5.1 Sammendrag

5.1.1 Innledning

Departementet viser til at forholdene på arbeidsmarkedet er i sterk endring med større grad av jobbskifter, videreutdanning og fleksibilitet. Arbeidsmarkedet er videre blitt mer spesialisert med nisjer for spesielle profesjoner. Dagens regelverk med et forbud mot privat arbeidsformidling er lite tilpasset denne situasjonen. Erfaringer fra andre land som har opphevet forbudet mot privat arbeidsformidling, tilsier at privat arbeidsformidling vil få svært liten betydning for den offentlige arbeidsformidlingen. Private spesialiserte arbeidsformidlingsfirmaer vil imidlertid på dagens varierte arbeidsmarked kunne supplere den offentlige arbeidsmarkedsetaten ved å betjene nisjer i arbeidsmarkedet. De private aktørene vil derved kunne bidra til målet om et godt fungerende arbeidsmarked. En adgang til privat arbeidsformidling vil kunne stimulere arbeidsmarkedsetaten til økt effektivitet og kundetilpassing. Departementet mener også det er uheldig å fastholde et regelverk som både har vært og i praksis vil være vanskelig å kontrollere i fremtiden uten stor ressursbruk.

Departementet vil derfor tilrå at sysselsettingsloven § 26 endres slik at privat formidling av arbeidskraft blir tillatt.

Departementet har merket seg at de fleste høringsinstansene i all hovedsak slutter seg til utvalgets forslag om å tillate etablering av privat arbeidsformidling.

5.1.2 Definisjon av begrepet formidling

Departementet er enig med utvalget i at aktive mellomleddsfunksjoner som naturlig lar seg fortolke som arbeidsformidling, bør gå inn under formidlingsbegrepet. Det vil innebære at all aktiv koblingsbistand som f.eks. headhunting, bør inn under formidlingsbegrepet. Baser på Internett over ledige stillinger eller arbeidssøkere er mer lik annonsering. Departementet foreslår derfor ikke å regne bruk av Internett som formidling.

5.1.3 Privat formidling - forbud mot å ta betalt av arbeidssøker og eventuelle unntak

Departementet ønsker å opprettholde dagens bestemmelse om at det i særlige tilfeller kan gjøres unntak fra forbudet mot å ta betalt for formidlingen av arbeidssøker når alternativet er at slike formidlingstjenester ikke vil bli tilbudt. Allerede i dag er det lovlig å ta betalt for noen typer arbeidssøkere, bl.a. au pair. Unntak kan også være aktuelt for spesielle tjenester fra headhuntingfirmaer. Den endelige utforming av disse kravene bør skje i en egen forskrift med hjemmel i sysselsettingsloven § 26.

5.1.4 Privat arbeidsformidling av underordnede sjøfolk

ILO-konvensjon nr. 179, hvor Stortinget har samtykket i ratifikasjon åpner for privat formidling av sjøfolk etter autorisasjon eller annen form for offentlig godkjenning. Ingen gebyrer eller andre avgifter skal belastes sjøfolkene.

Departementet mener at dersom privat arbeidsformidling generelt blir tillatt, bør det også omfatte underordnede sjøfolk. Betingelser for privat formidling av sjøfolk kan fastsettes i forskrift.

5.1.5 Formelle krav til private firmaer som vil drive formidling

Departementet ønsker å kunne pålegge aktører som driver formidling, en rapporteringsplikt for antall formidlinger, slik at myndighetene kan få informasjon om utviklingen på arbeidsmarkedet.

Departementet er enig med utvalget i at en hovedregel for private firmaer som driver utleie, bør være krav om AS/ASA eller tilsvarende kapitalgrunnlag som bankgaranti. Dette foreslås tatt inn i loven. Kravet til egenkapital er først og fremst foreslått for å sikre seriøsitet i de private firmaer som vil drive arbeidsformidling. Departementet mener i tillegg at statlige og kommunale institusjoner, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner samt ideelle organisasjoner, bør kunne drive formidling uten å oppfylle nevnte krav. Et generelt unntak for de instanser som er nevnt ovenfor, foreslås tatt inn i loven.

5.1.6 Distriktspolitiske hensyn

Arbeids- og administrasjonsdepartementet ønsker å opprettholde den offentlige arbeidsformidlingen som en landsdekkende og lik tjeneste for alle arbeidsgivere og arbeidssøkere som ønsker etatens bistand. Norge skal fortsatt være ett arbeidsmarked.

Å pålegge private formidlingsvirksomheter å være lokalisert over hele landet vil være en kraftig etableringshindring for nye bedrifter. Et slikt krav synes således uaktuelt.

5.1.7 Kontroll av private formidlingsfirmaer

Departementet ønsker at alle virksomheter som vil drive arbeidsformidling, skal oppfylle visse minimumsvilkår.

Departementet vil lage nærmere bestemmelser for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift. Det legges opp til en lite omfattende rapportering. I første omgang vil kontrollen og innhentingen av rapporteringen m.v. bli lagt til Arbeidsdirektoratet. Departementet vil senere vurdere nærmere om en annen plassering er mer hensiktsmessig. Med utgangspunkt i de oppgaver Arbeidstilsynet har vurderes dette ikke å være noen hensiktsmessig kontrollinstans i disse sakene.

5.1.8 Straffebestemmelser

For å sikre at lov og forskrifter overholdes, bør straffebestemmelsen i dagens sysselsettingslov § 40 opprettholdes. Dagens § 40 legger myndigheten til å kreve påtale til Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger. Departementet foreslår at denne regelen opprettholdes som i dag.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter at privat arbeidsformidling blir tillatt.

Brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet av 8. november 1999 er tatt inn som vedlegg 1 i innstillingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil understreke at forutsetningen for å tillate privat arbeidsformidling, er at heller ikke private arbeidsformidlere skal kunne ta betalt av arbeidssøkeren, unntatt i særlige tilfeller hvor alternativet er at slike formidlingstjenester ikke vil bli tilbudt, slik det fremgår av forslaget til sysselsettingsloven § 26 fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ikke noe prinsipielt galt i at også arbeidssøkere må betale for de arbeidsformidlingstjenester de benytter seg av.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, mener at det nåværende regelverket ikke er tilpasset dagens situasjonen på arbeidsmarkedet. Dette skyldes blant annet framveksten av nye tjenester og nye kanaler for kontakt mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere i regi av både offentlig arbeidsformidling og private byråer. Flertallet har registrert at de fleste arbeidssøkere som skaffer seg jobb gjør dette via avisannonser, internett, headhuntingsbyråer, venner og bekjente osv. Denne nye situasjonen må også lov- og regelverket ta opp i seg.

Flertallet mener dessuten at det er positivt at flere aktører enn Arbeidsmarkedsetaten prøver å skaffe jobber til arbeidssøkere. Privat arbeidsformidling vil være et supplement til Arbeidsmarkedsetaten.

Et annet flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at vi fortsatt skal ha en stor, slagkraftig og landsdekkende offentlig arbeidsformidling i Norge, bl.a. fordi den er en viktig del av myndighetenes arbeidsmarkedspolitiske virkemiddel, jf. Solidaritetsalternativet. Dette flertallet vil også vektlegge at nivået på tiltaksplassene må stå i forhold til ledighetsnivået.

Dette flertallet slutter seg til forslaget om at private firmaer som driver formidling skal være registrert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap eller stille garanti fra bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Dette flertallet vil likevel understreke at statlige og kommunale institusjoner, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner samt ideelle organisasjoner, bør kunne drive formidling uten å oppfylle de nevnte krav.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at departementet foreslår at for å drive privat arbeidsformidling må man være registrert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap eller stille garanti for bank eller forsikringsselskap tilsvarende de egenkapitalkrav som gjelder for aksjeselskap. Disse medlemmer vil understreke at alle som driver næringsvirksomhet har regnskapsplikt. I utgangspunktet er valg av en aksjeselskapsform en klarere avgrensning av det økonomiske ansvaret for forpliktelser enn valg av andre selskapsformer hvor det økonomiske ansvaret er større.

Disse medlemmer mener forslaget i odelstingsproposisjonen med krav til hvilke foretak som kan drive formidling stort sett vil være passende for de fleste former for privat arbeidsformidling, men det ville kunne finnes enkelte unntak knyttet til formidling i forhold til personlig tjenesteyting som praktikanter, barnevakttjeneste, dagmammaordning. På dette området har Stortinget vært opptatt av at ansettelsesforhold skal forenkles for å gjøre svart arbeid om til hvitt. Ved formidling av denne typen arbeid er dette etter disse medlemmer også et viktig formål. Kravet om garantistillelse i sysselsettingsloven § 26 kan her medvirke til at slik formidling kommer inn i riktige former mht. betaling av skatt.

I distrikts-Norge er personlige selskapsformer mer vanlige enn aksjeselskapsformen. For selskap som driver med arbeidsformidling vil denne aktiviteten være en så liten del av et selskaps arbeid at kravene til sikkerhet kan motvirke at formidlingsvirksomhet etableres.

Disse medlemmer vil derfor foreslå å endre § 26 siste ledd slik at departementet også kan avvike fra kravene til garantistillelser for å imøtekomme de behov som er nevnt ovenfor.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Sysselsettingsloven

§ 26 siste ledd skal lyde:

Departementet kan fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfeller gjøre unntak fra garantikravet i første ledd eller forbudet i annet ledd.»

Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen bruke unntaksmuligheten i § 26 siste ledd til å lage et forenklet regelverk med lavere garantikrav for formidling av tjenester som praktikant, barnevakt, dagmamma og for særlige distriktsbaserte virksomheter med lav omsetning.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er stort behov for å åpne for privat arbeidsformidling, men tar til etterretning at det vil bli flertall for ordningen.

Dette medlem mener det er nødvendig med en autorisasjonsordning for privat arbeidsformidling og vil derfor fremme forslag om det. En slik ordning vil være en kvalitetssikring av at bedriftene er seriøse og har kjennskap til og følger norsk lov. Dette medlem viser til sine merknader under kap. 6.2.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Sysselsettingsloven

§ 26 siste ledd skal lyde:

Virksomheter som vil drive arbeidsformidling skal godkjennes av departementet eller av den departementet bestemmer. Departementet kan stille krav for godkjenning av virksomheten samt fastsette nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlingsvirksomheten, og i særlige tilfelle gjøre unntak fra forbudet i tredje ledd.»