensende på etablering av ordninger med kollektivt investeringsvalg. Flertallet viser videre til Kredittilsynets påpekning av at forslaget om at institusjonene skal ha et subsidiært ansvar etter foretaket for at verdireduksjoner i et enkelt år dekkes, også vil kunne innebære en betydelig risiko for institusjonene.
Flertallet vil påpeke at sparing til pensjonsalderen i arbeidsforhold er langsiktig sparing. Det er følgelig avkastning over hele spareperioden og ikke avkastning i det enkelte år som er mest relevant for nivået på arbeidstakers alderspensjon. Lav risikoprofil på langsiktig pensjonssparing vil normalt gi forventet lav avkastning på sikt slik at arbeidstakernes alderspensjon reduseres. Flertallet mener at et krav om årlig 0-prosentgaranti utgjør en uheldig fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon i arbeidstakerenes pensjonskapital, og går inn for at dette årlige kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i tråd med dette.
Flertallet har videre merket seg at departementets forslag avviker fra mandatet til Selvig-utvalget som utredet lov om innskuddspensjon. I utvalgets mandat står det at forslaget til lovverk skal gi rom for en utforming der kapitalen i pensjonsordningen forvaltes kollektivt, og at all avkastning på ordningens midler tilføres arbeidstakerne gjennom økning av medlemmenes pensjonskapital. Det vises til at dette blant annet vil kunne medføre regnskapsmessige forenklinger for foretakene.
Flertallet merker seg at det har kommet frem under høringen at slike betingelser som departementet foreslår ikke er implementert i andre land med innskuddspensjon. Flertallet vil bemerke at det grunnleggende prinsippet ved innskuddsordninger er at arbeidsgivers ansvar er begrenset til å betale årets innskudd. Flertallet vil likevel påpeke at verdireduksjon mot slutten av den yrkesaktive perioden kan gi uheldig utslag på årlig alderspensjon. Det har fremkommet under flertallets høring at det i andre land som har innskuddsbasert tjenestepensjon er praksis at arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalder flyttes over til investeringsporteføljer med lavere risikoprofil. Slike løsninger praktiseres blant annet i England slik det fremkommer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Flertallet mener på denne bakgrunn at det bør gis anledning til å velge investeringsporteføljer med lavere risikoprofil for arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalderen, for eksempel 5-7 år. Flertallet går imot Regjeringens forslag til § 3-3.
Dette medfører at Regjeringens forslag til § 3-1 bokstav b utgår. Bokstav c blir bokstav b.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag når det gjelder ordning der institusjonen står for investeringsvalg.
Disse medlemmer vil peke på at de foreslåtte reglene om kollektivt investeringsvalg (forslaget § 3-3) innebærer at medlemmenes pensjonskapital skal beskyttes mot verdifall når foretaket velger risikoprofilen på midlene. Disse medlemmer vil understreke at bestemmelsen er helt sentral i forslaget og prinsipielt sett svært viktig. Bestemmelsen nedfeller et prinsipp om at beslutningsmyndighet og ansvar bør høre sammen. Foretaket bør derfor ikke forvalte medlemmenes pensjonskapital, og potensielt kunne velge investeringer med betydelig risiko, uten også å ha et økonomisk ansvar for forvaltningen. Disse medlemmer vil videre peke på at foretakene har mange muligheter for å begrense risikoen for tap av medlemmenes pensjonskapital ved fornuftige porteføljevalg, kjøp av avkastningsgaranti eller ved å velge en annen organisering enn kollektivt investeringsvalg.
Disse medlemmer vil peke på at i forslaget vil foretakene som motytelse mot å ha ansvar for at pensjonskapitalen ikke reduseres, få en del av avkastningen. Foretakets andel av avkastningen øker med økende avkastning. Det betyr at foretak som velger å ta en høy risiko, som kan føre til tap, også har mulighet for en stor gevinst. Kombinasjonen av ansvar for tap og mulighet for gevinst skal til sammen motivere foretakene til velbegrunnede investeringsvalg. En ordning der foretakene får en del av avkastningen, men ikke har ansvar for tap, vil derimot bare motivere foretakene til å ta høy risiko, fordi en høy avkastning i stor grad vil tilfalle foretaket, mens det er medlemmene i pensjonsordningen som vil bære tapet. Disse medlemmer mener at en slik fordeling av tap og gevinst er helt urimelig, og vil føre til at tjenestepensjonen kan bli svært usikker for arbeidstakerne.
Disse medlemmer mener at det ikke er en hensiktsmessig løsning å flytte eldre arbeidstakeres kapital over i en portefølje med mindre risiko. I visse tilfeller vil dette kunne forverre sluttresultatet.
Utvalget mente at det vil finnes målsetninger og kunnskaper i enkelte bransjer og foretak som fører til at en kollektivordning med alminnelig forvaltning etter utkastet § 3-1 eller investeringsvalg for arbeidsgiver etter utkastet § 3-2, ikke egner seg for disse. Kollektivordninger av denne type vil for eksempel ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om i størst mulig grad å frigjøre seg fra pensjonsordningen når innskuddet er betalt, og heller ikke arbeidstakers ønsker om mulighet til individuell tilpasning.
Utvalget foreslo derfor et alternativ der arbeidstaker har egen pensjonskonto, jf. utkastet § 3-4. Under en utforming med egen alderspensjonskonto skal arbeidstaker foreta investeringsvalget, dvs. bestemme og endre porteføljesammensetningen. I en slik utforming mener også utvalget at reglene for fordeling av kapitalavkastningen må være annerledes enn i ordninger etter §§ 3-2 og 3-3. Fordi det er arbeidstaker som foretar investeringsvalget, må også den samme arbeidstaker ha rett til gevinsten av dette valget og det fulle ansvar for lav eller negativ avkastning. Det er derfor ikke foreslått deling av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond i utkastet § 3-4.
Den enkeltes pensjonsmidler må skilles klart ut fra gruppen, særlig fordi det skal kunne være mulig at to ellers identiske medlemmer velger ulike investeringsstrategier. Avtaleforholdet med institusjonen må dermed være med arbeidstaker og ikke med arbeidsgiver når det gjelder investeringsvalget.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjons avsnitt 5.5.1.
Departementet støtter utvalgets utkast til bestemmelser for egen pensjonskonto, jf. forslaget § 3-4. Departementet vil vise til at den enkelte i denne utforming selv har valget knyttet til risikoprofil, og kan velge å inngå avtaler med liten risiko eller avtaler med stor risiko innenfor de alternativ institusjonen tilbyr. Institusjonen er pålagt å informere om slike muligheter.
Når det gjelder Forbrukerrådets forslag om at pensjonskapitalen, for eksempel fem år pensjonsalder, skal overføres til å sikre investeringer, viser departementet til at medlemmer har anledning til å velge en slik tilpasning innenfor de muligheter institusjoner tilbyr. Bl.a. hensynet til å gi mulighet til ulik investeringsprofil på ulike alderstrinn taler mot å begrense valgmuligheten til å tillate kun ett investeringsvalg.
Departementet støtter utvalgets forslag om at avtalen om pensjonsordning skal inngås med én institusjon og ikke flere, jf. også omtale i avsnitt 4.1. Departementet gjør oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis begrenser handlingsrommet til å plassere i en institusjons produkter, og viser til drøftingen i avsnitt 5.6 av sammensetning av investeringsporteføljen.
Departementet viser til at Forbrukerrådets forslag om at lik lønn og lik opptjeningstid bør gi samme pensjon, ville innebære at alle skal ha samme avkastning. Dette vil i så fall tilsi at det måtte innføres en normert avkastning. Dette ville undergrave medlemmenes incentiv til å oppnå en høy avkastning på kapitalen. Departementet legger derfor til grunn utvalgets forslag om at avkastningen i dette tilfellet skal tillegges medlemmets pensjonskapital.
Departementet vil i forbindelse med Skattedirektoratets kommentar bemerke at selv om det opprettes en konto for hver arbeidstaker etter forslaget § 3-4, skal ikke denne anses som skattepliktig formue for vedkommende.
Departementet vil for øvrig bemerke at de enkelte institusjoners virksomhetsregulering vil være avgjørende for om en institusjon kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag når det gjelder ordning med egen pensjonskonto med investeringsvalg for arbeidstaker.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under kap 9.1 og denne medlemen sitt forslag om at § 3-4 går ut.
Det er i proposisjonen avsnitt 5.6.1 redegjort for utvalgets forslag.
Departementet støtter i hovedsak utvalgets regler for utforming av investeringsportefølje, jf. forslaget § 3-5.
Departementet ser det som hensiktsmessig at det fastsettes visse krav til sammensetningen av en investeringsportefølje i lov om innskuddspensjon, og støtter i hovedsak den utforming utvalget har gitt disse reglene, jf. forslaget § 3-5. Bestemmelsen innebærer krav om diversifisering av investeringsporteføljer, og svarer til de regler som gjelder ved sammensetning av porteføljer i verdipapirfond, bl.a. sikrer henvisningen i verdipapirfondloven §§ 4-4 til 4-7 at porteføljen minimum vil bestå av syv ulike plasseringer.
Departementet mener at det fremgår klart av utvalgets utredning at for eksempel enkeltaksjer ikke skal inngå i den enkeltes portefølje etter § 5-3 første ledd bokstav c. Ordlyden i bestemmelsen i første ledd bokstav c er imidlertid «andre likvider», et uttrykk som er anvendt i § 15 i forskrift av 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, og der inkluderer enkeltaksjer. Departementet foreslår derfor at ordlyden «andre likvider» endres til «tilsvarende likvider» jf. forslaget § 3-5 første ledd bokstav c, og at slike likvider ikke kan bestå i enkelteiendeler som aksjer. De eiendeler som kan inngå, vil dermed være bankinnskudd og slike eiendeler som igjen er sammensatt av flere enkelteiendeler, dvs. fond som pengemarkeds-, obligasjons- og sertifikatfond.
Hvilke produktbegrensninger som kravet om at ordningen skal opprettes i ovennevnte institusjoner fører til, må således i utgangspunktet utledes av den lovgivning som gjelder for den aktuelle typen av institusjoner. Dersom institusjonen er norsk, vil det relevante regelverket i de nevnte tilfellene være henholdsvis spare- eller forretningsbankloven og verdipapirfondloven.
Bruk av «underleverandører» som nevnt i høringsmerknaden fra FNH innebærer etter departementets vurdering at midlene ikke er underlagt alminnelig kapitalforvaltning, jf. foreslått § 3-2, men vil være forvaltet med investeringsvalg. «Underleverandører» kan dermed bare anvendes i institusjoner som tilbyr forvaltning etter foreslått §§ 3-3 og 3-4. Utvalget har foreslått regler for hvordan slike porteføljer kan settes sammen. Dette er regler som kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for, generell institusjonell lovgivning. Når det gjelder merknaden fra Finansforbundet og FNH om å tilby investeringsporteføljer i ordinære livsforsikringsselskaper, dvs. om å oppheve skillet mellom livsforsikring med investeringsvalg og ordinære livsforsikringsselskaper, viser departementet til at det har ligget utenfor dette utvalgets mandat å vurdere slike generelle og meget omfattende endringer i forsikringslovgivningen.
Departementet er enig med Kredittilsynet at det bør tas inn bestemmelser om institusjonens ansvar for å gi tilstrekkelige opplysninger om kontrakten til at foretaket og medlemmene kan foreta en velfundert vurdering av avtalen, jf. forslaget § 2-7.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-5 som krav til investeringsportefølje.
Det er i proposisjonen avsnitt 5.7.1 og 5.7.2 redegjort for utvalgets vurdering og høringsinstansenes merknader.
Departementet viser til høringsinstansenes bemerkninger om regnskapsforhold, og forutsetter at det blir utformet en standard for behandling av ordninger som faller inn under gruppen innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet vil for øvrig bemerke at foretaket kan kjøpe seg fri for ulike garantier knyttet til slike pensjonsforpliktelser ved å tegne en garantiforsikring.
Komiteen tar dette til etterretning.