Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om strålevern og bruk av stråling og en mindre endring i lov av 12. mai 1972 om atomenergivirksomhet. Forslaget til ny lov om strålevern og bruk av stråling vil erstatte lov av 18. juni 1938 nr. 1 om bruk av røntgenstråler og radium m.v.

1.1 Bakgrunnen for forslaget til ny lov

Det framholdes at det i samfunnet finnes en rekke sektorer der strålekilder brukes, og situasjoner som medfører at befolkningen blir eksponert for stråling. Stråling anvendes i utstrakt grad innenfor medisin, forskning, industri og dagligliv, for eksempel til strålebehandling, diagnostikk, legemidler, sporundersøkelser, nivåmålere, radiografi og forbrukergjenstander. Bruk av stråling gir store nytteverdier, men stråling innebærer også helserisiko. Departementet mener det derfor er behov for å regulere bruk av stråling og fastsette krav til strålevern.

I 1995 ble det i samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet og Statens strålevern påbegynt arbeid med revisjon av de eksisterende forskrifter til røntgenloven fra 1938. Dette arbeidet viste at den rettslige rammen som røntgenloven gir, ikke er vid nok til å få fastsatt et forskriftsverk tilpasset dagens behov. Det uttales at å få en norsk lovgivning som er i pakt med moderne internasjonale prinsipper, også er en grunn for revisjon. I tillegg til å foreta nødvendig oppdatering av lovverket er det etter departementets syn en oppgave å bringe i orden det formelle rettslige grunnlaget for dagens praksis.

En interdepartemental arbeidsgruppe under Sosial- og helsedepartementet startet arbeidet med å fremme et høringsnotat om en revidert strålevernlovgivning i 1997, og høringsnotatet ble sendt på høring i oktober 1998 med høringsfrist 31. desember samme år.

Det innkom 101 høringsuttalelser til lovforslaget. Det uttales at forslaget til en ny lov for strålevernområdet fikk bred tilslutning fra høringsinstansene, og at disse i hovedsak også var positive til lovforslagets utforming og innhold.

1.2 Gjeldende strålevernlovgivning

Det redegjøres i proposisjonen kort om lov om bruk av røntgenstråler og radium m.v. som i dag utgjør hovedgrunnlaget for regulering av strålevern, og som i utstrakt grad er en fullmaktslov. Dette innebærer at loven angir formål og overlater forskriftsfesting til forvaltningen.

Følgende fire forskrifter er hjemlet i loven:

• Forskrift om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling.

• Forskrift om tilvirkning, import og omsetning av radioisotoper.

• Forskrift om rett til å bruke røntgenapparater i medisinsk øyemed.

• Forskrift for solarier/høyfjellssoler.

I tillegg finnes det innenfor strålevernområdet til sammen 18 regelverk (ytterligere ett er under utarbeidelse) som anvendes som rettledning og basis for forvaltningen. Etter behandling av forslag til ny lov om strålevern har departementet til hensikt å revidere disse bestemmelsene og redusere antallet.

Det understrekes at regelverket for strålevern er sektorovergripende, og at det ikke er tilrådelig å spalte opp lovgivningen dersom man skal lykkes med en samlet regulering. Det framholdes videre som viktig ikke å splitte opp den kompetansen som Statens strålevern innehar. Det uttales at det på bakgrunn av dette framstår som lite hensiktsmessig å gjøre endringer i dagens lovstruktur. Departementets lovforslag innebærer således en videreføring av en egen lov for strålevernområdet som opprettholder prinsippene i dagens røntgenlov, men som samtidig styrker, fornyer og utvider det rettslige grunnlag slik at ny lov er tilpasset nåværende regelverks- og forvaltningsbehov.

Hva angår utforming av loven, anser departementet at det for strålevernområdet er mest hensiktsmesig med en fullmaktslov da detaljerte krav vedrørende tekniske løsninger, termer og fastsettelse av maksimaldoser for stråling vil være uegnet i lovs form. Det har vært et siktemål å få klarere rammer for fastsettelse av forskrifter enn det dagens lov gir.

1.3 Strålevernlovgivning i andre land og internasjonale normer for strålevern

Det redegjøres for strålevernlovgivningen i henholdsvis Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia og Tyskland. Videre gis det en kort beskrivelse av enkelte internasjonale fagorganers normer om strålevern og bruk av stråling. De organene som er nevnt, er Euratom, Den internasjonale strålevernkommisjon (ICRP), Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Det internasjonale arbeidsbyrå (ILO), Verdens helseorganisasjon (WHO), Den internasjonale strålevernforening (IPRA) og FNs vitenskapelige komité for atomstråling (UNSCEAR). Det framholdes at internasjonalt standariseringsarbeid innenfor Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) og Den internasjonale elektrotekniske kommisjonen (IEC) også vedrører stråleavgivende utstyr og har betydning for strålevern.

1.4 Om stråling - anvendelser og virkninger

Det redegjøres i proposisjonen for ulike typer stråling, som stråling fra radioaktive stoffer og elektromagnetisk stråling, og om hvordan disse anvendes og virker.

Når det gjelder strålevirkninger på celler, nevnes bl.a. at akutte virkninger kan vise seg i form av alvorlig nedsatt allmenntilstand, svekket immunforsvar, organspesifikke skader, misdannelser, svekket mental utvikling hos barn, sterilitet og død. Det understrekes at i alt strålevern legges det avgjørende vekt på at akutte virkninger skal unngås ved all planlagt bruk av stråling.

Med hensyn til sene virkninger etter bestråling framholdes det at erfaring og forskning har vist at bestråling kan føre til økt risiko for utvikling av kreftsykdom og økt risiko for genetisk betinget sykdom i senere generasjoner. Det understrekes at disse to langtidsvirkningene er helt vesentlige for planlegging av strålevern og fastsettelse av vilkår for bruk av stråling.

I redegjørelsen om biologiske virkninger av ikke-ioniserende stråling, som oftest av elektromagnetisk natur, nevnes bl.a. ultrafiolett stråling, synlig lys og infrarød stråling, stråling i radio- og radarområdet og ultralyd. Det konkluderes med at de biologiske virkninger av ikke-ioniserende stråling i hovedsak er av akutt karakter grunnet oppvarming i vev eller stimulering av muskel- og nervevev med unntak av ultrafiolett stråling, der risiko for sene effekter i form av hudkreft er klart påvist.

Det foretas en gjennomgang av ulike bruksområder for stråling, både medisinske (diagnostikk, behandling, intervensjon og kirurgi) og teknisk-vitenskapelige (radiografi, energiproduksjon, prosesskontroll, bestrålingsanlegg, sporanalyser, kommunikasjon, forskning, energiforsyning og belysning).

Det redegjøres videre for vedvarende bestrålingssituasjoner fra naturlige strålekilder og for stråling som skyldes at menneskelig aktivitet har forårsaket nye varige eksponeringssituasjoner (nedfallssituasjoner etter prøveperioden med atomvåpen, nedfall etter store ulykker i kjernekraftverk og utslipp i miljøet av radioaktive stoffer fra virksomheter). Det framholdes spesielt at radon som bl.a. forårsaker stråling i boliger, er en naturlig kilde som har stor oppmerksomhet. Det uttales at det er funnet enkeltboliger med radonverdier som er flere hundre ganger høyere enn landsgjennomsnittet, og at tiltak er å anbefale for en betydelig del av boligmassen.

Utvikling og utprøving av atomvåpen og ulykker ved kjernekraftverk har medført radioaktivt nedfall som har vært studert med hensyn til fordeling, spredning i miljøet, sammensetning og dosemessige konsekvenser. Det framholdes at oppfølgingen av nedfallet etter Tsjernobylulykken har vært omfattende med kartlegginger, doseberegninger, radioøkologiske studier og gjennomføring av tiltak, og at det er samlet mye kunnskap om nedfall av denne karakter, som vil kunne være til nytte dersom nye situasjoner skulle oppstå. Det uttales at dosene fra nedfall er avhengig av en rekke faktorer, men at de ikke har vært spesielt store sammenlignet med dosene fra naturlige kilder, selv om tydelige forskjeller finnes mellom befolkningsgrupper.

1.5 Innledende bestemmelser i lovforslaget

På bakgrunn av uttalelser fra høringsinstanser er hensynet til miljø tatt inn i lovforslagets formålsbestemmelse i tillegg til forebygging av skadelig innvirkning av stråling på mennesker. Det presiseres at loven ikke tar sikte på vern mot naturlig stråling.

Når det gjelder hvilke typer virksomhet loven gjelder for, understrekes det at da stråling anvendes på svært mange felter, kan ikke loven rettes inn mot et særskilt livsområde eller en avgrenset personkrets, men mot alle former for menneskelig aktivitet som har betydning fra et strålevernsynspunkt.

Stråling er i lovforslaget § 3 definert som ioniserende og ikke-ioniserende stråling. Departementet tar utgangspunkt i at loven bør gi adgang til å regulere alle relevante strålevernbehov som man i dag kjenner, og at man i tillegg bør ha for øye at ny kunnskap kan medføre at det oppstår reguleringsbehov på nye felter.

Det foreslås at Kongen i forskrift skal kunne bestemme at loven skal gjelde på Svalbard, Jan Mayen og norske biland. Av hensyn til klarhet for dem som strålevernloven angår, har departementet tatt inn i lovforslaget at loven gjelder på kontinentalsokkelen, på norske skip med de begrensninger som følger av folkeretten, og på norske luftfartøy med mindre de befinner seg i områder underlagt andre staters høyhetsrett.

1.6 Krav i gjeldende lovgivning som foreslås videreført i ny lov

Departementet anser at dagens etablerte hjemmel for å kreve godkjenning eller melding av anlegg, apparater og materiell bør videreføres, og det er tatt inn en bestemmelse om dette i lovforslagets § 6. I tillegg foreslås det fastsatt hjemmel for å kunne stille krav til hvilke opplysninger som skal inngå i en søknad om godkjenning eller eventuelt en melding.

Det foreslås en lovbestemmelse som fastsetter krav om at virksomhetens ansatte og andre tilknyttede personer i nødvendig utstrekning skal ha utdanning eller opplæring, og hjemmel for å fastsette utfyllende forskrifter om utdanning og opplæring.

Det foreslås å videreføre hjemmel til å kunne kreve skjermingstiltak. Dette gjelder både krav til konstruksjon av anlegg og strålekilder, samt driftsrutiner for å hindre utilsiktet og unødig eksponering for stråling fra kildene.

Det foreslås en hjemmel for fastsettelse av dosegrenser for relevante typer stråling.

Det framholdes at formålet med doseovervåkning, dosimetri, er å overvåke at eksisterende strålenivå ligger innenfor fastsatte dosegrenser, og at nivået er betryggende lavt der dosegrenser ikke foreligger. Det foreslås at den nye loven viderefører hjemmel for å stille krav til doseovervåkning med hjemmel til å kreve persondosimetri samt generell overvåkning av strålenivå på arbeidsplasser eller andre områder der det anvendes eller befinner seg strålekilder. Likeledes foreslås adgang til å kreve registrering og oppbevaring av måleverdier for tilsynsformål.

Departementet anser at det er behov for å videreføre en hjemmel for å kunne stille krav til utforming og funksjon for stråleavgivende utstyr, apparat eller innretning, og har inntatt en bestemmelse om dette i lovforslagets § 12 bokstav b.

Det foreslås hjemmel for å kreve advarselsmerking og advarselsskilting og for å stille krav til bruksanvisning eller veiledning for bruk av strålekilder.

Departementet foreslår i § 8 annet ledd hjemmel til å fastsette krav om legeundersøkelse, men vektlegger at slikt krav bare bør innføres der det etter en medisinsk faglig vurdering har en strålevernmessig gevinst.

Det foreslås hjemmel for å fastsette aldersgrenser for arbeid med all stråling omfattet av lovforslaget, samt tiltak knyttet til særskilt vern av ømfintlige persongrupper.

På bakgrunn av at det i store virksomheter kan være vanskelig å plassere ansvaret, foreslår departementet en hjemmel for å fastsette krav om organisering av strålevern.

I medhold av gjeldende lov om bruk av røntgenstråler og radium m.v. er det fastsatt en rekke forskrifter og annet avledet regelverk. Departementet ønsker å videreføre disse regelverkene inntil forskriftsverket på strålevernområdet kan bli fornyet, og foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse der det klart framgår at alt avledet regelverk forblir i kraft og gjelder så langt det ikke er i motstrid med ny lov.

1.7 Nye reguleringer i strålevernlovgivningen

Det foreslås at det i loven skal fastsettes et generelt krav om forsvarlighet, slik at det er et grunnleggende krav å forholde seg til på områder der loven ikke er utfylt av presiserende normer på forskriftsnivå. Bakgrunnen for forslaget om et forsvarlighetskrav er at den nye loven er utformet som en fullmaktslov, der de generelle krav i loven forutsettes presisert gjennom utfyllende forskrifter. Forslaget om et forsvarlighetskrav innebærer at virksomhet omfattet av loven blir underlagt en generell norm om forsvarlighet, som vil gjelde uansett om det er fastsatt utfyllende forskrifter eller ikke. Et krav om forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at begrepets innhold er skjønnsmessig, kan forandres over tid og være forskjellig ut i fra omstendighetene. Departementet foreslår at grunnprinsippene for strålevern skal utgjøre en del av forsvarlighetsvurderingen, men at også andre relevante momenter kan trekkes inn. Det understrekes at vurdering av forsvarlighet blant annet innebærer å vurdere berettigelse og optimalisering.

Det foreslås at det innføres hjemmel for å pålegge internkontroll og internkontrollsystem. Departementet foreslår videre en hjemmel for å kreve registrering av nødvendige opplysninger for internkontroll og tilsynsformål.

Det redegjøres for utredninger omkring atom­ulykkeberedskap og for organisering av og mandat for Kriseutvalget ved atomulykker. Departementet anser at det formelle juridiske grunnlaget for enkelte deler av Kriseutvalgets mandat har vært utilstrekkelig, og det foreslås nå hjemmel for at Kriseutvalget skal kunne gjennomføre pålegg i samsvar med sitt mandat.

Departementet foreslår en hjemmel for å kunne pålegge virksomheter som kommer inn under loven, å planlegge hvordan uhell eller ulykker eventuelt skal håndteres. Likeledes foreslås det hjemmel for å kunne pålegge virksomheter i nærområdet som kan bli rammet av følgene av en ulykke, å planlegge hvordan ansatte og andre personer kan evakueres eller på annen måte vernes mot følgene av en ulykke. Det foreslås videre hjemmel til å kunne fastsette en plikt til å forhåndsvarsle etater i redningstjeneste om særskilte risiki som virksomheten innebærer ved redningsarbeid, og om å gi melding til redningsetater og tilsynsmyndighet ved inntreden av en ulykke. I tillegg til å kunne pålegge planleggingsplikt foreslås det hjemmel for å kunne fastsette krav til innholdet i planlegging, samt til øving av planer. Departementet understreker at det først vil være ved utarbeidelse av forskrifter at innholdet i planleggingsplikter fastsettes.

Departementet foreslår å innføre hjemmel til å kunne gjøre unntak fra bestemmelser i loven og forskrifter fastsatt i medhold av den, i forbindelse med uhell, ulykker og beredskaps- og redningsoppdrag av forskjellig art. Det foreslås videre at hjemmelen skal omfatte mulighet for å gjøre unntak der det er nødvendig av hensyn til forsvarsberedskapen.

Departementet mener det er behov for et klart rettslig grunnlag for å stille krav vedrørende avfallshåndtering, herunder utslipp av radioaktive stoffer, samt bestemmelser knyttet til håndtering av andre strålekilder. Tilsvarende gjelder også avfall som er radioaktivt kontaminert og slik sett utgjør en kilde for stråling. Strålevernlovgivningen må etter departementets vurdering inneholde hjemmel for regulering av avfallshåndtering, utslipp og deponering for å forebygge skadelig innvirkning på helse og miljø. Lovforslagets § 9 inneholder en slik bestemmelse. Det påpekes at lovens generelle krav til håndtering av strålekilder også vil gjelde for avfall, og at krav om godkjenning eller melding også kan fastsettes for avfallsdisponering. Departementet anser det formålstjenlig å stille krav om at stråleavgivende utstyr uskadeliggjøres når det tas ut av bruk, slik at de stråleavgivende egenskapene ikke uforvarende anvendes på skadelig vis.

Departementet foreslår i proposisjonen å unnta naturlig stråling fra lovens saklige virkeområde, men mener det er ønskelig å kunne regulere situasjoner der naturlig ioniserende stråling er forhøyet som følge av menneskelig aktivitet, eksempelvis radonnivåer, avleiringer av naturlige radioaktive stoffer (scale), og kosmisk stråling. Dette vil innebære mulighet til eksempelvis å fastsette nivågrenser og tidsbegrensninger for opphold. Naturlig ikke-ioniserende stråling omfattes ikke av loven.

Departementet foreslår at det i loven skal stilles krav om at medisinsk strålebruk skal skje i samsvar med medisinsk anerkjente og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder, herunder ivaretagelse av strålevern. Det foreslås videre krav om vurdering av berettigelse og om optimalisering ved medisinsk strålebruk. Det skal unngås stråling i tilfeller der dette kan gjøres uten vesentlig ulempe, og hvis andre teknikker eller framgangsmåter utgjør fullgode erstatninger. Det skal foretas jevnlig kontroll med at den beregnede stråledosen er i samsvar med den som faktisk avgis. Det skal gis opplysninger til den person som undersøkes, og ledsagende personer som bistår, for å sikre at de er kjent med og kan forholde seg til nødvendige stråleverntiltak. Departementet foreslår videre hjemmel for å gi utfyllende forskrifter om medisinsk strålebruk og om plikten til å opplyse om stålevernmessige forholdsregler.

Departementet anser det hensiktsmessig å etablere en hjemmel for å regulere alle typer transport av strålekilder.

1.8 Tilsyn og administrative bestemmelser

Departementet foreslår at Statens strålevern tillegges ansvaret som tilsynsmyndighet i ny lov. For å kunne oppnå rasjonelle tilsynsformer og samordne tilsynsfunksjonen med andre tilsynsetaters virksomhet, foreslår departementet videre en formell hjemmel til å delegere tilsynsansvar til andre statlige tilsynsmyndigheter. Anvendelsen av delegasjonsadgang til andre etater forutsettes å skje på avgrensede områder. Departementet foreslår også hjemmel for den delvis etablerte praksis med at kommunale organer fører tilsyn med solstudioer og eventuelle andre virksomheter av lignende art.

Lovforslaget inneholder hjemmel som sikrer tilsynsmyndigheten fri adgang til virksomheter, og en bestemmelse som fastsetter plikt for virksomhetene til å gi tilsynsmyndighetene de opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre sine oppgaver etter loven. Videre foreslår departementet en hjemmel for at det kan pålegges en virksomhet å dekke særskilte merutgifter som påløper til tilsyn, og at det i forskrift skal kunne fastsettes avgift for andre konkrete tilsynsoppgaver.

Det framholdes at tilsynsmyndigheten har behov for å kunne pålegge utbedring eller endring av virksomhet når det avdekkes forhold som ikke er i samsvar med kravene i lovgivningen, og departementet foreslår en bestemmelse om retting. Et pålegg om retting anses som et enkeltvedtak, og forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak vil komme til anvendelse.

Det understrekes at når det i forbindelse med virksomhet som faller inn under loven, foreligger graverende forhold som har et betydelig og akutt skadepotensiale, kan det være nødvendig å gripe inn umiddelbart for å avverge bestående fare, og at det da kan være behov for å pålegge stansing. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om stansing i loven og en hjemmel for at politiet kan bistå i slike tilfeller. Dersom umiddelbar handling er tvingende nødvendig, antas det at representanter for tilsynsmyndigheten vil kunne gjennomføre fysisk stansing på stedet også uten politiets medvirkning. Pålegg om stansing er enkeltvedtak, og forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak kommer dermed til anvendelse.

Departementet foreslår en bestemmelse om tvangsmulkt i ny strålevernlov, samt hjemmel for å gi nærmere forskrifter om bruken av tvangsmulkt.

Videre foreslås en hjemmel til å kunne gripe inn gjennom import- eller omsetningsforbud dersom et stoff, en vare eller utstyr viser seg å innebære en helserisikogrunnet stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet.

Med hensyn til klagerett foreslås en bestemmelse der det framgår at Sosial- og helsedepartementet er klageinstans for enkeltvedtak truffet av Statens strålevern, dvs. en videreføring av dagens etablerte ordning. I tilfeller der tilsynsmyndighet delegeres til andre statlige tilsynsmyndigheter, foreslås en klageregel som tilsvarer hovedregelen i forvaltningsloven § 28 første ledd, og dersom tilsynsmyndighet delegeres til kommuner, foreslås en klageregel som tilsvarer § 4a-12 i kommunehelsetjenesteloven.

Når det gjelder straffebestemmelser, foreslås en strafferamme på fengsel i inntil 3 måneder eller bøter for alminnelige overtredelser, og i tillegg et straffeskjerpelsesalternativ slik at det i tilfeller der overtredelse har eller kunne ha medført alvorlig fare for helse eller miljø, kan anvendes fengsel i inntil 2 år. Departementet har utformet bestemmelsen slik at medvirkning til overtredelse også er straffbart.

1.9 Forholdet til annen lovgivning

Departementet har vurdert om atomenergiloven bør integreres i ny strålevernlov, men foreslår ikke å slå sammen de to lovene. Departementet arbeider for tiden med forberedelse av visse endringer i atomenergiloven, og vil komme tilbake til Stortinget med dette i egen proposisjon.

Når det gjelder miljølovgivningen, foreslår departemenet at forurensningslovgivningen gjøres gjeldende for radioaktiv forurensning, og at loven, sammen med sjødygtighetsloven kapittel 11, utgjør det rettslige grunnlaget for håndtering av radioaktivitet som miljøproblem.

Departementet foreslår ingen endring i de ansvarsforhold som foreligger på produktkontroll- og strålevernområdet, og uttaler at i den grad det er behov for samarbeid, vil dette kunne bli ivaretatt slik det skjer i dag.

Virkeområdet for forslaget til ny strålevernlov overlapper arbeidsmiljøloven ved at begge lover gjelder anvendelsen av stråling i arbeidssituasjoner, dvs. stråling som arbeidsmiljøproblem. Det framholdes at på områder der kravene i strålevernloven ikke er utfylt av presiserende forskrifter, vil arbeidsmiljølovens generelle bestemmelser komme til anvendelse i den grad de måtte være mer presise enn strålevernloven. Tilsvarende vil strålevernlovens krav gå foran når de er mest utfyllende.

Det redegjøres for strålevernlovgivningens grenseflate mot helselover som legemiddelloven, lov om medisinsk utstyr, lov om statlig tilsyn med helsetjenesten og kommunehelsetjenesteloven. Departementet anser at den etablerte avgrensning av tilsynsansvar mellom Statens strålevern og Statens helsetilsyn kan opprettholdes, og at det ikke skulle oppstå vanskeligheter med å trekke ansvarsgrenser mellom lovforslaget og de aktuelle lovene.

1.10 Forslag til endring i lov om atomenergivirksomhet

Statens strålevern har gjennom sin tilsynspraksis innført et krav om egenkontroll for den virksomhet som Institutt for energiteknikk har på Kjeller, i Himdalen og i Halden. Da atomenergiloven ikke inneholder noen klar hjemmel for fastsettelse av krav til internkontroll, foreslår departementet en endring i atomenergiloven for å etablere et klart hjemmelsgrunnlag for krav om internkontroll og internkontrollsystem. Endringsforslaget framgår i lovforslagets § 25.

1.11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det uttales at de delene av loven som er en videreføring av gjeldende rett og etablering av formelt hjemmelsgrunnlag for rådende praksis, ikke vil få særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for pliktsubjektene. Lovforslaget inneholder enkelte materielle krav, men er for øvrig utformet som en fullmaktslov, og det forutsettes at loven blir utfylt av forskrifter for enkeltområder. Dermed forventes det ikke at lovforslaget i seg selv utløser økonomiske konsekvenser for pliktsubjektene. Ved utarbeidelse av forskrifter vil økonomiske og administrative konsekvenser bli utredet særskilt.

Innføringen av ny lov antas å være ressurskrevende på grunn av økt oppmerksomhet rundt feltet og et økt behov for rådgivning, besvarelse av spørsmål o.l., men dette antas å være en forbigående effekt som vil stabilisere seg når loven er blitt kjent. Det uttales at statens strålevern besitter nødvendig fagkompetanse, men at det vil kunne være behov for en viss styrking av juridisk kompetanse.

Det vil kunne skje en samfunnsmessig besparelse gjennom å redusere stråling som risikofaktor, med de helsegevinster og sparte utgifter som dette medfører.

Lovforslaget innebærer ingen direkte administrative konsekvenser for fylkeskommunene, men ved innføring av internkontroll vil det foreligge et ansvar for at slike systemer er etablert.

Kommunene vil som utgangspunkt ikke få noen økte kostnader som følge av den nye loven, men i den grad kommuner delegeres tilsynsoppgaver for solstudioer, vil det kreve en viss ressursbruk.