1.1 Innledning

Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til ny lov om spesialisthelsetjenesten m.m. som skal erstatte sykehusloven fra 1969 og de organisatoriske bestemmelsene i lov om psykisk helsevern fra 1961. Loven gjelder hele spesialisthelsetjenesten, og departementet ser det som ønskelig å markere at psykisk helsevern ikke representerer noen særomsorg innen helsetjenesten. De regler som gjelder spesielt for mennesker med psykiske lidelser, er samlet i et nytt lovforslag, «Etablering og gjennomføring av psykisk helsevern» (psykiatriloven), jf. Ot.prp. nr. 10 (1998-99).

Det uttales at lovforslaget må ses i sammenheng med forslag til lov om pasientrettigheter, forslag til felles lov om helsepersonell og forslag til lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Forslaget til lov om spesialisthelsetjenesten m.m. er i stor grad en videreføring og modernisering av gjeldende rett, men inneholder også flere viktige endringer.

Som begrunnelse for forskriftshjemlene i lovforslaget uttales det bl.a. at departementet tar konsekvensen av at helsevesenet er i stadig endring ved å legge opp til et mer fleksibelt system enn det som følger av dagens sykehuslov. Det understrekes at forskriftshjemlene er knyttet direkte til den enkelte lovbestemmelse og innebærer en klargjøring av styringshjemlene, men at de i hovedsak ikke gir departementet videre fullmakter enn det som følger av dagens regelverk.

Det er i lovforslaget forsøkt i sterkere grad å skille mellom fylkeskommunens ansvar for å sørge for et tilbud av spesialisthelsetjenester og dens rolle som tjenesteyter. Det presiseres at fylkeskommunene kan inngå avtale med andre tjenesteytere for å sikre befolkningen et forsvarlig tilbud av spesialisthelsetjenester. Fylkeskommunens ansvar for å sørge for et forsvarlig helhetlig tilbud skal ikke kunne overlates til andre.

Det framholdes at et viktig siktemål med det nye lovforslaget er å klargjøre grunnlaget for eiernes og ledelsens styring og ledelse av den enkelte virksomheten. Det påpekes at endringer i behov, sterkere bruker­innflytelse, flere konkurranseelementer, fordelingspolitiske mål og rask utvikling av medisinsk teknologi og metode vil innebære sterkere krav til omstillinger og tilpasninger av virksomhetene. I utformingen av lovforslaget har departementet lagt vekt på at eier og ledelse skal kunne ha frihet til å tilpasse styringen og ledelsen av virksomheten til disse kravene, og har ikke foreslått omfattende reguleringer av organisatoriske forhold. For å sikre forsvarlige helsetjenester har departementet likevel på noen punkter sett behov for å foreslå reguleringer av organisatoriske og ledelsesmessige forhold, blant annet gjennom forslaget om at det skal være én ansvarlig leder på alle nivåer i sykehus. Departementet har også funnet det riktig på noen punkter å framheve legers særskilte posisjon, jf. forslag om medisinskfaglige rådgivere og om pasientansvarlig lege.

1.2 Bakgrunn for lovforslaget og generelle kommentarer til høringen

Det framholdes at lovforslaget følger opp vedtak fattet av Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-94) og St.meld. nr. 24 (1996-97). Forslag fremmet i NOU 1997: 2 følges også opp i lovforslaget.

Lovforslaget tar utgangspunkt i høringsnotatet med utkast til lov om spesialisthelsetjenesten og utredningen NOU 1991: 7 Spesialisthelsetjenesten m.m. Sosial- og helsedepartementet sendte i august 1997 utkast til lov om spesialisthelsetjenesten på høring. Departementet mottok i alt 134 høringsuttalelser. Det framholdes at de fleste høringsinstansene var positive til den revisjon og samordning av regelverket som er foretatt, og særlig til likestillingen av somatiske og psykiatriske helsetjenester. Flere høringsinstanser påpeker imidlertid at det er behov for en bedre samordning av de fire helselovene. I april 1998 sendte departementet et nytt høringsnotat på høring med forslag om å innføre adgang for Statens helsetilsyn til å ilegge tvangsmulkt når frist satt for retting gitt i pålegg oversittes, og forslag til visse endringer i bestemmelsen om meldeplikt. Departementet mottok i alt 110 høringsuttalelser. Det uttales at flere av høringsinstansene var svært skeptiske til forslaget om å innføre adgang til å ilegge tvangsmulkt. På bakgrunn av dette er departementet kommet til at forslaget ikke opprettholdes på det nåværende tidspunkt.

Det redegjøres for forslag fra høringsnotat med utkast til lov om spesialisthelsetjenesten som ikke er fulgt opp i proposisjonen. Det dreier seg om at det i høringsnotatet var foreslått at bare de helseinstitusjoner som fylkeskommunene utpeker, skulle ha plikt til å yte øyeblikkelig hjelp, mens departementet nå går inn for at den plikten alle sykehus og fødestuer etter sykehusloven har til å yte øyeblikkelig hjelp, videreføres. Videre følger ikke departementet opp en foreslått bestemmelse i høringsnotatet om internkontroll og heller ikke en bestemmelse om at departementet i forskrift skulle kunne pålegge sykehus uten hinder av taushetsplikt å utlevere bestemte opplysninger til departementet til bruk for styring, finansiering og planlegging av helsetjenesten. Et forslag i høringsnotatet om etablering av regionale helseutvalg og vedtagelse av regionale helseplaner er blitt fremmet for Stortinget i en egen proposisjon, Ot.prp. nr. 48 (1997-98).

1.3 Lovgivningen i andre land

Det gis en kort oversikt over det danske, svenske og finske helsevesenet.

I Danmark fastslår loven at sykehusvesenet skal ivaretas av amtskommunene. Det er bestemmelser om adgangen til å inngå samarbeid med andre amtskommuner og private institusjoner. I loven finnes bestemmelser om hvem som er berettiget til sykehustjenester. Videre er det gitt bestemmelser om økonomiske rammer for spesialsykehusene og om gjestepasientordninger og hjemkommunens betalingsplikt. Amtskommunene kan, hvis pasienten er ferdigbehandlet og kun venter på pleiehjem, kreve betaling pr. sengedag fra pasientens hjemkommune. Det er også gitt regler om pensjonsutbetaling under opphold på institusjon. Pasienter har rett til fritt sykehusvalg innen amtskommunen. Videre er sundhedsministeren gitt hjemmel til å fastsette regler om forsøksordninger som sikrer at pasienter som er henvist til bestemte operasjoner på offentlige sykehus, skal tilbys operasjon innen en samlet ventetid på tre måneder. Loven inneholder bestemmelser om rett til å påklage avgjørelse om rett til behandling. Amtskommunene plikter å inngå avtaler om benyttelse av lands- og landsdelsavdelinger i andre amtskommunale sykehus og private sykehus.

I Sverige har landstinget ansvar for å tilby helsetjenester til innbyggerne. Kommunens ansvar er begrenset til helsetjenester som ikke gis av leger. Staten har ansvaret for den sentrale, overordnede planlegging og samordning av helsetjenestene, og regjeringen er gitt en forholdsvis vid hjemmel til å gi forskrifter. Det er Socialstyrelsens oppgave å representere staten i spørsmål på sentralt forvaltningsnivå, og det redegjøres for Socialstyrelsens lovpålagte oppgaver. Ved lovendring som trådte i kraft i 1997, skal hver pasient som henvender seg til sykehusvesenet, snarest gis en medisinsk vurdering av sin helsetilstand. Loven har bestemmelser om medisinsk lederansvar for visse leger, både i og utenfor sykehus. Bestemmelsen om ledelsesansvar tydeliggjør av at det må være én leder for virksomheten. Denne behøver ikke være lege eller helsepersonell. Virksomhet som har innslag av myndighetsutøvelse i kombinasjon med medisinske vurderinger, skal imidlertid ledes av en sjefsoverlege. Det er nylig bestemt at også andre enn leger med spesialkompetanse kan lede enheter i psykiatrien.

Det redegjøres for endringer i helsetjenestens organisasjon som de senere år er gjennomført blant annet i Kopparsbergslän, Stockholmslän og Bohuslän. Reformene innebærer bl.a. at det skapes et internt marked for sykehustjenester. Det lokale distriktet ved et områdestyre kjøper helsetjenester for befolkningen. Pasientene velger fritt allmennpraktiker, helsesenter og sykehus. Politikerne har fortsatt et overordnet ansvar for tjenesten, men er ikke lenger involvert i den daglige drift av helsetilbudet. Kontrakter om pris, kvalitet, service og tilgjengelighet blir årlig forhandlet mellom de lokale helsedistriktene og sykehusene. Det uttales at reformene har ført til større produktivitet ved sykehusene, og at de har virket positivt på det løpende samarbeid mellom primærhelsetjenesten og sykehusene.

I Finland er helsesektoren en oppgave for primærkommunen. Siden 1991 har Finland vært inndelt i 21 sjukvårdsdistrikter. Tidligere var formene for kommunalt samarbeid i kommunalforbundene regulert av staten. Etter kommunereformen i 1993 kan kommunene selv bli enige om hvordan samarbeidet skal foregå. De økonomiske bidragene fra staten utbetales ut fra visse gitte kriterier som et fast beløp direkte til kommunen og ikke som tidligere til tjenesteprodusentene. Pengene er ikke øremerket. I Finland er valg av sykehus begrenset til det eller de sykehus som den enkelte kommune har avtale med. Kommunene er i prinsippet frie til å slutte avtale med alle pleieprodusenter, også med private og pleiegivere utenfor deres samkommune.

1.4 Lovens formål og virkeområde

Lovens formål er å fremme folkehelsen og å motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjonshemming. Videre i formålsparagrafen understrekes kvalitet, likeverdighet, god ressursutnyttelse, tilpasning til pasientenes behov og tilgjengelighet for pasientene som sentrale formål. Det uttales at de oppstilte formålene er likeverdige, og at ingen av målene skal kunne neg­lisjeres, gis en særstilling eller prioriteres foran det annet. Formålsbestemmelsen angir de overordnede siktemålene som de andre bestemmelsene i loven skal bidra til å oppfylle.

Departementet foreslår at lovens virkeområde ikke lenger skal knyttes til bestemt oppregnede institusjoner og tjenester slik som etter dagens sykehuslov og lov om psykisk helsevern. Lovens saklige virkeområde er definert gjennom begrepet spesialisthelsetjenesten. Det uttales at begrepet i praksis vil omfatte de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte etter gjeldende sykehuslov m.v. og lov om psykisk helsevern. Departementet gis hjemmel til i tvilstilfelle å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

Med hensyn til stedlig virkeområde foreslås det at Svalbard og Jan Mayen i utgangspunktet ikke omfattes av loven, men at reglene kan gis anvendelse der etter forskrifter fastsatt av Kongen. Kongen skal i tillegg kunne fastsette særlige regler under hensyn til stedlige forhold. Loven kan etter forslaget også gis anvendelse på kontinentalsokkelen etter Kongens bestemmelse.

1.5 Ansvarsfordeling og generelle oppgaver

Ansvaret er i lovforslaget definert gjennom angivelse av tjenester fylkeskommunen er ansvarlig for å sørge for at befolkningen tilbys, dvs. at opplistingen av institusjoner i sykehusloven og lov om psykisk helsevern er forlatt. Det understrekes at dette ikke innebærer noen endring i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåer, men er en måte å beskrive denne på som gir større frihet til å tilpasse løsning av oppgavene til det reelle behov. Departementet finner imidlertid at enkelte tjenester bør spesifiseres nærmere i selve lovteksten, og etter forslaget framgår det derfor at fylkeskommunen skal sørge for at befolkningen tilbys sykehustjenester og sørge for et tilbud av medisinske radiologiske tjenester og laboratorietjenester. Videre skal fylkeskommunen sørge for akuttmedisinsk beredskap, nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste.

Det understrekes at fylkeskommunen skal kunne inngå avtale med andre tjenesteytere og inngå samarbeidsavtaler med kommuner, andre fylkeskommuner og/eller staten for å ivareta sitt ansvar.

Departementet har kommet til at det bør skilles klarere i loven mellom krav til organisering av akuttmedisinsk beredskap og plikten og retten til øyeblikkelig hjelp. Det foreslås at alle sykehus bør ha plikt til å motta pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp for livreddende og/eller stabiliserende behandling. Dersom pasienten har behov for ytterligere behandling for å avverge den akutte situasjonen, skal pasienten eventuelt kunne videresendes til det sykehus som har akuttfunksjon innenfor det aktuelle området.

Det uttales at fylkeskommunene vil ha et kontroll- og oppfølgingsansvar knyttet til kjøp av tjenester fra andre. Når fylkeskommuner gjør bruk av utenlandske helseinstitusjoner for å dekke tilbud som de er ansvarlige for, forutsettes det at det er vurdert at det aktuelle landet har bestemmelser som ivaretar sikkerheten.

Lovforslaget inneholder ingen pålegg om hvilke organisasjonsformer som kan anvendes for de fylkeskommunale institusjonene som yter spesialisthelsetjenester. Det vises til at Regjeringen i september 1998 nedsatte et utvalg som skal vurdere tilknytningsformer for de offentlige sykehusene. Departementet vil, etter at utvalget har avgitt sin innstilling, vurdere om det foreligger behov for en ytterligere regulering av dette og eventuelt komme tilbake med forslag til endringer i lovverket.

Departementets forslag legger opp til at det kan stilles funksjonskrav til tjenestene, både private og offentlige.

Det foreslås en videreføring av gjeldende rett med enkelte presiseringer når det gjelder statens ansvar for luftambulansetjenesten. Det uttales at eventuelle endringer når det gjelder ansvar for og organisering av luftambulansetjenesten, vil måtte vurderes og eventuelt legges fram for Stortinget etter at luftambulanseutvalgets utredning og forslag har vært på høring.

Departementet foreslår at plikten til forsvarlig tjenesteyting skal komme direkte fram i en egen lovbestemmelse. Når det gjelder innholdet i forsvarlighets­normen, uttales det ellers at bestemmelsen må ses i sammenheng med den individuelle forsvarlighetsbestemmelsen i helsepersonelloven, men det uttales at bestemmelsen i denne loven har et mer helhetlig utgangspunkt enn forsvarlighetsbestemmelsen i helsepersonelloven. Departementet legger til grunn at forsvarlighetsnormen også inkluderer at tjenestene følger med i den faglige utviklingen, og at feil som skyldes at det ikke er tatt i bruk nye anerkjente metoder eller teknologi, kan innebære brudd på forsvarlighetsnormen.

Departementet har vurdert om det i loven bør innarbeides en gjennomgående bestemmelse om hvem som skal ha det medisinskfaglige ansvaret, men har ikke funnet å ville gå inn for en slik reguleringsform.

Det foreslås i samsvar med gjeldende rett at departementets hjemmel til å gi bestemmelser om sykehusenes oppgaver, anskaffelser av utstyr m.m., fortrinnsvis skal nyttes til høyspesialisert medisin og kun unntaksvis benyttes i forhold til lokalsykehusene.

Departementet foreslår at det blir gitt hjemmel for departementet til å gi forskrifter om markedsføring av tjenester.

Departementet vil videreføre hjemmelen til å gi forskrift om ventelisteregistrering og fylkeskommunens ansvar for å skaffe pasienter helsehjelp. I forslaget til forskriftshjemmel er fylkeskommunenes ansvar for å skaffe helsehjelp til prioriterte pasienter presisert. Departementet vil i hjemmelsbestemmelsen også presisere at departementet har hjemmel til å gi forskrift om pasientens rett til selv å skaffe behandling ved annen institusjon.

Departementet foreslår at både kommunehelsetjenesten og fylkeskommunene pålegges plikt til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og samrordnede tilbud. Det foreslås at planene skal utarbeides av hver tjeneste, og at det pålegges en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere. Det framholdes at den individuelle planen ikke gir pasientene større rett til de tjenester den beskriver, enn det som følger av lovgivningen ellers. Den individuelle planen skal heller ikke være et vedtak som kan påklages, og pasienten kan i utgangspunktet ikke klage over at det ikke er utarbeidet en individuell plan eller over at han/hun ikke får de ønskede tilbud. At plikten til å utarbeide individuelle planer overholdes, vil imidlertid falle inn under Statens helsetilsyns og fylkeslegenes generelle tilsyn. Det understrekes at pasientene bør medvirke til utarbeidelse av planen, slik at de får et aktivt forhold til den. Det framholdes at det er opp til tjenesteyterne å avgjøre hvilke pasienter som utløser plikten. Departementet er kommet til at for de pasientgrupper det her dreier seg om, vil det offentlige helsevesen være den sentrale tjenesteyter. Det foreslås derfor at plikten til å utarbeide planer i spesialisthelsetjenesten skal pålegges fylkeskommunen.

Hvilken tjeneste som skal utarbeide planen i det enkelte tilfelle, vil variere etter hvilket tilbud den enkelte får. For en pasient som henvises fra kommunehelsetjenesten til utredning, diagnostisering og behandling i et sykehus, vil den pasientansvarlige lege eller avdeling kunne være aktuell.

Det foreslås at eier av virksomhet som yter spesialisthelsetjenester, pålegges en plikt til å sørge for at ansatt helsepersonell får den opplæring, videreutdanning og etterutdanning som er nødvendig for å kunne utføre sin virksomhet forsvarlig.

Som et virkemiddel for å sette befolkningen bedre i stand til å ivareta sine rettigheter i forhold til helsetjenesten, foreslår departementet at eier pålegges en plikt til å gi befolkningen generell informasjon som er nødvendig for at befolkningen blant annet skal kunne vurdere det tilbud de forskjellige tjenester har.

1.6 Særlige plikter og oppgaver

Departementet foreslår ikke vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett med hensyn til innholdet i plikten til å yte øyeblikkelig hjelp. Det gis i proposisjonen en nærmere presisering av hvilke helsetilstander som skal utløse en plikt for sykehuset eller fødestuen til å yte øyeblikkelig hjelp. Det uttales at øyeblikkelig hjelp-plikten i praksis har fått et videre innhold enn det som nevnes i proposisjonen, slik at presiseringen innebærer en innsnevring av plikten i forhold til dagens praksis, men at den ikke innebærer noen endring av det rettslige innholdet i plikten i forhold til sykehusloven. Departementet foreslår dessuten en egen forskriftshjemmel om innholdet i plikten til å yte øyeblikkelig hjelp.

Departementet ser det som viktig at den enkelte helseinstitusjon pålegges en plikt til å etablere forsvarlige journal- og informasjonssystemer og foreslår en egen lovbestemmelse om dette. Departementet foreslår videre en forskriftshjemmel om drift, innhold og opprettelse av journal- og informasjonssystemer og om bruk av elektronisk journal. Det vises ellers til at departementet arbeider med utarbeiding av forslag til lov om helseregistre og elektronisk behandling av helseopplysninger som vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av 1999.

Departementet foreslår enkelte endringer i institusjoners plikt til å melde betydelige personskader til fylkeslegen. De endringer som foreslås i bestemmelsen, tar blant annet sikte på å bringe meldeplikten i samsvar med den praksis som har utviklet seg. Det foreslås at melding skal gis ”snarest mulig” mot ”straks” etter gjeldende rett, og departementet mener at det i de fleste tilfeller vil være mest hensiktsmessig at det tidsmessig gis rom for intern saksbehandling i institusjonen før melding sendes. Det framholdes at det er behov for veiledning om hvordan meldeplikten skal forstås, og forskriftshjemmelen om dette i dagens sykehuslov foreslås derfor videreført.

Departementet anser at kvalitetsutvalgene er en viktig del av helseinstitusjonenes kvalitetssikringsarbeid, og bestemmelsen i sykehusloven om plikt til å opprette kvalitetsutvalg foreslås videreført.

Departementet foreslår at opplæringen som helseinstitusjoner plikter å delta i, utvides til også å omfatte helsefaglige elever, lærlinger, studenter, turnuskandidater og spesialister. Bakgrunnen for denne utvidelsen er at stadig flere grupper helsepersonell er avhengig av å få deler av sin opplæring ved institusjoner i spesialisthelsetjenesten. Departementet ønsker at det i forskrift skal kunne tydeliggjøres at det kan stilles krav til kvaliteten på opplæring og undervisning og videre gis nærmere regler om omfanget av plikten til å delta i undervisning og opplæring.

Med bakgrunn i ønsket om å ivareta barns særlige behov ved institusjonsopphold, er det foreslått en bestemmelse som gir adgang til å pålegge helseinstitusjoner visse plikter. Bestemmelsen tar sikte på å gi hjemmel for en videreføring av forskrift om barn på sykehus som nå er gitt med hjemmel i sykehusloven. Det uttales at bestemmelsen må ses i sammenheng med reglene som er foreslått i lov om pasientrettigheter, om barns særlige rettigheter under opphold i helseinstitusjoner. Departementet finner det rimelig at utgifter som foreldre eller andre nære pårørende har i denne forbindelse, dekkes av sykehuset, og foreslår hjemmel til å fastsette regler om dette.

Departementet mener at for å gjøre situasjonen lettere for pasienten under sykehusoppholdet bør det innføres en ordning med pasientansvarlig lege/sykepleier, og foreslår en bestemmelse som gir departementet fullmakt til å gi regler om innføring av en slik ordning. Departementet vil understreke skillet mellom denne ordningen og reglene om legers og andre helsepersonells faglige ansvar for sin yrkesutøvelse, og presiserer at ordningen ikke regulerer det faglige ansvaret for pasientens behandling som er regulert i forslag til lov om helsepersonell. Ordningen er først og fremst tenkt innført i sykehus. Dersom tilsvarende behov gjør seg gjeldende i andre virksomheter, åpner imidlertid bestemmelsen også for at departementet kan gi regler om dette.

Departementet har funnet det riktig å foreslå en bestemmelse om sykehusenes hovedoppgaver, og mener at dette vil bidra til oversiktlighet, og at det også gir et ryddig utgangspunkt for den interne styringen i sykehus. Bestemmelsen angir fire oppgaver som sykehusene «særlig» skal ivareta; pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende.

Departementet finner det nødvendig å gi et lovpålegg om at alle sykehus skal ha én leder på de ulike organisatoriske nivåene. Det framholdes imidlertid at departementet finner det uheldig dersom lovpålegget fører til at etablerte og gode samarbeidsopplegg må brytes opp, og det legges derfor vekt på at den foreslåtte bestemmelsen fortsatt skal gi mulighet til å praktisere ulike samarbeidsformer innad i sykehusets organisatoriske enheter. Departementet mener bestemmelsen ikke vil være til hinder for at sykehus gis stor fleksibilitet til å velge ledelsesformer, for eksempel gjennom bruk av ledergrupper og gjennom måten disse organiseres og arbeider på. Departementet vil framheve at det ansvar som forutsettes å tilligge lederen med administrativt ansvar, også inkluderer at det faglige arbeidet skjer i henhold til mål og rammer som myndigheter og sykehuseier har fastsatt. Departementet mener at det etter en periodes praktisering av prinsippet med én leder bør foretas en evaluering av erfaringene med sikte på å vurdere om det fortsatt er behov for å opprettholde lovpålegget.

Det understrekes at en ansvarlig ledelse vil måtte etablere tilstrekkelig styringsdialog med medisinskfaglige grupper der lederen selv ikke har den nødvendige faglige kompetanse. Departementet har kommet fram til at det bør tas inn en bestemmelse som sier at når kravet til forsvarlighet gjør det nødvendig, skal det pekes ut medisinskfaglige rådgivere. Bestemmelsen er særlig rettet inn mot de tilfeller der leder ikke har medisinskfaglig kompetanse. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde enkelte særskilte organisatoriske nivåer i sykehuset, og gjelder for alle typer organisatoriske enheter der det er aktuelt å ha ledelser som ikke dekker kompetansen til de involverte medisinske fagområdene. Det understrekes at rådgiveren ikke skal ha beslutningsmyndighet, men skal sørge for at de medisinskfaglige premissene foreligger før ledelsesbeslutninger treffes.

Departementet finner ikke å ville foreslå et generelt krav til kompetanse for ledere av sykehusavdelinger og mener at det i utgangspunktet bør være opp til det enkelte sykehus i samarbeid med sykehuseier å avgjøre hvilken kompetanse en leder skal ha. Departementet har imidlertid likevel funnet det riktig å foreslå en hjemmel for at departementet kan stille kvalifikasjonskrav til ledere. Det framholdes at den foreslåtte fullmakten utelukkende er tenkt brukt dersom dette skulle vise seg å være påkrevd for spesielle typer avdelinger, eller dersom utviklingen skulle tilsi at det er behov for å kunne stille denne type sentrale krav.

1.7 Godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester

Departementet foreslår at en opprettholder en godkjenningsordning for helseinstitusjoner. Det understrekes at en godkjenningsordning gir mulighet til å kontrollere omfanget av bl.a. opprettelse av helseinstitusjoner eller utvidelse av virksomheten ved institusjoner som ikke inngår i det offentlige tilbud, og som vil kunne trekke f.eks. personellressurser ut av det offentlige helsetilbudet. Krav til godkjenning av institusjoner vil i tillegg være av betydning for å unngå etablering av helseinstitusjoner som ikke oppfyller kravene til forsvarlighet.

Det foreslås at loven skal hjemle fylkeskommunenes ansvar for et tilbud av spesialisthelsetjenester generelt, uten å nevne bestemte institusjonstyper, og at departementet gis hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke helseinstitusjoner som må godkjennes. Myndigheten til å godkjenne sykehus foreslås lagt til departementet.

Videre foreslås en hjemmel for departementet til å gi forskrift om godkjenning av vesentlige endringer i godkjent virksomhet.

Det framgår av forslaget til lovtekst at både samfunnsmessige og faglige hensyn skal kunne vektlegges ved vurderingen av om godkjenning skal gis, og at det i tillegg skal kunne legges vekt på om tjenesten eller institusjonen er tatt inn på den regionale helseplanen, og om tjenestene som ytes pasienten synes forsvarlige.

Det foreslås også at departementet gis adgang til å knytte vilkår til godkjenningen for å sikre at lovens bestemmelser oppfylles.

1.8 Samarbeid innen den offentlige helsetjenesten og legefordeling

Det foreslås i lovutkastet en bestemmelse om offentlig samarbeid som bygger på gjeldende bestemmelser i sykehusloven og lov om psykisk helsevern, men som er utvidet til å gjelde samarbeid med staten og kommuner i tillegg til andre fylkeskommuner. Bestemmelsen regulerer samarbeid om oppgaver fylkeskommunen er pålagt i lov, og gjelder samarbeid innen den offentlige helsetjenesten. Kongen skal generelt eller i det enkelte tilfelle kunne påby slikt samarbeid.

Departementet foreslår at riket deles inn i helseregioner i tråd med bestemmelsene i sykehusloven og lov om psykisk helsevern. Fylkeskommunene som utgjør en helseregion, pålegges å etablere et regionalt helseutvalg for samarbeid om spesialisthelsetjenesten. Det foreslås at departementet i forskrift kan gi bestemmelser om de regionale helseutvalgs oppgaver.

I samsvar med sykehusloven og lov om psykisk helsevern foreslås det at de regionale helseutvalg på vegne av fylkeskommunene skal ha plikt til å utarbeide forslag til regionale helseplaner. Videre er det foreslått at departementet kan gi nærmere bestemmelser i forskrift om innhold og utforming av de regionale helseplanene. Departementet skal vedta den regionale helseplanen.

Ved tvist om utgiftsfordeling har departementet kommet til at det ikke bør foreligge vilkår om enighet for at tvisten kan bringes inn til departementet, men at dette i samsvar med gjeldende rett kan gjøres etter initiativ fra én av partene. Det foreslås at tvister hvor staten er part, ikke skal kunne bringes inn for departementet for tvisteløsning. I slike saker må partene løse tvisten på annen måte, f.eks. ved voldgift.

Når det gjelder regulering av legemarkedet, vises det til Ot.prp. nr. 4 (1998-99) der det ble foreslått en ny ordning som gir departementet adgang til å fastsette en ramme en gang pr. år for antall nye stillinger som kan opprettes det påfølgende året innen hver enkelt helseregion, fordelt på de enkelte medisinske spesialiteter. Den videre fordeling av stillinger og avtalehjemler også i de statlige institusjonene og tjenestene skal foretas av de regionale helseutvalg. Departementet foreslår i proposisjonen å videreføre denne ordningen. Departementet ønsker i utgangspunktet ikke å sette i verk reaksjoner ved overtredelse av de fastsatte rammene, men ser behovet for å kunne vurdere dette dersom det skulle vise seg å bli nødvendig. Ved vedvarende og grove overtredelser vil departementet derfor vurdere økonomiske reaksjoner.

1.9 Finansiering

I samsvar med gjeldende rett foreslås det at det er den som eier helseinstitusjon eller virksomhet som omfattes av loven, som i utgangspunktet er ansvarlig for utgiftene knyttet til institusjonen eller virksomheten. Fylkeskommunen skal også dekke godkjente utgifter til drift og vedlikehold av private institusjoner som i henhold til den regionale helseplanen er fylkeskommunens ansvar, men det understrekes at dette bare gjelder godkjente utgifter.

Når det gjelder tilskudd til fylkeskommunen, foreslås det at dagens bestemmelser om rammefinansiering videreføres. Det framgår også av den foreslåtte bestemmelsen at staten skal kunne yte aktivitetsavhengige tilskudd eller tilskudd til bestemte formål. Departementet presiserer at staten står fritt til å redusere størrelsen på rammetilskuddet for å finansiere slike tilskudd. Det er etter departementets oppfatning fortsatt behov for en hjemmel til å kunne kreve utlevert budsjett, regnskap og andre opplysninger om drift av fylkeskommunale helsetjenester.

Departementet foreslår å videreføre dagens regel om tilskudd til bygging av sykehus og at den utvides til også å omfatte psykiatrien. Det foreslås at Kongen gis hjemmel til å gi forskrift om beregning og utbetaling av tilskuddet. Det er etter departementets mening behov for en nærmere gjennomgang av den generelle finansieringen av sykehotell og finansieringen av pasientopphold i ordinære hotell. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med budsjettet for år 2000.

Når det gjelder tilskudd til regionsykehus, antar departementet at det ved å tildele funksjonstilskuddet direkte til regionsykehusene, kan være lettere å få til en bedre økonomisk rapportering og resultatrapportering enn om tilskuddet tilfaller fylkeskommunene. Midlene til undervisning og forskning foreslås også kanalisert direkte til sykehusene. For å sikre at basistilskuddet som ikke er rettet mot særskilte funksjoner eller organisatoriske enheter ved regionsykehusene, blir gjenstand for en helhetlig vurdering og prioritering, foreslår departementet at dette fortsatt skal gå til institusjonens eier.

Departementet foreslår å videreføre dagens regler om pasientens bostedsfylke med enkelte mindre endringer. I samsvar med gjeldende rett foreslås det at forholdene på den tid pasienten ble mottatt i institusjon eller forpleiningssted, legges til grunn for spørsmålet om pasientens bostedsfylke, når pasienten oppholder seg i institusjon eller privat forpleiningssted som finansieres av det offentlige.

Det framholdes at rammefinansieringen forutsetter en økonomisk oppgjørsmåte for de tilfeller pasienter blir behandlet i annen fylkeskommune enn bostedsfylket eller i en statlig eller statlig finansiert institusjon, og departementet foreslår en videreføring av dagens regler. Departementet finner det hensiktsmessig at det i loven presiseres at fylkeskommunen har det økonomiske ansvar i de tilfeller denne benytter andre tjenesteytere for å oppfylle oppgaver etter loven. Departementet foreslår også å videreføre bestemmelsen om fylkeskommunal refusjon av utgifter ved sykehusbehandling i utlandet som finansieres av folketrygden, og gjeldende forskriftshjemler om takstberegning og om finansiering av laboratorie- og røntgentjenester.

Gjeldende rett foreslås i hovedsak videreført når det gjelder betaling for pasienter som ikke har bosted i Norge. Pasient som ikke har bosted i riket, skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene selv. Dersom pasienten ikke er i stand til det, skal utgiftene dekkes av vedkommende tjenesteyter. Departementets forslag til lovbestemmelse er utvidet i forhold til gjeldende rett slik at den også omfatter helsetjenester som ikke ytes ved en institusjon. I samsvar med gjeldende rett foreslås det at folketrygden skal dekke utgiftene for pasient som ikke har bosted i riket, men som er trygdet etter folketrygdloven eller stønadsberettiget etter gjensidighetsavtale med annet land.

Departementet foreslår at gjeldende bestemmelser om statlig ansvar for utgiftene til kontrollkommisjonen videreføres i den nye loven.

Når det gjelder pasienters egenbetaling, foreslås det en videreføring av hjemlene i sykehusloven og lov om psykisk helsevern til å gi forskrifter om betaling for poliklinisk behandling ved institusjon, og forskriftshjemmelen foreslås utvidet til også å omfatte legespesialister og spesialister i klinisk psykologi som ikke er knyttet til en institusjon. Det foreslås en presisering og utvidelse av departementets adgang til å gi forskrift om fritak for betaling ved forsinkelser slik at den også skal kunne gjelde ved poliklinisk behandling/undersøkelse eller kontroll hos legespesialist eller spesialist i klinisk psykologi som ikke er knyttet til en institusjon. Departementet foreslår videre en hjemmel til å regulere pasienters betaling for bestilt poliklinikktime som ikke benyttes. I samsvar med gjeldende rett foreslås en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om bostedsfylkets adgang til å kreve betaling fra pasienter som oppholder seg i langtidsinstitusjoner.

1.10 Taushetsplikt, opplysningsplikt og veiledningsplikt

Lovforslagets bestemmelser om taushetsplikt bygger på nåværende lovgivning og viderefører således at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for det personell som utfører tjeneste eller arbeid for helseinstitusjon. Departementet foreslår i tillegg at taushetsplikten også skal omfatte opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Opplysninger om en pasients oppholdssted skal likevel kunne gis når dette ikke vil skade tilliten til helseinstitusjonen. Den foreslåtte utvidelsen er i samsvar med de taushetspliktregler som gjelder i medhold av blant annet lov om sosiale tjenester, og departementet kan ikke se at det er reelle grunner til å ha forskjellige regler for sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten. Videre er det etter departementets oppfatning i likhet med hva som gjelder i lov om sosiale tjenester, også for spesialisthelsetjenesten behov for å innskrenke adgangen til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer i forhold til det som følger av forvaltningsloven. Departementet finner at behovet for samarbeid og utveksling av opplysninger er godt nok ivaretatt ved at opplysninger kan gis når det fremmer spesialisthelsetjenestens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller helse.

Det framholdes at for å kunne utføre sine oppgaver er tilsynsmyndighetene avhengige av at helsetjenesten gir opplysninger når de ber om det, at helsetjenesten kan ta opp forhold med tilsynet av eget tiltak, at tilsynsmyndigheten gis adgang til virksomheten ved utøvelse av tilsyn, og at saker kan forelegges for sakkyndige til vurdering. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens bestemmelse i sykehusloven som regulerer disse forhold, med noen endringer. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid som angår helsetjenester som omfattes av loven, skal etter anmodning fra tilsynsmyndighetene ha opplysningsplikt, noe som i forhold til gjeldende rett innebærer en utvidelse av kretsen av opplysningspliktige. Også private virksomhetsutøvere skal ha opplysningsplikt overfor tilsynsmyndighetene etter lovforslaget. Lovforslaget avviker fra gjeldende rett også ved at både Statens helsetilsyn og fylkeslegen nevnes som tilsynsmyndigheter. Det er videre foreslått en opplysningsrett til tilsynsmyndigheten slik at den enkelte vil ha rett til å gi opplysninger dersom det er grunn til å anta at det er nødvendig for å fremme tilsynsorganets oppgaver etter lov, forskrift eller instruks. Departementet foreslår ellers at tilsynsmyndighetenes adgang til å forelegge opplysninger for sakkyndige uten hinder av taushetsplikt, bør gjelde generelt, og ikke bare i forhold til leger slik som etter gjeldende rett. Det er også tatt inn en bestemmelse om at tilsynsmyndigheten kan forelegge opplysninger for departementet uten hinder av taushetsplikt.

Det vises til at det på bakgrunn av de behov som foreligger for bedre registrering av helsepersonells virksomhet, er foreslått en bestemmelse i forslag til lov om helsepersonell om at autorisert helsepersonell i privat virksomhet skal gi melding til kommune eller fylkeskommune om sin virksomhet. Det foreslås at ny lov om spesialisthelsetjenesten m.m. skal inneholde bestemmelser som regulerer fylkeskommunens plikt til å motta og registrere disse meldingene, og som gir departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om dette.

Departementet foreslår en bestemmelse som pålegger helsepersonell ansatt i offentlige helseinstitusjoner eller som mottar tilskudd fra fylkeskommunen, en veiledningsplikt i forhold til kommunehelsetjenesten. Dette begrunnes bl.a. med at nødvendig veiledning er en forutsetning for at kommunehelsetjenesten skal kunne ta i bruk nytt medisinsk utstyr for å gi adekvat behandling i hjemmet eller nær pasientens bosted. Det understrekes at det bør være opp til spesialisthelsetjenesten selv å avgjøre hvordan veiledningen kan systematiseres. Departementet foreslår en hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om veiledningspliktens innhold.

1.11 Sanksjoner

Departementet foreslår i hovedsak en videreføring av sykehuslovens bestemmelser om at Statens helsetilsyn kan gi påbud om å rette mangler dersom helseinstitusjon eller fylkeskommunale tjenester drives på en måte som må antas å ha skadelige følger for pasientene eller deres omgivelser, eller på annen uforsvarlig måte, og også om nødvendig å fatte vedtak om stenging av institusjon. Selv om påleggsmyndigheten i någjeldende lov ikke har vært benyttet ofte, er det etter departementets vurdering nødvendig at tilsynsmyndighetene fortsatt har mulighet til å gi helsetjenesten pålegg om å rette forhold som er i strid med regelverket, og som antas å kunne ha skadelige følger for pasientene. Departementet antar at behovet for å kunne gi pålegg er forsterket etter at tilsynsmyndighetene har rettet sitt tilsyn mer inn mot helsetjenestens internkontroll. For å få tydeligere frem at pålegg skal benyttes når helsetjenesten drives i strid med regelverket, er dette uttrykkelig tatt inn i forslaget til lovtekst. For i tillegg å understreke at ikke ethvert regelverksbrudd er tilstrekkelig til at påleggsmyndigheten kan benyttes, er det satt et ytterligere vilkår om at driften i tillegg må antas å kunne ha skadelige følger for pasientene.

Departementet foreslår i likhet med gjeldende rett at myndigheten til å gi pålegg legges til Statens helsetilsyn. Etter departementets mening bør imidlertid Statens helsetilsyn kunne delegere myndigheten til fylkeslegene. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Departementet foreslår også at det skal gis en frist i pålegget for når forholdene skal være rettet.

Departementet har vurdert hensyn for og mot å styrke Statens helsetilsyns sanksjonsmuligheter og har kommet til ikke å ville foreslå noen hjemmel til å vedta tvangsmulkt på det nåværende tidspunkt. Departementet vil imidlertid følge utviklingen nøye og løpende vurdere behovet for en slik hjemmel.

1.12 Forskjellige bestemmelser, lovens ikrafttredelse og endringer i andre lover m.m.

Departementet finner det nødvendig å opprettholde en hjemmel til å gi forskrifter til utfylling av loven for å kunne oppfylle internasjonale overenskomster.

Proposisjonen drøfter spesielt situasjonen for pasienter i privat forpleining etter bestemmelsen i lov om psykisk helsevern. Det framholdes at privat forpleining av sinnslidende er en ren pleie- og omsorgstjeneste som bør overføres til kommunene. Det vises til at sosialkomiteen i Innst. S. nr. 258 (1996-97) har uttalt at Stortinget må vente med å ta stilling til en overføring av ansvaret gjennom lovendring inntil tjenestetilbudet i kommunene er blitt bedre. Departementet foreslår på denne bakgrunn en overgangsbestemmelse om videreføring av privatpleien som fylkeskommunal deltjeneste i en overgangsperiode. Departementet kan ikke anslå hvor lang en overgangsperiode bør være, men det uttales at en opphevelse av bestemmelsen ikke kan skje før kommunene er i stand til å gi pasienter som i dag befinner seg i privat forpleining et tilstrekkelig pleie- og omsorgstilbud. Det foreslås at Kongen i statsråd gis hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om gjennomføringen av den private forpleiningen, herunder bruk av forpleiningskontrakter og ansvar for den medisinske oppfølgingen av pasientene i overgangsperioden. I denne sammenhengen vil det etter departementets oppfatning være hensiktsmessig med en videreføring av forskriftene som gjelder i dag, gitt i medhold av lov om psykisk helsevern.

1.13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet antar at de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget om individuelle planer vil være en del større i psykiatrien enn i de somatiske helsetjenestene. Det framholdes at det empiriske grunnlaget for beregninger av hvor mange pasienter som er aktuelle for individuelle planer, er svakt, og at beregninger av de økonomiske konsekvensene av tiltaket dermed vil være usikkert. Departementet antar at selv om arbeidet med individuelle planer i seg selv vil kreve en moderat økning i ressursinnsatsen, vil den samlede økonomiske virkningen av tiltaket være at ressursbruken vris bort fra akutt problemløsning til langsiktig planlegging. Det uttales at det derfor er usikkert om forslaget om individuelle planer samlet sett vil få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Lovforslaget om at helsetjenesten skal gi helseinformasjon både av generell og spesiell karakter betyr bl.a. at pasientene skal gis informasjon om behandlingstilbud og ventelister. Departementet antar at denne oppgaven ikke vil medføre særlig økt ressursbruk. Når det gjelder den individuelle informasjonsplikten, henvises det til omtalen av økonomiske konsekvenser av tilsvarende bestemmelse i lov om pasientrettigheter og lov om helsepersonell.

Lovforslaget om plikt for helseinstitusjoner til også å melde fra til fylkeslegen om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade, vil sannsynligvis føre til en økning i antall meldinger til fylkeslegen. På grunnlag av meldefrekvensen fra Sentralsykehuset i Rogaland som har etablert gode rutiner for meldinger om uhell og nestenuhell, antas det at antallet meldinger på nasjonalt nivå vil øke fra ca. 4 000 til ca. 15 000. Det uttales at sykehusene bør ha internkontrollsystemer som fanger dette opp, slik at merarbeidet ved å oversende skjemaer til fylkeslegen antas å være relativt begrenset for hvert enkelt sykehus. Det antas således at en utvidet meldeplikt ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning, da det allerede i dag er etablert systemer for melding av avvikshendelser fra sykehusene til fylkeslegene.

De økonomiske konsekvensene av lovforslaget om særlige plikter i forbindelse med barns institusjonsopphold antas å ville bli relativt små.

Forslaget om å gi departementet hjemmel til å pålegge helsetjenesten å innføre pasientansvarlig lege kan føre til økte bemanningsbehov i sykehusene, men etter Sosial- og helsedepartementets vurdering vil dette oppveies av de innsparinger ordningen vil innebære i form av kvalitetsforbedringer. Utover de kostnader som kan påløpe i en overgangsfase, er departementets konklusjon således at innføring av pasientansvarlig lege eller tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell i seg selv ikke nødvendiggjør økning i sykehusenes budsjetter eller antall stillinger.

Det uttales at lovforslaget som fastsetter at sykehusene skal organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle nivå, ikke nødvendigvis vil innebære behov for større omlegging av ledelsesstrukturen for godt fungerende sykehus, men lovendringen innebærer at enheter som i dag har todelt ledelse, må gi det overordnede ansvaret for enheten til én leder. Det uttales at da lovforslaget i seg selv er fleksibelt i forhold til organisasjon og ledelsesstruktur, vil negative økonomiske og personellmessige konsekvenser av endringer være et resultat av de lokale tilpasninger og ikke lovverket i seg selv.

Når det gjelder forslaget om at kapitalrefusjonsordningen også skal omfatte investeringer ved bygging og ombygging av psykiatriske sykehus, herunder poliklinikker, har departementet innhentet opplysninger som viser at 16 fylkeskommuner har planer om investeringer i størrelsesorden 550 mill. kroner i fireårsperioden 1997-2000. Departementet legger til grunn at det foretas tilsvarende investeringer i fireårsperioden 1999-2002. Første år for utbetaling vil den statlige refusjonen utgjøre ca. 3 mill. kroner. For de neste tre årene vil refusjonene utgjøre henholdsvis ca. 6, 9 og 12 mill. kroner forutsatt at investeringene fordeler seg jevnt over de fire årene. Det framholdes at lovendringen ikke innebærer økte kostnader for Staten siden de økte refusjonene til investeringer innenfor psykiatrien forutsettes dekket ved tilsvarende reduksjon av overføringer gjennom inntektssystemet. Når det gjelder de administrative konsekvensene, uttales det at utvidelsen kun vil medføre ubetydelig merarbeid i Sosial- og helsedepartementet som administrerer ordningen, og at tilsvarende vil gjelde for Statens helsetilsyn/fylkeslegene som godkjenner byggeplaner.

Forslaget om at pasientens bostedsfylke skal dekke utgiftene når det i henhold til internasjonal overenskomst foreligger rett til å reise til utlandet for å få nødvendig behandling, innebærer at fylkeskommunen skal betale de faktiske utgiftene ved behandling i annet EØS-land etter EØS-avtalens vedlegg VI. Det påpekes at EØS-avtalen bare gir rett til behandling i annet EØS-land i de tilfeller hvor ventetiden for behandling blir vesentlig lengre enn det som er vanlig for vedkommende sykdom i Norge, og at avtalen således bare i svært sjeldne tilfeller vil gi rett til behandling i annet EØS-land. Det uttales at de økonomiske konsekvenser av avtalen derfor vil være ubetydelige.

Med forbehold anslås antall timeavtaler i sykehusenes poliklinikker, der pasientene ikke møter til avtalt tid og heller ikke har avbestilt timen før 24 timer på forhånd, til ca. 60 000 konsultasjoner. Med utgangspunkt i en egenandel på 135 kroner per konsultasjon vil sykehusene kunne øke sine inntekter med henimot 8 mill. kroner ved betaling av egenandel for timer som ikke benyttes. Opplysninger departementet har innhentet fra sykehusene, tilsier imidlertid at dette tallet må nedjusteres noe.

Det er ikke foretatt undersøkelser som har kartlagt omfanget av ubenyttede timer hos legespesialister og spesialister i klinisk psykologi. Departementet vil i forbindelse med en eventuell forskrift om pasienters betaling for slike ubenyttede timer, utrede konsekvensene nærmere. Dette gjelder også konsekvenser av en eventuell forskrift om fritak for egenbetaling ved forsinkelser hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi.

Den foreslåtte veiledningsplikten overfor kommunehelsetjenesten har som formål å bedre samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten i helsevesenet. Med veiledning fra spesialister vil stadig flere pasientgrupper kunne behandles uten sykehusinnleggelse, og dette vil kunne frigjøre ressurser i et presset sykehusvesen. Det foregår i dag en stor grad av veiledning i forhold til kommunehelsetjenesten om enkeltpasienter, og dette tilsier ifølge proposisjonen at det ikke vil oppstå et vesentlig ressursbehov ved innføring av lovbestemmelsen. Det framholdes videre at noe av veiledningsplikten kan forventes oppfylt gjennom arbeidet med individuelle planer. I likhet med forslaget om individuelle planer, er hovedformålet med lovfestet veiledningsplikt å oppnå en bedre ressursbruk samlet sett i helsevesenet. Et annet mål er å oppnå innsparinger ved at tiltaket reduserer antallet sykehusopphold.