6. Seksuell omgang med mindreårige
- 6.1 Innledning
- 6.2 Den seksuelle lavalder
- 6.3 Den nærmere utformingen av bestemmelsen
- 6.4 Foreldelsesfristen for overgrep mot barn
- 6.5 Reaksjonssystemet
- 6.6 Kommersiell seksuell utnyttelse av barn
- 6.7 Andre tiltak
- 6.8 Internasjonalt arbeid
De sentrale bestemmelsene som rammer seksuell omgang med mindreårige under 16 år, er straffeloven §§ 195 og 196. Straffeloven kapittel 19 inneholder imidlertid flere regler som særskilt beskytter personer under 18 år.
Seksuell omgang med barn under 14 år straffes med fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 195. Seksuell omgang med barn under 16 år har en normalstrafferamme på fengsel inntil 5 år, jf. § 196. I Danmark og Sverige er den seksuelle lavalder 15 år, mens den i Finland er 16 år. I islandsk rett går grensen ved 14 år.
Seksuallovbruddutvalgets flertall foreslår at den seksuelle lavalderen senkes fra 16 til 15 år. Flertallet foreslår én felles straffebestemmelse om seksuell omgang med barn under 15 år der strafferammen er satt til 10 år. Minstestraffen på 1 år ved samleie skal fortsatt bare gjelde i forhold til barn under 14 år.
Et mindretall ønsker å beholde dagens 16-års grense og foreslår at gjeldende straffelov §§ 195 og 196 videreføres.
En rekke høringsuttalelser støtter flertallets forslag om å senke den seksuelle lavalder til 15 år. De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, går imidlertid imot å senke den seksuelle lavalder.
Justisdepartementet går som utvalgets mindretall inn for å beholde den seksuelle lavalder på 16 år. En seksuell lavalder på 16 år er etter departementets syn nødvendig for å beskytte barn og unge mot seksuell omgang på et stadium hvor de ikke er modne for det.
Ved seksuell omgang med barn under 14 år er gjerningsmannens tanker om fornærmedes alder uten betydning for straffbarheten. Når den fornærmede er mellom 14 og 16 år, er alder ikke et objektivt straffbarhetskriterium, men hovedregelen er at villfarelse om alderen ikke utelukker straffeskyld.
Utvalgets flertall går inn for å oppheve alder som objektivt straffbarhetsvilkår for barn under 14 år. I stedet ønsker utvalget en villfarelsesregel som sier at gjerningspersonen skal kunne fritas for straff såfremt «ingen uaktsomhet kan legges ham til last i så måte», slik regelen er i dag for barn mellom 14 og 16 år. Det vises bl.a. til at verken dansk eller svensk rett har noen tilsvarende bestemmelse.
Mindretallet foreslår at gjeldende straffelov §§ 195 og 196 - med dagens ulike regler om aldersvillfarelse - videreføres.
Høringsinstansene går mot en slik regelendring som foreslått av flertallet. Flere av disse mener at utvalgets forslag innebærer en svekkelse av barns rettsstilling.
Departementet går inn for å videreføre både regelen om alder som objektivt straffbarhetsvilkår dersom fornærmede er under 14 år, og gjeldende aktsomhetsregel der barnet er mellom 14 og 16 år.
Komiteen viser til at barn og unge i dag har behov for det vern som den seksuelle lavalder gir dem. Barn under 16 år kan ikke forventes å ha nok personlig erfaring og modenhet til selv å kunne forhindre eller unngå uønsket seksuell oppmerksomhet. Ved å sette den seksuelle lavalder til 16 år, beskytter samfunnet de unges kjønnsfrihet. En senking av den seksuelle lavalderen kan føre til et øket sexpress på unge mennesker, og det mener komiteen ville være uheldig. Komiteen støtter departementets forslag.
Komiteen mener det er viktig å ikke svekke barns rettsstilling, og vil derfor støtte departementets forslag om å videreføre regelen om alder som objektivt straffbarhetsvilkår dersom fornærmede er under 14 år, og gjeldende aktsomhetsregel for barn mellom 14 og 16 år.
Strafferammen i § 195 om seksuell omgang med barn under 14 år er fengsel inntil 10 år. Er den seksuelle omgangen samleie, er minimumsstraffen fengsel i 1 år, og maksimumstraffen heves samtidig til fengsel i 15 år. Etter annet ledd heves strafferammen til fengsel i 21 år ved visse skjerpende omstendigheter. Etter § 195 siste ledd kan straff falle bort eller settes under minstestraffen dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling».
§ 196, som rammer seksuell omgang med en person under 16 år, har en strafferamme på inntil 5 år. Det gjelder ingen minstestraff ved samleie. Annet ledd har en liknende regel om forhøyelse av strafferammen ved skjerpende omstendigheter som i § 195, men maksimumsstraffen er satt til 15 år. Også i § 196 har man en regel om bortfall av straff på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling. Straff etter § 196 kommer ikke til anvendelse dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, senere gifter seg med hverandre.
Utvalgets flertall foreslår som nevnt at den seksuelle lavalder senkes til 15 år, og at det gis én bestemmelse om seksuell omgang med mindreårige. I tillegg foreslår utvalget - som ved voldtekt - å utvide området for strafferammen på fengsel inntil 21 år til situasjoner hvor flere i fellesskap forgriper seg mot en mindreårig. Bestemmelsen om straffbortfall på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling foreslås videreført.
Et mindretall i utvalget foreslår som nevnt å opprettholde den seksuelle lavalder på 16 år som gjelder i dag.
Mens en rekke høringsinstanser har synspunkter på spørsmålet om den seksuelle lavalder bør senkes, og om alder som objektivt straffbarhetsvilkår bør oppheves for barn under 14 år, har få uttalt seg om andre sider ved utvalgets forslag, og det er ulike syn på disse.
I og med at departementet går inn for å beholde dagens seksuelle lavalder på 16 år, er det mest naturlig å opprettholde dagens system med to straffebestemmelser. De differensierte strafferammene foreslås beholdt som i dag, men området for den forhøyede strafferammen utvides til situasjoner der handlingen er begått av flere i fellesskap. Departementet går ikke inn for å utvide området for straffskjerpende omstendigheter til å omfatte faren for langtidsvirkninger, jf. drøftelsen under pkt. 4 om voldtekt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å beholde straffebortfallsregelen som i dag. Departementet har vurdert et forslag om å omformulere regelen slik at straff ikke «skal» komme til anvendelse dersom partene er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, men er kommet til at «kan»-regelen bør beholdes.
Komiteen er enig i at man viderefører gjeldende system med to bestemmelser med ulike strafferammer, og at bestemmelsene om straffeskjerpende omstendigheter utvides. Når det gjelder strafferammene viser komiteen for øvrig til sine merknader under pkt. 6.5.
Foreldelsesfristens lengde fastsettes utfra maksimumsstraffen i det enkelte straffebudet.
Seksuell omgang med barn under 14 år straffes med fengsel inntil 10 år eller 15 år, eventuelt 21 år ved skjerpende omstendigheter. Slike overgrep er foreldet etter henholdsvis 10, 15 og 25 år. Fristen begynner imidlertid ikke å løpe før fornærmede er fylt 18 år. Brudd på straffeloven § 196 foreldes etter henholdsvis 10 og 15 år, og foreldelsesfristen løper her fra den dag forholdet opphørte.
Ingen høringsinstanser har knyttet merknader til disse bestemmelsene, og departementet foreslår ikke endringer i foreldesesreglene.
Komiteen mener den foreldelsesregel som gjelder i forhold til overgrep mot barn under 14 år, også bør legges til grunn for overgrep mot barn mellom 14 og 16 år. Dette innebærer at fristen for foreldelse ikke begynner å løpe før barnet er fylt 18 år. Komiteen foreslår derfor at også § 196 tas inn i straffeloven § 68 slik:
«§ 68 første ledd annet punktum skal lyde:
Ved overtredelse av §§ 195 eller 196 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år.»
For overtredelser av § 195 varierte den gjennomsnittlig utmålte fengselsstraff i perioden 1989-1994 mellom 1,68 år til 2,03 år. For overtredelse av § 196 varierte høyeste utmålte fengselsstraff i perioden fra 8 måneder til 8 år. Utvalget har inntrykk av at det er en tendens i retning av et skjerpet straffenivå i saker om alvorlig seksuelt misbruk av mindreårige, og antar at denne utviklingen vil fortsette.
Flere instanser mener straffenivået i saker om seksuelle overgrep mot mindreårige bør skjerpes.
Departementet er enig med utvalget i at straffenivået for alvorlige seksuelle overgrep mot barn gjennomgående fremdeles synes å være for lavt. Man er videre enig i at dagens strafferammer ikke ser ut til å legge noen begrensninger på domstolenes utmålingspraksis, og at en heving av strafferammene ikke er veien å gå. Derimot bør strafferammene kunne utnyttes i større grad enn i dag.
Stortingets justiskomité ga bl.a. i Budsjett-innst. S. nr. 4 for sesjonene 1996-1997, 1997-1998 og 1998-1999 uttrykk for at straffenivået for bl.a. seksuelle overgrep mot barn må skjerpes.
Når de nye reglene om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner trer i kraft, vil utilregnelige personer som misbruker barn seksuelt etter omstendighetene kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern. Tilregnelige overgripere vil kunne dømmes til forvaring. Justisdepartementet tar sikte på å legge frem en proposisjon om dette i løpet av 2000.
De siste årene har et økende antall sedelighetsdømte her i landet fått tilbud om behandling. Internasjonale studier tyder på at behandling kan ha positiv effekt. Utvalget foreslår at behovet for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd, og særlig for dem som er dømt for overgrep mot barn, utredes nærmere. Departementet er enig i at det er ønskelig å få utredet dette.
Rettighetstap, jf. § 29, er en straff som i særlige tilfeller kan anvendes sammen med eller i stedet for ordinær bøte- eller fengselsstraff. Det kan idømmes tap av offentlig stilling som den skyldige ved den straffbare handlingen har vist seg uskikket eller uverdig til, eller den skyldige kan fradømmes retten til å utøve virksomhet som vedkommende ved den straffbare handlingen har vist seg «uskikket til eller må fryktes å ville misbruke eller som i særlig grad krever almen tillit».
Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité har reist spørsmål om det er behov for en spesialregel om at tap av retten til å ha stilling eller utøve virksomhet som gjelder arbeid med barn, alltid skal vurderes av domstolene i straffesaker om seksuelle overgrep mot barn, jf. Innst. O. nr. 28 (1994-1995).
En slik bestemmelse ville innebære at det antas en prosessuell bestemmelse i straffelovens alminnelige del. Dette ville etter utvalgets vurdering ikke være en heldig løsning. Imidlertid kan innskjerpinger gjennom påtaleinstruksen eller rundskriv fra Riksadvokaten være egnet til å få satt større fokus på bruk av rettighetstap.
Redd Barna går inn for en regel hvor domfellelse for seksuelle overgrep mot barn automatisk fører til tap av retten til å inneha stillinger som medfører nær kontakt med barn.
Departementet ser det ikke som aktuelt å innføre automatisk rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, men foreslår en regel som forplikter domstolene til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, jf. lovutkastet til straffeloven § 207.
I de senere årene er det vedtatt flere bestemmelser som forbyr ansettelse i bestemte stillinger av personer som ikke kan legge frem tilfredsstillende politiattest, f.eks. i lov om barnehager § 20. Bergen kommune har bedt om at krav om politiattest blir vurdert også for ledere og ansatte i barneparker.
Seksuallovbruddutvalget har ikke behandlet spørsmålet.
Departementet mener at spørsmålet bør ses i sammenheng med andre ikke lovregulerte virksomheter der voksne har tilsyn med og omsorg for barn som de opparbeider et nært tillitsforhold til.
Komiteen viser til at departementet mener at straffenivået for alvorlige seksuelle overgrep mot barn gjennomgående fremdeles synes å være for lavt. Komiteen viser til at slike lovovertredelser innebærer meget grove krenkelser av barnas fysiske og psykiske integritet, og det er dokumentert at de kan ha svært omfattende, alvorlige og til dels langsiktige skadevirkninger for ofrene. Komiteen har ved flere anledninger uttalt at den ønsker en skjerping av straffeutmålingen. Komiteen mener at straffeutmålingen i mange tilfeller ikke er i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatning, og at det er viktig at straffutmålingen skjerpes, slik at den står i forhold til forbrytelsens grovhet. Komiteen forventer at domstolene følger opp komiteens synspunkter.
Komiteen vil understreke behovet for å beskytte barn og samfunnet for øvrig mot volds- og seksualforbrytere, og ber derfor om at den varslede proposisjonen om tvungen psykisk helsevern, forvaring og særreaksjoner for utilregnelige psykisk utviklingshemmede lovbrytere blir lagt fram for Stortinget i inneværende år.
Komiteen viser til at det etter hvert er dokumentert at seksuelle overgrep mot barn kan ha svært omfattende, alvorlige og til dels langsiktige skadevirkninger for ofrene. Psykosomatiske skader er svært vanlig, for eksempel søvnproblemer, spiseproblemer, hodepine, ryggsmerter, underlivssmerter, m.v.
Av psykiske og sosiale skader er depresjon, angst, selvforakt, seksualisert adferd m.v. noen av de mest refererte skader eller symptomer på skader som oppstår som følge av seksuelle overgrep mot barn. Skadene kan ligge latent, og kan vise seg først når barnet er blitt voksent. Somatiske skader kan være kjønnssykdommer, fysiske skader som følge av vold, tannskader og fysiske skader i vagina/endetarm.
Faren for langvarige somatiske og psykosomatiske skadevirkninger er større jo yngre barnet er ved overgrepets start. Faren for psykiske og sosiale skadevirkninger er større jo nærmere forhold det er mellom overgriper og barn. Også varigheten av overgrepene, antallet gjerningsmenn, og graden av hemmeligholdelse er faktorer som forsterker skadevirkningene.
Komiteen viser til at allerede i dag er et straffeskjerpende moment om fornærmede som følge av overgrepet får betydelig skade på legeme eller helse. Komiteen mener at muligheten for langsiktige skadevirkninger alltid skal tas i betraktning ved straffeutmålingen i saker om overgrep mot barn. Som nevnt finnes det mye kunnskap om hvilke omstendigheter som kan føre til langtidsskader, og dersom overgrepet har kjennetegn som gjør at man kan regne med slike skader, mener komiteen at dette også skal få konsekvenser for straffeutmålingen. Komiteen mener den som utsetter et barn under 14 år for seksuelle overgrep må være innforstått med at dette kan gi barnet store fysiske eller psykiske skader. Det å utsette barnet for en slik fare må derfor etter komiteens syn anses som en del av den kriminelle handling, og tillegges selvstendig betydning ved straffutmålingen.
Komiteen har drøftet om en generell utvidelse av strafferammen i § 195 til 21 år ville være hensiktsmessig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Justisdepartementets brev av 8. juni 2000 vedlagt riksadvokatens brev av 7. juni 2000 (jf. vedlegg 2), som fraråder en slik generell utvidelse av strafferammen. Flertallet er enig med departementet og riksadvokaten i dette, og går på denne bakgrunn inn for å beholde gjeldende lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader nedenfor.
Komiteen er enig i departementets synspunkt når det gjelder ønsket om å få utredet behovet for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd, og viser til at Stortinget har drøftet kjemisk kastrering (hormonbehandling), jf. Innst. S. nr. 121 (1996-1997) og at dette er tillatt i Norge. Komiteen ønsker tilbakemelding på hvor mange som har fått et slikt tilbud og hvordan departementet har fulgt opp nevnte innstilling.
Komiteen er enig i departementets synspunkt når det gjelder ønsket om å få utredet behovet for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:109 (1995-1996), der det bl.a. fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som medfører at medisinsk behandling (kastrering) kan benyttes i forhold til kriminelle som gjentatte ganger har begått alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling.»
Flertallet viser til at forslagene ble avvist av Stortinget, jf. Innst. S. nr. 121 (1996-1997). I sin begrunnelse for å avvise forslaget understreket justiskomiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at medisinering med sikte på å dempe en sedelighetsforbryters seksuelle behov ikke under noen omstendigheter kan aksepteres som ledd i en straffereaksjon, men være aktuelt hvis dette inngår som et nødvendig og forsvarlig ledd i en behandlingssituasjon. Flertallet pekte på at det i dag ikke er noe formelt i veien for at en lege foretar en farmakologisk behandling av en sedelighetsdømt som ønsker det, med sikte på å redusere seksualdriften. Flertallet viste videre til at Statens helsetilsyn har understreket at dersom hormonbehandling av sedelighetsdømte skal iverksettes, må det skje frivillig og i nært samarbeid mellom behandlende lege, endokrinolog og psykoterapeut, slik det anbefales av fagfolk i Sverige og Danmark.
Flertallet viser videre til følgende merknad fra Stortingets sosialkomité i Innst. S. nr. 258 (1996-1997):
«Komiteen finner også å kunne støtte at det startes forsøk med frivillig hormonbehandling for seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep. Dette må ikke skje som ledd i en straffereaksjon, men som del av et behandlingsopplegg i nært samarbeid mellom behandlende lege og spesialister. Forsøkene må evalueres før dette eventuelt blir et permanent tilbud.»
Flertallet er kjent med at slikt forsøk hittil ikke er igangsatt. På denne bakgrunn ber komiteen departementet om å starte forsøk med frivillig hormonbehandling for seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram resultatet av utredningen om behovet for behandling av personer som er dømt for grovere seksuallovbrudd, og herunder foreta en evaluering av forsøk med frivillig hormonbehandling for seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser det vil være brudd på internasjonale menneskerettigheter å tvinge noen til kjemisk kastrering ved dom, men legger til grunn at frivillig kjemisk kastrering kan stilles som betingelse for oppmyking av sonings-/sikringsforhold. Disse medlemmer er kjent med at kjemisk kastrering har gitt gode resultater for en gruppe overgripere, mens det ikke virker for alle typer seksualforbrytere. Disse medlemmer mener kjemisk kastrering av seksualforbrytere som har begått grove overgrep bør brukes for å dempe seksualdriften og dermed faren for fremtidige overgrep.
Så vel bruk av permisjoner som prøveløslatelse eller fri sikring i stedet for sikring i anstalt bør vurderes ut fra overgriperens vilje til frivillig å sikre seg mot fremtidige overgrepshandlinger. Hensynet til fremtidige ofre tilsier at seksualovergripere, der det er fare for gjentagelse, ikke kan slippes ut uten noen form for tilsyn. Strengheten i et forvaringsregime vil derfor gjenspeile faren for gjentagelse, og der medisinsk kastrering reduserer slik fare, vil det være i overgriperens egen interesse å velge det. Dette bør skje som del i et helhetlig behandlingsopplegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide og iverksette et tilbud til domfelte seksualforbrytere under soning/sikring om frivillig kjemisk kastrering, og gi retningslinjer for hvordan slik behandling kan skje.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag om at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn. Flertallet støtter intensjonen i Redd Barnas syn, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer kontakt med barn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig med Redd Barna i at personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn ikke bør ha anledning til å ha stillinger som bringer vedkommende i kontakt med barn, og foreslår følgende:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep mot barn skal medføre tap av stilling som innebærer kontakt med barn.»
Komiteen viser til at lovutkastet kriminaliserer enkelte forhold som også vil omfatte barn mellom 16 og 18 år. Dette gjelder prostitusjon og kommersiell filming eller avbildning med seksuelt innhold, jf. §§ 203 og 204 første ledd bokstav f. Komiteen ber departementet i forbindelse med arbeidet med ovenfor nevnte forslag vurdere om de nevnte bestemmelser bør omfattes av regler om tap av stilling.
Komiteen foreslår for øvrig å endre lov om barneverntjenester § 6-10 slik at henvisningene i bestemmelsen er tilpasset de omredigeringer som følger av lovforslaget i proposisjonen.
Komiteen viser til at det har vært fremmet forslag om økte minstestraffer for utuktig omgang med barn (§ 195 første ledd, jf. Innst. O. nr. 50 (1996-1997)) uten at dette har fått flertall i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til at samleie med barn under 14 år er et meget grovt overgrep, og mener derfor det er grunn til å heve gjeldende minstestraff ved slike overgrep fra 1 til 2 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 195 første ledd annet punktum skal lyde:
Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen fengsel i minst 2 år.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader under pkt. 4.6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at gjennomsnittlig utmålt straff for utuktig omgang med barn i perioden fra 1989 til 1994 var mellom 1,68 og 2,03 år, og at det ikke er utmålt noen straffer på over 10 år. Disse medlemmer mener at de ekstremt lave straffereaksjonene er uverdige i en rettsstat. De er et uttrykk for en total neglisjering av barns rettigheter. Disse medlemmer mener at det må gis et kraftig signal fra lovgiverne om at det er ønskelig med en kraftig straffeskjerpelse. I tillegg er det nødvendig å finne frem til løsninger som forhindrer at pedofile overgripere får anledning til å gjenta sine overgrep og dermed ødelegge nye barn, etter at de har sonet sine straffer. Disse medlemmer viser til at alle undersøkelser og all erfaring tyder på en betydelig gjentagelsesfare.
Disse medlemmer mener det er uansvarlig å slippe pedofile overgripere ut i samfunnet dersom det finnes den minste risiko for at de vil misbruke flere barn. Det samme gjelder seksualforbrytere som har forgrepet seg mot voksne og som gjennom sin tidligere atferd har vist at det er risiko for gjentagelse. For en del overgripere vil det være mulig å fjerne risikoen for gjentagelse gjennom kjemisk kastrering. Disse overgriperne kan slippes ut av fengsel/forvaring etter at dommen er sonet ferdig, eller på kortvarige permisjoner, dersom de aksepterer en slik behandling. Dersom de ikke aksepterer behandling med medikamenter, må alternativet være at de holdes i forvaring i et fengsel etter at de har sonet sine straffer, som bør være vesentlig lengre enn dagens straffeutmålinger. Overgripere som ikke kan behandles med hjelp av medikamenter må holdes i forvaring i fengsel så lenge det finnes den minste risiko for gjentagelser, og bør ikke ha adgang til permisjoner.
Disse medlemmer foreslår en kraftig økning av minstestraffen i de tilfellene der det seksuelle overgrepet er samleie, samtidig som disse medlemmer foreslår om en utvidelse av samleiedefinisjonen.
Disse medlemmer foreslår at minstestraffen i disse tilfellene heves fra 1 års fengsel til 5 års fengsel, og fremmer følgende forslag:
«§ 195 første ledd annet punktum skal lyde:
Dersom den seksuelle omgangen var samleie, er straffen fengsel i minst 5 år.»
Disse medlemmer støtter subsidiært forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet.
Disse medlemmer mener faren for langtidsvirkninger alltid vil foreligge ved alvorlige overgrep mot små barn, og at dette forhold derfor ikke bare bør være et straffeskjerpende moment i enkelte saker, men generelt bør lede til økt strafferamme. Disse medlemmer mener også ellers at dagens strafferamme ikke avspeiler straffverdigheten i det å begå alvorlige seksuelle overgrep mot barn, og går inn for at strafferammen i § 195 økes fra 10 til 21 år. De omstendigheter som bestemmelsen i dag nevner som straffeskjerpende bør omformuleres til momenter som skal vektlegges i skjerpende retning ved straffutmålingen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 195 første ledd første punktum skal lyde:
Den som har seksuell omgang med barn under 14 år, straffes med fengsel inntil 21 år.
§ 195 annet ledd, innledningen, skal lyde:
Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på om ...»
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som medfører at det for personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige kan stilles krav om medisinsk behandling (kastrering) før de slipper ut fra fengsel etter endt soning/forvaring»
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling.»
Utvalget foreslår ingen ny straffebestemmelse spesielt rettet mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, og mener at gjeldende bestemmelser gir tilstrekkelig strafferettslig beskyttelse her.
På den annen side mener utvalget at det er behov for å utrede nærmere den strafferettslige regulering av formidling av og tilgang til barnepornografi på internett og andre datasystemer. Det er også etter utvalgets syn behov for en nærmere utredning av håndhevingsspørsmål i forhold til kommersiell seksuell utnyttelse av barn generelt og i forhold til databasert barnepornografi spesielt.
Noen høringsinstanser deler utvalgets syn på at kommersiell seksuell utnyttelse av barn er et område som det bør ses nærmere på.
Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for en ny regel som uttrykkelig retter seg mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn, og viser til de lovendringer som gjøres i andre bestemmelser som retter seg mot ulike typer utnyttelse av barn.
Departementet vil vurdere nærmere utvalgets forslag om en utredning av databasert barnepornografi og håndhevingsspørsmål i forbindelse med kommersiell seksuell utnyttelse av barn, men vil i første omgang avvente internasjonalt arbeid på dette området.
Komiteen slutter seg til departementets synspunkter.
Reglene om etterforskning av overgrep mot barn er endret etter at utvalget overleverte utredningen i juli 1997. På bakgrunn av et forslag i Dokument nr. 8:35 (1997-1998) ble straffeprosessloven § 239 tilføyd et nytt fjerde ledd som setter frist for dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Hensikten med lovendringen er å korte ned perioden fra saken anmeldes til avhør foretas. Det vises for øvrig til redegjørelsen under punkt 4.6.5 om tiltak for å håndheve voldtektsbestemmelsen.
Nordisk Råd anbefalte i 1996 Nordisk Ministerråd å prioritere arbeid med bekjempelse av seksuelt misbruk av barn, og gjennomføre nødvendige foranstaltninger for dette ved bl.a. å gjennomgå lovgivningen i de nordiske landene og vurdere behandling som tillegg til straff for overgripere.
Under det årlige møtet i Europarådets styringskomité for strafferett, kriminologi og fengselssaker (CDPC) i juni 1999, ble det blant annet besluttet å nedsette en ekspertkomité som skal arbeide med beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse.