Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. Endringer i sivilprosessen

Partenes krav, uttalelser og bevis utenfor rettsmøte, skal som hovedregel settes frem gjennom prosessskriv. Prosesskriv innleveres til retten, hvis ikke annet er bestemt. Skal skriftet meddeles til andre eller forkynnes for andre, sørger retten for det. Denne regelen utelukker imidlertid ikke at en part også sender prosesskrivet direkte til motparten.

Departementet foreslår en lovregulering av direktesending av prosesskriv. Det vises til at dette vil være tidsbesparende.

Flere høringsinstanser stiller seg positive til en slik regulering. Enkelte er likevel i tvil om hvor stor avlasting en endring vil gi domstolene, og om en slik ordning er tilstrekkelig betryggende.

Departementet finner det klart hensiktsmessig at det gis regler om frivillig direktesending, men er noe mer i tvil om det er grunn til å gi regler om tvungen direktesending, slik det i høringsbrevet ble foreslått for enkelte prosesskriv. Departementet foreslår en avdempet plikt til direktesending i form av en «bør»-regel som gir de enkelte domstolene stor frihet med hensyn til saksforberedelse og kontorrutiner. Tvungen direktesending avgrenses til advokater. Ordningen gjelder ikke for prosesskriv som skal forkynnes for motparten og dokumenter som reiser sak eller inneholder en uttalelse om bruk av rettsmidler, jf. tvistemålsloven § 123.

Komiteen slutter seg til forslaget. Komiteen legger vekt på at det vil bli tidsbesparende og mer effektivt om partene selv sender kopi av prosesskriv direkte til motparten samtidig som det sendes domstolen. Det kan bety raskere framdrift av saken når motparten slipper å vente på at domstolen skal videresende prosesskrivet, og dessuten mindre arbeid for domstolene. Komiteen har også merket seg at det er ulik praksis på dette mellom domstolene, og at f.eks. ved Stavanger byrett har det vært praktisert slik i flere år med gode erfaringer. Komiteen forutsetter at dommeren likevel har en like aktiv ledelse av prosessen som i dag.

Komiteen ser det som fornuftig at krav om tvungen direkte sending bare skal stilles overfor advokater.

Den generelle fristen for å anke er to måneder, mens den for kjæremål er to uker, og for oppfrisking en måned. I tillegg er det fastsatt en rekke særlige retts­middelfrister.

I høringsbrev tok departementet opp spørsmålet om ikke den alminnelige ankefristen og den alminnelige kjæremålsfristen burde settes til en måned, samtidig som en del av særfristene ble avskaffet.

Høringsinstansene har ulike oppfatninger av hva som vil være den mest hensiktsmessige løsning. Et flertall av høringsinstansene går likevel inn for at den alminnelige fristen for anke og kjæremål bør være en måned.

Departementet foreslår at den alminnelige anke- og kjæremålsfristen i sivile saker skal være en måned. En rettsmiddelfrist på en måned vil være noe kort i visse saker, og unødig lang i andre. På den annen side vil en felles frist på en måned redusere behovet for lange kjæremålsfrister i særlige tilfeller, og føre til at en del problemer knyttet til valg av rettsmidler, fjernes.

Det vises til forslaget til endringer i tvistemålsloven §§ 360 og 398.

I høringsbrevet foreslo departementet videre å rydde opp i de ulike rettsmiddelfristene i sivilprosessen med utgangspunkt i den nye en-måneds fristen for anke og kjæremål. Enkelte korte rettsmiddelfrister er det imidlertid fremdeles ønskelig å ha, f.eks. ved pålegg om vitneplikt for sakkyndig, samt en del avgjørelser etter konkursloven.

Alle høringsinstansene som uttalte seg, var positive til at mange særlige rettsmiddelfrister avskaffes.

Departementet foreslår en endring av særlige retts­middelfrister i samsvar med høringsbrevet. Endringen vil bl.a. gjelde fristen for krav om overskjønn etter skjønnsprosessloven, og for anke over dom i forliksrådet, som i begge tilfeller reduseres fra 2 måneder.

Komiteen ser positivt på at man forenkler reg­lene om anke- og kjæremålsfrister, og i størst mulig grad setter samme frist for ulike rettsmiddelfrister. Komiteen slutter seg derfor til forslagene.

Endringene vil skape bedre oversikt for brukerne, og ikke minst vil man i større grad unngå rettstap fordi man har brukt feil rettsmiddel og dermed forholdt seg til feil frister. Komiteen har merket seg innvendingen mot en generell rettsmiddelfrist på en måned om at det kan være knapp tid i noen tilfeller, som når man søker å oppnå forlik eller avgjørelsen skal tas på flere nivåer i store selskaper eller i offentlig forvaltning. Komiteen regner med at drøftelsene rundt et forlik vil komme raskere i gang med en kortere frist. Kortere frister vil også stille større krav til mer effektiv behandling av sakene, særlig for større selskaper og i stat og kommune. En slik effektivisering hilser komiteen velkommen.

Komiteen viser til at for kjæremål, som i dag har en frist på to uker, vil en måned i de fleste tilfeller være unødig lang tid. Imidlertid har komiteen merket seg høringsinstansenes innspill om at for kjæremål vil det være i partens egen interesse å påkjære så fort som mulig, og at fristen ofte ikke utnyttes fullt ut i dag heller. Komiteen ser derfor ingen grunn til å ikke innlemme også kjæremål i den generelle en-måneds fristen.

Komiteen slutter seg også til at de mange særlige rettsmiddelfristene samordnes til en måned, med unntak av de svært korte fristene, som er av en annen karakter og hensiktsmessig å opprettholde. Komiteen vil understreke at det er viktig at man ved eventuell framtidig revisjon av rettsmiddelfrister i andre lover, forholder seg til ønsket om at man i størst mulig grad samordner de ulike rettsmiddelfristene med den generelle en-måneds fristen.

Hovedregelen er at søksmål skal reises på det stedet saksøkte bor (hjemtinget).

Det er imidlertid ulike unntak fra dette utgangspunktet. Tvistemålsloven § 25 bestemmer således at søksmål om en forpliktelse som bygger på kontrakt, kan reises i den rettskrets der forpliktelsen er oppfylt eller kan kreves oppfylt. Bestemmelsen ble endret i 1993. Endringen innebar en vesentlig utvidelse av muligheten til å reise sak på oppfyllingsstedet for pengeforpliktelser som bygger på kontrakt. Hovedregelen er at der annet ikke er avtalt, skal pengekrav oppfylles der kreditor bor eller har sitt forretningssted. Denne endringen var tilsiktet for å oppfylle kravene i Luganokonvensjonen.

Konvensjonen pålegger imidlertid ikke statene å ha regler om oppfyllingsverneting dersom saksøkte har hjemting i staten. Særlig ved pengeforpliktelser vil det være vesentlig mer byrdefullt for skyldneren enn for fordringshaver å føre saken et fremmed sted, og departementet foreslår derfor å avgrense oppfyllingsvernetinget slik at det ikke gjelder for søksmål om forpliktelser til å betale penger som bygger på kontrakt dersom saksøkte har hjemting her i riket. En rekke høringsinstanser støtter forslaget.

Komiteen viser til at lovendringen i 1993 ble gjort for å oppfylle kravene i Luganokonvensjonen, men at vi ved å gjøre regelen gjeldende også for borgere med hjemting i Norge, går lenger enn det konvensjonen krever. Komiteen har merket seg at det er mer byrdefullt, særlig for skyldneren i avtaler om pengeforpliktelser, å måtte forholde seg til saksøkers verneting, og komiteen mener derfor at det både er naturlig og god forbrukerpolitikk å snevre inn regelen til bare å gjelde dersom saksøkte har hjemting utenfor riket.

En høyere rett har bare begrenset kompetanse til å overprøve underinstansens avgjørelser om saksomkostninger der selve saken ikke blir brakt inn for den høyere domstolen. Selv om kjæremålsinstansen kommer til at avgjørelsen om saksomkostninger er i strid med loven, kan den således ikke treffe ny avgjørelse, men må nøye seg med å oppheve avgjørelsen, og vise spørsmålet tilbake til ny behandling.

Departementet foreslår å endre tvistemålsloven § 181 slik at kjæremålsretten får adgang til å treffe realitetsavgjørelse om saksomkostninger der denne finner saken godt nok opplyst.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet, med ett unntak, støtter forslaget. Borgarting lagmannsrett stiller seg skeptisk til den prosess­økonomiske vinningen ved en lovendring.

Komiteen peker på at en utvidet mulighet for en høyere rett til å gjøre om avgjørelsen om saksomkostninger ved feil lovanvendelse, og ikke bare sende den tilbake for ny behandling, vil innebære mye raskere avgjørelser og mindre arbeid. Komiteen støtter derfor forslaget. Komiteen har merket seg at avgjørelse bare skal tas dersom retten finner at saken er tilstrekkelig opplyst. Det er heller ikke en plikt for domstolen til å ta en slik avgjørelse, men en mulighet til å gjøre det.

Etter tvistemålsloven § 200 skal retten innkalle vitner ved forkynning av vitnestevning, om den ikke pålegger partene selv å sørge for innkallingen. I de senere årene har det blitt svært vanlig at domstolene benytter adgangen de har til å pålegge partene, det vil i praksis si prosessfullmektigene, å innkalle sine vitner.

Etter innspill fra Den Norske Advokatforening foreslo departementet i høringsbrev at retten som hovedregel skal overlate til advokatene å sørge for innkalling av vitnene, og for utfylling av vitnestevninger for de vitner som skal innkalles ved forkynning. Retten må fortsatt ta stilling til vitneplikten både materielt og geografisk.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om dette, stiller seg positive til forslaget. Advokatens rett og plikt til å stevne vitner etter forslaget, gjelder bare de vitnene som han eller hun selv har tilbudt under saksforberedelsen.

Det vises til forslag om endringer i tvistemålsloven § 200 og domstolloven § 163 a.

Komiteen viser til at en forkynning av vitne­stevning fra retten er en mer tungvint og arbeidskrevende måte å kalle inn et vitne på, enn om parten selv sørger for innkallingen. Komiteen støtter derfor den foreslåtte endringen om at hovedregelen skal være at parten selv står for innkallingen, og viser til at dette også er mer i samsvar med praksis ved flere domstoler.

I straffesaker kan vitner under vitneavhør velge å opplyse om arbeidssted i stedet for bostedsadresse.

Departementet foreslår en tilsvarende endring for sivile saker, jf. tvistemålsloven § 215. Behovet for å kunne la være å opplyse om bostedsadresse er nok vesentlig mindre i sivile saker enn i straffesaker, men det kan unntaksvis være et stort behov også i slike saker.

Høringsinstansene stiller seg gjennomgående positive til forslaget.

Komiteen viser til at en lignende endring ble gjort i straffeprosessloven i 1995, og at komiteen den gangen uttalte i Innst. O. nr. 34 (1994-1995) at en slik regel også kunne være relevant å innføre på det sivilrettslige området. Komiteen slutter seg til den vurderingen, og til den foreslåtte endringen. Komiteen peker på at for de sivile sakene vil det sannsynligvis ikke være så ofte at et vitne er utsatt for sjikane og trusler, slik at det er behov for å hemmeligholde adressen. Imidlertid kan det forekomme enkelte slike saker, og i disse sakene vil en offentlig kjent adresse være like belastende for vitnet. Komiteen kan ikke se at det er noen hensyn som taler imot å bruke dette tiltaket for å verne et vitne.

Som en hovedregel må søksmål innledes ved at motparten innkalles til mekling i forliksrådet. Fra denne hovedregelen er det flere unntak, bl.a. for saker mot stat eller kommune.

Forbrukerrådet har tatt initiativ til at tvistemålsloven § 273 endres slik at også saker mot kommuner skal kunne bringes inn for forliksrådet.

Departementet tok i høringsbrev opp spørsmålet, og fremholdt bl.a. at den opprinnelige begrunnelsen om at det offentlige sjelden vil være innstilt på forlik, i dag neppe kan begrunne et generelt unntak for forliksmekling. Departementet åpnet for at krav mot både stat og kommune som utelukkende er av privatrettslig art, bør kunne bringes inn for forliksrådet, men var skeptisk til å åpne for forliksmekling i tvister om utøvelse av offentlig myndighet. Departementet stilte også spørsmål ved om forliksmekling i slike saker burde være frivillig eller tvungen.

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, er positive til at det åpnes for forliksmekling i visse saker mot stat og kommune. Mange av disse høringsinstansene er likevel kritiske til at «utelukkende privatrettslig art» skal være avgrensningskriteriet.

Departementet foreslår at visse saker mot stat og kommune kan bringes inn for forliksrådet, men at dette skal være frivillig for saksøker. Mekling i forliksrådet skal bare være utelukket i de saker som skal behandles etter kap. 30, dvs. ved søksmål om lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøvelse av offentlig tjeneste, og ved forpliktelser i den offentlige tjeneste eller erstatningskrav i anledning av rettsstridig forhold i tjenesten.

Komiteen understreker at det er svært viktig at man i flest mulig saker søker å kommer fram til et forlik. Det vil som regel tjene saken, og ikke minst blir de ordinære domstolene mindre belastet. Komiteen støtter derfor prinsippet om at man også i søksmål som går mot stat og kommune kan benytte seg av mekling i forliksråd, og at dette er frivillig for søkeren. Komiteen er enig i at det neppe kan sies generelt at stat og kommune ikke vil være interessert i å oppnå et forlik, tvert imot løses flere av sakene som er anlagt mot staten i minnelighet før hovedforhandling.

Komiteen er enig i det endelige forslaget til avgrensing. Saker av utelukkende privatrettslig karakter kan være vanskelig å definere, og sakene vil ofte være «blandingssaker». Komiteen er enig i at en mulighet til mekling bør foreligge også i saker som ikke kan sies å være kun av rent privatrettslig karakter.

Etter en lovendring i 1986 innkaller ikke forliksrådet til mekling dersom den som er innklaget, godtar klagerens påstand eller unnlater å inngi tilsvar. Forliksrådet avsier i tilfelle uteblivelsesdom eller dom i samsvar med godtagelsen. Tidligere ble partene innkalt til mekling selv om det ikke var noen reell tvist mellom dem. Bakgrunnen for endringen var å forenkle inkassosakene. En ulempe ved tilsvarsordningen er at en verdifull anledning for partene til å møtes forsvant. Noen forliksråd har innkalt til mekling dersom den som er innklaget har bedt om det. En slik praksis er vanskelig å forene med tvistemålsloven. Det har også hendt at den som er innklaget, hevder at han ikke godtar klagerens påstand fordi han ikke ser seg i stand til å betale. Klageren bruker da tid og penger til å forberede seg til en tvist som ikke eksisterer.

I høringsbrev tok departementet opp spørsmålet om tilsvarsordningen burde endres slik at forliksrådet skal innkalle til mekling etter krav fra en av partene, selv om det ikke er noen reell uenighet mellom dem.

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, er positive til endringer i tråd med dette, mens bl.a. Den norske Bankforening er skeptisk og uttaler at en slik ordning vil medføre ulemper for kreditor.

Departementet følger opp forslaget, jf. tvistemålsloven §§ 277, 278 og 288. Det bemerkes at dette er langt ryddigere enn at det skal være nødvendig for den som er innklaget å skape tvil om vedtakelsen av kravet for å oppnå mekling.

Komiteen slutter seg til forslaget, idet komiteen viser til at hensikten med forliksrådet er mer enn å få fastslått kravet. Det skal også søkes å komme til enighet om hvordan kravet kan innfris. Partene har som regel hatt kontakt uten å ha greid å bli enige før forliksrådet bringes inn i bildet. Da kan det være formålstjenlig å bringe inn en tredjemann for å mekle om mulige løsninger. Komiteen mener dagens ordning er uheldig, idet det forekommer tilfeller hvor saksøkte bestrider kravet selv om hun egentlig er enig i det, for å oppnå å få saken inn for forliksrådet. Det medfører unødig arbeid fra motpartens side, som forbereder seg på en tvist som ikke finnes. Komiteen peker på at et slikt møte vil medføre noe mer arbeid for saksøkeren, men at det da kan oppnås løsninger som gjør at kravet faktisk blir innfridd, og det er jo i saksøkers interesse.

Før lovendringen i 1993 kunne verken advokater, personer med inkassobevilling eller ansatte hos disse, møte i forliksrådet. Nå kan i utgangspunktet alle myndige personer møte som forliksfullmektig. Vilkåret for å kunne benytte en fullmektig, er at parten selv ikke har personlig møteplikt etter tvistemålsloven § 278.

Reglene om bruk av medhjelpere i forliksrådet har i praksis vist seg å være mangelfulle. I høringsbrevet ble det fremholdt at forliksmeklingen fortsatt bør være en personlig mekling mellom partene uten medhjelpere, men tvistemålsloven burde endres noe i samsvar med den praksis som de fleste forliksrådene har fulgt. Det ble foreslått at som hovedregel trenger en part forliksrådets tillatelse for å kunne ha med medhjelper under mekling. Den som ønsker å bruke advokat som medhjelper må varsle motparten. En part som ikke har personlig møteplikt, men som ønsker å møte sammen med en medhjelper, skal kunne gjøre det dersom han bor utenfor forliksrådskommunen.

Flere instanser støtter forslaget, men noen mener at innholdet bør gjøres lettere tilgjengelig.

Departementet mener at det ikke er tilrådelig å gå bort fra hovedregelen om personlig møteplikt i forliksrådet. Adgang til å ha med en medhjelper eller å la seg representere av en forliksfullmektig, bør i utgangspunktet bare gjelde der partene ikke har personlig møteplikt. Men når en part møter med medhjelper eller ved forliksfullmektig, tilsier rettferdighetshensyn at motparten kan møte med en medhjelper, og departementet foreslår det. Samtidig åpnes det for at forliksrådet i andre tilfeller kan avgjøre at en part kan møte med en medhjelper dersom forliksrådet godkjenner dette.

Departementet viser ellers til forslaget til endring i tvistemålsloven § 279.

Komiteen ser at det er behov for å få en klargjøring av reglene rundt mulighet til å ha med medhjelper til mekling i forliksrådet, og ser derfor positivt på forslagene. Komiteen vil understreke at hele intensjonen bak forliksrådet og dets art, tilsier at utgangspunktet skal være personlig frammøte uten medhjelper. Det bør være partene personlig som vurderer løsninger og mulige kompromisser.

Komiteen viser imidlertid til dagens regel om at det ikke er oppmøteplikt når parten bor utenfor forlikrådskommunen, og at man da kan stille med fullmektig. Komiteen slutter seg til forslaget om at man da kan velge om man selv også vil møte. Dess­uten slutter komiteen seg til at man ut fra likhetsprinsipp må la den andre parten også få møte med medhjelper når den ene får det. Komiteen ser det også som en viktig sikkerhetsventil at forliksrådet i enkelte andre saker kan tillate medhjelper, for eksempel hvis styrkeforholdet mellom partene er ulikt, eller det kan synes nødvendig for å få skikkelig redegjort for saken.

Tvistemålsloven § 305 regulerer adgangen til å avsi dom allerede etter et muntlig saksforberedende møte. Dette kan enten begrunnes i at partene blir enige, eller at man i visse tilfeller går direkte over til hovedforhandling i det saksforberedende møtet. Når begge parter motsetter seg en slik fremgangsmåte, er det ikke adgang til direkte overgang, uansett hvor opplagt saken måtte være. En slik adgang ble foreslått i Ot.prp. nr. 49 (1986-1987), men fikk ikke støtte i Stortinget.

Departementet tok i høringsbrevet til orde for at forslaget fra 1987 burde tas opp på ny. En endring av § 305 kunne gi domstolene et hensiktsmessig virkemiddel til av eget tiltak å kunne påskynde behandlingen av enkle saker.

Høringsinstansene har ulike syn på dette spørsmålet.

Departementet ser det som viktig at domstolene gis hensiktsmessige redskaper til å unngå unødig tidsbruk og unødig kostnadskrevende prosesser, og følger opp forslaget. Departementet forutsetter at dommeren tar hensyn til en part som med rimelig grunn setter seg imot direkte overføring.

Komiteen viser til at et saksforberedende møte kommer istedenfor utveksling av prosesskriv, som i en del tilfeller er en mer tungvint måte å forberede saken på. Komiteen understreker at formålet med et forberedende møte nettopp er å forberede saken, skaffe oversikt over den og legge rammer for den. I noen tilfeller er imidlertid saken så opplyst og oversiktlig allerede på dette stadiet, at det må ansees forsvarlig å gå direkte over i hovedforhandling, slik at dom kan falle etter dette møtet. Komiteen ser at dette er en god ordning, som gir en mer effektiv behandling av de ukompliserte og oversiktlige sakene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, støtter forslaget om at dommeren skal kunne bestemme at et forberedende rettsmøte skal gå over i hovedforhandling selv om partene ikke er enige i dette. Flertallet legger vekt på at dommeren i enkelte saker vil ha en klar formening om hva sakens utfall vil bli, og at det i så fall er unødig forsinkende å skulle kreve separat senere hovedforhandling. En overgang til hovedforhandling med domsavsigelse vil spare partene for nye rettsmøter med de kostnader dette innebærer. Flertallet antar at den foreslåtte adgangen vil være mest aktuell i relativt ukompliserte saker og kan ikke se at partene i slike tilfeller er tjent med at domsavsigelse utsettes. Flertallet mener det er rimelig å forvente at partene er godt forberedt også til muntlige saksforberedende møter, og kan ikke se at en mulighet som foreslått skulle gi grunnlag for vesentlig økte forberedelser - og dermed kostnader - for partene. Flertallet peker i den forbindelse på at også dagens regler, der en av partene må samtykke før overgang til hovedforhandling, innebærer at partene må være forberedt på en slik mulighet. Flertallet er enig med Regjeringen i at det er behov for effektiviserende tiltak i domstolene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det er en sikkerhet for skikkelig og forsvarlig behandling av sakene at dette bare kan gjøres der en eller begge partene er enige om at slik framgangsmåte skal følges, og går derfor imot forslaget om at hovedforhandling gjennomføres dersom begge parter motsetter seg det. Disse medlemmer slutter seg til det som ble sagt om dette i Innst. O. nr. 21 (1987-1988):

«Komiteen ... er i tvil om det er hensiktsmessig å lovfeste en adgang for retten til å bestemme direkte overgang til hovedforhandling når begge parter motsetter seg dette.

Komiteen antar at det som regel vil være betenkelig å beslutte direkte overgang til hovedforhandling når ingen av partene ønsker dette. Det vil neppe ofte være tilfelle at begge parter ønsker å trenere saken unødig. Komiteen ser derfor ikke noe stort behov for en slik regel ...»

Disse medlemmer viser også til at det sannsynligvis vil bli lagt ned unødvendig mye ekstraarbeid foran de saksforberedende møtene, når partene må være forberedt på at det kan bli hovedforhandling, noe som vil føre til dyrere rettshjelp.

Disse medlemmer peker på at ordningen bare vil være aktuell i et fåtall saker, og at effektiviseringspotensialet derfor er lite.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot endringen i tvistemålsloven § 305.

Reglene om forenklet rettergang i tvistemålsloven § 322 gjelder i gjeldssaker der tvistegjenstandens verdi ikke er større enn 20 000 kroner.

Departementet foreslår at «gjeldssaker» endres til «saker om formuesverdier». Bakgrunnen for at det ble vedtatt at ordningen bare skulle gjelde for gjeldssaker, var at det i andre saker om formuesverdier kunne være vanskelig å fastslå hva som er søksmålssummen. Dette er imidlertid ikke et stort problem, og en endring vil innføre forenklet begrepsbruk i tvistemålsloven. Høingsinstansene er gjennomgående positive til forslaget.

Komiteen har merket seg at det uansett er på sin plass å definere nærmere hva som ligger i begrepet «gjeldssaker». Komiteen slutter seg til å utvide området hvor det er mulig å bruke forenklet rettergang ved å innføre begrepet «saker om formuesgoder». Komiteen ser på det som positivt at det brukes forenklede, og dermed raskere metoder der hvor det er mulig og ubetenkelig. Der hvor det er vanskelig å fastslå hvorvidt verdien av formuesgodet ligger under 20 000 kroner, har dommeren mulighet til ikke å benytte de forenklede reglene.

Når en anke gjelder en formuesverdi under 20 000 kroner, kan anke til lagmannsretten ikke behandles uten at førstelagmannen først gir sitt samtykke til dette. Dersom den parten som anker, enten mener at saken ikke utelukkende gjelder formuesverdier, eller at verdien på ankegjenstanden er høyere enn 20 000 kroner, må anken behandles på vanlig måte, dvs. med tre dommere, som må avgjøre om det foreligger ankerett.

Agder lagmannsrett foreslo at kompetansedelingen mellom lagmannsretten og lagmannen ved avgjørelse av om ankesamtykke skal gis, bør oppheves. I stedet bør søknad om samtykke avgjøres av tre dommere, idet dette spørsmålet har nær sammenheng med spørsmålet om anken skal avvises pga. ankegjenstandens verdi. Avvisning kan etter dagens regler ikke foretas av en dommer alene. Spørsmålet om ankesumgrensen er oppfylt og ankesamtykke kan også oppstå under selve ankeforhandlingen. Også i disse tilfellene ville det være en fordel om samtykkespørsmålet straks kunne avgjøres av den dømmende rett.

Agder lagmannsrett foreslo deretter noen konkrete endringer som departementet vurderte som fornuftige. Departementet uttaler bl.a. at sammenhengen mellom avvisningsspørsmålet og ankesamtykke­spørsmålet taler for endringer.

Alle høringsinstansene som uttaler seg er positive til forslagene.

Departementet foreslår at endringene også skal gjelde ved anke til Høyesterett der ankegjenstandens verdi gjør ankesamtykke nødvendig, med unntak for søknader om direkte anke til Høyesterett fordi dette ville virke kompliserende.

Det vises til forslag om endring av tvistemålsloven §§ 6, 356, 359 og 370.

Etter en lovendring i 1986 er ikke lenger saker som gjelder fast eiendom unntatt fra den alminnelige verdigrensen for anke. I slike saker kan verdien være vanskelig å fastslå. Departementet foreslår at tvistemålsloven § 16 første ledd endres slik at en sak som ikke fyller kravet til ankesum likevel «kan fremmes» der dette ikke blir klart før etter at ankeforhandlingen har startet. Slik bestemmelsen lyder i dag «skal saken som regel fremmes». Dommeren i førsteinstans skal gi veiledende uttalelse om verdispørsmålet, og varsle dersom hun mener krav om ankesum ikke er oppfylt. Forslaget er en mellomløsning i forhold til forslaget fra Agder lagmannsrett om å oppheve § 16 første ledd, og gir retten en viss fleksibilitet.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålene, støtter disse forslagene. Departementet følger opp forslagene, jf. tvistemålsloven §§ 16 og 372, samt skjønnsprosessloven § 33 a.

Agder lagmannsrett hadde også tatt til orde for at den ankende part burde pålegges å sannsynliggjøre at kravet til ankesum er oppfylt. Departementet slutter seg ikke til dette forslaget, og viser til at etter tvistemålsloven § 15 skal retten legge saksøkers påstand til grunn med mindre de mener denne er feil.

Komiteen slutter seg til forslagene. Komiteen ser at man med dagens ordning med kompetansedeling mellom lagmannen og lagmannsretten i mange ankesaker får en unødvendig ekstrarunde i systemet. Det vil neppe bety særlig merarbeid for partene at motparten nå må komme med et tilsvar, siden hun i dag også må legge ned et arbeid i den uttalelse hun avgir i forbindelse med samtykkespørsmålet.

Komiteen slutter seg også til forslagene om endring i reglene om ankesumskravet for fast eiendom. Lokalkjente dommere i underinstansen vil ofte ha lokalkunnskap som gjør at de har bedre forutsetninger enn ankeinstansen til å vurdere verdispørsmålet, og komiteen slutter seg derfor til forslaget om at hun skal varsle dersom hun mener at kravet om ankesummen ikke er oppfylt.

Tvistemålsloven kap. 33 gjelder saker som etter «særskilt lovbestemmelse» kan reises mot offentlig myndighet til overprøving av administrative tvangsinngrep. Anker over herreds- eller byrettens avgjørelser etter tvistemålsloven kap. 33 går direkte til Høyesterett. I praksis er det nå bare for avgjørelser etter psykiatrilovgivningen at Høyesterett er direkte ankeinstans. Departementet foreslår at tvistemålsloven § 485 endres slik at lagmannsretten generelt skal være ankeinstans, også etter tvistemålsloven kap. 33.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet støtter forslaget.

Komiteen slutter seg til forslaget.

Forrige kapittelNeste kapittel