2. Endring av paragrafene 8 og 9
Disse paragrafene gjelder innvilgelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse.
Utlendingsloven § 8 er todelt, hvor lovens første ledd fastsetter vilkår for utlendingers rett til arbeids- og oppholdstillatelse, mens annet ledd gir adgang til å innvilge opphold selv om vilkårene i første ledd ikke foreligger, basert på forvaltningsorganets skjønn.
Forslagsstillerne påpeker at det er viktig at kravet om underhold og bolig opprettholdes som innvandringsregulerende tiltak. I en skjerpelse av § 8 bør det stilles krav om at herboendes bolig åpenbart er et permanent husvære. Det bør kreves en inntekt utover et visst nivå så det er rimelig klart at utlendingen ikke vil ligge samfunnet til byrde, og innføres en bestemmelse om at oppholdstillatelsen ikke fornyes hvis vilkårene for innvilgelse av oppholdstillatelsen er brutt. Videre er det viktig at det årlig søkes om fornyelse av oppholdstillatelsen.
Når det gjelder § 9 om familiegjenforening, er en av de viktigste endringene som foreslås i første ledd at det kreves at herboende utlending faktisk oppholder seg lovlig i riket før oppholdstillatelse kan gis til vedkommendes nærmeste familiemedlemmer. Personer som defineres som nærmeste familiemedlemmer har i dag rett til oppholdstillatelse. Etter forslaget kan det gis oppholdstillatelse. Som i § 8 stilles det dessuten krav om bolig, i tillegg til at underhold skal være sikret. I tredje ledd er det også sløyfet en passus som synes å være unødvendig, da det med dagens liberale praksis har liten hensikt å begrense retten til arbeid for familiemedlemmer av utlending med tidsbegrenset oppholdstillatelse.
Hvem som er de nærmeste familiemedlemmer er definert i utlendingsforskriften § 23. I prinsippet, men med enkelte unntak som er angitt i § 23, bør et nært familiemedlem begrenses til å være ektefelle eller barn under 18 år. Det er et ønske fra Regjeringen om å heve alderen for barn til 21 år, mens forslagsstillerne mener en 18-åring må kunne anses for voksen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at forskriftene allerede stiller vilkår om at underhold og bolig må være sikret for den tid søknad om oppholdstillatelse i h.t. § 8 gjelder, jf. forskriftens §§ 19 og 20, og anser gjeldende regler som tilstrekkelige. Flertallet er enig med departementet i at forslaget om å ta inn en tilføyelse om at underhold og bolig må være sikret «gjennom fast arbeid og permanent husvære således at utlendingen ikke ligger samfunnet til byrde» ikke innebærer noen realitetsendring av de regler som allerede gjelder, og at det derfor er unødvendig.
Når det gjelder forslaget om å endre vilkårene for opphold etter den skjønnsmessige regelen i annet ledd fra dagens «sterke menneskelige hensyn» og «særlig tilknytning til riket» til «særlig sterke menneskelige hensyn» og «særlig sterk tilknytning til riket» er flertallet enig med departementet at det ikke er ønskelig med endringer av dagens regler. Flertallet vil understreke at kriteriene slik de er utformet allerede er svært strenge, og har merket seg at departementet mener kriteriene har fungert godt i de ni år man har hatt reglene.
Endringsforslagene i § 9 om familiegjenforening innebærer tre realitetsendringer i forhold til dagens regler: Retten til tillatelser når vilkårene er oppfylt endres til en «kan» regel, underholdet skal ikke være sikret «som hovedregel», men være et absolutt vilkår, og det foreslås innført krav om at bolig skal være sikret.
Flertallet viser til sine merknader i Innst. O. nr. 42 (1998-1999), der det ble gitt tilslutning til at også opphold etter § 9 gir selvstendig grunnlag for familiegjenforening. Flertallet ser dette som naturlig, og viser til at det er i tråd med langvarig og entydig praksis, som ble ført også før lovendringen. Utlendingsforskriftens § 23 har definert hvem som er de nærmeste familiemedlemmer. Flertallet ønsker ikke nå å stramme inn vilkårene for familiegjenforening generelt ved å endre loven som foreslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at lovens bokstav også i dag er relativt streng, mens praksis er liberal, noe det høye antall innvilgede søknader om familiegjenforening i 1999 klart illustrerer. Det blir ingen enkel oppgave å bosette, sysselsette og yte tjenester til så mange.
Siktemålet med endringsforslaget er å innskrenke muligheten for en liberal praksis.
Når det gjelder «sterke menneskelige hensyn» i § 8 annet ledd kan det antagelig hevdes at dette er Norges mest utvannede lovformulering. Flere tusen asylsøkere med et tvilsomt asylgrunnlag er blitt gitt permanent oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av § 8 annet ledd, ikke minst i løpet av 1998 og 1999. Hvis det noe sted i loven er behov for en virkelig innskjerping er det nettopp her. I stedet valgte den forrige regjeringen å gå inn for en liberalisering med virkning fra 1. januar 2000 idet adgangen til å få oppholdstillatelse i medhold av forskriften § 24 første ledd ble utvidet.
På dette grunnlaget ønsker disse medlemmer å støtte forslaget til endring av §§ 8 og 9 og fremmer forslag i samsvar med dette. Forslag til endring av § 8 annet ledd fremmes sammen med Høyre.
Komiteen peker på behovet for ulike tiltak, herunder lovendringer som kan motvirke tvangsgifte og bigami. Dette er problemer som eksisterer i det norske samfunn, og som det på tross av forbud ikke har vært mulig å forhindre på en tilfredsstillende måte. Komiteen mener kravet om underholdsplikt ved familiegjenforening er et sentralt kriterium for å motvirke både tvangsgifte og bigami, og ber om en vurdering av dette i en egnet form. Komiteen viser for øvrig til at Dokument nr. 8:12 (1999-2000) ligger til behandling i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, og at det kan være behov for et bredt sett av tiltak for å motvirke disse forholdene.
Komiteen viser til at det ble gitt nye retningslinjer om oppmyking av asylkriterier fra januar 1998.
Komiteen merker seg at departementet i St.prp. nr. 1 (1998-1999) opplyser at praksis vedrørende oppholdstillatelse på humanitært grunnlag også er under vurdering. Videre vil Regjeringen ifølge St.prp. nr. 1 (1999-2000) foreta en generell gjennomgang av hva som ligger i «sterke menneskelige hensyn» i utlendingsloven for å se om det er behov for justeringer.
Justiskomiteens flertall har bl.a. i Innst. S. nr. 118 (1997-1998) understreket at en omlegging av politikken på dette området måtte forelegges Stortinget.
Komiteen ber om at Regjeringen i forbindelse med budsjettproposisjonen for neste år orienterer Stortinget om eventuelle endringer i praksisen på bakgrunn av ovennevnte, likeledes om eventuelle endringer i praksis når det gjelder familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at prinsippet om at utlending som får opphold i Norge skal ha sikret seg underhold og bolig, er så sentralt at det riktig å presisere disse vilkårene nærmere i loven. Forskrifter bør normalt bare være et supplement til loven. Disse medlemmer mener imidlertid i likhet med flertallet i komiteen at det ikke er nødvendig å begrunne vilkåret i selve lovteksten med at det ikke skal være samfunnet til byrde.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag til lovtekst:
«§ 8 første ledd nr. 1 skal lyde:
Underhold og bolig skal være sikret gjennom fast arbeid og permanent husvære. Nærmere regler fastsettes av Kongen i forskrift.»
Disse medlemmer mener det er riktig å foreta en generell tilstramming av reglene for opphold på humanitært opphold. Etter disse medlemmers oppfatning har denne ordningen blitt for omfattende de siste årene. Disse medlemmer mener at mange av de som i dag søker opphold på humanitært grunnlag egentlig er arbeidsinnvandrere og disse medlemmer ønsker derfor en liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring. Disse medlemmer vil, for å stramme inn dagens liberale praksis noe, derfor støtte forslaget om å innføre kriteriet «særlig sterke menneskelige hensyn taler for det», eller når utlendingen har «særlig sterk tilknytning til riket».
Disse medlemmer viser til merknader i Innst. O. nr. 42 (1988-1999) om at opphold etter § 9 også nå kan gi selvstendig grunnlag for familiegjenforening. Disse medlemmer gikk imot denne endringen om familiegjenforening for slektninger av de som selv kommer hit ved familiegjenforening, og ønsker fortsatt å gå tilbake til ordningen slik den var tidligere. Disse medlemmer ønsker imidlertid ikke å gjøre det om til en «kan»-ordning. Disse medlemmer mener prinsipielt at det er riktig at det er Stortinget som setter vilkårene for hvem som skal få opphold. Dersom disse vilkårene er oppfylt, bør man ha en rett til å få opphold.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til lovtekst:
«§ 9 første ledd skal lyde:
De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får lovlig opphold i riket i medhold av §§ 8 eller 12, har etter søknad rett til oppholdstillatelse dersom underhold er sikret og det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i § 8 første ledd nr. 3.»