Samandrag

Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurdering og høringsinstansenes merknader når det gjelder reguleringen av selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern.

Banklovkommisjonens forslag i NOU 1998:14 inngår i et helhetlig lovforslag, som forutsettes å erstatte bl.a. finansieringsvirksomhetsloven, forsikringsvirksomhetsloven og sparebankloven. Departementet fremmer imidlertid forslaget om selveiende institusjoners adgang til å danne finanskonsern uavhengig av de øvrige forslagene i NOU 1998:14. Dette innebærer at både Banklovkommisjonens lovutkast og gjeldende regelverk må justeres i lys av at den rettslige ramme er annerledes enn det som ligger til grunn for Banklovkommisjonens utkast. I det følgende vil Banklovkommisjonens lovutkast § 7-5 og § 1-3 annet ledd drøftes nærmere.

Kommisjonen har foreslått at selveiende institusjoner generelt skal kunne inngå i konsernet. Når det gjelder spørsmålet om hvilke selveiende institusjoner som skal kunne inngå i finanskonsern, mener departementet at adgangen til å inngå i finanskonsern bør begrenses til de tilfeller det foreligger et særlig behov. Departementet antar at det er mindre praktisk for finansieringsforetak organisert som stiftelser og kredittforeninger å inngå i denne formen for finanskonsern. Det vises for øvrig til at Banklovkommisjonen har foreslått at adgangen til å opprette nye kredittforeninger bør oppheves. Departementet vil derfor foreslå å begrense lovforslaget til å omfatte sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper.

Når det gjelder opprettelse av finanskonsern av denne type, mener departementet i likhet med kommisjonen at dette bør vedtas av forstanderskap i sparebank eller generalforsamling/representantskap i gjensidig forsikringsselskap med flertall som for vedtektsendringer. Departementet vil videre foreslå en bestemmelse i finansieringsvirksomhetsloven § 2 a-3 som uttrykkelig fastslår at opprettelse av slik konserngruppe krever konsesjon fra Kongen.

Forslaget om felles generalforsamling er basert på regler i Banklovkommisjonens forslag i lovutkastet kapittel 5. Forslaget innebærer en samordning av reg­lene om generalforsamling i finansforetak. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å opprette en slik felles generalforsamling for en sparebank og et gjensidig forsikringsselskap. Flere høringsinstanser mener det bør åpnes for at vedtektene skal kunne fravike særlovgivningen på dette punktet. Departementet viser til at reglene om felles generalforsamling henger nært sammen med de foreslåtte bestemmelsene om generalforsamlingen i Banklovkommisjonens forslag til lov om finansforetak kapittel 5. Etter departementets syn bør det ikke åpnes for å fravike disse reglene i særlovgivningen før reglene i lovutkastets kapittel 5 er nærmere vurdert og behandlet. Selv om det i denne omgang ikke åpnes for felles generalforsamling, vil departementet peke på at de øverste organer i de enkelte foretak kan velge å avholde møter samtidig, dersom dette finnes hensiktsmessig.

En rekke høringsinstanser har merknader til Kommisjonens forslag til regulering av konsernstyret, jf. kap. 4 i proposisjonen. Etter departementets syn vil ordningen med et konsernstyre kunne bidra til at det selskapsrettslige skillet mellom ulike virksomhetsområder i «konsernet» svekkes i forhold til den alminnelige konsernstrukturen, siden det samme selskapsorganet (konsernstyret) skal ha direkte myndighet overfor de operative selskapene i «konsernet». Isolert sett kan dette tilsi at man opprettholder styrene i de enkelte foretakene, i tillegg til konsernstyret. Etter departementets syn vil imidlertid en slik løsning kunne skape uhensiktsmessige ansvars- og kompetanseforhold mellom konsernstyret og foretaksstyret som ikke vil kunne avhjelpes ved lov- eller vedtektsbestemmelser. I tråd med Kredittilsynets tilråding i brev 23. februar 1999 vil derfor departementet foreslå å gi konsernstyret eksklusiv kompetanse. Dette forutsetter at de enkelte selskapsstyrer ikke videreføres i den form og med den kompetanse de har etter gjeldende regler. Det foreslås imidlertid at det kan opprettes «virksomhetsstyrer» for det enkelte foretak. Slike virksomhetsstyrer vil kun ha en rådgivende funksjon overfor konsernstyret. Konsernstyrets ansvar og oppgaver vil etter forslaget følge av de alminnelige regler om styrets ansvar og oppgaver i sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven og i lovgivningen for øvrig.

Kommisjonen foreslår at konsernstyret skal velges i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen eller i tilfelle av den felles generalforsamling. Kredittilsynet og Forsikringsforbundet mener i tillegg at de kompetente organene i de respektive foretak ved likelydende vedtak skal kunne velge konsernstyret. Departementet slutter seg til det sistnevnte forslaget. Som nevnt ovenfor, ønsker ikke departementet nå å foreslå regler om felles generalforsamling. Såvidt departementet kan se, innebærer forslaget om valg i fellesmøte at hhv. forstanderskap og generalforsamling/representantskap avholder et fellesmøte hvor det velges et felles styre. En slik valgordning vil være forskjellig fra gjeldende regler om valg av styre. Som Kredittilsynet peker på, kan disse reglene fravikes i vedtekter (forsikringsvirksomhetsloven § 5-4 annet ledd) eller ved dispensasjon fra departementet (sparebankloven § 14). Etter departementets syn henger den foreslåtte adgangen til fellesmøte sammen med Banklovkommisjonens forslag om harmoniserte selskapsorgan. Slike regler vil vurderes nærmere i proposisjonen som vil fremmes på bakgrunn av de øvrige forslag i NOU 1998:14. Etter gjeldende regler er organene som velger styre i hhv. sparebank og gjensidige forsikringsselskap svært ulikt sammensatt. Etter departementets syn bør en avvente en nærmere vurdering av de foreslåtte reglene om selskapsorganer før man eventuelt åpner for å lovfeste en adgang til å fravike gjeldende regler om valg av styre. På denne bakgrunn mener departementet at konsernstyret bør velges ved likelydende vedtak av de kompetente organer i de respektive foretak.

Sammensetningen av konsernstyret er regulert i kommisjonens forslag til § 5-4. Inntil slike nye regler er på plass, er det derfor spørsmål om det er nødvendig med tilpasning i gjeldende lovgivning om styrets sammensetning. Departementet legger til grunn at sammensetningen av konsernstyret må være i samsvar med både reglene i sparebankloven § 14 og forsik­ringsvirksomhetsloven § 5-1. Dette medfører bl.a. at de ansatte i både sparebanker og forsikringsselskaper vil ha rett til styrerepresentasjon etter de regler som gjelder for dette. Styret vil måtte ha minst 4 medlemmer, jf. sparebankloven § 14. Departementet antar at det ut fra bl.a. reglene om ansattes rett til representasjon og kravene til at styret i et forsikringsselskap skal ha et flertall av personer som ikke er ansatt i selskapet eller i selskap i samme konsern, i praksis vil velges konsernstyrer med et større antall personer enn sparebanklovens minstekrav.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om at konsernstyret skal utpeke konsernsjefen. Departementet legger til grunn at dette skal kunne skje uten å måtte avholde fellesmøte mellom styret og forstanderskapet, jf. sparebankloven § 17 første ledd nr. 2. Konsernstyret vil ikke som et selskapsorgan kunne ha egne ansatte. Konsernsjefen vil derfor måtte ha et ansettelsesforhold direkte til de ulike datterselskapene. Konsernsjefens myndighet fremgår av reglene i hhv. sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven om myndigheten til daglig leder, og av foretakenes vedtekter. Departementet finner det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. Departementet vil ikke foreslå regler om konsernstyrets ansettelse av direksjon inntil det eventuelt er fastsatt regler om et slikt organ i forbindelse med behandlingen av de øvrige forslag i NOU 1998:14. Når det gjelder den øvrige kompetansen til konsernstyret, viser departementet til at konsernstyret er å anse som styre etter reg­lene i hhv. sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Styrets kompetanse og ansvar vil derfor fremgå av lovbestemmelsene om styret i hhv. sparebanker og forsikringsselskap. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. Styret må ved sin saksbehandling følge reglene i både sparebankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven innebærer at en rekke bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven får anvendelse, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 5-3. I de tilfeller reglene ikke er like, vil de «strengeste» reglene få anvendelse. Dette innebærer bl.a. at styremedlemmer som er uenige i styrets beslutninger angående et enkelt foretak, må protokollere dette etter reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-29. Etter departementets syn vil dette være av stor betydning for å sikre notoritet vedrørende uenig­het i tilfeller hvor det oppstår interessekonflikter mellom sparebanken og det gjensidige forsikringsselskapet.

Konsernstyret vil fatte beslutninger som berører flere foretak. Departementet slutter seg derfor til Kredittilsynets forslag om at det enkelte foretak bør ha virksomhetsstyrer som skal gi råd til konsernstyret i saker av vesentlig betydning for det aktuelle foretak. Det antas at slike virksomhetsstyrer vil kunne bidra til en viss ansvarliggjøring og bevisstgjøring av konsernstyret i tilfelle interessekonflikt mellom flere foretak i konsernet. Virksomhetsstyret skal etter forslaget kunne uttale seg om også andre saker av betydning for foretaket. Konsernstyret skal utarbeide forslag til instruks, herunder delegasjon, til virksomhetsstyrene. Departementet mener videre det bør være et krav om at konsernstyret fører separate protokoller ved behandling av saker som gjelder de ulike foretak.

Det oppstår særlige spørsmål ved uenighet mellom de øverste organene i de foretak som inngår i konsernet. Dette gjelder særlig i forhold til instruksjon overfor konsernstyret og oppsigelse av konsernavtalen. I påvente av departementets vurdering av kommisjonens forslag og vedtakelse av ny lov må selskapsorganene i de selveiende foretak som skal inngå i konsern være sammensatt i samsvar med lovgivningen som regulerer det enkelte foretak. De ledende organer i selveiende finansinstitusjoner er sammensatt i henhold til særlige regler i hhv. sparebankloven (om forstanderskap) og i forsikringsvirksomhetsloven (om generalforsamling og representantskap).

Departementet legger i likhet med Justisdepartementet og Kredittilsynet til grunn at forstanderskap og generalforsamling/representantskap for det enkelte foretak vil kunne instruere konsernstyret i saker som gjelder det aktuelle foretak. Dette innebærer at hhv. forstanderskap og generalforsamling/representantskap vil kunne instruere konsernstyret i konsernspørsmål, med mindre beslutningen bare berører et annet foretak i konsernet. I saker av felles interesse for foretakene vil det derfor kunne oppstå situasjoner med mulig motstrid mellom slike instrukser. En slik motstrid vil typisk kunne være et problem dersom f.eks. forstanderskapet i sparebanken ønsker en endring i sammensetningen av konsernstyret som ikke generalforsamlingen/representantskapet i det gjensidige forsikringsselskapet støtter. Departementet legger til grunn at en slik uenighet vil medføre at konsernet oppløses. Departementet foreslår lovregler om dette, jf. nedenfor.

Banklovkommisjonen har ikke foreslått særskilte regler om avvikling av konsern bestående av selveiende institusjoner. Kredittilsynet reiser spørsmålet om vedtak om oppløsning eller uttreden av konsernet skal måtte vedtas med kvalifisert flertall i det enkelte selskapsorgan, siden opprettelse av konsernet krever kvalifisert flertall. Etter departementets syn reiser det flere problemer å la det samme kvalifiserte flertallskrav gjelde ved oppløsning av konsernet, som ved opprettelse av konsernet. Dette henger sammen med at de ulike konfliktsituasjonene mellom forstanderskap og generalforsamling/representantskap vil kunne oppstå allerede ved simpelt flertall i et av de aktuelle organene. Eksempelvis kan generalforsamlingen i et forsikringsselskap beslutte å endre sammensetningen av styret med alminnelig flertall, og konsernet vil da måtte oppløses dersom forstanderskapet i sparebanken ikke treffer et likelydende vedtak. Dette henger sammen med at felles styre er et vilkår for adgangen til å inngå i denne type konsern. I en slik situasjon vil det være lite naturlig å operere med et krav om kvalifisert flertall for oppløsing/uttreden av konsernet. På denne bakgrunn vil departementet gå inn for en lovbestemmelse om at beslutning om oppløsning eller uttreden av konsernet skal kunne treffes med alminnelig flertall i det aktuelle selskapsorgan. Når det gjelder den nærmere regulering av oppløsning av konsernet, viser departementet til at dette for alminnelige finanskonsern vil kreve godkjennelse etter finansieringsvirksomhetsloven § 2 a-7. Departementet ser ingen grunn til å innføre ytterligere og særskilt regulering av oppløsing av konsern bestående av selveiende institusjoner.

Banklovkommisjonen har foreslått nye regler om utstedelse av felles grunnfondsbevis. Etter departementets syn reiser utstedelse av felles grunnfondsbevis en rekke problemer som ikke er utredet i NOU 1998:14. Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse om dette. Etter departementets syn er det heller ikke dokumentert et stort behov for en slik adgang til felles grunnfondsbevisutstedelse. I konsesjonssøknaden fra Gjensidige og Sparebanken NOR legges det f.eks. ikke opp til en slik felles utstedelse. I samsvar med Kredittilsynets syn, vil derfor ikke departementet fremme forslag om adgang til utstedelse av felles grunnfondsbevis på det nåværende tidspunkt. Spørsmålet vil vurderes nærmere i forbindelse med behandlingen av de øvrige forslagene i NOU 1998:14.

Departementet foreslår at institusjoner skal anses som datterforetak i samme konsern i forhold til finansieringsvirksomhetslovens regler. Dette medfører bl.a. at kapitaldekningskrav og regler om største engasjement med enkeltkunde vil måtte oppfylles på konsolidert basis. I brev 23. februar 1999 finner Kredittilsynet det uklart om denne typen konsern det her er snakk om vil omfattes av plikten til å utarbeide konsernregnskap etter regnskapsloven. Departementet antar at konsernregnskap for gruppen vil være nyttig for sammenligning med andre (tradisjonelle) blandede finanskonsern. Departementet vil vurdere dette nærmere i en egen sak bl.a. på bakgrunn av de øvrige reglene i regnskapsloven, og legger til grunn at eventuelle regelverksendringer kan gjøres i forskrift.

For ordens skyld vil departementet presisere at det enkelte konsernforetak vil måtte ha separate kontrollkomiteer og hver sin revisor.

Kredittilsynet tilrår at det gis en forskrift samtidig med de nye lovreglene. Etter departementets syn vil de sentrale forhold knyttet til slike konsern fremgå av loven eller vedtektene. Departementet kan derfor ikke se behov for at det fastsettes en forskrift samtidig med ikrafttredelsen av endringsloven. På den annen side er slike konsern en ny konstruksjon i norsk selskapsrett, og det er derfor mulig at det vil oppstå behov for ytterligere regulering senere. Departementet vil derfor foreslå å innta en forskriftshjemmel i loven.

Merknader frå komiteen

Komiteen vil understreke lovforslaget si vektlegging av behovet for klare reglar om avgjerdsmynde og ansvar. Komiteen viser i den samanheng til konsernstyre sin sentrale funksjon, både på konsern- og på foretaksnivå. Komiteen ser behov for at det i det aktuelle foretak i tillegg blir valt virksomheitsstyrer som primært skal ivareta det enkelte foretak sine særinteresser i konsernet, dels gjennom råd og uttale til konsernstyret, og dels på grunnlag av nærare definerte oppgåver og avgjerdsmynde nedfelt i instruks og fullmakt, jf. § 2a-16 tredje ledd.

Komiteen viser til proposisjonen og sluttar seg til lovforslaget.