I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Vedtak til lov om endring i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.

I

I lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjøres følgende endringer:

§ 55 A andre ledd skal lyde:

Arbeidsgiveren må ikke ved ansettelse forskjellsbehandle søkere på grunn av funksjonshemming, rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller homofil legning og homofil samlivsform. Med forskjellsbehandling menes enhver handling som uten saklig grunn direkte eller indirekte stiller personer ulikt på grunn av funksjonshemming, rase, hudfarge eller etnisk eller nasjonal opprinnelse, homofil legning og homofil samlivsform.

§ 55 A nytt fjerde ledd skal lyde:

Arbeidssøker som mener seg forskjellsbehandlet kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har. Dersom det kan påvises forskjellsbehandling av arbeidssøkende, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at dette ikke skyldes forhold som nevnt i annet ledd.

§ 55 A nytt femte ledd skal lyde:

Dersom arbeidsgiver har handlet i strid med bestemmelsene i annet ledd, kan arbeidssøkeren kreve erstatning. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og den arbeidssøkendes forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig.

II

Denne lov trer i kraft straks.»

I dokumentet vises det til at Norge i dag ikke har lovbestemmelser som spesielt beskytter funksjonshemmede mot diskriminering ved ansettelse. I flere andre land, som for eksempel USA og Storbritannia, finnes slike antidiskrimineringsparagrafer i lovverket. Etter at Amsterdamtraktaten trådte i kraft 1. mai 1999 har også EU en artikkel som oppfordrer medlemslandene til å kjempe imot diskriminering på grunnlag av blant annet funksjonshemming. Politiske viljeserklæringer finnes også i Norge, men aktuelt lovverk som arbeidsmiljølovens § 55 A om ansettelser, følger ikke opp. Loven setter forbud mot å diskriminere ut fra etnisk bakgrunn, religion, kjønn og seksuell legning. Paragrafen sier ingenting om diskriminering av funksjonshemmede.

Funksjonshemmede er en gruppe med stor arbeidsledighet. De siste årene har ledighetstallet ligget stabilt på ca. 54 000 personer. Oppgangen på arbeidsmarkedet har ikke ført til lavere ledighet for funksjonshemmede. I statsbudsjett for 2000 viser Regjeringen at ledighetstallene for funksjonshemmede øker og at antall uføretrygdede øker.

I Ot.prp. nr. 67 (1996-1997) foreslo Regjeringen forbud mot etnisk diskriminering ført inn i arbeidsmiljølovens § 55 A. I proposisjonen påpeker departementet at hvis ikke myndighetene gir klare signaler om at diskriminering ikke tolereres, vil dette kunne forstås som en stilltiende aksept av handlinger og holdninger.

Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å ta inn forbud mot diskriminering av funksjonshemmede ved behandlingen av proposisjonen, men forslaget oppnådde ikke flertall.

Forslagsstillerne peker på at et forbud mot å diskriminere funksjonshemmede ved ansettelse vil ikke gripe inn i arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgiver vil ha full rett til å ansette den som best fyller kravene som er satt til stillingen. Det forbudet retter seg mot er å usaklig velge bort en funksjonshemmet uten å ta konkret stilling til vedkommendes reelle og faktiske kvalifikasjoner. Lovforslaget gir ikke fortrinnsrett til funksjonshemmede. Forslaget slår kun fast at bortvelgelse uten saklig grunn ikke skal finne sted. For eksempel vil det være det usaklig å begrunne avslag på søknad om arbeid med funksjonshemmingen i seg sjøl, dersom den ikke influerer eller har noen vesentlig betydning for muligheten til å utføre det utlyste arbeidet. Avslag må bygge på en saklig vurdering av de faktiske kvalifikasjoner søker har. Det finnes derfor ingen god grunn til ikke å inkludere denne gruppen i antidiskrimineringsparagrafen.

Forslaget som fremmes i dokumentet innebærer at det er arbeidsgiver som må godtgjøre at det ikke har funnet sted noen usaklig forskjellsbehandling ved den aktuelle ansettelsen. Forslaget om å innføre omvendt bevisbyrde i § 55 A tredje ledd er en viktig forutsetning for at lovverket skal kunne virke etter sin hensikt.

I dokumentet vises det til at det er nødvendig at det foreligger sanksjonsmuligheter ved overtredelser av loven for at intensjonene med lovforslaget skal kunne oppnås. Fastsettelsessøksmål for å få stadfestet at man har blitt diskriminert er viktig. Like viktig er det å kunne reise søksmål med erstatningskrav etter bestemmelsen, slik at det ikke er uten omkostning for den som bryter loven. Det fremmes derfor forslag om at arbeidssøker kan kreve erstatning dersom arbeidsgiver har overtrådt bestemmelsene i § 55 A andre ledd.

Forslagsstillerne viser til at det må et mer målrettet og konkret arbeid til for å sikre gode og fleksible arbeidstilbud til funksjonshemmede både i offentlig og privat sektor. Å starte med å lovfeste et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede på arbeidsmarkedet, vil være et viktig og målrettet tiltak for å få flere funksjonshemmede i arbeid.