Rettspraksis har satt skranker for politiets etterforskning utover dem som følger av lov. Det gjelder klare begrensninger for politiets bruk av provokasjon og provokasjonslignende tiltak. Begrensninger i politiets etterforskningsadgang kan dessuten følge av legalitetsprinsippet, av interne instrukser, av internasjonale menneskerettsforpliktelser eller av prinsippet om at tiltaket ikke må være et uforholdsmessig inngrep. Provokasjon, infiltrasjon, teknisk sporing, telefonkontroll og romavlytting betegnes ofte som ekstraordinære etterforskningsmetoder.

Begrepet terrorisme er ikke benyttet i norsk straffelovgivning. Straffeloven har imidlertid en rekke generelt utformede straffebud som kan ramme terrorisme, for eksempel §§ 150, 151a og 151b om kapring og fare- og skadeforvoldelse. Straffeloven kap. 8 omhandler forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. Straffeloven § 104 a rammer det å danne eller støtte «privat organisasjon av militær karakter» eller forening som «ved sabotasje» vil forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender.

Telefonkontrolloven av 1915 åpner for telefonkontroll m.v. når det er påkrevd av hensyn til «rikets sikkerhet». Det sentrale området for loven er avdekking av etterretningsvirksomhet rettet mot Norge, men loven åpner også for å bruke disse ekstraordinære etterforskningsmetodene ved terrorhandlinger hvis terrorhandlingene er rettet mot statsforvaltningen.