Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

5. Den enkeltes rettigheter

Utvalget foreslår utvidede regler om rett til å kreve innsyn i behandlingen av personopplysninger og nye regler som pålegger de behandlingsansvarlige å varsle de registrerte når opplysninger om dem samles inn. Utvalget går også inn for gi den registrerte større adgang til å kreve opplysninger om seg selv sperret eller slettet enn det som følger av gjeldende lov. EU-direktivet utgjør en sentral premiss for de fleste elementene i utvalgets forslag på dette området.

Personregisterloven § 4 etablerer en plikt for Datatilsynet til å føre en allment tilgjengelig fortegnelse over personregistre med konsesjon. På grunn av stor arbeidsbyrde har det ikke vært mulig for Datatilsynet å opprette en slik fortegnelse som er lett tilgjengelig. EU-direktivet pålegger tilsynsmyndigheten plikt til å føre et register over meldepliktige behandlinger av personopplysninger.

Utvalget foreslår en plikt for Datatilsynet til å etablere en sentral fortegnelse som skal inneholde opplysninger om både konsesjons- og meldepliktige personopplysningsbehandlinger. Oversikten kan bl.a. bli et nyttig virkemiddel for personer som ønsker innsyn. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot utvalgets forslag.

Departementet slutter seg til forslaget, og går i likhet med utvalget også inn for å pålegge alle behandlingsansvarlige, også de som ikke er undergitt melde- eller konsesjonsplikt, å gjøre tilgjengelig slike opplysninger som den offentlige fortegnelsen over konsesjons- og meldepliktige behandlinger skal inneholde.

Etter personregisterloven § 7 er det en generell adgang for alle til å få vite hvilke typer opplysninger som er tatt inn i offentlige registre, uavhengig av om man selv er registrert.

EU-direktivet gir i artikkel 12 den registrerte rett til å få opplyst hos den behandlingsansvarlige om det behandles personopplysninger om en selv, om formålet med behandlingen, hvilke opplysningstyper som brukes, kilden for og mottakerne av opplysningene, samt i visse tilfeller «logikken» bak visse behandlinger. Ulike unntak fra denne innsynsretten er hjemlet i artikkel 13.

Utvalget foreslår at innsynsretten etter personregisterloven § 7 utvides til også å omfatte innsyn hos private behandlingsansvarlige. Informasjonsplikten vil omfatte de samme typer opplysninger som skal inntas i Datatilsynets offentlige oversikt ( jf. punkt 5.3 nedenfor) og gjelder derved flere kategorier av opplysninger enn dagens innsynsrett i offentlige registre. Plikten til å gi slik generell informasjon skal omfatte også de som er melde- eller konsesjonspliktige. Dette er en utvidelse i forhold til EU-direktivet som bare legger denne plikten på dem som ikke har melde- eller konsesjonsplikt.

Med unntak av Sparebankforeningen og Den norske Bankforening har det ikke kommet innvendinger mot å utvide plikten til å gi generell informasjon. Flere instanser påpeker likevel behovet for å gjøre visse unntak fra den generelle innsynsadgangen.

Departementet er enig med utvalget i at plikten til å gjøre generelle opplysninger tilgjengelige bør gjelde for alle behandlingsansvarlige, men det er behov for å gjøre visse begrensninger i innsynsadgangen. F.eks. bør det, som også utvalget har foreslått, åpnes for unntak i den grad det er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, beredskapshensyn eller av hensyn til forebygging og etterforskning av straffbare handlinger.

Departementet har videre utformet en unntaksregel som åpner for at private behandlingsansvarlige skal kunne nekte innsyn i opplysninger som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, jf. § 23 første ledd bokstav f i lovforslaget. Innsynsadgangen vil heller ikke få anvendelse i forhold til redaksjonelle registre.

Etter personregisterloven § 7 første ledd har den enkelte rett til innsyn i opplysninger om seg selv når opplysningen lagres eller bearbeides ved hjelp av elektroniske hjelpemidler. Loven gjør unntak fra innsynsretten for registre som bare skal brukes til utarbeidelse av statistisk materiale, forskning og generelle planer. Innsynsretten gjelder heller ikke opplysninger som det må anses utilrådelig at vedkommende får kjennskap til, av hensyn til personens helse eller forholdet til andre personer som står vedkommende nær.

Utvalget foreslår i tråd med EU-direktivet å likestille retten til innsyn i opplysninger om en selv i manuelle og elektronisk registre, og går også inn for at innsynsretten bør være den samme i forhold til private og offentlige behandlingsansvarlige. Forslaget innebærer en utvidet innsynsrett hos private behandlingsansvarlige. Unntaksreglene er i hovedsak en videreføring av nåværende unntaksregler i personregisterloven § 7.

Datatilsynet og Den norske Advokatforening gir sin tilslutning til forslaget. Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund uttaler at innsynsretten ikke bør få noen praktisk betydning i forhold til journalisters arbeid. Norges Forsikringsforbund mener at innsynsretten på flere punkter vanskelig lar seg forene med de reglene som følger av forsikringslovgivningen. Enkelte instanser har påpekt behovet for å gjøre unntak for opplysninger om straffbare handlinger. Forbrukerombudet tar til orde for at den behandlingsansvarlige skal pålegges å angi en begrunnelse for avslaget i de tilfellene der den registrerte nektes innsyn.

Departementet slutter seg til forslaget om å gi den registrerte innsynsrett både i manuelle registre og opplysninger som behandles elektronisk, uten hensyn til om opplysningene behandles i det offentlige eller private. Det foreslås videre at det skal kunne gis innsyn til en representant for den registrerte i de tilfeller der det av helsemessige grunner vil være utilrådelig å gi opplysninger direkte til den registrerte selv. Regelen om den registrertes innsynsrett får ikke anvendelse i forhold til pressens arkiver. Departementet går dessuten inn for å pålegge den behandlingsansvarlige en plikt til å begrunne et avslag ved å vise til den relevante lovbestemmelsen, jf. § 23 tredje ledd i lovforslaget.

EU-direktivet gir i artikkel 12 enhver rett til å få vite hvilken logikk som ligger bak edb-behandlingen av opplysninger om vedkommende i de tilfellene der behandlingene utelukkende baseres på edb og munner ut i en avgjørelse som har rettslig eller annen vesentlig betydning for den registrerte. Personregisterloven har ikke slike bestemmelser.

Utvalget foreslår en bestemmelse etter mønster av direktivet. Det har ikke kommet prinsipielle innvendinger mot dette forslaget under høringen, og departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. § 22.

Etter komiteens mening er det nødvendig for at personopplysningsloven skal fungere etter intensjonene, at Datatilsynet etablerer en sentral fortegnelse som skal inneholde opplysninger om både konsesjons- og meldepliktige personopplysningsbehandlinger. I og med nedtrappingen av konsesjonsbehandlingene og overgangen til et system mer basert på meldeplikt, og de ressurser Datatilsynet nå vil få tilført, skulle det etter komiteens syn være mulig for Datatilsynet nå å prioritere arbeidet med å etablere en slik fortegnelse.

Komiteen slutter seg også til departementets syn om å pålegge alle behandlingsansvarlige, også de som ikke er pålagt melde- eller konsesjonsplikt, å gjøre de samme opplysninger tilgjengelige som den offentlige fortegnelse over konsesjons- og meldepliktige behandlinger skal inneholde.

Komiteen er enig i at innsynsretten alle i dag har når det gjelder generelle opplysninger og informasjon i henhold til personregisterlovens § 7, utvides til også å omfatte innsyn hos private behandlingsansvarlige. Komiteen synes også det er viktig at plikten til å gjøre slike opplysninger tilgjengelige skal gjelde for alle behandlingsansvarlige, uansett om de er melde- eller konsesjonspliktige eller ei.

Når det gjelder begrensninger i innsynsadgangen, mener komiteen i likhet med Justisdepartementet at det kan gis unntak for innsynsretten bl.a. når det er nødvendig ut fra hensynet til forebygging og etter­forskning av straffbare handlinger.

Komiteen er enig med departementet i at det er nødvendig å ha en unntaksregel som gir private behandlingsansvarlige mulighet for å nekte innsyn i opplysninger som det av konkurransemessige grunner kan ha betydning ikke å gjøre tilgjengelige. Videre mener komiteen at det er viktig at innsynsadgangen ikke vil gjelde i forhold til redaksjonelle registre.

Når det gjelder den enkeltes rett til innsyn i opplysninger om seg selv, så er komiteen enig i at den registrerte må gis innsynsrett, både i manuelle registre og i opplysninger som behandles elektronisk. Denne retten må være uavhengig om det dreier seg om offentlig eller privat behandling.

Komiteen synes det er fornuftig at en stort sett følger dagens unntaksregler i personregisterlovens § 7 når det gjelder retten til innsyn i opplysninger om en selv. Komiteen støtter likeledes departementets forslag om at en representant for den registrerte skal kunne gis innsyn i tilfeller der det av helsemessige grunner ikke er tilrådelig at den registrerte selv får disse opplysninger.

At den registrertes innsynsrett ikke gjelder i forhold til pressens arkiver er etter komiteens oppfatning riktig.

Departementets forslag om å gi den behandlingsansvarlige pålegg om å begrunne et avslag ved å vise til den relevante lovbestemmelsen som begrunner avslaget, er meget viktig for komiteen, ikke minst i forhold til den registrertes vurderinger av og mulighet for å gå videre med saken.

Komiteen er enig i at en i det nye lovforslaget, i tråd med EU-direktivets artikkel 12, legger opp til at enhver skal ha rett til å få vite hvilken «logikk» eller behandlingsregler som ligger til grunn for EDB-behandling av opplysninger om vedkommende.

Personregisterloven har ingen generelle regler om at registereiere har plikt til å gi informasjon av eget tiltak til dem som er registrert i registeret. Kredittopplysningsforetak har imidlertid en plikt til å sende gjenpart til den registrerte når de gir kredittopplysning skriftlig om personer som ikke er næringsdrivende.

Stortinget har bedt Regjeringen legge fram forslag til generelle regler om informasjonsplikt.

EU-direktivet inneholder i artiklene 10 og 11 reg­ler om informasjonsplikt for den behandlingsansvarlige. Det gjelder unntak fra opplysningsplikten bl.a. for informasjon som den registrerte allerede er kjent med. I medhold av artikkel 13 gjøres bl.a. unntak når det er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet eller rettslig forfølging av straffbare forhold.

Etter utvalgets oppfatning er direktivets informasjonsplikt et viktig supplement til innsynsretten, og det foreslår regler om informasjonsplikt for den behandlingsansvarlige både når det innhentes personopplysninger fra den registrerte selv og når slike opplysninger innhentes fra andre kilder. Utvalget foreslår unntak fra varslingsplikten der den registrerte allerede antas å kjenne til de forholdene som det skal varsles om. Når opplysninger hentes fra andre enn den registrerte, foreslår utvalget også unntak dersom det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å varsle de registrerte eller det er fastsatt i lov at det er adgang til å registrere eller videregi opplysningene.

Under høringen har flere instanser uttrykt støtte til de nye varslingsreglene. En del instanser legger samtidig vekt på at varslingsplikten ikke må bli så omfattende at den blir uhåndterlig og kostbar for de behandlingsansvarlige og en forvirrende «støy» for de registrerte. Datatilsynet og Forbrukerombudet mener varslingsreglene på enkelte punkter er for skjønnsmessig utformet. Det er også kommet visse innvendinger til reglene fra pressehold, forsikringsbransjen, politiet og fra forskningsinstanser.

Etter departementets syn har utvalget funnet frem til regler som stort sett balanserer og ivaretar de ulike hensynene, men departementet strammer inn unntakene på enkelte punkter i forhold til utvalgets forslag. For behandlinger som den registrerte allerede kjenner til, skal varsling bare kunne unnlates når det er på det rene at den registrerte er kjent med opplysningene fra før, jf. §§ 19 og 20 i lovforslaget. Hvis varsling unnlates som en følge av at det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig, skal informasjonen likevel alltid gis senest i forbindelse med at det gjøres en henvendelse til den registrerte på grunnlag av opplysningene. Innhenting av opplysninger for forskning vil være et eksempel på innhenting som ofte vil kunne falle inn under lovforslagets unntak.

Departementet foreslår at unntakene fra innsynsreglene i det alt vesentlige gis tilsvarende anvendelse i forhold til varslingsreglene, jf. § 23 i lovforslaget som oppstiller felles unntaksregler både fra innsyns- og varslingsbestemmelsene.

Som et supplement til de generelle varslingsreglene foreslår utvalget en særlig regel om varslingsplikt ved bruk av såkalte personprofiler, dvs. en samling av opplysninger som brukes for å anta noe om personers preferanser, holdninger og atferdsmønstre. Utvalget foreslår at slike personprofiler ikke skal kunne benyttes uten at den opplysningene gjelder varsles om hvilke opplysninger og kilder som er anvendt. Det er ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til varslingsregel ved bruk av personprofiler, jf. § 19 første ledd.

Komiteen er fornøyd med at departementet i tråd med EU-direktivet legger opp til generelle regler om at behandlingsansvarlige på eget initiativ har plikt til å varsle dem som er registrert.

Dette er også fullt ut i samsvar med stortingsvedtak av 21. april 1994, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer i lov om personregister, slik at eieren av et personregister som hovedregel plikter å varsle personene som registreres eller er registrert, om registreringen, dens omfang og formålet med denne.»

Komiteen ser klart at de nye varslingsreglene, som i seg selv er en klar styrking av personvernet i forhold til reglene i personregisterloven, også må ha unntaksregler. Komiteen er enig med Justisdepartementet i at for opplysninger som den registrerte allerede kjenner til, kan det kun tillates unntak fra varslingen når det er på det rene at den registrerte kjenner opplysningene fra før. Hvis varsling unnlates på det grunnlag at det er umulig eller uforholdsmessig vanskelig, deler komiteen departementets syn om at informasjonen likevel alltid må gis senest i forbindelse med at den registrerte får henvendelse på grunnlag av de registrerte opplysninger.

Komiteen har ingen innvendinger mot at det også er unntak fra varslingsplikten når det er fastsatt i lov at det er adgang til å registrere eller gi videre de aktuelle opplysninger.

I og med at varslingsplikten langt på vei vil virke som en innsynsrett for den registrerte, synes komiteen det er fornuftig og rasjonelt at en koordinerer unntaksreglene for innsyn og varsling, slik en har gjort ved i § 23 å foreslå felles unntaksregler.

Komiteen er enig med departementet i at en må vise varsomhet i forbindelse med bruk av personprofiler, og er følgelig enig i at de behandlingsansvarlige får varslingsplikt ved eventuell bruk av slike profiler. Komiteen vil understreke viktigheten av at personprofiler ikke skal kunne benyttes uten at den registrerte det gjelder, både blir varslet om hvilke opplysninger det gjelder og hvilke bilder man har brukt. Komiteen vil i denne forbindelse særlig vise til § 11 c, der det understrekes at personopplysninger ikke skal kunne brukes til formål som er uforenlige med det formål de er samlet inn for, uten at den registrerte samtykker.

Komiteen mener det kan være ønskelig med en klarere presisering av lovskravet når det gjelder unntak fra varslingsplikten i § 20 annet ledd og har i samråd med departementet endret bokstav a i bestemmelsen slik:

«innsamlingen eller formidlingen av opplysningene er uttrykkelig fastsatt i lov.»

Videre finner komiteen det hensiktsmessig å presisere i lovteksten at informasjonsplikten vedrørende personprofiler omfatter tilfeller der noen treffer avgjørelser om den registrerte med bakgrunn i profilen. § 21, innledningen, er endret i samsvar med dette slik:

«Når noen henvender seg til eller treffer avgjørelse som retter seg mot den registrerte …»

Etter personregisterloven har enhver krav på å få navnet sitt sperret mot utsendelse av adressert reklame. EU-direktivet oppstiller bl.a. en rett til å motsette seg persondatabehandlinger som er ledd i markedsføring.

Utvalget går inn for å videreføre adgangen til å kunne reservere seg mot utsending av adressert reklame og telefonmarkedsføring. Alle som markedsfører direkte skal etter utvalgets forslag minst to ganger i året vaske sine registre mot et sentralt reservasjonsregister.

Flere støtter uttrykkelig adgangen til å reservere seg mot reklame og markedsføring i et sentralt reservasjonsregister. Forbrukerombudet tar til orde for at man bør vurdere å gå lenger, ved å stille krav om forhåndssamtykke til telefonsalg og direkteadressert reklame.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre adgangen til å kreve sitt navn sperret mot bruk i markedsføringsøyemed. Å nedfelle et generelt krav om forhåndssamtykke, fremstår som tungvint og vanskelig å gjennomføre i praksis. Departementet er ellers enig med LO i at det kan være grunn til å vurdere også en generell rett til å reservere seg mot lagring av elektroniske spor. Regjeringen vil komme tilbake til dette spørsmålet.

Personregisterloven har ingen regler om rett til å nekte automatiserte avgjørelser som innebærer behandling av personopplysninger. EU-direktivet oppstiller med visse unntak en slik rett for den enkelte når det gjelder avgjørelser om personlige forhold som har rettsvirkninger for ham eller henne eller som berører vedkommende i vesentlig grad.

Utvalget foreslår en regel som etter mønster av direktivet gir rett til å kreve manuell behandling av personopplysninger ved enkeltavgjørelser som fullt ut baserer seg på elektronisk behandling og som karakteriserer personlige egenskaper. Unntak foreslås også i tråd med direktivets regler.

Ingen har under høringen hatt prinsipielle innvendinger mot forslaget, men noen er i tvil om bestemmelsen vil få noen praktisk betydning. Forbrukerombudet er skeptisk til å gjøre unntak fra retten til å kreve manuell behandling der avgjørelsen er knyttet til inngåelse eller oppfyllelse av en kontrakt.

Departementet slutter seg i hovedtrekk til utvalgets forslag, men vilkårene er utformet noe annerledes, jf. § 25. Selv om regelen trolig vil ha begrenset betydning i dag, kan det ikke utelukkes at den vil bli mer praktisk i fremtiden hvis fullstendig automatiserte beslutningsprosesser blir vanligere.

Komiteen støtter fullt ut at en i lovforslaget viderefører adgangen til å kreve sitt navn sperret mot bruk i markedsføringsøyemed. Opprettelsen av et sentralt reservasjonsregister er etter komiteens syn viktig, og komiteen er fornøyd med at behandlingsansvarlige i lovforslaget § 26, pålegges å oppdatere sitt adresseregister i henhold til det sentrale reservasjonsregister før første gangs utsendelse og minst fire ganger hvert år.

Komiteen ser at det i praksis kan være vanskelig å gjennomføre et generelt krav om forhåndssamtykke til telefonsalg og direkteadressert reklame. Komiteen mener imidlertid at en ved gjennomføringen av de behandlingsansvarliges oppdatering av sine registre opp mot det felles reservasjonsregisteret, trolig reduserer behovet for forhåndssamtykke.

En vurdering av en generell reservasjonsrett mot lagring av elektroniske spor er etter komiteens mening et sentralt spørsmål. Komiteen har forståelse for at det kreves en nærmere utredning av dette tema, og forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en vurdering av spørsmålet.

Komiteen er enig i at en med utgangspunkt i direktivet, innfører en rett for den enkelte til å kreve manuell behandling av personopplysninger ved enkeltavgjørelser der en kun baserer seg på elektronisk behandling, og der avgjørelsen har rettslig eller annen vesentlig betydning for den registrerte. Selv om denne regelen i dag vil ha begrenset betydning, utelukker komiteen ikke at den kan bli mer relevant i fremtiden.

Når det gjelder unntaket fra å kreve manuell behandling knyttet til avgjørelser om inngåelse eller oppfyllelse av kontrakter, har komiteen forståelse for Forbrukerombudets skepsis. Komiteen går imidlertid inn for Justisdepartementets forslag, under forutsetning at Datatilsynet bruker sin kompetanse til å avgjøre om personverntiltakene er tilstrekkelige, og eventuelt gir pålegg om opphør av den automatiske behandlingen hvis tiltakene for å sikre personvernet ikke er tilfredsstillende.

Etter personregisterloven § 8 har den registeransvarlige plikt til å rette, slette eller supplere personopplysninger som er uriktige, ufullstendige eller ulovlige å ta inn i et register, dersom manglene kan få betydning for den registrerte. Retting m.v. skal i utgangspunktet foretas av eget tiltak fra den registeransvarliges side. Datatilsynet har samtidig myndighet til å gi pålegg om dette. Pålegget kan påklages til Justisdepartementet.

Etter artikkel 12 i EU-direktivet har den registrerte rett til å få rettet, slettet eller sperret mangelfulle opplysninger. Den enkelte gis også rett til å kreve at den behandlingsansvarlige underretter dem som opplysningene måtte være utlevert til om at opplysningene er slettet, rettet eller sperret, med mindre en slik underretning er umulig eller uforholdsmessig vanskelig å gjennomføre.

Utvalget går inn for å videreføre den nåværende regelen i personregisterloven med enkelte endringer. Det foreslås regler om sletting og sperring også av personopplysninger som ikke er mangelfulle, men der den behandlingsansvarlige enten mangler saklig grunn for å oppbevare dem eller opplysningene er belastende for den registrerte og det finnes forsvarlig å slette/sperre dem ut fra en samlet vurdering av ulike interesser.

Flere høringsinstanser har vært opptatt av forholdet mellom de foreslåtte reglene om retting og sletting og arkivlovgivningens regler om kassasjon. Datatilsynet og Forbrukerombudet mener at plikten til å rette/slette mangelfulle opplysninger bør gjelde uten hensyn til om mangelen kan få betydning for den registrerte. Andre ser behov for å klargjøre adgangen til å lagre opplysninger for forskning og vitenskapelige forhold.

Utvalgets forslag vil styrke personvernet og skape bedre harmoni mellom arkivlovgivningen og personvernlovgivningen enn i dag. Departementet mener derfor at hovedtrekkene i forslaget bør følges opp. Det bør oppstilles som et utgangspunkt at retting som hovedregel bør skje ved at de uriktige opplysningene tydelig markeres som uriktige, kombinert med en supplering med korrekte opplysninger. Sletting bør bare benyttes når meget sterke personvernhensyn taler for det. Departementet går inn for å følge prinsippet i arkivloven om at arkivmateriale ikke kan rettes ved sletting dersom opplysningene har hatt noe å si for f.eks. et vedtak, jf. § 27 annet ledd i lovforslaget. Datatilsynet skal imidlertid likevel kunne pålegge sletting dersom tilstrekkelig tungtveiende personvernhensyn tilsier det. Før slikt pålegg kan gis, skal Riksarkivaren høres. Det foreslås også en viss adgang for den registrerte til å kreve slettet eller sperret personopplysninger som ikke er mangelfulle eller overflødige, men som likevel oppleves som sterkt belastende, jf. § 28 tredje ledd i lovforslaget. Dette er en skjerping av vilkårene sammenlignet med utvalgets forslag.

Når opplysninger likevel slettes, bør slettingen kombineres med en tilføyelse av de riktige opplysningene. Dersom slik tilføyelse ikke er mulig, foreslår departementet en bestemmelse om at hele dokumentet skal slettes dersom de delene av dokumentet som gjenstår etter slettingen, gir et åpenbart misvisende bilde av saken, jf. § 27 fjerde ledd og § 28 siste ledd.

Departementet går inn for at retting skal skje selv om feilen ikke har noen påviselig betydning for den registrerte.

Komiteen registrerer at flere av høringsinstansene har vært opptatt av forholdet mellom de foreslåtte reglene om retting og sletting, og arkivlovgivningens regler om kassasjon, og komiteen er derfor tilfreds med at det foreliggende forslag, samtidig som det styrker personvernet, også gir et bedre samsvar mellom arkivlovgivningen og personlovgivningen enn tilfellet er i dag.

Komiteen er enig i at retting som en hovedregel bør skje ved at de uriktige opplysningene tydelig markeres som uriktige, supplert med de korrekte opplysninger.

Når det gjelder sletting, mener komiteen i likhet med Justisdepartementet, at den muligheten bare må benyttes når meget sterke personvernhensyn tilsier det. Komiteen er videre enig i at en følger prinsippet i arkivloven om at arkivmateriale ikke kan rettes ved sletting, hvis opplysningene har hatt noe å si for et vedtak. Komiteen er enig i at en ved retting, kombinert ved supplering og markering av at de opprinnelige opplysningene var uriktige, langt på vei kan redusere konflikten mellom personvernhensyn og dokumentasjons-, forsknings-, og kulturelle/historiske hensyn. Ifølge lovforslaget foreslås et unntak som gir Datatilsynet rett til å pålegge sletting hvis tilstrekkelig tungtveiende personvernhensyn tilsier det. Hvis Datatilsynet benytter seg av denne retten, legger komiteen spesielt vekt på at Riksarkivaren skal høres.

Komiteen foreslår for øvrig særlige klageregler når det gjelder spørsmål om retting eller sletting av opplysninger som har historisk verdi.

Komiteen støtter departementet i at det gis adgang for den registrerte til å kreve slettet eller sperret personopplysninger som ikke er mangelfulle, men som likevel oppleves som sterkt belastende.

Komiteen er enig i at når opplysninger endelig er besluttet slettet, bør slettingen kombineres med en tilføyelse av de riktige opplysningene. Hvis dette ikke er mulig og de gjenværende deler av dokumentet åpenbart gir et misvisende bilde av saken, synes komiteen det er riktig at hele dokumentet slettes.

Etter komiteens syn skal en feil rettes, selv om feilen ikke har noen påviselig betydning for den registrerte.

Det finnes i dag ingen generell regel om hvor raskt de registeransvarlige skal gi svar på henvendelser fra de registrerte eller utføre plikter i forhold til disse, men det er gitt enkelte tidsfrister bl.a. for svar på begjæring om innsyn. I EU-direktivet er det bare enkelte spredte tidsfrister.

Utvalget foreslår at krav om generell informasjon om personopplysningsbehandlinger, innsyn i opplysninger om den registrerte, informasjon om automatiserte avgjørelser, retting eller sletting av opplysninger, manuell behandling og reservasjon mot navnebruk i markedsføringsøyemed skal gjennomføres uten ugrunnet opphold og senest innen én måned. Hvis forholdene tilsier lenger svartid, skal det likevel gis et svar innen nevnte frist der det opplyses om grunnen til forsinkelsen og det sannsynlige tidspunktet for gjennomføringen.

Det er ikke kommet innvendinger mot utvalgets forslag under høringen, og departementet slutter seg til forslaget.

Det er ikke gitt noen generell regel om adgang til å ta seg betalt for innsyn m.v. i personregisterloven, men kredittopplysningsforetak kan beregne seg en rimelig godtgjørelse for skriftlige meldinger til de registrerte om hvilke kredittopplysninger om dem foretaket har. Etter EU-direktivet artikkel 12 skal den registrerte kunne begjære innsyn hos den registeransvarlige uten urimelige kostnader.

Utvalget går inn for at det som utgangspunkt ikke skal koste noe for de registrerte å praktisere de individuelle personverngarantiene, men åpner for at det kan gis forskrift om betaling dersom særlige grunner gjør det nødvendig.

Flere høringsinstanser støtter utvalgets forslag. Noen mener loven i visse tilfeller bør åpne direkte for at det kan kreves vederlag. Departementet er enig i at det klare utgangspunktet bør være at det ikke skal koste noe for den registrerte å gjøre gjeldende de rettighetene som lovutkastet gir til å kreve innsyn, begrunnelse, retting og reservasjon mot direkte markedsføring. Hvis det i lys av erfaringene med loven viser seg at dette fører til uakseptable belastninger for den enkelte behandlingsansvarlige, bør det åpnes for å gi regler om betaling ved forskrift.

Komiteen slutter seg til at de krav som stilles i forbindelse med de rettigheter den enkelte vil få ifølge personopplysningsloven skal gjennomføres uten ugrunnet opphold og senest innen en måned. I de tilfeller det er nødvendig med lengre tid, må det likevel etter komiteens mening gis et svar innen den nevnte frist, hvor det opplyses om hvorfor gjennomføringen er forsinket, og når det kan forventes at kravene vil bli realisert.

Komiteen deler departementets syn om at det i utgangspunktet ikke skal koste noe for den registrerte å få realisert de rettigheter som ligger i lovutkastet. Komiteen avviser at en ved forskrift åpner for å gi regler om betaling for å få gjennomført rettigheter som loven gir. Hvis departementet på et senere tidspunkt mener at dette spørsmålet igjen må vurderes, ønsker komiteen at Stortinget får seg forelagt spørsmålet på nytt.

Forrige kapittelNeste kapittel