6. Opptjening av pensjon
- 6.1 Pensjonsalder
- 6.2 Krav til tjenestetid
- 6.3 Omsorgsarbeid
- 6.4 Lineær opptjening
- 6.5 Skifte av stilling m.v. innen foretaket
- 6.6 Særregler for medlemmer som fortsetter i stilling etter å ha nådd pensjonsalderen
- 6.7 Opphør av medlemskap og rett til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold
- 6.8 Fripolisen m.v.
- 6.9 Utenlandske statsborgere m.v.
- 6.10 Medregning
- 6.11 Registrering og sammenslåing av fripoliser
Departementet går i likhet med utvalget inn for å videreføre den alminnelige aldersgrensen på 67 år i tjenestepensjonsordninger, jf. utvalgets utkast § 4-1. Departementet viser til at en oppfølging av Velferdsmeldingen på dette punktet er sentralt av hensyn til langsiktige arbeidsmarkeds- og forsørgelseshensyn, og for å sikre at tjenestepensjonene fortsatt skal være et supplement til folketrygden.
Departementet understreker at grunnlaget for skattefavorisering av pensjonsordninger er at det er knyttet betingelser til ordningen som bidrar til at bestemte pensjonspolitiske målsetninger oppnås. Krav til pensjonsalder er én slik betingelse som skal medvirke til at folk står lenge i arbeid. Det vises i denne forbindelse til at yrkesdeltagelsen blant eldre gjennom lang tid har vært avtakende og at det er viktig å snu denne utviklingen. Dette er viktig blant annet for å sikre den fremtidige finansieringen av pensjonsutbetalinger. Departementet viser til at det både innen offentlig og privat sektor er mulig å gå av med pensjon etter AFP-ordninger, som på visse vilkår gir yrkesaktive adgang til å gå av med tidligpensjon. Pensjonen svarer i hovedsak til folketrygdens uførepensjon samt et AFP-tillegg. Ordningen i privat sektor omfatter i dag tariffbundne medlemsbedrifter i NHO og bedrifter utenfor NHO som har tariffavtaler med forbund innen LO. YS har en tilsvarende avtale, og det er også opprettet en AFP-ordning for ansatte innen bank- og finansnæringen. I offentlig sektor er det avtalt en tilsvarende adgang til å gå av med tidligpensjon. Det er en grunnleggende forskjell på disse ordningene fordi tjenestepensjonen gir opptjente rettigheter som beholdes selv om arbeidstakeren slutter før pensjonsalder, mens adgangen til avtalefestet pensjon bortfaller hvis arbeidstaker slutter i foretak med AFP-ordning på annen måte eller tidspunkt enn med overgang til avtalefestet pensjon.
Videre er det både i privat og offentlig sektor fastsatt lavere pensjonsalder innen visse yrkesgrupper for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de ansatte, eller krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende utført på forsvarlig måte. Disse bestemmelsene er foreslått videreført i ny lov om foretakspensjon. En generell adgang til å fastsette en lavere aldersgrense i skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger gir etter departementets syn en for dårlig mulighet for kontroll av om det er reelle behov som ligger bak den lavere aldersgrensen.
Som nevnt ovenfor er målsettingen å heve den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen. Departementet viser i denne forbindelse til at utvalget som har utredet fleksibel pensjonering (Førtidspensjonsutvalget), jf. NOU 1998:19, mener at særaldersgrensene bør gjennomgås av et uavhengig ekspertutvalg. Målet for en slik gjennomgang må etter utvalgets mening være at omfanget av særaldersgrenser reduseres og at aldersgrensene heves. Etter Førtidspensjonsutvalgets oppfatning bør imidlertid en omlegging av særaldersgrensesystemet være forutsigbar, slik at personer med kort tid igjen til nådd aldersgrense ikke omfattes av endringen. Departementet understreker at personer som av helsemessige årsaker ikke kan fortsette å arbeide frem til fylte 67 år vil ha krav på uførepensjon fra folketrygden. Departementet viser til at også mange tjenestepensjonsordninger omfatter rett til uførepensjon.
Komiteen slutter seg til forslaget om å videreføre den alminnelige pensjonsalderen på 67 år, sammen med adgangen til å fastsette lavere pensjonsalder for visse stillinger, jf. § 4-1.
Komiteen viser til at spørsmålet om pensjonsalder er drøftet blant annet i NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering og i St.meld. nr. 1 (1999-2000) Nasjonalbudsjettet 2000.
Komiteen mener det er behov for økt fleksibilitet og å snu trenden i retning av økende tidligpensjonering. Tiltak for å oppnå dette må imidlertid settes inn på alle relevante områder, ikke i regelverket for private foretakspensjonsordninger alene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er viktig ut fra et rettferdighetsprinsipp at det gjelder felles regler for pensjonsalder i private og offentlige ordninger, og at det må være konsistens mellom de supplerende pensjonsordningene og folketrygdens regelverk med hensyn til pensjonsalder. Videre må utformingen av pensjonsordningene og folketrygden ses i sammenheng med andre virkemidler for økt fleksibilitet og mindre tidligpensjonering, som for eksempel skattesystemet.
Flertallet viser til at Regjeringen har varslet at den vil arbeide videre med disse problemstillingene frem mot Langtidsprogrammet 2002-2005, og mener det er hensiktsmessig å avvente en samlet vurdering av eventuelle endringer.
Utvalget foreslår en heving av minstekravet til tjenestetid fra 30 til 35 år for rett til fulle pensjonsytelser, jf. utkastet § 4-2. Kravet kan settes høyere enn dette, men ikke ut over 40 års tjenestetid. Tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag i foretaket.
Departementet går inn for å videreføre minstekravet til opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser på 30 år.
Departementet viser til at utvalgets forslag om økt minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år har sin bakgrunn i et ønske om å styrke motivasjonen til lengre yrkesdeltagelse. Periodiseringen av pensjonsopptjeningen og premiebetalingen skjer helt frem til pensjonsalder, uavhengig av hvilket tjenestetidskrav som stilles for rett til fulle pensjonsytelser. Tjenestetidskravet sier i utgangspunktet ingenting om når pensjonen er fullt opptjent, kun om man har rett til full eller avkortet pensjon ved nådd pensjonsalder. For arbeidstakere som ble tidlig yrkesaktive, vil en slik økning av opptjeningstid ikke ha noen effekt ettersom krav om tjenestetid uansett ikke vil utgjøre en begrensning for muligheten til å oppnå full pensjon, selv ved tidligpensjonering. Imidlertid vil et økt krav til minste opptjeningstid for rett til full pensjon medvirke til at visse grupper av arbeidstakere ville velge å stå lengre i arbeid.
Departementet viser til at anmodningen til daværende regjering fra et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen om å utrede økt minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år var betinget av at det skulle gjelde både i offentlig og privat sektor. Pensjonsordningene i offentlig sektor er organisert på en annen måte enn i privat sektor. I statlig sektor er ordningen lovfestet i lov om Statens Pensjonskasse. De kommunale ordningene er tariffestet. I henhold til forskrifter kan en kommunal tjenestepensjon ikke gi bedre ytelser enn Statens Pensjonskasse. En rekke mer spesielle forhold ved ordningene genererer et samlet sett komplisert regelverk, og organiseringen innebærer at endringer må gjennom omfattende prosedyrer. Departementet viser videre til at spørsmålet om opptjeningstid har viktige berøringspunkter med spørsmålet om fleksibel pensjonering, jf. bl.a. NOU 1998:19. Det vil derfor være behov for å vurdere spørsmålet om opptjeningstid i en større sammenheng. På denne bakgrunn har departementet ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå å øke minstekravet til opptjening i de private tjenestepensjonsordningene nå.
Departementet ser det ikke som hensiktsmessig at det innføres en «besteårsregel» på for eksempel 30 år slik Likestillingsombudet foreslår. En slik regel ville innebære at tjenestepensjonen ble beregnet på grunnlag av de 30 årene i arbeidstakerens yrkeskarriere som gir høyest pensjonsgrunnlag. Departementet viser blant annet til at ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger bygger på et konsept om at det er sluttlønnen som danner grunnlaget for beregningen av pensjonen. En slik regel vil dessuten kunne bidra til uklarhet med hensyn til fordelingen av kostnader i tilfeller hvor opptjeningen skjer hos flere arbeidsgivere og det benyttes medregning.
Når det gjelder den foreslåtte maksimumsgrensen for krav til minste opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser, anser departementet det naturlig å legge folketrygdens opptjeningstid på 40 år til grunn.
Komiteen slutter seg til forslaget om å videreføre minstekravet til opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser på 30 år i de private foretakspensjonsordningene, jf. § 4-2.
Komiteen viser til at et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av velferdsmeldingen gikk inn for å utrede økt minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år, under betingelse av at dette skulle gjelde både i offentlig og privat sektor. Innføring av omsorgsopptjening var også et viktig element ved en eventuell økning av minstekravet til opptjeningstid.
Komiteen viser til at departementet mener eventuelle endringer i opptjeningstiden i de offentlige ordningene krever omfattende prosedyrer og derfor vanskelig kan gjennomføres nå. Dermed vil en eventuell endring i opptjeningstiden for foretakspensjon kun gjelde i privat sektor, i strid med målet om likebehandling mellom offentlige og private ordninger. Videre viser komiteen til at utredningen om omsorgsopptjening har vist at det er vanskelig å lage en modell som gir raske effekter og som er enkel å administrere, og at det blant annet derfor ikke foreslås innført en ordning med omsorgsopptjening.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser videre til at spørsmålet om opptjeningstid har viktige berøringspunkter med spørsmålet om fleksibel pensjonering, og derfor bør tas med i den videre behandling av dette spørsmålet.
Departementet viser til at flertallet i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen ba om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven skulle komme tilbake med utredning om innføring av omsorgsopptjening. Forslaget om omsorgsopptjening må etter departementets syn ses i sammenheng med forslaget om å øke minstekravet til opptjeningstid til 35 år for rett til full pensjon. Omsorgsopptjeningen skulle sørge for at personer med omsorg for barn fortsatt skulle ha en reell mulighet til å opptjene full pensjon.
Departementet har på bakgrunn av at det ikke foreslås å øke minstekravet til opptjeningstid vurdert at det ikke er hensiktsmessig å innføre en ordning med omsorgsopptjening i de private tjenestepensjonsordningene. Departementet vil også peke på at lovfestet rett til medlemskap under lovfestet permisjon, jf. § 3-7 første ledd, reduserer behovet for egne regler for omsorgsopptjent pensjon.
Departementet viser i denne sammenheng til at arbeidsgruppen som utredet omsorgsopptjening har pekt på at det med utgangspunkt i omtalen av omsorgsopptjening i Velferdsmeldingen og innstillingen til denne, ikke har vært mulig å utforme en modell som gir raske effekter og som er enkel å administrere. I forslaget var det lagt opp til å følge de samme vilkårene for omsorgsopptjening som i folketrygden, først og fremst fordi man da kunne basere seg på allerede kjente opplysninger. Forslaget hadde imidlertid flere svakheter.
Departementet viser til at forslaget blant annet inneholdt en regel om at en person som har opptjent rett til foretakspensjon eller lignende under omsorgsfravær, ikke for samme tidsrom kunne tjene opp omsorgspensjon. I og med at inntekten i et kalenderår ikke nødvendigvis sammenfaller med perioden for omsorgsfravær og - opptjening, og fordi man måtte ha vært utmeldt av pensjonsordningen for å ha rett til omsorgspensjon, ville en person som har hatt inntekt (over et visst nivå) ikke omfattes av forslaget. Det er riktig som enkelte høringsinstanser påpeker at dette forholdet i visse tilfeller vil føre til overkompensasjon, eller rettere sagt overopptjening, for personer med omsorgsfravær. Likeledes vil det forhold at et opptjeningsår skulle gi rett til 1/35 av fulle ytelser etter pensjonsplanen også kunne føre til noe overkompensasjon for personer med omsorgsfravær, sett i forhold til personer som opptjener pensjonen sin over en lengre periode enn 35 år og som følgelig opptjener mindre enn 1/35 av fulle ytelser hvert år.
Komiteen viser til at en eventuell innføring av omsorgsopptjening bør ses i sammenheng med eventuell økt opptjeningstid for rett til full pensjon, og at departementet mener det vil være problemer knyttet til en ordning for omsorgsopptjening. Komiteen slutter seg derfor til at det ikke innføres en slik ordning.
Som en oppfølging av Stortingets tilslutning i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen, foreslår utvalget innføring av obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp for tjenestepensjonsordninger, jf. utkastet § 4-3.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket følges opp ved at det innføres et obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp i tjenestepensjonsordninger. Departementet viser til at lineær opptjening innebærer at pensjonsrettigheter opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid, ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn. Dette betyr igjen at det hvert år avsettes til premiereserven et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstod det året. Departementet har lagt vekt på at lineær opptjening bidrar til at pensjonskostnader blir bedre synliggjort ved at det ikke lenger vil være mulig for foretaket å skyve pensjonskostnader foran seg som etter det tradisjonelle opptjeningsprinsipp. Dette kan igjen bidra til å motvirke tendenser til utstøtning av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet på grunn av høye pensjonskostnader mot slutten av yrkeskarrieren. Videre er departementet av den oppfatning at et lineært opptjeningsprinsipp virker rimelig ved at det hvert år avsettes midler som tilsvarer de pensjonsmessige merforpliktelsene som faktisk påløper det året. Dette sikrer også sammenheng rent tidsmessig mellom lønnsøkninger og de økte premieinnbetalinger disse økningene medfører.
Departementet viser til at eventuelle økte pensjonskostnader for bedriftene ved overgangen til lineær opptjening vil være et midlertidig innfasingsspørsmål, avhengig av alderssammensetningen i arbeidsstokken. I en overgangsfase kan enkelte bedrifter få økte utgifter, mens andre kan få reduserte. Kostnadene over hele innbetalingsperioden vil imidlertid ikke endres nevneverdig, forutsatt at medlemmene blir stående i ordningen frem til pensjonsalderen. Bedriftenes kostnader kan imidlertid bli endret som følge av at personer som slutter i bedriften før pensjonsalder vil kunne få endret opptjent pensjon, og dermed endret fripolise, i forhold til dagens system. Videre viser departementet til at tilskudd til premiefondet også er berettiget til inntektsfradrag og at foretakene dermed har en betydelig anledning til å utjevne utbetalingsevne over tid.
Departementet viser videre til at det er foreslått en overgangsperiode på 10 år i denne sammenhengen, jf. proposisjonens avsnitt 18.4.2. Innenfor denne perioden vil foretakene i hovedsak ha adgang til å bestemme tempoet i oppbyggingen av manglende premiereserve. Midler i premiefondet vil kunne benyttes til å dekke opp manglende premiereserve.
Komiteen slutter seg til forslaget i § 4-3 om at det innføres et obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp i foretakspensjonsordningene. Det bidrar til at pensjonskostnadene blir bedre synliggjort, ved at det ikke blir mulig å skyve pensjonskostnadene på samme måte som det er mulighet for med dagens opptjeningsprinsipp. Komiteen legger vekt på at dette kan bidra til å motvirke tendensene til utstøting av eldre arbeidstagere fra arbeidsmarkedet.
Som nevnt i proposisjonens avsnitt 5.2.5, legger utvalget, for å følge arbeidslinjen i Velferdsmeldingen, vekt på å styrke deltidsansattes muligheter for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger. Etter utkastet § 3-5 annet ledd skal opptjent pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville vært opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling. Grensen for å kunne holde deltidsansatte utenfor ordningen foreslås redusert fra arbeidstid tilsvarende 50 pst. av full stilling til 20 pst. av full stilling, jf. utkastet § 3-5 første ledd.
Utvalget foreslår ut fra dette at ved overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling innen et foretak, skal opptjent pensjon for tjenestetid etter stillingsskiftet utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen som ville vært opptjent i full stilling, jf. utkastet § 4-4 første ledd. Utvalget foreslår at dersom en arbeidstaker ved oppnådd pensjonsalder har en samlet tjenestetid i det samme foretaket ut over det som følger av utkastet § 4-2 kan det ses bort fra at tjenestetid ut over det fastsatte minste antall år er i deltidsstilling.
Ved skifte av stilling som medfører redusert lønn, uten endring av stillingsandel, foreslår utvalget at retten til pensjon etter pensjonsplanen fra og med endringstidspunktet beregnes etter den nye lønnen med mindre regelverket fastsetter at høyere lønn skal legges til grunn, jf. § 4-4 annet ledd bokstav a. I henhold til utkastet § 4-4 annet ledd bokstav b skal tjenestetiden før endringstidspunktet medregnes. Utvalget foreslår at det skal utstedes en fripolise etter reglene i §§ 4-7 til 4-9 som sikrer arbeidstakeren rett til opptjent pensjon knyttet til differansen mellom ny og gammel lønn ved lønnsendring som nevnt ovenfor, jf. utkastet § 4-4 annet ledd bokstav c.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at opptjent pensjon etter overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling i et foretak skal utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen som ville vært opptjent ved full stilling. Departementet legger vekt på at forslaget styrker de deltidsansattes mulighet til opptjening av pensjon i forhold til dagens regler.
Når det gjelder utvalgets forslag om at det ved skifte av stilling som medfører redusert lønn skal være mulig å se bort fra lønnsreduksjonen ved beregning av pensjon, viser Kredittilsynet i sin høringsuttalelse til at dette vil stride mot forholdsmessighetsprinsippet. Kredittilsynet mener at dersom forslaget opprettholdes, bør det kun gis anledning til å se bort fra lønnsreduksjoner de siste årene før pensjonsalderen. Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurderinger på dette punktet. Departementet mener imidlertid at hensynet til eldre arbeidstakere tilsier at denne perioden utvides i forhold til Kredittilsynets forslag. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det ved beregning av pensjon skal være mulig å se bort fra lønnsreduksjoner ved skifte av stilling som medfører redusert lønn de siste 10 årene før pensjonsalder.
Når det gjelder forslaget om at utstedelse av fripolise ved stillingsendring som medfører redusert lønn, viser departementet til at det er foreslått en adgang til å slå sammen fripoliser. Departementet viser videre til at opprettelsen av et fripoliseregister som foreslått, jf. proposisjonens avsnitt 6.2.11, kan avhjelpe den eventuelle manglende oversikt et stort antall fripoliser måtte medføre.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-4 om skifte av stilling i foretaket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre visert til at departementet her foreslår utstedelse av fripolise med stillingsendring som medfører redusert lønn. Med de foreslåtte metoder vil antallet fripoliser kunne stige vesentlig. Disse medlemmer foreslår derfor at det ikke utstedes fripolise der den forsikrede fortsatt er medlem av ordningen, men blir stående med fripolisebeløpet som ytelse, dvs. en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen. Departementet viser til at det er foreslått adgang til å slå sammen fripoliser, samt opprettelse av et fripoliseregister, og at dette vil avhjelpe den eventuelle manglende oversikt over et stort antall fripoliser. Disse medlemmer mener dette ikke er tilstrekkelig argument, og vil derfor fremme forslag om endringer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at det ikke utstedes fripoliser der den forsikrede fortsatt er medlem av pensjonsordningen. Fripolisebeløpet blir stående som ytelse, dvs. en fullt betalt dekning som innarbeides i ordningen.»
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstakere som ikke har oppnådd full pensjon ved nådd pensjonsalder og som fortsetter i stillingen etter dette, skal godskrives etterfølgende tjenestetid. Etter departementets syn er forslaget viktig ved at det gir insentiver til fortsatt yrkesdeltagelse. Av samme årsak støtter departementet utvalgets forslag om at det for arbeidstakere som ved oppnådd pensjonsalder allerede har opptjent full pensjon skal foretas omregning av pensjonen ved fratredelse på grunnlag av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon dersom arbeidstakeren velger å fortsette i arbeid.
Departementet viser i denne forbindelse til NHOs høringsuttalelse om at det er uakseptabelt at pensjonene skal være fullfinansiert på et tidligere tidspunkt enn etter dagens regler. Departementet understreker at det kun er i de tilfellene medlemmet ikke har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder at det skal være mulig å fortsette å opptjene pensjon.
Departementet er ikke enig med Norsk Flygerforbund i at retten til omregning av ytelsene ved fratredelsestidspunktet også bør gjelde en arbeidstaker som ved arbeid etter pensjonsalder har oppnådd høyere eller full opptjening. Departementet viser til at et av vilkårene for skattefavorisering av tjenestepensjonsordningene er begrensninger i pensjonsytelsene. Departementet vil derfor ikke gå inn på forslag som innebærer at det blir mulig å tjene opp mer enn full pensjon. For å stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid, mener departementet likevel det er rimelig å belønne arbeidsinnsats ut over pensjonsalderen som foreslått.
At arbeidstakere skal ha krav på å arbeide utover aldersgrensen, samtidig som de skal kunne opptjene ytterligere pensjonsrett, vil isolert sett innebære kostnader for foretakene. Gitt at det er behov for arbeidskraften, vil imidlertid alternativet for bedriften være å ansette en ny arbeider som måtte innmeldes i pensjonsordningen og som det også måtte foretas innbetalinger til pensjonsordningen for. Overgangen til et lineært opptjeningsprinsipp bidrar dessuten til at økningen i premieinnbetalingene blir svakere enn ved tradisjonell opptjening i den siste delen av yrkeskarrieren.
Departementet viser videre til at for personer som fortsetter i stillingen etter nådd pensjonsalder vil pensjonen omregnes slik at de vil få utbetalt høyere pensjon i den resterende levetid. Dette forholdet gjør at en del eldre arbeidstakere i praksis kan godta lavere lønn eller ingen lønnsstigning i den aktuelle perioden. Departementet antar at bedriftens merkostnader ved å la personer opptjene pensjon i de tre årene etter nådd pensjonsalder således vil være beskjedne.
Departementet viser til at foretakene i praksis har hatt stor innflytelse når det gjelder å avgjøre om eldre arbeidstakere får fortsette i stillingen utover den fastsatte pensjonsalderen. Det vises i denne forbindelse til NOU 1994:2 «Fra arbeid til pensjon» side 212 hvor det heter:
«Det er blant annet praksis for, alminnelig antatt og dessuten fastslått i norsk rettspraksis at en arbeidstaker plikter å fratre - endog uten oppsigelse - dersom det ved bedriften er innført en forsvarlig tjenestepensjonsordning med lavere uttaksalder enn 70 år, eksempelvis 67 år. En har også eksempler på dommer om oppsigelse ved lavere alder i yrker hvor det er avtaler med slike aldersbestemmelser.»
I Velferdsmeldingen er det vist til at pensjonsforsikringsutvalget har foreslått lovendring som gjør slutt på den foreliggende praksisen. Etter utvalgets mening skal hovedregelen være at frem til fylte 70 år skal det faktum at arbeidstakeren har rett til pensjon, enten det er fra folketrygden, fra en offentlig eller privat tjenestepensjonsordning eller fra en hvilken som helst annen kilde, aldri i seg selv være grunn til saklig oppsigelse, eller på annen måte bringe arbeidsforholdet til opphør uten arbeidstakerens samtykke. Dette er planlagt fulgt opp ved en endring av arbeidsmiljøloven § 60 nr. 3 om oppsigelsesvern. Spørsmålet om medlemskap i tjenestepensjonsordning som grunnlag for oppsigelse er fulgt opp i utredningen fra Førtidspensjonsutvalget, jf. NOU 1998:19 «Fleksibel pensjonering». Førtidspensjonsutvalget viser til at det både i Lund-utvalget, Hylland-utvalget og i Velferdsmeldingen ble ansett som viktig at nådd pensjonsalder i seg selv ikke skulle være saklig grunn til oppsigelse og påpeker at det ikke er fremmet noe lovforslag for å forhindre en slik praksis. Dette utvalget uttaler videre, jf. punkt 3.3.1.5:
«Problemstillingen knytter seg til den saklighetsvurdering som skal foretas ved oppsigelse. De eldre er en viktig ressurs og bør ha tilsvarende rett til arbeid som personer i andre aldersgrupper. Eldre bør derfor sikres reell valgfrihet til å fortsette fram til fylte 70 år.
(...)
Utvalget foreslår at det fremmes forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse. Utvalget mener det er påkrevet at et slikt forslag fremmes snarest mulig.»
Departementet støtter utvalgets oppfatning av Stortingets innstilling til Velferdsmeldingen, og er enig i at det ikke skal være aktuelt å godta oppnådd aldersgrense i tjenestepensjonsordning som oppsigelsesgrunn. Departementet har vurdert å spesifisere dette i § 5-1, men har som utvalget kommet til at prinsippet om fortsatt opptjening etter §§ 3-11 og 4-5 klart tilsier at oppnådd aldersgrense ikke kan være oppsigelsesgrunn.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-5, og viser til at spørsmålet om pensjonsregler for medlemmer som fortsetter i stillingen etter å ha nådd pensjonsalderen vil være et viktig spørsmål i Regjeringens videre arbeid med fleksibel pensjonering.
Utvalget legger til grunn at et medlem som slutter i foretaket uten rett til straks begynnende pensjon, opphører å være medlem av pensjonsordningen ved fratredelsen.
Utvalget foreslår å redusere minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden til 12 måneder, jf. utkastet § 4-6 annet ledd.
Departementet mener, i tråd med utvalgets forslag, at Stortingets tilslutning til Velferdsmeldingen bør følges opp ved at minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden reduseres til 12 måneder. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at arbeidstakerne skal tas opp som medlem i pensjonsordningen allerede fra første arbeidsdag i foretaket. Etter dagens regler kan det gå tre år før arbeidstaker har rett til å beholde opptjente rettigheter, og opp til fem år før (yngre) arbeidstakere ble tatt opp i ordningen. Departementet er enig i at utvalgets forslag på dette punktet ivaretar det som er sagt i Velferdsmeldingen. Departementet mener i likhet med utvalget at pensjonen er en del av arbeidsavtalen og at 3 år uten rett til å få med seg opptjente rettigheter ved fratreden er for lenge og vil kunne hindre mobiliteten i arbeidsmarkedet. Når det gjelder eventuelt økte kostnader som følge av at et større antall fripoliser enn tidligere skal administreres, mener departementet at dette ikke er et tilstrekkelig argument mot å gi arbeidstakerne de rettigheter de bør ha krav på. Departementet viser dessuten til at utvalgets forslag vedrørende fripoliser, jf. omtalen i proposisjonens avsnitt 6.2.8, vil bidra til å forenkle administrasjonen ved at forslaget innebærer at det vil bli utstedt færre små fripoliser.
Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å særskilt regulere opphør av medlemskap for en som arbeidsgiver mener har gjort seg skyldig i noe som gir grunnlag for oppsigelse. Medlemskapet skal opphøre på samme tidspunkt som ansettelsesforholdet opphører.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-6 om opphør av medlemskap.
Utvalget fastslår i utkastet § 4-7 retten til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med opptjent pensjon. Er opptjent årlig alderspensjon mindre enn 10 pst. av G, har medlemmet likevel bare rett til at tilhørende premiereserve blir overført til annen tjenestepensjonsordning, Individuell pensjonsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring. I foretakspensjonsordninger organisert i livsforsikringsselskaper, skal livsforsikringsselskapet utstede fripoliser til personer som slutter i foretaket med rett til fripolise, jf. utkastet § 4-7 annet ledd. Pensjonskasser skal som hovedregel inngå avtale med et livsforsikringsselskap om utstedelse av fripoliser, jf. utkastet § 4-8.
Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen som utsteder fripolisen og mottakeren, jf. utkastet § 4-9 første ledd.
Etter utkastet § 4-9 annet ledd skal fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 tegnes på samme vilkår som fripolisen, men likevel slik at forsikringen kan utvides til å omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte etter kap. 6 og 7 i lov om foretakspensjon. Utkastet § 4-9 annet ledd går gjennom denne utvidelsesadgangen lenger enn forsikringsavtaleloven § 19-7. Utvalget mener at reglene ikke bør stenge for muligheten til å velge slike utvidelser. Nærmere vilkår for en utvidelse som nevnt i utkastet § 4-9 annet ledd må imidlertid avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. For å unngå mulig seleksjon kan det f.eks. tenkes at det kan være aktuelt med krav om helseprøving m.v. og at det benyttes en annen premietariff for at livsforsikringsselskapet skal godta en slik utvidelse. Dette er forhold som livsforsikringsselskapet må ta stilling til.
Mobiliteten i arbeidsmarkedet er stigende, og det er i større grad blitt aktuelt at personer i løpet av yrkeskarrieren er medlem av ulike foretakspensjonsordninger med ulik pensjonsalder.
Hvis fratredelsesalder er høyere enn pensjonsalder etter fripolisen, ønsker utvalget å gi adgang til å omregne ytelsene fra fripolisen slik at disse kommer til utbetaling fra faktisk fratreden. Dette er tatt inn i utkastet § 4-9 tredje ledd. For tilfeller hvor fripoliser har pensjonsalder over 67 år, foreslår utvalget i § 4-9 fjerde ledd at arbeidstaker kan kreve å få utbetalt ytelsene fra fripolisen tidligere, men ikke tidligere enn den alminnelige pensjonsalderen i foretakspensjonsordninger på 67 år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til hovedregel om rett til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med opptjent pensjon.
Utvalget foreslår at dersom opptjent årlig alderspensjon er mindre enn 10 pst. av G, skal medlemmet bare ha rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført til annen tjenestepensjonsordning, individuell pensjonsforsikringsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring. Departementet vil understreke at overføring til IPA må skje til en pensjonsforsikringsavtale og ikke til en ren spareavtale.
Departementet viser i denne forbindelse til høringsuttalelse fra Kredittilsynet og har merket seg at det er motstrid mellom utvalgets lovforslag og kommentarene til lovforslaget med hensyn til om den nevnte grense gjelder opptjent årlig alderspensjon eller opparbeidet premiereserve.
Hvilken grense som skal oppstilles, må etter departementets oppfatning bygge på en avveining mellom hensynet til arbeidstakernes rettigheter og administrative forhold. Gjennomsnittlig årlig premie for personer tilknyttet tjenestepensjonsordninger ligger i dag på om lag kr 16 000. Departementet viser til at det for mange arbeidstakere vil ta lang tid å tjene opp en reserve som tilsvarer en årlig pensjon på 10 pst. av G. Dette gjelder spesielt lavtlønte arbeidstakere. Departementet viser videre til at sammenhengen mellom årlig premie og årlig opptjent pensjon vil avhenge av i hvilken del av opptjeningsperioden opptjeningen skjer. En årlig premie på kr 16 000 vil eksempelvis gi rett til en langt høyere årlig alderspensjon dersom innbetalingen skjer tidlig i opptjeningsperioden enn dersom den skjer nærmere pensjonsalderen. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å la rettigheten til fripolise avhenge av arbeidstakerens alder slik utvalgets forslag i praksis gjør, og foreslår i stedet å knytte retten til fripolise til opptjent premiereserve.
Departementet legger imidlertid vekt på at det er visse faste kostnader knyttet til administrasjonen av premiereserver, slik at kostnadene forbundet med administrasjonen av svært små premiereserver vil kunne overstige forventet avkastningen på reservene. Det anses derfor ikke hensiktsmessig at premiereserver på under 50 pst. av G for medlemmer som slutter i foretaket overføres til fripolise. Denne grensen ivaretar etter departementets oppfatning realiteten i utvalgets forslag. Departementet viser til at utvalgets forslag både når det gjelder rett til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold og rett til fripolise utvider arbeidstakernes rettigheter betraktelig i forhold til dagens regelverk. Videre viser departementet til at retten til å slå sammen fripoliser vil føre til at flere små fripoliser kan slås sammen og dermed til at færre rettigheter vil gå tapt for arbeidstakerne.
Departementet viser til at det ikke er tatt inn regler om helseprøving i lovforslaget. Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning av at vilkår for en eventuell utvidelse av fortsettelsesforsikring til også å omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte etter kap. 6 og 7 i lov om foretakspensjon må avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. Et eventuelt krav om helseprøving i denne forbindelse må således vurderes av forsikringsselskapet.
Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering når det gjelder å endre formuleringen «rett til å kreve at tilhørende premiereserve» til «rett til at tilhørende premiereserve» i § 4-7 første ledd siste punktum, og har tatt Kredittilsynets forslag til følge.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til regler om fripolise, jf. §§ 4-7, 4-8 og 4-9.
Utvalget foreslår å videreføre hovedregelen om forbud mot flytting av fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Utvalget foreslår likevel unntak for utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge. Utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge har ikke krav på alderspensjon fra folketrygden, jf. folketrygdloven §§ 19-2 og 3-5 siste ledd. Foretakspensjonsordninger er nettoordninger knyttet til standardberegnet folketrygd. Personer som ikke er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd, kan ikke være medlem i foretakspensjonsordninger med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen, jf. § 3-2 tredje ledd i utkastet. For utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge, som slutter i foretaket med rett til opptjent pensjon og som deretter bosetter seg i utlandet, bør det derfor etter utvalgets vurdering være adgang til å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap i utlandet, jf. utkastet § 4-10 første ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt skal være forbud mot å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Hovedbegrunnelsen for dette er at utenlandske livsforsikringsselskaper normalt ikke oppfyller de produktkrav som stilles som vilkår for skattefavorisering i Norge. Det vises i denne forbindelse til at det ikke skal kunne tegnes kontrakt om foretakspensjon i utenlandsk livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Departementet støtter imidlertid utvalgets forslag om at det i enkelte særskilte tilfeller skal være mulig å flytte fripoliserettigheter til utlandet. Departementet understreker at dette kun vil gjelde relativt små fripoliser for personer som ikke lengre har tilknytning til Norge og som således heller ikke er medlem i norsk folketrygd. Disse fripolisene vil som oftest utgjøre en liten del av den pensjon vedkommende opparbeider seg over et helt arbeidsliv. Departementet anser det uproblematisk at det åpnes for en slik adgang i særskilte tilfeller. I de tilfeller der de opptjente rettigheter/premiereserven er svært små anses det uhensiktsmessig å pålegge norske foretak å fortsette å administrere ordningen for tidligere korttidstilsatte uten tilknytning til Norge. Departementet anser det heller ikke hensiktsmessig å i hver enkelt sak vurdere om det utenlandske selskapet det søkes om flytting til oppfyller vilkårene etter norsk lovgivning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-10 om utenlandske statsborgere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at bestemmelsen om utenlandske statsborgere i større grad bør vurderes i lys av en forventet utvikling innenfor et nordisk arbeidsmarked med større mobilitet og konserndannelser over landegrensene.
Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket følges opp ved at regelen om valgfri medregning videreføres.
Departementet er videre enig i at det av hensyn til arbeidstakerne er behov for mer sammenfallende prosedyrer mellom foretakene når medregning benyttes.
Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget i at det ikke skal kunne stilles som vilkår at premiereserven overføres til ny ordning dersom medregning benyttes. Departementet viser i denne forbindelse til at fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom arbeidstakeren og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen som har utstedt den, jf. lovutkastet § 4-9 første ledd. Dette innebærer at de forsikrede har eiendomsretten til de opptjente rettigheter og at det ikke kan disponeres over disse midlene uten samtykke fra eierne.
Når det gjelder forslaget fra utvalgets mindretall om at medregningsreglene gis en tilføyelse som gir arbeidsgiver adgang til å redusere pensjonene med et beløp tilsvarende differansen mellom faktisk utbetaling fra tidligere pensjonsordning og opptjent pensjon som det er tatt hensyn til i den nye ordningen, er departementet enig i at det virker rimelig at en arbeidstaker som skifter arbeidsgiver ikke skal kunne opptjene en større samlet pensjon enn en arbeidstaker som blir værende hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive liv. Departementet legger imidlertid vekt på at en slik tilføyelse vil kunne føre til administrative merkostnader ved medregning i de tilfeller der premiereserven ikke overføres, dersom en samtidig krever en årlig omregning av ytelser for å ta hensyn til endringer i verdien av fripoliser. Alternativt kan justering for tidligere opptjente rettigheter foretas når arbeidstakeren blir alderspensjonist, eller eventuelt ved tidligere inntruffet uførhet eller død. Dette ville imidlertid føre til dårligere oversikt over de til enhver tid opptjente rettigheter.
Departementet anser det mer hensiktsmessig som Kredittilsynet alternativt foreslår å stille som vilkår for medregning at tilhørende premiereserve overføres. En slik løsning fremstår etter departementets vurdering som en rimelig avveining mellom de ulike hensyn og medfører ikke merkostnader for foretakene. Reglene for medregning, jf. §§ 4-11 og 4-13 er endret i tråd med dette. Som nevnt legger departementet vekt på å sikre medlemmene rett til å motsette seg overføring av premiereserve fra en gammel til en ny tjenestepensjonsordning som har fastsatt regler for medregning. På denne bakgrunn er det i § 4-11 tredje ledd annet punktum tatt inn en regel som fastslår at overføring krever samtykke fra medlemmet.
Bankenes Arbeidsgiverforening mener det er en forutsetning ved medregning at fripoliser med ulik dekning når det gjelder etterlattepensjoner kan slås sammen og omregnes slik at de passer i en ny pensjonsplan. Departementet viser i denne forbindelse til at det i § 4-15 er foreslått regler om sammenslåing av fripoliser. § 4-15 tredje ledd fastslår at Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning av rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner. Departementet vil i denne sammenheng understreke at det ikke vil være mulig å overføre fripolise knyttet til uføre- eller etterlattepensjon for å dekke opp eventuell manglende premiereserve knyttet til alderspensjon i en ny ordning. Dersom medlemskap i en ny ordning kun gir rett til alderspensjon, kan fripolise knyttet til uføre- eller etterlattepensjon ikke overføres.
Departementet viser til at de offentlige pensjonsordningene normalt ikke tar hensyn til rettigheter opptjent i private pensjonsordninger. Dette har sammenheng med at de private pensjonsordningene ikke går inn under Samordningslovens bestemmelser og at de offentlige ordningene er bruttoordninger, mens de private er nettoordninger. Akademikerne gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at en forutsetning for å lovfeste medregning mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger er at dette også skal gjelde overgang fra det private til det offentlige. Departementet understreker at det ikke vil være aktuelt å gjøre prinsippet om medregning av tidligere rettigheter gjeldende ved overgang fra det private til det offentlige, blant annet fordi dette ville innebære at bruttogarantien måtte gjøres gjeldende også for den delen av opptjeningen som har skjedd i privat sektor.
Departementet viser til at vilkåret om overføring av premiereserve ved medregning av tidligere opptjente rettigheter medfører at det ikke vil være hensiktsmessig å medregne opptjente rettigheter fra Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse Forsikring til private tjenestepensjonsordninger. Også det faktum at de offentlige pensjonsordningene på en rekke punkter er svært forskjellig fra de private pensjonsordningene kan tilsi at oppsatte rettigheter i offentlige ordninger heller ikke bør danne grunnlag for medregning i private ordninger.
Departementet har lagt vekt på å likebehandle de to ovenfor nevnte tilfellene i forhold til medregning av tidligere opptjente rettigheter. Departementet har på denne bakgrunn foreslått at det verken skal være adgang til å medregne rettigheter opptjent i offentlige tjenestepensjonsordninger i private tjenestepensjonsordninger, eller omvendt.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-12 (1) og (2) og § 4-13 (1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at departementets forslag til § 4-12 innebærer en komplisert og fordyrende prosess hver gang en arbeidstager skifter stilling og flytter til en bedrift som medregner ansiennitet. I hvert slikt tilfelle må aktuar foreta en komplisert beregning av hvor lang tjenestetid premiereserven fra den ene pensjonsordningen gir av tjenestetid i den neste. Samtidig kan det være vanskelig å kontrollere regnestykket, og en slik regel kan også bidra til forvirring om hvilken opptjeningstid man faktisk har.
Flertallet vil videre peke på at den foreslåtte regel vil kunne innebære at godskrevet ansiennitet blir mindre jo større lønnsøkning arbeidstakeren får ved skifte av stilling, og at regelen lett kan omgås ved at lønnsøkningen først gjennomføres etter noen måneder, det vil si etter at medregnings-beregningen er gjort.
Flertallet viser videre til at også § 4-12 vil kunne innebære store administrative kostnader i forhold til de som regel marginale overskudd som sikres gjennom fripolise.
Flertallet foreslår derfor at det som en forenkling gis adgang til at tillegget i tjenestetid settes lik tjenestetiden i den foregående ordningen, samtidig som premiereserven overføres i sin helhet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 4-12 nytt 3. ledd skal lyde:
(3) Foretaket kan likevel beslutte at ved medregning av tjenestetid for medlemskap i annen pensjonsordning skal tillegget i tjenestetid settes lik tjenestetiden i den tidligere ordningen, og fradraget i pensjonsytelsene lik de pensjonsytelser som vil tilsvare premiereservern fra den tidligere ordningen.»
Utvalget har i tråd med vurderingene i Velferdsmeldingen og i Stortingets innstilling sett det som hensiktsmessig å tilrettelegge hjemmel for opprettelse av et fripoliseregister i utkastet.
Utvalget viser til at også for offentlige utredningsoppgaver og til generelle statistikkformål vil slik oversikt være av stor nytte. Utvalget viser også til at registeret dekker de registerbehov som en omsorgspoolen, jf. utkastet § 4-15, vil ha når det gjelder medlemskap i foretakspensjonsordninger, og således vil lette registreringen av omsorgsopptjent pensjon.
Utkastet § 4-20 sier at fripoliser fra foretakspensjonsordninger som er godkjent etter denne loven skal registreres i registeret. Også eldre fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven skal registreres, om ikke sterke praktiske hensyn taler for andre løsninger. Selve utformingen av registeret vil gjøres gjennom forskrift med hjemmel i denne lov, når det besluttes opprettet.
Utvalget foreslår i § 4-21 at en arbeidstaker som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, kan kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede rettigheter. Dette gjelder også i tilfelle av flytting som nevnt i § 4-9.
Ved sammenslåingen av fripoliser som gir ulike rettigheter, foreslår utvalget at det skal foretas omregning av alderspensjon på grunnlag av premiereserver for alderspensjon på omregningstidspunktet, jf. utkastet § 4-21. Samlet kontantverdi skal være den samme før og etter omregningen. Det kan ikke legges til grunn en lavere pensjonsalder enn 67 år med mindre pensjonsalderen etter alle fripolisene er lavere enn 67 år. Fripolise som gir rett til utbetaling av pensjon når krav om sammenslåing fremsettes, omfattes ikke av sammenslåing med mindre pensjonsinnretningen samtykker.
Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning av rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner fordi slike kan by på særlige forsikringstekniske omregningsproblemer.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å følge opp Stortingets merknad ved å foreslå en hjemmel for opprettelse av et fripoliseregister. Departementet viser til at bestemmelser i det nye lovforslaget kan medføre at det blir utstedt flere fripoliser enn tidligere, og at det kan være behov for en samlet oversikt over opptjente rettigheter.
Kostnadene ved etableringen av et slikt register vil avhenge av at det etableres effektiv informasjonsutlevering. Som Norges Forsikringsforbund påpeker er tilsvarende opplysninger allerede i dag tilgjengelige i selskapene. Et slikt register vil også være av stor nytte for offentlige utredningsoppgaver og til generelle statistikkformål. Den nærmere bruken av registeret vil eventuelt fastsettes i forskrift.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstaker som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, skal kunne kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede rettigheter. Departementet registrerer at den foreslåtte adgangen til å slå sammen fripoliser har fått tilslutning blant de høringsinstansene som har uttalt seg. Departementet ser slik sammenslåingsadgang som nyttig, i det den vil redusere antallet fripoliser og dermed omfanget av administrasjon knyttet til disse.
Departementet er enig med høringsinstanser som påpeker at adgangen til å slå sammen fripoliser isolert sett vil redusere antall fripoliser. Dette må også ses i sammenheng med forsikringstakers adgang til flytting av fripoliser, som innebærer at fripolisene kan flyttes til samme pensjonsordning før sammenslåing. Et fripoliseregister vil likevel kunne gi nyttig informasjon om omfang og verdi av fripoliser. Departementet vil derfor ved vurderingen av om et slikt register faktisk skal opprettes blant annet ta hensyn til om adgangen til å slå sammen fripoliser i vesentlig grad vil redusere et slikt behov.
Når det gjelder retten til å velge i hvilket livsforsikringsselskap en fripolise skal stå, viser departementet til at lovforslaget § 4-9 femte ledd viderefører gjeldende flytterett for fripoliser.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til hjemmel for opprettelse av fripoliseregister, jf. § 4-14.
Komiteen vil understreke behovet for at den enkelte ansatte får en mulighet til kunnskap om opptjente pensjonsrettigheter i ulike arbeidsforhold, og at en eventuell opprettelse av et fripoliseregister vil kunne bidra til dette. Komiteen mener videre det vil være naturlig om også de offentlige tjenestepensjonsordningene blir inkludert i et slikt fripoliseregister, slik at all informasjon blir samlet på ett sted. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag knyttet til dette før et fripoliseregister eventuelt opprettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-15 om sammenslåing av fripoliser.