4. Komiteens merknader
- 4.1 Valg av lov for ny hjemmel
- 4.2 Forholdet til EMK og personvern
- 4.3 Den nye paragrafen i forhold til eksisterende lov/praksis
- 4.4 De enkelte elementer i loven
- 4.5 Opplæring og administrative/økonomiske konsekvenser
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at riksadvokaten sommeren 1998 foreslo en utvidet adgang til å undersøke om personer bærer våpen på offentlig sted. Flertallet er kjent med at riksadvokaten først foreslo prinsipalt en utvidet adgang til ransaking av person etter straffeprosessloven, subsidiært et forslag om utvidet adgang til visitasjon av person på offentlig sted hjemlet i politiloven. I Stortinget er det framsatt to private lovforslag om samme tema, Dokument nr. 8:18 (1998-99) fra Høyre og Dokument nr. 8:13 (1998-99) fra Fremskrittspartiet.
Flertallet merker seg at departementet i innledningen til Ot.prp. nr. 79 (1998-99) opplyser:
«Av brev datert 14. august 1998 fra riksadvokaten fremgår at han var kommet til at det riktigste ville være å utforme en visitasjonsregel hjemlet i politiloven fremfor å utforme en ransakingsbestemmelse i straffeprosessloven. Riksadvokaten fant det videre naturlig å vurdere om forslaget til visitasjonsbestemmelse kunne gjøres mer begrenset uten at dette i for stor grad ville redusere muligheten til å oppnå den ønskede virkning.»
Flertallet tar dette til etterretning og legger til grunn at det er full enighet mellom riksadvokaten og Justisdepartementet om hvilken lov som er best egnet til å hjemle økt adgang til ransaking etter våpen, og legger det til grunn for videre behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, har merket seg at departementet ikke følger opp riksadvokatens forslag til endring av straffeprosessloven i brev til justisminister Aud-Inger Aure 1. juli 1998, men i stedet foreslår en utvidet adgang til ransaking gjennom en ny paragraf i politiloven. Disse medlemmer mener at det vil være en fordel å gi utvidet adgang til ransaking både gjennom en ny formulering i straffeprosessloven, og gjennom en ny paragraf i politiloven.
Disse medlemmer foreslår derfor at straffeprosesslovens § 193 får et nytt annet ledd med følgende ordlyd:
«På offentlig sted kan det foretas ransaking av person når det er grunn til å undersøke om vedkommende er i besittelse av våpen. Med våpen menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller et lignende skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig sted i medhold av straffeloven § 352 a eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.»
Disse medlemmer foreslår videre at politiloven får en ny § 10 med følgende ordlyd:
«Politiet kan på offentlig sted visitere person når det er grunn til å undersøke om personen er i besittelse av våpen. Med våpen menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller lignende skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig sted i medhold av straffeloven § 352 a eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.»
En slik ransaking som foreslås gjennom endringene i straffeprosessloven og politiloven vil kunne gjennomføres av polititjenestemann uten forutgående beslutning av påtalemyndigheten, noe som riksadvokaten i brev til justisministeren 1. juli 1998 slår fast er en forutsetning for nødvendig effektivitet. Den foreslåtte endringen i straffeprosessloven vil senke kravet til mistankens styrke, men det vil fortsatt kreves konstaterbare og etterprøvbare opplysninger som tyder på at vedkommende bærer våpen. Disse medlemmer vil for øvrig bemerke at den foreslåtte endringen i straffeprosessloven er identisk med riksadvokatens forslag i brev til justisministeren 1. juli 1998, og at dette forslag var riksadvokatens primære forslag. Årsaken til at riksadvokaten på et senere tidspunkt foreslo en endring av politiloven var at justisministeren i svarbrev til riksadvokaten 29. juli 1998 gjorde det klart at departementet ikke støttet forslaget til endring av straffeprosessloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet drøfter om lovens formål, og om inngrep hjemlet i loven, vil være i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Departementet konkluderer med at det uten videre kan slås fast at formålet med forslaget er å forebygge kriminalitet og øke den offentlige trygghet og derfor ikke reiser problemer i forhold til konvensjonen. Formålet er helt i tråd med EMK artikkel 8(2). Når det gjelder spørsmålet om inngrep etter loven vil være i samsvar med EMK, legger departementet vekt på at loven må ha mekanismer som sikrer mot vilkårlige inngrep, og at det er ivaretatt gjennom de vilkår som er tatt inn i den foreslåtte lovtekst.
Flertalletlegger dermed til grunn og er enig med departementet i at det fremsatte lovforslag ikke strider mot Norges forpliktelser etter EMK.
Flertallet viser videre til Datatilsynets høringsuttalelse knyttet til personvernet:
«Forslaget om utvidet adgang til visitasjon er en inngripen i den enkeltes privatsfære som både må begrunnes og begrenses. Etter Datatilsynets oppfatning har departementet tatt hensyn til dette, og forslaget er stort sett i samsvar med de prinsipper som Datatilsynet legger til grunn for sitt arbeid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at justisminister Aud-Inger Aure i svarbrev til riksadvokaten 29. juli 1998 konkluderte med at det var en relativt stor fare for at riksadvokatens forslag til endring av straffeprosessloven var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse medlemmer er enig med riksadvokaten som i sitt svarbrev hevder at dette er en meget tvilsom påstand. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 om rett til privatliv har vært benyttet i forhold til spørsmål som gjelder rettigheter for homoseksuelle, telefontapping, datainnsamling, respekt for familieliv, og respekt for hjem og familie. Den er til nå ikke benyttet i forbindelse med spørsmål om ransaking på offentlig sted for å bekjempe kriminalitet. Artikkel 8 har da også i pkt. 2 klare unntak som gjelder kriminalitetsbekjempelse. Disse medlemmer minner om at norsk lov allerede i dag inneholder adgang til inngrep mot privatpersoner i form av visitering, som er minst like ubehagelige i forhold til privatlivets fred som den foreslåtte adgangen til ransaking bygget på mistanke om ulovlig våpenbesittelse.
Komiteen er enig i departementets understreking i lovproposisjonen av at den nye bestemmelsen er ment å være et nytt hjelpemiddel for politiet, bl.a. i forbindelse med forhåndsplanlegging av aksjoner for å kunne avdekke våpen på offentlig sted. Komiteen støtter også departementets understreking av at den nye bestemmelsen ikke er ment å fortrenge de hjemlene man allerede har i dag etter straffeprosessloven og politiloven, men komme som et supplement til eksisterende hjemler. Dette er en viktig presisering av at den ransaking etter våpen som politiet allerede praktiserer vil fortsette, i tillegg til ransaking etter det nye lovforslaget.
Komiteen viser til uttalelse fra Oslo politikammer av 18. januar 1999. Her pekes det på at politiet etter nåværende bestemmelser i politiloven §§ 7 og 10 kan foreta visitasjon av personer som anholdes i forbindelse med at det er frykt for at personen vil forstyrre den offentlige ro og orden. Disse bestemmelsene gir politiet vid adgang til å undersøke om en person bærer våpen, og pr. i dag benyttes bestemmelsen ofte av politiets tjenestemenn i Oslo, også i forebyggende øyemed. Det vises til at Oslo-politiets interne direktiv om aktiv håndhevelse av knivforbudet, har medført en betydelig økning av knivbeslag i siste halvdel av 1998 og at ordensstyrken gir tilbakemelding om at gjeldende bestemmelser vanligvis vil være tilfredsstillende. Dette fordi en fornuftig praktisering av mistanke-kriteriet i de aller fleste tilfeller vil gi den nødvendige hjemmel for visitasjon. Det sies videre at en utvidet adgang til å visitere personer i belastede miljøer for å søke etter kniver og skytevåpen likevel vil gi en viktig signaleffekt og i seg selv kunne være positiv og forebyggende.
Komiteen understreker på denne bakgrunn viktigheten av å utnytte eksisterende bestemmelser slik politiet i Oslo har gjort, i tillegg til mulighetene til visitasjon etter den nye bestemmelsen.
Komiteen har merket seg departementets opplysninger i proposisjonen om at enkelte av politimestrene stilte spørsmål om den foreslåtte bestemmelsen ville være praktikabel, og at enkelte stilte spørsmål om den foreslåtte bestemmelsen går langt nok. En politimester uttalte frykt for at bestemmelsen kan virke hemmende på politiets arbeid og svekke eksisterende inngrepsmuligheter i politiloven. På denne bakgrunn understreker komiteen i samsvar med departementets presisering at den nye bestemmelsen ikke skal kunne tolkes innskrenkende i forhold til gjeldende praksis. Komiteen forutsetter også at det i gjennomføringen av den nye loven legges stor vekt på å lage praktiske og ubyråkratiske rutiner som tar hensyn til innspillene fra politimestrene, riksadvokaten og Kripos i høringsrunden.
Komiteen støtter departementet i at det ikke er naturlig med et absolutt krav om uniformering av polititjenestemenn for å kunne foreta visitasjon.
Komiteen er enig med departementet i at det er tilstrekkelig at det foreligger objektive opplysninger som tyder på at vedkommende bærer våpen, og at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med riksadvokaten og flere av politimestrenes påpekning av at uttrykket «i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig utføres» ikke må tolkes for snevert. Flertallet er enig i at «steder» både må omfatte de som er geografisk angitt (gatenavn og lignende) og steder som er identifisert etter sin art (utenfor restaurant, i drosjekø etc.) og forutsetter at en slik tolkning legges til grunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at flere høringsinstanser reiser innsigelser i forhold til begrensningen i lovforslagets første ledd. Disse medlemmer kan ikke finne noen fornuftig begrunnelse for å begrense adgangen til visitasjon til situasjoner eller steder hvor vold erfaringsmessig finner sted. Hovedproblemet er etter disse medlemmers vurdering at det i enkelte ungdomsmiljøer er vanlig at skoleungdom helt ned i alder under den kriminelle lavalder daglig går med kniv eller skytevåpen på seg når de er på byen. Når ustabil ungdom bærer våpen skal det ofte lite til før disse blir brukt. Dersom politiet har en begrunnet mistanke om at en ungdom bærer ulovlig våpen, må det være en fordel at politiet kan foreta en visitasjon eller ransaking uavhengig av hvor vedkommende befinner seg, slik at våpenet kan bli beslaglagt.
Komiteen er enig med innspill fra politiet om at våpen bør omfatte ikke bare skyte- og stikkvåpen men også alle andre kategorier våpen. Komiteen er tilfreds med at så vel elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker og batonger er objekter det kan foretas ransaking etter. Komiteen understreker at visitasjonsadgangen også må omfatte det som kan tas i forvaring etter politilovens § 7, nemlig farlige gjenstander som etter omstendighetene ikke er forbudt, men som medbragt på offentlige steder klart kan benyttes som våpen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg høringsinnspill fra politimesteren i Oslo som stiller spørsmål ved om krav til bruk av metalldetektor vil være praktisk i bruk. Politimesteren i Trondheim fremhever bl.a. at det ofte vil være både raskere og mer hensynsfullt overfor dem som visiteres at dette kan skje ved noen sekunders berøring av ytterklær fremfor obligatorisk bruk av detektor, og anbefaler derfor at lovteksten blir at «visitasjon» fortrinnsvis foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel. Politimesteren i Bergen foreslår med samme begrunnelse at lovformuleringen bør være at «visitasjon skal i slike tilfeller normalt foretas ved hjelp av tekniske hjelpemidler». Kripos advarer mot et absolutt krav om bruk av detektor som vil begrense muligheten til å oppnå forslagets målsetning, bl.a. fordi andre våpen enn skyte- og stikkvåpen kan være laget av annet enn metall og dermed ikke la seg avsløre ved metalldetektor.
Flertallet legger betydelig vekt på samstemmige innspill fra politimesterne i storbyene og Kripos, særlig fordi det er grunn til å anta at det vil være i deres områder at bestemmelsen oftest vil komme til anvendelse. Flertallet er derfor enig i at det absolutte kravet i lovteksten tones ned ved at ordet «fortrinnsvis» tas inn i lovteksten. Flertallet begrunner dette bl.a. med at det kan være situasjoner der visitasjon uten teknisk hjelpemiddel er en raskere og mer skånsom form for visitasjon overfor den som skal visiteres.
Flertallet er for øvrig enig med departementet i at håndholdte metalldetektorer som i dag brukes ved sikkerhetskontroller på flyplasser er lette å bruke og gir god effekt og vil normalt være en god måte å foreta visitasjon på. Bortfall av det absolutte kravet i lovteksten vil åpne for at det ved defekt utstyr eller lignende, likevel kan foretas visitasjon når dette anses nødvendig.
Flertallet foreslår følgende ordlyd i § 10 a annet ledd første punktum:
«Visitasjon i medhold av denne bestemmelsen skal fortrinnsvis foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at politimesteren i Oslo er i tvil om bruken av metalldetektor er fullt ut praktisk i bruk, og kan ikke se noe fornuftig argument for at et slikt teknisk hjelpemiddel skal være en forutsetning for å kunne foreta en visitering. Selv om det ikke stilles krav i loven om at slikt teknisk hjelpemiddel skal brukes, vil det likevel være mulig å bruke et slikt hjelpemiddel dersom man finner det praktisk fornuftig. Disse medlemmer vil derfor gå imot kravet om at visitasjon skal foretas ved hjelp av et teknisk hjelpemiddel.
Komiteen viser til innspill fra politiet som ønsker formuleringen «grunn til å visitere person» fremfor formuleringen «grunn til å visitere en person» i den nye bestemmelsens tredje ledd annet punktum.
Komiteen er enig i at det er viktig å klargjøre at det ikke er nødvendig å innhente samtykke for hver enkelt person der det er flere aktuelle personer samlet og visitasjonstillatelsen gis knyttet til en gitt situasjonen eller sted. Komiteen er kjent med at departementets begrunnelse for ikke å endre paragrafen fra «en person» til «person» er fordi paragrafens tredje ledd andre punktum henspeiler på unntak fra forhåndsgodkjent «situasjon» eller «sted». Komiteen mener likevel at dette kan være upraktisk i gitte situasjoner, og mener det må kunne innhentes visitasjonstilatelse for en gruppe mennesker samtidig også etter denne bestemmelsen.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, foreslår følgende ordlyd i § 10 a tredje ledd annet punktum:
«Dersom en polititjenestemann i andre tilfeller finner grunn til å visitere person etter første ledd, må samtykke innhentes i det enkelte tilfelle før visitasjonen foretas.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at å begrense samtykke bare til politimesteren blir for snevert til å være praktikabelt. Det er viktig å ikke legge opp til en gjennomføring i beslutningskjeden som blir for upraktisk. Flertallet støtter at politimesteren eller hans stedfortreder kan gi samtykke, og at i stedfortreders fravær vil jourhavende være bemyndiget. Dette er en parallell til reglene om hvem som kan bemyndige bevæpning av polititjenestemenn.
Flertallet peker på innspill fra høringsinstanser som understreker at det ikke må oppstilles for strenge krav til angivelse av tid og sted. Flertallet er enig i at det vil være upraktisk i forhold til mennesker som er mobile, eller der våpenbruk kan fryktes å ville strekke seg ut i tid. Flertallet er enig med de høringsinstanser som mener at lovutformingen ikke hindrer at det kan foretas visitasjon uten samtykke i gitte situasjoner, og viser i den forbindelse til det som fremkommer i høringsuttalelsen fra Oslo politikammer om den generelle adgangen til visitasjon etter politiloven §§ 7 til 10, jf. pkt 4.3 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at selve formålet med utvidet adgang til ransaking og visitering må være å forhindre at personer bærer på seg ulovlige våpen som kan bli brukt til å utføre planlagte kriminelle handlinger eller i konflikter med andre personer. I så fall må en polititjenestemann som fatter begrunnet mistanke om at en person bærer på seg et ulovlig våpen ha anledning til å gripe inn umiddelbart, og uten å innhente forhåndstillatelse fra politimester eller andre overordnede. Disse medlemmer viser i den forbindelsen til høringsuttalelsen fra politimesteren i Stavanger som skriver:
«Vi stiller oss imidlertid noe skeptisk til om man vil oppnå den effekt man ønsker, og om hjemmelen i det hele tatt vil bli benyttet, all den tid det legges opp til en praktisk gjennomføring og beslutningskjede som synes noe upraktisk.»
Disse medlemmer mener at departementets forslag til ny paragraf i politiloven har så mange innskrenkninger og begrensninger av politiets adgang til visitering at paragrafen i praksis langt på vei vil være verdiløs.
Komiteen har merket seg synspunkter fra politiet i Trondheim om at det bør være overflødig å ha med en bestemmelse om opplæring fordi politiets tjenestemenn i dag har 3-årig grundig opplæring som basis for sin tjeneste. Komiteen forutsetter med dette at opplæringen gis ved Politihøgskolen som et ledd i alminnelig utdanning av politifolk, og for øvrig skjer ute på det enkelte tjenestested uten tid- eller kostnadskrevende kursopplegg som unødig legger beslag på politiets tid og ressurser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at loven er midlertidig og at dette åpner for justeringer på et senere tidspunkt dersom det avdekkes et konkret behov for det.
Flertallet mener for øvrig at intensjonen i Dokument nr. 8:18 (1998-99) og Dokument nr. 8:13 (1998-99) fra hhv. Høyre og Fremskrittspartiet, er innarbeidet og dokumentene anbefales vedlagt protokollen.