Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at den nye loven skal erstatte lov av 28. april 1961 om psykisk helsevern. Siktemålet er å sikre at gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Flertallet viser til at det samtidig er tre andre helselover til behandling. Lov om pasientrettigheter skal inneholde rettigheter også til pasienter med psykiske lidelser, lov om helsepersonell ivaretar bestemmelser om helsepersonells plikter overfor alle pasienter, og lov om spesialisthelsetjenesten inneholder felles organisatoriske og finansielle bestemmelser for spesialisthelsetjenesten som også vil gjelde psykiatrien.

Flertallet vil understreke viktigheten av helhetlig og målrettet innsats for å bedre holdningen til psykiske lidelser og styrke behandlingstilbudet. Flertallet viser til at Stortinget med opptrappingsplanen for psykisk helse har lagt det økonomiske grunnlaget for økt innsats, og ser på en ny lov som det nødvendige juridiske grunnlaget i det helhetlige arbeidet. Flertallet vil påpeke at Regjeringen, i tillegg til økonomiske og juridiske virkemidler, også må sørge for utdanningspolitiske og tilsynsmessige tiltak.

Flertallet vil understreke at pasientene og deres behov må stå i fokus innen det psykiske helsevernet, og at dette også må gjenspeiles i lovverket. Flertallet vil i den sammenheng peke på de føringer om bl.a. pasienten først, forebygging, mest mulig frivillighet, mest mulig normalt liv for mennesker med psykiske lidelser, som Stortinget la gjennom behandlingen av opptrappingsplanen for psykisk helse i Innst. S. nr. 222 (1997-1998).

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006. Planen har som mål å skape et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk der brukerperspektivet skal stå i fokus. Dette flertallet vil peke på at planen blant annet omfatter styrking av tilbudet i kommunene med vekt på forebygging og tidlig hjelp. Dette flertallet mener at økt satsning på forebyggende arbeid og tidlig hjelp er meget viktig, og at det kan føre til mindre behov for bruk av tvang innen psykisk helsevern. Dette flertallet vil understreke at det er en viktig målsetting å redusere bruk av tvang.

Dette flertallet vil understreke at når det i lovforslagets § 3-1 foreslås to likestilte alternativer for tvungent psykisk helsevern, gjøres dette for å kunne benytte det tilbudet som er det beste alternativet for pasienten. Dette flertallet vil peke på at prosedyrene og kravene til lovhjemmel for etablering av tvungent psykisk helsevern vil være de samme uavhengig av hvilken form for tvungent psykisk helsevern som etableres.

Dette flertallet vil vise til at forslaget til prosedyre for etablering av psykisk helsevern er i samsvar med gjeldende rett. Dette flertallet vil peke på at forskjellen først viser seg når prosedyrene er gjennomført og det tvungne vernet er etablert. Dette flertallet vil vise til at etter gjeldende rett må pasienten da innlegges i institusjon, mens det i lovforslaget foreslås at dersom det er faglig forsvarlig, og det er til det beste for pasienten, kan vedkommende bo hjemme og følges opp poliklinisk.

Dette flertallet mener det er positivt for pasienten å slippe en unødvendig innleggelse i institusjon når en ut fra faglige hensyn er av den oppfatning at behandlingen bør finne sted mens pasienten er i sitt hjemmemiljø. Dette flertallet mener dette er særlig viktig i distriktene hvor det kan være langt til nærmeste psykiatriske sykehus.

Dette flertallet vil videre peke på at dersom en pasient ikke føler seg trygg i en hjemmesituasjon, vil det ikke være det beste å bo hjemme, og lovens vilkår for det vil heller ikke være oppfylt. Er pasienten selv av den oppfatning at et institusjonsopphold vil være det beste, vil lovens ordlyd måtte forstås slik at institusjonsopphold må iverksettes samtidig med etablering av vernet.

Dette flertallet legger til grunn at adgangen til å etablere tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold og uten forutgående institusjonsopphold fortrinnsvis vil kunne være aktuelt for pasienter som er kjent av behandlingsapparatet.

Dette flertallet vil vise til handlingsplan for helse og omsorgspersonell «Rett person på rett plass» og Stortingets behandling av psykiatriplanen hvor det er lagt et grunnlag for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med psykiske lidelser.

En grunnleggende forutsetning for å lykkes med gjennomføring av opptrappingsplanen for psykisk helsevern er å sikre kommunene tilgang på personell med kompetanse over et bredt spekter. Det gjelder bl.a. psykiatere, psykologer, sykepleiere og annet høyskoleutdannet personell med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Kommunene trenger også personell med kompetanse fra videregående skole og relevant internopplæring.

Dette flertallet vil videre vise til Stortingets vedtak om desentralisert sykepleieutdanning og til at fjernundervisning vil være både nyttig og nødvendig for å sikre god og tilstrekkelig kompetanse innen psykisk helsevern til alle deler av landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, og medlemmene fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at stortingsmeldingen om psykiatrien (St.meld. nr. 25 (1996-97)) ga et usminket bilde av tilstanden innen psykisk helsevern: Det forebyggende arbeidet er for svakt, tilbudene i kommunene for få og tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenesten for dårlig. Pasientene opplever for korte opphold i institusjon og dårlig oppfølging etter utskriving.

Disse medlemmer viser til at Stortinget gjennom behandlingen av psykiatriplanen har lagt et økonomisk grunnlag for å styrke behandlingstilbudet til pasienter med psykiske lidelser. Mangel på fagfolk er et vesentlig hinder for utbyggingen av det psykiske helsevernet. Det er derfor nødvendig å øke utdannelseskapasiteten for leger og psykologer.

Den nye lov om psykisk helsevern legger det lovmessige grunnlaget for den videre utviklingen av det psykiske helsevern. Disse medlemmer viser til at vilkår og rammer for bruk av tvang står sentralt i den nye loven. Disse medlemmer vil ikke støtte Regjeringens forslag om å åpne for at tvungent psykisk helsevern også skal kunne skje uten døgnopphold i institusjon, gjennom pålegg om fremmøte til behandling.

Disse medlemmer viser til at dette forslaget har blitt møtt med betydelig skepsis i fagmiljøene. Det har blitt påpekt at dersom en pasient er så syk at vilkårene for bruk av tvang er oppfylt, så bør pasienten hospitaliseres. Disse medlemmer vil advare mot at regelverket tilpasses dagens situasjon med mangel på institusjonsplasser innen psykiatrien, og frykter for at utvidet mulighet til bruk av tvang utenfor institusjon kan komme i veien for en nødvendig utbygging av antallet institusjonsplasser i psykiatrien.

Disse medlemmer vil videreføre dagens bestemmelser, som begrenser bruken av tvang utenfor institusjon til å gjelde tvungent psykisk ettervern i umiddelbar tilslutning til foregående institusjonsopphold.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til lovens formål, som er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Gjennomføring av tiltak som er beskrevet i loven, skal ta utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er meget tilfreds med at det er lagt frem forslag til lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Proposisjonens siktemål er å sikre at gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Disse medlemmer kan dessverre ikke si seg enig i at dette er de helt klare konsekvenser man får dersom det fremlagte forslag til lovtekst blir vedtatt som foreslått fra Regjeringen.

Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet i en rekke år har fremhevet sin bekymring når det gjelder bruk av tvang i psykiatrien, og disse medlemmer mener at den fremlagte lovteksten ikke vil føre til noe mindre bruk av tvang, men snarere tvert imot kunne føre til at tvang kan bli mer utbredt som en følge av at loven åpner for tvangsbehandling i hjemmet. Disse medlemmer er opptatt av at det må legges størst mulig vekt på frivillighet når det gjelder psykiatrisk behandling; dette for å sikre rettssikkerheten til den enkelte pasient. Det er også av stor betydning at disse pasienters rettigheter blir ivaretatt på en slik måte at denne pasientgruppen ikke føler at dens møte med helsevesenet blir en ytterligere belastning, fremfor en hjelp til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon.

Disse medlemmer vil også fremheve betydningen av at denne pasientgruppen må føle at ens eget hjem er et fristed, og vil derfor ikke kunne godta at det blir nyttet bruk av tvang i en behandlingssituasjon utenfor institusjon. Disse medlemmer vil fremheve at dersom en pasient er så syk at denne må underlegges bruk av tvang, så er det etter disse medlemmers mening heller ikke forsvarlig å la vedkommende bo hjemme. I disse situasjoner der man finner det nødvendig å bruke tvang, må det også foreligge et tilbud om opphold i institusjon, slik at pasientens sinnstilstand kan følges opp til enhver tid. Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette uttrykke sin skepsis med den situasjon som råder med et for dårlig utbygd tilbud av institusjonsplasser innenfor psykiatrien.

Disse medlemmer mener at ved enhver utskriving fra psykiatrisk sykehus skal det foreligge en kontrakt, undertegnet av sykehus og pasient. Kontrakten skal inneholde nødvendig oppfølging fra sykehusets, pasientens og bostedskommunens side. Disse medlemmer vil også vise til at det er særdeles viktig at vedkommende pasient og pasientens familie blir fulgt opp på en positiv måte etter en eventuell utskriving.

Disse medlemmer vil fortsatt hevde at det er særdeles viktig å få på plass et sentralt behandlingsopplegg for de mest ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende. Disse medlemmer vil her vise til det Fremskrittspartiet uttalte i sine merknader under behandlingen av St.meld. nr. 25 (1996-97) Psykiatrimeldingen, i Innst. S. nr. 258 (1996-97):

«Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke enig med Regjeringen i at de desentraliserte sterkavdelingene fullt ut er stand til å ivareta behandlingen og omsorgen av de mest ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende.»

På bakgrunn av dette fremmet Fremskrittspartiet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede planer for etablering av en landsdekkende spesialinstitusjon for behandling og omsorg av alvorlig farlig sinnslidende og for farlige sinnslidende psykisk utviklingshemmede.»

Disse medlemmer mener at en slik institusjon er av stor betydning for blant annet å kunne gjennomføre psykisk helsevernloven og tvangsbehandling etter dom. Dersom en ikke er stand til å kunne tilby de behandlingsplasser som er nødvendig, er en heller ikke i stand til å ivareta den enkelte pasients rett til nødvendig behandling. Disse medlemmer er bekymret for at det kan bli brukt tvang utenfor institusjon i større grad enn nødvendig som en følge av at det ikke på langt nær eksisterer et godt nok tilbud om behandlingsplasser i institusjon.

Disse medlemmer frykter særlig at psykisk utviklingshemmedes rettigheter ikke vil bli godt nok ivaretatt i denne loven. Disse medlemmer vil vise til at dette er en pasientgruppe som har et meget stort behov for særskilt omsorg og tiltak, og dissemedlemmer frykter at denne loven ikke sikrer disse pasientenes rettigheter. Disse medlemmer vil her vise til sine merknader i Innst. O. nr. 79 (1995-96) i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (1994-95) og tilleggsproposisjonen Ot.prp. nr. 57 (1995-96), hvor Fremskrittspartiet foreslo å sende saken tilbake til Regjeringen. Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet hadde den gang følgende merknad:

«Dette medlem fremmer imidlertid forslag om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til rettighetslov for psykisk utviklingshemmede og andre grupper som trenger spesiell oppmerksomhet fra samfunnets side for å få en best mulig livskvalitet ut fra egne forutsetninger og premisser.»

Disse medlemmer vil også vise til at Fremskrittspartiets medlem i komiteen fremmet følgende forslag i samme innstilling:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendigheten av å tilbakeflytte et mindre antall av de svakest fungerende psykisk funksjonshemmede med selvskadende og voldelig atferd til mindre kommunale eller interkommunale institusjoner eller bokollektiv med heldøgns tilsyn og omsorg.»

Disse medlemmer beklager at forslaget om en rettighetslov for denne pasientgruppen ikke fikk støtte fra andre enn Senterpartiet den gang dette ble fremmet, og disse medlemmer må si seg lite fornøyd med at det foreliggende forslaget til psykiatrilov heller ikke kan sies å ivareta rettighetene til denne pasientgruppen.

Komiteen vil anmerke at begrepet psykisk helsevern er knyttet til dagens lov («lov om psykisk helsevern»), og er innarbeidet som et begrep som er kjent så vel av pasienter som av helsepersonell. Selv om dagens lovverk erstattes av et nytt, vil det etter komiteens mening være hensiktsmessig å videreføre dette navnet, både for å klargjøre at denne loven erstatter den forrige, men også for å knytte det begrep til loven som også benyttes i lovteksten. Komiteen vil derfor foreslå at lovens navn («Om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern») beholdes som fullt navn, men at man i kortversjonen omtaler loven som «psykisk helsevernloven» og ikke som «psykiatriloven». Komiteen vil legge til at begrepet «psykiatri» har et annet innhold enn «psykisk helsevern», og at de to begrepene ikke kan oppfattes som synonyme, idet psykiatri i stor grad vil assosieres med yrkesgruppen psykiatere og ikke til hele bredden av helsepersonell som er beskjeftiget med det psykiske helsevernet.

Komiteen merker seg at formålet med loven er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, samt at det sikres at tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet. Komiteen ser samtidig behovet for å sikre en styrking av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser på alle nivåer innenfor helsevesenet som ledd i å ivareta loven.

Komiteen vil videre påpeke behovet for å skape alternative løsninger til bruk av tvang innenfor det psykiske helsevernet, gjennom et godt utbygd helsetilbud til mennesker med psykiske lidelser på alle nivåer innenfor hjelpeapparatet, og der målsetningen må være å igangsette behandlingstiltak så tidlig at det oppnås en behandlingsallianse mellom den syke og hjelpeapparatet slik at tvang kan unngås der dette er mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at dersom man leser lovens formålsparagraf isolert sett, så virker det som at dette er en lov som vil ivareta psykiatriske pasienters rettssikkerhet på en god måte. Disse medlemmer vil imidlertid dessverre måtte si seg uenig i at dette vil bli tilfelle dersom loven blir vedtatt i den form som foreslås fra Regjeringens side. Disse medlemmer er av den mening at det virker som om man er i ferd med å lage en lov for å rettferdiggjøre bruk av tvang i et større omfang enn det disse medlemmer mener er forsvarlig. Slik disse medlemmer leser forslaget til lovtekst, er det ikke samsvar mellom lovens formålsparagraf og lovens faktiske innhold. Disse medlemmer vil bemerke at selv om man vedtar denne lovteksten, kan ikke det i seg selv rettferdiggjøre en større bruk av tvang. Disse medlemmer vil fremme en del forslag til endringer av lovteksten i de enkelte paragrafer slik at det blir en bedre sammenheng mellom formålsparagrafen og loven i sin helhet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 1-1 første punktum lyde:

Formålet med loven er at psykiatriske pasienter, på lik linje med somatiske pasienter, skal ha rett til behandling, og å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.»

Komiteen merker seg at begrepet psykisk helsevern i lovforslaget defineres som «spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever».

Komiteen vil anmerke at en vesentlig del av diagnostikk og behandling av mennesker med psykiske lidelser skjer utenfor spesialisthelsetjenesten, og da særlig i regi av primærhelsetjenesten. Opptrappingsplanen for psykisk helse vektlegger også en økt satsing på behandlingen av mennesker med psykiske lidelser utenfor institusjon, ikke minst i den sykes eget nærmiljø. Det vil dermed etter komiteens mening være uhensiktsmessig å gi loven et navn som ikke er tilpasset denne situasjonen.

Etter komiteens mening bør uttrykket psykisk helsevern fremdeles knyttes til spesialisthelsetjenestenes undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever. Komiteen vil derfor foreslå at lovens navn i sin kortform skal være «psykisk helsevernloven».

Komiteen merker seg at også samboere og hjelpeverge er tatt med på listen over pårørende når man sammenligner med hva som gjelder i dag. Komiteen ser det som naturlig at også samboere er tatt med når disse lever i et stabilt ekteskapslignende forhold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at hjelpeverger generelt er tatt inn på listen over pårørende. Flertallet vil peke på at ved endring av vergemålsloven i 1990, ble hjelpevergeinstituttet utbygd slik at hjelpevergemål ved behov kan etableres som et hjelpemiddel der blant annet en person på grunn av sinnslidelse eller andre psykiske forstyrrelser ikke kan ivareta sine anliggender. Flertallet vil for øvrig peke på at tillitsargumentet i forhold til tutorspørsmålet kan være like vanskelig i forhold til slektninger som i forhold til verger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at så vel verge som hjelpeverge kommer i en særstilling som ikke kan sidestilles med pårørende, og der verges og hjelpeverges oppgaver vil ha et annet, definert innhold som gjør at denne ikke er å anse som pårørende, men som en oppnevnt person med et spesielt, juridisk definert ansvar som pårørende ikke vil ha.

Sett i forhold til verges og hjelpeverges videre arbeid for den syke, er det etter disse medlemmers mening ikke hensiktsmessig at verge eller hjelpeverge står som tutor ved begjæring om bruk av tvang, siden dette vil kunne skape et brudd på tilliten mellom den syke og hjelpevergen som vil kunne oppleves som uforenlig med vergens eller hjelpevergens videre arbeid. Ut fra denne begrunnelse mener disse medlemmer at verge og hjelpeverge ikke bør medtas på listen over pårørende, og at disse bare kan tre inn i pårørendes sted når slike ikke foreligger.

Når det gjelder offentlig myndighet, viser disse medlemmer til sine merknader til § 3-6 og § 3-7.

Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag til § 1-3 første ledd:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 1-3 første ledd lyde:

En persons pårørende er ektefelle, registrerte partner, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som har foreldreansvaret, myndige søsken eller besteforeldre. Dersom vedkommende ikke har pårørende som nevnt foran, trer verge eller hjelpeverge inn i deres sted.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter departementets forslag om at den faglig ansvarlige for å treffe vedtak, samt beslutte nærmere angitte tiltak, etter loven er vedkommende overlege. Flertallet mener at en nærmere presisering bør skje i forskrifter. Det kan i forskrifter være naturlig å skille mellom spesialistutdannelsene, f.eks. mellom spesialist i psykiatri og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at psykologspesialister mange steder i dag faktisk har det faglige lederansvaret. Videre vil dette flertallet peke på at satsingen innen psykiatri, som er vedtatt av Stortinget, vil bli svært vanskelig å gjennomføre uten nok helsepersonell.

Dette flertallet har merket seg at når det i loven er foreslått at det i forskrift kan gjøres unntak fra at faglig ansvarlig skal være en psykiatrisk overlege, så er dette ikke alene grunnet i situasjoner der psykiater ikke finnes. Dette flertallet vil peke på at unntaksbestemmelsen åpner for å gi kliniske psykologer vedtaksmyndighet.

Dette flertallet vil vise til at når kompetansen til å treffe vedtak som hovedregel legges til psykiatrisk overlege, er dette fordi denne anses å ha den bredeste kompetanse til å avdekke en sinnslidelses eventuelle organiske sammenhenger og kunne vurdere pasientens totale helsetilstand. Dette flertallet vil imidlertid peke på at ved vedtak om f.eks. skjerming, behandling uten samtykke med unntak av medi­kamentell behandling, restriksjoner i forbindelse med omverdenen, undersøkelser av rom og eiendeler og beslag er ikke begrunnelsen i forhold til den medisinske kompetansen like tungtveiende. Dette flertallet vil vise til at da kliniske psykologer i praksis har selvstendig behandlingsansvar, vil det være en fordel for helheten i behandlingen som tilbys pasienten, at psykologer i større utstrekning kan være faglig ansvarlige for vedtak og beslutninger som angår behandlingen av de pasientene de har behandlingsansvar for.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti er enige i lovforslagets påpeking av at «Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende overlege».

Disse medlemmer vil påpeke at det i lovforslagets annet ledd er åpnet for at «Kongen kan i forskrifter gjøre unntak fra første ledd». Disse medlemmer støtter også dette, fordi det i gitte situasjoner kan være både hensiktsmessig og nødvendig å la andre inneha det faglige ansvaret i stedet for overlegen. Disse medlemmer vil likevel påpeke at dette vil være å anse som en unntaksbestemmelse i eventuell mangel av den faglige kompetanse som primært tilstrebes, når vedtak skal fattes.

Disse medlemmer vil påpeke at de vedtak som her omtales, i det vesentlige vil være vedtak knyttet til behandling mot pasientens vilje, idet tiltak som skjer ut fra frivillighet, ikke nødvendiggjør vedtak. Innenfor det psykiske helsevernet vil medikamentell behandling stå sentralt når vedtak om bruk av tvang skal fattes. Det vil etter disse medlemmers syn både være uhensiktsmessig og faglig betenkelig å overføre et fagansvar fra den person som har rett til å forestå en medikamentell behandling (legen), til faggrupper som ikke har denne. Ut fra disse medlemmers syn blir påpekingen av fagansvaret knyttet til en lege her derfor være sentralt, mens det ikke i samme grad vil være sentralt der tvang ikke benyttes, eller der behandlingen ikke innebærer bruk av medikamenter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter departementets forslag om at det faglige ansvar for å treffe vedtak skal ligge hos vedkommende overlege. For å dekke situasjoner der overlegen ikke er tilgjengelig, bør loven også omfatte eventuell annen spesialist i psykiatri som den som kan treffe vedtak. Disse medlemmer vil understreke at andre profesjoner, slik disse medlemmer ser det, ikke er kvalifisert til å ta på seg det et slikt ansvar innebærer. Dissemedlemmer vil derfor også gå imot at departementet skal kunne gi forskrifter på dette området.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 1-4 lyde:

§ 1-4 Den faglig ansvarlige for vedtak

Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende overlege eller annen spesialist i psykiatri.»

Komiteen ser det som helt sentralt at pasienter med psykiske lidelser sidestilles med øvrige pasienter så langt dette lar seg gjøre, og at det bare er ved bruk av tvang at lov om psykisk helsevern vil være overordnet lov om pasientrettigheter, siden denne forutsetter frivillighet fra pasientens side. Komiteen vil likevel understreke at også for pasienter som underlegges tvang, må det være en klar målsetning å ivareta pasientenes rettigheter ut fra pasientrettighetslovens intensjoner. Bruk av tvang må dermed ikke bidra til å tilsidesette de generelle rettighetene som framkommer i pasientrettighetsloven, men bare de deler av rettighetene som blir uforenlige med lovens intensjon med bruken av tvang ut fra forutsetningene i § 3-3.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter og Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Lov om helsepersonell, der disse medlemmer ønsker at den helsemessige myndighetsalder skal være 18 år, og at foreldre eller andre med foreldremyndighet skal fatte avgjørelser og motta informasjon på vegne av barnet før fylte 18 år.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 2-1 første ledd første punktum lyde:

Den som har fylt 18 år, kan tas under frivillig psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke

§ 2-1 annet ledd første punktum skal lyde:

Den som har fylt 18 år, kan ikke samtykke dersom vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for frivillig psykisk helsevern.»

Komiteen noterer seg at § 2-2 innebærer en videreføring av gjeldende rett, og ser at det er behov for en slik bestemmelse. Komiteen anmerker at dette må anses som en unntaksbestemmelse som kan være nyttig i nærmere gitte situasjoner, og komiteen anser at loven forstås slik.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad til § 2-1 og fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 2-2 tredje ledd lyde:

For barn under 18 år kreves slikt samtykke som nevnt i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet.

§ 2-2 fjerde ledd tredje punktum skal lyde:

Gjelder det barn under 18 år, undertegner den faglig ansvarlige og den eller de som har foreldreansvaret for barnet.»

Komiteen støtter at loven regulerer at slik overføring ikke skal finne sted.

Når det gjelder opphold i institusjon, som omtales i lovforslagets første ledd, er dette en videreføring av gjeldende rett. Komiteen har derfor ingen merknader til dette.

Komiteen vil anmerke at andre ledd innebærer en endring i forhold til gjeldende rett ut fra lov om psykisk helsevern som forutsetter innleggelse i institusjon (§ 3 og § 5 i lov om psykisk helsevern) for bruk av tvang i utrednings- eller behandlingsøyemed. Gjeldende lov forutsetter også institusjonsopphold for etterfølgende bruk av tvang (§ 13-1; tvungent ettervern).

Komiteen vil påpeke at bruk av tvang er et siste virkemiddel som det skal foreligge svært tungtveiende grunner for å sette inn, først når mulighetene for frivillig behandling ikke lenger er mulig, og kriteriene for bruk av tvang etter § 3-3 for øvrig er oppfylt.

Komiteen ser det som en viktig målsetning at en ny lov om psykisk helsevern bidrar til å begrense tvangsbruken til det strengt nødvendige, og at loven ikke må bidra til en liberalisert tvangsbruk sammenlignet med dagens lovverk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets merknader til § 3-1 fjerde avsnitt (s. 154) i proposisjonen vedrørende tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. I nevnte merknader står det i dette avsnitt at:

«Han eller hun kan da gis tilsyn, behandling og omsorg på eller i nærheten av sin bopel.»

Idet denne formuleringen kan gi inntrykk av at det fra departementets side åpnes for bruk av tvang med hjemmel i § 3-1 også i eller i nærheten av den sykes bopel, mens selve lovutkastet ikke har formuleringer som åpner for dette, er problemstillingen tatt opp av saksordfører i brev til departementet datert 15. april 1999. I svarbrev fra statsråden med saksnummer 99/02921 (.04.99) vises det til denne formuleringen i kommentarene til § 3-1. Statsråden skriver:

«Denne merknadens ordlyd stammer opprinnelig fra høringsnotatet, der «nærvær av behandlingspersonell på pasientens bopel i behandlings- og tilsynsøyemed» var med i § 3-1 annet ledd. Selv om dette alternativet er forlatt i lovforslaget i proposisjonen, har den ovennevnte merknaden sneket seg med ved en inkurie. Jeg har da ingen innvendinger mot at dette presiseres i merknaden.»

Flertallet vil med bakgrunn i denne avklaringen presisere at lovutkastet ikke åpner for bruk av tvang på pasientens bopel, og at flertallet deler departementets syn om at den nye loven ikke skal åpne for dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter forslaget om at tvunget psykisk helsevern kan skje uten døgnopphold i institusjon når dette er et bedre alternativ for pasienten. Dette flertallet vil vise til at dette bare kan omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til behandling. Dette flertallet har merket seg at dette er en endring i forhold til gjeldende rett.

Dette flertallet mener at det trengs et fleksibelt og mangfoldig tilbud innen tvunget psykisk helsevern. Den enkeltes individuelle behov må settes i sentrum. Flertallet vil understreke at tvunget psykisk helsevern utenfor institusjon kun skal skje når dette er et bedre alternativ for pasienten. Dette flertallet finner grunn til å peke på at tvangsinnleggelse i institusjon for mange oppleves som meget belastende. Det er derfor viktig at det foretas en grundig helhetlig vurdering om hvorvidt pasienten behøver døgnkontinuerlig omsorg og behandling, eller om vernet tilstrekkelig kan ivaretas mens pasienten har opphold i egen bolig.

Dette flertallet vil vise til Opptrappingsplanen for psykisk helse der det satses betydelig på desentraliserte spesialisthelsetjenester ved de distriktpsykiatriske sentra, med hovedvekt på poliklinisk behandling og dagbehandling.

Dette flertallet vil peke at en årsak til at det blir behov for tvangsbehandling, kan være at den syke ofte blir gående for lenge før han får hjelp. Den økte satsningen på psykiatrien gjennom opptrappingsplanen vil føre til at flere vil få hjelp tidlig. Det vil derfor på sikt være mindre behov for tvangsbehandling. Opprustningen av kommunehelsetjenesten og utbyggingen av distriktspolitiske sentra vil styrke kompetansen innen psykiatrien i nærmiljøene.

Dette flertallet mener det er viktig at de pasientene som trenger det, får institusjonsplass, men på den annen side må en være klar over at en tvangsinnleggelse er en stor påkjenning for mange pasienter. Det kan ha store konsekvenser å rive mennesker opp fra sitt daglige miljø. Dette flertallet vil derfor understreke at det må være pasientens behov som skal være utgangspunktet for tiltakene. Tvangsinnleggelser bør unngås dersom lokalt forankrede polikliniske tiltak kan dekke opp pasientens behov.

Dette flertallet vil understreke at selv om man blir undergitt tvunget psykisk helsevern, er det etter lovforslaget ikke noen automatikk i iverksettelse av tvangsbehandling. Det må fattes et eget vedtak etter § 4-4 som baseres på egne strenge vilkår. Lovforslaget innebærer således ikke noen utvidelse av bruken av tvang.

Dette flertallet vil be om at praktiseringen av de nye bestemmelsene i § 3-1 blir evaluert av uavhengige fagmiljø, og at Stortinget blir orientert om resultatet av evalueringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti oppfatter ut fra innkomne høringsuttalelser at hovedtyngden av innvendingene til Ot.prp. nr. 11 (1998-99) særlig knytter seg til denne delen av proposisjonen, der en rekke av høringsinstansene stiller seg kritiske til en bestemmelse som åpner for økt bruk av tvang overfor personer med psykiske lidelser, og særlig for mulighetene til å tvangsmedisinere pasienter utenfor institusjon.

Disse medlemmer vil ikke åpne for bruk av tvang ute i kommunene uten etter forutgående innleggelse i institusjon, men vil videreføre dagens ordning med begrensinger i bruken av tvang utenom institusjon til å gjelde det tvungne psykiske ettervernet. Disse medlemmer anmerker at dette må anses som en unntaksbestemmelse i nærmere gitte situasjoner, og disse medlemmer anser at loven skal forstås slik.

Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 3-1 andre ledd lyde:

Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten, men bare i umiddelbar tilslutning til forutgående institusjonsopphold. Tvungent psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold på egen bopel og kan bare omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til behandling. Pasienten kan om nødvendig avhentes. Dersom det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.»

Komiteen noterer seg at det i lovforslagets andre ledd står: «Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan ikke påklages.» Komiteen ser det, i forhold til de generelle pasientrettighetene, som viktig at også vedtak om tvungen undersøkelse skal kunne påklages, men at klagen av hensyn til den videre undersøkelse og behandling ikke kan gis oppsettende virkning. For at helsepersonell skal kunne gjennomføre en undersøkelse mot den enkeltes vilje, må det etter komiteens syn foreligge tungtveiende grunner, og når slike tungtveiende grunner ikke foreligger, vil det være urimelig dersom den enkelte reservasjonsløst fratas retten til å påklage vedtaket.

Komiteen fremmer følgende endringsforslag til § 3-5, andre ledd:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 3-5 andre ledd andre punktum lyde:

Vedtaket kan påklages til fylkeslegen uten oppsettende virkning.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader der det framholdes at hensynet til at pasientens hjem skal være et fristed, gjør at dissemedlemmer ikke kan godta at tvangsbehandling skal kunne skje der. Disse medlemmer mener at dersom pasienten er så syk at bruk av tvang må benyttes, er pasienten for syk til å være i sitt hjem. Disse medlemmer er også opptatt av at pasientens familie og forholdet mellom pasienten og familien må skjermes mot tiltak som kan bidra til å øke belastningen for dem dette angår. Disse medlemmer vil derfor ikke akseptere pasientens pårørende som tutor, da disse medlemmer frykter at begjæring om innleggelse eller tvungen undersøkelse fra pårørendes side kan føre til konfliktsituasjoner også i senere faser som kan være uheldig for pasientens utvikling og muligheter til helbredelse. Disse medlemmer vil derfor stemme mot § 3-5 første ledd andre og tredje punktum.

Komiteen merker seg at offentlig myndighet er nevnt først som begjærende instans i lovteksten («…kan offentlig myndighet eller den nærmeste begjære…»), og at dette er en endring fra gjeldende lov, der pårørende er nevnt først («… etter begjæring fra sine nærmeste eller offentlig myndighet…»).

Komiteen er enig i denne endringen, fordi det i mange situasjoner vil være en belastning for nære pårørende å begjære en undersøkelse eller innleggelse, og der en slik begjæring kan bidra til å skape konfliktsituasjoner mellom den syke og dennes pårørende som også vil være ugunstig i et lengre behandlingsperspektiv.

Komiteen har merket seg at Mental Helse Norge i sin høringsuttalelse til det opprinnelige lovutkastet datert 19. mai 1998, tar til orde for at kun helsetjenesten skal inneha retten til å begjære innleggelse (Mental Helse Norge mener det kun er helsetjenesten som skal inneha retten til å være tutor, og vil at § 3-7 endres slik at pårørende ikke skal inneha denne retten og funksjonen).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at loven også åpner for at nære pårørende fortsatt skal kunne fremme begjæring om innleggelse, fordi dette i gitte situasjoner kan framstå som den beste løsningen, også sett i et lengre behandlingsperspektiv. Ved at offentlig instans er nevnt først, sikres imidlertid at det ikke hviler noe primært press på pårørende om å være begjærende instans siden det primære ansvaret vil påhvile offentlig myndighet.

Flertallet ser det samtidig som sentralt at den offentlige instansen som her er ment, har best kjennskap til den syke, slik at begjæringen er basert på en reell vurdering som søker å ivareta den sykes interesser på den for denne beste måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad til § 3-5 og fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 3-6 lyde:

§ 3-6 Begjæring om videre undersøkelse (observasjon)

Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt i §§ 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse nødvendig, kan offentlig myndighet begjære at vedkommende skal undersøkes ved institusjon godkjent for formålet, for å finne ut om vilkårene er oppfylt, jf. § 3-8.»

Komiteen viser til sine merknader til § 3-6.

Komiteen viser til tredje ledd der det foreslås at undersøkelse (observasjon) ikke kan vare utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse, uten at vedkommende eventuelt selv samtykker til det. Etter gjeldende rett er maksimumstiden 3 uker. Komiteen er enig i at en innkorting av maksimumstiden finner sted, betinget av at undersøkelsen dermed må gis prioritet, og at mulighetene for å forskyve undersøkelsen til utgangen av maksimumstiden dermed reduseres.

Komiteen ser det som en styrke at kontrollkommisjonen på eget initiativ skal vurdere om det er behov for tvungent vern når det har gått tre måneder, også der det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern, og oppfatter at dette styrker rettssikkerheten for personer med psykiske lidelser som underlegges tvang, sammenholdt med dagens lov.

Komiteen vil påpeke det positive i at det i lovforslaget foreslås at den individuelle planen også skal beskrive samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester, og støtter dette. Det er etter komiteens mening en klar styrke at tiltakene rundt personer med psykiske lidelser også i lovs form ses på som en kjede som vil kreve samarbeid mellom ulike fagnivåer og på tvers av ulike etater.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke viktigheten av å lage en individuell plan for pasienten. Flertallet vil understreke at samarbeid med pasienten om planen bør tillegges stor vekt. Flertallet vil fremme forslag om dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 12 (1998-99) Lov om pasientrettigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti merker seg at det i tredje ledd er anmerket: «Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt.» (Originalteksten er uten kursiv.) Etter disse medlemmers syn skal det alltid søkes å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen før eventuell bruk av tvang med dette som siktemål, og det vil etter disse medlemmers syn være uhensiktsmessig å medta formuleringer i lovteksten som åpner for alternativer til dette. Det tillegg som her er satt i kursiv, er derfor etter disse medlemmers syn unødvendig, og disse medlemmer vil derfor foreslå at dette fjernes.

Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 4-4 tredje ledd lyde:

Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen. Dersom det ikke er åpenbart umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling uten eget samtykke.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at bestemmelsen markerer at frivillighet alltid skal være utgangspunktet. Flertallet vil understreke at unntaket bare er ment for de situasjoner hvor det er helt innlysende at et samtykke ikke kan oppnås, for eksempel fordi pasienten er i en slik sinnstilstand at det ikke er mulig å kommunisere med vedkommende.

Flertallet vil peke på at vilkårene i loven for å kunne treffe vedtak om behandling uten pasientens samtykke er strenge. Flertallet vil understreke at slik behandling skal være siste utvei og må være i samsvar med reglene om brukermedvirkning og innenfor det faglig forsvarlige. Flertallet mener derfor at når vilkårene for tvangsbehandling er til stede, vil det ikke kunne være mange tilfeller hvor unnlatt behandling ikke vil ha «åpenbart negative konsekvenser for den syke».

Flertallet vil peke på at tvangsbruk skjer i forhold til 5-10 prosent av pasientene, og at de samme pasientene vanligvis har flere tvangsepisoder. Flertallet ser det som viktig at behandlingsapparatet har en åpen dialog med disse pasientene om framtidig behandling, slik at mest mulig av denne kan foregå med pasientens samtykke.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det i den offentlige debatt er drøftet om personer med psykiske lidelser bør gis retten til å reservere seg mot visse behandlingstiltak, forutsatt at reservasjonen finner sted på et tidspunkt da de er å anse som friske, eller i en tilstand der det ikke finnes lovhjemmel for bruk av tvang ut fra lov om psykisk helsevern. Disse medlemmer noterer seg at dette også er omtalt under 5.3.1. i proposisjonen.

Disse medlemmer deler departementets syn om at begrepet «psykiatrisk testamente» er uheldig, siden disse medlemmer oppfatter den reservasjonsrett som det er tatt til orde for, å dreie seg om en kontraktfestet rett til å reservere seg mot visse tvangstiltak, og disse medlemmer finner derfor begrepet «psykiatrisk behandlingskontrakt» mer dekkende.

Etter disse medlemmers syn vil de reservasjoner som personer gir uttrykk for i en fase der de må ansees å være helt eller tilnærmet friske, tillegges betydelig vekt også i en senere fase når de samme personer utvikler alvorlig sykdom.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at forhåndsreservasjoner tillegges betydelig vekt hos fysisk syke. Eksempler på dette er reservasjoner mot blod­overføringer hos medlemmer av Jehovas vitner, samt reservasjoner mot livsforlengende tiltak for mennesker i sluttfasen av livet.

Selv om det kan være prinsipielle forskjeller knyttet til en slik reservasjonsrett mellom fysiske og mentale lidelser, er det etter disse medlemmers syn ikke rimelig å frata mennesker den generelle medbestemmelsesretten knyttet til behandlingstiltak, kun ut fra begrunnelsen om at det dreier seg om en psykisk lidelse.

Disse medlemmer mener derfor at det på visse, strengt definerte vilkår bør åpnes for en begrenset reservasjonsrett mot behandling av psykiske lidelser, men der reservasjonen også må kunne overprøves dersom manglende behandling vil ha åpenbart negative konsekvenser for den syke.

Etter disse medlemmers syn vil en slik begrenset reservasjonsrett kunne ivaretas ved at den institusjonen som skal forestå behandlingen, ikke kan igangsette denne mot den sykes erklærte og forutgående skriftlig nedtegnede og bevitnede vilje, uten at det foreligger godkjenning fra fylkeslegen i det aktuelle fylke om at slik behandling likevel kan finne sted.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 4-4 femte ledd lyde:

Dersom vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 ansees oppfylt, men pasienten har reservert seg skriftlig og med bevitnelse mot behandling på forhånd, før det aktuelle sykdomstilfellet inntraff og på et tidspunkt da vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 ikke kunne ansees å være oppfylt, betinger behandlingstiltak som kommer i konflikt med pasientens reservasjoner, at faglig ansvarlig innhenter samtykke fra fylkeslegen før behandling igangsettes.

Femte, sjette, sjuende og åttende ledd blir henholdsvis sjette, sjuende, åttende og niende ledd.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader der disse medlemmer påpeker at det ved enhver utskriving fra psykiatrisk sykehus skal foreligge en kontrakt som er undertegnet av både sykehus og pasient. Kontrakten skal etter dissemedlemmers mening inneholde planer om nødvendig oppfølging fra sykehusets, pasientens og bostedskommunens side.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 4-11 lyde:

§ 4-11 Kontrakt ved utskriving fra psykiatrisk sykehus

Ved utskriving fra psykiatrisk sykehus skal det utarbeides kontrakt der nødvendig oppfølging av pasienten fra sykehusets, bostedskommunens og pasientens side tas inn. Kontrakten undertegnes av sykehuset, bostedskommunen og pasienten.»

Komiteen viser til merknadene til § 13 f i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Komiteen vil i denne sammenheng også spesielt henvise til Innst. O. nr. 34 (1996-97). Komiteen tar til orientering at departementet har utformet § 5-6 slik at den tilsvarer § 13 f i lov om psykisk helsevern, slik den ble lydende etter lovvedtaket i Stortinget.

Siden proposisjonens forslag til § 5-6 er en ren videreføring av lovvedtaket i Stortinget i henhold til justiskomiteens flertallsinnstilling, går komiteen ikke inn i en politisk ny realitetsvurdering av lovparagrafen, men tar til etterretning at det vedtak som ble fattet, nå innebærer at paragrafen innlemmes i den nye loven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til særmerknadene fra medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet i Innst. O. nr. 34 (1996-97) til § 13 f i straffeloven der de mener at påtalemyndigheten - i tillegg til den faglig ansvarlige - må ha adgang til å bringe en avgjørelse om å unnlate overføring fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet inn for domstolsbehandling, når det etter påtalemyndighetens oppfatning av beskyttelseshensyn åpenbart ses nødvendig med en slik overføring. Disse medlemmer anser at slik adgang burde foreligge i § 5-6, men vil ikke fremme forslag om dette her, da disse medlemmer finner det mest formålstjenlig at § 5-6 er i overensstemmelse med § 13 f i straffeloven, slik den er vedtatt av stortingsflertallet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til partiets merknader i Innst. O. nr. 34 (1996-97), med spesiell henvisning til pkt. 7.2, der det siteres fra partiets merknad:

«Dette medlem finner det mest ryddig at den som er kjent strafferettslig utilregnelig på grunn av sin psykiske tilstand, ikke idømmes en strafferettslig reaksjon, men blir tatt hånd om i henhold til lov om psykisk helsevern. Dette medlem mener det om nødvendig bør vurderes en endring av lov om psykisk helsevern dersom det er nødvendig for at psykisk helsevern skal få en plikt til å ta ansvar for de som på grunn av psykisk tilstand ikke er strafferettslig tilregnelige, men som samfunnet trenger beskyttelse mot.»

Sosialistisk Venstreparti gikk mot § 13 f i lov om psykisk helsevern, som altså inntas uendret i den nye loven som § 5-6. Dette medlem vil understreke at partiets syn her er uendret, men at dette medlem tar til etterretning at et flertall i Stortinget allerede har vedtatt denne del av loven i den form den nå foreligger, for innlemmelse i det nye lovforslaget.

Komiteen noterer seg at det ut fra lovutkastets § 6-2 første ledd følger at leder av kontrollkommisjonen skal være «en jurist, fortrinnsvis med dommererfaring». Dette tilsvarer gjeldende bestemmelse i lov om psykisk helsevern § 8 tredje ledd. Komiteen er videre kjent med at det etter denne bestemmelsen har blitt oppnevnt mange dommere som formenn.

Etter lovutkastets § 7-1 skal domstolene ha adgang til fullt ut å prøve vedtak i kontrollkommisjonene. Dette samsvarer også med gjeldende rett.

Komiteen vil anmerke at det kan oppstå en uheldig situasjon dersom mange dommere er formenn i kontrollkommisjonene samtidig som domstolene skal overprøve kommisjonenes vedtak. Som et eksempel på dette forholdet vil komiteen vise til at det i Trondheim byrett er ti dommere, hvorav fire av dommerne er formenn eller varaformenn i kontrollkommisjoner. I et tilfelle ble det også reist habilitetsinnsigelse hvor det ble reist spørsmål om byrettens yngste dommer var egnet til å overprøve byrettens eldste dommer i egenskap av formann for en kontrollkommisjon.

Komiteen oppfatter at man i lovutkastet søker å skape mest mulig uavhengighet mellom de psykiatriske institusjonene og kontrollkommisjonene. Komiteen deler denne intensjonen, og ser det som viktig at det ikke skal finnes saklig grunnlag for tvil om det kan ha noen betydning for avgjørelsen i domstolene at den avgjøres av en dommer som samtidig fungerer som formann i en kontrollkommisjon, selv om denne kommisjonen ikke har hatt befatning med den syke.

Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå en endret formulering i utkastets § 6-2 første ledd, ved at det åpnes for at kommisjonen kan ledes av en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste som dommer. Intensjonen med forslaget til endret lovtekst er at man da vil ha et langt bredere rekrutteringsgrunnlag blant advokater, jurister i offentlig forvaltning samt eventuelt innen politi- og påtalemyndigheten for utvelgelse av ledere til de ulike kontrollkommisjoner.

Komiteen fremmer følgende endringsforslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 6-2 første ledd første punktum lyde:

Kontrollkommisjonen skal ledes av en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste som dommer, og ellers bestå av en lege og to andre medlemmer, alle med personlige varamedlemmer.»

Komiteen har i sine innledningsmerknader gitt uttrykk for at det ansees hensiktsmessig at loven gis navnet «lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern», og at begrepet lovens forkortede navn blir psykisk helsevernloven.

Komiteen fremmer følgende endringsforslag:

«I lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal § 8-3 lyde:

§ 8-3 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:

I lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp skal § 22 tredje ledd nr. 3 lyde:

Sak for kontrollkommisjonen etter lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 6-4.»

Forrige kapittelNeste kapittel