3. Gjeldende regelverk for arbeidsformidling
Dagens regelverk med forbud mot privat arbeidsformidling ble etablert etter krigen og må sees på bakgrunn av samfunnsforholdene i mellomkrigstiden. Stor arbeidsløshet tilsa at arbeidstakeren skulle beskyttes. I tillegg ble det fra flere hold fremholdt prinsipielle og moralske argumenter mot privat arbeidsformidling.
Lovbestemmelsen som regulerer arbeidsformidling finnes i sysselsettingsloven § 26. Unntakene fra forbudet er fastsatt i forskrift om unntak fra forbudet mot privat arbeidsformidling av 10. november 1993.
Formidlingssamarbeid uten fortjeneste kan etter forskriften § 2 gis til virksomheter som i samarbeid med den offentlige arbeidsformidling vil drive formidling av arbeidssøkere. Virksomheten kan ikke ta betalt av arbeidsgiver utover det som er nødvendig for å dekke reelle utgifter i forbindelse med formidlingsvirksomheten.
Formidling med fortjeneste overfor en avgrenset gruppe arbeidstakere er begrenset til: Arbeidstakere over 60 år, au-pair og praktikanter (trainee), arbeidstakere til arbeid som har et sosialt formål, musikere, kunstnere og artister, og leger som er bostedsregistrert i utlandet ved formidlingen. Det kan videre gis dispensasjon til å formidle alle typer arbeidskraft til utlandet, unntatt underordnede sjøfolk, jf. forskriften § 17.
Det er for begge nevnte kategorier forbudt å ta betalt av arbeidssøker for formidlingstjenesten. Det kan likevel gjøres unntak fra dette, bl.a. for virksomheter som formidler au-pair, jf. forskriften § 18 annet ledd.
Overtredelse av forbudet mot privat arbeidsformidling kan straffes med «bøter eller med fengsel inntil 3 måneder eller begge deler» etter sysselsettingsloven § 40. Etter samme bestemmelse finner påtale bare sted etter «krav fra Arbeidsdirektoratet eller den det bemyndiger». Bruk av ulovlige private formidlingstjenester er ikke straffbart, i motsetning til utleie av arbeidskraft hvor bruk (innleie) av ulovlig utleid arbeidskraft er straffbart.
I proposisjonen er det gitt en nærmere redegjørelse vedrørende fortolkning og avgrensning av forbudet mot privat arbeidsformidling og forvaltning og kontroll av regelverket.
Det er gjort en rekke undersøkelser, bl.a. Arbeids- og bedriftsundersøkelsen for 1989 og 1993 og av Arbeidsdirektoratet, som viser hvilke rekrutteringskanaler arbeidsgivere og hvilke søkekanaler arbeidssøkere benytter i det norske arbeidsmarkedet. Hovedresultatet i slike undersøkelser har vist at mange etablerer et arbeidsforhold uten at en mellommann har knyttet kontakt mellom partene.
Arbeidsmarkedsetaten har de senere årene økt formidlingsinnsatsen betydelig. I 1998 foretok den 144 000 formidlinger. Dette utgjorde 30 pst. av de ledige stillingene som arbeidsmarkedsetaten har registrert i sin stillingsbase.
Mens formidlingsmarkedet fram til 1980-tallet var dominert av arbeidsmarkedsetaten, er bildet i dag at en i tillegg har en rekke ulike aktører som tilbyr alternative mellomleddstjenester.
I tillegg til private arbeidsformidlingsfirmaer har det kommet en rekke nye typer av tjenester som grenser mot arbeidsformidling, f.eks. bemanningstjenester og nedbemanningsbistand. Disse tjenestene bidrar til å besette ledige stillinger, men de gjør det på ulike måter.
Komiteen tar dette til etterretning.