8. Innskuddskonto og betalingsoppdrag
- 8.1 Behovet for ny lovgivning, virkeområde
- 8.2 Betalingsoppdrag til og fra utlandet
- 8.3 Institusjonenes opplysningsplikt før avtaleinngåelsen
- 8.4 Avtale om belastningsfullmakt
- 8.5 Renteberegning ved godskriving og belastning av konto
- 8.6 Finansinstitusjoners motregningsrett
- 8.7 Andres misbruk av innskuddskonto m.v.
- 8.8 Forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer
Departementet finner det klart at det er behov for en lovregulering av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag, og slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om et felles kapittel som regulerer kontohold, innskudd og betalingstjenester, jf. kap. 2.
Ingen høringsinstanser har generelle merknader til forslaget om en lovregulering av avtaler om innskudd og betalingsoppdrag.
Banklovkommisjonen foreslår at lovutkastet som utgangspunkt også skal gjelde ved betalingsoppdrag til og fra utlandet, likevel med unntak for bestemmelsene om renteberegning og erstatning for rentetap. Banklovkommisjonen foreslår dessuten en forskriftshjemmel for nærmere regler om betalingsoppdrag til og fra utlandet.
Direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene er kommet etter at Banklovkommisjonens utredning forelå. Ved utformingen av de enkelte bestemmelsene i kapittel 2 har departementet lagt vekt på at det ikke bør være ubegrunnede forskjeller mellom reglene for nasjonale og grenseoverskridende pengeoverføringer. På enkelte punkter i lovutkastet har departementet derfor valgt å følge direktivets løsning.
Regulering av pengeoverføringer over landegrensene skal skje gjennom en egen forskrift med hjemmel i § 9. Fristen for nasjonal tilpasning til direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene er 14. august 1999. Departementet legger opp til at forskriftene fastsettes før denne fristen.
Komiteen peker på at formålet med loven er like relevant for betalingsoppdrag til og fra utlandet, og slutter seg derfor til at loven i hovedsak også gjelder her. Komiteen gir sin fulle tilslutning til at det ikke bør være ubegrunnede forskjeller mellom reglene for nasjonale og grenseoverskridende pengeoverføringer. Siden noen forhold ved grenseoverskridende overføringer er spesielle, ser komiteen at det kan være hensiktsmessig å regulere dette i forskrifter. Komiteen understreker at med så vide forskriftshjemler er det spesielt viktig at lovens intensjoner blir fulgt opp.
Banklovkommisjonen foreslår at institusjonen, før det blir inngått en kontoavtale, skriftlig skal gi kunden opplysninger om bl.a. nominell og effektiv rente, kostnader ved bruk av kontoen, eventuelle begrensninger for bruk av kontoen, ansvarsforhold og gjeldende regler om innskuddsgaranti. Reglene om opplysningsplikt skal gjelde både i næringsforhold og i forbrukerforhold.
Flere instanser mener at Banklovkommisjonens forslag innebærer en for omfattende opplysningsplikt. Enkelte høringsinstanser har også merknader til at opplysningene skal gis skriftlig. Banklovkommisjonens forslag støttes imidlertid også av flere instanser.
I forhold til forbrukere foreslår departementet regler om opplysningsplikt som i det vesentlige svarer til Banklovkommisjonens utkast, se utkastet § 15 annet ledd. Departementet er imidlertid kommet til at det ikke bør gjelde noen absolutt plikt til skriftlig forhåndsinformasjon overfor næringslivskunder, og legger vekt på at mange næringsdrivende ikke vil ha behov for så mange og så detaljerte opplysninger på forhånd som det lovutkastet innebærer. Skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 15 annet ledd skal imidlertid være tilgjengelig for alle kunder. I tillegg skal de aktuelle opplysningene også inngå som en del av avtalen.
Komiteen mener det er viktig å sikre at kunden har mulighet til å ha full oversikt over betingelsene før en kontoavtale inngås. Komiteen støtter derfor et todelt system med skriftlig forhåndsinformasjon fra finansinstitusjonen om alle forhold rundt avtalen før den inngås skriftlig, og der den samme informasjonen dessuten framkommer i selve avtalen.
Komiteen har merket seg innvendingene om at dette systemet kan bli tungvint i næringslivssammenheng, og slutter seg til at disse reglene kan fravikes der. Det er imidlertid viktig at den samme informasjonen må foreligge skriftlig og er lett og raskt tilgjengelig før avtaleinngåelsen også for næringslivskunder.
De fleste finansinstitusjoner tilbyr mer omfattende og sammensatte betalingstjenester enn utføring av enkeltstående betalingsoppdrag. Det kan sondres mellom avtaler om faste betalingsoppdrag og avtaler om direkte debitering. En avtale om faste betalingsoppdrag går ut på at institusjonen skal betale en eller flere regninger for kontohaveren. En ordning med direkte debitering gir betalingsmottakeren (kreditor) muligheten til å belaste betalerens (debitors) konto ved forfall. I dag tilbyr bankene i første rekke to former for direkte debitering: autogiro og avtalegiro. Banklovkommisjonen foreslår en lovregulering av både faste betalingsoppdrag og direkte debitering (også kalt avtale om belastningsfullmakt).
Det foreslås at kontohaveren skal gi sin institusjon skriftlig melding om de belastningsfullmakter han eller hun utsteder. Institusjonen pålegges å kontrollere at de krav som kommer fra betalingsmottakeren er i samsvar med fullmakten.
Banklovkommisjonen foreslår også regler om hva en belastningsfullmakt skal inneholde. Disse reglene skal gjelde tilsvarende også for faste betalingsoppdrag. Fullmakten skal bl.a. inneholde nærmere bestemte opplysninger om identifikasjon, varighet, beløpsgrense og betalingstidspunkt. Belastningsfullmakten kan endres eller tilbakekalles ved melding til institusjonen. Det samme gjelder ved faste betalingsoppdrag.
Et flertall foreslår at institusjonen skal varsle kontohaveren senest syv virkedager før kontoen belastes, både ved belastningsfullmakt og faste oppdrag. Et mindretall mener at institusjonen ikke bør ha noen lovpålagt varslingsplikt.
Banklovkommisjonen foreslår at reglene om faste betalingsoppdrag skal være fravikelige både i forbruker- og næringsforhold. Reglene om belastningsfullmakter er derimot foreslått å være ufravikelige i forbrukerforhold.
Høringsinstansene er delt i sitt syn på Banklovkommisjonens forslag. Grovt sagt støtter forbrukersiden forslaget, mens finansnæringen og enkelte representanter for betalingsmottakersiden har kritiske merknader, jf. proposisjonen s. 31 og 32.
Departementet mener det er viktig at det innføres lovregler om faste betalingsoppdrag og direkte debitering. Lovreglene bør utformes slik at de blir enkle å praktisere og samtidig gir rom for utvikling av nye rasjonelle betalingstjenester. Forslaget er noe endret i forhold til kommisjonens, jf. § 26, og departementet går inn for felles regler for faste betalingsoppdrag og direkte debiteringer.
Det vises til at flere høringsinstanser har merknader til Banklovkommisjonens forslag om at fullmaktsavtalen skal angi betalingsmottakerens navn, adresse og kontonummer. Etter departementets syn er det vesentlige i denne sammenheng at fullmakten på en entydig måte identifiserer betalingsmottakeren, jf. utkastet § 26 fjerde ledd.
Under høringen er det også kommet innvendinger mot at belastningsfullmakten skal angi betalingstidspunktet og betalingsoppdragets varighet. Etter departementets mening kan forslaget om at betalingstidspunktet skal angis utgå hvis beløpsgrensen knyttes til en trekkperiode. Etter departementets mening er det heller ikke nødvendig å lovfeste et krav om at varigheten skal angis. Departementet legger vekt på at de fleste fullmakter trolig vil løpe på ubestemt tid.
Når det gjelder flertallets forslag om varslingsplikt, følger departementet opp forslaget om at varslingsfristen settes til syv dager, men mener det også i forbrukerforhold bør være adgang til å avtale unntak fra varslingsplikten. Departementet mener at ansvaret for å gi varsel primært må ligge på institusjonen, men at det ikke er noe i veien for at varslingen faktisk utføres av betalingsmottakeren.
Komiteen viser til at det har vokst fram ulike former for betalingsoppdrag den siste tiden, så som autogiro og avtalegiro. Mange forbrukere ser på dette som prisverdige måter å forenkle rutinene ved betaling av regningene sine på.
Komiteen vil imidlertid peke på at det i slike forhold er svært viktig å sikre at betaleren fortsatt lettvint kan ha full oversikt over hvilke utbetalinger som skjer til hvem, hvor store de er, og når de skjer. Det er viktig å sikre at kontohaveren har full kontroll over hvilke fullmakter som er registrert på kontoen, og inneholdet i disse. Komiteen mener det er riktig å pålegge finansinstitusjonene å kontrollere at betalingskravene er i tråd med fullmaktene, og at svikt i denne kontrollen kan medføre erstatningsansvar. Det må ikke være betaleren som belastes dersom fullmaktene overskrides eller det forekommer annen svikt i betalingssystemet.
Komiteen er enig i at det i næringsforhold kan være praktisk å ha adgang til å avtale avvik fra lovreglene til fordel for et opplegg kunden anser som mer hensiktsmessig for seg.
For forbrukerforhold mener komiteen at disse reglene må være absolutte, men slutter seg til unntaket for varslingsregelen. Denne må kunne fravikes etter kundens ønske, dersom kunden har skriftlig klart gitt uttrykk for det i avtalen. Det kan tenkes oppdrag som er av en slik karakter at kunden anser det som byråkratisk istedenfor opplysende å få slike varsel.
Dagens praksis for renteberegning innebærer at et beløp som overføres fra en konto til en annen - f.eks. gjennom girosystemet - i en viss periode ikke er rentebærende hverken for betaleren eller betalingsmottakeren. Denne perioden går under betegnelsen float-periode, og den kostnadsbesparelse som betalingsformidleren oppnår ved ikke å betale renter, kalles ofte float-inntekt.
Det er i dag institusjonene selv som fastsetter regler for renteberegning i forbindelse med innskudd, uttak og betalingsoverføring (valuteringsregler). Antall float-dager for blankettbaserte gireringer anslås til 2-4 dager, mens den for elektroniske gireringer anslås til gjennomsnittlig 1 dag.
Banklovkommisjonen foreslår en lovregulering av institusjonenes renteberegningspraksis som begrenser deres adgang til å beregne float-inntekter. Flertallets og mindretallets forslag har samme lovtekniske oppbygging og er også på flere punkter helt sammenfallende. Mindretallet ønsker imidlertid ikke å begrense adgangen til å beregne float-inntekt i samme grad som flertallet.
De reglene som Banklovkommisjonens flertall foreslår bygger på et hovedprinsipp om et float-fritt betalingssystem. Kommisjonens mindretall foreslår en noe mindre stram regulering når det gjelder adgangen til å beregne float-inntekter ved overføringer mellom kontoer og ved kontantinnskudd. For kontantuttak er det ingen dissens i kommisjonen. I proposisjonen s. 35 gjøres nærmere rede for de ulike forslagene mht. når renter skal godskrives kontohaver.
Flertallets forslag får bred støtte av høringsinstansene. Enkelte ønsker å begrense adgangen til å oppebære float-inntekter ytterligere i forhold til flertallets forslag. Høringsinstanser fra finansnæringen, støtter imidlertid mindretallets forslag.
Som Banklovkommisjonens flertall mener departementet det er ønskelig at betalingssystemene i det vesentlige er float-frie. Float må anses som en uheldig måte å prise tjenestene på.
Departementet kan, som Banklovkommisjonens flertall, ikke se at forslaget i særlig grad kan svekke norske institusjoners konkurranseevne i forhold til utenlandske institusjoner som opererer i Norge. Utenlandske institusjoner vil i utgangspunktet være underlagt norske kontraktsrettslige regler for sin virksomhet i Norge. De foreslåtte reglene vil imidlertid ikke bli gjort gjeldende for grenseoverskridende betalingsoverføringer.
Unntakene som foreslås fra utgangspunktet om et float-fritt system er begrunnet ut fra de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til kontanthåndtering. Departementet har etter dette utformet et forslag til renteberegning ved godskriving/belastning av konto som i det vesentlige samsvarer med flertallets forslag, se utkastet § 27.
Komiteen har som utgangspunkt at vi skal ha et betalingssystem uten såkalte float-inntekter. På dette området har finansinstitusjonene tatt seg til rette og fått en inntektskilde det ikke er noen saklig grunn til å opprettholde. Komiteen ser på det som prinsipielt galt at finansinstitusjonene på denne måten tar renteinntekter som bør komme kundene til gode. Siden det er finansinstitusjonene selv som fastsetter reglene for renteberegning ved innskudd, uttak og betalingsoverføringer, og kunden som regel ikke har informasjon om ulike bankers praksis, blir det en tilfeldig ulikhet for kundene. Komiteen har merket seg opplysningen om at det ikke er tekniske forhold som skulle tilsi at float skulle opprettholdes ved betalingsoppdrag. Komiteen har også merket seg innvendingen om at et slikt system kan undergrave effektiviteten, siden float-inntektene øker dersom betalingsoppdraget forsinkes. Komiteen mener dette er en form for prising av tjenester som er uønsket, siden den ikke er knyttet til kostnadene ved tjenesten, og den vanskelig kan kontrolleres av kunden.
Komiteen slutter seg etter dette til departementets forslag, som i det vesentlige samsvarer med flertallet i kommisjonens forslag.
Komiteen er enig i at det er all grunn til å gjøre reglene mot float-inntekter gjeldende også for filialer av utenlandske banker, men ser at det vil bli vanskelig å la disse reglene gjelde for grenseoverskridende betalingsoverføringer. Komiteen slutter seg også til at disse reglene er av en slik karakter at de bør være ufravikelige også utenfor forbrukerforhold. Adgangen til float-inntekter er uønsket også fra et samfunnsmessig synspunkt.
Motregning er en oppgjørs- og dekningsmåte av stor betydning i kravsforhold. Den går ut på at to krav avregnes mot hverandre og faller bort i den utstrekning de dekker hverandre. Motregningsretten er praktisk og gir kreditor sikkerhet for å få dekket sitt krav selv om debitor ikke kan betale. Motregning innebærer også at søksmålsbyrden skyves over på kunden.
Finansinstitusjoner vil oftere enn andre kreditorer være i kreditor- og debitorposisjon samtidig og dermed kunne nyttiggjøre seg en eventuell motregningsrett. I juridisk teori har det vært betydelig skepsis overfor bankenes motregningsrett.
Flertallet i kommisjonen foreslår et alminnelig forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet enn krav som springer ut av kontoavtalen. Motregningsforbudet skal være ufravikelig også utenfor forbrukerforhold. Et mer begrenset forbud foreslås ved konkurs og gjeldsforhandling.
Mindretallet foreslår at motregningsforbudet bare skal omfatte typiske betalingsformidlingskontoer (lønnskontoer, brukskontoer og driftskontoer), og videre at det skal være begrenset til forbrukerforhold. Subsidiært foreslås det at motregningsforbudet skal være fravikelig i næringsforhold.
En samlet kommisjon foreslår et absolutt motregningsforbud ved betalingsformidling. Flertallet foreslår at forbudet også skal være ufravikelig utenfor forbrukerforhold.
Høringsinstansenes merknader knytter seg først og fremst til reglene om motregning i innskuddskontoer. Flere instanser støtter flertallets forslag og mener det er positivt at bankenes motregningsrett begrenses. Bank- og finansnæringen støtter i stor grad mindretallets forslag.
Som kommisjonens flertall mener departementet at det i utgangspunktet bør gjelde et alminnelig forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet enn krav som springer ut av kontoavtalen, jf. utkastet § 29. En generell motregningsadgang for finansinstitusjoner vil rent faktisk innebære at disse stilles i en særstilling i forhold til de øvrige kreditorer. Generelt er det ikke grunn til å gi dem en slik særstilling. Departementet er likevel kommet til at forbudet utenfor forbrukerforhold bør kunne fravikes ved avtale. En ufravikelig motregningsregel ville være til hinder for videreføring av ordninger som til dels har fått stor utbredelse i praksis, og som fyller viktige funksjoner.
I motsetning til Banklovkommisjonen mener departementet videre at et generelt motregningsforbud må gjelde også ved konkurs og gjeldsforhandling, og foreslår ikke noen særregel for konkurstilfellene.
Bankforeningen og Sparebankforeningen har tatt opp spørsmålet om motregning der motkravet er oppstått som følge av straffbare eller grovt klanderverdige forhold fra kundens side. Departementet foreslår en generell motregningsadgang for krav som er oppstått som følge av straffbart forhold.
Komiteen slutter seg til at det er svært betenkelig at finansinstitusjoner skal ha en utstrakt motregningsrett, siden de står i en særstilling ved at de ofte er i både en kreditor- og debitorsituasjon i forhold til kunden. Komiteen støtter derfor forslaget om et forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet krav enn det som springer ut av kontoavtalen, og et absolutt forbud mot motregning ved betalingsformidling.
Komiteen mener at det i utgangspunktet heller ikke skulle være grunn til å gi finansinstitusjoner motregningsrett innenfor næringslivsforhold. Komiteen har imidlertid merket seg innvendingene om at det i næringslivsforhold har utviklet seg formålstjenlige ordninger med et element av motregningsrett i seg. Komiteen støtter derfor at det er adgang til å avtale motregningsrett innenfor næringslivsforhold, men ikke så lenge det gjelder betalingsformidling.
Komiteen er også enig i at det ikke bør være noen særregler ved konkurstilfeller. Komiteen ser det videre som rimelig at det skal være en motregningsrett for krav som er oppstått som følge av straffbare forhold.
Der en tredjeperson har misbrukt kontoen oppstår spørsmålet om institusjonen eller kontohaveren bør bære tapet, eventuelt bør ha belastningen med å kreve misbrukeren for beløpet. I dag er dette problemet i det vesentlige ikke lovregulert. Den eksisterende reguleringen i kredittkjøpsloven får bare anvendelse på visse typer av betalingskort. Etter kredittkjøpsloven § 13 er korthaverens objektive ansvar begrenset oppad til 500 kroner. Et mer vidtgående ansvar for korthaveren inntrer bl.a. der han eller hun har utvist grov uaktsomhet eller forsett, og der korthaveren ikke har meldt fra om at kortet er tapt så snart han fikk kunnskap om dette, eller innen rimelig tid etter tapet.
I mønsteravtalen mellom bank og kontoholder om bruk av elektroniske uttaks- og betalingskort er risikofordelingen omtrent som etter kredittkjøpsloven § 13. For betalingskort utstedt av forretnings- og sparebankene er det i tillegg lagt inn et tak i form av normalansvar i størrelsesorden 5 000-10 000 kroner. Ytterligere ansvar kan bare ilegges ved dom eller etter behandling i Bankklagenemnda.
Banklovkommisjonens forslag til regler om ansvarsfordelingen mellom kontohaveren og institusjonen der en innskuddskonto er misbrukt av en tredjeperson bygger i stor grad på reglene i kredittkjøpsloven og i de eksisterende standardavtalene.
Kontohaverens ansvar er betinget av at den som har foretatt misbruket har legitimert seg, og at belastningen har vært mulig som følge av forsett eller grov uaktsomhet fra kontohaveren. Utgangspunktet er da at han må bære hele tapet. Det er imidlertid foreslått enkelte unntak som begrenser kontohaverens ansvar også i disse tilfellene, bl.a. til disponibelt beløp på kontoen på belastningstidspunktet. Der kontohaveren har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen, svarer han for alle tap uansett om misbrukeren har legitimert seg i samsvar med kontoavtalen eller ikke.
Betalingskort innebærer en særlig risiko for urettmessige belastninger. Banklovkommisjonens forslag til særregler om misbruk av slike kort innebærer for det første at kunden skal ha et objektivt ansvar på inntil 500 kroner, forutsatt at kortets kode er benyttet ved misbruket. Utover dette skal kunden bare være ansvarlig dersom han eller hun har utvist grov uaktsomhet, eller korthaveren har unnlatt å underrette institusjonen snarest mulig etter å ha fått/burde fått kjennskap til at kortet er kommet bort. Selv om disse vilkårene er oppfylt, skal det maksimale ansvaret være 8 000 kroner. Ansvarsbegrensningene gjelder ikke dersom kontohaveren eller noen kortet er overlatt til forsettlig har muliggjort bruken av kortet, eller har utvist eller medvirket til svik mot institusjonen.
Det er videre foreslått en regel om lemping av konto- eller korthaverens ansvar.
Institusjonen skal i utgangspunktet tilbakeføre beløpet og erstatte rentetapet dersom kontohaveren ikke skriftlig erkjenner å ha ansvaret. For å slippe tilbakeføring må institusjonen enten anlegge søksmål eller bringe saken inn for en nemnd innen tre uker etter at de mottok skriftlig innsigelse fra kontohaveren. Etter dagens regler er det kontohaver som har søksmålsbyrden.
De fleste høringsinstansene støtter hovedprinsippene i Banklovkommisjonens forslag. Flere høringsinstanser har likevel merknader til enkelte av forslagene, der forbrukerinstansene foreslår enkelte justeringer til fordel for kontohaver, mens finansinstitusjonene foreslår justeringer i motsatt retning, jf. proposisjonen side 42 og 43.
Departementet slutter seg til at kontohaveren i utgangspunktet bare skal bære tapet der denne har utvist grov uaktsomhet eller forsett, jf. § 35. Departementet slutter seg også til forslaget om at ansvaret ved grov uaktsomhet skal være begrenset til innestående på innskuddskontoen og til tap som oppstår før institusjonen får melding om tap av betalingskort m.v.
Banklovkommisjonen har trukket et hovedskille mellom betalingskort og andre betalingsinstrumenter, og regulert disse gruppene på forskjellig måte. Departementet har valgt å holde fast ved denne inndelingen, men har også fulgt opp forslaget om en forskriftshjemmel som gjør det mulig å gjøre reglene for betalingskort gjeldende for andre typer betalingsinstrumenter.
Departementet har også i det vesentlige fulgt opp Banklovkommisjonens forslag til regulering av ansvaret ved misbruk av betalingskort, men mener egenandelen bør settes til 800 kroner. Departementet mener dessuten det bør presiseres at maksimumsgrensen på 8 000 kroner heller ikke gjelder der korthaveren får kjennskap til at kortet faktisk er misbrukt og likevel ikke underretter institusjonen.
Banklovkommisjonen har videre foreslått en ordning som innebærer at prosessbyrden legges på institusjonen. Departementet slutter seg til forslaget, jf. § 37. Banklovkommisjonen har vurdert bestemmelsene i den danske betalingskortloven, som bl.a. innebærer at kortutstederen har bevisbyrden for de faktiske forhold omkring et misbruk. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det vil være å gå for langt å innføre en særskilt bevisbyrderegel på dette området.
Banklovkommisjonen legger opp til at institusjonen skal ha en frist på tre uker til å anlegge sak. Departementet er enig i det som er påpekt under høringen om at en slik frist kan være for kort, og foreslår at fristen settes til fire uker.
Komiteen viser til at vi i dag har noen reguleringer på dette området gjennom kredittkjøpsloven, og at det eksisterer standardavtaler på området. Komiteen vil understreke at med dagens elektroniske tjenester og mange muligheter til tilgang på en konto, er det viktig at kunden kan være trygg på at pengene ikke blir misbrukt så lenge man selv ikke er grovt uaktsom. Komiteen ser det som rimelig at kontohaveren ikke skal belastes et misbruk så lenge kontohaveren ikke har opptrådt med forsett eller grov uaktsomhet. Selv om kontohaveren har opptrådt klanderverdig, mener komiteen at det likevel ikke vil være rimelig å belaste vedkommende med mer enn det disponible beløpet på kontoen, og komiteen støtter også det foreslåtte maksimumsbeløpet på kr 8 000 ved misbruk av betalingskort.
Komiteen ser det også som rimelig at disse reglene kan fravikes begge veier - ved medvirkning til misbruket fra kontohaver eller ved manglende aktsomhet fra finansinstitusjonens side.
Komiteen støtter forslaget om at prosessbyrden legges på institusjonen ved at det er denne, og ikke kontohaveren som må gå til eventuelt søksmål. Det er naturlig at det er den sterkeste parten som bærer prosessbyrden.
Kontohaveren får dermed raskt tilbakeført sitt tapte beløp. Komiteen understreker at selv om det ikke legges en særskilt bevisbyrderegel på kortutsteder ved et eventuelt søksmål, må det være klare holdepunkter før det kan slås fast at kontohaveren har opptrådt grovt uaktsomt. Når det gjelder misbruk hvor PIN-koden er brukt, støtter komiteen det syn at det ikke er tilstrekkelig at det er uklart hvordan misbrukeren har fått tak i koden.
Komiteen støtter for øvrig også departementets forslag.
Generelle lovregler som berører spørsmål knyttet til betalingsmåte og betalingstidspunkt finnes i dag i gjeldsbrevloven og sentralbankloven. Sentralbankloven § 14 fastslår at norske sedler og mynter er tvunget betalingsmiddel i Norge. Hovedregelen etter gjeldsbrevloven § 3 er at betaling skal skje hos mottakeren. Det er også flere lover som uttrykkelig gir betaleren rett til å betale ved godskriving av konto.
Selve betalingen er skjedd når beløpet er kommet frem til betalingsmottakeren. I juridisk teori har det vært antatt at ved overføring til konto må betalingen anses for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto. Overføres beløpet gjennom bruk av utbetalingsanvisning eller sjekk, er det tilstrekkelig at kreditor har mottatt anvisningen eller sjekken.
Banklovkommisjonens forslag til regler om forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer skiller seg systematisk fra de øvrige bestemmelser i utkastet, som i første rekke gjelder forholdet mellom kunde og institusjon. Reglene om betalingstidspunktet er foreslått ufravikelige i forbrukerforhold, mens reglene om oppgjørsmåten kan fravikes ved avtale.
Betaleren skal etter forslaget i tråd med dagens praksis, ha rett til å overføre beløpet til mottakerens konto, om ikke en annen oppgjørsform er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling i kontanter. Mottakeren skal kunne gi nærmere anvisninger om betalingsmåten dersom dette ikke medfører «merutgift eller vesentlig ulempe» for betaleren. Om ikke annet er avtalt, skal mottakeren etter forslaget ha plikt til å motta oppgjør med kontant betaling innenfor forretningstiden for ytelser som mottas på stedet.
Ved overføring til mottakerens konto vil betalingen ha skjedd med frigjørende virkning når mottakerens institusjon er blitt forpliktet overfor mottakeren for beløpet (normalt ved kreditering av mottakers konto).
Banklovkommisjonen foreslår imidlertid vesentlige unntak fra utgangspunktet. I de tilfellene mottakeren har bedt om betaling på en bestemt måte, vil betalingen ha skjedd når betalerens oppdrag er mottatt av institusjonen. Den foreslåtte særregelen fremstår som den praktiske hovedregelen. Banklovkommisjonen foreslår videre en regel om avbrudd av betalingsfristen i visse tilfeller.
Bankforeningen er kritisk til at en lov om finansavtaler inneholder regulering som gjelder forholdet mellom betaler og betalingsmottaker. Enkelte høringsinstanser støtter kommisjonens forslag til regler om hhv. oppgjørsmåten og om betalingstidspunkt og fristavbrudd, men flere av høringsinstansene har merknader til ett eller flere av elementene i forslagene, jf. s. 46-48 i proposisjonen.
Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at en lov om finansavtaler og finansoppdrag også bør inneholde enkelte regler som regulerer forholdet mellom betaler og betalingsmottaker.
Når det gjelder oppgjørsmåten slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at betaleren når ikke annet er avtalt, skal kunne velge å foreta betaling til mottakerens konto, jf. utkastet § 38. Som påpekt av enkelte høringsinstanser, bør kriteriet for at betalingsmottakeren skal være avskåret fra å be om en bestemt betalingsmåte, være om dette medfører «vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren». Det bør ikke være nok til at mottakeren kan motsette seg en bestemt betalingsmåte, at denne medfører en viss utgift for betaleren. Departementet er dessuten kommet til at en forbruker også bør ha en generell rett til å betale med kontante midler hos mottakeren, selv om man ikke kan si at en annen oppgjørsmåte vil medføre vesentlig merutgift eller vesentlig ulempe for ham eller henne.
Betaling ved overføring til mottakerens konto skulle etter forslaget som hovedregel anses for å ha skjedd når mottakerens institusjon «er blitt forpliktet overfor» betalingsmottakeren. Flere av høringsinstansene har gitt uttrykk for at betalingen i stedet bør anses skjedd når mottakerens institusjon har fått midlene til disposisjon. På denne måten blir regelen klarere, og dessuten bygger direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene på et slikt skille. Departementet har etter dette valgt å formulere skjæringstidspunktet som tidspunktet «når beløpet er godskrevet mottakerens institusjon». Der partene benytter den samme institusjonen, må det kreves at mottakeren har fått beløpet til rådighet på sin konto.
Banklovkommisjonen foreslår vesentlige unntak fra hovedregelen om betalingstidspunkt. Etter departementets syn bør det ikke gjøres unntak fra hovedregelen. Hvis betaleren er forbruker bør det likevel gjelde en regel om at fastsatt betalingsfrist anses avbrutt når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon. Regelen kan fravikes ved avtale.
Departementet bemerker generelt at den videre tekniske utviklingen innenfor betalingsformidling kan gi grunn til en ny vurdering av de foreslåtte reglene på et senere tidspunkt.
Komiteen slutter seg til at regler som regulerer forholdet mellom betaler og mottaker tas inn i finansavtaleloven, selv om de øvrige reglene dreier seg om forholdet mellom finansinstitusjonen og brukerne av disse.
Komiteen mener det er viktig å holde fast på prinsippet om full adgang til å gjøre opp for seg kontant, og slutter seg til forslaget på dette punktet. Komiteen slutter seg for øvrig også til forslagene, og peker på at de i stor grad er i samsvar med praksis og øvrig lovgivning og direktiv på området.