Kriminell lavalder – straffeloven § 46, jf. pkt. A I

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, ser med uro på økningen av forbrytelser begått av personer under den kriminelle lavalder de senere år. Det er særlig viktig å motvirke/hindre kriminalitet blant barn og unge så tidlig som mulig. Barn under den kriminelle lavalder (15 år) som begår straffbare handlinger, må møtes med klar grensesetting og en rask reaksjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil imidlertid ikke støtte forslaget om å senke den kriminelle lavalder, som gjør det mulig å dømme 14-åringer til fengselsstraff.

Flertallet vil påpeke at de lanserte alternativene i det foreliggende dokumentforslag, basert på en generell senking av den kriminelle lavalder, forutsetter at man også aksepterer bruk av fengselsstraff overfor 14-åringer. Flertallet viser i denne sammenheng til vedlagte brev fra Justisdepartementet til komiteen av 8. april 1999.

Flertallet mener det er foreldre og det offentlige hjelpeapparat med barnevernet i spissen, som har ansvaret for å reagere og sette i verk tiltak overfor barn som begår kriminelle handlinger. Flertallet vil her også legge vekt på felles innsats og samarbeid, hvor blant annet både barnas hjem, skolevesen, barnevern og politi trekkes inn.

Flertallet viser for øvrig til at forslag om å redusere den kriminelle lavalder til 14 år ble avvist av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:36 (1993-94) og Dokument nr. 8:11 (1996-97), jf. Innst. S. nr. 131 (1993-94) og Innst. S. nr. 45 (1996-97).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er bekymret over manglende muligheter til å stille ungdom til ansvar for sine kriminelle handlinger. For å få stoppet en kriminell løpebane i tide, er det viktig å sette inn en reaksjon så tidlig som mulig etter at de kriminelle handlinger er begått. Å bli stilt til ansvar overfor en dommer og svare for sine handlinger er viktig for å skape forståelse hos en kriminell ungdom for hva vedkommende har begitt seg ut på.

Det er sterkt behov for å ta i bruk de mildere straffealternativene domstolen kan benytte seg av overfor ungdom. En 14-åring må kunne dømmes både til samfunnstjeneste, elektronisk husarrest og betinget dom med vilkår. Fordi det å ta i bruk disse straffereaksjonene krever at en er over den kriminelle lavalder, foreslår disse medlemmer at lavalderen settes ned til 14 år, slik den var i Norge tidligere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« I lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven), gjøres følgende endring:

§ 46 skal lyde:

Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 14 år.»

Foreldreansvar – skadeserstatningsloven § 1-2 nr. 2, jf. pkt. A III

Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Stortinget i forbindelse med endringslov 12. mai 1995 nr. 21 (jf. Ot.prp. nr. 23 (1994-95) og Innst. O. nr. 41 (1994-95)), vedtok å heve maksimumsbeløpet for foreldres objektive erstatningsansvar fra kr 1 000 til kr 5 000 for hver enkelt skadevoldende handling. Flertallet vil understreke at dette dreier seg om et objektivt ansvar for barns handlinger. For foreldres skyldansvar for barns handlinger gjelder ingen beløpsgrense. Flertallet viser for øvrig til bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 1-1 der det fremgår at barn og unge har et selvstendig ansvar for å erstatte skade som begås uaktsomt eller forsettlig når det finnes rimelig.

Flertallet har merket seg departementets vurdering om at det ikke er noe sikkert grunnlag for å anta at en lovendring som hever maksimumsbeløpet for foreldres ansvar vil få den ønskede betydning for kriminalitetsutviklingen.

Flertallet mener at det bør tillegges betydelig vekt at de vilkår for ansvar som fremgår av regelen i skadeserstatningsloven, pålegger foreldrene et erstatningsansvar for hendelser som disse ikke nødvendigvis har noe herredømme over. Flertallet vil videre understreke den særstilling og de spesielle vansker en enslig mor eller far kan ha, både når det gjelder økonomi og med hensyn til muligheter for å avverge skadevoldende handlinger.

En økning av beløpsgrensen vil etter flertallets syn for mange bli en for tung økonomisk byrde å bære.

Flertallet tror at en økning av beløpsgrensen bare vil gjøre at spørsmålet om lemping blir aktualisert oftere. Dette kan særlig bli gjeldende i forhold til foreldre som konkret ikke kan klandres på noe vis, og der det ikke måtte foreligge forsikringsdekning for ansvaret. Flertallet mener da at det vesentligste poeng med det objektive ansvaret, vil falle bort.

Flertallet vil på denne bakgrunn avvise forslaget om en økning av beløpsgrensen for foreldres objektive erstatningsansvar.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til behovet for å øke foreldrenes ansvar for egne barn. Skadeverk som følge av tagging, hærverk og tyverier koster fort svært betydelige beløp for offeret. Det bør være en klar hovedregel at foreldre gjør opp for sine barns skadeverk, når vi snakker om barn under 18 år som er i sine foreldres varetekt. Beløpet på 5 000 kroner er ikke i nærheten av tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved mange av de skader ungdom påfører uskyldige ofre, og foreldrenes ansvar må derfor økes i takt med kostnadene for offeret ved det skadeverk barn og ungdom utfører. Dette vil være en av flere måter å sikre at foreldre tar større ansvar for sine ungdommers aktiviteter, og dermed utfører sitt primæransvar som oppdragere og omsorgspersoner. Disse medlemmer viser til at reglene om lemping kan anvendes for å hindre åpenbart urimelige sosiale utslag.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning, gjøres følgende endring:

§ 1-2 nr. 2 skal lyde:

Uansett egen skyld svarer foreldre for skade voldt forsettlig eller uaktsomt av deres barn under 18 år som de bor sammen med og/eller har omsorg for, med inntil 20 000 kroner for hver enkelt skadevolding.»

Barnekrimutvalg, jf. pkt. B nr. 1

Komiteen merker seg departementets svar om at dette forslaget for en stor del hører under Barne- og familiedepartementets ansvarsområde, og at de vil komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt. Komiteen viser også til Innst. O.nr. 49 (1998-99) vedrørende spørsmål om å endre barnevernloven med sikte på å forebygge kriminalitet eller som et ledd i en etterfølgende reaksjon på kriminelle handlinger.

Komiteen viser videre til at tidligere justisminister Aud Inger Aure i forbindelse med et spørretimespørsmål i Stortinget den 13. januar 1999, var positiv til å bidra til en samlet plan for innsats og tiltak i forhold til barn og unge når det gjelder å bekjempe kriminelle handlinger. Statsminister Kjell Magne Bondevik ga uttrykk for tilsvarende synspunkter i forbindelse med et spørretimespørsmål 27. januar 1999. Komiteen ber derfor Regjeringen bidra til en handlingsplan som skal motvirke kriminalitet blant barn og unge og presentere dette for Stortinget på en egnet måte i løpet av 1999.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremlegge en samlet plan for innsats og tiltak som bekjemper kriminelle handlinger blant barn og unge, herunder så vel reaksjoner som forebyggende tiltak, og presentere denne for Stortinget på en egnet måte i løpet av 1999.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til nødvendigheten av at samfunnet stiller opp med både forebyggende tiltak og reaksjonsalternativer overfor barn og unge som begår lovbrudd. Et av problemene i dag er at barne- og familiesektoren i første rekke tar hånd om forebyggingstiltakene, mens justissektoren i første rekke håndterer reaksjoner. Det er viktig å se disse tiltakene i sammenheng, og særlig overfor barn som allerede utøver kriminalitet er det viktig å presentere en helhetlig tiltaksplan som inneholder både reaksjoner og forbygging. Dette var bakgrunnen for forslaget om et hurtigarbeidende Barnekrimutvalg, etter ønske fra bl.a. involverte myndigheter som arbeidet mot de såkalt barneranerne i Oslo.

Disse medlemmer ser at en handlingsplan fra Justisministeren fremlagt for behandling i Stortinget kan ha samme verdi som et hurtigarbeidende barnekrimutvalg hvis følgende to premisser er tilstede:

• a) at arbeidet skjer hurtig

• b) at tiltakslisten balanserer både reaksjoner og forebyggende tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre trekker på denne bakgrunn det opprinnelige forslaget om barnekrimutvalg.

Varetekt - straffeprosessloven § 172, jf. pkt. A II, og pkt. B nr. 2 om varetekt for ungdom

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til vilkårene for varetektsfengsling med minstevilkår om at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, og i tillegg normalt krav om en særlig fengslingsgrunn, først og fremst unndragelsesfare, bevisforspillelse eller gjentakelsesfare.

Flertallet viser videre til at dokumentforslaget omhandler unntaksbestemmelsen som kan anvendes på de aller groveste sakene hvor det åpnes for varetektsfengsling selv om det ikke foreligger en særlig fengslingsgrunn. Det må etter dagens regler dreie seg om en forbrytelse som kan medføre fengselsstraff i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse. Typiske eksempler er drap, voldtekt og grovt ran. Kravet til mistanken er betydelig skjerpet i disse sakene.

Formålet med bestemmelsen er å motvirke at folks rettsfølelse støtes, og at de mister tilliten til rettssystemet ved at gjerningspersonen bak grove forbrytelser går fri fram til domfellelse.

Flertallet merker seg departementets henvisninger til internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner vedrørende varetektsfengsling. Konvensjonene vil ved motstrid gå foran norske varetektsbestemmelser.

I forhold til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, vil flertallet påpeke at uansett hvor begrunnet mistanken måtte være, kan varetektsfengsling etter praksis ikke anvendes til avsoning (forskuttert straff) før det foreligger endelig dom i saken. Det kreves videre at det kan føres bevis for at rettsfølelsen ville krenkes dersom mistenkte ble løslatt. Varetektsfengsling som skjer alene under henvisning til forbrytelsens grovhet, vil være i strid med konvensjonene.

Anbefalingen fra Europarådets ministerkomité tillater varetektsfengsling uten at de alminnelige fengslingsvilkår foreligger bare i visse saker av særlig alvorlig karakter. Dette tilsier at man utviser forsiktighet med hensyn til å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest.

Flertallet er enig med forslagsstillerne i at straffeprosessloven § 172 er en riktig og viktig bestemmelse. Flertallet vil likevel understreke det grunnleggende prinsipp i strafferetten om at en person skal anses uskyldig og ikke straffes inntil retten har avsagt fellende dom. Dette tilsier etter flertallets mening, at denne bestemmelsen begrenses til de aller groveste tilfellene. Straff skal ikke forskutteres i form av varetektsfengsel. Flertallet mener at dersom man gir videre fullmakter for bruk av rettshåndhevelsesarrest, kan uskyldspresumpsjonen i strafferetten utvannes.

Flertallet vil videre understreke at Norge sammenlignet med andre europeiske land bruker varetekt ofte og over lange tidsperioder, og at vi derfor har blitt kritisert for vår varetektspraksis.

Flertallet mener at det er betenkelig å senke strafferammebegrensningen i § 172 til fengsel i 5 år, slik det er foreslått. Det ville blant annet innebære at man fikk hjemmel til å fengsle de fleste innbruddstyver som har tilstått, selv om det verken er bevisforspillelsesfare eller fare for gjentakelse. Det samme gjelder for bilbrukstyver som tidligere er straffet for bilbrukstyveri. En slik utvidelse av varetektsadgangen ville innebære at varetektsinstituttet fullstendig skiftet karakter; den vil langt på vei få karakter av forskuttert straffeordning.

Flertallet vil på denne bakgrunn avvise forslaget om å senke strafferammebegrensningen i § 172 til fengsel i 5 år.

Flertallet viser videre til opplysninger fra departementet om at varetektsfengsling av mindreårige stadig finner sted, særlig i alvorlige saker. Bestemmelsene i påtaleinstruksen og straffeprosessloven praktiseres derfor ikke som et forbud mot varetektsfengsling selv om domstolene i utgangspunktet er noe tilbakeholdne.

Flertallet er enig i at personer under 18 år i utgangspunktet ikke bør varetektsfengsles. Varetektsfengsling er gjerne en større påkjenning enn alminnelig fengselsstraff, og må antas å innebære en særlig påkjenning for personer under 18 år. Det følger også av FNs barnekonvensjon at frihetsberøvelse overfor mindreårige bare skal skje som siste utvei.

Flertallet viser til at samfunnet har en anledning til å beskytte seg mot alvorlige gjengangerkriminelle under 18 år, men det viktigste i denne sammenheng bør være tiltak i barnevernets regi.

Flertallet er tilfreds med at domstolene utviser varsomhet med å varetektsfengsle mindreårige, og vil derfor ikke gå inn for en oppmyking av regelverket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at økningen i grov vold og ran har gitt behov for å se på praksis for bruken av varetekt etter straffeprosessloven § 172 som omhandler tilfeller der gjerningsmannen er kjent, og der løslatelse vil støte an mot folks rettsfølelse. I tilfeller med grov mishandling, overfall og ran oppleves stadig at en gjerningsmann på frifot truer offeret eller sprer frykt i tiden som går før rettssaken kommer opp. I disse tilfellene er manglende bruk av varetekt iht. straffeprosessloven § 172 etter disse medlemmers syn i strid med den alminnelige rettsfølelse, og praksis tar ikke tilstrekkelig hensyn til det som var denne lovparagrafens intensjon.

Disse medlemmer er kjent med et lignende forslag fra Oslo Politikammer om å senke strafferammen for å kunne ilegge rettshåndhevelsesarrest etter § 172 til 6 år. Disse medlemmer deler ikke departementets syn om at en senking av grensen til 5 eller 6 år innebærer at denne type varetekt vil bli benyttet for andre forhold enn grov vold og ran. Disse medlemmer viser til at de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen tilsier at den i praksis vil komme til anvendelse ved voldsforbrytelser, noe som er i overensstemmelse med disse medlemmers intensjoner. Disse medlemmer kan ikke støtte en praksis som går ut på at ransmenn og voldsmenn som grovt mishandler sine ofre settes fri umiddelbart etter avhør, til tross for at gjerningsmennene er identifisert. Dette støter an mot folks rettsfølelse, og er ikke i samsvar med intensjonene bak § 172.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn støtte forslaget i Dokument nr. 8:18 (1998-99) og fremmer følgende forslag:

«I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven), gjøres følgende endring:

§ 172 første punktum skal lyde:

Når noen mistenkes for en forbrytelse som kan medføre fengsel i 5 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er til stede.»

Disse medlemmer mener videre at opphold i fengsel er nødvendig ved drap, voldtekt og grov mishandling utført av unge lovbrytere, ikke minst av hensyn til ofrene. Dette må ligge til grunn for praktiseringen av varetektsfengsling av mindreårige under 18 år.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen endre påtaleinstruksen slik at grov kriminalitet utført av ungdommer gir grunnlag for å begjære varetekt i større grad.»

Ransaking – jf. pkt. B nr. 3

Komiteen viser her til behandlingen av Dokument nr. 8:13 (1998-99) om lov om endring straffeprosessloven § 193, vedrørende lemping av beviskravet ved ransaking, og behandlingen av det bebudede forslaget fra departementet om visitasjonsfullmakt i politiloven. Komiteen vil behandle forslaget i pkt. B nr. 3 sammen med de nevnte forslag.

Reservert domstol, jf. pkt. B nr. 4

Komiteen vil understreke viktigheten av at alle saker bør behandles så raskt som mulig. Rask reaksjon er et viktig virkemiddel i bekjempelse av kriminalitet. Komiteen legger vekt på hovedmålsettingen om å få ned den totale saksbehandlingstiden i domstolene.

Komiteen viser til at Stortinget i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99) om herreds- og byrettene (kap. 410) uttrykte støtte til ulike tiltak for hurtigere domstolsbehandlinger:

«Komiteen ser med uro på at kriminelle gjengangere og voldelige kriminelle begår ny kriminalitet i påvente av at sakene kommer opp for retten. Videre er det helt sentralt at tiden som går mellom pågripelse og dom kortes ned, ved at ulike tiltak for hurtigere domstolsbehandling søkes gjennomført.»

Komiteen fremmet derfor følgende forslag som ble vedtatt av Stortinget 3. desember 1998:

«Stortinget ber Regjeringen utrede økt bruk av varetekt overfor gjengangerforbrytere, og effektivisering av prosessen med de som blir tatt på fersk gjerning.»

Komiteen viser til at det i Oslo byrett allerede i dag er avsatt to rettssaler der politiet/påtalemyndigheten selv kan beramme saker. Den ene rettssalen er avsatt for saker der siktede sitter i varetekt. Saker mot gjengangere og voldssaker utgjør en stor del av disse. For tiden vurderes det å sette i verk ytterligere tiltak for å prioritere unge lovbrytere og gjengangere. Komiteen er enig i en slik prioritering.

Komiteen vil vise til at i Oslo og enkelte andre steder i landet har en ordning med reservert domstol fungert bra, og mener at det er positivt at denne ordningen kan utvikles videre.

Komiteen viser til evalueringsrapporten for prøveprosjektet med hurtigdomstolen i Sandefjord som har gitt svært gode resultater, særlig knyttet til ventetiden i rettsapparatet for ungdom og gjengangere, som er redusert betydelig. Komiteen mener det nå er viktig at disse resultatene omgjøres til praktiske tiltak over hele landet, slik at den ønskede effekt kan oppnås ved alle norske domstoler. Komiteen ber om at ventetiden ved de ulike domstolene knyttet til straffesaker blir redegjort for i de årlige statsbudsjetter.

Komiteen merker seg for øvrig departementets vurdering om at administrasjonen av særordninger reiser særlige problemstillinger knyttet til en økning av den totale saksbehandlingstiden når saker skal behandles forskjellig.

Komiteen vil også understreke at hensynet til rettssikkerheten må spille en viktig rolle. Man må ikke få en situasjon hvor saker kjøres så raskt gjennom rettssystemet at det kan være fare for at rettssikkerheten til den enkelte ikke ivaretas.

Komiteen besøkte nylig under en studietur i USA Midtown Community Court i New York. Domstolen omfattet et relativt avgrenset geografisk område, og behandlet saker med en strafferamme opptil 1 års fengsel der tiltalte hadde tilstått. Straffesaken ble gjennomført raskt etter pågripelse med umiddelbar domsavsigelse og med påbegynnelse av soning, som regel samfunnstjeneste, umiddelbart. Kriminalomsorgen og det sosial hjelpeapparatet var fysisk lokalisert til domstolen, noe som - sammen med den raske oppfølgingen, bidro til å understreke straffeforfølgingen som en integrert prosess, og også som en del av lokalsamfunnets ansvar. Gjennom det nære samarbeidet mellom kommunale myndigheter og justisetatene blir straffen en vei tilbake til samfunnet. Erfaringene med domstolen var meget positive når det gjaldt kriminalitetsutviklingen i det området domstolen omfattet.

Komiteen mener en lokal domstol etter et slikt mønster er en interessant modell som bør vurderes, kanskje særlig i befolkningstette områder der sakstallet er stort nok. En slik modell er særlig interessant som en mulighet til å gi unge lovbrytere en rask og følbar reaksjon umiddelbart etter et lovbrudd. Komiteen viser til at departementet i sitt brev av 8. april 1999 til komiteen opplyser at det i tillegg til eksisterende tiltak vurderes å sette i verk ytterligere tiltak for å prioritere unge lovbrytere og gjengangere. Komiteen mener en modell som den nevnte vil kunne ha en betydelig forebyggende effekt og ber Regjeringen vurdere modellen i sitt videre arbeid. Komiteen forutsetter at rettssikkerhetshensyn må ivaretas ved en eventuell utprøving av en slik modell.

Komiteens medlemmer fra Høyre ser positivt på at departementet allerede har satt i gang en ordning med en reservert rettssal i Oslo byrett for saker der siktede sitter i varetekt, i hovedsak knyttet til gjengangere og voldssaker. Dette er helt i tråd med intensjonen i Høyres forslag. Disse medlemmer vektlegger også departementets forsikringer i brev til justiskomiteen av 8. april 1999 om at det nå vurderes å sette i verk ytterligere tiltak for å prioritere unge lovbrytere og gjengangere i domstolene, og finner på denne bakgrunn ikke behov for å fremsette Høyres forslag på dette punkt da det anses å være imøtekommet gjennom pågående arbeid i departementet.