3. Endringer i konkurslovens første del om gjeldsforhandling
- 3.1 Behovet for endringer
- 3.2 Insuffisiens som vilkår for å åpne gjeldsforhandling
- 3.3 Bør andre enn skyldneren ha rett til å begjære gjeldsforhandling?
- 3.4 Gjeldsforhandlingers offentlighet
- 3.5 Fortsettelse av skyldnerens forretningsvirksomhet under gjeldsforhandlingen
- 3.6 Forholdet til panthaverne
- 3.7 Forhåndssamtykke ved tvangsakkord
- 3.8 Bør kravet om en viss minste dekning ved tvangsakkord endres?
- 3.9 Pantesikrede fordringer ved tvangsakkord
- 3.10 Avstemningsmøte eller skriftlig avstemning over akkordforslaget?
- 3.11 Bør erstatningsbeløp og straffebøter omfattes av en tvangsakkord?
- 3.12 Gjeldsforhandlingens lengde
Utvalget påpeker at den forventede økningen i bruk av gjeldsforhandlingsinstituttet etter lovreformen av 1984 er uteblitt. Lovens regler er fortsatt for omstendelige, noe som gjør forhandlingene tidkrevende og dyre. Den sparsomme bruken av gjeldsforhandlingsinstituttet må bl.a. også tilskrives dagens vide pantsettelsesadgang.
Noen høringsinstanser gir mer generelle synspunkter på gjeldsforhandlingsinstituttet, og lanserer dessuten enkelte forslag som rekker utover rammene for utvalgets forslag.
Departementet er enig med utvalget i at konkurslovreformen av 1984 i liten grad har bidratt til å oppfylle målsettingen om å etablere et mer tidsmessig og effektivt gjeldsforhandlingsinstitutt.
Departementet er i og for seg enig med utvalget i at en for omfattende pantsettelsesadgang kan redusere mulighetene for en vellykket gjeldsforhandling, men følger ikke opp utvalgets mest vidtrekkende forslag til begrensninger i pantsettelsesadgangen. Departementet antar for øvrig i likhet med utvalget at den beskjedne bruken av gjeldsforhandlingsinstituttet også skyldes at for mange skyldnere fortsetter driften lengre enn forsvarlig.
Konkursloven har ingen regler som forbyr skyldneren og dennes kreditorer å komme frem til en frivillig, utenrettslig gjeldsordning. Slike gjeldsordninger har alltid vært vanlige ved siden av de lovregulerte gjeldsordningene. Verken utvalget eller departementet mener det er behov for å forby eller på annen måte begrense adgangen til å inngå slike frivillige ordninger.
Komiteen har merket seg at gjeldsforhandlingsinstituttet ikke har fått den betydning man tok sikte på da reglene ble gitt i 1984. Komiteen registrerer at både pantsettelsesadgangen og det forhold at bedriftene drives lenger enn det er grunnlag for trekkes fram som årsak til at gjeldsforhandlingsreglene er blitt lite brukt. En annen årsak er at regelverket er for omstendelig. Komiteen mener det er uheldig om regelverket fremstår som en hindring for de som ønsker gjeldsforhandlinger, og er derfor positiv til at det nå foreslås forenklinger. Komiteen vil understreke viktigheten av at gjeldsforhandlingsinstituttet blir en praktisk og nyttig fremgangsmåte for bedrifter som får betalingsproblemer. Både av hensyn til den enkelte bedrift og i en større samfunnsøkonomisk sammenheng er det en klar fordel om det kan inngås frivillige avtaler dersom man på den måten kan unngå konkurser.
Det følger av konkursloven § 1 at skyldneren må være illikvid for at det skal kunne åpnes gjeldsforhandling. Skyldneren er illikvid hvis han eller hun «ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller». Utvalget foreslår at det bør åpnes adgang til å åpne gjeldsforhandling også ved insuffisiens, dvs. når gjelden er større enn eiendelene, selv om skyldneren ikke er illikvid på begjæringstidspunktet. Utvalget mener det er viktig at lovverket gir adgang til gjeldsforhandlinger fra et så tidlig tidspunkt som mulig.
Utvalgets forslag støttes av flere instanser. Andre er klart negative til utvalgets forslag og mener det er vanskelig å se noe behov for en slik regel, som de mener kan føre til ubegrunnede krav om gjeldsforhandling.
Departementet er kommet til at utvalgets forslag ikke bør følges opp. Utgangspunktet bør fortsatt være at insuffisiente, men likvide skyldnere skal gjøre opp for seg. Forslaget vil gi adgang til at det kan åpnes gjeldsforhandling i situasjoner hvor det ikke er noe reelt behov for en gjeldssanering.
Komiteen viser til at en regel om at gjeldsforhandling kan åpnes ved insuffisiens, gjør det mulig å begjære gjeldsforhandling selv om skyldneren betjener sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Vilkår for å åpne gjeldsforhandlinger er da at gjelden totalt sett er større enn eiendelene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at en slik regel vil ramme mange næringsdrivende unødvendig hardt, særlig nystartede selskaper der det er nokså vanlig at gjelden er større enn egenkapitalen, og støtter departementet i at vilkåret for å åpne gjeldsforhandlinger fortsatt skal være at skyldneren ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller (illikviditet). Selv om gjeldsforhandlinger i mange tilfeller kommer i gang for sent, er det logisk at så lenge man er likvid, skal man gjøre opp for seg på ordinær måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at loven åpner adgang til gjeldsforhandling ved insuffisiens og ikke bare ved illikviditet, slik også konkursutvalget har foreslått.
Disse medlemmer er opptatt av å forhindre at lovverket bringer virksomheter til opphør på et for tidlig tidspunkt. Et for strengt lovverk vil lett kunne føre til at nyetableringer blir avsluttet før de får bevist at de har livets rett. Ved å åpne adgang til gjeldsforhandling ved insuffisiens vil man kunne bedre muligheten for en refinansiering før situasjonen blir så kritisk at opphør av virksomheten blir vanskelig å unngå.
Disse medlemmer mener at det i risikofaser er viktig at bedriftene holder sine kreditorer orientert om situasjonen. Hvis et behov for gjeldsordning skulle oppstå, vil det bli enklere å overbevise kreditorene om at en gjeldsordning som sikrer videre drift, også er til det beste for kreditorene.
Disse medlemmer foreslår følgende endring i konkursloven § 1:
Ǥ 1 skal lyde:
En skyldner som ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, eller hvis eiendeler ikke er tilstrekkelig til å kunne gi full dekning for hans forpliktelser, kan begjære åpnet gjeldsforhandling etter reglene i loven for å forhandle med sine fordringshavere om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord.»
Det følger av konkursloven § 1 at det bare er skyldneren som kan begjære åpning av gjeldsforhandling. Utvalget mener en gjeldsforhandling hvor skyldneren ikke på forhånd har vært villig til selv å fremme begjæringen, har små sjanser for å føre frem, og foreslår ikke regler som gir andre enn skyldneren adgang til å begjære åpning av gjeldsforhandling.
Ingen av høringsinstansene uttaler seg om dette spørsmålet. Departementet slutter seg til utvalgets standpunkt.
Komiteen støtter departementets synspunkter.
Det følger av gjeldende lov § 6 at åpningen av gjeldsforhandling er unntatt fra offentlighet. En rekke personer vil likevel bli gjort kjent med at gjeldsforhandling er åpnet, bl.a. ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet og alle kjente kreditorer. I praksis har det også vært vanlig at det i massemedia opplyses om åpningen av gjeldsforhandlingen.
Utvalget foreslår ingen endringer i prinsippet om at gjeldsforhandlinger skal unntas fra offentlighet. Det påpekes at det var en viktig målsetting for reformarbeidet at de nye lovreglene om gjeldsforhandlinger blir et reelt alternativ til de helt private gjeldsforhandlinger, og at skyldnere som regel vil ha uvilje mot offentlighet rundt gjeldsforhandlingene.
Bare noen få høringsinstanser har kommentert dette spørsmålet. De instanser som er uenig med utvalget anfører bl.a. at unntaket harmonerer svært dårlig med den meroffentlighet og åpenhet som ellers tilstrebes i vårt samfunn.
Departementet peker innledningsvis på at endringen departementet foreslår i konkursloven § 2 vil innebære at det ikke lenger skal finne sted en innledende, ikke offentlig fase av gjeldsforhandlingen. Etter departementets mening kan det reises tungtveiende argumenter for at forhandlinger om frivillig gjeldsordning skal være offentlige. Departementet mener likevel at det ikke bør innføres et ubetinget påbud om offentlighet, fordi ulempene ved en offentliggjøring i enkelte tilfeller kan være betydelige.
Det foreslås i konkursloven § 6 at åpningen av forhandlingene om frivillig gjeldsordning som hovedregel skal kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet, men at skifteretten i særlige tilfeller kan bestemme at offentliggjøring skal unnlates. Rettsmøter som holdes under en slik forhandling skal også være offentlige.
Komiteen er av den oppfatning at offentlighet skal være et hovedprinsipp i vårt regelverk.
Komiteen er imidlertid klar over at offentlighet i en del tilfeller kan medføre skadevirkninger. Komiteen viser til at departementet har foreslått en regel om at frivillige gjeldsforhandlinger skal kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet. I særlig tilfeller kan skifteretten bestemme at offentlighet kan unnlates. Komiteen mener departementets forslag ivaretar både hensynet til offentlighet og til en hensiktsmessig ordning for gjeldsforhandling, og støtter derfor forslaget.
Konkursloven § 14 bestemmer at skyldneren beholder rådigheten over sin forretning og sine formuesforhold etter at det er åpnet gjeldsforhandling, men settes under gjeldsnemndas tilsyn i gjeldsforhandlingsperioden.
Utvalget foreslår ingen endringer i disse utgangspunktene, men foreslår at § 14 endres slik at skyldneren pålegges en plikt til å utarbeide driftsbudsjett og finansieringsplan i de tilfeller hvor virksomheten skal drives videre under gjeldsforhandlingen.
Flertallet av høringsinstansene støtter utvalgets forslag. Oslo skifterett foreslår at ordningen gjøres smidigere ved at driftsbudsjett og finansieringsplan bare skal fremlegges dersom gjeldsnemnda krever det.
Departementet støtter utvalgets forslag, jfr. utkastet § 14 nytt tredje ledd. Etter departementets syn vil dette gjøre det enklere å vurdere om det er mulig å nå frem til en gjeldsordning.
Komiteen støtter departementets forslag.
Det følger av gjeldende § 17 annet ledd at gjeldsnemndas samtykke er nødvendig for å gjennomføre tvangssalg over boets faste eiendommer, bruksretter til fast eiendom og driftstilbehør de første seks måneder etter at gjeldsforhandling er åpnet.
Utvalget er kommet til at dette salgsforbudet bør utvides til å gjelde alle skyldnerens eiendeler. Det foreslås også at gjeldsnemnda i den nevnte perioden må gi sitt samtykke til at det gjennomføres tvangsbruk av eiendeler som skyldneren trenger i sin næringsvirksomhet, herunder varelager. Videre skal eiendeler som skyldneren erverver etter åpningen av gjeldsforhandlingen, skal bare kunne omfattes av en pantavtale inngått før dette tidspunktet dersom gjeldsnemnda samtykker i dette.
Det følger av panteloven at en panthaver som har tatt skritt til å inndrive sin fordring, har en ubetinget rett til å nekte salg av pantsatt driftstilbehør og varelager etter at gjeldsforhandling er åpnet. Salgspantsatte eiendeler kan aldri selges uten panthavers samtykke. Utvalgets flertall mener at disse reglene kan gjøre en gjeldsforhandling svært vanskelig, særlig med tanke på fortsatt drift av skyldnerens virksomhet, og foreslår at gjeldsnemnda kan beslutte at skyldneren innenfor sin vanlige næringsvirksomhet kan selge pantsatt driftstilbehør og varelager, og eiendeler beheftet med salgspant. Skifteretten skal ha adgang til å forby salget hvis panthaverens utsikt til dekning blir vesentlig forringet. Utvalgets mindretall er imot den foreslåtte salgsretten, og mener at reglene vil innebære et sterkt inngrep i panthavernes sikkerhet.
Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg, støtter utvalgets forslag. Noen er imidlertid kritiske til forslagene. Det anføres bl.a. at det er prinsipielt galt at midler fra pantsatte aktiva skal kunne benyttes til å dekke løpende omkostninger knyttet til gjeldsforhandlingen, og at forslaget som åpner for at skyldneren kan avhende pantsatte eiendeler, innebærer et vesentlig inngrep i panthavernes sikkerhet.
Departementet støtter både forslaget om å utvide forbudet mot tvangsdekning de 6 første måneder etter at gjeldsforhandling er åpnet og forslaget om å gi skyldneren en begrenset rett til å selge pantsatte eiendeler under gjeldsforhandling, jf. utkastet § 17. Selv om panthavernes posisjon svekkes noe, vil forslaget gjøre gjeldsforhandling mer anvendelig.
Komiteen har merket seg at det har vært dissens i utvalget om hvilke regler som bør gjelde. Komiteen er opptatt av at gjeldsforhandlingsinstituttet skal være anvendelig og praktisk. Komiteen finner det derfor rimelig at panthaverne må akseptere en viss svekkelse av sin posisjon under gjeldsforhandlinger, når dette kan tjene skyldnerens, gjeldsnemndas og de øvrige kreditorenes interesse. Komiteen støtter departementets forslag.
Konkursloven § 31 fastslår at offentlig forhandling om tvangsakkord bare kan åpnes dersom skyldnerens akkordforslag på forhånd er blitt godtatt av minst 2/5 av de kjente stemmeberettigede fordringshavere. Disse må igjen representere 2/5 av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett.
Utvalget mener kravet om forhåndssamtykke bør oppheves fordi dette er en unødvendig og kostbar fremgangsmåte.
Utvalgets forslag støttes av flere høringsinstanser. Bare Bergen byfogdembete går mot, og hevder at man ved å ta bort kravet om forhåndssamtykke åpner for akkordbegjæringer som kun har til hensikt å forpurre nødvendig konkursbegjæring.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger, og slutter seg til forslaget om å sløyfe dette kravet, jf. utkastet § 31.
Komiteen viser til at kravet om forhåndssamtykke fra 2/5 av fordringshaverne gjør gjeldsforhandlingsinstituttet omstendelig og kostbart, og støtter derfor departementets forslag om å oppheve disse reglene.
Etter konkursloven § 43 kan et flertall av kreditorene binde mindretallet ved å akseptere skyldnerens akkordforslag. Det følger likevel av § 30 annet ledd at en alminnelig tvangsakkord må gå ut på betaling av minst 25 pst. av de alminnelige kreditorers tilgodehavender. Kravene til minstedekning gjelder ikke dersom alle kjente stemmeberettigede kreditorer vedtar akkorden, eller hvis insolvensen skyldes uhell som ikke kan tilregnes skyldneren.
Et samlet utvalg er kommet til at kravet om en viss minstedekning ved tvangsakkord bør opprettholdes. Et flertall i utvalget mener likevel at dagens krav på minimum 25 pst. dekning er for strengt, og foreslår at akkordforslaget kan gi mindre enn 25 pst. dekning, men ikke under 10 pst., hvis det kan godtgjøres at tvangsakkorden likevel vil gi bedre dekning enn konkurs. Et mindretall i utvalget ønsker ikke å endre gjeldende regler, og mener det heller bør søkes å nå frem til regler som gjør at debitor søker akkord på et tidlig tidspunkt. Det anføres også at en virksomhet som bare kan tilby 10 pst. dividende, har ikke de nødvendige økonomiske forutsetninger for å drive videre.
Et klart flertall av høringsinstansene slutter seg til standpunktet til utvalgets mindretall.
Departementet er i likhet med utvalgets mindretall og flertallet av høringsinstansene kommet til at gjeldende regler om minstedekning ved tvangsakkord bør opprettholdes uendret.
Komiteen har merket seg at det er bred enighet om at kravet om en viss minstedekning ved tvangsakkord bør opprettholdes, men at det har vært uenighet om hvilken prosentandel som bør legges til grunn. Komiteen viser til at et klart flertall av høringsinstansene går inn for å opprettholde dagens regler. Komiteen støtter departementets synspunkt.
Det følger av konkursloven § 55 at en tvangsakkord bare omfatter den del av en pantesikret fordring som faller utenfor pantets verdi. Dette betyr at panthaveren bare kan kreve dividende for den overskytende delen, og den del av den personlige fordringen som ikke dekkes gjennom tvangsakkorden, faller bort. Reduksjonen i den personlige fordringen fører imidlertid ikke samtidig til en tilsvarende reduksjon i selve panteretten. Panteretten vil dermed fortsatt bestå fullt ut; hvis de pantsatte eiendelene senere stiger i verdi, vil panthaveren få glede av denne verdistigningen selv om den personlige fordringen er falt bort gjennom tvangsakkorden.
Utvalget drøfter om en tvangsakkord bør ha virkning også i forhold til panteretten, og foreslår en regel som går ut på at pantheftelser som ligger utenfor pantets antatte verdi, skal falle bort ved tvangsakkord. Utvalget har i sin vurdering lagt hovedvekten på de økte muligheter til å nå frem til en vellykket gjeldsforhandling som dette gir.
Utvalgets forslag innebærer at det blir nødvendig å verdsette de av skyldnerens eiendeler som er beheftet med pant. Forslaget går ut på at gjeldsnemnda i utgangspunktet skal foreta verdsettelsen, men at panthavere med sikkerhet utover pantets antatte verdi kan be skifteretten foreta verdsettelsen ved skiftetakst.
Høringsinstansene er delt i synet på utvalgets forslag. De som er kritiske til at gjeldsnemnda skal foreta verdsettelsen påpeker bl.a. at verdsettelsen blir usikker og at panthaver vil miste muligheten til å dra fordel av senere verdistigning. Man mener videre at det må være uriktig å overlate verdsettelsen til gjeldsnemnda alene uten at panthaverne tas med i behandlingen. Enkelte stiller seg noe tvilende til at verdsettelsen skal kunne bringes inn for skifteretten, og viser til at en skiftetakst erfaringsmessig ligger til dels betydelig lavere enn markedsverdien.
Departementet slutter seg til utvalgets regel om at pantheftelser som ligger utenfor pantets verdi, faller bort ved tvangsakkord, jfr utkastet § 31. Forslaget kan etter departementets mening bidra til å sikre et bedre økonomisk grunnlag for videre drift av skyldnerens virksomhet, noe som igjen kan føre til flere vellykkede gjeldsforhandlinger.
I hovedtrekk følger departementet videre opp utvalgets forslag til prosedyre for verdsettelse av de pantsatte eiendelene. På grunn av panteobjektenes karakter antar departementet imidlertid at det kan være behov for å oppnevne andre skjønnsmenn enn dem som vanligvis benyttes ved skiftetakst. Av denne grunn foreslår departementet at skifteretten i særlige tilfeller kan fravike de alminnelige satsene som gjelder for godtgjørelse av skjønnsmenn.
Utvalget foreslår i sitt utkast at panthaveren bare skal dekke kostnadene ved skiftetakst dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes fullt ut. Departementet foreslår at panthaveren skal dekke kostnadene dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller endres med mindre enn 10 pst. Det bør dessuten være adgang til å få overprøvet skiftetaksten ved overtakst.
Komiteen støtter departementets forslag om at panteheftelser som ligger utenfor pantets verdi, skal falle bort ved tvangsakkord. Komiteen er enig med departementet i at en slik regel kan sikre et bedre økonomisk grunnlag for videre drift av skyldnerens virksomhet, og dermed igjen føre til flere vellykkede gjeldsforhandlinger. Komiteen er også enig i departementets forslag til prosedyre for verdsettelse av de pantsatte eiendelene.
Det følger av konkursloven § 35, jf. § 40 at det ved tvangsakkord skal avholdes et møte hvor det skriftlig skal stemmes over skyldnerens akkordforslag.
Utvalget uttaler bl.a. at bestemmelsen om at det alltid skal avholdes avstemningsmøte fremstår som nokså tungvint. Hensynet til kreditorene tilsier at utgangspunktet bør være et avstemningsmøte, men skifteretten bør likevel kunne bestemme at avstemningen over et akkordforslag skal foregå uten at det avholdes avstemningsmøte.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets forslag, støtter dette.
Departementet uttaler bl.a. at det i praksis er relativt sjelden at kreditorer møter på avstemningsmøter. På denne bakgrunn virker det noe unødvendig å opprettholde et krav om et slikt møte som lovens hovedregel, og departementet er kommet til at avstemningsmøte ikke skal avholdes uten at skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda bestemmer det, jf. utkastet §§ 35, 38 a og 40. I tråd med forslaget til Den norske Dommerforening går imidlertid departementet inn for at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte i gjeldsnemndas regi.
Komiteen støtter forslaget om å oppheve regelen om at det alltid skal avholdes avstemningsmøte. En slik regel gjør prosessen unødvendig tungvint, ikke minst på bakgrunn av de muligheter den teknologiske utviklingen gir til å treffe beslutninger i fellesskap uten å møtes personlig. Komiteen vil også peke på at avstemningsmøter fungerer dårlig i praksis i dag, og at det er sjelden at kreditorer møter på slike møter. Komiteen er enig med departementet i at avstemningsmøte ikke skal avholdes med mindre skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda bestemmer det. Komiteen støtter forslaget om at det som hovedregel skal avholdes et fordringshavermøte i gjeldsnemndas regi, der kreditorene kan stille spørsmål og drøfte ulike sider ved akkordforslaget og skyldnerens økonomi.
Det vises til at det er vedtatt endringer i gjeldsordningsloven § 4-8 som går ut på at straffebøter og erstatnings- og oppreisningsbeløp for skade voldt ved en straffbar handling, ikke skal omfattes av en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.
Utvalget har vurdert om en tilsvarende regel også bør gjøres gjeldende ved tvangsakkord, men etter utvalgets syn foreligger det ikke tilstrekkelige tungtveiende grunner til å foreslå noen endringer i rettstilstanden på dette felt.
Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette.
Departementet er enig med utvalget. Det vises til at gjeldsordningslovens regler gjelder personlige skyldnere, mens konkurslovens regler om tvangsakkord i praksis først og fremst har betydning når en næringsvirksomhet får betalingsproblemer.
Komiteen støtter departementets synspunkt.
Konkursloven inneholder ingen absolutt grense for hvor lenge en gjeldsforhandling kan pågå. Det fremgår imidlertid av § 57 at skifteretten skal åpne konkurs hvis skyldneren «ikke innen rimelig tid har fremsatt forslag til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord».
Utvalget mener at det er svært viktig å få til en rask avklaring av situasjonen ved en gjeldsforhandling, og foreslår som lovens hovedregel at skifteretten kan innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs hvis gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet innen 6 måneder. I unntakstilfeller skal skifteretten ha adgang til å forlenge fristen.
Utvalgets forslag støttes av flere instanser, mens enkelte foreslår at fristen heller bør settes til ni måneder eller ett år.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag, jf. utkastet § 57. Den foreslåtte adgangen til fristforlengelse vil hindre at konkurs åpnes i de tilfellene der det ikke er mulig å avslutte gjeldsforhandlingen i løpet av seks måneder.
Komiteen er opptatt av at partene i en gjeldsforhandling får rask avklaring av situasjonen, og støtter forslaget om at skifteretten kan innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs i skyldnerens bo dersom gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet innen 6 måneder etter avsigelse av åpningskjennelsen. Komiteen er av den oppfatning at 6 måneder som hovedregel bør være en rimelig frist, men ser at det kan være behov for fristforlengelse i noen tilfeller. Komiteen støtter derfor også forslaget om at skifteretten i unntakstilfeller kan forlenge fristen.