6. Endring av § 17 - retten til asyl, spørsmål om identitet m.v.
I § 17 stadfestes det at en som er definert som flyktning har rett til asyl eller fristed i riket. Ut fra det forhold at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium, forekommer det forslagsstillerne noe perspektivløst å gi utlendinger en form for rett til opphold som automatisk kan utløses.
Kun et mindretall av asylsøkerne søker asyl ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn i Norge og søker om asyl ved et politikammer. Det antas at grunnen til dette er at de er blitt smuglet inn i landet. Flyktninger bør pålegges å søke om asyl ved norsk grense, altså ved faktisk ankomst til landet. Dette foreslås tatt inn i § 17.
Behandlingen av de som oppholder seg ulovlig i Norge og søker om asyl ved et politikammer i stedet for ved ankomst til Norge bør reguleres ved forskrift.
Antallet utlendinger som kommer til Norge med falsk eller usikker identitet er skremmende stort, og problemet er økende. Det er et meget tidkrevende problem at et stort flertall kommer uten reisedokumenter og/eller identitetspapirer, og det kan derfor være vanskelig å fastslå hvem utlendingen egentlig er.
I lys av den risikoen Norge løper ved gjennom asylordningen å ta imot mange utlendinger som kan ha en tvilsom bakgrunn, bør reglene skjerpes overfor de som ikke vil oppgi riktig identitet. Dette kan gjøres ved å innføre en regel i § 17 om at flyktning som det er grunn til å anta har oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avdekking av riktig identitet, ikke har rett til asyl.
Det foreslås videre at § 17 femte ledd sløyfes i sin helhet, da det ikke synes å være grunnlag for å iverksette integrerende tiltak, som innpass i arbeidslivet, overfor en gruppe som i utgangspunktet ikke har grunnlag for varig opphold i Norge. Derimot bør det settes i gang videre tiltak for en kortere saksbehandlingstid.
Komiteen mener at kortere saksbehandlingstid av asylsaker må være et mål, og forventer positive resultater av tiltak som er satt i gang for å nå dette målet. Det vises for øvrig til at Stortinget har fått til behandling Ot.prp. nr. 31 (1999-2000) som omhandler § 17 siste ledd som gjelder midlertidig rett til arbeid når asylsøknad er avslått.
Komiteen viser til at UDI benytter følgende definisjoner på begrepene flyktning og asylsøker:
Flyktning: I juridisk forstand omfatter begrepet «flyktning» overføringsflyktninger og asylsøkere som har fått innvilget asyl. I dagligtale brukes begrepet om en person på flukt for eksempel på grunn av krig, uroligheter, menneskerettighetsovergrep eller miljøkatastrofer.
Asylsøker: Person som på egen hånd og uanmeldt ber myndighetene om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar utgangspunkt i at en flyktning pr. definisjon har et reelt behov for beskyttelse og en endring som foreslått i § 17 første ledd, første punktum om å ta inn presiseringen «med reelt behov for beskyttelse» etter «flyktning» vil derfor ikke tilføre bestemmelsen noe. Det fremgår videre av departementets uttalelse til komiteen, jf. vedlegg, at å kreve lovlig opphold ville være i strid med flyktningekonvensjonen. Dersom vi har en flyktning innen landets grenser, kan vi ikke sende vedkommende hjem til en mulig forfølgelse selv om han eller hun har søkt asyl under et ulovlig opphold.
Flertallet mener det må føres en streng og konsekvent politikk overfor dem som forsøker å få opphold på falske premisser. Arbeidet med å bekjempe ulovlig innvandring/menneskesmugling og å avdekke falsk identitet må vektlegges tungt.
Flertallet vil peke på at i de tilfeller hvor det oppdages bevisst feilaktig identitet etter at asyl er gitt, vil innvilget asyl etter omstendighetene kunne tilbakekalles. Det vises i den forbindelse til utlendingsloven § 18.
Flertallet viser for øvrig til Innst. O. nr. 42 (1998-1999) der en samlet komité støttet forslaget om å lovfeste at en utlending har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, jf § 37 i utlendingsloven.
Flertallet viser videre til stortingsbehandlingen av Innst. S. nr. 172 (1998-1999) om de såkalte Quetta og Laos-sakene. Komiteen sa der bl.a.
«Komiteen vil understreke at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar etter utlendingsloven § 47. Komiteen er opptatt av de allmennpreventive hensynene i slike saker, nettopp fordi de er så omfattende, så kompliserte og så vanskelige å etterforske. Komiteen legger vekt på det verken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge.»
Videre sa et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet:
«Flertallet vil allikevel påpeke at departementet i brev til justiskomiteen 12. februar 1999 understreker at norske myndigheter må kjenne den rette nasjonaliteten og identiteten til de personene det gjelder og at man bare godtar fremleggelse av ekte og gyldige henholdsvis pakistanske og thailandske nasjonalitetspass. Flertallet slutter seg til departementets presisering at konsekvensen av å ikke oppfylle disse betingelsene er at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet og at de i så fall må returnere til sine hjemland. Flertallet viser til at den tidsfristen som ble fastsatt i brev til de berørte asylsøkerne nå er gått ut, og ber om at Stortinget på en egnet måte blir informert om hvordan sakene er avsluttet.»
Flertallet ser utfordringen ved at det oppgis falsk identitet, men søknaden må uansett behandles. Dersom søkerens identitet er usikker, vil man i utgangspunktet ikke kunne innvilge asyl fordi beskyttelsesbehovet da ikke vil kunne klarlegges. Der riktig identitet blir brakt på det rene, mener flertallet at et reelt beskyttelsesbehov må gå foran hjemsendelse til en mulig forfølgelse, i tråd med internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det er riktig både av hensyn til de som er reelle flyktninger og den belastning som disse sakene med falsk identitet påfører myndighetene, at det innføres et vilkår for å få flyktningstatus at man aktivt bidrar til å avdekke egen identitet. Disse medlemmer mener imidlertid at det bør være et sterkere krav til mistanke om falsk identitet enn «grunn til å anta». Disse medlemmer vil presisere at manglende flyktningestatus ikke skal medføre hjemsendelse i strid med flyktningekonvensjonen og andre internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. I praksis vil dette medføre midlertidig opphold.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag til tillegg i § 17 med bokstav f.
«§ 17 første ledd ny bokstav f skal lyde:
f) det er grunn til å mistenke for å ha oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avdekking av riktig identitet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker at siktemålet med forslaget til endring av teksten i utlendingsloven § 17 for det første er å bidra til å hindre menneskesmugling, som er blitt et omfattende problem både i Norge og i Vest-Europa for øvrig, og for det andre å bidra til å redusere antallet asylsøkere med uklar identitet, noe som i løpet av de to siste årene har dreier seg om flere tusen personer.
Måten å oppnå disse to siktemålene på er å kreve at asylsøkere melder seg ved norsk grense hvis de ikke allerede hadde lovlig opphold i Norge, og at man ikke har noen «rett» til asyl i Norge hvis man ikke hadde oppgitt riktig identitet, jf. merknaden fra Fremskrittspartiet og Høyre ovenfor.
Det er verdt å gjøre oppmerksom på at en asylsøker kan ha lovlig opphold i Norge også før asylsøknaden, hvis vedkommende er kommet til landet med gyldig visum og søker om asyl innen visumtidens utløp.
Når det gjelder spørsmålet om menneskesmugling kan dette forhåpentlig delvis løses ved at det føyes til et nytt annet ledd i § 17:
«Rett til asyl forutsetter at det søkes om asyl ved norsk grense, dersom en ikke har lovlig opphold i riket.»
Smuglerne finner selvfølgelig løsninger, som for eksempel at utlendingene først smugles inn i Norge og deretter melder seg ved en grensestasjon, men de som på denne måten søker om asyl vil få et forklaringsproblem når det gjelder reiserute.
Når det gjelder forslaget til ny bokstav f) i første ledd, må disse medlemmer konstatere at komiteens flertall ikke ønsker å stramme inn adgangen til å få en søknad om asyl behandlet i Norge.
I tredje ledd i gjeldende § 17 ble det foretatt noen marginale endringer i lov av 30. april 1999. Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte endringene. Disse medlemmer går inn for å gå tilbake til den ordlyd som var gjeldene frem til endringen i lov av 30. april 1999.
Forslaget om å oppheve siste ledd i § 17, vil være en innstramming i forholdet til oppholdstillatelse og arbeidstillatelse. Dette vil gi et klart signal om at det er ved avgjørelsen av en asylsøknad det gis rettigheter i Norge. Eventuelle problemer forbundet med lange opphold på mottak uten meningsfylt arbeid, må løses ved at behandlingstiden kortes vesentlig ned.
Med de endringer som her er angitt finner disse medlemmer å ville støtte forslaget til endring av § 17, jf. disse medlemmers forslag under pkt. 12 nedenfor.