5. Endringer i dekningsloven
- 5.1 Avslag på falt arv
- 5.2 Uoppfylte kontrakters stilling under gjeldsforhandling
- 5.3 Arbeidsavtalers stilling ved konkurs
- 5.4 Fortrinnsrettsberettigede fordringer
- 5.5 Omstøtelse av avtalevederlag mellom nærstående
- 5.6 Øvrige forslag som departementet ikke følger opp
Etter gjeldende rett kan en arving som går konkurs fritt gi avkall på fremtidig arv. En konkursskyldner kan imidlertid ikke avslå arv som faller i den tid konkursbehandlingen pågår. Arven tilfaller dermed kreditorene.
Utvalget foreslår at dekningsloven endres slik at konkursskyldneren gis rett til å avslå falt arv også under konkursbehandlingen.
I høringsrunden har Den norske Dommerforening under tvil støttet forslaget.
Departementet følger opp forslaget i dekningsloven §§ 2-12 og 5-3.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Det følger av dekningsloven § 1-6 annet ledd at reglene om uoppfylte kontrakters stilling i dekningsloven kapittel 7 skal gjelde tilsvarende ved gjeldsforhandling dersom ikke annet er bestemt.
Utvalget foreslår at reglene om uoppfylte kontrakters stilling ved gjeldsforhandling innarbeides direkte i dekningsloven kapittel 7. I tillegg foreslår utvalget også visse realitetsendringer. Hovedtrekkene i utvalgets forslag kan skisseres slik: Skyldnerens avtaler skal i utgangspunktet løpe videre også etter åpning av gjeldsforhandling. Det er ikke nødvendig med noen særskilt inntreden eller samtykke fra gjeldsnemndas side, og selve åpningen av gjeldsforhandlingen skal vanligvis ikke kunne påberopes som grunnlag for heving av en avtale. Utvalget foreslår at skyldneren skal stå fritt til å velge hvilke avtaler som skal omfattes av gjeldsordningen, men at en avtale bare vil være omfattet dersom medkontrahenten meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning. Ingen høringsinstanser går imot forslaget.
Departementet slutter seg i det vesentligste til endringene.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Arbeidsavtalers stilling i konkurs har hittil ikke vært lovregulert. I mandatet ble utvalget bedt om å foreslå en regulering av konkursens virkning på skyldnerens arbeidsavtaler.
Utvalget foreslår at konkursboet uten særskilt vedtakelse trer inn i arbeidsavtale med den som er ansatt i skyldnerens ervervsvirksomhet. Senest tre uker etter konkursåpningen skal boet likevel skriftlig kunne erklære at det ikke trer inn i arbeidsavtalen. Erklæringen skal også opplyse om arbeidstakerens rettigheter og plikter i forbindelse med konkursen. Arbeidstakeren plikter å arbeide for boet i treukersperioden mens boet tar stilling til om det skal tre inn i arbeidsavtalen.
Hvis boet trer inn, blir det etter utvalgets forslag berettiget og forpliktet etter avtalen, og lønnskrav dekkes som massefordringer. Begge parter får en særlig adgang til å si opp avtalen med én måneds varsel. Hvis boet ikke trer inn i arbeidsavtalen, anses den ansatte å ha mottatt oppsigelse på konkursåpningstidspunktet. Utvalget foreslår at arbeidstakeren skal ha rett til å ta annet arbeid i oppsigelsestiden. Videre skal arbeidstakeren fortsatt kunne kreve sin lønn som dividendefordring, men inntekt fra annet arbeid skal da gå til fradrag. Det foreslås dessuten at den som ikke har fått annet arbeid, må melde seg arbeidsledig og erklære seg villig til å ta tilvist arbeid for å kunne kreve dividende. Den ansatte skal også ha plikt til å utføre arbeid for konkursboet i oppsigelsestiden, dersom vedkommende ikke har fått annet arbeid. For øvrig skal vederlag for arbeid som er utført før boet har tatt stilling til om det skal tre inn, dekkes som massefordring. Det samme gjelder vederlag for arbeid som utføres etter at erklæringen om at boet ikke trer inn, er mottatt.
Få høringsinstanser har realitetsmerknader til forslaget. Av de som uttaler seg, er ingen imot at det gis en positiv bestemmelse om arbeidsavtalers stilling ved konkurs. Landsorganisasjonen i Norge (LO) stiller seg mer generelt kritisk til det nærmere innholdet i forslaget. Etter LOs syn er ikke arbeidsrettslige hensyn tilstrekkelig reflektert i forslaget, og LO motsetter seg at de alminnelige regler om oppsigelse ikke skal gjelde ved konkurs. LO mener videre at det bør utformes en regel som medfører at boet blir bundet av tariffavtalen, subsidiært at reglene i arbeidsmiljøloven kapittel XII A om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse m.v. blir innpasset i forslaget. Direktoratet for arbeidstilsynet har også innsigelser til reguleringen av oppsigelsesspørsmålet.
Departementet foreslår en spesialbestemmelse i dekningsloven § 7-11 om arbeidsavtalers stilling i konkurs som i hovedtrekk samsvarer med utvalgets forslag. På enkelte punkter har departementet likevel valgt en annen løsning enn utvalget.
Departementet er enig med LO i at det ikke kan være en stor belastning for boet å sende ut en standard oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 57 så snart det har bestemt seg for ikke å tre inn i arbeidsavtalen, og foreslår at boet i disse tilfellene pålegges å sende en oppsigelse etter arbeidsmiljølovens regler.
Utvalgets forslag om å la oppsigelsesfristen løpe allerede fra konkursåpningstidspunktet, gir et lett håndterlig skjæringstidspunkt. Etter departementets syn bør imidlertid arbeidsmiljølovens alminnelige regler gjelde også på dette punktet, slik at fristen normalt regnes fra første månedsskifte etter at oppsigelsen fant sted.
Departementet finner i denne omgang ikke grunn til å gå nærmere inn på LOs forslag om at boet automatisk skal tre inn i eventuelle tariffavtaler. Spørsmålet bør ses i sammenheng med spørsmål Arbeidsrettsrådet nå utreder nærmere.
Komiteen er tilfreds med at arbeidsavtales stilling ved konkurs nå blir lovregulert. Komiteen er enig i at boet pålegges å sende ut en oppsigelse etter arbeidsmiljølovens regler hvis det bestemmer seg for ikke å tre inn i arbeidsavtalen.
Komiteen mener at skjæringstidspunktet for når oppsigelsesfristen begynner å løpe må være fra da oppsigelsen finner sted, og ikke fra konkursåpningen. Det vil bli mest i samsvar med praksis ellers. Komiteen slutter seg til at arbeidsmiljølovens alminnelige regler må gjelde på dette punktet slik at fristen normalt regnes fra første månedsskifte etter at oppsigelsen fant sted, og ikke knyttes til konkursåpningstidspunktet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker videre på at det er viktig at de ansatte blir vernet, og i minst mulig grad skadelidende ved en konkurs. Det er naturlig at arbeidstakerne ikke blir dårligere stilt ved en konkurs enn ved annen virksomhetsoverdragelse. Disse medlemmer viser til LOs høringsuttalelse, hvor det blant annet blir pekt på at en tariffavtale ofte er en del av arbeidstakernes personlige arbeidsavtale. Disse medlemmer ser at det kan være hensiktsmessig og praktisk å pålegge konkursboet å videreføre tariffavtaler, siden boet trer inn i arbeidsavtalene. I den forbindelsen viser disse medlemmer til arbeidsmiljølovens kapittel 12 a om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse m.v., og ser det også som en mulighet at disse reglene også gjøres gjeldende for konkurser.
Disse medlemmer ber Regjeringen om raskt å følge opp disse probemstillingene.
De fortrinnsberettigede fordringene er i dag delt inn i to klasser. Lønns- og bidragskrav er klassifisert som fortrinnsberettigede fordringer av første klasse, jf. dekningsloven § 9-3. Etter dekningsloven § 9-4 regnes visse typer skatte- og avgiftskrav som fortrinnsberettigede fordringer av annen klasse. Ordningen med fortrinnsrett for visse fordringer har flere ganger vært tatt opp til diskusjon uten at forslag om å oppheve fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene har fått tilslutning.
Et samlet utvalg foreslår ingen endringer i dekningsloven § 9-3 om fortrinnsretten for lønns- og bidragskrav. Et flertall i utvalget foreslår derimot å oppheve regelen i dekningsloven § 9-4 om fortrinnsrett for skatte- og avgiftskravene. Etter flertallets syn foreligger det ikke tilstrekkelig sterke hensyn for å gi statens kreditorinteresse særlig beskyttelse. Flertallet nevner bl.a. at utviklingen internasjonalt går i retning av å avvikle fortrinnsberettigede fordringer. Utvalgets mindretall er kritisk til å avskaffe fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav, og fremhever særlig den betydning fortrinnsretten har for det offentlige.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot at fortrinnsretten for lønns- og bidragskravene beholdes. Når det gjelder utvalgsflertallets forslag om å avskaffe fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene, støttes dette av et flertall av høringsinstanser, bl.a. Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og NHO.
Andre, bl.a. Finansdepartementet og Skattedirektoratet, er negative til forslaget. Man viser blant annet til at det offentlige som skattekreditor ikke står fritt til å velge sine skyldnere, og at man heller ikke har muligheter for å sikre sine krav med pant eller annen sikkerhet. Finansdepartementet mener for øvrig at utvalget ikke har klarlagt tilstrekkelig hvilke økonomiske følger det vil ha for staten å avskaffe fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav.
Departementet er enig med utvalget i at fortrinnsretten for lønns- og bidragskrav bør opprettholdes uendret, jf. dekningsloven § 9-3.
I motsetning til utvalgets flertall og et flertall av høringsinstansene er departementet kommet til at også fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav bør opprettholdes uendret. Avgjørende for dette standpunktet er i hovedsak at en opphevelse av dekningsloven § 9-4 synes å bli for kostbar for det offentlige som skatteinnkrever. Opplysninger innhentet fra Oslo skifterett indikerer at skattekreditor årlig får utbetalt flere titalls millioner kroner i prioritert dividende klasse II. Departementet legger til grunn at det offentlige ville ha mottatt et betydelig mindre beløp dersom skatte- og avgiftskravene bare hadde vært regnet som alminnelige dividendefordringer.
Komiteen støtter departementets forslag om å opprettholde fortrinnsretten for lønns- og bidragskrav.
Komiteen støtter også departementets syn på at fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav bør opprettholdes.
Næringslovutvalget har foreslått en tilføyelse i dekningsloven § 5-4 som åpner for omstøtelse av utbetalinger etter kjøps-, leie- og tjenesteavtaler mellom nærstående. Omstøtelse skal etter forslaget kunne skje dersom vederlaget klart overstiger det som ville vært avtalt mellom uavhengige avtaleparter. Forslaget har vært forelagt Konkursrådet som har gitt det sin tilslutning.
Justisdepartementet slutter seg til forslaget. Departementet har tro på at forslaget kan bidra til å legge hindringer i veien for spekulasjon i konkursinstituttet.
Komiteen slutter seg til departementets forslag.
Utvalget foreslår at det innføres som et generelt vilkår for omstøtelse at konkursboet har lidt et tap gjennom disposisjonen som ønskes omstøtt. Utvalget hevder at det er tvilsomt om et slikt tapsvilkår i dag kan oppstilles på ulovfestet grunnlag, og finner det urimelig at en disposisjon skal kunne omstøtes når denne ikke har påført boet et tap.
Bare noen få høringsinstanser har kommentert utvalgets forslag.
Departementet er kommet til at forslaget ikke bør følges opp. En vesentlig innvending mot forslaget er etter departementets syn at et slikt vilkår kan virke prosesskapende.
Det følger av dekningsloven § 5-5 at pantsettelse og overdragelse i sikringsøyemed av enkle pengekrav skal anses som betaling i § 5-5s forstand. Slike disposisjoner kan dermed ikke omstøtes som pant for eldre gjeld etter dekningsloven § 5-7.
Utvalget foreslår at særregelen i § 5-5 oppheves, og mener at slike overdragelser bør følge samme regler som alle andre pantsettelser.
Blant høringsinstansene har bare Finansieringsselskapenes Forening kommentert forslaget uttrykkelig. Foreningen virker skeptisk til forslaget. Departementet er under tvil kommet til at forslaget ikke bør følges opp, av hensyn til den tradisjonelle factoringvirksomheten. Etter departementets oppfatning synes omstøtelsesadgangen å bli meget vid hvis § 5-7 skal anvendes på sikringsoverdragelser og pantsettelser som skjer som ledd i factoringforhold.
Utvalget foreslår som ny § 5-7 a i dekningsloven en objektiv omstøtelsesregel som rammer vesentlige verdiøkninger på pantsatte eiendeler de siste tre måneder før fristdagen, med mindre verdiøkningen er forårsaket av midler som panthaveren har stilt til disposisjon.
De høringsinstanser som har uttalt seg uttrykkelig om forslaget, er alle negative. Det innvendes bl.a. at forslaget innebærer en for sterk svekkelse av panthavers stilling.
Departementet peker på at den foreslåtte bestemmelsen rammer meget vidt, og mener også det kan reises rettstekniske innvendinger mot forslaget.
Utvalget foreslår at det presiseres i dekningsloven § 5-11 at etterstående rettighetshavere ikke rykker opp på prioritet som blir ledig gjennom omstøtelse av en foranstående rettighet. Departementet mener at endringsforslaget neppe innebærer noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.
Komiteen er enig i departementets vurderinger om ikke å følge opp de nevnte forslag fra utvalget.