Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet til Stortingets kommunalkomité, datert 8. mars 2000

Dokument nr. 8:25 (1999-2000) Forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Olav Gunnar Ballo om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.m., endringer i § 55 A slik at det blir forbudt å disrminere funks...

Det vises til Dokument 8:25 (1999-2000) som ble oversendt Kommunal- og regionaldepartementet for vurdering i forsendelse av 27. januar 2000.

Det er en overordna målsetting i samfunnet at flest mulig funksjonshemmede skal ha muligheter for å delta i arbeidslivet på lik linje med andre arbeidstakere. Arbeid gir tilhørighet i et fellesskap og sosialt miljø, og har stor innvirkning på inntekt og levekår for den enkelte. For funksjonshemmede som lettere kan bli isolerte i samfunnet enn andre, har deltaking i arbeidslivet en særlig viktig egenverdi. I tillegg utgjør funksjonshemmede en viktig arbeidskraftressurs.

Dokument 8:25-forslaget fra Stortingsrepresentantene Andersen og Ballo innebærer at en arbeidsgiver ikke må forskjellsbehandle på grunn av funksjonshemming når han eller hun skal ansette en ny arbeidstaker. I tillegg pålegges arbeidsgiver bevisbyrden for å sannsynliggjøre at det ikke er lagt vekt på funksjonshemming dersom en funksjonshemmet ikke får en stilling han eller hun har søkt på.

Intensjonen bak forslaget er god, men slik det er formulert reiser det en rekke problemstillinger.

På side 2 i Dokument 8:25-forslaget framgår det at det er usaklig forskjellsbehandling bestemmelsen er ment å ramme. Det innebærer at forslagsstillerne forutsetter at forskjellsbehandling på grunn av funksjonshemming kan være saklig. I enkelte typer stillinger vil det kunne stilles spesielle krav til eksempelvis syn, hørsel, fysikk, psykisk balanse mv. I disse tilfelle vil det neppe være vanskelig å dokumentere nødvendigheten av en bestemt kvalifikasjon.

På den annen side vil det i mange andre tilfelle være vanskelig å fastslå om det foreligger en funksjonshemming som det kan være saklig å legge vekt på ved ansettelse. Mennesker med funksjonshemming er ingen ensartet gruppe, idet både arten og graden av funksjonshemming kan variere betydelig. Noen er rammet av flere funksjonshemninger av både fysisk og psykisk art. Ettersom funksjonshemming ikke er entydig og klart avgrenset, framstår begrepet som langt mer uklart enn rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning eller homofil samlivsform, som bestemmelsen omfatter i dag.

En annen viktig problemstilling som forslaget reiser er om det skal være saklig for arbeidsgiver å ikke ansette en funksjonshemmet dersom ansettelsen for eksempel vil kreve betydelig tilrettelegging av det fysiske arbeidsmiljøet, om arbeidsgiver må regne med høyere sykefravær enn normalt eller periodevis redusert arbeidsinnsats. Det kan ofte være vanskelig å beregne hvilke tiltak som vil være nødvendige for å tilrettelegge en arbeidsplass for ulike funksjonshemninger. Det kan f.eks. være lettere å planlegge og forutse nødvendig tilrettelegging for en rullestolbruker, enn for arbeidstakere med mer sammensatte funksjonshemninger som f.eks. ulike psykiske funksjonshemninger, allergier m.v.

Slik jeg forstår lovforslaget vil det være saklig å diskriminere på grunnlag av funksjonshemming i visse tilfelle, men lovforslaget drøfter ikke nærmere hvor langt arbeidsgivers ansvar skal gå med hensyn til tilrettelegging og hvilke økonomiske følger en arbeidsgiver må påregne.

I forslaget pålegges arbeidsgiver bevisbyrden for å vurdere om diskriminering på grunnlag av funksjonshemmingen er saklig eller ikke. For å kunne imøtekomme en funksjonshemmet arbeidssøkers krav på begrunnelse for hvorfor han eller hun ikke ble ansatt, skal derfor en arbeidsgiver som ikke ansetter en funksjonshemmet søker, til enhver tid kunne begrunne valget i forhold til denne diskrimineringsbestemmelsen. Forslaget såkalt omvendt bevisbyrde (dvs. at det er saksøkte/arbeidsgiver og ikke saksøker/arbeidssøker som har bevisbyrden) og erstatning slik det er formulert, er også foreslått gjort gjeldende for resten av diskrimineringsbestemmelsen i § 55 A. Et tilsvarende forslag ble behandlet i Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. 67 (1996-97), men ble nedstemt.

Regjeringen nedsatte i april 1999 et eget utvalg som skal se på funksjonshemmedes rettigheter i en større sammenheng, Manneråkutvalget. Ulike strategier og virkemidler skal vurderes for å fremme målet om full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. Utvalget skal blant annet gjennomgå norsk lovgivning og internasjonale forpliktelser for å skaffe oversikt over i hvilken utstrekning og på hvilken måte det er tatt hensyn til funksjonshemmedes situasjon og behov. Utvalget skal også vurdere om funksjonshemmedes rettigheter er tilstrekkelig ivaretatt. Utvalgets mandat er generelt, men omfatter også forholdene i arbeidslivet. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. oktober 2000.

Nettopp fordi det foreliggende forslag reiser en rekke problemstillinger som må avklares samt at det pågår et arbeid med å se på de funksjonshemmedes rettigheter vil jeg foreslå at dokument 8:25-forslaget ikke vedtas.

Før øvrig ønsker jeg å peke på at det pågår en rekke tiltak for integrering av funksjonshemmede i arbeidslivet.

Arbeidsmarkedsetaten har et stort og landsdekkende apparat for å bidra til at flest mulig kommer i lønnet arbeid. Innsatsen for funksjonshemmende er en integrert del av arbeidsmarkedspolitikken. Arbeidsledige funksjonshemmede har tilgang til alle arbeidsmarkedsetatens tjenester på linje med andre arbeidsledige. Funksjonshemmede som også er yrkeshemmede, er i tillegg prioriterte arbeidssøkere ved at de har tilgang til flere tiltak og tjenester enn ordinære arbeidssøkere. Tiltakene og tjenestene skal bidra til å kvalifisere for det ordinære arbeidsmarkedet.

Funksjonshemmede i arbeid er også en utsatt gruppe i forhold til utstøting fra arbeidslivet.

I Innst. S. nr. 105 (1999-2000) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av trygdeetatens oppfølging av sykemeldte er det påpekt at trygdekontorenes saksbehandling ikke synes å være innrettet mot å fange opp sykemeldte som har behov for oppfølging tidlig nok.

Jeg har merket meg at komiteen har foreslått at det fremmes en Stortingsmelding om sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser, samarbeid mellom etater, som trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, sosialtjeneste og helsetjeneste, arbeidsplass og den sykemeldte m.v.

For å avhjelpe et behov for informasjon om plikter og rettigheter til bedriftsintern attføring har Direktoratet for arbeidstilsynet i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten utarbeidet en veiledning til arbeidsmiljøloven § 13. Veiledningen ble utgitt i 1997 og omhandler krav til tilrettelegging for yrkeshemmede arbeidstakere, blant annet arbeidsgivers ansvar og plikter, samt et minimum av prosedyrer og framgangsmåter som skal følges i forbindelse med yrkeshemmedes behov for særlig tilrettelegging.

Med bakgrunn i blant annet St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga og St.prp. nr. 63 om opptrappingsplan for psykisk helse (Innst. nr. 222 (1997-98) har Arbeids- og administrasjonsdepartementet lagt fram forslag til forskrift om å gjennomføre et nytt arbeidsmarkedstiltak for funksjonshemmede. Forslaget innebærer at det gis tilskudd til arbeidsgivere for tidvis redusert yteevne hos yrkeshemmede arbeidssøkere. Tiltaket gjelder arbeidssøkere som har lidelser med svingende forløp, uten utsikt til snarlig forbedring. De må ha gjennomført attføring, uten å kommet i arbeid, og ikke motta uførepensjon. Det er tatt utgangspunkt i at dette fortrinnsvis dreier seg om personer med muskel-sjelettsmerter og psykiske lidelser. Forslaget er sendt på høring med høringsfrist 1. mars 2000.