5. Medlemskap
- 5.1 Rett til medlemskap
- 5.2 Nye arbeidstakere
- 5.3 Retten til å reservere seg mot medlemskap
- 5.4 Prinsippet om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS
- 5.5 Lik behandling av kvinner og menn i private tjenestepensjonsordninger
- 5.6 Arbeidstakere med løsere tilknytning
- 5.7 Eldre arbeidstakere
- 5.8 Førtidspensjonerte arbeidstakere
- 5.9 Arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen
Departementet støtter utvalgets synspunkt om at alle ansatte i et foretak i utgangspunktet bør ha rett til å bli medlemmer av foretakspensjonsordningen som foretaket måtte ha. Medlemskap forutsetter etter utvalgets forslag i § 3-2 tredje ledd at man er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. 1968-reglene § 4 nr. 1 første punktum. Departementet støtter forslaget, men foreslår at uttrykket «obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd» erstattes med et krav om at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd, i tråd med ordlyden i den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19. Folketrygdloven har bestemmelser om medlemskap i kap. 2. Personer som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer i folketrygden, jf. folketrygdloven § 2-1. En person som ikke er medlem i folketrygden etter § 2-1, er som hovedregel likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er arbeidstaker i Norge, jf. folketrygdloven § 2-2. Folketrygdloven § 2-5 gir pliktig medlemskap i folketrygden til grupper i arbeid i utlandet med sterk tilknytning til Norge. For de fleste er det vilkår om norsk statsborgerskap.
For sjøfolk og personer som arbeider på norsk kontinentalsokkel gjelder særregler. Ifølge § 2-4 er arbeidstakere på norsk sokkel bare medlem i trygden dersom vedkommende fyller vilkårene i § 2-1, dvs. krav om bosettelse i Norge. En arbeidstaker som ikke er medlem, får likevel ytelser ved yrkesskade.
En utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, er etter nærmere vilkår i folketrygdloven § 2-6 pliktig medlem i trygden med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall. Slik begrenset trygdedekning gis bl.a. til arbeidstaker på et norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret, unntatt når vedkommende er arbeidstaker hos en utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord, jf. folketrygdloven § 2-6 første ledd bokstav a.
Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, er etter folketrygdloven § 2-12 unntatt fra pliktig medlemskap.
Bakgrunnen for å sette som vilkår at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd for å bli medlem i en foretakspensjonsordning, er at en foretakspensjonsordning vil være en nettoordning, dvs. en pensjonsordning som garanterer pensjonsytelser som utgjør tillegg til folketrygdens ytelser. Folketrygden ligger i bunnen når pensjonsytelsene beregnes. På grunn av foretakspensjonsordningers karakter som nettoordninger, bør grunnlaget for rett til medlemskap etter departementets syn være basert på rett til alderspensjon fra folketrygden. Departementet går derfor inn for at det i tillegg kreves at det pliktige medlemskapet i folketrygden er av en slik art at det omfatter opptjening av alderspensjonsrettigheter i folketrygden, jf. forslaget § 3-2 tredje ledd.
Av ulike årsaker kan det likevel være ønskelig at arbeidstakere som ikke har en slik tilknytning til folketrygden, skal ha anledning til å bli medlem i en foretakspensjonsordning. Departementet går derfor inn for at Kongen i forskrift kan gjøre unntak fra kravet om en slik tilknytning til folketrygden for rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning, jf. forslaget § 3-2 tredje ledd.
EØS-borgeres adgang til å bli medlem i foretakspensjonsordningen, vil bero på om de er pliktig medlem i folketrygden med opptjening av alderspensjon etter lov om folketrygd. Prinsippet om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS er nærmere omtalt i proposisjonen avsnitt 5.2.3.
Departementet er enig i utvalgets synspunkt om at yngre arbeidstakere bør ha samme rett til medlemskap i ordningen som eldre arbeidstakere, og synes forslaget i § 3-3 første ledd om en aldersgrense på 20 år for rett til opptak i ordningen er hensiktsmessig. Dette er hovedregelen. En viss fleksibilitet er ivaretatt ved at arbeidsgiveren kan fastsette en lavere alder i regelverket, jf. første ledd andre punktum. Departementet støtter utvalgets utkast § 3-3 annet ledd om at en arbeidstaker skal være medlem selv om det for tiden ikke opptjenes rett til pensjon i tillegg til ytelsene etter lov om folketrygd. På denne måten får man synliggjort i loven at retten til medlemskap ikke sikrer noen utbetalt foretakspensjon i tillegg til folketrygden. Departementet vil understreke at medlemskap ikke bare er av betydning for opptjening av pensjonsrettigheter, men også for anledningen til å være dekket av en uførepensjon og pensjon til etterlatte i den utstrekning disse elementene inngår i ordningen. Departementet ser at innstrammingene i forhold til gjeldende rett vil innebære økte kostnader for bedriftene, men legger vekt på at medlemskap i en foretakspensjonsordning skal være en del av lønns- og arbeidsvilkårene i foretaket, og grunnlaget for skattefavorisering tilsier at flest mulig av de ansatte omfattes. Dette taler for at medlemskap er noe som bør komme flest mulig ansatte til gode.
For øvrig støtter departementet utvalgets forslag til regler i lovforslaget §§ 3-1 til 3-3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler målet om at flest mulig i foretaket bør få anledning til å bli medlemmer av pensjonsordningen. Kombinasjoner og veksling mellom utdanning og arbeid blir stadig mer utbredt, og ordningen bør legge til rette for at også den som velger å gå tidlig ut i arbeidslivet skal ha anledning til å bli med i virksomhetens pensjonsordning. Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-3 (1) om at alle ansatte over 20 år skal være medlemmer av pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at departementet i § 3-3 (1) foreslår at alle ansatte over 20 år skal være medlem av pensjonsordningen, samtidig som alle ansatte med mer enn 20 pst. av full stilling skal være med i ordningen. I tillegg foreslås at arbeidstakeren skal tas opp i ordningen fra første dag.
Disse medlemmer viser til at kombinasjonen av disse forslagene innebærer en betydelig utvidelse av foretakspensjonsordningene, og dermed vesentlig økte kostnader for bedriftene. En slik kostnadsøkning kan innebære at det for en rekke foretak, særlig innenfor bransjer som dagligvarehandelen med stort innslag av yngre deltidsarbeidende, blir mindre attraktivt å opprette foretakspensjonsordninger. En slik utvikling er ikke ønskelig, og vil i særlig grad kunne ramme de ansatte som har sin hovedaktivitet og yrkesaktive karriere i disse bransjene.
Disse medlemmer legger vekt på at regelverket skal legge til rette for at man i løpet av en normal yrkesaktiv karriere skal gi god mulighet til å opptjene full pensjon. Disse medlemmer mener den foreslåtte opptjeningstiden på 30 år gir godt rom for full opptjening av foretakspensjon, selv om aldersgrensen for rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen videreføres på dagens 25 år. Disse medlemmer går derfor inn for å videreføre dagens aldersgrense på 25 år, men med en fleksibilitet slik at arbeidsgiveren kan fastsette en lavere aldersgrense. En høyere aldersgrense enn det som er foreslått gjør det samtidig mindre kostnadskrevende for foretakene at deltidsgrensen settes ned, og at retten til medlemskap skal være fra første dag, jf. avsnittene 5.2 og 5.6.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 3-3 (1) skal lyde:
(1) Pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 25 år, med mindre annet følger av regler i loven her med tilhørende forskrifter. Det kan fastsettes lavere alder i regelverket.»
Komiteen viser til merknader under avsnitt 18.2.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-3 (2) og (3).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser også til sine merknader til kapittel 4.2.3.
Departementet støtter utvalgets synspunkt om at nye arbeidstakere bør tas opp som medlemmer på et tidlig tidspunkt. Dagens regelverk som gir adgang til å kreve inntil fem års ansettelse for at ungdom under 25 år skal tas opp i pensjonsordningen, harmonerer ikke med departementets oppfatning om at flest mulig i foretaket bør få anledning til å bli medlemmer av pensjonsordningen. Departementet er enig i utkastet § 3-4 første ledd om at en arbeidstaker som ansettes av foretaket og fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, skal opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket. Dette gir en entydig regel for når en arbeidstaker skal innmeldes i ordningen. Forslaget må også ses i sammenheng med de foreslåtte vilkår for eiendomsrett til opptjent pensjon. Det stilles krav til tolv måneders medlemstid for rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve. Det stilles også krav til minstebeløp av opptjente pensjonsrettigheter for rett til fripolise. Forslaget innebærer derfor at antallet fripoliser likevel blir begrenset. Dette sparer foretaket for administrasjonskostnader. Siden opptak fra første dag kombineres med en regel om at medlemmer som har kortere medlemstid enn tolv måneder mister retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve, vil midler innbetalt til personer som ikke får fast ansettelse etter prøvetiden, tilfalle pensjonsordningen. Departementet er ikke enig i at forslaget innebærer en uthuling av prøvetiden og støtter ikke AktuarKonsulenters Forum og Bankenes Arbeidsgiverforenings synspunkt om at ansatte i prøvetiden skal kunne holdes utenfor ordningen.
Departementet viser til utvalgets utkast § 3-4 annet ledd om at foretaket kan kreve at en ny arbeidstaker med opptjent pensjon fra annet arbeidsforhold gir forsikringsselskapet eller pensjonskassen opplysninger om slike rettigheter når han opptas som medlem i foretakets pensjonsordning. Denne regelen er gitt på grunn av utvalgets utkast til medregningsbestemmelser. Departementet foreslår andre medregningsbestemmelser i § 4-11, og bestemmelser i utvalgets utkast er dermed overflødig. Medregning er for øvrig omtalt i proposisjonens avsnitt 6.2.10.
Departementet er enig i utvalgets utkast i § 3-4 tredje ledd om at forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende forskrift bør gjelde ved flytting til pensjonsordningen av premiereserve og andre midler knyttet til fripolise for opptjent pensjon. Flytting av midler knyttet til fripolise er en rettighet for fripoliseinnehaveren, og departementet er enig i utvalgets forslag om at det ikke kan settes som vilkår for medlemskap at midlene blir flyttet til pensjonsordningen, se forslag til § 3-4 annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-4 (1) om opptak i foretakspensjonsordningen fra første arbeidsdag.
Komiteen mener det er viktig å legge til rette for økt mobilitet i arbeidsmarkedet, og mener at en hovedregel om opptak i foretakspensjonsordningen fra første dag vil bidra til dette. Komiteen legger vekt på at økningen i administrasjonskostnadene ved opptak fra første dag reduseres ved at det stilles krav om 12 måneders medlemstid for rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve, sammen med kravet om minstebeløp av opptjente pensjonsrettigheter for rett til fripolise.
Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag til § 3-4 (2) om flytting av premiereserve m.v.
Departementet har pekt på at medlemskap i en foretakspensjonsordning bør regnes som en del av virksomhetens ordinære lønns- og arbeidsvilkår, noe som taler for at alle arbeidstakere i foretaket skal omfattes av ordningen. Som utvalget peker på er foretakspensjonsordninger dessuten en del av det sosiale sikringssystemet. Dette gjelder ikke bare den ansatte, men kan også være aktuelt for vedkommendes nærstående f.eks. i forbindelse med arbeidstakers uførhet og død, dersom ordningen omfatter uførepensjon eller rett til etterlattepensjon. Det kan reises spørsmål om reservasjonsrett bør tillates i de tilfeller der arbeidstakeren må dekke en andel av premieinnbetalingen, eller der ordningen ikke omfatter uførepensjon eller rett til etterlattepensjon. Også forsikringstekniske hensyn taler mot slik reservasjonsadgang. Departementet mener det ikke bør gjøres unntak i disse tilfellene, og støtter utvalgets forslag til § 3-3 første ledd, 3-4 første ledd og § 4-6 som innebærer at arbeidstakeren ikke har anledning til å reservere seg mot å bli opptatt som medlem i pensjonsordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag om at arbeidstakeren ikke har anledning til å reservere seg mot å bli opptatt som medlem i pensjonsordningen, jf. §§ 3-3 (1), 3-4 (1) og 4-6.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om å gi arbeidstagere rett til å reservere seg mot medlemskap i pensjonsordningen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enig i at det ikke skal være adgang for arbeidstagere til å reservere seg mot medlemskap. Dette kan særlig aktualisere seg i forhold til eldre arbeidstagere som i noen tilfeller kan være mer attraktive som arbeidskraft under slike forhold.
Det fremgår av departementets vurdering i proposisjonens avsnitt 5.2.1 at departementet går inn for at rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning forutsetter at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd. Dette er i tråd med utvalgets forslag. Departementet mener at det er feil å legge til grunn at utvalgets forslag innebærer at EØS-borgere uten pliktig medlemskap i folketrygden får rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen. For rett til medlemskap foreslår departementet at det i tillegg kreves at det pliktige medlemskapet i trygden etter lov om folketrygd er av en slik art at det omfatter opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden, jf. departementets vurdering i proposisjonens avsnitt 5.2.1.
EØS-borgeres rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning vil således bero på om de opptjener pensjon i folketrygden i Norge etter lov om folketrygd.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger.
Rådsdirektiv 96/97/EF - tillegg til rådsdirektiv 86/378/EØF om likebehandling av kvinner og menn i yrkesbaserte og avtalebaserte pensjonsordninger i tjenesteforhold, ble innlemmet i EØS-avtalen 6. mars 1998, jf. EØS-beslutning nr. 14/98, og trådte i kraft 7. mars 1998. TPES-ordninger blir av Finansdepartementet ansett for å oppfylle direktivets krav til likebehandling av kvinner og menn. Etter departementets vurdering oppfyller forslaget til lov om foretakspensjon EØS-reglene om likebehandling av kvinner og menn. Lik behandling av kvinner og menn er også omtalt under utvalgets forslag i proposisjonens avsnitt 5.2.6.1 om minstekrav til deltidsarbeid. For øvrig viser departementet til at spørsmålet om likebehandling av kvinner og menn også er omtalt i St.meld. nr. 1 (1998-99) Nasjonalbudsjettet 1999 side 167. Omtalen er et ledd i en presentasjon av hovedspørsmål ved innskuddsbasert tjenestepensjon.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger.
Etter departementets oppfatning bør samtlige ansatte i utgangspunktet være med i foretakets pensjonsordning. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig at enhver arbeidsinnsats i foretaket skal begrunne medlemskap i pensjonsordningen. På den annen side er departementet av den oppfatning at dagens adgang til å kreve 50 pst. stilling for rett til medlemskap innebærer at personer med betydelig tilknytning til foretaket ikke oppnår pensjonsrettigheter. Det er også et spørsmål om gjeldende 50 prosentgrense bør settes lavere, for å sikre at Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet støtter utvalgets forslag i utkastet § 3-5 første ledd om at arbeidstaker som har 20 pst. stilling skal ha rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen. Dette innebærer at en arbeidstaker som arbeider én dag i uken, vil ha rett til medlemskap. I § 3-6 foreslås det en egen bestemmelse om medlemskap for sesongarbeidere. Denne systematikken innebærer at arbeidstakere som ikke arbeider i 20 pst. stilling gjennom hele året, men som i sesonger i løpet av året utfører arbeid for foretaket tilsvarende 20 pst. stilling, kan ha rett til medlemskap etter regelen om sesongarbeidere i § 3-6.
Departementet finner det lite tilfredsstillende at dagens regler ikke gir anvisning på beregningen av pensjonsytelser til deltidsansatte. Den foreslåtte regel med beregning av pensjon på grunnlag av 100 pst. stilling for deretter å avkorte, gir også deltidsansatte en mer riktig beregnet pensjon sett i forhold til arbeidsinnsats og folketrygdytelser.
Departementet vil også peke på at medlemskap ved deltid vil føre til godskrevet opptjeningstid, som er viktig ved senere lønnsøkning eller overgang til full stilling. Det lineære opptjeningsprinsippet fører i denne sammenheng til at dette er viktigere enn under det tradisjonelle opptjeningssystemet.
Slik det fremgår støtter departementet også utvalgets forslag til beregning av pensjon for deltidsansatte, jf. § 3-5 annet ledd. Denne beregningen vil gi deltidsansatte høyere pensjon enn i dag. Utvalgets forslag må anses som en direkte oppfølging av sosialkomiteens standpunkt om at deltidsarbeidende og lavtlønte burde gis en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger. Departementet mener at forslaget også vil føre til større pensjonsmessig likestilling mellom kvinner og menn, siden det i stor grad er kvinner som arbeider deltid og som med dagens regler kan utelukkes fra medlemskap i tjenestepensjonsordninger. Departementet legger vekt på at deltakelse i yrkeslivet skal innebære opptjening av pensjonsrettigheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener dagens adgang til å kreve 50 pst. stilling for medlemskap i pensjonsordningen er for streng. Flertallet slutter seg til forslaget fra utvalget og Regjeringen om en nedre grense på 20 pst. stilling for å få rett til medlemskap i pensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg til at det ikke er hensiktsmessig at enhver arbeidsinnsats i foretaket skal gi rett til medlemskap i pensjonsordningen, men at dagens adgang til å kreve 50 pst. stilling for medlemskap kan innebære en for kraftig begrensning på adgangen til medlemskap.
Disse medlemmer viser til at forslaget om 20 pst. stilling for rett til medlemskap i pensjonsordning, i kombinasjon med forslaget om at pensjonen skal beregnes forholdsmessig i forhold til beregnet pensjon for full stilling, innebærer en kraftig økning i kostnadene for mange foretak. Næringslivets Hovedorganisasjon har beregnet at dette gir en gjennomsnittlig økning i utgiftene til pensjonsordninger med 5 pst., og at økningen for spesielt utsatte bedrifter vil være langt høyere.
En slik kostnadsøkning kan få som resultat at det blir mindre attraktivt å tilby foretakspensjonsordninger til de ansatte, eventuelt at det blir mindre interessant å tilby deltidsarbeid.
Disse medlemmer viser også til at forslaget i mange tilfeller vil kunne gi en pensjon som overkompenserer i forhold til lønnen som yrkesaktiv. Disse medlemmer mener det ikke er hensikten at deltidsarbeidende skal kunne oppnå en samlet pensjon på mer enn 100 pst. av lønnen som yrkesaktiv, mens heltidsansatte får en kompensasjon på f.eks. 66 pst.
Disse medlemmer mener disse forholdene trekker i retning av at forslaget om en deltidsgrense på 20 pst. er for lav. Også for å bidra til likestilling mellom offentlige og private ordninger foreslår disse medlemmer at deltidsprosenten for foretakspensjon settes lik den laveste grensen i Statens Pensjonskasse, det vil si 35 pst.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Lov om foretakspensjon
§ 3-5 (1) skal lyde:
(1) Arbeidstaker med stilling som utgjør mindre enn 35 pst. av full stilling i foretaket, skal ikke være medlem av pensjonsordningen, med mindre annet er fastsatt i regelverket.»
Komiteen viser til merknader under avsnitt 18.2.1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-5 (2) om forholdsmessig opptjening for deltidsansatte.
På lik linje med de synspunkter som er gjort gjeldende for deltidsansatte mener departementet at samtlige ansatte i utgangspunktet bør være medlemmer av foretakets pensjonsordning. Dette gjelder både i forhold til stillingsandel og sesongtilknytning. Departementet støtter utvalgets forslag som innebærer at sesongarbeidere i større grad får anledning til å bli medlemmer i foretakets pensjonsordning. Departementet legger også vekt på at forslaget er et resultat av sosialkomiteens synspunkt om at sesongarbeidere burde gis en sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift. Etter gjeldende regler kan det stilles vilkår om at sesongarbeidere har arbeidet minst 130 uker i løpet av de siste fem år (tilsvarer 50 pst. stilling) og 20 uker eller mer i hvert av disse årene (tilsvarer nærmere 40 pst. stilling). Å stille mindre krav til omfanget av det arbeid som må være utført i foretaket for å ha rett til å bli medlem, er dermed en måte å gi sesongarbeidere en sterkere tilknytning til foretakspensjonsordningen. Som utvalget påpeker opereres det med et krav om 20 pst. stilling for rett til å bli tatt opp i foretakspensjonsordningen både for deltidsansatte og for sesongarbeidere. Skoleungdom som arbeider en dag pr uke i tre sammenhengende år, vil ha rett til å bli medlem i kraft av bestemmelsen om deltidsarbeid i § 3-5, men bare dersom vedkommende er over 20 år, jf. det alminnelige alderskravet i § 3-3 første ledd.
En person som kan få rett til medlemskap etter § 3-6 første ledd vil typisk være en arbeidstaker som i løpet av et kalenderår utfører arbeid som tilsvarer 20 pst. stilling, men at dette arbeidet utføres ved å jobbe intensivt i sesonger, f.eks. ved å jobbe 100 pst. i to og en halv måned i strekk. Arbeidsgiver kan av økonomiske og administrative hensyn ønske å begrense medlemskretsen i pensjonsordningene. Arbeidsgiveren er gitt fleksibilitet ved at han etter § 3-6 annet ledd kan fastsette en strengere regel for opptak av sesongarbeidere dersom han ønsker det. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiveren kreve at sesongarbeideren bare skal tas opp som medlem dersom han i hvert av de siste tre år har utført arbeid tilsvarende 20 pst. stilling. Departementet finner det rimelig at en så jevn og langvarig tilknytning til foretaket gir sesongarbeideren rett til medlemskap. Etter departementets syn tilsier hensynet til sesongarbeidstakeres rettigheter at arbeidsgiver ikke bør kunne fastsette strengere opptaksvilkår enn dette. Departementet viser også til at det vil kreves 12 måneders ansettelse før den ansatte får rett til opptjent pensjon, jf. § 4-6 annet ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til merknader knyttet til medlemskap for deltidsansatte, og slutter seg til departementets forslag om at grensen for medlemskap skal være 20 pst. også for sesongarbeidere, jf. Regjeringens forslag til § 3-6 (1).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at mange av synspunktene som er gjort gjeldende for deltidsansatte også vil være gjeldende for sesongarbeidere. Departementets forslag om at en sesongarbeider skal tas opp som medlem kun dersom det arbeid som er utført i løpet av de siste tre år, for hvert år minst utgjør en femtedel av fulltidsstilling, er administrativt vanskelig, og innebærer at det vil gå tre år før det er klart om vedkommende skal tas opp i ordningen. Etter disse medlemmers oppfatning er problemet med sesongarbeidere uansett vanskelig, og med tanke på den beskjedne pensjonsrett som i tilfelle blir opptjent, stiller disse medlemmer seg tvilende til om sesongarbeidere skal omfattes av en obligatorisk regel. Disse medlemmer vil derfor primært gå inn for at det overlates til partene å regulere hvordan det skal forholde seg med sesongbetonte arbeidsforhold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke bør fastsettes strengere opptaksvilkår enn i første ledd. Disse medlemmer går derfor mot Regjeringens forslag til § 3-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og representanten Bastesen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-6 (2).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader til § 3-6 (1) hvor disse medlemmer går inn for at det overlates til partene å regulere hvordan det skal forholde seg med sesongarbeidere. Disse medlemmer slutter seg subsidiært til Regjeringens forslag til § 3-6 (2) under henvisning til at Regjeringens forslag til at § 3-6 (1) får flertall.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og representanten Bastesen går inn for at det tillates en tilpasningsperiode på 7 år for oppfyllelse av vilkårene i § 3-6. Det vises til merknader i avsnitt 18.2.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Regjeringens forslag til § 3-6 har flertall i komiteen med subsidiær støtte fra disse medlemmer. Disse medlemmer går inn for at det tillates en tilpasningsperiode på 7 år for oppfyllelse av Regjeringens forslag til § 3-6. Det vises til merknader i avsnitt 18.2.1.
Etter departementets oppfatning er det viktig at man i lov om foretakspensjon foretar en regulering av arbeidstakers rettsstilling i permisjonssituasjoner. Departementet slutter seg til utvalgets forslag når det gjelder permisjoner i forbindelse med sykdom, pliktig militærtjeneste, lovbestemt permisjon ved svangerskap og adopsjon som omfattes av første ledd. Forslaget om at arbeidstakere som har permisjon for et fastsatt tidsrom, og som forutsettes å gjenoppta arbeid i foretaket etter endt permisjon, skal være medlem av pensjonsordningen i permisjonstiden, sikrer likebehandling av arbeidstakeres muligheter til å opptjene pensjon innenfor foretakspensjon. Dette anser departementet som ønskelig.
Departementet er enig i utvalgets utkast § 3-7 annet ledd om at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette andre regler om medlemskap/opptjening for permisjon i henhold til avtale. Slike særregler kan altså bare fastsettes for permisjoner i henhold til avtale, ikke for permisjoner man har rett til i henhold til lov. Regelen omfatter permisjon som følge av skifte av stilling. For slike permisjoner er det foreslått at arbeidsgiver kan fastsette at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet, eller fastsette særlige regler om opptjening av pensjon mens permisjonen varer. De regler arbeidsgiveren fastsetter skal gjelde for alle arbeidstakere som har permisjon i henhold til avtale. Departementet forslår i § 3-7 tredje ledd at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette at arbeidstakere som er permitterte pga. innskrenkinger m.v., kan fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Bestemmelsen er en videreføring av 1968-reglene § 4 nr. 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-7 om medlemskap i pensjonsordningen for arbeidstakere med permisjon.
Regelen i utvalgets utkast § 3-8 har sin bakgrunn i forsikringstekniske faktorer der beregningen av risiko skjer ut fra friske arbeidstakere som tas opp i ordningen og sannsynlighetsberegninger over bl.a. dødelighet og uførhet som ventes å inntre i framtiden. Departementet mener i likhet med utvalget at man derfor bør videreføre dagens adgang til å kreve at arbeidstakeren er arbeidsfør for å bli medlem i foretakspensjonsordningen. Opphør av et arbeidsforhold vil normalt avløses av et annet. Dette innebærer i de fleste tilfeller også kontinuitet vedrørende medlemskap i pensjonsordning i den utstrekning begge arbeidssteder har foretakspensjonsordning. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å regulere at arbeidstakere som befinner seg i en periode uten ansettelsesforhold likevel skal være medlem av en foretakspensjonsordning.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-8 om medlemskap for arbeidstakere som ikke er arbeidsføre.
Etter departementets syn er det viktig at også eldre arbeidstakere i størst mulig grad inkluderes i ordningen. Etter det någjeldende premieberegningssystem kan det være forbundet med betydelige kostnader å inkludere eldre nyansatte arbeidstakere i pensjonsordningen, særlig i sammenheng med medregning. Med overgangen til et lineært system vil innbetalingene for eldre arbeidstakere kunne bli noe lavere enn etter dagens system. Denne realitetsendringen er av en slik karakter at adgangen til å utelukke eldre arbeidstakere bør reduseres. Dette tilsier at hovedregelen i loven bør være medlemskap for denne gruppen, slik at medlemskap er hovedregelen hvis ikke arbeidsgiveren har fastsatt noe annet. Departementet støtter derfor utvalgets utkast i § 3-9 første ledd om at en arbeidstaker med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen som hovedregel skal være medlem av pensjonsordningen. Det foreslås imidlertid en presisering av ordlyden slik at det fremgår at bestemmelsen gjelder opptak av eldre arbeidstakere som ved ansettelsen har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen.
Departementet er enig i at det skal være adgang til å gjøre unntak fra denne hovedregelen, jf. forslaget § 3-9 annet ledd. Departementet mener at hensynet til eldre arbeidstakere tilsier at det må fastsettes særskilt i pensjonsordningens regelverk dersom nyansatte eldre arbeidstakere ikke skal tas opp som medlemmer, eller bare skal opptas på særskilte vilkår. Sosialkomiteen gikk i innstillingen til Velferdsmeldingen inn for at dagens adgang til å holde nyansatte med mindre enn ti år igjen til ordningens pensjonsalder utenfor bedriftens tjenestepensjonsordning skulle opprettholdes. Som Sosial- og helsedepartementet peker på, kan det sies å være mer i samsvar med sosialkomiteens innstilling dersom regelen snus slik at hovedregelen blir at arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen skal holdes utenfor, med mindre regelverket bestemmer noe annet. Departementet legger imidlertid vekt på at utvalgets forslag til hovedregel henger best sammen med argumentasjonen for lineær opptjening. Gjennom forslaget til unntaksbestemmelse er sosialkomiteens standpunkt om at det fortsatt bør være adgang til å holde eldre arbeidstakere utenfor pensjonsordningen ivaretatt. Flere høringsinstanser mener det burde være obligatorisk at også arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen skal være medlem av pensjonsordningen. Departementet mener at dette er i strid med sosialkomiteens standpunkt.
Ved å utelukke arbeidstakere med mer enn ti år igjen til pensjonsalder fra å opptas i pensjonsordningen, åpnes det for et brudd på hovedprinsippet om at samtlige arbeidstakere skal være medlem. Videre er det et brudd på forholdsmessighetsprinsippet i lovforslaget § 5-3 at det kan fastsettes dårligere vilkår for eldre arbeidstakere ved at ytelsene kan settes lavere, og at medregning kan unnlates for denne gruppen. Departementet finner likevel at nevnte avvik fra forholdsmessighetsprinsippet må kunne aksepteres av hensyn til foretakenes pensjonsutgifter.
Departementet er for øvrig enig i utvalgets forslag om at bestemmelser i regelverket om medregning av tidligere tjenestetid som hovedregel ikke skal gjelde for arbeidstakere som på opptakstidspunktet har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen. En slik regel er hensiktsmessig fordi den kan dempe kostnadene forbundet med medregning i forhold til eldre arbeidstakere. Arbeidsgiver har imidlertid adgang til å fravike denne bestemmelsen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-9 om eldre arbeidstakere. Komiteen mener det er viktig at også eldre arbeidstakere i størst mulig grad inkluderes i pensjonsordningene. Komiteen viser til at overgangen til et lineært system for innbetalingene vil redusere de pensjonsmessige ulempene med å ansette eldre arbeidstakere, og at det derfor er naturlig at hovedregelen er at også eldre arbeidstakere skal tas opp i pensjonsordningene. Komiteen finner det likevel hensiktsmessig å videreføre det konkurransefortrinn det vil kunne være for eldre arbeidstakere å stå utenfor ordningen, helt eller delvis, gjennom en adgang for foretakene til å gjøre unntak fra denne regelen.
Utvalget uttaler om dette (NOU 1998:1 side 89):
«Som hovedregel vil opptjening av rettigheter i en foretakspensjonsordning forutsette at man fortsatt er i arbeid. Når arbeidstakeren går av med pensjon, er det naturlig at opptjening i ordningen opphører. På denne bakgrunn foreslår utvalget i utkastet § 3-10 (1) at førtidspensjonerte arbeidstakere som hovedregel ikke skal fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Forslaget innebærer imidlertid fleksibilitet for arbeidsgiver ved at annet kan fastsettes i regelverket eller i avtale om førtidspensjonering. Utnyttes denne muligheten, vil førtidig fratreden ikke føre til avkortning i pensjonsytelsene.
Mange eldre ønsker fleksible muligheter for overgang fra arbeid til pensjon, for eksempel ved å kombinere arbeid og pensjon. Ordningene med Avtalefestet Pensjon (AFP) er innført for å imøtekomme eldre arbeidstakeres behov for fleksibilitet i forhold til et pensjoneringstidspunkt som er tidligere enn pensjonsalderen i folketrygden. Ordningene kom i stand etter sentrale forhandlinger mellom LO og NHO. Andre organisasjoner i arbeidslivet har senere fulgt etter. Spørsmålet om fleksibel pensjonsalder for yrkesaktive ble tatt opp i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1988. I brev av 24.2.1988 til Landsorganisasjonen i Norge og daværende Norsk Arbeidsgiverforening om inntektsoppgjøret for 1988, ga Regjeringen tilsagn om medvirkning i oppgjøret under bestemte forutsetninger. På bl.a. denne bakgrunn ble det inngått avtale med følgende protokoll mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening hvor det blant annet heter (utdrag):
«5. AVTALEFESTET PENSJON (AFP)
1. Den økonomiske situasjon tillater ikke en alminnelig nedsettelse av pensjonsalderen. Partene mener imidlertid det er nødvendig med et verdig alternativ til de ordninger som i dag praktiseres. Partene er derfor blitt enige om å etablere en avtalefestet pensjon med rett for yrkesaktive omfattet av avtalen til å fratre ved fylte 66 år fra 1. januar 1989 og ved fylte 65 år fra 1. januar 1990.
2. [...]»
AFP gir eldre arbeidstakere med et langt arbeidsliv bak seg muligheten til en verdig uttreden av arbeidslivet, selv om dette skjer før pensjonsalder. Særlig i tider med stor arbeidsledighet og svak økonomi, kan gode tidlig-pensjonsordninger brukes for å gi eldre en kompensasjon for at de går ut av arbeidslivet. På den andre side er det viktig at forholdene legges til rette for at flere eldre fortsetter sin yrkesdeltakelse lenger enn til pensjonsalderen, dersom de ønsker det. Eldre arbeidstakere sitter inne med erfaring og ekspertise som er verdifull for foretakene. Utvalget har vurdert om arbeidstakere som benytter seg av AFP, skal fortsette å tjene opp pensjonsrettigheter fram til 67 år i en foretakspensjonsordning. Dersom eldre arbeidstakere taper for mye når det gjelder muligheten til opptjening av pensjon, vil ikke ordningen innebære noe reelt alternativ for den enkelte arbeidstaker.
Utvalget har lagt vekt på at AFP må innebære reell fleksibilitet, og foreslår i utkastet § 3-10 (2) at arbeidstakere som mottar AFP kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette følger av regelverket. Enten arbeidsgiveren velger å la arbeidstakere som mottar AFP fortsette som medlemmer, eller å la medlemskapet opphøre, skal den regelen som velges gjelde alle arbeidstakere i foretaket som benytter seg av AFP-ordningen.»
Departementet er enig i utvalgets forslag til hovedregel om at førtidspensjonert arbeidstaker ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Dette innebærer at opptjening av pensjon i ordningen opphører, og at det ikke blir godskrevet tjenestetid fra førtidspensjoneringstidspunktet og frem til oppnådd pensjonsalder på 67 år. At førtidspensjonert arbeidstaker ikke regnes som medlem av pensjonsordningen, fremgår av definisjonen av medlemmer i § 1-2 annet ledd. Som medlem regnes for det første arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Videre regnes også alderspensjonist som har sluttet hos forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, som medlem. Når medlemskapet opphører og den førtidspensjonerte arbeidstakeren trer ut av foretakspensjonsordningen, vil vedkommende få rett til en fripolise. Denne kan inneholde uføredekning og pensjoner til etterlatte, men den gir altså ikke godskrivning av tjenestetid fra førtidspensjoneringstidspunktet og frem til førtidspensjonisten fyller 67 år og utbetaling av alderspensjon starter.
For øvrig går departementet ikke inn for unntaksregelen om at det skal kunne avtales eller fastsettes i regelverket at førtidspensjonerte skal fortsette som medlem av pensjonsordningen og dermed tjene opp pensjon etter førtidspensjoneringen. Departementet er innforstått med at utkastet til unntaksregel er i samsvar med praksis, men mener at prinsippet om deltakelse i arbeidslivet som en forutsetning for pensjonsopptjening må veie tungt i denne sammenheng.
Departementet legger vekt på at fortsatt pensjonsopptjening kan være et viktig moment for at en arbeidstaker velger å la seg førtidspensjonere. En slik mulig virkning er uheldig, da det etter departementets syn er ønskelig å stimulere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder. Dette er nødvendig for å begrense økningen i forsørgingsbyrde for fremtidens yrkesaktive. Det vises i denne sammenheng til at det foreslås i § 4-1 at pensjonsalderen ikke skal kunne settes lavere enn 67 år.
Det er i folketrygdloven innført forbedrede avkortingsregler for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år. Samtidig har man opphevet regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette er gjort for å belønne arbeidsinnsats etter fylte 67 år. Å skape insentiver i folketrygdlovgivningen for å få folk til å stå lenger i arbeid harmonerer ikke med regler som innebærer at det ikke vil få noen pensjonsmessige konsekvenser å gå av med pensjon før man er 67 år i private pensjonsordninger. Adgangen til å gå av med Avtalefestet Pensjon (AFP) gir fleksibilitet i pensjonssystemet, ved at personer helt ned i 62 år kan gå av etter eget valg med pensjon. Finansdepartementet deler Sosial- og helsedepartementets syn om at fleksibilitet og valgfrihet også bør kunne koste noe for den som velger.
Departementet vil for øvrig vise til at Førtidspensjonsutvalget har tatt stilling til dette spørsmålet i utredningen om Fleksibel pensjonering (NOU 1998:19 side 62), avgitt til Finans- og tolldepartementet 27. november 1998. Førtidspensjonsutvalget skriver at det fra 1983 er blitt mulig å la førtidspensjonerte bli stående i pensjonsordningen. Dette innebærer fortsatt pensjonsopptjening i tjenestepensjonsordningen også etter førtidspensjonering. Førtidspensjonsutvalget viser til at denne unntaksregelen er foreslått videreført i NOU 1998: 1. Førtidspensjonsutvalget mener at fortsatt opptjening av tjenestepensjon kan nøytralisere eller motvirke det insentivet til å stå i arbeid som ligger i en avkortet pensjon ved et eventuelt tidliguttak. På denne bakgrunn foreslår Førtidspensjonsutvalget at gjeldende regler om private tjenestepensjonsordninger endres, slik at det ikke lenger blir tillatt å opprettholde medlemskap i pensjonsordningen for personer som mottar førtidspensjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-10 (1).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer følgende forslag til nytt annet ledd i § 3-10:
«Lov om foretakspensjon
§ 3-10 (2) skal lyde:
(2) Arbeidstaker som mottar Avtalefestet Pensjon (AFP) kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette følger av regelverket.»
Som følge av dette forslaget må definisjonen i § 1-2 (2) bokstav c endres. Det vises til flertallets merknader i avsnitt 3.3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at partene i arbeidslivet har blitt enige om å etablere en avtalefestet pensjon (AFP) med rett for yrkesaktive omfattet av avtalen til å fratre tidligere enn den fastsatte pensjonsalderen på 67 år. Disse medlemmer legger vekt på at AFP bør innebære en reell fleksibilitet for arbeidstakerne. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag på dette punkt vil innebære at mange eldre arbeidstakere i betydelig grad vil få avkortet pensjonen dersom de benytter AFP-ordningen. Disse medlemmer viser til at dette kan innebære at ordningen ikke blir noe reelt alternativ for den enkelte arbeidstaker.
Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til høy yrkesdeltaking blant eldre, bl.a. for å ivareta hensynene til økt forsørgelsesbyrde i framtida. Disse medlemmer mener likevel at slike mål i første rekke bør søkes oppfylt på annen måte enn gjennom en svekkelse av rettighetene knyttet til inngåtte avtaler. Disse medlemmer legger også vekt på at arbeidsgiver uansett kan gi arbeidstakere fortsatt opptjening etter fratreden, for eksempel gjennom kollektiv eller individuell livrente, eller Individuell pensjonsavtale (IPA).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er kjent med at Regjeringen etter møte i Kontaktutvalget vil sette ned et forum for seniorpolitikk. En del av forumets oppgaver/mandat vil være å vurdere forholdet mellom pensjonsordninger og mulighetene for å gi arbeidstakere som nærmer seg eller passerer pensjonsalderen økte incentiver til å forbli yrkesaktive, samtidig som de som har behov for det skal kunne tre tilbake fra yrkeslivet. I forståelse med departementet har disse medlemmer derfor kommet til at det ikke er naturlig nå å foreslå en endring i forhold til dagens praksis, der det er mulig å opptjene rettigheter i pensjonsordninger også for førtidspensjonerte (med avtalefestet pensjon).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg til departementets vurdering om at et tungtveiende prinsipp for pensjonsopptjening i skattestimulerte pensjonsordninger må være deltakelse i arbeidslivet. Disse medlemmer mener mulighet for fortsatt pensjonsopptjening etter at man er førtidspensjonert gjør førtidspensjonering mer attraktivt, og at en slik mulighet dermed forsterker tendensen til lavere gjennomsnittlig pensjoneringsalder.
Disse medlemmer legger stor vekt på å stimulere til høy yrkesdeltaking blant eldre for å begrense økningen i forsørgingsbyrde for fremtidens yrkesaktive. Ved siden av å redusere forsørgingsbyrden vil høy yrkesdeltaking blant eldre i seg selv bidra til økt verdiskapning og velferd i samfunnet. Disse medlemmer finner det derfor rimelig at det stilles krav til de skattestimulerte foretakspensjonsordningene som bidrar til en ønsket samfunnsutvikling, der tendensen til økt tidligpensjonering reverseres.
Disse medlemmer viser til at dette spørsmålet også har nær sammenheng med spørsmålet om fleksibel pensjonering, som Regjeringen vil komme tilbake til senere. Disse medlemmer mener det vil være uheldig å fortsette å gi incentiver til tidligpensjonering inntil det er etablert gode ordninger som også sikrer uttelling ved å fortsette i arbeid utover den ordinære pensjonsalder, slik at det gis klare incentiver til å stå lengre i arbeid for dem som måtte ønske det.
Disse medlemmer slutter seg på denne bakgrunn til departementets vurderinger og Regjeringens forslag om at førtidspensjonerte arbeidstakere ikke skal være medlem av pensjonsordninger, jf. § 3-10 (1).
Departementet er av den oppfatning at det er viktig å legge til rette for at eldre og pensjonerte arbeidstakere kan stå i arbeid etter inntrådt pensjonsalder. Denne fleksibiliteten må også gjelde dersom vedkommende ønsker å fortsette i redusert stilling. Det er flere hensyn som begrunner en slik løsning. En høy grad av sysselsetting vil innebære at mange er med på å finansiere velferdsgodene. For den pensjonsberettigede som ønsker å bruke sine ressurser på meningsfullt arbeid, er det viktig at arbeid etter pensjonsalderen ikke fører til avkortning i pensjonen. Som omtalt under utvalgets forslag er det i folketrygdloven innført forbedrede avkortingsregler for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år. Samtidig har man opphevet regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette er gjort for å belønne arbeidsinnsats etter fylte 67 år. Dersom slikt arbeid også fører til økte pensjonsrettigheter, er det sannsynlig at dette motiverer flere pensjonsberettigede til arbeidsinnsats.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag i lovforslaget § 3-11 første ledd om at arbeidstakere som fortsetter å arbeide i foretaket etter oppnådd pensjonsalder beholder sitt medlemskap i ordningen. Departementet foreslår at det i tillegg tilføyes at de har opptjening etter § 4-5.
Departementet støtter forslaget i utkastet § 3-11 annet ledd om at arbeidstakerens rett til utbetaling fra pensjonsordningen bortfaller så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren mottar lønn fra foretaket. Bestemmelsen innebærer at en arbeidstaker som har full lønn, ikke samtidig kan få pensjon fra foretakets pensjonsordning. Departementet mener i likhet med Kredittilsynet at utbetalingsbestemmelsen må forstås slik at en arbeidstaker som etter oppnådd pensjonsalder har deltidsstilling og mottar f.eks. 75 pst. av den lønn han mottok før pensjonsalderen, vil ha rett til 25 pst. av den pensjon han ville ha vært berettiget til uten fortsatt arbeid. Dersom lønnen blir lavere etter pensjonsalder, skal en del av pensjonen kunne utbetales i tillegg til vedkommendes lønn etter pensjonsalder, slik at f.eks. en lønnsnedgang på 50 pst. vil gi rett til halv pensjon.
Når det gjelder opptjening av pensjonsrettigheter ved arbeid etter pensjonsalderen, vises det til proposisjonens avsnitt 6.2.6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-11 om arbeidstakere som har oppnådd pensjonsalderen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler departementets oppfatning hva gjelder adgangen til å stå i arbeid etter inntrådt pensjonsalder, også hvis vedkommende ønsker å fortsette i redusert stilling. Det er derfor viktig at slik adgang også betyr adgang til fortsatt deltagelse i pensjonsordning. Disse medlemmer er derimot skeptisk til forslaget om at arbeidstagere som arbeider i foretaket utover pensjonsalderen ikke skal ha rett til å få utbetalt pensjon så lenge det arbeides. Dette betyr at arbeidstager og arbeidsgiver mister den fleksibilitet de nå har til å avtale kombinasjoner av pensjon og lønn. Etter disse medlemmers oppfatning bør regelverket også være det samme enten arbeidstakeren arbeider hos ny eller gammel arbeidsgiver.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om at arbeidstagere som arbeider i foretaket utover pensjonsalderen skal ha rett til å få ubetalt pensjon, slik at det blir mulig å fortsette den fleksibiliteten som ligger i at partene kan avtale kombinasjoner av pensjon og lønn.»