8. Endringer i noen av rettergangsreglene for Høyesterett
- 8.1 Reglene om prøveadvokater for Høyesterett
- 8.2 Kjæremålsutvalgets behandling av kjæremål i straffesaker
- 8.3 Fjerning av kravet om advokat med møterett for Høyesterett i sivile skriftlige ankesaker
- 8.4 Bør adgangen til å komme med nye omstendigheter og bevis i sivile ankesaker begrenses?
- 8.5 Partenes uttalelsesrett før en sivil ankesak nektes fremmet
- 8.6 Stans i behandlingen av saker der prinsipielle spørsmål står for retten i en annen sak
- 8.7 Krav om at ankeparten skal gi en skriftlig redegjørelse om de faktiske forholdene i saken
- 8.8 Gjenopptakelse av ankesaker
- 8.9 Behandling av søksmål mot lagdommere
- 8.10 Forberedende dommer i straffesaksanker
For å få adgang til å være advokat for Høyesterett må en advokat blant annet ha vist seg skikket til å føre saker for Høyesterett gjennom to prøvesaker.
I samme sak kan det i dag bare være en prøveadvokat. Høyesterett har likevel tillatt at det i samme sak kan være flere prøveadvokater, men aldri både for den ankende parten og for den som er motpart. Høyesterett foreslo i brev til Justisdepartementet at Høyesteretts formann etter søknad skal kunne gi tillatelse til at en advokat kan utføre saken som prøvesak selv om det møter prøveadvokat på den annen side. Vilkåret er at advokaten har vært prosessfullmektig i en tidligere instans og det på grunn av et særlig omfattende saksforhold eller andre særlige omstendigheter bør unngås at parten må skifte prosessfullmektig.
Departementet mente en slik unntaksbestemmelse var ubetenkelig og gikk inn for at regelen i tilfelle kunne formuleres som en noe mer elastisk regel, slik at det i samme sak bare skal være en prøveadvokat, med mindre Høyesterett av særlige grunner gir tillatelse til annen. Fra høringsinstansene er det ikke kommet innvendinger til forslaget, som følges opp i proposisjonen, jf. domstolloven § 221. Det foreslås at tillatelse skal gis av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det gjelder i dag vilkår om at minst en av prøvesakene må være en sivil sak for den ankende parten. Høyesterett foreslo en adgang til å gjøre unntak fra dette kravet både for sivile saker for ankemotparten og for straffesaker.
Det har ikke vært mulig å sende forslaget ut på en vanlig høring. Departementet har likevel ikke grunn til å tro at det vil være avgjørende motforestillinger mot forslaget når Høyesterett går inn for det, og går ut fra at regelen bare vil bli benyttet når det er en klar fordel både for rettssikkerheten og rent prosessøkonomisk. Begrunnelsen henger nært sammen med øvrige endringer i domstolloven § 221.
Komiteen vil først understreke at det er viktige hensyn som ligger bak bestemmelsen om at en advokat blant annet må ha vist seg skikket til å føre saker for Høyesterett gjennom to prøvesaker, før hun får løyve til å føre saker for den øverste domstolen. Denne ordningen må derfor ligge fast.
Komiteen viser til at det i dag etter lovens ord bare skal møte en prøveadvokat i hver sak. Komiteen har sans for at man på denne måten sikrer seg at det i alle saker opptrer minst en advokat som har erfaring med å legge saker fram for Høyesterett. Det kan styrke rettssikkerheten, og det kan fungere som en læring for prøveadvokaten. Dette bør derfor fortsatt være hovedregelen.
Komiteen har merket seg at Høyesterett i dag likevel har tillatt at det opptrer flere prøveadvokater i samme sak, men ikke at det er prøveadvokat både for den ankende parten og motparten samtidig.
Komiteen ser at det i noen saker kan være forhold som gjør at rettssikkerheten kan bli styrket ved at en prøveadvokat fører saken. Det kan særlig være aktuelt i store og omfattende eller kompliserte saker. Det samme gjelder saker hvor et godt tillitsforhold mellom advokaten og parten er spesielt viktig for saken. Komiteen vil understreke at ved unntak fra hovedregelen må det være en forutsetning at prøveadvokaten har ført saken i de underliggende domstolene. Komiteen mener at økonomiske hensyn alene ikke er godt nok til å begrunne unntak.
Komiteen slutter seg til den foreslåtte endringen. Hver sak krever en konkret vurdering, og komiteen ser det vil være vanskelig å oppstille noen vilkår i loven. Komiteen slutter seg til at Høyesteretts kjæremålsutvalg foretar vurderingene og tar avgjørelsen.
Ved lovendring i 1993 ble det etter initiativ fra Høyesterett åpnet for summarisk behandling av visse sivile kjæremål i kjæremålsutvalget. Endringen gikk ut på at kjæremålet i visse tilfeller kunne avvises eller forkastes uten annen begrunnelse enn at det ble vist til enten § 403 a eller § 404 andre ledd. Vilkåret etter § 403 a er at kjæremålsutvalget enstemmig finner det klart at kjæremålet ikke kan føre fram. Etter § 404 andre ledd kan et videre kjæremål avvises uten realitetsbehandling dersom kjæremålsutvalget enstemmig finner at en avgjørelse ikke vil ha noe å si for andre saker og heller ikke andre sider ved saken tilsier at kjæremålsutvalget bør behandle den.
Høyesterett har foreslått tilsvarende endringer i straffeprosessloven. Det pekes på at hensynet til sammenheng mellom kjæremålsreglene i straffeprosessloven og tvistemålsloven, og sammenheng mellom reglene om anker og kjæremål, tilsier at det åpnes for summarisk behandling av straffekjæremål. Høyesterett foreslo samtidig å presisere i tvistemålsloven § 403 a at kjæremålsutvalget kan stadfeste avgjørelser som er påkjært, ikke bare avvise eller forkaste kjæremålet.
Ingen av høringsinstansene går mot forslagene, og departementet følger opp forslagene i proposisjonen, jf. straffeprosessloven § 388 og ny § 387 a, samt tvistemålsloven § 403 a.
Komiteen støtter den foreslåtte endringen om summarisk behandling av visse straffekjæremål, på samme måte som for sivile kjæremål. Komiteen ser ingen prinsipielle betenkeligheter ved dette, og ser det som en fordel at det er like kjæremålsregler for sivile saker og straffesaker, og at det er sammenheng mellom reglene om behandling av ankesaker og kjæremålssaker. I tillegg ser komiteen positivt på at det kan ligge en effektiviseringsgevinst her.
Komiteen ser det som naturlig at kjæremålsutvalget kan stadfeste påkjærte avgjørelser, og har merket seg at dette også er praksis i dag.
Det følger av tvistemålsloven § 44 at det må brukes advokat med møterett for Høyesterett i ankesaker som er undergitt skriftlig behandling. Etter Høyesteretts oppfatning er det ikke behov for en slik bestemmelse i skriftlige saker, og det foreslås at partene kan la seg representere av advokater som ikke har møterett.
Ingen høringsinstanser hadde merknader til en slik endring, og departementet følger opp forslaget i proposisjonen.
Komiteen ser at hensynene som ligger til grunn for at advokater må ha møterett for Høyesterett ikke gjør seg like sterkt gjeldende i skriftlige ankesaker, og støtter derfor endringsforslaget. Komiteen har merket seg at det vil bety både raskere og rimeligere saksbehandling.
Høyesterett har stilt spørsmål ved om ikke kravene til anke og anketilsvar bør skjerpes. Det vises bl.a. til at rammene for saken bør være trukket opp når saken henvises fra kjæremålsutvalget til behandling. Etter forslag fra Høyesterett foreslo departementet i et høringsbrev at ankeerklæringen og anketilsvaret skal ta med de omstendigheter og bevis som parten vil gjøre gjeldende ved ankeforhandlingen. I sammenheng med dette blir ankemotparten forpliktet til å gi anketilsvar. Etter at kjæremålsutvalget har henvist anken til behandling i Høyesterett, vil partene ikke lenger ha adgang til å komme med nye omstendigheter og bevis uten at utvalget unntaksvis gir samtykke. Endringene vil gi mer rasjonell muntlig forhandling i Høyesterett.
Regjeringsadvokaten slutter seg stort sett til forslagene, men er kritisk til forslaget som avskjærer adgangen til å komme med nye opplysninger/bevis. Den Norske Advokatforening er også skeptisk til samme forslag, og foreslår i stedet en regel om begrenset adgang til å gjøre nye rettsfakta gjeldende og til å kreve nye bevisopptak.
Departementet henviser til Høyesteretts erfaringer og tar i hovedsak opp de forslagene som ble sendt på høring, jf. forslaget til endring av tvistemålsloven §§ 365, 371 og 375.
Komiteen er enig i at man må ha regler som bidrar til at rammene for en ankesak i størst mulig grad er lagt når den henvises til behandling i Høyesterett, og at det ikke er heldig at en sak forandrer omfang og karakter etter at den er henvist. Det må sikres at saken er henvist på et riktig grunnlag, og at forhandlingene i Høyesterett kan gjøres mest mulig rasjonelt.
Komiteen slutter seg derfor til endringene som går på at det må stilles skjerpede krav til hva en ankeerklæring og et anketilsvar skal inneholde, og at motparten pålegges å komme med et anketilsvar.
Komiteen støtter også Regjeringens forslag til endring av tvistemålsloven slik at adgang til å komme med nye omstendigheter under behandlingen av en sak i Høyesterett begrenses i forhold til i dag. Komiteen viser til at Høyesterett selv har lagt stor vekt på å få en slik endring, og at dagens regler i for stor grad gjør det mulig å trekke en ankesak ut over de rammer som lå til grunn for kjæremålsutvalgets avgjørelse om å henvise saken til behandling. Komiteen understreker at muligheten til å komme med nye omstendigheter ikke avskjæres, men gjøres avhengig av samtykke fra kjæremålsutvalget. Samtykke kan gis der særlige grunner taler for det. Komiteen mener det er viktig at kjæremålsutvalget har et mest mulig fullstendig og korrekt grunnlag for å vurdere om saken skal henvises, og mener den foreslåtte regel vil kunne bidra til dette.
Formålet med avgrensingen må være å hindre at saken får ny karakter etter at den er henvist. Komiteen viser til at kjæremålsutvalget derfor kan godta nye bevis og omstendigheter for eksempel der de ikke endrer ankesakens karakter eller rokker ved de prinsipielle spørsmålene som var grunnen til at anken var vist til behandling i Høyesterett, eller dersom de er nært knyttet til omstendigheter og bevis som er gjort gjeldende fra før.
Departementet foreslo i høringsbrevet at kjæremålsutvalget fritt kan avgjøre om ankeparten skal få uttale seg før anken nektes fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd, dvs. bl.a. når utvalget finner det klart at anken ikke kan føre frem. Etter gjeldende rett har ankeparten krav på å få uttale seg. Høyesterett viser til at i ganske mange saker vil det allerede når anken kommer inn, fremstå som helt klart at anken vil bli nektet fremmet.
Av høringsinstansene er det bare Den Norske Advokatforening som har innvendinger til forslaget.
Departementet følger opp forslaget. I tillegg foreslår departementet å endre § 365 og § 371 slik at disse paragrafene spesielt gjør partene oppmerksomme på at de bør uttale seg om forhold som kan ha noe å si for spørsmålet om å avvise anken etter § 373.
Komiteen slutter seg til forslaget om at det ikke skal være obligatorisk at den som anker skal få uttale seg før kjæremålsutvalget avgjør at en sak ikke skal fremmes for Høyesterett etter § 373 tredje ledd i tvistemålsloven. Det vil medføre mindre arbeid for alle parter, og avgjørelsen blir rettskraftig på et tidligere tidspunkt. Komiteen viser også til at den går inn for skjerpede krav om hva som skal være med i en ankeerklæring. Utgangspunktet bør være at relevante og nødvendige opplysninger i forhold til om saken bør henvises skal være med i første runde. Komiteen vil på den annen side understreke at det fortsatt er anledning for kjæremålsutvalget til å la ankeparten uttale seg, og at det bare bør være i de opplagte og enstemmige sakene at dette ikke gjøres.
Departementet foreslo i høringsbrev at kjæremålsutvalget får adgang til å stanse behandlingen av en ankesak når et sentralt spørsmål i saken allerede står for Høyesterett i en annen sak.
Advokatforeningen reiser spørsmål om partene i tilfelle bør ha krav på å bli underrettet om hva den andre saken går ut på og hvem som er involvert i den.
Departementet følger opp forslaget i høringsbrevet, jf. tvistemålsloven § 373 femte ledd. Når det gjelder forslaget fra Advokatforeningen, finner departementet at dette ikke er nødvendig å lovfeste.
Komiteen slutter seg til endringsforslaget. Det synes hensiktsmessig at en ankesak stanses dersom et sentralt spørsmål i saken allerede er under behandling i Høyesterett, siden dommen kan få betydning for hvordan partene innretter seg videre.
På bakgrunn av forslag fra Høyesterett foreslo departementet i høringsbrev at ankeparten skal gi en samlet skriftlig redegjørelse for de faktiske forhold i ankesaken.
Borgarting lagmannsrett mente forslaget burde gjøres gjeldende også for lagmannsrettene.
Departementet foreslår at Høyesterett skal kunne ta avgjørelse om at ankeparten utarbeider en samlet skriftlig redegjørelse som nevnt. Departementet mener også det er grunnlag for en tilsvarende regel for lagmannsretten, og viser til at en slik regel allerede finnes for herreds- og byrettene. Det vises til forslaget til § 374 nytt tredje ledd i tvistemålsloven.
Komiteen mener at forslaget kan medføre en ryddigere og raskere behandling i Høyesterett, og slutter seg til forslaget. Komiteen har merket seg at Høyesterett ikke mener at dette skal gjøres i samtlige saker, men at det dreier seg om å pålegge ankeparten å utarbeide slik redegjørelse kun i enkelte saker der sakens faktum ikke kommer godt fram i tidligere dommer.
Begjæring om gjenopptakelse skal fremsettes for den rett som har avsagt den angrepne dom. For kjennelser i Høyesterett om å nekte en anke fremmet, passer imidlertid dette meget dårlig. Departementet foreslo i høringsbrevet at krav om gjenopptakelse av ankesaker der kjæremålsutvalget har avsagt kjennelse etter tvistmålsloven § 373 tredje ledd om å nekte å fremme en anke til Høyesterett, skal gå til lagmannsretten om ikke grunnlaget for kravet er saksbehandlingen i kjæremålsutvalget.
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget, og departementet følger opp forslaget, jf. tvistemålsloven § 415.
Komiteen slutter seg til endringsforslaget, og til vurderingen av at regelen om at gjenopptakelse av anke skal rettes til den retten som har avvist anken, i praksis ikke passer for kjennelser avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Komiteen ser det også som positivt at man ved å fremme saken for lagmannsretten får en to-instans behandling av gjenopptakelsesbegjæringen.
Departementet foreslo i høringsbrevet at søksmål mot en lagdommer om en dommerhandling skal reises for en sideordnet lagmannsrett i stedet for Høyesterett. Høyesterett mener slike førsteinstanssaker representerer en unødig belastning.
Bare Borgarting lagmannsrett hadde merknader til forslaget, og uttaler at det gir det beste inntrykket utad at saker mot dommere i lagmannsrettene behandles på overordnet nivå.
Departementet legger til grunn at forslaget om å gi adgang til å behandle søksmål mot lagdommere i to instanser vil styrke rettssikkerheten, og følger opp forslaget, jf. tvistemålsloven § 438. Saksøkeren velger som hovedregel den lagmannsretten som skal behandle saken.
Komiteen ser det som et viktigere hensyn at det blir mulighet til en to-instans behandling av slike saker, og at Høyesterett blir noe avlastet, enn at det er en overordnet rett som behandler saker mot en lagdommer. Komiteen støtter derfor forslaget.
Etter anbefaling fra Høyesterett foreslår departementet en ordning med en forberedende dommer i straffesaker som da vil bli behandlet av Høyesterett på samme måte som sivile saker.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, men har ulikt syn på hvor regelen skal plasseres.
Departementet foreslår at en forberedende dommer i Høyesterett får hjemmel til å treffe saksforberedende avgjørelser, jf. straffeprosessloven § 327.
Komiteen støtter forslaget om at reglene om forberedende dommer blir like for sivile saker og straffesaker.