7. Alderspensjon
- 7.1 Pensjonsalder og særaldersgrenser
- 7.2 Alderspensjonens utforming
- 7.3 Forholdsmessighetsprinsippet
- 7.4 Beregning av lønn
- 7.5 Standardberegnet folketrygd
- 7.6 Maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt
- 7.7 Endringer i pensjonsplanen m.v.
Utvalget har i sitt utkast lagt vekt på å lage regler for utformingen av alderspensjon som følger forholdsmessighetsprinsippet og som ellers er i overensstemmelse med de retningslinjer Stortinget har gitt, særlig med hensyn til forholdet til folketrygden. Foretakspensjon er en supplerende ytelse til folketrygden, og det må derfor ligge en folketrygdytelse i bunnen.
Alderspensjon skal etter utkastet § 5-1 første ledd ytes fra den pensjonsalder regelverket fastsetter, og skal løpe så lenge medlemmet lever. Utvalget foreslår at det ikke skal kunne fastsettes i regelverket at alderspensjon skal opphøre, eller at pensjonsytelsen settes ned etter et bestemt antall år etter pensjonsalder.
For stillinger med lavere pensjonsalder (særaldersgrenser) enn 67 år kan det i regelverket fastsettes at pensjonen bare skal løpe til fylte 67 år, eller at pensjonsytelsen skal settes ned ved fylte 67 år. I noen få unntak er det åpnet for at ytelser fra foretakspensjonsordningen kan tas ut før folketrygdytelsen. I slike tilfeller vil pensjonsordningen utbetale en full pensjonsytelse frem til folketrygden kommer til utbetaling ved fylte 67 år. Da vil ytelsene reduseres til et supplement til folketrygdens alderspensjon, jf. utkastet § 5-1 andre ledd.
Velferdsmeldingen la særlig vekt på de langsiktige konsekvensene ved vurderingen av aldersgrensespørsmålet i tjenestepensjonsordningene og viste til behovet for å øke den faktiske pensjoneringsalderen i Norge. Daværende regjering gikk derfor inn for at en som et nødvendig bidrag til dette opprettholder en normal aldersgrense på 67 år i de pensjonsordningene som i dag reguleres av 1968-reglene. Stortinget sluttet seg til at folketrygden skal være bærebjelken i pensjonssystemet, og det er derfor naturlig at aldersgrensen for uttak av tjenestepensjon er den samme som pensjonsalderen i folketrygden. Ønsket om tidligere avgang fra arbeidslivet bør dekkes innenfor ordningene med Avtalefestet førtidspensjon (AFP). Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å anvende samme aldersgrense i foretakspensjonsordninger som folketrygden.
Flere av høringsinstansene foreslår at pensjonsytelsene bør reduseres med alder. Dette spørsmålet har etter departementets oppfatning flere aspekter. En pensjonsordning med kort utbetalingstid vil kreve lavere årlige innbetalinger og således være rimeligere for foretaket, fordi de samlede utbetalinger skal være lavere enn i en livsvarig ordning. Spørsmålet er om en kortere utbetalingshorisont oppfyller de krav som bør stilles til en pensjonsordning med skattemessig særbehandling. Under behandlingen av Velferdsmeldingen mente et flertall i sosialkomiteen bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer at det bør stilles krav om livsvarige ytelser i tjenestepensjonsordninger. Departementet er av den oppfatning at hensikten med en pensjonsordning er å kompensere for bortfalt inntekt, og at siden dette bortfallet er livsvarig, bør også pensjonsytelsen være det.
Gjennomsnittlig levealder har i mange tiår vært økende, og nye pensjonister kan statistisk sett forvente å leve stadig lenger. Dette bidrar til at opphørende ytelser for yngre medlemmer i pensjonsordninger i dag vil føre til at disse vil ha en mye lengre periode uten slik pensjonsytelse enn tidligere pensjonister. Opphørende pensjon vil også ha større konsekvenser for kvinner, som statistisk sett lever lenger enn menn og dermed vil leve lenger uten pensjon hvis denne er opphørende.
Departementet vil særlig understreke at det ikke er dekning for å skille mellom den første fasen som pensjonist og senere faser, slik enkelte av høringsinstansene gjør. Eldre pensjonister kan ha særlig stort behov for midler for å tilpasse sin livssituasjon til en endret helsesituasjon m.v., og slike behov bør ikke være underordnet behovet for et såkalt aktivt liv de første pensjonsårene. Det samme forholdet gjør seg ikke gjeldende i individuelle pensjonsavtaler, fordi slike avtaler nettopp gjør det mulig for den enkelte å planlegge sin egen pensjonisttilværelse. Foretakspensjonsavtaler er kollektive avtaler som ikke kan gis individuell utforming og som skal oppfylle andre pensjonsmessige hensyn enn individuelle ordninger.
Departementet støtter en formalisering av dagens praksis, der tjenestepensjonsordningen for grupper med godkjent særaldersgrense kan kompensere for at det ikke foreligger en grunnytelse fra folketrygden i perioden fra særaldersgrensen og frem til folketrygdens aldersgrense. Det er i proposisjonen mulig å utforme dette enten ved at foretakspensjonsordningen kan utformes bare for grupper med særaldersgrense, og dermed gir disse en ytelse inntil folketrygden kommer til utbetaling. Dette anses ikke å stride mot forholdsmessighetsprinsippet. Alternativt kan foretakspensjonsordningen omfatte alle ansatte, og utformes da slik at utbetalingen til eventuelle grupper med særaldersgrense ikke bortfaller, men settes ned til når disse når folketrygdens pensjonsalder og mottar alderspensjon. Selv om foretakspensjonen isolert sett reduseres, opprettholdes da det samlede pensjonsnivå. Forholdsmessighetsprinsippet vil kreve at pensjonsplanen fra aldersgrensen er den samme for alle grupper.
Departementet vil spesifisere hvilke grupper som har særaldersgrense i egen forskrift.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at aldersgrensen for uttak av tjenestepensjon som en hovedregel bør være den samme som pensjonsalderen i folketrygden, og slutter seg til forslaget om at alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalderen som er fastsatt i § 4-1.
Flertallet viser til at det fra flere hold er kommet innspill om at forslaget om at det skal kreves en livsvarig, fast ytelse er svært rigid og kostnadskrevende. Flertallet kan i stor grad slutte seg til departementets argumentasjon om de isolerte fordelene ved en fast livsvarig ytelse. Flertallet mener imidlertid at det samtidig må legges stor vekt på at det i mange tilfeller ikke vil være et valg mellom tidsbegrenset eller livsvarig ytelse, men på grunn av kostnadselementet i stedet være et valg mellom tidsbegrenset ytelse eller ingen ytelse.
Flertallet mener derfor at spørsmålet om ytelsenes varighet i stor grad bør overlates til partene, slik at dette kan tilpasses forholdene i det enkelte foretak. Flertallet finner det likevel rimelig at det settes visse krav til varighet på ytelsen, og mener at et krav om 10 års full ytelse er et rimelig krav å stille til en skattefinansiert ordning. Utover 10 år bør det være adgang til å avtale at pensjonen skal opphøre, eller ulike former for avtrapping av ytelsene.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-1 (1) skal lyde:
(1) Alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalder regelverket fastsetter etter § 4-1. Det kan fastsettes i regelverket at alderspensjon skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter 10 år eller senere.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-1 (1). Disse medlemmer deler det syn at hensikten med en pensjonsordning er å kompensere for bortfallet av inntekt, og siden bortfallet av inntekt er livsvarig bør også pensjonen være livsvarig. Enhver har selvsagt mulighet til selv å investere eller sette av midler til alderdommen etter eget ønske. Disse medlemmer mener imidlertid det bør stilles krav om livsvarig ytelse til en pensjonsordning som skal gi rett til skattefradrag. Disse medlemmer fremmer følgende forslag til § 5-1 (1) i samsvar med proposisjonen:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-1 (1) skal lyde:
(1) Alderspensjon skal ytes fra den pensjonsalder regelverket fastsetter etter § 4-1, og skal løpe så lenge medlemmet lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at alderspensjon skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter et bestemt antall år.»
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-1 (2).
I de fleste tilfeller er det etter departementets syn grunn til å tro at alderspensjonen fastsettes ut fra lønn som omhandlet i forslaget § 5-2 første ledd, alternativene a eller b. Etter bokstav a skal pensjonen fastsettes sammen med en standardberegnet folketrygd, dvs. parallelt med begrensingen som er gitt etter forholdsmessighetsprinsippet. En pensjon etter dette alternativet vil gi både absolutt, og som andel av lønn, høyere pensjon fra foretakspensjonsordningen isolert sett til høytlønte enn til lavtlønte. Etter bokstav b skal pensjonen utgjøre en fast andel av lønn for alle ansatte. Dette oppfyller også kravet til forholdsmessighet.
Blant høringsinstansene reises spørsmål om pensjonen etter bokstav a også kan utformes kun som en kompensasjon for redusert opptjening av folketrygdens tilleggspensjon over knekkpunktet på 6 G. Departementet legger vekt på at denne utformingen vil føre til at ordningen vil være forbeholdt grupper med høyere lønn i foretaket. Ordninger som kun supplerer folketrygden i et begrenset lønnsintervall, der folketrygdens fordelingsprofil medfører reduserte ytelser, oppfyller ikke rollen som supplerende pensjonsordning på noen god måte.
Departementet ser det som åpenbart at en minste pensjon, jf. forslaget § 5-2 bokstav c må følge forholdsmessighetsprinsippet, og dermed opptjenes over samme tidsrom som annen pensjon for å gi full uttelling. Departementet har merket seg at utvalget foreslår at pensjon etter bokstav e ikke skal gi rett til fripolise ved fratreden før pensjonsalder. Ved å spesifisere at opptjeningen skal skje som for annen pensjon, ser ikke departementet behov for slike begrensninger.
I forslaget § 5-2 annet ledd spesifiseres det at ytelsesprinsippet krever at en lønnsøkning skal medføre økt opptjent pensjon fra det tidspunkt endringen trer i kraft. Dette må ses i sammenheng med § 5-6 bokstav a der det gis adgang til å se bort fra tidligere tjenestetid hvis endringen i lønn går ut over den alminnelige lønnsutvikling i foretaket. Adgangen i § 5-6 er gitt for å unngå at søkere med lang opptjeningstid i foretaket skal stå svakere enn eksterne søkere ved opprykk. Uten slik adgang vil internt opprykk i enkelte tilfeller kunne utløse særdeles store engangspremier under det lineære prinsipp. Det vil naturligvis være anledning til å avtale lønnsopprykk særskilt, og hovedregelen i § 5-2 annet ledd vil da kreve at dette legges til grunn for opptjent pensjon straks det trer i kraft. Departementet støtter at lønnsøkning skal legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer i kraft.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-6 (1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det i forslagets § 5-6 (2) gis adgang til at pensjonens løpetid skal settes ned til det hele antall år som er nødvendig for at årlig pensjon skal komme opp på et nivå som tilsvarer om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Disse medlemmer viser samtidig til at disse medlemmer i kap. 7.1 går mot forslaget om krav til livsvarig ytelse. Disse medlemmer mener det i tillegg til den valgfrihet som følger av dette, er rimelig at det gis valgfrihet til å sette ned pensjonens løpetid til det hele år som er nødvendig for at årlig pensjon skal komme opp på et nivå tilsvarende om lag 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp, i stedet for langvarige ytelser av relativt lite omfang. Disse medlemmer viser til at dette gir adgang til å sette ned pensjonens løpetid slik at månedlig utbetalt pensjon blir snaut 2 000 kroner med dagens grunnbeløp, i de årene det utbetales pensjon. Departementets forslag om 20 pst. av grunnbeløp vil til sammenligning gi en månedlig utbetalt pensjon på snaut 800 kroner i de årene det utbetales pensjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-6 (2) skal lyde:
Regelverket kan fastsette at pensjonens løpetid skal settes ned til det antall hele år som er nødvendig for at årlig pensjon kommer opp på et nivå tilsvarende om lag 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Forsikringsteknisk kontantverdi av pensjonen skal være den samme før og etter omregningen.»
I utkastet § 5-3 annet ledd fastslås det at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Hensikten er å unngå at ordningene misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn.
For medlemmer som omfattes av andre pensjonsordninger som foretaket har betalt eller betaler premie til, skal ytelser fra slike ordninger også inngå ved beregningen av de samlede pensjonsytelser. Slike ordninger kan f.eks. være lukkede tjenestepensjonsordninger fra før 1968, som da må følge forskriften fra 1952.
Utvalget ser ikke noen grunner til at rederier fortsatt skal kunne ha pensjonsordning innenfor skattefavoriseringen for en mindre del av de ansatte, nemlig kontoransatte, mens seilende personell holdes utenfor. Blant andre foretak gjelder forholdsmessighetsprinsippet, dvs. at pensjonsordningen ikke kan forbeholdes en gruppe av ansatte. Utvalget vil derfor ikke videreføre særbestemmelsen i 1968-reglene som åpner for dette. De pensjonsordningene som ikke har tatt opp sjømenn i pensjonsordningen, bør få en rimelig frist til å oppfylle det nye lovverkets krav eller avvikle ordningen og opprette ny ordning utenfor skattefavoriseringen. Utvalget antar at en tre års frist bør gi de aktuelle rederier tilstrekkelig tid til å tilpasse pensjonsordningen til loven på dette punkt, jf. forslag til overgangsregel i utkastet § 16-2 tredje ledd. Det kreves ikke at tjenestetid i foretaket før opptak i pensjonsordningen skal medregnes om seilende personell tas opp, selv om ordningen ellers praktiserer medregning.
Verken i Velferdsmeldingen eller i innstillingen til Velferdsmeldingen ble det sagt noe generelt om hvilket kompensasjonsnivå ordningene bør ligge på. Slik det fremgår har utvalget sett det som vanskelig å fastsette hvilke grenser som bør gjelde. Departementet mener det ville være klart urimelig hvis pensjonsnivået skal kunne være høyere enn pensjonsgivende lønn. På grunn av de spesielle skattefordelene som gjelder for pensjonister, vil også forholdet mellom pensjon og lønn etter skatt gå i pensjonistens fordel. Pensjon opp mot lønn vil derfor også rammes av dette hensynet. Foretakspensjonsordninger skal være supplerende til folketrygden, og dette må være retningsgivende for valg av kompensasjonsnivå. Departementet viser til at pensjonsnivået i de offentlige ordningene er 2/3 av lønn opp til 8 G, og lavere for lønn over dette. I behandlingen av Velferdsmeldingen slutter flertallet i sosialkomiteen seg til Regjeringens vurdering om at pensjonsnivået i de offentlige tjenestepensjonsordningene er akseptabelt. Pensjonsnivå vesentlig høyere enn det må oppfattes som urimelige.
De fleste høringsinstansene støtter forholdsmessighetsprinsippets sentrale rolle, og det forslag til utforming av prinsippet som utvalget har kommet frem til. Departementets støtter utvalgets forslag.
Departementet finner grunn til å understreke at forholdsmessighetsprinsippet ble formalisert allerede i reglene fra 1952. Som utvalget peker på, har rederiene fortsatt pensjonsordninger som er forbeholdt ansatte på land (kontoransatte). Departementet kan ikke se at dette er i overensstemmelse med forholdsmessighetsprinsippet, og støtter utvalget i at det ikke er noen grunn til å videreføre dette unntaket ut over en rimelig overgangsperiode.
Som det også fremgår av foreslått § 3-2, gjør det seg gjeldende særskilte spørsmål for arbeidskraft som ikke har samme tilknytning til Norge som flertallet av folketrygdens medlemmer. En betingelse for medlemskap i foretakspensjonsordning er at den ansatte er pliktig medlem i folketrygden. Hovedregelen i § 2-1 i lov om folketrygd er at personer som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden, jf. forslaget § 3-2 tredje ledd og proposisjonens avsnitt 5.2.1.
En person som ikke er medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-1, er likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er arbeidstaker i Norge, men ikke bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-6. En arbeidstaker som arbeider med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser på den norske delen av kontinentalsokkelen, er medlem i trygden bare dersom vedkommende fyller vilkårene for medlemskap etter folketrygdloven § 2-1. Videre vil en person som oppholder seg utenfor Norge, være pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er norsk statsborger og arbeidstaker på et norskregistrert skip, jf. folketrygdloven § 2-5 bokstav f. Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, er imidlertid unntatt fra pliktig medlemskap. Slike personer skal heller ikke gis frivillig medlemskap i folketrygden.
Etter folketrygdloven § 2-6 er en utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, men som er arbeidstaker på et norsk fiskefartøy eller norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret, pliktig medlem i folketrygden med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall. Ved yrkesskade har disse medlemmer rett til stønad ved helsetjenester, sykepenger, ytelser under medisinsk rehabilitering, ytelser under yrkesrettet attføring og uførepensjon. Ved dødsfall ytes det gravferdsstønad og etterlattepensjon. Etter departementets vurdering er medlemskap etter lov om folketrygd § 2-6 ikke tilstrekkelig til å være medlem etter forslaget til lov om foretakspensjon § 3-2 tredje ledd.
Etter 1968-reglene kan det settes som alminnelig vilkår for opptak i pensjonsordningen at arbeidstakeren ikke går inn under annen tjenestepensjonsordning som arbeidsgiveren betaler premie eller avgift til, og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, jf. § 4 nr. 2 bokstav e (forskrift av 28. juni 1968 nr. 3). Etter 1968-reglene § 4 Punkt 2 (forskrift av 27. oktober 1969 nr. 9451) anses dette tilfredsstilt dersom et rederi oppretter privat tjenestepensjonsordning som ikke, eller bare delvis, omfatter de grupper av arbeidstakere som går inn under Pensjonstrygden for sjømenn, om alderspensjon og uførepensjon fra den private tjenestepensjonsordningen - sammen med pensjon fra folketrygden og eventuell sjømannspensjon - ikke overstiger 66 pst. av lønnen. Tilsvarende må den samlede enkepensjon ikke overstige 50 pst. av lønnen, likevel slik at den supplerende enkepensjon kan utgjøre inntil 55 pst. av den supplerende alderspensjon etter fylte 70 år. Ved beregning av folketrygdens ytelser kan det regnes med 75 pst. av grunnbeløpet uten hensyn til om vedkommende er gift eller ugift. Departementet støtter utvalgets synspunkt at slike krav til ytelsene i rederiets tjenestepensjonsordning ikke videreføres i lov om foretakspensjon.
Som i 1968-reglene er det i lov om foretakspensjon foreslått at arbeidstakere som er medlemmer i annen pensjonsordning som foretaket betaler premie eller avgift til og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, ikke skal være medlemmer i ordningen, jf. forslaget § 3-3 tredje ledd. I nevnte paragraf er det imidlertid gitt anledning til å fastsette i ordningens regelverk at slike medlemmer også tas opp i ordningen. Etter departementets vurdering er Pensjonstrygden for sjømenn og ordningene med avtalefestet pensjon i mange henseender sammenlignbare ordninger. Medlemskap i AFP-ordning regnes ikke å være i strid med 1968-reglenes § 4, og vil heller ikke være i strid med forslaget § 3-3 tredje ledd. 1968-reglenes § 4 og forslaget § 3-3 tredje ledd har bl.a. bakgrunn i adgangen til å lukke eksisterende pensjonsordninger i 1968, og tok sikte på å hindre dobbeltopptjening gjennom medlemskap i både lukket ordning og i ny ordning. Departementet anser ikke medlemskap i Pensjonstrygden for sjømenn som grunn til å la være å ta opp slike medlemmer i en foretakspensjonsordning.
Ifølge § 2 i forskrift om premier og forsikringsfond i livsforsikring av 15. september 1997 nr. 1005 kan ikke premien på livsforsikringskontrakter beregnes på grunnlag av en avkastning av forvaltet kapital som er høyere enn 3 pst. p.a. Bestemmelsene gjelder livsforsikringskontrakter som inngås etter at forskriften trådte i kraft, og det er gitt særregler som sikrer at eldre kontrakter ved flytting kan opprettholdes med en grunnlagsrente på inntil 4 pst. p.a. Kredittilsynet kan fastsette at bestemmelsene også skal gjelde ved opptak av nye medlemmer i kollektive pensjonsordninger. Departementet foreslår en bestemmelse i overgangsreglene, jf. § 16-2 tredje ledd, som spesifiserer at foretak som tar opp medlemmer i pensjonsordning som tidligere har vært holdt utenfor etter 1968-reglene § 4 Punkt 2, kan fortsette med samme eller lavere grunnlagsrente enn den opprinnelige livsforsikringskontrakten. Denne grunnlagsrenten kan likevel ikke settes høyere enn 4 pst. p.a.
Departementet vurderer disse tre endringene knyttet til rederiers adgang til å opprette foretakspensjonsordning som en hensiktsmessig forandring av 1968-reglene. Rederiene må ta opp alle de arbeidstakere som er pliktige medlemmer i folketrygden med opptjening av alderspensjon, i sin pensjonsordning, men får anledning til å videreføre slike ordninger med eksisterende beregningsgrunnlag. De spesielle begrensningene i ytelser som er pålagt rederiene videreføres ikke. Departementet vurderer det også slik at eksisterende ordninger bør få en rimelig periode til å ta opp et så høyt antall nye medlemmer, og foreslår i § 16-2 tredje ledd at fristen settes til ti år etter lovens ikrafttredelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-3 om forholdsmessighetsprinsippet.
Forholdsmessighetsprinsippet tar utgangspunkt i summen av beregnet folketrygd og tjenestepensjon. Beregningen av folketrygden skal ta utgangspunkt i folketrygdens regler på beregningstidspunktet, pensjonsgivende lønn og personens alder. Utvalget har lagt vekt på at det lønnsbegrepet som ligger til grunn for fastsettelse av pensjoner, må støtte opp under forholdsmessighetsprinsippet. I dette ligger at foretaket ikke kan velge ulike lønnsbegrep for ulike ansatte, og på den måten omgå forholdsmessighetsprinsippet.
Utvalget foreslår at ved fastsettelse av pensjonsytelsene skal, som et medlems lønn, regnes den skattepliktige lønnsinntekt (eller beregnet personinntekt etter skatteloven) som medlemmet mottar fra foretaket i et år. Den pensjonsgivende lønn som normalt skal legges til grunn i beregningen av foretakspensjon, består dermed i de beløp som arbeidsgiveren plikter å innberette som lønn og annen økonomisk godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i tjenesteforhold i et år, jf. utkastet § 5-4.
Dette gjelder ikke når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I ordningens regelverk kan det videre fastsettes at godtgjørelse for overtid og andre varierende eller midlertidige tillegg skal unntas. Videre kan den enkelte ordning i sitt regelverk også fastsette at siste års lønn, eller gjennomsnittet av de to eller tre siste års lønn før pensjonsalderen oppnås, skal legges til grunn. Ordningen kan også bestemme at det av hensiktsmessighetsgrunner kan benyttes et normert lønnsgrunnlag for en eller flere grupper av medlemmer. Det er imidlertid en betingelse at dette ikke gir vesentlig annet resultat enn om det enkelte medlems lønn ble lagt til grunn.
I utkastet § 5-6 er det videre formulert regler som skal gjøre det mulig å unngå at premien under det lineære prinsipp blir så høy i enkelte situasjoner at foretaket avstår fra å gi lønnsøkning eller å ansette eldre arbeidskraft. Ved særlig store lønnsøkninger, slike som særlig vil være knyttet til skifte av stilling, kan en se bort fra tidligere tjenestetid når opptjent pensjon skal beregnes. Bare tiden frem mot pensjonsalder skal telle med. Tidligere opptjent pensjon kan selvfølgelig ikke angripes.
Mot slutten av yrkeskarrieren vil svært store beløp måtte innbetales ved lønnsøkning, og dette vil ofte innebære at eldre arbeidskraft møter både restriksjoner på lønnstillegg og hindringer i arbeidsmarkedet. Utvalget mener derfor at den enkelte ordning kan nedfelle i sitt regelverk at pensjonsgrunnlaget de siste ti år før pensjonsalder ikke nødvendigvis skal justeres i forhold til den virkelige lønnsøkning medlemmet har, om denne går ut over den alminnelige lønnsøkning i foretaket. I slike tilfeller kan økningen i pensjonsgrunnlag begrenses til den lønnsutvikling foretaket har for sine øvrige ansatte.
Som det framgår under utvalgets forslag, har utvalget sett det som ønskelig å definere lønnsbegrepet. Forholdsmessighetskravet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at pensjonsytelsen skal stå i et gitt forhold til lønn. Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil en kunne velge avgrensinger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes, bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.
Høringsuttalelsene viser at mange foretak anvender lønnsbegreper som er lavere enn skattepliktig lønn. For disse foretakene vil overgang til skattepliktig lønn kunne gi øking av pensjonspremien om ikke pensjonsordningene endres. I denne sammenheng er det etter departementets syn nødvendig å peke på den automatikk som ligger i at overgang til skattepliktig lønn som pensjonsgrunnlag i første omgang vil føre til at pensjonene økes tilsvarende, uten foregående enighet eller forhandlinger. Dette burde etter departementets syn gi grunnlag for å foreta formelle endringer av pensjonsordningene slik at pensjonene holdes konstant i beløp, mens prosentsatsen reduseres like mye som pensjonsgrunnlaget økes.
Departementet vil likevel foreslå at det skal være en adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det gjeldende for alle medlemmene.
Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen. Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige begrepet, og har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag hvor forholdsmessighetsprinsippet ivaretas på en tilfredsstillende måte. Departementet er likevel innstilt på å lempe noe på grunnlaget. Det er i denne sammenheng lagt vekt på den betydelige motstand som høringsinstansene har gitt uttrykk for. Videre mener departementet at reglene om knekkpunkt og redusert kompensasjonsgrad for høye inntekter likevel vil begrense mulighetene for å uthule forholdsmessighetsprinsippet.
Inkludering av ulike tilleggsytelser som skattemessig behandles som lønn, kan medføre at lønnsgrunnlaget økes mest for høytlønte. Det er ofte denne gruppen som har naturalytelser av noen grad i tillegg til lønn. Departementet vil peke på at dette sett i sammenheng med forslaget om knekkpunkt og redusert kompensasjonsgrad for høye inntekter ikke nødvendigvis impliserer økt opptjent pensjon og dermed høyere pensjonspremier for disse. For grupper med lavere inntekter vil en eventuell utvidelse av pensjonsgrunnlaget kunne medføre økt opptjent pensjon.
Videre viser departementet til at det ved overgang til skattepliktig lønn som beregningsgrunnlag kan være behov for en mer alminnelig anledning til å endre pensjonsgrunnlaget og dermed holde de samlede pensjonskostnader på samme nivå som tidligere. Det foreslås derfor at det skal være en alminnelig adgang til å se bort fra en del av skattepliktig lønn. Denne delen skal ikke overstige 10 pst. og være den samme for alle medlemmer. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i pensjonsordningens regelverk etter forslaget § 5-4 annet ledd ved siden av de foreslåtte alternativer kan nedfelles ytterligere adgang til å se bort fra en andel av skattepliktig lønn. Hvis regelverket inneholder denne bestemmelse, kan det ikke inneholde regler etter bestemmelsens bokstav a.
For alle alternativer etter forslaget § 5-4 annet ledd gjelder det at begrensningene i pensjonsgrunnlag må utformes identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis en vil unngå at foretak avstår fra å opprette pensjonsordninger av frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene overfor valg som til slutt fører til at de avstår fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store flertall av arbeidstakere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-4 om beregning av lønn.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gis regler for hvordan folketrygden skal beregnes som pensjonsgrunnlag i foretakspensjonsordninger, jf. utvalgets utkast § 5-5. I utvalgets forslag står foretaket fritt til å avgjøre om folketrygdens grunnpensjon skal beregnes ut fra grunnpensjon til enslig pensjonist eller til gift pensjonist. Siden folketrygdens grunnpensjon er lavere for en gift pensjonist enn for en enslig pensjonist, vil pensjonsordningens ytelser og dermed samlet pensjon være høyere hvis medlemmene behandles som gifte. Departementet ser at denne adgangen sjelden brukes ut fra at foretaket har overvekt av gifte medlemmer, men for å gi alle medlemmene en høyere pensjonsytelse. En pensjonsordning som legger til grunn 3/4 G betegnes derfor gjerne som «god». Foretaket må imidlertid behandle alle sine ansatte likt, og departementet vil støtte denne videreføring av 1968-reglene.
Departementet er ikke enig i at en skal se bort fra folketrygdens særtillegg i beregning av folketrygd. Særtillegget ble innført i 1969 og har siden vært en del av grunnytelsen til alders-, uføre- og etterlattepensjonister. Over denne perioden har særtillegget blitt økt fra 7,5 pst. til 79,33 pst. av grunnbeløpet for en enslig pensjonist. Særtillegget har i dag stor betydning, og om lag 42 pst. av alle alderspensjonister i folketrygden fikk utbetalt særtillegg pr 30. juni 1998. Departementet finner det urimelig at en så viktig del av folketrygden ikke inkluderes, og foreslår derfor å legge til dette i forslaget § 5-5 første ledd bokstav b. Særtillegget har over tid vært ulikt for ulike grupper. Departementet foreslår at særtillegget for en enslig pensjonist legges til grunn.
Fordi folketrygden ble innført i 1967 med krav om 40 poengår for fulle ytelser, vil ikke nye pensjonister ha mulighet til å tjene opp en full tilleggspensjon før 2007. Dette gjelder pensjon utover overkompensasjonsregelen. Forslaget § 5-5 annet ledd er en videreføring av dagens anledning til å la pensjonsordningen dekke differansen mellom en fullt opptjent folketrygd etter hovedreglene og den lavere opptjening nye pensjonister frem til 2007 vil ha. Beregningen av tilleggspensjon for disse generasjonene skal ta utgangspunkt i beregnet pensjon med lavere antall poengår (og med overkompensasjonsregelen). Medlemmer som når pensjonsalderen frem til 2007 vil dermed opptjene en høyere pensjon fra foretakspensjonsordningen enn yngre medlemmer, men får samtidig en lavere folketrygdytelse. Samlet beregnet ytelse vil være lik. Departementet støtter videreføring av 1968-reglene frem til 2007 på dette punktet.
Departementet støtter utvalgets forslag til § 5-5 første ledd bokstav c som fastslår at endringer i folketrygdens regelverk ikke skal ha betydning for allerede opptjent pensjon. Dette innebærer at arbeidsgiver ikke automatisk skal kompensere ved eventuelle reduksjoner i folketrygdens ytelser, og at opptjent pensjon ikke kan reduseres ved eventuell økning av folketrygdens ytelser. Departementet mener det er av sentral betydning at dette blir tatt inn i loven, fordi det tilsvarende forhold f.eks. i forbindelse med reformen i folketrygden i 1992, skapte stor usikkerhet både blant arbeidsgivere og arbeidstakere.
I forslaget § 5-5 tredje ledd foreslår departementet at standardberegnet folketrygd ved deltidsstilling skal beregnes som en forholdsmessig del av den pensjon som ville blitt opptjent i full stilling. Dette er samme fremgangsmåte som er foreslått for opptjent pensjon fra foretakspensjonsordning for arbeidstaker i deltidsstilling i forslaget § 3-5 andre ledd, jf. proposisjonens avsnitt 5.2.6.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag tiil § 5-5 om beregnet folketrygd.
Departementet vil peke på at forslaget § 5-7 første ledd er en oppfølging av Sosialkomiteens innstilling til Velferdsmeldingen, der komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, gikk inn for at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner forbedres gjennom innføring av knekkpunkt og maksimale tillatte kompensasjonsgrader innenfor ulike lønnsgrunnlag. Utvalgets utforming av knekkpunkt og maksimale tillatte kompensasjonsgrader innenfor ulike lønnsgrunnlag tar også etter det departementet kan se hensyn til at det i Hylland-utvalgets utredning (NOU 1994:6), og senere i Velferdsmeldingen, ble påpekt at uten en generell begrensing av pensjonsnivå i forhold til pensjonsgivende lønn er det åpent for å gi ubegrenset kompensasjon med skattefavorisering innenfor tjenestepensjonsordningene.
Departementet har registrert at en rekke av høringsinstansene er negative til forslaget om knekkpunkt og maksimal dekningsgrad. Etter departementets vurdering kan begrensninger som skal være ulike på ulike inntektsnivåer neppe utformes på en enklere måte. Flere instanser foreslår et system med bare en maksimal pensjonsprosent som skal gjøres gjeldende for alle inntektsnivåer. En slik innretning vil redusere ytelsene fra foretakspensjon mest for medlemmer med lave inntekter, siden de har høyest kompensasjonsgrad fra folketrygden. Departementet mener derfor at denne løsningen gir uheldige virkninger. Andre høringsinstanser foreslår å anvende det offentlige systemet, der inntekt over 8 G bare teller med 1/3 i beregningsgrunnlaget. Dette siste vil gi en mye sterkere reduksjon av høytløntes pensjoner enn det foreslåtte systemet. I tillegg vil departementet bemerke at en slikt system fungerer bedre i en bruttoordning, der bare sluttlønn er viktig, enn i en nettordning der opptjente rettigheter skal finansieres hvert år.
Departementet har lagt til grunn at utvalget har forholdt seg til ordlyden i Velferdsmeldingen på dette punkt, der det ble foreslått en maksimal tillatt kompensasjonsgrad (for TPES og folketrygden samlet) på 90 pst. for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 pst. mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Dette ble i Velferdsmeldingen betegnet som fordelingsmessige minstekrav, og det ble varslet at strammere krav kunne vurderes i oppfølgingsarbeidet, se Velferdsmeldingen avsnitt 12.4.1. Utvalget har forsterket kravene noe, og departementet støtter utvalgets forslag. De foreslåtte maksimalgrensene bør være tilstrekkelig romslige til å dekke de fleste supplerende pensjonsbehov til folketrygden, samtidig som en er sikret at de skattemessige fordelene ikke har en direkte urimelig fordelingsprofil.
Det legges videre til grunn at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs. at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger, jf. overgangsbestemmelsene i forslaget § 16-2 tiende ledd.
I forslaget § 5-7 annet ledd fastslås det at grensen for samlede pensjonsytelser ved deltidsstilling skal beregnes som en forholdsmessig del av den grense som ville vært gjeldende hvis medlemmet hadde hatt full stilling. Dette er samme fremgangsmåte som er foreslått for opptjent pensjon i § 3-5 annet ledd, jf. proposisjonens avsnitt 5.2.6.1, og standardberegnet folketrygd i § 5-5, jf. proposisjonens avsnitt 7.2.5.
Utvalget har videre spesifisert at den lønn som legges til grunn for pensjonsytelsene, ikke skal kunne økes dramatisk de siste år før medlemmet når pensjonsalder. Utvalget gjør dette for å forhindre omgåelser av de foregående begrensninger gjennom store lønnstillegg i pensjoneringsåret eller de to siste årene forut for pensjoneringsåret i kombinasjon med sluttlønnsprinsippet for fastsetting av pensjon. Departementet er enig i at slik omgåelse av begrensningene bør hindres.
Komiteen viser til viktigheten av et bredt kompromiss og forutsigbarhet når det gjelder fremtidige pensjonsutbetalinger og vil derfor fremme forslag om en modell med et flatt tak på 70 pst. for lønnsregulering mellom 6 G og 12 G.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 5-7 skal lyde:
1. Pensjonsytelsene skal fastsettes slik at de samlede pensjonsytelsene fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd for hvert medlem ikke vil overstige:
a. 100 pst. av medlemmets lønn inntil 6 G
b. 70 pst. av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 6 G og 12 G, og
c. 0 pst. av den del av medlemmets lønn som overstiger 12 G.»
Departementet støtter utvalgets forslag § 5-8, som er utformet for å sikre at opptjente rettigheter ikke kan reduseres. I forslaget § 5-8 første ledd settes en hindring for at regelverket for pensjonsordningen endres på en slik måte at opptjente rettigheter, dvs. både opptjent pensjon og premiereserve reduseres. De samme opptjente rettigheter påvirkes heller ikke av endringer i beregningsgrunnlaget, jf. forslaget § 5-8 annet ledd.
Pensjonsordningens ytelser kan endres med virkning for fremtidig opptjening gjennom endring av ordningens regelverk. Utvalget foreslår i § 5-9 at foretakspensjonsordningen skal praktisere medregning ved slik endring. Departementet presiserer at loven åpner for at foretaket uansett kan avslutte ordningen og starte en ny ordning på senere tidspunkt. Bestemmelsen medfører at foretaket får anledning til å praktisere medregning ved endringer i pensjonsplanen, og er utformet slik at hvis foretaket velger denne løsningen, må alle medlemmer behandles likt. Under det lineære prinsipp har medregning av tjenestetid særlig betydning, fordi enkelte medlemmer, særlig lavtlønte, kan ha tjenestetid av betraktelig lengde uten å ha opptjent rett til pensjon. Ved en senere lønnsøkning kan medregning av tjenestetid være særlig viktig for disse. Departementet støtter forslaget.
Utvalget har foreslått en bestemmelse i § 5-10 som viderefører adgangen til å fastsette i regelverket at pensjonsytelsene kan settes ned hvis det skjer vesentlige endringer i folketrygden. Dette er et brudd med hovedreglene i forslaget §§ 5-5 tredje ledd og 5-8. Departementet har vurdert regelen opp mot nettoprinsippet, som kan sies å brytes i denne sammenheng. Departementet vil ikke foreslå en slik bestemmelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til §§ 5-8 og 5-9 om endringer i pensjonsplanen.