Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen endringer i viltloven som skal klargjøre reglene om felling av rovvilt i forhold til prinsippet om differensiert forvaltning, og å utvide viltmyndighetenes muligheter til å felle vilt for å ivareta offentlige interesser. Det foreslås videre å lovfeste overføring av ansvar og virkemidler til kommunen, samt noen mindre justeringer i forbindelse med praktiseringen av viltloven.

Som bakgrunn for proposisjonen viser Miljøverndepartementet til at gjeldende rovviltpolitikk bl.a. er behandlet gjennom St.meld. nr. 27 (1991-1992), jf. Innst. S. nr. 182 (1991-1992), og St.meld. nr. 35 (1996-1997), jf. Innst. S. nr. 301 (1996-1997).

Den grunnleggende målsettingen i rovviltforvaltningen er å sikre levedyktige bestander av de fire store rovviltartene i Norge og samtidig opprettholde et aktivt jordbruk med mulighet til å la bufe og tamrein utnytte beiteressursene i utmarka. Det er derfor nødvendig med en differensiert forvaltning, der disse hensynene balanseres på best mulig måte. Dette innebærer at det i nærmere avgrensede områder ikke skal legges til rette for reproduserende bestander av store rovdyr, og at rovdyrbestandene i disse områdene i første rekke skal forvaltes gjennom bruk av skadefellingstillatelser og bestandsregulerende tiltak som lisensjakt og kvotefri jakt på gaupe. Regjeringen vil innenfor særskilte kjerneområder og forvaltningssoner for store rovdyr iverksette forebyggende tiltak og omstillingstiltak for å begrense skader på bufe og tamrein. Det understrekes i proposisjonen at det er spesielt viktig at målet om levedyktige bestander av bjørn og ulv, samt jerv i Sør-Norge, først og fremst kan nås gjennom forvaltningen innenfor kjerneområder eller fastsatte forvaltningssoner.

Felling av rovvilt for å forhindre skade på bufe og tamrein

Det foreslås i proposisjonen endring av § 12 i viltloven med sikte på en tilpasning av fellingsbestemmelsen for rovvilt som gjør skade i forhold til prinsippet om differensiert forvaltning.

Det vises til at begrepet «vesentlig skade» gir lite veiledning i forhold til ønsket om differensiert forvaltning, og på denne bakgrunn foreslås det å ta ut vesentlighetskriteriet som et generelt kriterium i loven, og i stedet introdusere begrepet «differensiert forvaltning» i lovteksten. Det presiseres at kriteriene for felling skal være forskjellige for ulike områder, og bestemmelsen gir dermed grunnlaget for en romsligere fellingsadgang enn i dag i visse områder - mens arten skal være underlagt et strengt vern i andre områder.

Det vises videre til at begrepet «bestandens overlevelse» samsvarer med forpliktelsene i henhold til Bern-konvensjonen, jf. St.meld. nr. 35 (1996-1997). Departementet understreker at vurderinger knyttet til bestandens overlevelse er et skjønnsmessig spørsmål som forvaltningen må vurdere på faglig grunnlag til enhver tid. Bestandens overlevelse relaterer seg ikke til hvert enkelt individ, men summen av forvaltningstiltak som skal ivareta bestandens overlevelse.

Det foreslås presisert i lovteksten at de særskilte kriteriene som skal gjelde i forhold til noen områder, skal sikre bestandenes overlevelse. Kriteriene og områdene vil derfor måtte tilpasses dette målet. Det understrekes at hvilke kriterier som må være oppfylt for å kunne felle individer av de enkelte rovviltarter, har nær sammenheng med artenes status innenfor Bern-konvensjonen.

Felling av andre viltarter som gjør skade og felling av vilt i særlige tilfeller

Det foreslås i proposisjonen endring av § 14 og ny § 14 a som innebærer innføring av bestemmelse om felling av vilt i særlige tilfeller. Bestemmelsen om felling gjøres mer konkret ved at det presiseres at det gjelder «vesentlig skade på eiendom som ikke omfattes av §§ 12-14». Begrepet «eiendom» omfatter også dyr, og dette innebærer bl.a. at ny § 14 a kan brukes i helt spesielle tilfeller av for eksempel fare for rovviltangrep på andre dyr enn bufe og tamrein. Interesseavveiningen mellom rovdyr og husdyr skal likevel primært skje gjennom vedtak med hjemmel i § 12, og det er her tatt stilling til hvilke viltarter, hvilke husdyr og hvilket skadepotensiale som skal utløse felling etter nærmere avveiningskriterier i forskriften. Fellingsadgangen etter § 14 a for å hindre skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer vil være begrenset til felling av vilt når det anses nødvendig for en forsvarlig forvaltning av det biologiske mangfoldet.

Departementet viser til at ny § 14 a gjelder alle viltarter. Når det gjelder truede arter, og særlig arter oppført i Bern-konvensjonen, forutsettes det at det ved skjønnsutøvelsen tas hensyn til kravet om at det skal sikres levedyktige bestander av arten i Norge. Adgangen til felling etter ny § 14 a gjelder når det anses nødvendig for å forhindre skade, som betyr at myndighetene etter en skjønnsmessig vurdering har kommet fram til at felling er den mest effektive og hensiktsmessige løsningen for å forhindre den aktuelle skaden. Dette vil oppfylle Bern-konvensjonens krav om at felling bare kan skje når det ikke foreligger annen tilfredsstillende løsning.

Departementet viser til at myndigheten etter § 14 a for bestemte arter og problemområder kan delegeres til fylkesmannen eller til kommunen. Det understrekes at det må legges vekt på at felling av sårbare og truede viltarter kun skal skje etter en kvalifisert vurdering av kompetent myndighet. Målet er imidlertid å komme frem til et smidig system der beslutninger om felling kan tas raskt når situasjonen krever det.

Fellingstillatelse etter § 14 a kan gi adgang til bruk av fangstredskaper, motorkjøretøyer m.v. uavhengig av de regler som er fastsatt for jakt i medhold av viltloven § 9. Dette må imidlertid vurderes konkret i det enkelte tilfelle i forhold til Bern-konvensjonens begrensninger.

Departementet mener det er naturlig at vilt som felles etter § 14 a tilfaller viltfondet i kommunene.

Retten til jakt og fangst

Det foreslås i proposisjonen en utvidelse av retten til forfølgning av såret vilt på annens grunn. Dette er regulert i viltloven § 34, og det foreslås at begrepet «hjortevilt» erstattes med begrepet «storvilt», som omfatter elg, hjort, villrein, rådyr, villsvin, moskus, bjørn, ulv, jerv og gaupe.

Det foreslås videre et skille mellom jakt på jaktbare arter etter viltloven § 9 og felling av ikke jaktbare arter. Departementet går inn for muligheten for salg av jakt som i dag begrenses til de tilfeller der det er åpnet for jakt etter viltloven § 9. Videre mener departementet det er riktig å opprettholde hovedregelen om å forvalte arter som tilfredsstiller jaktbarhetskriterier på ordinær måte. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det for gaupe, som for de andre store rovdyrene, i gitte situasjoner kan iverksettes andre former for skademotivert felling med unntak fra grunneierretten, jf. forskrift om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe som nå er på høring.

Overføring av ansvar og virkemidler til kommunene

Regjeringen ønsker å legge om forvaltningen av de utnyttbare viltressursene med sikte på en sterkere lokal forankring og med sterkere juridiske og økonomiske virkemidler på lokalnivået.

Det foreslås i proposisjonen endringer som vil føre til at kommunenes og rettighetshaveres ansvar og rolle styrkes. Endringene har virkning for kommunene innenfor følgende områder:

• kommunale fellingsavgifter og kommunale viltfond,

• kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og bever,

• omlegging av erstatningsordningen for hjorteviltskader på innmark,

• endring av viltfondets finansiering av kommunal drift.

Forslagene vil innebære endringer i rollefordeling og funksjoner innen det offentlige apparatet for viltforvaltning. Direktoratet for naturforvaltnings rolle som sentralt fagorgan vil bli tydeligere, men vil fortsatt være å gi nasjonale forskrifter om viltforvaltningen; fylkesmennene vil ha bedre mulighet til å være premissleverandør for den lokale forvaltning, fylkesmannen vil disponere en økonomisk portefølje som delvis kan nyttes til regionale tiltak, men der hovedtyngden av økonomiske virkemidler øremerkes kommunene. Kommunene får et samlet ansvar for virkemidler på en viktig del av viltforvaltningsområdet, og de vil fortsatt ha tilgang til tilskuddsmidler etter søknad til fylkesmannen. Øremerkede kommunale tilskuddsmidler bør ifølge departementet prioriteres der det er etablert kommunale handlingsplaner for vilt i tråd med nasjonale mål og regionale prioriteringer. Samtidig bør fylkesmannen i sin prioritering vektlegge prosjekter og tiltak i de kommuner som har et begrenset inntektspotensiale gjennom hhv. fellingsavgifter og fallviltinntekter. Kommunene vil måtte etablere egne ordninger for innkreving av eventuelle fellingsavgifter, samt å opprette kommunale viltfond i henhold til regler gitt av direktoratet.

De foreslåtte lovendringene og de organisatoriske endringene dette medfører vil gjøre at fellingsavgiftene og inntekter fra fallvilt ikke lenger inntektsføres i det sentrale viltfondet, men tilfaller de kommunale viltfondene. Basert på 1999-tall utgjør dette ca. 31 mill. kroner. Med utgangspunkt i inntektene fra fellingsavgifter og fallvilt vil de kommunale viltfondene og derigjennom kommunesektoren, bli tilført noe større ressurser enn i dag. Tilsvarende vil inntektene til det sentrale viltfondet reduseres, og departementet vil vurdere en differensiert økning av jegeravgiften som fremdeles skal innbetales til det sentrale viltfondet. Fylkesmannen skal i en overgangsfase kunne benytte økonomiske virkemidler fra kap. 1425 post 60 til å støtte enkeltkommuner med særlig behov for driftsmidler. Regjeringen vil komme tilbake til forslagene i forbindelse med den ordinære budsjettprosessen.

Plikten til å opplyse om jaktutbytte

Det foreslås i proposisjonen en presisering av plikten til å gi viltorganene opplysninger og innføring av tilleggsavgift for unnlatelse av å inngi opplysninger. Departementet understreker at behovet for opplysninger er knyttet både til det faktiske resultatet av jakten, samt innhenting av informasjon fra det aktuelle jaktbytte. Når det gjelder behov for fysisk innlevering understrekes det i proposisjonen at det i de aller fleste tilfeller bare er aktuelt å samle inn organer som ikke har noen økonomisk verdi for jegeren, som kjever, kjønnsorganer m.v.

Det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for å få den ønskede innlevering av jaktutbyttet - for eksempel ved å ilegge tilleggsgebyr for manglende rapportering.

Båndtvangstid og dressurområde for hunder

Det foreslås i proposisjonen nye unntak fra bånd­tvangsbestemmelsen for hund som er i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste. Det tilføyes videre en hjemmel for Direktoratet for naturforvaltning til å delegere myndigheten til å dispensere fra båndtvangsbestemmelsen for særlige formål.

Beslutningsmyndigheten til å fastsette dressurområder for hund foreslås overført til kommunen. Det legges til grunn at antallet slike dressurområder fortsatt må være beskjedent, og at det vil være naturlig at det etableres interkommunale samarbeid for å holde omfanget nede.