5. Endringer i straffeprosessen og fellesprosessen
- 5.1 Vitnepliktens geografiske utstrekning
- 5.2 Fjerning av tittelen «rettsskriver»
- 5.3 Varadommer i herreds- og byretten i omfattende straffesaker
- 5.4 Trekking av meddommere og lagrettemedlemmer
- 5.5 Om når advokater kan opptre ved fullmektig
- 5.6 Føring av aktorat ved lagmannsrettene og herreds- eller byrettene
Både i straffesaker og i sivile saker har vitner plikt til å møte for herreds- og byretten når reiseavstanden ikke er lenger enn 300 km med rutegående transportmiddel, eller 50 km på annen måte. For lagmannsretten gjelder de doble avstandene. Utover dette kan retten pålegge vitner som har lengre reiseavstand, å møte.
I høringsnotat tok departementet opp spørsmålet om utvidelse eller opphevelse av disse grensene. Det ble bl.a. vist til at det daværende Domstolsutvalget, jf. Ot.prp. nr. 61 (1978-1979) uttalte at kostnadshensyn, som ligger til grunn for ordningen, ikke er så tungtveiende når man regner totalomkostningene (og besparelsene) ved å oppheve avstandsgrensene, og at belastningen ved de lange reiser føles ikke så sterkt med moderne kommunikasjonsmidler. Utviklingen innen samferdelssektoren har gjort spørsmålet enda mer aktuelt nå enn på slutten av 1970-tallet.
I høringsbrevet satte departementet opp tre ulike alternativer til lovendringer. Etter alternativ 1 skulle avstandsgrensene utvides. Etter alternativ 2 og 3 skulle den geografiske begrensningen av vitneplikten oppheves og retten ha adgang til å frita vitnet etter en nærmere vurdering av ulempene og kostnadene. Forskjellen mellom alternativ 2 og 3 var at fritak etter alternativ 2 kunne gis i alle tilfeller, mens fritak etter alternativ 3 bare kunne gis dersom reiseavstanden var lenger enn 800 km med rutegående kommunikasjonsmiddel eller 125 km på annen måte.
Alle høringsinstansene som uttaler seg er enig i at reglene om vitnepliktens geografiske rekkevidde bør endres, men har noe ulike oppfatninger med hensyn til hvilket alternativ som bør velges.
Departementet foreslår å oppheve avstandsgrensene for vitneplikten og innføre en geografisk avgrenset fritaksregel (alternativ 3 ovenfor).
Det vises til endringer i tvistemålsloven §§ 115, 199 og 220, straffeprosessloven §§ 109 og 270 og barneloven § 20.
Komiteen viser til at dagens regel for hvor lang reiseavstand et vitne må ha før det ikke lenger har plikt til å møte i retten ikke har vært endret siden loven ble vedtatt i 1915. Det er både hensyn til kostnadene ved reisen og belastningen for vitnet ved å foreta reisen som ligger bak en slik geografisk begrensning av vitneplikten. Komiteen peker på at grensene er overmodne for å endres. Kommunikasjonsmulighetene i vårt langstrakte land er helt annerledes i dag enn på begynnelsen av dette århundret, både i forhold til kostnadene forbundet ved reisen, og ikke minst i forhold til at reising går mye raskere og mer komfortabelt i dag.
Komiteen slutter seg derfor til de foreslåtte endringene. Komiteen er enig i at utgangspunktet bør være at det er en generell oppmøteplikt for vitnet, og at fritak på grunn av lang reiseavstand bare bør gis unntaksvis og når reiseavstanden er over 800 km med rutegående kommunikasjonsmiddel og 125 km der slikt ikke kan benyttes. Komiteen viser til at det i tillegg er mulig å gi fritak fra vitneplikten på grunn av andre forhold, som dårlig helse, uansett reiseavstand. Komiteen forutsetter også at domstolen i økende grad vil benytte seg av tilgjengelig teknologi som fjernavhør i tilfeller der det er forsvarlig og hensiktsmessig.
Bl.a. domstolloven §§ 9, 17 og 24 har regler om «rettsskrivere» ved hhv. Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene. I dag er det ingen rettsskrivere ved lagmannsrettene og herreds- og byrettene. I Høyesterett er det rettsskrivere, men de har i dag titlene direktør og protokollsekretær. Departementet foreslår å fjerne den foreldede stillingstittelen, og gi nye regler om administrasjonen i Høyesterett i domstolloven §§ 61 og 62.
Ingen av høringsinstansene går imot endringen.
Komiteen slutter seg til endringen.
Sammensettingen av herreds- og byretten kan styrkes i saker om lovbrudd som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år og som er særlig omfattende eller hvor andre særlige grunner foreligger. Det skal i så fall være to fagdommere og tre meddommere i stedet for en fagdommer og to meddommere. I alle vidløftige straffesaker kan dessuten rettens formann fastsette at en eller to varamedlemmer for meddommere skal følge forhandlingene og tre inn i tilfelle noen av dem får forfall. For lagmannsrettene kan førstelagmannen dessuten fastsette at et varamedlem for fagdommere skal følge forhandlingene i vidløftige saker.
Departementet tok i høringsbrev opp spørsmålet om innføring av en ordning for herreds- og byrettene der Kongen kunne oppnevne et varamedlem for rettens formann i andre vidløftige straffesaker enn dem som kan settes ved forsterket rett dersom rettens formann har avgjort at det skal være varameddommer.
Alle høringsinstansene som uttaler seg, støtter hovedtrekkene i forslaget. Noen er likevel ikke enig i at det er Kongen som skal avgjøre om varadommer skal oppnevnes. Flere av høringsinstansene går dessuten inn på spørsmålet om hvorvidt dommerfullmektiger skal kunne være varadommer.
Departementet holder fast ved at det i særlig vidløftige straffesaker bør være mulig å oppnevne en varadommer også for rettens formann, men har endret forslaget slik at det er domstollederen som skal avgjøre om det er behov for varadommer.
Det vises til forslaget til endringer i straffeprosessloven § 276.
Komiteen slutter seg i prinsippet til en slik endring som foreslått. Under behandlingen av denne proposisjonen, fremmet Regjeringen Ot.prp. nr. 27 (1999-2000), hvor den samme endringen er foreslått for sivile saker. Siden man der velger en annen plassering av regelen i lovverket, er det ikke nødvendig å foreta den foreslåtte endringen i straffeprosessloven, og komiteen følger derfor ikke opp forslaget. Komiteen viser for øvrig til sine merknader i Innst. O. nr. 44 (1999-2000).
Departementet foreslår å endre domstolloven § 92 slik at utfallet av loddtrekning og forbigåelse av meddommere og lagrettemedlemmer, ikke lenger skal føres inn i en særskilt bok, men skrives ned og oppbevares sammen med dokumentene i saken. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette.
Domstolloven § 86 regulerer trekking av meddommere. Hovedregelen er at det skal trekkes ut nye meddommere av de alminnelige meddommerutvalgene til hver enkelt sak. I § 86 første ledd sjette punktum er det likevel gjort et unntak for straffesaker i lagmannsretten ved at meddommerne kan trekkes «blant lagrettemedlemmer som er trukket ut til andre saker som skal behandles i umiddelbar rekkefølge på samme rettsted». Det er imidlertid uklart om meddommerne skal trekkes blant de 10 som gjør tjeneste i lagretten etter utskyting, eller mellom alle de 16 inkludert varamedlemmer som er trukket ut i utgangspunktet. Departementet tok i høringsbrevet til orde for at meddommerne burde trekkes blant de 10 som faktisk gjør tjeneste, og dermed oppholder seg på rettsstedet.
Det var ulike syn på forslaget blant høringsinstansene.
Departementet har endret forslaget noe, slik at meddommere til straffesaker i lagmannsretten etter den aktuelle bestemmelsen skal kunne trekkes enten mellom alle som er trukket ut, eller de som tjenestegjør etter at tallet på lagrettemedlemmer er redusert ved utskyting. Avgjørende for fremgangsmåten blir tidspunktet for når trekning finner sted.
Komiteen ser på de foreslåtte endringene som en bedre praktisk tilrettelegging av dagens regler, og slutter seg til forslaget.
Etter domstolloven § 223 har enhver advokat rett til å ha en autorisert fullmektig til å opptre for seg i rettergang. Fullmektigen kan ikke opptre for Høyesterett eller ved hovedforhandling for lagmannsrett med mindre vedkommende selv har advokatbevilling.
Etter to-instansreformen blir også de alvorligste straffesakene behandlet ved herreds- og byretten som første instans. Den Norske Advokatforening har derfor bedt Justisdepartementet å vurdere en endring av reglene slik at fullmektiger ikke skal kunne prosedere de alvorligste straffesakene for herreds- og byretten, dvs. saker med strafferamme over 6 år. Det bør også vurderes å åpne for at fullmektiger kan møte for lagmannsretten i enkle straffesaker.
I høringsbrev sendte departementet ut et forslag i tråd med disse anbefalinger. Det foreslås at retten i den enkelte sak kan gi fullmektigen adgang til å møte i lagmannsretten i sivile saker og i straffesaker som gjelder lovbrudd med strafferamme 6 år eller mindre.
Høringsinstansene stiller seg i hovedsak positive til endringsforslagene, og departementet følger opp forslaget.
Komiteen mener at de foreslåtte endringene er en naturlig følge av innføringen av to-instans reformen, og slutter seg derfor til dem.
Etter straffeprosessloven § 76 kan straffesaker for lagmannsrett og herreds- eller byrett føres av statsadvokater, polititjenestemenn som hører til påtalemyndigheten eller advokater. Om saken gjelder «en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år, skal den føres av en statsadvokat». Når «særlige grunner» foreligger, kan likevel riksadvokaten overføre aktoratet til andre, for eksempel til en politijurist.
Justisdepartementet har i rundskriv G-67/95 lagt til grunn at særskilt overføring fra riksadvokaten ikke er nødvendig i tilståelsessaker som blir behandlet i forhørsretten, selv om strafferammen er over 6 års fengsel. Riksadvokaten har gitt uttrykk for at en presiserende lovendring ville være ønskelig, og departementet tok derfor i høringsbrev opp spørsmålet. Departementet foreslo at det bare skulle være ved hovedforhandling at kravet om at saken skulle føres av statsadvokat skulle gjelde.
Flere instanser støtter forslaget, men noen har likevel merknader til den nærmere utformingen av regelen.
Departementet er enig i at det i større grad enn det ble lagt opp til i høringsbrevet kan være hensiktsmessig å generelt revidere disse reglene. Departementet foreslår således at det skal være opp til statsadvokatene å avgjøre hvem som skal aktorere tilståelsessaker som før to-instansreformen ville ha gått for herreds- eller byrett, dvs. saker med strafferamme inntil 10 år. Departementet er også enig i at statsadvokatene som hovedregel bør aktorere saker om sikring.
Komiteen ser på de foreslåtte endringene som en presisering i lovverket av praksis, og naturlige endringer som følge av to-instans reformen, og slutter seg derfor til dem.