1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til ratifikasjon av 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav av 1976.

1996-protokollen innebærer et viktig fremskritt i forhold til 1976-konvensjonen fordi ansvarsbeløpene i sjøretten økes betydelig. Protokollen nødvendiggjør endringer i sjølovens generelle bestemmelser om ansvarsbegrensning, slik at ansvarsbeløpene økes.

Justisdepartementet går inn for at Norge ikke sier opp de opprinnelige reglene i 1976-konvensjonen straks 1996-protokollen trer i kraft, men at man foretar overgangen til det nye systemet mer gradvis. I proposisjonen foreslås derfor særlige overgangsregler.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Norge er tilsluttet Londonkonvensjonen av 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav. Reg­lene er gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 9. FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) vedtok 2. mai 1996 en endringsprotokoll til 1976-konvensjonen. Bakgrunnen for 1996-protokollen er at verdien av begrensningsbeløpene - og dermed ansvaret for sjørettslige krav - har minsket betydelig siden 1976 på grunn av inflasjon.

Justisdepartementet har sendt ut høringsbrev med spørsmål om Norge skulle undertegne og ratifisere 1996-protokollen, samt forslag til gjennomføring av protokollen og enkelte spørsmål knyttet til overgangsreglene.

1.3 Gjeldende rett

Sjøloven regulerer bl.a. hvem som har rett til ansvarsbegrensning og hvilke krav reglene om ansvarsbegrensning gjelder.

Reglene om begrensning av ansvaret og fordeling av ansvarsbeløpene finnes i sjøloven § 175. Ansvaret er delt i tre skadekategorier: krav i anledning av personskade på skipets egne passasjerer, krav i anledning av andre personskader, og «andre krav». Begrensningsbeløpet for skipets samlede ansvar for passasjerskader er i dag 46 666 SDR (1 SDR er ca. kr. 10,50) multiplisert med det antall passasjerer som skipet er sertifisert for, men med et absolutt tak på 25 mill. SDR.

Til reglene om ansvarsbegrensning hører særlige regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål. Det gjøres i proposisjonen i utgangspunktet ikke endringer i reglene om begrensningsfond, men det foreslås enkelte særlige overgangsregler for perioden før 1976-konvensjonen blir sagt opp av Norge.

1.4 Oversikt over hovedpunktene i 1996- endringsprotokollen

Ved 1996-protokollen endres 1976-konvensjonen slik at begrensningsbeløpet økes fra 46 666 SDR pr. passasjer som skipet er registrert for, til 175 000 SDR pr. passasjer. I tillegg skal det ikke lenger gjelde noe øvre tak for det samlede ansvaret.

Konvensjonens begrensningsbeløp i anledning passasjerskader er å anse som minimumsbeløp. Departementet foreslår i denne omgang ikke høyere ansvarsgrenser for passasjerskader enn de begrensningsbeløpene som er gitt i 1996-protokollen. Ingen høringsinstanser har tatt til orde for dette, og departementet anser 1996-protokollens ansvarsgrenser, som mer enn tredobler ansvaret for passasjerskader i forhold til dagens regler, som tilfredsstillende. Man bør for øvrig avvente arbeidet som pågår i IMO med å lage regler om obligatorisk ansvarsforsikring for passasjerskader før eventuelle høyere ansvarsgrenser vurderes.

Minimumsbeløpene for andre personskader enn passasjerskader og «andre krav» økes fra henholdsvis 330 000 SDR og 167 000 SDR til henholdsvis 2 000 000 SDR og 1 000 000 SDR. Økningen i ansvaret for små skip er relativt betydelig, og er prosentvis større enn for de store skipene.

De land som slutter seg til Den internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer av 3 mai 1996, «HNS-konvensjonen», er i 1996-protokollen gitt adgang til å reservere seg mot at krav som omfattes av HNS-konvensjonen blir omfattet av protokollen. Departementet foreslår at Norge tar slikt forbehold.

Overgangen fra 1976-konvensjonen til 1996-protokollen er lagt opp slik at en stat skal kunne tilhøre både det nye og det gamle ansvarsbegrensningssystemet parallelt. Overfor ansvarlige fra stater som er tilsluttet 1976-reglene uten 1996-protokollen, vil 1976-reglene måtte anvendes. Overfor andre ansvarlige vil 1996-reglene bli å anvende. Departementet legger opp til at Norge skal benytte seg av denne muligheten i en periode.

Departementet foreslår at Norge ratifiserer 1996-protokollen, og ingen høringsinstanser går imot dette.

1.5 Ikrafttredelse og overgangsordninger

Det er Justisdepartementets målsetting at Norge etterhvert skal si opp 1976-konvensjonen, slik at 1996-protokollens regler skal anvendes i alle saker. Likevel foreslår Justisdepartementet at man beholder 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode. Det vises til at det ville være uheldig for norsk internasjonal skipsfart hvis Norge skulle si opp 1976-konvensjonen med den konsekvens at Norge i en lengre periode blir stående uten konvensjonsbestemte ansvarsbegrensningsregler i forhold til et stort antall viktige stater på dette området. På den annen side står hensynet til de skadelidte, som oppnår en betydelig bedre beskyttelse ved 1996-protokollens regler. Det er derfor viktig at en overgangsperiode ikke blir for lang. Hvis det viser seg å ta særlig lengre tid enn 3-4 år fra 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt, bør oppsigelse av 1976-konvensjonen vurderes på ny.

Departementet tar sikte på å ivareta hensynet til skadelidte ved at Norge skal begynne å anvende 1996-protokollens regler allerede før den trer i kraft internasjonalt. Dette lar seg gjøre bare i begrenset grad, fordi Norge etter 1976-konvensjonen er forpliktet til å anvende konvensjonens regler i forhold til ansvarlige fra konvensjonsstatene. Det er imidlertid adgang til å gjøre unntak i forhold til ansvarlige fra stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Det har i høringsrundene ikke fremkommet innsigelser mot at 1996-protokollens regler på denne måten gis virkning i Norge før de trer i kraft internasjonalt.

Det diskuteres i det nordiske sjørettssamarbeidet å inngå en avtale om at de nordiske land seg i mellom uansett skal anvende 1996-protokollens regler i perioden mens vi ennå er bundet av 1976-konvensjonen. Det er for tidlig å si hva som blir resultatet av disse samtalene.

I proposisjonen pkt. 6.3 gis en nærmere redegjørelse for samordningen av 1976-konvensjonens regler og 1996-protokollens regler i overgangsperioden. Det som kan skape enkelte samordningsproblemer, er reglene om begrensningsfond i tilfeller der det er flere ansvarlige som har opprettet slike fond, og der ansvarsreglene for de ulike ansvarlige følger ulike regelsett. I proposisjonen gjøres reglene om hvilket fond som skal gis virkning avhengig av om det er opprettet under 1996-protokollen eller etter 1976-konvensjonens regler. I siste tilfelle foreslås ulike løsninger for fond opprettet i Norge og i utlandet.