Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen Alvheim og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, vil si seg godt fornøyd med at Regjeringen nå har lagt frem et forslag til ny apoteklov. Denne er ment å erstatte lov om drift av apotek av 21. juni 1963 nr. 17, og komiteen har merket seg at det legges opp til å foreta en del endringer innenfor selve organiseringen av apotekvesenet. Det kan her særlig nevnes at man fra Regjeringens side legger opp til blant annet :

  • Friere etableringsadgang for apotek

  • Fritt eierskap i apoteknæringen

Komiteen har også merket seg at det i denne proposisjonen fra Regjeringens side også legges opp til å behandle 2 NOUer som har tilknytning til den norske legemiddelpolitikken. Disse NOUene som omtales er :

  • NOU 1997:7 Piller, prioritering og politikk (Grundutvalget)

  • NOU 1997:6 Rammevilkår for omsetning av legemidler (Strømutvalget)

Komiteen viser til at den nye apotekloven er et ledd i Regjeringens arbeid for å sikre hele landets befolkning rask og sikker tilgang til gode, effektive og sikre legemidler. Det er videre lagt vekt på at apoteksektoren som næring skal bli mer kostnadseffektiv. Ifølge departementet er den friere etableringsadgangen lovforslaget legger opp til, det mest effektive virkemiddelet for å få dette til. Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke åpner for en fri etableringsadgang for apotek, men ønsker å gjøre det lettere enn i dag. Komiteen har imidlertid merket seg at det i § 2-2, som omhandler apotekkonsesjon til privat søker, er lagt opp til at departementet i forskrift skal kunne fastsette regler som begrenser retten til konsesjon dersom hensynet til en geografisk forsvarlig fordeling av farmasøytisk personell tilsier det. Departementet sier i sine merknader til loven følgende:

«Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om etableringskontroll gjennom fastsettelse av et øvre tak på antallet apotekkonsesjoner i bestemte områder.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser behovet for dette og støtter slik etableringskontroll.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke etableringskontroll for apotek og viser til sine merknader til § 2-2.

Komiteen har merket seg at Regjeringen foretar en gjennomgang av den norske refusjonspolitikken for legemidler, da proposisjonen legger opp til en behandling av Grundutvalgets innstilling om mål for refusjonspolitikken. Dette utvalget ble opprettet 30. november 1995 av Sosial- og helsedepartementet, og utvalget fikk blant annet følgende mandat:

«Utvalget skal gjennomgå dagens ordning med offentlig refusjon av utgifter til legemidler som forskrives på blå resept (hjemlet i folketrygdloven § 2-5), herunder redegjøre for blåreseptordningen og andre, mindre omfattende offentlige refusjonsordninger for utgifter til legemidler…»

Det heter videre i mandatet at:

«Utvalget bes vurdere spesielt hvilke velferds- og helsepolitiske mål som skal ligge til grunn for offentlig refusjon av utgifter til legemidler i årene fremover.»

Grundutvalget har på en meget god og grundig måte gått gjennom de forskjellige forhold rundt den offentlige refusjonsordningen for legemidler, og både lagt frem forslag til endringer og videre drøftinger av den offentlige refusjonspolitikken. Komiteen har merket seg at departementet slutter seg til Grundutvalgets forslag til målsetninger for refusjonspolitikken. Utvalget skriver blant annet følgende om sine mål for refusjonspolitikken for legemidler:

«Ved siden av det overordnede prinsippet om likhet, mener utvalget at det på legemiddelområdet bør gis høy prioritet til legemidler til bruk mot alvorlige sykdommer, der legemidlet har god effekt, og er kostnadseffektiv.»

Utvalget har lagt frem sine anbefalinger i form av 14 punkter, der det tar for seg hva som bør prioriteres av offentlige tiltak på refusjonsområdet. Komiteen finner det naturlig å kommentere noen av de anbefalingene utvalget har kommet med.

Komiteen viser til at Grundutvalget foreslår at følgende kriterier må vurderes ved stillingstaken til om et legemiddel skal finansieres av det offentlige:

  • Sykdommens alvorlighet

  • Legemidlets effekt

  • Legemidlets kostnadseffektivitet

  • Behandlingens intensjon

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter utvalgets synspunkter på dette området, men er likevel i tvil om hva som menes med at legemidlene skal være kostnadseffektive. Disse medlemmer er av den oppfatning at det må legges størst vekt på legemidlets effekt, og at en ikke legger så stor vekt på krav fra staten om dokumentasjon i forhold til kostnadseffektivitet at norske pasienter må vente mye lenger på at et legemiddel skal bli tilgjengelig, enn nødvendig. Disse medlemmer vil påpeke at det alltid må være pasientenes behov for effektive legemidler som skal prioriteres.

Komiteen mener at det med dagens dokumentasjonsgrunnlag er vanskelig å sette noe skarpt skille mellom legemidler som er kostnadseffektive, og de som ikke er det. Etter komiteens oppfatning må merkostnadene forbundet med å inkludere et nytt legemiddel på blå resept-listen stå i et rimelig forhold til helsegevinsten, det vil si effekt utover dagens behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at et nytt legemiddel ikke kan vurderes isolert, i alle fall ikke så lenge det finnes noenlunde tilsvarende behandling for samme lidelse. Eksempelvis vil et legemiddel som gir liten forbedring for pasienten og samtidig er vesentlig dyrere enn etablert terapi, gi en marginal helseeffekt, som ikke vil stå i forhold til de økte kostnadene. Dette vil etter flertallets vurdering være en dårlig utnyttelse av helsevesenets ressurser.

Flertallet legger vekt på samarbeid mellom industrien og legemiddelkontrollen, blant annet ved at industrien selv redegjør for effekt og kostnader ved bruk av et nytt legemiddel i forhold til beste alternative behandling. Flertallet viser her til at Statens legemiddelkontroll har presentert retningslinjer for legemiddeløkonomiske analyser for industrien, og at disse fra 2000 er innført som en prøveordning for 2 år.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet i proposisjonen slutter seg til Lønning II-utvalgets syn på bruk av helseøkonomiske analyseredskaper. Lønning II-utvalget peker bl.a. på at:

«Analyseredskapenes rolle er å bidra til å informere beslutningstakere. De erstatter ikke vanskelige verdibaserte valg, omhyggelig vurdering, godt klinisk skjønn eller sunn fornuft. De kan således ikke være det eneste beslutningsunderlaget for prioriteringsbeslutninger. (...) Derfor er det viktig at disse analyseredskapene brukes med kunnskap om hvor langt de rekker, og at de suppleres med forståelse for hvordan sykehus og andre enheter i helsevesenet er organisert, og for det medisinske arbeidets karakter. Ikke minst er det viktig å få oppøvd evnen til kritisk refleksjon.»

Disse medlemmer slutter seg til dette, og understreker at legemiddeløkonomiske analyser er omstridte og usikre, og at disse ikke alene bør danne grunnlag for prioritering og valg mellom behandlingsalternativer.

Komiteen viser til at det står gjengitt i proposisjonen at ett av velferdsstatens sentrale mål er lik rett og lik tilgjengelighet til helsetjenester. For legemidlenes del innebærer dette at befolkningen må ha god tilgang til nødvendige medisiner ved langvarig sykdom, uavhengig av betalingsevne, bosted og sosial status. Komiteen er imidlertid klar over at systemet med parallellimport og referansepriser ikke fungerer tilfredsstillende. Departementet ser parallellimport som et viktig virkemiddel for å skape økt priskonkurranse i legemiddelmarkedet, men departementet sier også at en ser at parallellimport kan gi et mer uoversiktlig legemiddelmarked. Departementet sier videre at en fortsatt vil stille strenge krav til kvalitetssikring av parallellimporterte legemidler, for å motvirke feilbruk. Komiteen viser videre til at det i 1993 ble innført et referanseprissystem for synonympreparater. Som følge av EØS-avtalen ble det adgang til parallellimport, og fra 15. mars 1998 ble referanseprissytemet utvidet til også å gjelde parallellimporterte preparater og preparater som selges i konkurranse med parallellimporterte preparater. Utvidelsen ble beregnet å gi folketrygden en innsparing på 140 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at referanseprisordningen er svært omdiskutert. Så vel pasientorganisasjoner som profesjonsforeninger er motstandere av ordningen, og Den norske lægeforening skriver bl.a. dette i en høringsuttalelse om lov om apotek til sosialkomiteen:

«Hele denne ordningen har av legene blitt oppfattet som svært byråkratisk, tungvint og forbundet med masse feil og uklarheter.»

Det heter videre i uttalelsen:

«Ut fra Legeforeningens ståsted er det dessuten beklagelig at referanseprissystemet er utvidet til å omfatte likestilling av tabletter og kapsler, tabletter og resoribletter, tabletter og GIS-former og salver, liniment og kremer. Dette har også gitt grunnlag for meningsløs sammenblanding av legemidler som er svært uheldig for å bedre riktig legemiddelbruk.»

Disse medlemmer er også kjent med at størsteparten av den innsparingen som ble forventet, skyldes at pasientene må betale et referansepristillegg som følge av at de ønsker å kjøpe det eksakte preparatet som legen forskriver, eller det preparatet som en har brukt tidligere. Dette referansepristillegget kan ikke føres på frikortet. Disse medlemmer er også kjent med at leveringssikkerheten for parallellimporterte legemidler varierer mye.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det må stilles skjerpede krav til informasjon fra apotek til kunde i de tilfeller hvor det er foretatt et generisk eller parallelt bytte av medikamenter, og at apotekene i disse tilfellene får en lovpålagt plikt til også å informere legen om byttet. Legen på sin side må vurdere muligheten for parallelt eller generisk bytte ved forskrivingen, og eventuelt reservere seg mot slikt bytte hvis det antas å være medisinsk nødvendig i relasjon til den aktuelle pasienten. Disse medlemmer er enig i dette, og vil i likhet med departementet understreke at apotekene ikke under noen omstendighet har adgang til å overprøve det medisinske skjønn som ligger til grunn for en individuell reservasjon fra legens side.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som viktig at dersom det skal kunne nyttes parallellimporterte legemidler og synonympreparater, så skal dette bare kunne gjøres i samarbeid med den forskrivende lege. Dette fordi at det er den lege som forskriver et preparat som pasienten forholder seg til i behandlingsøyemed. Disse medlemmer frykter at dersom et apotek griper inn overfor en kunde som følge av at referanseprissystemet ikke dekker utgiftene til det forskrevne preparat, vil dette kunne skape tvil og usikkerhet hos pasienten som skal bruke legemidlet.

Komiteen viser til at ECON, Senter for økonomiske analyser, er engasjert for å evaluere referanseprissystemet, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000) der en slik evaluering er varslet. Denne evalueringen vil bli bred og ta for seg både kvalitative og kvantitative effekter. Komiteen legger vekt på at berørte aktører vil bli intervjuet, innsparinger og kostnader vil bli beregnet, vurdering vil bli gitt og evalueringen presentert i St.prp. nr. 1 (2000-2001).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at folketrygdens utgifter til legemidler på blå resept har økt sterkt de siste årene, en økning på ca. 65 pst. fra 1993 til 1998. Denne veksttakten synes også å fortsette, og de totale utgifter over folketrygden er i budsjettet for 2000 anslått til å bli 5,515 mrd. kroner. Flertallet ser det som nødvendig å stimulere til tiltak der folketrygdens ressurser utnyttes best mulig.

Med innføring av referanseprissystemet i 1993 og senere utvidelser har en ikke fått den innsparing som en hadde forventet, vesentlig fordi overgangen til billigere preparater har skjedd i et lavere tempo enn hva som ble antatt. Flertallet minner om at Rikstrygdeverkets undersøkelse viser at folketrygdens innsparinger i stor grad skyldes økt egenbetaling for pasientene.

Flertallet mener at det er sterke grunner som taler for at legemidlene bør kunne omsettes til lavere kostnad for folketrygden og for pasientene. Flertallet ser derfor fram til den bebudede evalueringen av referanseprissystemets innsparingseffekt i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.

Flertallet vil også anbefale at departementet utreder nærmere alternative eller supplerende ordninger som kan virke prisdempende på legemidler, og som skjermer pasientene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, ber Regjeringen undersøke muligheten for felles prisforhandlinger i Europa, noe som kunne være et viktig bidrag for at det enkelte land skal få en sterkest mulig forhandlingsposisjon overfor legemiddelprodusentene.

Komiteen viser til at økningen i forbruket av legemidler i hovedsak skyldes en økende andel eldre i befolkningen, samt at nye legemidler tas i bruk for pasientgrupper som tidligere ikke kunne tilbys behandling. Det norske legemiddelforbruket er fortsatt lavere enn det en finner i andre nordiske og mange andre europeiske land. Norske legemiddelpriser ligger på et europeisk gjennomsnittsnivå, til tross for den høye norske momsen på legemidler. Etter komiteens oppfatning er det viktig at utviklingen på legemiddelmarkedet følges nøye med sikte på å sikre riktig bruk av legemidler. Opprettelse av reseptbasert legemiddelstatistikk vil bidra positivt til dette.

For å begrense utgiftsveksten i blåreseptordningen mener komiteens medlemmer fra Høyre det bl.a. bør vurderes å ta ut billige preparater fra refusjonsordningen slik at den først og fremst sikrer at økonomisk evne ikke blir et hinder for at pasienter kan få tilgang på effektiv, men kostbar behandling for alvorlige lidelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at departementet foreslår å utrede et terapeutisk referanseprissystem. Disse medlemmer støtter ikke dette, og viser til at bl.a. Rikstrygdeverket har pekt på at selv om effekten for ulike preparater kan være like god målt på større grupper pasienter, gjelder ikke det uten videre for den enkelte pasient.

Disse medlemmer mener det vil være unaturlig å utrede innføring av et terapeutisk referanseprissystem nå, når departementet har varslet en bred evaluering av det eksisterende referanseprissystemet i budsjettet for 2001.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen ikke iverksette utredning av et terapeutisk referanseprissystem for legemidler.»

Komiteen viser til at fra 1. april 1984 ble det innført en ordning med et felles årlig utgiftstak for egenandeler til legemidler forskrevet på blå resept, legehjelp, psykologhjelp og reiser som trygden betaler for (egenandelstaket). Egenbetalingen ved de tjenester som inngår i ordningen, kvitteres på et spesielt kvitteringskort utstedt av Rikstrygdeverket. Når samlet egenbetaling fra årets begynnelse når egenandelstaket, innløses kvitteringskortet i et frikort. Komiteen viser til at departementet i proposisjonen uttaler at det vurderer å innføre en ordning der pasienten ved årets begynnelse kan kjøpe seg et frikort for det beløp som egenandelstaket utgjør. Komiteen vil vise til at denne ordningen ble behandlet i Innst. O. nr. 8 (1999-2000) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover. En enstemmig komité støttet der et forslag om å innføre et forsøk med forhåndsbetaling av egenandeler for helsetjenester. Komiteen vil videre vise til sin merknad der det står følgende:

«Komiteen har merket seg departementets forutsetning om at prøveordningen skal være frivillig, og at medlemmene i de aktuelle kommuner selv kan velge om de vil gå inn på prøveordningen eller fortsette dagens praksis.»

Komiteen vil vise til at Grundutvalget påpeker at dagens blåreseptforskrift åpner for at pasienter med alminnelige sykdommer kan få dekket sine utgifter både til kostbare og rimelige legemidler. Pasienter med sjeldne sykdommer får derimot bare dekket utgifter til kostbare legemidler.

Komiteen er meget godt fornøyd med at departementet i proposisjonen sier at en vil endre denne forskjellsbehandlingen av sykdomsgrupper, slik at det ytes den samme stønad til pasienter med alminnelige og sjeldne sykdommer.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener imidlertid at blåreseptordningen fortrinnsvis bør forbeholdes refusjon av kostbare legemidler for alvorlige og kroniske lidelser. Dette er viktig for å sikre et sosialt likeverdig legemiddeltilbud. Disse medlemmer mener derfor billige legemidler ikke bør refunderes til noen sykdomsgrupper.

Komiteen har merket seg at Grundutvalget tar for seg problematikken rundt egenandeler, og drøfter hvorvidt det skal være like egenandeler for alle. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at det er nedsatt et internt utvalg i departementet som skal se på hele området rundt egenandeler i helsevesenet. Komiteen vil derfor behandle dette saksfeltet når dette utvalgets innstilling foreligger.

Komiteen viser for øvrig til at en samlet komité i Budsjett-innst. S. nr. 11 (1999-2000) viser til at Regjeringen er bedt om å igangsette en gjennomgang av bruken av egenbetaling bl.a. med sikte på å skjerme funksjonshemmede og kronikere for utgifter de har, utover det som dekkes under frikortordningen. Komiteen viser til at Regjeringen har varslet en slik gjennomgang og vurdering i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.

Komiteen viser til at Grundutvalget tar til orde for å myke opp gjeldende praksis om at pasienten har rett til gratis medisiner ved sykehusopphold. Utvalget ønsker derfor å åpne for at det skal kunne gis anledning til at det i sykehusavdeling og ved korttids- og avlastningsopphold i sykehjem kan brukes av pasientens egne blåreseptinnkjøpte legemidler de første dagene dersom avdelingen ikke har det aktuelle legemiddel for hånden. Komiteen er imidlertid glad for at departementet ikke finner grunnlag for å endre dagens praksis.

Komiteen mener at en del kostbare medikamenter som brukes i sykehusenes pasientbehandling, i altfor liten grad fanges opp av DRG-enhetsprisene, noe som kan føre til at pasientene pga. sykehusenes økonomi ikke til enhver tid får optimal medikamentell behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er oppmerksom på at f.eks. poliklinisk cellegiftbehandling ved sykehus i noen tilfeller kan medføre betydelige medikamentutgifter. Flertallet ser det likevel som viktig å opprettholde skille mellom finansiering av legemidler i og utenfor institusjon. Sykehusene behøver også kostbare medikamenter for enkelte andre pasientgrupper, og det kan være uheldig å innføre spesialordninger for en spesiell gruppe.

Flertallet forutsetter at det i gjennomgangen av ISF-ordningen og eventuell justering av DRG-vektene tas høyde for de kostnader som ligger i å benytte nye og effektive medikamenter, eksemplifisert gjennom nye cellegiftmedikamenter for kreftpasienter.

Flertallet viser også til at sykehusene gjennom LIS-samarbeidet har oppnådd vesentlig lavere medikamentpriser enn Rikstrygdeverket og blå-reseptordningen. Flertallet har merket seg den positive effekt LIS-samarbeidet har hatt på sykehusenes legemiddelutgifter, og ønsker ikke at en gruppe kostbare medikamenter skal unndras fra dette systemet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti er blitt gjort kjent med at i forbindelse med medikamentell cellegiftbehandling ved de enkelte sykehus må utgiftene til cellegiftkuren dekkes over det enkelte sykehus’ driftsbudsjett. Disse medlemmer viser til at denne ordningen i en situasjon med en anstrengt sykehusøkonomi har ført til at den enkelte kreftpasient ikke får den kuren som er best i det enkelte tilfelle grunnet økonomiske forhold. Når taket er nådd, kan ikke sykehusene lenger tilby optimal behandling. I realiteten er dette rammefinansiert behandling av pasienter med svært alvorlig diagnose.

Kreftbehandling skiller seg fra andre behandlinger ved at medisineringen i det vesentlige foregår på sykehus. Det meste av medisineringen av andre store sykdomsgrupper, f.eks. hjertelidelser, skjer utenfor sykehus ved at pasientene får medisinene på blå resept. Disse medlemmer viser til at departementet i lang tid har arbeidet med løsninger på dette problemet innenfor rammen av DRG-systemet. Disse medlemmer er gjort kjent med at departementets løsning vil være å differensiere de såkalte DRG-satsene for poliklinisk kreftbehandling slik at disse bedre skal kunne gjenspeile forskjeller i medikamentkostnader. Det kan i og for seg være en hensiktsmessig løsning, forutsatt at man også er villig til å legge inn mer penger. Disse medlemmer er kjent med at departementet vil legge frem sitt syn på dette i den sak om sykehusøkonomien som Stortinget ba om i forbindelse med behandlingen av budsjettet. Dersom departementet der ikke foreslår en tilfredsstillende DRG-basert løsning med tilstrekkelige midler, vil disse medlemmer gjenta forslaget fra behandlingen av Kreftmeldingen om å refundere sykehusenes utgifter til medikamentell kreftbehandling over blåreseptordningen.

Komiteen viser til at departementet anser at tilgjengeligheten til legemidler gjennom apotek og medisinutsalg er forsvarlig, og påpeker at en mer tilfeldig tilgjengelighet til reseptfrie legemidler kan bidra til å redusere forbrukernes respekt og forsiktighet ved bruk av legemidler. Departementet peker videre på at også reseptfrie legemidler kan ha alvorlige, og endog livsfarlige bivirkninger.

Komiteen vil påpeke at det i dag finnes ca. 1 300 medisinutsalg i Norge. Disse finnes først og fremst ute i distriktene der det ikke anses for regningssvarende med et eget apotek. Disse medisinutsalgene er imidlertid eid av et apotek, som også sørger for at en viss form for opplæring av personale blir gitt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at det ikke er hvem som eier disse skapene som er avgjørende for om slikt salg er forsvarlig eller ikke, men at kunden får det produktet som vedkommende har behov for. Disse medlemmer kan ikke se noen forskjell på dagens ordning med medisinutsalg underlagt et apotek, og at det skal kunne tillates salg av reseptfrie legemidler i dagligvarehandelen etter gitte retningslinjer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at departementet skriver følgende om salg av reseptfrie legemidler utenom apotek:

«Departementet vil i samarbeid med sine faginstanser vurdere salg av reseptfrie legemidler utenom apotek på nytt tre år etter at ny apoteklov har trådt i kraft, etter at man har vunnet tilstrekkelig erfaring med det nye apoteksystemet».

Disse medlemmer viser til at departementet i brev til saksordfører skriver at spørsmålet om apotekenes enerett til legemiddelsalg og spørsmålet om salg av reseptfrie legemidler utenom apotek ikke lovreguleres i apotekloven, men i legemiddellovens § 16, der det heter i annet ledd:

«Detaljomsetning av legemidler må, med de unntak som er fastsatt i eller i medhold av denne lov, bare forestås av apotek».

Disse medlemmer viser imidlertid til at departementet kan åpne for salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek ved å gi forskrifter om dette i medhold av § 16 siste ledd som lyder:

«Departementet kan i forskrift bestemme at visse reseptfrie legemidler skal kunne selges av kjøpmenn samt gi nærmere bestemmelser for slikt salg».

Disse medlemmer finner det imidlertid mest hensiktsmessig at adgangen til å selge reseptfrie legemidler utenom apotek også hjemles i den nye apotekloven, jf. merknader og forslag til § 6-7.

Disse medlemmer vil vise til at et salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek kan gjøres på en rekke forskjellige måter, f.eks. i egne medisinskap i butikkene, «butikk i butikken-konseptet», eget personale, aldersgrenser etc. Disse medlemmer vil be om at det utarbeides forskrifter som åpner for salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter som åpner for at salg av reseptfrie legemidler kan skje utenfor apotek.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at reseptfrie legemidler og legemidler unntatt reseptplikt pga. ordningen med småpakninger i dag kun omsettes i apotek og medisinutsalg. Flertallet viser også til at en rekke reseptpliktige legemidler de senere år er unntatt fra reseptplikten ved at de selges i små pakninger.

Flertallet registrerer at det fra flere hold er reist krav om at disse legemidlene også skal kunne selges i dagligvarebutikkene. Flertallet ber departementet vurdere om en oppmyking av dagens regelverk er aktuelt.

Flertallet støtter for øvrig departementet i at en slik vurdering legges fram om 3 år etter at ny apoteklov har virket en tid.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge har sluttet seg til det europeiske legemiddelsamarabeidet EMEA. Disse medlemmer ber departementet vurdere hvilke legemidler det bør være reseptplikt for, på bakgrunn av praksis i andre land.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, er enig i at eierkonsesjon skal kunne tildeles andre enn farmasøyter, og mener at dette vil kunne føre til en bedre apotekdekning på landsbasis og mulighet for lavere priser på de fleste varer i apotekene på sikt. Flertallet er videre enig i at reseptar fortsatt skal kunne bestyre apotek under overoppsyn av en farmasøytisk kandidat.

Komiteen legger vekt på at adgangen til å bruke reseptarer som apotekbestyrere ikke gjøres videre enn etter dagens lov, og mener dette er viktig for å sikre den høyeste farmasifaglige kompetanse i hvert apotek.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke betydningen av at det gjennomføres etableringskontroll, dvs. konsesjonstak i sentrale strøk av landet. Denne ordningen er i det minste nødvendig å opprettholde til en har en tilstrekkelig dekning av personell med farmasøytisk embetseksamen. Uten en slik begrensning vil mangelen på slikt fagpersonell gjøre det umulig både å opprettholde og å etablere nye apotek i distrikts-Norge.

Flertallet mener også at apotekavgiften fortsatt må innrettes slik at mindre apotek kan opprettholde sin virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er imot at det skal kunne settes tak på antall konsesjoner i gitte geografiske områder. En slik begrensning vil etter disse medlemmers mening bidra til å redusere muligheten til konkurranse og derav følgende mer riktige, lave priser for brukerne. Disse medlemmer deler ikke departementets frykt for en reduksjon av antallet farmasøyter i distriktene og mener at behovet vil styre farmasøytisk personell dit hvor behovet er størst.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser for øvrig til sine merknader til § 2-2.

Komiteen ser behov for en økning av utdannelseskapasiteten for farmasøyter og ber Regjeringen se nærmere på muligheten for en slik økning snarest mulig. Komiteen ber om at eventuell ledig utdanningskapasitet for farmasøyter ved Universitetene i Tromsø og Oslo utnyttes til å øke utdanningen av denne arbeidsgruppen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er av den oppfatning at etablering av apotek bør foregå på et friest mulig grunnlag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker heller ikke begrensninger i antall apotek under den enkelte driftskonsesjonær, og mener at kundenes rett til og behov for informasjon og faglig veiledning vil bli godt ivaretatt gjennom de krav som stilles til bemanningen ved det enkelte apotek.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at disse medlemmer ikke går inn for en todelt konsesjonsordning, jf. merknader og forslag til § 2-2 og kap. 3.

Komiteen mener at det må være et statlig ansvar at alle landets innbyggere har adgang til apotektjenester i rimelig nærhet, og at staten derfor må legge til rette for at det blir attraktivt å etablere apotek i områder der det ikke finnes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg derfor til at det kan være aktuelt å knytte vilkår om drift i et næringssvakt område til konsesjon til apotek i et næringssterkt område slik § 2-8 e) i lovforslaget åpner for.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger vekt på at ordningen med driftskonsesjoner sikrer forankring av farmasøytisk kandidat i det enkelte apotek, og sikrer vedkommende en sterk faglig stilling i forhold til eksterne eiere. Dermed opprettholdes dagens faglige nivå, som i dag sikres gjennom kravet om at den enkelte bevilgningshaver (apoteker) må være farmasøytisk kandidat.

Komiteen har merket seg at ca. 80 pst. av landets apotek nå har knyttet seg til én kjede, Apokjeden. Komiteen er kjent med at dette ikke representerer en eierkonsesjon, men at kjededannelsen er et innkjøps- og markedsføringssamarbeid. Komiteen er bekymret over den raske og omfattende kjededannelsen i forkant av Stortingets behandling av ny apoteklov.

Komiteen frykter at en så sterk konsentrasjon i en kjededannelse kan innebære et tilnærmet nasjonalt apotekmonopol. Det er en situasjon forbrukerne ikke vil være tjent med.

Komiteen er videre kjent med at forhandlinger mellom grossistfirmaet Tamro og Apokjeden er sluttført og tilsier at Tamro vil kjøpe seg inn i Apokjeden med en eierandel på 23 pst. Videre er komiteen kjent med at avtalen tilsier at Apokjeden forplikter seg på å bruke Tamro som sin eneste grossist, riktignok forutsatt at de kan levere varene som etterspørres til konkurransedyktige priser.

Komiteen må anta at dette eierforholdet i stor grad fastlegger hvor innkjøpene vil bli plassert.

Komiteen ser med uro på en konkurransesituasjon som dermed preges av en kjede med tilnærmet monopolstilling i markedet, og som knytter seg opp til en eneste grossist som attpå til går inn som eier i Apokjeden.

Komiteen vil minne om at Norsk medisinaldepot i januar 2000 faktisk hadde en markedsandel i grossistleddet på 72,6 pst. Dette firmaet har ikke fått avtale med Apokjeden, og det har heller ikke grossistfirmaet Holtung.

Komiteen er gjort kjent med at utenlandske aktører posisjonerer seg i forhold til det norske markedet. Komiteen er usikker på den virkning dette kan få for apotek som ikke finnes attraktive nok til å bli med i slike kjeder, samtidig som kjeder gjennom eierforhold til svært mange apotek kan bli for dominerende i markedet.

Komiteen ber om at Stortinget i forbindelse med evalueringen av loven blir orientert om og i hvilken grad slike kjededannelser gir seg utslag i sparte utgifter for pasienten og for folketrygdens utgifter til refusjoner.

Komiteen frykter at en så sterk konsentrasjon i en kjededannelse kan gi monopollignende tilstander. Komiteen mener derfor at Konkurransetilsynet bør vurdere ulike sider ved slike kjededannelser.

Komiteen ser behovet for at det ved vurdering av søknad om eierkonsesjon for apotek skal kunne legges vekt på konkurransemessige hensyn, slik at en unngår at én eier eller én kjede får en for dominerende stilling i markedet. Komiteen understreker imidlertid at apotekene i næringspolitisk sammenheng i størst mulig grad må underlegges de samme rammevilkår som annen næringsvirksomhet. Det vil derfor ligge under konkurransemyndighetenes ansvarsområde å føre tilsyn med og eventuelt gripe inn i konkurransesituasjonen i apotekmarkedet dersom forholdene tilsier det. Det overordnede redskapet i arbeidet med å skape sunne konkurranseforhold i apotekmarkedet vil derfor fortsatt være den alminnelige konkurranselovgivningen. Bruk av konkurransemessige hensyn i konsesjonsbehandlingen ved søknad om eierkonsesjon til apotek vil ikke endre dette utgangspunktet.

Komiteen forutsetter at Apokjedens dominerende posisjon i apotekmarkedet følges nøye av konkurransemyndighetene og av departementet som øverste myndighet for tildeling av bevilling etter gjeldende lov og eierkonsesjon etter ny lov. Komiteen sier seg fornøyd med at departementet siden forslaget til ny apoteklov ble fremlagt, har ført en restriktiv politikk med hensyn til å tillate dagens apotekere å ekspandere ytterligere med nye filialer og nye medisinutslag når hensikten eller virkningen har vært å blokkere for nye aktører og fremtidig konkurranse i apotekmarkedet.

Komiteen mener departementet bør ha en lovhjemmel til å begrense antall eierkonsesjoner i kjeder ut fra konkurransemessige hensyn, og viser til sitt endringsforslag til § 2-2.

Etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyres oppfatning er forbrukerne og konkurransen i apotekmarkedet tjent med at det ikke legges unødvendige hindringer i veien for at nye aktører kan utfordre etablerte apotek eller kjeder som Apokjeden. Disse medlemmer advarer mot at et etableringstak i byene slik flertallet legger opp til, vil bidra til å svekke konkurransen i byene og sementere etablerte kjeders dominerende posisjon.

Disse medlemmer viser til at departementet i proposisjonen understreker at

«faren for misbruk av markedsmakt øker hvis mulighetene er begrenset for nyetableringer av konkurrerende apotek. Konsesjonstak i sentrale strøk vil være en begrensende faktor for nyetableringer.»

Disse medlemmer slutter seg til denne vurderingen.

Komiteen er enig med departementet i at det er sannsynlig at en for stor del av de legemidler som forskrives, ikke blir benyttet. Dette representerer også etter komiteens mening store verdier for folketrygden, som ikke kommer til nytte. Komiteen innser at det ikke vil være praktisk eller økonomisk mulig å tilpasse medikamentpakningene til ethvert behov, men komiteen anser det som riktig å prøve ut en ordning ved utvalgte apotek, der startpakninger forberedes for en måneds forbruk. Komiteen vil imidlertid understreke at hensynet til brukerne må veie tyngst ved utprøvingen av denne typen startpakninger. Det er derfor etter komiteens mening viktig at ordningen evalueres etter en prøveperiode slik at man sikrer seg mot innføring av en ordning som ikke er tjenlig for flertallet av brukerne.

Komiteen viser til departementets forslag om at folketrygden skal dekke utgifter til dosedispensering og vil støtte en slik ordning under forutsetning av at tiltaket evalueres etter en relativt kort periode, med en vurdering av de innsparinger som måtte fremkomme og av konsekvensene for brukerne.

Komiteen viser for øvrig til Grundutvalgets oppfatning av edb-baserte sykdomshåndteringssystemer og er enig i at det ikke tas noe statlig initiativ til utvikling og implementering av slike systemer. Komiteen ser det imidlertid som sansynlig at slike sy­stemer vil oppstå i fremtiden, men vil overlate en eventuell utvikling av disse til andre aktører i dagens situasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 vedtok å be Regjeringen utrede tiltak for å sikre riktig legemiddelbruk.

Disse medlemmer viser til Grundutvalgets forslag om opprettelse av reseptbasert legemiddelstatistikk. I sin høringsuttalelse pekte Helsetilsynet på at dette er et «helt nødvendig verktøy for tilsyn og rådgivning for å bidra til riktigere legemiddelbruk både faglig og økonomisk og for å motvirke uforsvarlig rekvirering». Disse medlemmer har merket seg at departementet vil arbeide videre med dette. Departementet viser i proposisjonen til at opprettelse av individbasert reseptstatistikk krever lovhjemmel og nødvendige konsesjoner i tråd med ny lov om helseregistre og personregisterloven. Disse medlemmer ber Regjeringen legge frem forslag for Stortinget om opprettelse av reseptbasert legemiddelstatistikk. Disse medlemmer understreker at den enkelte pasient må anonymiseres i en slik statistikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at dagens ordning med forsendelse av legemidler fra apotek fungerer tilfredsstillende. Flertallet vil ikke gå inn for en ordning med postordreapotek, da det frykter at dette vil kunne rive bort noe av grunnlaget for distriktsapotekene.

Flertallet frykter også at kundene i et postordreapotek i uheldig grad mister kontakten med sitt apotek. Dette gir apoteket liten mulighet til å gi pasientene nødvendig veiledning, noe som kan være av stor verdi for personer som bruker flere medikamenter samtidig, og der uriktig medikamentbruk kan ha uheldige og for pasienten uforutsigbare virkninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser postordreapotek som en fremtidsrettet og kundevennelig form for medisinutsalg. I et land med den geografiske utstrekning og struktur som Norge har, mener disse medlemmer at postordreapotek vil bli et godt tilbud til pasientgrupper i mange deler av landet. Disse medlemmer vil imidlertid begrense postordreapotekets virkeområde til å omfatte kronikere som har behov for å motta samme medisin over lange tidsperioder. Disse medlemmer vil derfor gå inn for at postordre­apotek skal kunne etableres, og at slikt apotek skal kunne betjene pasienter med kroniske lidelser som kan motta pakninger som inneholder dekning av behovet for tre måneder av gangen. En slik tjeneste vil etter disse medlemmers mening gjøre hverdagen lettere for mange pasienter med kroniske plager. Disse medlemmer forutsetter at krav til kompetanse, bemanning og informasjon skal gjelde for postordreapotek etter samme regler som for vanlig apotek.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at forbrukernes ønske om bedret tilgjengelighet for legemidler blir godt ivaretatt med disse medlemmers forslag om fri etablering av apotek og salg av reseptfrie legemidler utenom apotek, slik at postordreapotek ikke lenger fremstår som nødvendig. Disse medlemmers forslag sikrer på en langt bedre måte enn postordreapotek at forbrukerne får informasjon og veiledning om bruk og feilbruk av legemidler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at fraktrefusjonsordningen sikrer legemiddelbrukere som bor langt fra nærmeste apotek, forsendelse av reseptmedisiner fraktfritt. «Fjernkundene» betaler det samme som om de hadde hentet medisinene på apoteket. Ordningen ble administrert og betalt av Norsk medisinaldepots avanse til og med 1992. Senere er fraktrefusjonsordningen finansiert av apotekavgiften. Helsetilsynet har ansvaret for ordningen, og Norges Apotekerforening (NAF) administrerer ordningen etter nærmere avtale.

Apotek med «fjernkunder» har kontakt med både forskrivende lege og legemiddelbrukeren. Apotekpersonalets kunnskap om både forskriver og «fjernkunde» er et kvalitetssikringsledd i forhold til et helsepolitisk mål om riktig legemiddelbruk. Tilstrekkelig oversikt over kundens samlede medisinbruk, blant annet med hensyn til interaksjoner, er også relevant.

I 1998 (1999-tallet foreligger ikke) ble det sendt nesten 1,7 millioner medisinpakker hovedsakelig fra apotek på Vestlandet og i Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. I 1995 sendte 1/3 av apotekene flere enn 100 medisinpakker ukentlig.

Flertallet vil påpeke at Apotekergruppen i EU sier et samlet nei til postordresalg av medisiner. Resultatet til nå er at EU tillater landene å innføre nasjonale forbud mot postordresalg av medisiner. EUs ministerråds holdning er videre at telekjøp av alle medisiner forbys. På samme måte mener farmasøytene i EU at postordresalg av medisiner, salg av medisiner over internett og andre bestillingssystemer må forbys av hensyn til – som det heter i resolusjonen – «EU-borgernes helse».

Komiteen mener det er nødvendig at departementet vurderer retningslinjer og mekanismer for fastsetting av apotekavansen.

Stortinget selv har gjort vedtak om regulering av apotekavansen uten nærmere utredning om grunnlaget for slik regulering, og departementet har også foreslått endringer uten at dette har vært knyttet til kontrollerbare kriterier for fastsetting av avansenivå.

Komiteen mener at det både for Stortinget som vedtaksmyndighet og for apoteknæringen selv er viktig med mest mulig klare retningslinjer på dette området, og ber departementet utarbeide helhetlige og mest mulig entydige regler som grunnlag for fastsetting av apotekavansen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen på egnet måte forelegge Stortinget et opplegg der kriterier for fastsetting av apotekenes avanse utredes og klargjøres.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i likhet med departementet understreke den betydning som en styrking av tilsynet med apotek har i et friere apotekmarked. Flertallet forutsetter at det nødvendige tilsyn er på plass når apotekloven settes i kraft.

Komiteen, viser til den gjennomgangen av organiseringen av den statlige legemiddelforvaltningen i samarbeid med fagetatene som departementet har satt i gang. Etter komiteens mening er det behov for betydelige endringer innenfor dette området, og komiteen anser en klargjøring av ansvarsområder og en bedring av kompetansen innen legemiddeløkonomi og europeisk legemiddelregelverk for viktige faktorer på dette området.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet i samråd med fagetatene har startet en gjennomgang av organiseringen av den statlige legemiddelforvaltning, og at det legges opp til å fremme forslag om nødvendige organisatoriske endringer med eventuelle budsjettmessige konsekvenser for Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2000.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det i denne sammenheng bør vurderes å samle den statlige legemiddelforvaltningen under ett ansvarsområde.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at legemiddelforvaltningen i Norge i dag er preget av byråkratiske ordninger som fører til for lang behandlingstid for søknad om godkjenning, og som er uoversiktlig. Disse medlemmer vil be Regjeringen fremme forslag om å opprette et Statens legemiddelverk som skal ha det samlede ansvar for dette viktige området, slik departementet foreslo allerede i Ot.prp. nr. 43 (1991-1992).

Komiteen viser til at informasjon, kunnskapsformidling og faglig debatt mellom farmasøytisk industri, legestanden og andre aktører i helsevesenet er viktig for utvikling og riktig bruk av legemidler og hjelpemidler til beste for pasienter, klienter og brukere. Det er derfor etter komiteens mening viktig at muligheten til slik virksomhet ikke hindres, og at medisinsk og teknisk utvikling ikke hemmes. Komiteen er også oppmerksom på de farer som kan oppstå ved habilitetskonflikter og mangel på objektivitet fra bl.a. helsepersonells side som kan oppstå ved for tett samarbeid mellom f.eks. legemiddelindustrien og representanter for legestanden. Komiteen viser derfor bl.a. til Legemiddelindustriforeningens arbeid med et regelverk og prosedyrer for bedre etiske retningslinjer for forholdet mellom leger og lemiddelindustri.

Komiteen viser til at proposisjonen tar opp visse forhold knyttet til legemiddellovens § 20, som omhandler forbud mot medisinsk reklame. Det har ifølge proposisjonen fremkommet synspunkter om at denne bestemmelsen tolkes for strengt. Det vises blant annet til at det er fremholdt at Statens legemiddelkontroll anser påstanden «hjelper mot sår hals» som medisinsk. Dersom denne påstanden inngår i en reklame for en vare som ikke er legemiddel, vil reklamen være lovstridig. Komiteen vil også vise til at departementet skriver at:

«Anvendelsen av legemiddellovens § 20 forutsetter i dag en faglig skjønnsutøvelse for hva som skal anses som en medisinsk påstand i reklame.»

Komiteen vil på bakgrunn av blant annet henvendelsen fra Bransjerådet for Naturmidler be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endring av legemiddellovens § 20, slik at en kan få en fullstendig gjennomgang av dette feltet. Komiteen ber også om at den dispensasjon som Bransjerådet for Naturmidler har fått, fortsatt skal gjelde fram til Stortinget har fått behandlet saken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber departementet vurdere å gi homøopatene rett til å kjøpe homøopatmedisin direkte fra grossist og selge denne medisinen til sine pasienter.

Disse medlemmer viser til at Apotekforeningen i møte med sosialkomiteen har uttrykt at apotekerne har liten kompetanse om homøopatmedisiner og dermed har mindre mulighet til å gi faglige råd.

Disse medlemmer ber om at Stortinget blir orientert på egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 1-3 bokstav f lyde:

Postordreapotek: salgs- og tilvirkningssted for legemidler til sluttbruker som ikke er fysisk tilgjengelig for publikum, og som kan sende legemidler, etter skriftlig eller muntlig bestilling i henhold til innlevert resept, i postoppkrav til sluttbruker;

Punktene f), g), h), i), j), k) og l) i proposisjonens lovforslag blir henholdsvis g), h), i), j), k), l) og m).

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 1-3 bokstav b, c og f lyde:

  • b) hovedapotek: det apotek hvor den faglig ansvarlige har den stedlige ledelsen når vedkommende også er faglig ansvarlig for filialapotek.

  • c) filialapotek: apotek under stedlig ledelse av en apotekbestyrer, men under samme apotekkonsesjon som et hovedapotek.

  • f) apoteker: faglig ansvarlig for drift av apotek etter § 3-1.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 1-4 lyde:

For å eie apotek kreves offentlig godkjenning i form av konsesjon til eierskap til apoteket etter kap. 2.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser ikke grunnlag for å begrense apotekenes muligheter til å velge egennavn slik departementet foreslår. Disse medlemmer har merket seg at departementet i merknadene til paragrafen mener at dagens navn på apotek, som ofte er basert på dyrenavn kan godtas, mens «spektakulære navn» bør unngås. Departementet slutter seg til en høringsuttalelse fra Norges Farmaceutiske Forening, som advarer mot navn som f. eks. «Helseapoteket» eller «Sunnhetsapoteket».

Disse medlemmer mener apotekenes valg av navn ikke bør reguleres ut over at det skal gå frem av navnet at det er et apotek.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 1-5 første ledd lyde:

Apotek skal betegne seg utad med ordet apotek. Sykehusapotek kan betegne seg utad som sykehus­apotek.»

Komiteen mener at konkurransemessige hensyn bør kunne legges til grunn ved vurdering av søknad om eierkonsesjon for apotek, for å hindre at én eier eller kjede får en for dominerende stilling i markedet.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader under punktet Konsesjon i de generelle merknadene.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 2-2 annet ledd lyde:

Departementet kan i forskrift fastsette regler som begrenser retten til konsesjon etter denne paragraf dersom konkurransepolitiske hensyn tilsier det.

Departementet kan også fastsette regler som begrenser retten til konsesjon etter denne paragraf dersom hensynet til en geografisk forsvarlig fordeling av farmasøytisk personell tilsier det. Slike regler kan ikke begrense erververens rett til apotekkonsesjon ved erverv av et eksisterende apotek og eierens rett til ny konsesjon for eksisterende apotek ved omdannelse av eierform.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, foreslår at lovforslagets § 2-2 annet ledd blir tredje ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil stemme mot § 2-2 tredje ledd i komiteens tilråding.

Disse medlemmer kan ikke se at det skulle foreligge noe grunnlag for at det skal kunne stilles spesielle krav til styremedlemmene i et foretak som søker apotekkonsesjon utover de krav som i dag ligger i aksjeloven. Disse medlemmer er av den oppfatning at det er tilstrekkelig at det stilles krav om vandelsattest for foretakets daglige leder dersom søker er en juridisk person.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 2-2 første ledd bokstav a) lyde:

Søker må ved politiattest dokumentere hederlig vandel. Er søkeren en juridisk person, gjelder vandels­kravet foretakets daglige leder. For ansvarlige selskaper uten styre gjelder kravet alle selskapsdeltakerne.»

Komiteens medlemmer fra Høyre kan vanskelig se at det er behov for en todelt konsesjonsordning hvor det skilles mellom eier- og driftskonsesjon. Disse medlemmer frykter at en delt konsesjonsordning i for stor grad vil legge til rette for konflikt mellom eier og apoteker. At departementet skal avgjøre i saker hvor det er uenighet mellom eier og faglig ansvarlig, vil også kunne legge til rette for konflikt. I en todelt ordning vil eier i stor grad bli frikoblet fra det faglige ansvaret, og det legges nærmest til rette for at eier ikke skal engasjere seg i faglige spørsmål knyttet til apotekdriften. Det vil etter disse medlemmers oppfatning være uheldig.

Disse medlemmer mener det er tilstrekkelig med en konsesjonsordning der man bare må søke konsesjon for eierskap. Eieren skal sørge for at de krav som i lovforslagets § 3-2 settes til farmasøyt for å få driftskonsesjon, oppfylles ved å ansette farmasøyt som daglig ansvarlig. Den faglig ansvarlige for apotekdriften vil da fortsatt måtte være en farmasøyt, samtidig som en slik ordning i større grad vil oppfordre eier til å engasjere seg i faglige spørsmål knyttet til driften.

Disse medlemmer mener i tråd med den ene halvdel av Strømutvalget at det bør være fri etableringsadgang for apotek. Søknader om eierkonsesjon til apotek bør bare vurderes ut fra objektive kriterier knyttet til oppfyllelse av faglige krav. Disse medlemmer viser til Konkurransetilsynets høringsuttalelse, hvor det pekes på at etableringstak i byer og tettsteder vil være et lite egnet virkemiddel for å avhjelpe mangel på farmasøytisk arbeidskraft i distriktene.

Etableringsstopp vil gi mindre effektiv konkurranse i byene. Uten et tilstrekkelig press på kostnader kan dette føre til at apoteker i byene ansetter flere farmasøyter enn det som er nødvendig for å sikre forsvarlig drift. Allerede i dag har byapotekene langt flere ansatte farmasøyter enn tilsvarende apotek i distriktene.

Det er ikke slik at farmasøyter som ikke får jobb på et apotek i den byen de bor, automatisk vil søke seg mot apoteker i distriktene. Sannsynligheten for at de i så tilfelle vil søke seg til legemiddelindustrien eller andre arbeidsgivere med behov for farmasøytisk arbeidskraft er vel så stor. Dersom mangel på farmasøytisk arbeidskraft skulle vise seg å bli et problem i enkelte deler av landet, mener disse medlemmer at positive virkemidler på linje med de stimuleringstiltak som er satt i verk for å få leger til distriktene, må tas i bruk.

Disse medlemmer viser til at fri etablering vil gjøre det lettere for nye aktører å utfordre Apokjedens dominerende posisjon.

Disse medlemmer viser for øvrig til sitt forslag til lovens kap 3.

Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg til at personer som har forskrivingsrett eller er tilknyttet legemiddelprodusenter, ikke skal kunne eie apotek. Disse medlemmer mener imidlertid at denne begrensningen ikke bør gjelde dersom søkeren har slike nærstående, f.eks. dersom den som søker eierkonsesjon for apotek, er gift med en lege. Slike eierbegrensninger kan gjøre det vanskeligere å få akademikerpar med etterspurt kompetanse til å etablere seg i distriktene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 2-3 første ledd bokstav a lyde:

Søkeren har rekvireringsrett for legemidler, er industriell tilvirker av legemidler eller er tilknyttet slik tilvirker eller foretak som tar syke i behandling.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke betydningen av at apotekkonsesjon kan gis til kommuner og fylkeskommuner og til foretak som eies helt av en kommune eller fylkeskommune.

Flertallet støtter derfor departementets forslag om at disse kan få konsesjon dersom det er behov for apotek på stedet og ingen private aktører vil etablere seg. Dette innebærer også bl.a. at flere kommuner kan gå sammen om å etablere apotek.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at proposisjonen åpner for at stat og fylkeskommune kan være innehavere av konsesjonen til sykehusapotek, og likeså heleide statlige og fylkeskommunale foretak, men at også private stiftelser kan eie sykehusapotek, og at konsesjonen til sykehusapotek kan gis andre private aktører dersom det finnes hensiktsmessig.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at gjeldende lov har en åpning for det samme, og er enig i at dette videreføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener sykehusapotekene må fristilles og drives på linje med andre apotek, under de samme vilkår slik at betingelsene for drift av apotek er like, og konkurransen får anledning til å fungere.

Disse medlemmer mener at sykehusapotek skal likestilles med og konkurrere med andre apotek også når det gjelder leveringsrett.

Disse medlemmer viser til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 2-5 annet ledd lyde:

Konsesjon til sykehusapotek kan også gis til privat søker som oppfyller kravene i § 2-2 jf. § 2-3.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at disse medlemmer i sine generelle merknader påpeker at det skal være fri etablering av apotek i Norge, og ser på bakgrunn av dette ingen grunn til at kommunene skal uttale seg før en etablering av et nytt apotek i den gjeldende kommune.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag til endring av § 2-6:

«I lov om apotek skal § 2-6 lyde:

§ 2-6 Kommunal høring m.v.

Kommunen kan ta opp spørsmålet om opprettelse av apotek med departementet hvis kommunens behov for apotektjenester ikke er dekket.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 2-7 bokstav a) annet punktum lyde:

Tillatelse til å ha medisinutsalg kan kalles tilbake med 6 måneders varsel.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at det kan være aktuelt å knytte vilkår om drift i et næringssvakt område til konsesjon til apotek i et næringssterkt område slik § 2-8 e) i lovforslaget åpner for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den mening at det ikke skal kunne settes de vilkår som fremkommer under bokstav e) i første ledd i lovforslaget, for å kunne få apotekkonsesjon, og vil derfor stemme mot § 2-8 første ledd bokstav e).

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 2-13 annet ledd bokstav e lyde:

ved apotekers oppsigelse, dersom denne er begrunnet i uforsvarlige rammevilkår for driften.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 3-4 første ledd første punktum lyde:

I tillegg til hovedapotek kan det gis tillatelse til drift av flere filialapotek og postordreapotek, som hver skal være under stedlig ledelse av en apotekbestyrer godkjent etter § 4-2, hvis apotekkonsesjonæren godtgjør at:»

«I lov om apotek skal § 3-4 fjerde ledd lyde:

Departementet kan gi forskrifter om innhold og omfang når det gjelder postordreapotek.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader til § 2-2. Etter disse medlemmers oppfatning vil en todelt konsesjonsordning bli unødvendig byråkratisk, samtidig som den på en uheldig måte kan bidra til å frikoble apotekets eier fra det faglige ansvaret for apotekdriften. Disse medlemmer understreker betydningen av at en farmasøyt har ansvaret for den faglige ledelsen av apoteket. Disse medlemmer vil foreslå en løsning hvor det kreves konsesjon for å eie apotek, og det settes som krav til eieren at farmasøyt som oppfyller kravene i proposisjonens § 3-2, skal være faglig ansvarlig for driften av apoteket.

Disse medlemmer viser til bestemmelsene i kap. 8. Som tilsynsmyndighet har Statens helsetilsyn en rekke tilgjengelige reaksjonsmuligheter dersom driften av apotekvirksomhet ikke oppfyller krav fastsatt i lov og forskrifter, er mangelfull eller uforsvarlig, eller kan medføre vesentlig fare for helse og sikkerhet. Disse reaksjonsmulighetene er henholdsvis pålegg om retting, advarsel eller stengning av apotek og medisinutsalg.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal kap. 3 lyde:

Kap. 3 Faglig ansvarlig for drift av apotek (apoteker)

§ 3-1 Krav til faglig ansvarlig for drift av apotek (apoteker)

Ved apotek skal en person som oppfyller følgende krav, være faglig ansvarlig for drift:

a) Vedkommende har norsk eksamen cand. pharm eller tilsvarende universitetsutdanning fra EØS-området eller som er godkjent av departementet.

b) Vedkommende har minst to års farmasøytisk praksis etter eksamen.

c) Vedkommende har offentlig autorisasjon som farmasøyt.

d) Vedkommende har hederlig vandel i henhold til politiattest.

e) Vedkommende skal være daglig leder for apoteket.

f) Vedkommende skal ikke være uskikket til å drive apotek.

Samme person kan ikke være ansvarlig for drift av mer enn ett apotek på samme tid.

§ 3-2 Faglig ansvar for filialapotek

I tillegg til drift av hovedapoteket kan det gis tillatelse til drift av inntil tre filialapotek, som hver skal være under stedlig ledelse av en apotekbestyrer godkjent etter § 4-2, hvis den faglig ansvarlige etter § 3-1 godtgjør at:

a) Personer med kvalifikasjoner som nevnt i § 3-1 første ledd ikke lar seg ansette som apoteker av årsaker som ikke kan lastes den faglig ansvarlige for drift av apotek.

b) Apoteket tilbyr apotektjenester som stedets befolkning ikke kan skaffe seg på annen måte uten urimelig kostnad eller ulempe. I særlige tilfeller kan dette kravet fravikes.

Kravene i første ledd bokstav a og b gjelder ikke hvis apoteket på søknadstidspunktet er i drift som filialapotek med en godkjent apotekbestyrer. I dette tilfellet bør tillatelsen tidsbegrenses til varigheten av apotekbestyrerens arbeidsforhold.

Den faglig ansvarlige for drift av apotek kan også gis tillatelse til drift av medisinutsalg, hvis slikt utsalg følger apotekkonsesjonen, og tilvirkertillatelse etter § 7-1.

§ 3-3 Forholdet mellom apotekkonsesjonær og faglig ansvarlig for drift av apotek (apoteker)

Apotekeren skal sørge for at virksomheten til enhver tid oppfyller faglige krav til apotekvirksomhet som følger av lov, forskrift, vedtak og god apotek- og tilvirkningspraksis.

Apotekeren skal følge apotekkonsesjonærens retningslinjer og pålegg i sin daglige ledelse av apoteket så langt de faglige krav som gjelder for virksomheten ikke er til hinder for det.

Saker som etter virksomhetens forhold er av uvanlig art eller av stor betydning, skal apotekeren forelegge apotekkonsesjonæren for avgjørelse, med mindre saken ikke kan utsettes uten betydelig ulempe for apoteket eller kunden.

Saker om ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflytting av apotekets personale avgjøres alltid av apotekkonsesjonæren etter innstilling fra den faglig ansvarlige for drift av apoteket, med mindre beslutningsmyndigheten i slike saker fullt ut er lagt til den faglig ansvarlige.

§ 3-4 Faglig ansvar for drift ved lengre fravær

Ved sykdom, permisjon og annet midlertidig fravær over 3 måneder skal apotekkonsesjonæren sørge for at virksomhetens daglige ledelse overlates til en apotekbestyrer som er godkjent etter § 4-2.

§ 3-5 Overtagelse av faglig ansvar for drift av apotek

Ved apotekers fylte 70 år, død, oppsigelse og avskjed kan dennes rettigheter og plikter overføres for en periode på inntil 6 måneder til en annen person som fyller kravene i § 4-2, og som har vært ansatt i apoteket minst ett år.

§ 3-6 Pålegg om innsettelse av ny faglig ansvarlig

Tilsynsmyndigheten kan gi apotekonsesjonæren pålegg om å innsette en ny faglig ansvarlig ved apotekers:

a) mislighold av innrapporteringsplikter som tilligger apotekeren ifølge lov, forskrift eller vedtak

b) mangelfulle medvirkning under tilsyn, jf. § 8-2

c) uforsvarlige personlig utøvelse av rettigheter og plikter som apoteker.

Hvis forholdet bare gjelder filialapotek, medisinutsalg eller tilvirkertillatelse, kan det gis pålegg om at apoteker ikke lenger kan være faglig ansvarlig for denne delen av virksomheten.

§ 3-7 Forskrifter

Departementet kan gi nærmere bestemmelser til utfylling og gjennomføring av reglene i dette kapittel.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 4-1 første ledd lyde:

Apotekets farmasøytiske personale er de ansatte med eksamen som nevnt i § 3-1 første ledd, norsk reseptarutdanning eller annen farmasøytisk utdanning som er godkjent av departementet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at apotekenes lokaler, i tillegg til å ivareta de rent kvalitetsmessige hensyn hva angår salg av legemidler, også må være tilpasset mennesker med ulike former for funksjonshemming, slik at disse, på linje med andre brukere, kan nyttiggjøre seg apotekenes ulike tjenester. Flertallet vil be om at departementet medtar i forskriften at lokalenes utforming skal være av en slik art at også mennesker med ulike former for funksjonshemming kan benytte lokalene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre kan ikke støtte at det legges begrensninger på hvor apotekkonsesjonæren skal kunne ha tilgang i sine egne lokaler, og disse medlemmer vil stemme mot § 5-1 annet ledd annet punktum i lovforslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener den foreslåtte hjemmel for departementet til å gi forskrift som innskrenker apotekenes adgang til å selge varer og varegrupper som ikke omfattes av forhandlingsplikten, er for vidtrekkende. Disse medlemmer viser til departementets merknader til paragrafen:

«Dette ansees for å være nødvendig for at myndighetene skal være i stand til å sikre at salg fra apotek ikke utarter, for eksempel gjennom overdrevent salg av helsekostprodukter og kosmetikk eller leker, slik det finnes eksempler på fra utlandet. Slikt salg kan true apotekets faglige profil. Det er heller ikke ønskelig at apoteket brukes som omsetningssted for helserelaterte varer med ingen eller tvilsom helsevirkning. Omsetningsstedets art kan medføre at varene får en ufortjent stor tillit blant publikum».

Disse medlemmer mener dette er byråkratisk overregulering, og har tillit til at den faglig ansvarlige farmasøyt ved apoteket vil se til at salg av andre varer ved apotekene skjer innenfor forsvarlige rammer.

Etter disse medlemmers oppfatning er den foreslåtte bestemmelsen om at «Apoteket kan også levere og yte andre varer og tjenester hvis det naturlig og hensiktsmessig lar seg forene med apotekets salg av forhandlingspliktige varer», tilstrekkelig for å sikre apotekenes faglige profil. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 6-1 første ledd lyde:

Apoteket har med de begrensninger som følger av lov og forskrift rett til å levere forhandlingspliktige varer og yte de tjenester som følger av forhandlingsplikten. Apoteket kan også levere og yte andre varer og tjenester hvis det naturlig og hensiktsmessig lar seg forene med apotekets salg av forhandlingspliktige varer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet at det må være riktig å la apotekenes informasjonsansvar komme sterkere til uttrykk i loven enn hva tilfellet har vært etter gjeldende lov. Flertallet vil spesielt peke på betydningen av relevant informasjon når det er foretatt et parallelt eller generisk bytte. I den forbindelsen har flertallet også merket seg at departementet vil komme tilbake med en evaluering av referanseprissystemet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2000 eller forslag til statsbudsjett for 2001.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har videre merket seg at statlige legemiddelmyndigheter i samarbeid med relevante fagmiljøer skal utrede det faglige grunnlag for og økonomiske sider ved et eventuelt terapeutisk referanseprissystem.

Komiteen slutter seg til departementets syn på innføring av en lovfestet plikt til informasjon til kunden ved utlevering av medisin fra apotek.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det må stilles skjerpede krav til informasjon fra apotek til kunde i de tilfeller hvor det er foretatt et generisk eller parallelt bytte av medikamenter, og at apotekene i disse tilfellene får en lovpålagt plikt til også å informere legen om byttet. Legen på sin side må vurdere muligheten for parallelt eller generisk bytte ved forskrivingen, og eventuelt reservere seg mot slikt bytte hvis det antas å være medisinsk nødvendig i relasjon til den aktuelle pasienten. Disse medlemmer er enig i dette, og vil i likhet med departementet understreke at apotekene ikke under noen omstendighet har adgang til å overprøve det medisinske skjønn som ligger til grunn for en individuell reservasjon fra legens side.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det vil være nødvendig i forhold til den enkelte pasient med en utforming av resepter som gir legen anledning til å krysse av for mulighet til generisk eller parallelt bytte eller reservere seg mot dette. Apoteket skal ikke under noen omstendigheter, slik disse medlemmer ser det, kunne utlevere andre medisiner dersom legen har reservert seg mot at det foretas et slikt bytte med mindre legen er kontaktet og har gitt sin tilslutning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at reseptfrie legemidler og legemidler unntatt reseptplikt pga. ordningen med småpakninger i dag kun omsettes i apotek og medisinutsalg. Flertallet viser også til at en rekke reseptpliktige legemidler de senere år er unntatt fra reseptplikten ved at de selges i små pakninger.

Flertallet registrerer at det fra flere hold er reist krav om at disse legemidlene også skal kunne selges i dagligvarebutikkene. Flertallet ber departementet vurdere om en oppmyking av dagens regelverk er aktuelt.

Flertallet støtter for øvrig departementet i at en slik vurdering legges fram om 3 år etter at ny apoteklov har virket en tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at departementet ikke vil åpne for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek nå, men at man vil vurdere dette på nytt etter at den nye loven har fått virket i tre år. Disse medlemmer mener salg av reseptfrie legemidler utenom apotek vil innebære en betydelig forbedring av forbrukernes tilgang til nødvendige legemidler, samtidig som økt konkurranse på dette området vil gi lavere priser.

Disse medlemmer viser til at det har blitt vurdert å tillate salg av legemidler som er reseptfrie, uansett pakningens størrelse utenom apotek. En slik ordning vil gjelde relativt få legemidler og ikke omfatte smertestillende midler og midler mot forkjølelse som i hovedsak er reseptfrie bare i små pakningsstørrelser.

Disse medlemmer vil foreslå at det åpnes for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek (også legemidler som bare er reseptfrie i mindre pakninger), f.eks. i dagligvarebutikker. For forbrukerne er det viktig med lett og ukomplisert tilgang til vanlige legemidler og apotekvarer. For myndighetene er det viktig å sikre at salg av legemidler skjer på en forsvarlig måte slik at man unngår misbruk og feilbruk, bl. a. ved å sikre at forbrukerne får tilstrekkelig informasjon og veiledning. Salg av reseptfrie legemidler utenom apotek vil stille nye krav til kompetanse hos utsalgsstedene, bl.a. når det gjelder veiledning av kunder. Det vil også være naturlig å stille krav til produsentene når det gjelder lett tilgjengelig forbrukerinformasjon. Disse medlemmer mener det er naturlig å be Regjeringen, med utgangspunkt i hvordan dette er organisert i andre land, utarbeide retningslinjer for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek som ivaretar forbrukernes behov for informasjon og veiledning. Disse medlemmer mener slike retningslinjer bør være på plass før en slik bestemmelse trer i kraft.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 6-7 annet ledd lyde:

Departementet kan gi nærmere retningslinjer for salg av legemidler som kan utleveres uten resept utenom apotek. Ved utlevering av slike legemidler utenom apotek gjelder de samme vilkår som nevnt for apotek i første ledd.»

Komiteen finner det av konkurransemessige grunner viktig at loven trer i kraft så snart som mulig, og at departementet prioriterer dette forskriftsarbeidet meget høyt. Komiteen viser til at § 10-1 i loven hjemler at de enkelte bestemmelser i loven kan tre i kraft til forskjellig tid.

I perioden frem til lovens ikrafttredelse legger komiteen til grunn at nødvendige tiltak blir satt i verk for å legge forholdene til rette for konkurranse etter at den nye loven har trådt i kraft. Dette kan blant annet skje ved å gi bindende forhåndstilsagn om konsesjoner etter den nye lovens konsesjonsregler til aktører som antas å kunne bidra til konkurranse i et deregulert apotekmarked.

Komiteen forutsetter videre at søknader om bevillinger til apotek etter den gjeldende loven, samt søknader om opprettelse av medisinutsalg og søknader om flytting av apotek, avgjøres etter en nøye vurdering av konkurransemessige konsekvenser, slik at dominerende aktører i dagens marked ikke favoriseres.

Komiteen er kjent med at det for tiden skapes allianser mellom legemiddelgrossister og apotek i form av vertikal integrasjon og bindende innkjøpsavtaler. Slike avtaler og ordninger kan ha sterke konkurransemessige virkninger spesielt i et marked som er under deregulering. Konkurransetilsynet skal prioritere markeder under deregulering og vil vurdere legemiddelmarkedet med henblikk på eventuelle inngrep mot avtaler eller ordninger som kan begrense konkurransen i markedet og eventuelt stenge konkurrenter ute av dette. Dette vil kunne gjelde både ordninger som er etablert, og eventuelt nye ordninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at flere etablerte aktører er i ferd med å posisjonere seg før loven trer i kraft og åpner for friere konkurranse i apotekmarkedet. For å legge til rette for nye aktører og styrke konkurransen mener disse medlemmer den nye apotekloven bør tre i kraft så fort som mulig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om apotek skal § 10-1 første ledd lyde:

Lovens kap. 2 og 3 trer i kraft 1. juli 2000. Øvrige kapitler i loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til komiteens fellesmerknad angående lovens ikrafttreden. Dette medlem mener ut fra den begrunnelsen komiteen har gitt, at loven skal tre i kraft senest 1. januar 2001. Dette medlem vil påpeke at lovforslagets § 10-1 første ledd muliggjør tidligere ikrafttreden for enkelte bestemmelser i loven, og vil understreke at denne muligheten her bør benyttes for å unngå negative konkurransemessige konsekvenser av dereguleringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at personer som har bevilling til apotek etter gjeldende lov, skal anses å ha eier- og driftskonsesjon til apoteket ved den nye apoteklovens ikrafttredelse uten at det er nødvendig med ny konsesjonssøknad. Disse apotekene har kjøpt apoteket til takst etter nærmere regler i apotekloven kapittel IV.

Disse medlemmer mener det ikke er urimelig at apotekere etter at den nye apotekloven har trådt i kraft, kan selge sitt apotek til markedspris i og med at den prisen et apotek selges for, i tillegg til beliggenhet og kundegrunnlag også vil gjenspeile selgerens drift av apoteket.

I en situasjon med friere etablering av apotek, er det ikke sannsynlig at markedsprisen vil bli urimelig høy. Dersom prisen for å kjøpe et etablert apotek blir for høy, kan nye aktører alternativt velge å etablere nye apotek.

Disse medlemmer kan ikke støtte overgangsregler som begrenser den pris apotekere i dag kan selge sine apotek for. Disse medlemmer frykter at slike regler vil legge til rette for at nye aktører kan kjøpe apotek til regulert pris etter at loven har trådt i kraft, og senere selge dem til markedspris i et fritt marked. Det vil være en regelrett gavepakke til nye eierinteresser, på bekostning av apotekere som har drevet etter gjeldende lov og av ulike grunner ønsker å selge sitt apotek.

Disse medlemmer advarer mot overgangsordninger med f.eks. salg via statlig innløsning til takst. Dersom differansen mellom markedspris og en gitt statlig takst skal tilfalle staten, vil det redusere apotekernes incentiv til å drive godt med sikte på å kunne få en god pris for apoteket dersom man eventuelt senere skulle velge å selge det.

Disse medlemmer støtter ikke inngrep i omsetningen av apotek gjennom prisregulerende tiltak eller på annen måte utover det som følger av konkurranselovgivningen.

Komiteen viser til at endringsforslag til legemiddellovens § 9 annet ledd og § 26 annet ledd tidligere er fremmet i Ot.prp. nr. 13 (1988-1999) (helsepersonelloven). Som følge av Stortingets behandling av denne proposisjonen er legemiddelloven § 9 annet ledd nå endret og identisk med forslaget som nå fremmes i Ot.prp. nr. 29 (1998-1999), jf. Innst. O. nr. 58 (1998-1999) og Besl. O. nr. 64 (1998-1999). Det er derfor ikke grunnlag for å fremme dette endringsforslaget nå.

Når det gjelder legemiddellovens § 26 annet ledd, som også ble endret ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 13 (1998-99), vil komiteen støtte det foreliggende endringsforslag som medfører at også veterinærer inkluderes i lovparagrafen.

Komiteen viser til at Euro Pharma AS, som er grossist for legemidler til fiskeoppdrett og varmblodige dyr, i brev til komiteen opplyser at når en fiskeoppdretter vaksinerer fisk, rekvirerer hans veterinær vaksiner av firmaet, som blir sendt direkte til oppdretterne. Firmaet har også bedøvelsesmidler i sitt sortiment, men kan ikke levere dette direkte til fiskeoppdretteren. Dette må sendes fra apotek i likhet med avlusingsmidler til fisk. Firmaet finner systemet tungvint og tidkrevende, og uttrykker ønske om at veterinærer og fiskeoppdrettere må kunne handle varer direkte fra grossist. Firmaet ønsker også at grossister som spesialiserer seg på veterinære legemidler, unntas fra kravet om fullsortiment, men ikke innen veterinærmedisin.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at grossister som spesialiserer seg på veterinære legemidler, i spesielle tilfeller kan unntas fra fullsortimentskravet for andre enn disse legemidlene, og ber departementet endre forskriftene slik at dette blir mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil be om at deparementet utformer forskrifter som åpner for at grossister som spesialiserer seg på veterinære legemidler, unntas fra kravet om fullsortiment.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag;

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter som unntar grossister som spesialiserer seg på veterinære legemidler, fra kravet om fullsortiment.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på det grunnleggende prinsipp i legemiddelpolitikken om at forskrivere (leger, tannleger og veterinærer) ikke skal tillates å (videre)selge og dermed ha egeninteresse i salg av legemidler. Det ville innebære et brudd på dette prinsippet dersom veterinærer i denne sammenheng skulle kunne handle direkte fra grossist og videreselge til profesjonell sluttbruker, eksempelvis fiskeoppdretter. Dette prinsippet er viktig for at ikke forskrivere skal komme i en posisjon hvor de kan mistenkes for å ta ikke-faglige hensyn i sin forskrivning.

Komiteen mener at en økt adgang for direkte utlevering fra grossist til profesjonelle sluttbrukere vil innebære en ønskelig forenkling. Dette innebærer fortsatt at utlevering ikke skal skje uten at det foreligger resept fra veterinær.

Komiteen foreslår derfor i samråd med departementet følgende:

«I lov om legemidler skal § 15 fjerde ledd lyde:

Grossister kan også utlevere legemidler som skal anvendes til dyr, til profesjonelle sluttbrukere etter nærmere bestemmelser som gis av departementet.»

Forrige kapittelNeste kapittel