21. Presiseringer og endringer i svalbardbeskatningen
- 21.1 Anvendelse av særreglene om rederibeskatning på Svalbard
- 21.2 Inntekt av fast eiendom utenfor Svalbard
- 21.3 Utbytte fra selskap på fastlandet til aksjonær på Svalbard - kildeskatt
- 21.4 Krav til kvalifikasjoner ved regnskapskontroll
Det følger av svalbardskatteloven § 3-1 at bestemmelsene i skatteloven for fastlandet kommer til anvendelse på Svalbard med mindre annet er uttrykkelig bestemt. Særreglene om beskatning av skipsaksjeselskaper og skipsallmennaksjeselskaper kom inn i skatteloven av 1911 § 51 A (skatteloven av 1999 §§ 8-10 til 8-19) på et tidspunkt da forslag til ny svalbardskattelov allerede var fremmet. Ved utarbeidelsen av skatteloven § 51 A ble det ikke direkte drøftet hvorvidt reglene skulle få anvendelse på Svalbard. De særskilte reglene om rederibeskatning er etter lovteksten ikke uttrykkelig unntatt fra anvendelse på Svalbard. Etter departementets syn foreligger det imidlertid tungtveiende hensyn som tilsier at bestemmelsen ikke skal anvendes på Svalbard.
Formålet bak rederibeskatningsreglene er å styrke den internasjonale konkurranseevnen til norsk skipsfartsvirksomhet. Hensynet til bedret konkurranseevne vil imidlertid ikke være like sterkt tilstede på Svalbard som på fastlandet, da skattenivået på Svalbard etter de ordinære reglene er betydelig lavere enn på fastlandet (10 prosent skatt på alminnelig inntekt). Den bærende begrunnelsen for rederibeskatningsordningen gjør seg med andre ord ikke gjeldende på Svalbard. Det er videre et vilkår etter skatteloven av 1911 § 51 A-1 at aksjeselskap og allmennaksjeselskap som skal være omfattet av ordningen er stiftet i henhold til aksjeloven og allmennaksjeloven, jf. lover av 13. juni 1997 nr. 44 og 45. Bakgrunnen for kravet om at skipsaksjeselskapet skal være underlagt norsk aksjelovgivning er blant annet at aksjelovgivningen oppstiller begrensninger med hensyn til størrelsen på utbytte samt oppstiller formelle krav til utdeling av utbytte. At disse reglene legges til grunn, vil i stor utstrekning være en forutsetning for at ligningsmyndighetene skal kunne foreta en effektiv kontroll med at utbytte som deles ut fra skipsaksjeselskapet blir skattlagt. Etter gjeldende rett kan det ikke anses endelig avklart hvorvidt norsk selskapslovgivning kommer til anvendelse på Svalbard. Kontrollhensyn kan derfor tale mot at rederibeskatningsreglene gjøres gjeldende på Svalbard.
Det foreligger ikke indikasjoner på at det har vært intensjonen å gi rederibeskatningsreglene anvendelse på Svalbard. Departementet legger derfor til grunn at rederibeskatningsordningen ikke bør gjelde på Svalbard.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det blir direkte presisert i svalbardskatteloven § 3-1 annet ledd at reglene om rederibeskatning ikke kan gjøres gjeldende på Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det i svalbardskatteloven § 3-1 annet ledd presiseres at reglene om rederibeskatning ikke kan gjøres gjeldende på Svalbard.
Personer som er bosatt på Svalbard skal svare skatt til Svalbard av hele sin formue og inntekt når ikke annet følger av svalbardskatteloven (globalinntektsprinsippet). Unntak fra skatteplikten til Svalbard følger blant annet av svalbardskatteloven § 2-1 fjerde ledd, der det fremgår at skattytere bosatt på Svalbard ikke skal svare skatt av formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard.
Inntekt av fast eiendom og anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard er imidlertid ikke unntatt fra skatteplikt til Svalbard. Inntekt av fast eiendom og anlegg er oftest underlagt beskatning i den stat den faste eiendom/anlegget ligger (stedbundet skattlegging). Eksempelvis vil en person som er bosatt på Svalbard, være skattepliktig til fastlandet for inntekt fra fast eiendom på fastlandet, jf. skatteloven av 1911 § 15 første ledd bokstav c. I slike tilfeller foreligger det skatteplikt for den samme inntekten både på Svalbard og på fastlandet.
Etter departementets syn bør skattegrunnlaget etter svalbardskatteloven primært omfatte formue og inntekt med steds- eller kildemessig tilknytning til Svalbard. Imidlertid bør systemet i henhold til globalinntektsprinsippet i tillegg innfange formue og inntekt som ikke har en særlig tilknytning til fastlandet eller utlandet, og som derfor ikke blir gjenstand for beskatning der. En avgrensning av skatteplikten til Svalbard etter disse hovedprinsippene vil redusere de kontrollmessige problemene som, særlig overfor utlendinger, ville ha vært forbundet med å håndheve et omfattende globalinntektsprinsipp på Svalbard.
Det vises til forslag til endring i svalbardskatteloven § 2-1. Det foreslås at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag i svalbardskatteloven § 2-1 fjerde ledd om at personer bosatt på Svalbard ikke skal svare skatt av inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard.
Det følger av skatteloven av 1911 § 15 fjerde ledd at personer bosatt på Svalbard og selskaper hjemmehørende på Svalbard ved anvendelsen av skatteloven av 1911 skal likestilles med personer som er bosatt i utlandet eller selskaper hjemmehørende i utlandet. Bestemmelsen er videreført i den nye skatteloven av 1999 § 2-35 annet ledd.
Etter lov av 20. juni 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) § 3-5 skal det svares kildeskatt på utbytte som utbetales til aksjonær hjemmehørende i utlandet. Ved anvendelsen av denne bestemmelsen har personer som er bosatt og selskap som er hjemmehørende på Svalbard ikke vært likestilt med personer bosatt/selskap hjemmehørende i utlandet.
Når selskapsskatteloven § 3-5 nå er overført til ny skattelov, er det behov for å presisere i skatteloven § 2-35 annet ledd at prinsippet om at personer og selskaper på Svalbard skattemessig skal likestilles med personer eller selskaper i utlandet, ikke gjelder i forhold til bestemmelsen om kildeskatt på utbytte, jf. ny skattelov § 10-13. Den foreslåtte endringen i skatteloven § 2-35 annet ledd bygger på sikker rett, og innebærer derfor bare en lovteknisk presisering.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 § 2-35 annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft samtidig med denne lov for øvrig, dvs. fra og med inntektsåret 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til presisering i skatteloven av 1999 § 2-35 annet ledd nytt tredje punktum av at prinsippet om at personer og selskaper på Svalbard skattemessig skal likestilles med personer eller selskaper i utlandet, ikke gjelder bestemmelsen om kildeskatt på utbytte i skatteloven av 1999 § 10-13.
Etter svalbardskatteloven § 4-8 kan ligningsmyndighetene ved «to registrerte eller statsautoriserte revisorer» foreta en nærmere granskning av en skattyters regnskaper. Svalbardskatteloven § 4-8 er ment som en videreføring av det tidligere systemet for regnskapskontroll/bokettersyn. Kravet om «regnskapskyndige revisorer» ble i denne forbindelse endret til et krav om «registerte eller statsautoriserte revisorer». Kravet om registrert eller statsautorisert revisor kan imidlertid innebære at etatsutdannede revisorer (skatterevisorer) ikke kan foreta regnskapskontroll på Svalbard.
På fastlandet gjelder det i henhold til ligningsloven ingen formelle kvalifikasjonskrav med hensyn til hvem innenfor ligningsmyndigheten som kan foreta bokettersyn. Det er ligningsmyndighetenes ansvar å sørge for at bokettersyn gjennomføres på en hensiktsmessig måte. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å ha andre kvalifikasjonskrav på Svalbard enn på fastlandet. Det foreslås derfor at ligningsmyndighetene for Svalbard gis adgang til å foreta regnskapskontroll etter svalbardskatteloven § 4-8, uten at det stilles nærmere krav til kvalifikasjoner som revisor. Dette må gjelde uansett hvilket inntektsår kontrollen gjelder. Det foreslås derfor at endringen trer i kraft fra 1. januar 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag i svalbardskatteloven § 4-8 om at ligningsmyndighetene for Svalbard kan foreta en nærmere granskning av en skattyters regnskaper.