Vedlegg 1: Brev fra Justisdepartementet v/statsråden til Stortingets presidentskap, datert 18. mai 2000
- Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd)
Jeg viser til Justiskomiteens brev 5. mai 2000.
Riksadvokaten har i brev 18. april 2000 til Justiskomiteen foreslått en tilføyelse i departementets forslag til ny § 206 i straffeloven. Komiteen ber om departementets uttalelse til forslaget, evt. om det er andre lovendringer som kan ivareta intensjonen i forslaget.
Bakgrunnen for brevet fra Riksadvokaten er den forståelse av begrepet «utuktig omgang» Høyesterett ga uttrykk for i en kjennelse avsagt 16. november 1999, gjengitt i Retstidende 1999 s. 1718. Saken er omtalt slik i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) s. 19:
«Spørsmålet var her om det å tvinge fornærmede til selv å føre gjenstander inn i vagina, omfattes av straffeloven § 192 om voldtekt. Etter flertallets syn følger det av selve begrepet utuktig omgang at minst to personer må være direkte involvert ved fysisk kontakt. Håndteres gjenstanden alene av fornærmede, finner det altså ikke sted noen utuktig omgang, selv om dette skjer som følge av tvang fra en eller flere personer. Mindretallet mener derimot at man av kravet om at den utuktige omgangen skal være foretatt med noen, ikke kan utlede at den tvungne i gjerningsøyeblikket må ha stått i fysisk berøring med den som utøver tvangen.»
I utkastet til nytt kapittel 19 i proposisjonen er dagens uttrykk «utuktig omgang» erstattet av uttrykket «seksuell omgang». Noen endring av begrepets innhold er ikke tilsiktet. Etter Høyesteretts kjennelse er det derfor nødvendig at lovutkastet endres dersom de handlinger som saken gjaldt, skal rammes som et seksuallovbrudd.
Det er ikke tvilsomt at straffelovens alminnelige tvangsbestemmelse kan ramme de aktuelle handlingene. Straffeloven § 222 lyder slik:
«Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
Med bøter eller med fengsel inntil 1 år straffes den, som ved å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar handling eller med fremsettelse av en ærekrenkende beskyldning rettsstridig tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil.
Er forbrydelsen øvet mot nogen av den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale ikke sted uten fornærmedes begjæring, medmindre det kreves av almene hensyn.»
Om handlingen som fornærmede tvinges til er av seksuell karakter, er uten betydning for straffbarheten. Et seksuelt aspekt ved handlingen kan lett gjøre den ytterligere nedverdigende og alvorlig. Dette kan det legges vekt på ved straffutmålingen innenfor de alminnelige strafferammene i straffeloven § 222. Normalstrafferammen i § 222 er fengsel inntil 3 år. I saker hvor fornærmede tvinges til seksuelle handlinger av en slik karakter som Høyesteretts avgjørelse omhandlet, kan det tenkes at den skjerpede strafferammen på fengsel inntil 6 år kan komme til anvendelse.
Likevel er det min oppfatning at straffbare handlinger som denne bør kunne pådømmes som et seksuallovbrudd. Formålet med forslaget til reform av straffelovens kapittel 19 er å styrke kvinners og barns vern mot seksuelle overgrep. Det kan da sies at det ikke gir tilstrekkelig uttrykk for handlingenes straffverdighet å henvise slike overgrep som dommen omhandler, til pådømmelse etter straffeloven § 222.
Et videre spøsmål om det å tvinge noen andre til å ha seksuell omgang med hverandre, bør være straffbart som seksuallovbrudd. Heller ikke her trenger det å være fysisk kontakt mellom gjerningsmannen og de fornærmede. Men også et slikt forhold er svært alvorlig og meget straffverdig.
Slik forslaget til nytt kapittel 19 lyder i proposisjonen, kan det å tvinge andre til å ha seksuell omgang med hverandre bare straffes etter den alminnelige tvangsbestemmelsen. Etter gjeldende rett kan handlingen derimot etter omstendighetene rammes av voldtektsbestemmelsen, som setter straff for den som «ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang». I proposisjonen er voldtektsbestemmelsen formulert på en annen måte. Bestemmelsen rammer den som «skaffer seg seksuell omgang» eller «har seksuell omgang». Dermed omfattes ikke lenger den som tvinger to eller flere andre personer til å ha seksuell omgang med hverandre (uten at gjerningsmannen selv deltar).
Dersom komiteen ønske at reglene i straffeloven kapittel 19 uomtvistelig skal fange opp forhold som nevnt ovenfor, kan det tenkes gjennomført på flere måter. De to mest nærliggende alternativene er trolig å foreta en generell presisering av innholdet i uttrykket «seksuell omgang» slik som Riksadvokaten antyder eller å utforme et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen.
Riksadvokatens forslag til endring i utkastet § 206 har etter mitt syn fått en uheldig språklig utforming. En alternativ formulering kan være følgende:
«Når bestemmelsene i dette kapittel bruker uttrykket seksuell omgang, menes også seksuell omgang som den fornærmede har med seg selv eller med en annen fornærmet.»
Heller ikke denne formuleringen er helt god språklig. Det er imidlertid ikke lett å finne språklig gode og samtidig dekkende formuleringer. Noe av problemet ligger i at straffeloven ikke inneholder noen legaldefinisjon av uttrykket «utuktig (seksuell) omgang». Hadde man hatt en slik definisjon, kunne man lettere foretatt en presisering av begrepet.
Men å innføre en fullstendig legaldefinisjon av uttrykket mener jeg vil være uheldig. Begrepet har, i likhet med begrepene «utuktig (seksuell) handling» og «utuktig (seksuell) atferd» fått sitt innhold nærmere fastlagt gjennom rettspraksis. Eventuelle legaldefinisjoner av begrepene vil lett bli enten omstendelige og kompliserte eller for enkle og upresise. Og når definisjonen mangler i loven, bør en være forsiktig med å ta inn presiseringer av enkelte elementer i begrepets innhold. Det gir en fragmentarisk og uoversiktlig lovteknikk, og kan skape uklarhet omkring andre elementer i begrepet.
At den fornærmede kan ha seksuell omgang med seg selv, kan språklig sett virke fremmed. Vanligvis ligger det i uttrykket seksuell omgang at det er flere enn én person direkte involvert. Dette synspunktet ligger også til grunn for argumentasjonen fra Høyesteretts flertall i den omtalte kjennelsen. Meningen med formuleringen foran om «seksuell omgang som den fornærmede har med seg selv» er at handlinger som den fornærmede utfører på seg selv, skal regnes som seksuell omgang i den utstrekning handlingene ville kvalifisert til seksuell omgang dersom gjerningsmannen hadde foretatt dem. I dette ligger den samme realiteten som i forslaget fra Riksadvokaten, nemlig at det ikke er nødvendig med fysisk kontakt mellom gjerningsmannen og den fornærmede.
For at den seksuelle omgangen skal være straffbar må samtlige straffbarhetsvilkår i den aktuelle straffebestemmelsen være oppfylt, i tillegg til vilkårene om seksuell omgang. For at gjerningsmannen skal kunne dømmes for voldtekt, som antakelig vil være den mest praktiske situasjonen, må f. eks. vilkåret om vold eller truende atferd være oppfylt.
Med en slik bestemmelse kunne det omtvistede forholdet i den ovennevnte høyesterettskjennelsen ha vært pådømt som voldtekt, idet gjerningmannen ved hjelp av trusler om fysisk mishandling fikk den fornærmede til å føre flasker og stearinlys inn i sin egen skjede. I motsetning til Riksadvokatens forslag omfatter denne formuleringen også den situasjon at gjerningsmannen forårsaker at to andre har seksuell omgang med hverandre.
For min del vil jeg i tilfelle anbefale en annen lovteknisk løsning enn den som er behandlet. Dersom Stortinget likevel skulle ønske å vedta en presisering av uttrykket «seksuell omgang», vil det lovteknisk sett være mest naturlig å plassere den i en paragraf for seg, umiddelbart etter samleiedefinisjonen i § 206. Om utkastets § 207 anvendes til dette, må de etterfølgende bestemmelsene forskyves tilsvarende.
Et nytt straffalternativ kan i tilfelle naturlig knyttes til voldtektsbestemmelsen. Jeg antar at det først og fremst vil være i voldtektsliknende situasjoner at de handlingene som komiteen eventuelt ser det ønskelig å ramme, vil forekomme.
Dersom komiteen ønsker å foreta en slik justering i forslaget i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), kan det skje ved å ta inn et nytt alternativ i første ledd i utkastet til § 192. Første ledd vil lyde slik:
Ǥ 192. Den som
a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd, eller
b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller
c) ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv,
straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år. Ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.»
Et slikt nytt straffalternativ vil kunne ramme som voldtekt de handlingene som var omtvistet i høyesterettskjennelsen. Det vil dessuten kunne ramme den som får to (eller flere) andre til å ha seksuell omgang med hverandre.
Ved å innføre et eget straffalternativ unngår man en unaturlig utvidelse av selve omgangsbegrepet, og man unngår i større grad de språklige vanskelighetene som heftet ved det første alternativet. Å utforme et nytt straffalternativ gir også en lovteknisk enklere og mer oversiktlig løsning.
I kravet om seksuell omgang ligger det samme som etter gjeldende rett. Men for at de omtvistede handlingene i høyesterettskjennelsen skal kunne omfattes, er formuleringen «utføre tilsvarende handlinger med seg selv» brukt. Forholdet vil altså kunne rammes dersom de handlingene som fornærmede utfører selv, ville vært regnet som seksuell omgang dersom gjerningsmannen hadde utført dem.
For øvrig vil vilkårene være de samme som for ordinær voldtekt. Også strafferammen vil være den samme som for voldtekt ellers. Men det vil vel regelmessig være grunn til å bedømme disse tilfellene noe mindre strengt enn en ordinær voldtekt når den konkrete straffen skal utmåles. De særlig skjerpende omstendighetene kan komme til anvendelse på samme måte og medføre en høyere strafferamme, selv om dette i praksis trolig vil være mindre aktuelt enn ved ordinære voldtekter.
Justiskomiteen har bedt om «en nærmere vurdering av hvilke lovendringer som eventuelt kan anbefales dersom man skulle ønske å endre lovgivningen slik at man ikke bare utsetter muligheten til å anlegge injuriesøksmål, men legger begrensinger av mer varig art på slike søksmål».
I Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) drøftes enkelte reformer som kan begrense muligheten for injuriesøksmål mot påstander om voldtekt (og andre seksualforbrytelser), jf. kapittel 4.7. Av disse fremstår to reformer som mest aktuelle. Dette er
a) vedtakelse av regler om redusert bevisbyrde for en nærmere avgrenset gruppe injurianter, jf. Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 44, og
b) vedtakelse av regler om ansvarsfrihet for en nærmere avgrenset gruppe injurianter ved ulike former for god tro på sannheten i den fremsatte beskyldning, jf. side 42-43 og Ytringsfrihetskommisjonens innstilling (NOU 1999: 27) kapittel 6.2.3.2.
I det følgende vil begge alternativer bli vurdert, men med en hovedvekt på det sistnevnte alternativet. Etter min mening fremstår dette alternativet som den løsningen som i tilfelle med størst sikkerhet vil gi det ønskede resultat. Det ønskede resultat er etter min oppfatning regler som sikrer personer som mener de har vært ofre for en seksualforbrytelse, en mulighet til å kunne berette sin historie når dette er nødvendig for å bearbeide eller behandle konsekvensene av hendelsen uten å måtte tenke på risikoen for injuriesøksmål. Samtidig må man ta hensyn til de personer som urettmessig blir beskyldt for slike forbrytelser.
Jeg legger også vekt på at dette alternativet lettest lar seg gjennomføre ved en generell revisjon. Som nevnt i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) bør mer generelle endringer i injurielovgivningen vurderes på et bredere grunnlag og i lys av forslagene i NOU 1995:10 og NOU 1999:27.
For ordens skyld gjøres oppmerksom på at de reformene som drøftes i det følgende, selvsagt vil være kjønnsnøytrale, selv om injurianten stort sett omtales som «kvinne» og saksøkeren i injuriesøksmålet som «mann». En gjennomført bruk av kjønnsnøytrale begrep er ikke ønskelig fordi det kan bidra til å kamuflere det faktiske forhold, nemlig at det store flertall av overgripere er menn og det store flertall av ofre er kvinner (og barn).
Etter min oppfatning bør man ikke nå vedta generelle injurierettslige reformer med virkning for alle typer av ærekrenkelser. Av Justiskomiteens brev forstår jeg at det heller ikke står på dagsorden. Komiteen ønsker en vurdering av en avgrenset reform knyttet til «voldtektssaker».
Etter min oppfatning vil det være uheldig å avgrense reformen til bare å gjelde påstander om voldtekt, dvs. overgrep som rammes av utkastet til ny § 192 i straffeloven. Rett nok har de to sakene som har fått offentlig oppmerksomhet den seneste tid, omhandlet voldtektspåstander. Men mange av de samme hensyn som tilsier større ytringsrom for ofre i god tro, gjør seg gjeldende også for påstander om andre seksualforbrytelser. Eventuelle endringer bør derfor gjelde for flere typer av seksuallovbrudd.
Det rettsteknisk enkleste ville være å gi reglene anvendelse for alle påstander om overtredelse av bestemmelser i straffelovens kapittel om seksualforbrytelser. Da vil man imidlertid nærme seg en generell injurierettslig reform, fordi f.eks. påstanden «butikkmann NN selger ulovlig pornografi» vil være omfattet. I slike saker finnes sjelden et offer som bør gis et videre ytringsrom. Det kan dessuten synes noe tilfeldig at man skal ha større rett til å fremsette en slik beskyldning enn f.eks. påstanden «butikkmann NN selger sprit til mindreårige».
Jeg antar derfor at reformen bør avgrenses til påstander om de mest alvorlige seksualforbrytelsene eller medvirkning til slike forbrytelser. Straffebud med en strafferamme på fengsel i 5 år eller mer danner et naturlig skjæringspunkt. Settes grensen høyere, vil bare voldtekt og seksuell omgang med barn omfattes. Settes den lavere, vil de fleste seksuallovbrudd falle innenfor ordningen.
Jeg mener videre at en ny særregel bare bør gjelde for forbrytelser som har individuelle ofre. Dermed vil f.eks. en påstand om spredning av pornografisk materiale falle utenfor.
Nærmere bestemt kan reformen avgrenses til påstander om overtredelse av utkast til straffelov §§ 192-197, 199, 200 tredje ledd og 205.
En eventuell bestemmelse bør plasseres i straffelovens kapittel om seksualforbrytelser (kapittel 19). Dette vil ytterligere markere at man ikke står overfor en generell injurierettslig reform. Dersom Stortinget vedtar de øvrige forslagene i Ot.prp. nr. 28 (1999-2000), vil straffeloven § 208 bli ledig til dette formål. Dersom det tas inn i loven en presisering av uttrykket «seksuell omgang», bør denne plasseres i § 208. I så fall kan § 209 brukes til en bestemmelse som regulerer injuriesakene.
Man kan gi mulige ofre for de mest alvorlige seksualforbrytelser et større ytringsrom gjennom endringer i reglene om beviskravene. Etter gjeldende rett anses ikke en beskyldning om å ha begått en meget alvorlig straffbar handling for bevist før det er fremlagt bevis som kunne ha ført til domfellelse i en straffesak om det samme forhold. Dette innebærer at injurianten må føre bevis som er sterke nok til å rydde av veien enhver forstandig tvil om sannheten i sitt utsagn. En lempet bevisbyrde kan lovfestes slik:
«§ 208. I injuriesak om beskyldning om overtredelse av §§ 192-197, 199, 200 tredje ledd eller 205, skal sannhetsbevis anses som ført når tiltalte (saksøkte) har godtgjort at det er sannsynlighetsovervekt for at beskyldningen er sann.
De særlige bevisbyrdereglene i første ledd gjelder bare når den tiltalte (saksøkte) er fornærmede selv, eller når vedkommende fremsatte beskyldningen for berettiget varetakelse av eget eller andres tarv.»
I utkastet er «sannsynlighetsovervekt» valgt for å angi for hvor høy grad av sannsynlighet som kreves før noe kan anses som bevist. Begrepet er uttrykk for det alminnelige overvektsprinsipp i sivilprosessen: Man skal legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. Alle avvik fra dette prinsippet innebærer i realiteten at man åpner opp for at det minst sannsynlige alternativet kan legges til grunn. Avvik fra overvektsprinsippet bør derfor begrunnes særlig. Slik begrunnelse kan finnes i disse sakene, avhengig av hvordan man vil prioritere mellom et mulig offer og en mulig uskyldig gjerningsmann. - Nedenfor vil jeg for enkelthets skyld bruke begrepet saksøkt. I lovteksten bør det derimot stå tiltalte (saksøkte), slik det ellers gjør i reglene om ærekrenkelser.
Andre mulige krav til sannsynlighet er:
a) at det er mulig at de omtvistede beskyldninger er sanne. Dette er et for svakt krav til sannhetsbevis. Svært mye kan være mulig, men likevel være langt unna sannsynlig. Uttrykket bør derfor ikke brukes. Ansvarsfrihet der sannheten fremstår som en mulighet, kan i realiteten innebære at den som er ærekrenket, må bevise utover enhver rimelig tvil at vedkommende ikke har begått den straffbare handlingen beskyldningen gjelder.
b) at det er grunn til å tro at de omtvistede beskyldninger er sanne. Heller ikke her kreves det sannsynlighetsovervekt.
c) at der er klar sannsynlighetsovervekt for at de omtvistede beskyldninger er sanne. Begrepet er tatt fra Rt. 1996 side 864. Om kravet heter det at dette er strengere enn «vanlig sannsynlighetsovervekt» men ikke så strengt som de krav som stilles for å konstatere straffeskyld.
d) at der er overveiende sannsynlig at de omtvistede beskyldninger er sanne. Det er ikke nødvendigvis noen forskjell på «klar sannsynlighetsovervekt» og «overveiende sannsynlig», og begge begrep er i bruk rundt om i lovverket.
Jeg har vurdert alternativene i bokstav a til d, men kommet til at sannsynlighetsovervekt fremstår som det beste alternativet dersom komiteen ønsker en lovendring i denne retning.
Bestemmelsen legger opp til at det er den saksøkte som har bevisbyrden fordi det er den saksøkte som skal godtgjøre at den nødvendige sannsynlighet for hennes faktum foreligger.
Annet ledd kvalifiserer begrepet «tiltalte (saksøkte)». Det er nødvendig for å avgrense mot andre mulige som ikke trenger et særlig vern, f.eks. en avis som bringer videre en voldtektsbeskyldning.
Formuleringen i avslutningen i annet ledd er tatt fra straffeloven § 249 nr. 3, bl.a. fordi begrepet «berettiget varetakelse» er nærmere avklart gjennom rettspraksis. Paragraf 249 nr. 3 inneholder også et aktsomhetskrav, men det er ikke overført fordi dette kan bli for strengt. Ved vurderingen av om en ytring ble fremsatt for å ivareta egne eller andres tarv, bør man heller legge inn en forholdsmessighetsvurdering. Det innebærer at man vurderer hvorvidt ytringen ble gitt en slik form at det gikk ut over det som var nødvendig for en effektiv ivaretakelse.
En lovfesting av det utkast som er skissert ovenfor, vil ikke få virkning der den utpekte gjerningsmannen er frifunnet for beskyldingen i en straffesak. Det følger av bevisavskjæringsregelen i straffeloven § 249 nr. 4 bokstav a, som ikke tillater at det føres bevis for sannheten «for straffbar handling som den beskyldte er frikjent for ved endelig innenlandsk eller utenlandsk dom».
Mot dette kan innvendes at vi ikke har sett rettssaker av denne typen, kanskje fordi frifinnende dom i straffesaken oppfattes som en tilstrekkelig oppreisning for den utpekte gjerningsmann. Jeg ser likevel at komiteen kan finne grunn til å foreslå regler som kan stenge for denne muligheten selv om den så langt ikke har vært benyttet. Det kan være en viss risiko for at den store oppmerksomhet som har vært om dette saksforholdet den siste tiden, kan lede til at muligheten snart blir forsøkt benyttet.
Det vil dessuten kunne fremstå som ulogisk at frikjente personer får større mulighet til å vinne frem med injuriesøksmål i slike saker enn personer som ikke har vært anmeldt eller som har fått anmeldelsen mot seg henlagt. At det ble tatt ut tiltale viser jo at påtalemyndigheten mente vedkommende var skyldig, og det er unektelig lite heldig at de - etter påtalemyndighetens syn - mest sannsynlige seksualforbrytere får en bedre anledning til å vinne frem i injuriesøksmål enn de antatt mindre sannsynlige.
Til dette kommer at det kan være vanskelig å forutse hvordan en domstol vil vurdere de bevisene som tilbys, og følgelig kan det være vanskelig for partene å avgjøre om saken bør stanses før den kommer for en domstol. Dette kan være et allment problem ved vurdering av prosessrisiko, men problemet vil ventelig være størst i saker der tilgangen på håndfaste bevis er beskjeden. Dette vil ofte være tilfelle i slike saker, og det må antas å være vanskelig å forutse hvordan en domstol vil vurdere sannsynligheten av påståtte fakta der den i hovedsak må foreta sin vurdering på basis av indisier.
Man kan gi mulige ofre for de mest alvorlige seksualforbrytelser et større ytringsrom gjennom å vedta regler om ansvarsfrihet ved god tro. Godtro-kravet kan varieres slik at noen blir ansvarsfrie bare ved aktsom god tro, mens andre kan bli ansvarsfrie også ved uaktsom god tro, men ikke dersom den gode troen er grovt uaktsom. Dette kan for eksempel gjøres slik:
«Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192-197, 200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningen er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne.»
Bokstav a gjelder selve anmeldelsen. Det har så langt ikke vært reist injuriesøksmål mot innholdet i en voldtektsanmeldelse. Men gjeldende injurieregler er ikke - i enhver sammenheng - til hinder for slike søksmål, jf. Rt. 1986 side 1395 der et utsagn i en politianmeldelse (om et annet forhold enn voldtekt) ble mortifisert. Det kan derfor være grunn til å regulere dette nærmere. Bestemmelsen i bokstav a hindrer ikke straff for overtredelse av straffeloven § 168 som setter straff for den som «mod bedre Vidende ..(..).. søger at paadrage» en annen en siktelse eller dom for en straffbar handling (falsk anklage). Paragraf 168 rammer bare de forsettlig uriktige anklager, anmeldelser og forklaringer til offentlig myndighet, herunder politi og påtalemyndighet.
Ordlyden i utkastet til § 208 bokstav a omfatter enhver som anmelder en av de aktuelle forbrytelsene. Dette medfører at et ytringsprivilegium gis til flere enn den som hevder å være fornærmet etter forbrytelsene. Det kan hevdes at kretsen av dem som omfattes er for omfattende. På den annen side kan en slik bestemmelse ikke avgrenses bare til fornærmede selv: Det kan foreligge mange grunner til at vedkommende ikke selv kan stå som anmelder, f. eks. lav alder, innleggelse på sykehus etc. Risikoen for misbruk ved å la bestemmelsen omfatte enhver som går til anmeldelse, synes likevel liten, gitt kravet om å være i god tro.
Første ledd vil supplere straffeloven § 253 nr. 3 bokstav b, som i dag gir ytringsprivilegium til vitner, parter osv. ved forklaring for politi eller påtalemyndighet. For anmeldere går forslaget i første ledd dessuten lengre enn vernet etter § 253 nr. 3 bokstav b, ved at annet punktum i bokstav b - som opphever ytringsprivilegiet for uttalelser som ligger utenfor sakens ramme, eller når retten finner at fornærmede (den som beskyldes i ytringen) bør få prøve sannheten - ikke gjelder i utkastet til ny § 208.
Privilegiet avgrenses imidlertid til de utsagn som er å finne i selve anmeldelsen, enten den inngis skriftlig eller muntlig. Utsagn som er fremsatt andre steder, dekkes ikke.
Med begrepet «rettslig ansvar» dekkes både straff, erstatning, oppreisning, mortifikasjon og saksomkostninger. Begrepet er nærmere drøftet i NOU 1999: 27 (Ytringsfrihetskommisjonen) side 241-242.
Det er i tilfelle nødvendig å vise til hele ærekrenkelseskapitlet (kapittel 23 i straffeloven) slik at det blir klart at alle injuriebestemmelsene omfattes - også mortifikasjonsbestemmelsene. Det er også nødvendig å vise til skadeserstatningsloven § 3-6 om erstatning og oppreisning i samband med injurier, fordi bestemmelsen kan få anvendelse selv om vilkårene for straff etter straffeloven § 246 eller § 247 ikke er oppfylt, jf. det alternative vilkåret om «uaktsomhet».
Det vil være et grunnvilkår for å oppnå ansvarsfrihet at anmelderen var i god tro, dvs. at vedkommende subjektivt sett trodde på sannheten i innholdet av sin egen anmeldelse, se utkastet annet punktum. Slik utkastet er utformet, vil ansvarsfrihet foreligge selv om den gode troen bygger på en uaktsom vurdering av de foreliggende omstendigheter. Derimot omfatter ikke privilegiet situasjoner der det var grovt uaktsomt av anmelderen å legge til grunn at opplysningene var sanne.
I begge de to medieomtalte sakene (Eiker, Sigdal og Modum herredsrett og Søre Sunnmøre herredsrett) legger retten til grunn at kvinnene subjektivt sett var overbevist om sannheten i sin historie. De var følgelig i god tro. Retten hadde ingen oppfordring til å vurdere om denne gode troen var aktsom, uaktsom eller grovt uaktsom. Begge kvinnene var imidlertid beruset - til dels sterkt beruset - og husket ikke hele hendelsesforløpet. Dette reiser spørsmål om usikre opplevelser under selvforskyldt rus kan danne grunnlag for en aktsom god tro. Det kan ikke utelukkes, men i hovedsak vil det trolig være vanskelig. Derimot kan slike opplevelser lettere - etter forholdene - danne grunnlag for en god tro som må vurderes som uaktsom, men ikke grovt uaktsom.
Ved vurderingen av grensen mellom uaktsomhet og grov uaktsomhet bør man også legge vekt på hva den annen part (mannen) visste eller burde vite om kvinnens beruselse. Det forhold at hun som følge av rus i større grad enn en edru person kan misforstå hans atferd og legge noe annet i den enn han tilsikter, tilsier en oppførsel fra hans side som ikke kan gi grunnlag for at hun misoppfatter situasjonen. En slik effekt av en eventuell lovreform kan sies å være ønskelig. På den annen side vil det forhold at kvinnen vet hun var beruset medføre varsomhet ved hennes vurdering av hva som skjedde, jf. ovenfor om at hennes gode tro kan måtte vurderes som uaktsom.
Bokstav b omfatter for det første den fornærmedes rett til å fremsette ærekrenkende beskyldninger i fortrolig samtale med en utvalgt krets personer. Her fastslås ansvarsfrihet ved aktsom og uaktsom god tro, men - som i bokstav a - ikke ansvarsfrihet ved grov uaktsomhet, jf. annet punktum. Det er etter dette alternativet ikke noe vilkår at påståtte straffbare handling er anmeldt til politiet.
Ordene «fortrolig» og «for å bearbeide konsekvensene av handlingen» brukes for å markere at man ikke står overfor noen generell frihet til informasjonsspredning. Det sentrale er at beskyldningene ansvarsfritt kan fremsettes når det er rimelig at de presenteres for bruk i naturlige bearbeidelsesprosesser og derfor trengs i samtalen. Bearbeidelsesprosesser vil dekke både rettslige, medisinske, psykologiske og sosiale prosesser. Bestemmelsen bør ikke avgrenses til samtale bare med profesjonelle hjelpere, fordi dette vil være en undervurdering av folks evne til å hjelpe hverandre.
Enkelte av dem som nevnes som mottakere av beskyldningene, vil være underlagt regler om taushetsplikt. Etter gjeldende injurieregler kan også beskyldninger som er fremsatt overfor noen som ikke kan bringe opplysningene videre uten å bryte taushetsplikten, være ulovlige injurier. I ekstreme tilfeller kan man derfor tenke seg at det reises injuriesak basert på påstander som bare er fremsatt overfor lege/advokat etc. Dette vil ikke lenger være tilfelle med en regel som skissert ovenfor.
Ytringsprivilegiet omfatter ikke mottakerne av opplysningene. De vil følgelig kunne komme i ansvar om de bringer videre det de har mottatt under fortrolighet. For personer med taushetsplikt medfører ikke dette noen realitetsendring. Formelt sett vil forslaget heller ikke innebære noen ny rettslig situasjon for personer uten taushetsplikt: Etter gjeldende rett har den som videreformidler en ærekrenkelse et selvstendig ansvar for ytringens sannhet. Heller ikke i dag bør man altså gå videre med annet enn det man selv vet man kan føre sannhetsbevis for. Reelt vil situasjonen etter en eventuell lovendring som skissert likevel kunne bli annerledes fordi den injurierte ikke lengre kan saksøke den opprinnelig ytrer, men må rette søksmålet mot en eller flere som har spredd beskyldningen utover den beskyttede krets. Et rettsbrudd vil først finne sted ved videreformidling. Videreformidlere vil derfor i tilfelle bli utsatt for en større risiko for søksmål enn i dag. Videreformidling fra noen uten taushetsplikt vil likevel ikke være et selvstendig lovbrudd, slik det normalt vil være for personer med profesjonell taushetsplikt.
Etableringen av et forum der påståtte ofre kan snakke fritt, samtidig som man opprettholder de vanlige injurieregler for beskyldninger fremsatt i andre sammenhenger, vil etter min mening gjøre at man i stor grad klarer å ivareta hensynet både til påståtte ofre og personer som urettmessig utpekes som seksualforbrytere. Videreformidles beskyldninger fra fora der beskyldningene fritt kan fremsettes til f.eks. lokalsamfunn, arbeidsplasser eller andre miljøer der beskyldningene kan gjøre stor skade, har den urettmessig injurierte muligheten til å få beskyldningene kjent døde og maktesløse ved å anlegge mortifikasjonssøksmål mot noen som har gjentatt beskyldningene uten å ha det nødvendige ytringsprivilegium. Muligheten for straff, erstatning og oppreisning vil også være i behold som i dag.
Det kan innvendes at denne søksmålsmuligheten mot videreformidlere kan gi uheldige konsekvenser for påståtte ofre. Om videreformidleren vil forsøke å føre sannhetsbevis, vil det være nærliggende å stevne det påståtte offeret som vitne. En bestemmelse som skissert i utkastet vil i tilfelle derfor ikke hindre at den påståtte gjerningsmannen kan få en mulighet til å konfrontere det påståtte offeret i retten. For det påståtte offer er det likevel en vesentlig forskjell på selv å være saksøkt - og dermed selv eventuelt bli ansvarlig for erstatning, saksomkostninger etc. - og det å være vitne i en sak mellom andre.
Personkretsen man kan betro seg til, er generelt angitt som «en person som det er naturlig å betro seg til». Etter min mening bør en ikke stille for strenge krav her, dersom de andre forsiktighetsreglene er overholdt. De mest typiske eksempler på slike personer er en av den påståtte fornærmedes nærmeste (jf. straffeloven § 5) en venn, en person som er tilknyttet et krisesenter eller en lege, psykolog, sjelesørger eller advokat.
Etter forholdene kan det være urimelig å gi ansvarsfrihet bare til den fornærmede selv. Også nær familie og andre nærstående kan bli hardt rammet av et seksualovergrep, f.eks. foreldre, ektefelle etc., og de kan på samme måte som selve offeret ha et stort og legitimt behov for å snakke med andre om det passerte. Det vil kunne være støtende å kreve at personer som er i aktsom god tro med hensyn til at et overgrep har skjedd og hvem som er ansvarlig, nektes å navngi vedkommende der dette har relevans for å forstå og bearbeide forbrytelsen. I det skisserte utkastet er det derfor lagt inn at bokstav b også skal gjelde for den påståtte fornærmedes nærmeste.
Mye taler likevel for å sondre mellom offeret og den øvrige kretsen av personer som gis vern, slik at offeret er ansvarsfri også ved uaktsom god tro mens de øvrige bare blir ansvarsfrie ved aktsom god tro, se tredje punktum. Dette kan begrunnes med at den som ikke selv er offer, kan ha en noe større mulighet til å vurdere det passerte på avstand og at man derfor kan kreve større aktsomhet.
Bokstav b stiller ikke opp noen spesifikk tidsgrense for hvor lenge man ansvarsfritt kan fremsette beskyldninger. Dette kan man følgelig gjøre så lenge de angitte vilkår er oppfylt. Behovet for bearbeiding av konsekvensene vil imidlertid normalt reduseres med årene, og ansvarsfriheten vil derfor på et tidspunkt kunne opphøre.