Departementet foreslår å innføre et nytt plantehelseregelverk som oppfyller Norges forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner, styrker tilsynet innenlands med plantehelsen, og gir en vitenskapelig oppdatering. Endringene som foreslås er relativt omfattende og gjelder flere bestemmelser i lov av 3. april 1964 nr. 1 om tiltak mot plantesjukdommer og skadedyr på planter (plantesjukdomslova):

• 1. Utvidelse av virkeområde.

• 2. Hjemmel til registreringsplikt og tilbaketrekking av registrering.

• 3. Hjemmel til å gi regler om plantehelsedokumenter.

• 4. Hjemmel til produksjonskontroll.

• 5. Presisering av meldeplikt.

• 6. Oppheve regel om taushetsplikt.

• 7. Hjemmel til å ilegge tvangsmulkt.

• 8. Utvidelse av avgiftshjemmel.

I tillegg foreslår departementet å innføre hjemmel til å ilegge tvangsmulkt etter lov av 12. april 1970 nr. 82 om såvarer.

For å heve plantehelsestandarden må det i større grad kontrolleres på voksestedet. En påvisning av eventuelle planteskadegjørere på et tidlig stadium i produksjonsrekka vil øke muligheten for å få til en effektiv bekjempelse til lavest mulige kostnader. Plantesjukdomslova gir ikke tilstrekkelig hjemmel til å innføre denne type produksjonskontroll. Videre er et bedre faktagrunnlag og en bedre dokumentasjon på plantehelsesituasjonen nødvendig, både for å gjøre eget tilsyn mer målrettet og for å få internasjonal aksept for strenge nasjonale krav. Plantesjukdomslova har i dag heller ikke hjemmel for en statlig overvåkning av plantehelsen i innenlandsk produksjon, noe som er nødvendig for å kunne dokumentere tilstanden og drive forebyggende arbeid på en hensiktsmessig måte.

Lov om plantehelse tar primært sikte på å hindre etablering og spredning av planteskadegjørere, men skal også kunne være et verktøy for en effektiv overvåkning av plantehelsetilstanden i Norge. Som i den eksisterende plantesjukdomslova er det landbruks- og skogbrukshensyn som i første rekke ligger til grunn for loven.

I tillegg har det vært en målsetning å bringe norsk rett i samsvar med internasjonale forpliktelser i SPS-avtalen under WTO og den internasjonale plantevernkonvensjonen (IPPC). Departementet har dessuten lagt vekt på å få inn fullmakter som gjør det mulig å ha et regelverk som kan harmoniseres med EUs lovgivning for plantehelse. Plantehelse ble ikke omfattet av EØS-avtalens regelverk da avtalen ble vedtatt fordi EUs regelverk om plantehelse ikke var klart på det tidspunkt. Avtalens intensjon var imidlertid at dette området skal tas opp til forhandlinger. EUs plantehelsesystem er basert på produksjonskontroll og vurderes som faglig tilfredsstillende.

Reglene for tilsyn vil være de samme som i eks­isterende lov, med Statens landbrukstilsyn som tilsynsmyndighet. Departementet legger til grunn for det videre arbeidet med forskrifter hjemlet i loven at en registreringsplikt vil omfatte ca. 1 000 virksomheter som driver produksjon av planter. Regelmessig tilsyn i disse virksomheter er anslått til å koste ca. 8 mill. kroner pr. år og innebærer en utbygging av Landbrukstilsynets desentraliserte kontrollapparat med 10-15 stillinger.

I proposisjonen foreslås at kostnader knyttet til tilsynet med plantehelse i det alt vesentlige skal bæres av det offentlige og jordbruksavtalen. Kun en mindre del forutsettes belastet norske produksjonsbedrifter i form av avgifter.

Den totale kostnadsberegningen for plantehelsesatsingen er på vel 20 mill. kroner. I St.prp. nr. 1 (1997-1998) og St.prp. nr. 1 (1998-1999) var det lagt inn henholdsvis 1,5 mill. kroner og 8,9 mill. kroner. Avsetningen i jordbruksoppgjøret i 1999 var 5 mill. kroner. I St.prp. nr. 1 (1999-2000) er satsingen økt til 14,9 mill. kroner