1.1 Sammendrag

I proposisjonen foreslås nytt regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie samt noen andre endringer i sysselsettingsloven. Forslagene bygger på utredningen til utvalget som vurderte regelverket for arbeidsformidling og arbeidsleie.

Sysselsettingsloven § 26 foreslås endret slik at privat arbeidsformidling, som i dag er forbudt, blir tillatt. Departementet gis fullmakt til å sette vilkår for organiseringen av private arbeidsformidlingsfirmaer.

Arbeidsleie foreslås omregulert. Etter sysselsettingsloven § 27 er arbeidsutleie i dag generelt forbudt, men enkelte områder er unntatt fra forbudet og for andre områder kan det gis dispensasjon. Sysselsettingsloven foreslås endret slik at utleie av arbeidskraft blir tillatt. Samtidig foreslås det begrensninger på bruk av innleid arbeidskraft.

Forslagene om arbeidsformidling og arbeidsleie, er i det alt vesentlige sammenfallende med forslagene i utredningen i NOU 1998:15 Arbeidsformidling og arbeidsleie.

Videre foreslår Arbeids- og administrasjonsdepartementet at Arbeidsdirektoratets styre erstattes av et råd med utvidet representasjon fra organisasjonene i arbeidslivet.

Arbeidsmarkedsetatens rolle i et arbeidsmarked med privat arbeidsformidling og friere adgang til utleie av arbeidskraft drøftes også i proposisjonen.

Departementet foreslår at arbeidsmarkedsetaten også kan tilby tjenester som bemanningstjenester, vikaravtaler/driftsavtaler, bistand ved omstilling og bistand ved opplæring mot betaling. Departementet foreslår dessuten opprettelse av et statsaksjeselskap som skal drive utleie av arbeidskraft.

Lovforslagene i proposisjonen viser at sysselsettingsloven på mange områder er lite tidsmessig. Departementet vil derfor foreta en gjennomgang av de øvrige delene av denne loven.

Regjeringen har i sin handlingsplan for små bedrifter som mål å bedre vilkårene for å rekruttere arbeidskraft til disse bedriftene. Departementet mener at de foreslåtte endringene i reglene om formidling og utleie er et viktig bidrag i denne sammenheng.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke at endringene i arbeidsmarkedet, eksempelvis hvor flere oftere skifter jobb, og nye permisjonsordninger fører til et større behov for vikarer og innleid arbeidskraft. Foreldrepermisjon i forbindelse med fødsel og den individuelle retten til utdanningspermisjon er eksempler på permisjonsordninger som gjør at det vil være behov for flere vikarer i tida framover.

Komiteen antar at behovet for og etterspørselen etter flere typer arbeidsmarkedstjenester vil øke. Virksomheter både i privat og offentlig sektor vil trolig i framtida ønske og etterspørre slike tjenester ut over det tilbudet som finnes i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, ser på forslagene i proposisjonen som en måte å oppdatere regelverket til denne utviklingen.

Komiteen vil likevel understreke at fast ansettelse fortsatt skal være hovedprinsippet i norsk arbeidsliv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter store deler av Regjeringens forslag til nye regler for arbeidsformidling og arbeidsleie, med de endringer som framkommer av denne innstillingen. Flertallet mener at Arbeidsmarkedsetaten skal kunne tilby betalingstjenester og at det skal opprettes et statsaksjeselskap som skal drive utleie av arbeidskraft.

Flertallet vil komme tilbake til dette under hvert punkt i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Ot.prp. nr. 70 (1999-2000) innebærer en speilvending av prinsippene i §§ 26 og 27 i dagens sysselsettingslov hvor det har vært generelle forbud mot privat arbeidsformidling og utleie. Disse medlemmer viser til at dette er forslag som disse medlemmer gjentatte ganger har fremmet i Stortinget for å skape et mer fleksibelt og bedre arbeidsmarked til det beste både for arbeidstakere og arbeidsgivere.

Disse medlemmer vil understreke at arbeidsmarkedet i mange år har vært under stor endring. Den livslange arbeidstilknytningen til en bedrift er på vei ut og erstattes med ønske om deltakelse i arbeidsmarkedet basert på ulik grad av deltakelse avhengig av egen livs- og familiesituasjon.

Disse medlemmer vil vise til at i den høye arbeidsledighetsperioden Norge var inne i på begynnelsen av 90-tallet fungerte arbeidsutleie gjennom vikarbyråene også som en viktig introduksjon til arbeidsmarkedet for mange arbeidstakere som ellers ville stått utenfor. Disse medlemmer viser til at dette også er erfaringer fra andre land bl.a. Sverige som har liberalisert sine regler for utleie og formidling. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag som er en oppfølging av de initiativ som ble tatt ved inngangen til denne stortingsperiode gjennom Dokument nr. 8:12 (1997-1998)og Dokument nr. 8:13 (1997-1998).

Disse medlemmer registrerer med glede at et bredt flertall nå går inn for hovedomleggingen som så sent som i 1995 av Arbeiderpartiets talsmenn ble karakterisert som «at Høyrekreftene går til angrep på fellesgodene her i landet» eller «at det vil føre til en svekkelse av arbeidsmiljøet».

Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene har valgt å ikke støtte Regjeringens opplegg til tross for at det allerede var klart at Regjeringen ville få flertall gjennom subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre til de lovparagrafene Arbeiderpartiet opprinnelig ønsket endringer i. Disse medlemmer har merket seg at endringene medfører at liberaliseringen av lovverket, som Regjeringen selv har kalt tiltak for å styrke sysselsettingen, blir forsinket for at et offentlig vikarbyrå skal kunne konkurrere fra første dag, samtidig som utleie mellom produksjonsbedrifter begrenses. Disse medlemmer vil understreke at dette er regler som har stor betydning for ansatte i flere bransjer, men særlig i næringer knyttet til off-shore virksomheten. Disse medlemmer synes det er påfallende at det skjer i den utsatte situasjonen denne næringen nå er i.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at fast ansettelse, ansettelsestrygghet og ordnede arbeids- og lønnsforhold skal være hovedprinsippet i norsk arbeidsliv. Trygghet for inntekt gir mulighet til å få for eksempel bolig­lån, fast eller midlertidig ansettelse gir tilgang og rett til etter- og videreutdanning og til kompetanseoppbygging. Dette er viktige rammer rundt hverdagslivet til folk og for det store flertall sikres dette best ved fast tilsetting.

Dette kan bare oppnås ved at lover og regler legger opp til fast tilsetting som hovedprinsipp og at nødvendige kontrollmekanismer fungerer effektivt og sanksjonsmuligheter settes inn når loven ikke følges. Dette lovverket må også gi nødvendige rettigheter til arbeidstakerorganisasjoner for å ivareta sine interesser. Utfordringen i framtidas arbeidsmarked vil være å kombinere behovet for trygghet og gode arbeidsforhold med behovet for fleksibilitet både for arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette løses best ved å avtale gode og effektive mekanismer som gir trygghet og forutsigbarhet til begge parter.

Dette medlem er uenig i at det er stort behov for å liberalisere reglene om utleie og privat arbeidsformidling fordi behovet for vikarer vil øke som følge av permisjoner i forbindelse med fødsel og etter- og videreutdanning. Disse behov kan løses uten en liberalisering av bestemmelsene for utleie og privat arbeidsformidling. Norsk arbeidsliv er svært fleksibelt. Omfanget av midlertidige ansettelser, vikarer og deltidsansettelser i Norge er stort og sammen med Nederland og Spania av de mest fleksible. Avtalebestemmelsene kan utnyttes på en effektiv og fleksible måte, dersom partene ønsker det.

I en OECD-rapport fra juni 1999 dokumenteres det at den norske lovgivningen om bruk av vikarbyråer er middels restriktiv og har vært praktisert liberalt.

Dette medlem vil påpeke det uheldige i at kontrollen med at lovverket er overholdt, ikke har vært tilfredsstillende. Myndighetene har manglet virkemidler og vilje til å skaffe seg virkemidler for gripe inn. Dette medlem viser til svar fra Arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer av 27. februar 1999 på skriftlig spørsmål nr. 102 der det står:

«Arbeidsmarkedsetaten kan ikke som enkelte andre offentlige etater, for eksempel Arbeidstilsynet og skattemyndigheter foreta undersøkelser på bedriften eller kreve utlevert regnskap og lignende.

Så lenge arbeidsmarkedsmyndighetene ikke har, og heller ikke har lovhjemmel til å opprette et kontrollorgan som kan kontrollere bedriftene, er arbeidsmarkedsmyndighetene avhengig av opplysninger om eventuell ulovlig utleie av arbeidskraft.»

Dette medlem vil også vise til at når det i svaret kommer fram at brevskriving mellom partene er den reaksjon som kan forventes og at kun en sak er anmeldt i tidsrommet 1995 til 1998, viser det at kontrollen til i dag ikke har fungert. Manglende kontroll svekker respekten for loven og gir rom for useriøse aktører som konkurrerer ut seriøse bedrifter.

Dette medlem vil påpeke at endringene av lovverket er av prinsipiell karakter og forventes å ha stor betydning for arbeidslivet og registerer at det er flertall for liberalisering. Dette medlem vil også påpeke at Regjeringens lovforslag og flertallsforslaget i alt for liten grad tar hensyn til at det må være balanse i maktforholdene mellom arbeidstakersida og arbeidsgiversida skal en kunne opprettholde gode og ordnede lønns- og arbeidsforhold. Antall arbeidstakere som for kortere eller lengre tid må gå uten den tryggheten fast ansettelse gir, vil øke. For å ivareta slike viktige hensyn vil derfor dette medlem fremme forslag til endringer i loven.

Dette medlem mener det er behov for en autorisasjonsordning som skal sikre kvalitet i vikarbyråer og private arbeidsformidlingsbedrifter og for en effektiv offentlig instans som skal kontrollere at lovbestemmelsene følges.

Dette medlem vil vise til at med økt utleie både fra vikarbyråer og mellom bedrifter, vil situasjonen spesielt i bygg- og anleggsbransjen bli svært uoversiktlig på store anlegg. I brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (svar innhentet fra Kommunal- og regionaldepartementet) av 8. desember 1999 til Sosialistisk Venstreparti går det fram at hovedentreprenør i utgangspunktet ikke er ansvarlig for leieforhold i hele entreprisen og at tillitsvalgt hos hovedentreprenør i utgangspunktet har søksmåls- og avtalekompetanse hos hovedentreprenør. Det foreslåtte regelverket har ingen nye mekanismer for kontroll og/eller søksmålsrett som kunne gi grunn til å tro at regelverket kan kontrolleres. Brevet av 8. desember 1999 er tatt inn som vedlegg 3 i innstillingen.