Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at den nye helsepersonelloven skal erstatte ni gjeldende lover og samle reguleringer av helsepersonell i en felles lov. Under behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-88) Helsepolitikken mot år 2000 ga Stortinget støtte til Regjeringens forslag om å utrede spørsmålet om en felles helsepersonellov. Denne utredningen forelå i NOU 1993:33 Helsepersonells rettigheter og plikter. Høringsnotat til ny lov om helsepersonell ble sendt på høring i juli 1997.

Komiteen viser til at en felles lov for helsepersonell ble omtalt i St.meld. nr. 41 (1987-88) hvor departementet den gangen anførte:

«Vi finner i dag sterke profesjonsinteresser i ulike deler av helsevesenet. Dette kan ofte være til hinder for rasjonell bruk av personell. Fremover vil det være viktig å føre en åpen diskusjon omkring arbeidsdeling mellom yrkesgruppene der brukernes behov settes foran yrkesfaglig prestisje.»

Videre ble det uttalt i St.meld. nr. 41 (1987-88) følgende:

«For å legge grunnlaget for mer like forhold og større fellesfølelse helsepersonellgruppene imellom, vil departementet utrede spørsmålet om en felles helsepersonellov.»

I innstilling til nevnte melding, Innst. S. nr. 120 (1988-89), uttalte sosialkomiteen følgende:

«I den grad regelverket stenger for rasjonelt arbeid og fornuftig samarbeid mellom fagpersonell, bør departementet arbeide frem et regelverk som åpner for større smidighet og effektivitet. Det tjener ingen at en yrkesgruppe bruker regelverket til å monopolisere enkelte oppgaver til seg selv, dersom disse billigere, bedre og mer effektivt kunne utføres av andre eller av flere yrkesgrupper.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter at det skal være en felles helsepersonellov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gir sin fulle støtte til forslaget om en ens felles helsepersonellov som vil forhindre en fortsatt bruk av regelverk fra ulike særlover til monopolisering av spesielle arbeidsoppgaver blant ulike grupper helsepersonell.

Komiteen har merket seg at lovforslaget i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) ivaretar mange av de synspunkter høringsinstansene reiste i forhold til høringsnotatet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter de endringene Regjeringen har gjort for å følge opp dette. Det gjelder bl.a. en bedre regulering av det medisinskfaglige ansvaret, bedre samordning av informasjon til pasienter, innskrenking av departementets rett til å beordre helsepersonell, og at én person skal gis et overordnet ansvar for hver journal.

Komiteen er kjent med at flere profesjoner som i dag har egne lover, helst vil beholde disse, fordi de oppfattes som gode og velfungerende lover. Komiteen støtter likevel innføringen av en felles lov for helsepersonell. Den nye helsepersonelloven vil bidra til et ryddigere og mer ensartet lovverk for helsepersonell. Den vil gi myndighetene bedre oversikts- og styringsmuligheter, og bidra til å styrke pasientenes rettigheter og helsepersonells rettssikkerhet.

Komiteen mener at et viktig mål for en felles lov for alt helsepersonell må være at den kan bidra til å minske omfanget av ansvars- og kompetansestrid mellom de ulike profesjonsgruppene i helsevesenet, og slik gi en mer effektiv og hensiktsmessig utnyttelse av personellressursene i helsevesenet.

Komiteen viser til at en felles lov for alt helsepersonell ikke kan være uttømmende, og at en rekke spørsmål må løses gjennom forskrifter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har likevel tatt sikte på å løse flere spørsmål i lovteksten, slik at antallet forskriftshjemler og omfanget av de spørsmål departementet senere må ta stilling til gjennom forskrifter, begrenses.

Komiteen viser til at Aarbakke-utvalget (NOU 1998:21) bl.a. har vurdert hvilken plass alternativ medisin skal ha i tilknytning til det etablerte helsevesenet, drøftet spørsmål om en registerordning for å skille ut seriøse utøvere og drøftet godkjenningsordninger for grupper av alternative medisinske utøvere og krav til utdanning for slik godkjenning. Komiteen forutsetter at departementet legger frem en egen sak for Stortinget på grunnlag av denne innstillingen og vil derfor ikke nå gå inn på spørsmålene knyttet til dette. Komiteen har merket seg at forslaget om å endre kvakksalverloven først og fremst har betydning for helsepersonell slik det er definert i § 3. Helsepersonell (også alternative utøvere i den grad de yter helsehjelp innen helsetjenesten) skal etter dette ikke omfattes av kvakksalverloven. Komiteen er enig i dette. Komiteen viser til at Helseministeren i brev av 16. mars 1999 til saksordfører påpeker at

«endringene i kvakksalverloven innebærer ingen endring i bestemmelsene om hva andre enn leger og tannleger har lov til å utføre, eller tilsynet med alternative utøvere så lenge denne foregår utenfor helsetjenesten.»

Komiteen støtter opprettelsen av Statens helsepersonellnemnd som en uavhengig klageinstans i forhold til Statens helsetilsyns beslutninger om administrative reaksjoner overfor helsepersonell. Dette vil styrke helsepersonells rettssikkerhet og samtidig bidra til å avlaste domstolene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at en lovfesting av meldeplikt for bierverv i helsepersonelloven reiser spørsmålet om lignende lovfesting av bierverv for andre grupper offentlig og privat ansatte. Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere effekten av å ha en slik særbestemmelse for helsepersonell og konsekvensene og hensiktsmessigheten av å gi tilsvarende regler for andre grupper offentlig og privat ansatte der det er viktig å bevare tilliten til deres uavhengighet, f.eks. ulike grupper høgskole- og universitetsansatte.

§ 3 Definisjoner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at definisjonen av helsepersonell etter denne loven innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Utvidelsen innebærer at også andre enn de med offentlig godkjenning og autorisasjon skal regnes som helsepersonell. Begrunnelsen er at alle som gir helsehjelp innen helsetjenesten, bør omfattes av plikten til forsvarlighet og taushet om pasientinformasjon, og at tilsynsmyndighetene kan føre tilsyn med disse. På denne måten understrekes lovens hovedformål om pasientsikkerhet.

Flertallet viser til at yrkesutøvelse av ikke-autorisert personell utenfor helsetjenesten faller utenfor lovens virkeområde. Således vil ikke alternative behandlere som utøver selvstendig virksomhet, falle inn under loven.

Komiteen viser til at det i brev av 3. mars 1999 og 23. mars 1999 fra Den norske lægeforening er reist spørsmål ved om definisjonen av helsepersonell i § 3 kan bli en sirkeldefinisjon og avstedkomme tolkningsproblemer. På bakgrunn av dette er to alternative formuleringer til paragrafen forelagt departementet. Komiteen viser til at departementet ikke finner behov for ytterligere presisering av begrepene helsepersonell og helseinstitusjon. Komiteen har forholdt seg til departementets vurdering.

Med helsehjelp mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål. Videre mener disse medlemmer at helsetjenestene skal omfattes av lov om kommunehelsetjeneste, lov om spesialisthelsetjeneste og lov om tannhelsetjeneste.

§ 4 Forsvarlighet

Komiteen støtter forslaget om å lovfeste en generell plikt for helsepersonell til forsvarlig yrkesutøvelse.

Komiteen mener at det foreliggende lovutkast til ny og samlet helsepersonellov vil styrke medisinsk forsvarlighet og rettssikkerhet overfor pasientene, idet loven på dette punkt omfatter alt personell som jobber i forhold til eller med pasienter på ulike nivå.

Komiteen påpeker at selv om arbeidsgiver gis plikt til å innrette virksomheten slik at helsepersonell blir i stand til å oppfylle forsvarlighetskravet, har det enkelte helsepersonell også et individuelt ansvar for å ivareta dette i forbindelse med egen yrkesutøvelse.

Komiteen har merket seg at bestemmelsen om forsvarlighet i den nye helsepersonelloven i hovedsak innebærer en videreføring av gjeldende rett.

Komiteen merker seg at i forhold til tidligere lovgivning er kravet til faglig forsvarlighet konkretisert og at kravet gjelder alt helsepersonell. Komiteen viser til at begrepet forsvarlighet er en rettslig standard som innebærer en differensiering ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Komiteen har videre merket seg at det med kvalifikasjoner siktes til formelle og reelle kvalifikasjoner, dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring.

Komiteen viser til at det generelle forsvarlighetskravet vil sette grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan utføre. Komiteen vil videre understreke at det generelle forsvarlighetskravet innebærer plikt for alt helsepersonell til å holde seg innen sitt fagområde, og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner.

Komiteen har videre merket seg at helsepersonell ikke kan instrueres av arbeidsgiver eller andre til å utføre handlinger som de anser å være i strid med kravet til forsvarlighet.

Komiteen viser til at forsvarlighetsplikten også innebærer et krav om å innhente nødvendig bistand, videre henvise pasienter samt å innse sin egen begrensning.

Komiteen viser til at det etter høringsrunden er tatt inn et nytt tredje ledd som presiserer at ved samarbeid mellom ulike typer helsepersonell er det legen/tannlegen som tar beslutninger i medisinske/odontologiske spørsmål vedrørende undersøkelse og behandling av pasienten.

Komiteen ser at det kan være vanskelig å trekke klare grenser når det gjelder hva som skal defineres som medisinske spørsmål i forhold til andre fagområder, men at hensikten med bestemmelsen er å hindre at helsepersonell overprøver beslutninger som er fattet av personell med bedre faglige forutsetninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, presiserer at helsepersonell kan yte den hjelp de er kvalifisert for, i samsvar med kravet til forsvarlighet. Av dette følger f.eks. at en psykolog er kvalifisert til å treffe avgjørelser i psykologfaglige spørsmål og til å behandle psykiske lidelser på selvstendig grunnlag. Det samme gjelder andre grupper autorisert helsepersonell, som kiropraktorer, fysioterapeuter og jordmødre innen deres fagområder.

Flertallet viser til at selv om leger er best faglig kvalifisert og tar beslutning i et medisinsk spørsmål, kan utførelsen av helsehjelpen overlates til samarbeidende personell. Kravet til at legen skal ta beslutninger i medisinske spørsmål, utelukker ikke at annet helsepersonell kan utføre enkel diagnostikk og gi pasienter oppfølging, pleie og omsorg.

Flertallet viser til Helseministerens brev av 22. februar 1999 til saksordfører der han uttaler:

«I alle tilfelle er dette uttrykk som henviser til et skjønn, og der innholdet må fastsettes ut fra en konkret tolking i de enkelte tilfelle. En rekke helsefagutdanninger gir kvalifikasjoner som karakteriseres som medisinske kvalifikasjoner. Med uttrykket «medisinske spørsmål»er i stor grad ment de spørsmål hvor leger har medisinske kvalifikasjoner som odontologer, kiropraktorer eller andre ikke har.»

Flertallet peker på at bestemmelsen om at leger skal ta beslutninger i medisinske spørsmål, gjelder konkrete behandlingssituasjoner, og ikke organisatoriske spørsmål knyttet til f.eks. ledelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil sterkt understreke behovet for at den organisatoriske helsetjeneste, det være seg i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten, legger forholdene slik til rette at helsepersonell som omfattes av denne lov, gis muligheter for å gjennomføre de oppgaver de er forpliktet til.

Disse medlemmer ser det som uheldig at lovforslaget ikke legger opp til en faglig og ledelsesmessig organisasjonsstruktur i helsetjenesten, men overlater dette særdeles viktige forhold til arbeidsgiver/sykehusene. Disse medlemmer vil fortsatt hevde at den som har det medisinske ansvaret for pasientens behandling i helsetjenesten, også skal ha nødvendig myndighet, noe som etter disse medlemmers mening tilsier at ledere i kliniske avdelinger bør være leger med lederkompetanse. Disse medlemmer finner det viktig å understreke at det kun er medisineren som har en tilstrekkelig faglig og allsidig bakgrunn for å ta det totale ansvaret for behandling av syke mennesker så vel innen somatikken som innen psykiatrien. Et slikt standpunkt mener disse medlemmer ikke er i strid med at det enkelte autoriserte helsepersonell har et selvstendig ansvar for å yte en forsvarlig helsetjeneste på sitt faglige nivå. Disse medlemmer viser for øvrig til at de vil komme tilbake med konkrete forslag i denne sammenheng i forbindelse med behandlingen av spesialisthelsetjenesteloven.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har til behandling en revisjon av pasientskadeerstatningsloven, og disse medlemmer mener i denne sammenheng at skadeerstatningsloven også bør omfatte privat legevirksomhet og private helsetilbud som klinikker og sykehus. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette under sosialkomiteens behandling av pasientskadeerstatningsloven.

§ 5 Bruk av medhjelpere

Komiteen viser til at helsepersonell bare kan delegere oppgaver han/hun har faglig eller lovtildelt kompetanse til å utføre. Komiteen viser videre til at oppgavetildelingen forutsettes å være personlig, og at det må sikres at den som overlates oppgaven, har de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre disse på en faglig forsvarlig måte.

§ 9 Forbud mot gaver m.v. i tjenesten

Komiteen slutter seg til forslaget i paragrafen om et eksplisitt forbud mot at helsepersonell mottar gaver eller andre ytelser som er egnet til å påvirke deres tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.

Komiteen understreker at bestemmelsen i utgangspunktet ikke rammer internasjonale kongresser, forskningssamlinger, kurs og andre arrangementer som helsepersonell har faglig utbytte av, selv om kun én eller noen få produsenter står som arrangør eller sponsor. En del av kunnskapsoverføringen til helsepersonell foregår i regi av den legemiddelprodusenten som har stått for kunnskaps- og produktutviklingen. Komiteen forutsetter at programmet på slike arrangementer skal være faglig forsvarlig, og at bruk av bestemte produkter eller tjenester ikke er et vilkår for deltakelse på arrangementet.

Komiteen er kjent med at Legemiddelindustriforeningen har vedtatt et nytt etisk regelverk som har til hensikt å styrke det faglige innholdet og redusere de utenomfaglige elementene i forbindelse med konferanser og seminarer som arrangeres av legemiddelselskapene. Komiteen mener det er positivt at legemiddelindustrien selv har tatt opp disse problemene. Den nye helsepersonelloven gir klare regler å forholde seg til for helsepersonell og produsenter og tjenesteytere.

§ 10 Informasjon til pasienter m.v.

Komiteen mener det er en grunnleggende pasientrettighet å få informasjon om egen helsetilstand og det helsetilbud som gis i form av undersøkelser, diagnostikk, behandling, pleie og omsorg. Tilstrekkelig informasjon er avgjørende for at det kan gis et informert samtykke til helsehjelp. Helsepersonell som gir informasjon, må så langt som mulig forsikre seg om at pasienten har forstått de opplysninger som gis.

Komiteen er kjent med at en vesentlig del av pasientklager dreier seg om klager på mangelfull/dårlig informasjon. Hvilken informasjon som gis, på hvilken måte og hvem som er ansvarlig for dette, er av vesentlig betydning for pasientene ved siden av at informasjonen er samordnet og opplysende. Komiteen har merket seg at det ikke uttrykkelig sies hvem som kan gis informasjon. Komiteen vil presisere at den som har krav på informasjon, er pasient og pårørende etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til 3-4.

Komiteen viser til at det i høringsutkastet til ny helsepersonellov ble foreslått å pålegge alt helsepersonell plikt til å gi pasientene informasjon innen sitt fagområde. I høringsrunden påpekte bl.a. Statens helsetilsyn og Norsk Revmatikerforbund behovet for koordinering av ansvar for informasjon til pasienten i situasjoner der flere grupper helsepersonell er involvert.

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen følger opp dette. Etter bestemmelsen har alt helsepersonell ansvar for å gi informasjon til pasient m.v. Komiteen forstår bestemmelsen slik at informasjon som gis, skal være innen rammene av det enkelte helsepersonells ansvarsområde og kompetanse i samsvar med forsvarlighetskravet i § 4. I helseinstitusjoner, der pasienten mottar helsehjelp fra ulike personer og helsepersonell, vil det være behov for at informasjonen til pasienten samordnes for å sikre at pasienten får riktig informasjon. I bestemmelsen pålegges helseinstitusjonen å utpeke hvem som skal være ansvarlig for informasjonen som skal gis. For øvrig mener komiteen at ved at det utpekes en informasjonsansvarlig, fritas ikke helsepersonell fra å gi informasjon innenfor sitt ansvarsområde og som de er nærmest til å gi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre forutsetter at institusjonen i tråd med forsvarlighetskravet utpeker den som har ansvaret for medisinsk behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Disse medlemmer viser til forslaget i ny lov om spesialisthelsetjenesten om å innføre pasientansvarlig lege ved sykehusene. Disse medlemmer finner det derfor naturlig at den som utpekes i somatiske sykehus, vil være behandlende lege, i psykiatriske klinikker lege eller psykolog, i helseinstitusjoner uten lege den som ut fra institusjonens karakter er ansvarlig for pasientens behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at virksomheten selv må vurdere hvordan dette best kan gjennomføres ut fra interne organisasjonsforhold.

Komiteen peker på betydningen av å hindre at ukoordinert informasjon fra flere hold gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand. Helseinstitusjonene må selv utarbeide rutiner som sikrer at denne bestemmelsen kan overholdes.

Komiteen påpeker at helsepersonell også har plikt til å gi informasjon i tilfeller der de har grunn til å tro at pasienten har fått eller kan få skader som følge av helsehjelpen.

Komiteen viser til at bestemmelsene om helsepersonells plikt til å gi informasjon må sees i sammenheng med bestemmelsene om pasientenes rett til å få informasjon i pasientrettighetsloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 10 første ledd lyde:

Den som yter helsehjelp, skal innenfor egen yrkesutøvelse gi informasjon til pasient og den som har krav på det, etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av pasientansvarlig lege eller den som helseinsstitusjonen utpeker.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at ikke alle helseinstitusjoner vil bli omfattet av spesialisthelsetjenesteloven og ordningen med pasientansvarlig lege. Ot.prp. nr. 10 (1998-99) Om lov om spesialisthelsetjenesten m.m. utelukker heller ikke at pasientansvarlig kan være en annen enn lege, f.eks. en sykepleier. For institusjoner som omfattes av kommunehelsetjenesteloven, vil det ikke finnes bestemmelser om pasientansvarlig lege. Flertallet viser til at denne bestemmelsen må sees i sammenheng med forslag i ny lov om spesialisthelsetjenesten om at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser for pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for annet helsepersonell.

Flertallet opprettholder derfor forslaget i proposisjonen.

§ 11 Rekvirering av reseptbelagte legemidler

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ikke utvide retten til andre enn leger og tannleger når det gjelder å forskrive reseptbelagte medikamenter og fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 11 første ledd lyde:

Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler.»

§ 13 Markedsføring

Komiteen støtter bestemmelsen om at markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig. Komiteen mener at dette gjelder både for helsepersonells markedsføring av egen helsehjelp, og for markedsføring av virksomheter som tilbyr helsehjelp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at bestemmelsen supplerer bestemmelsene om dette i markedsføringsloven. Helsetjenesters spesielle karakter tilsier et behov for skjerpede krav til nøkternhet og saklighet i markedsføringen av disse, utover det som følger av markedsføringsloven.

Flertallet merker seg at Statens helsetilsyn skal føre tilsyn med at bestemmelsen blir overholdt, og kan reagere på brudd med administrative reaksjoner.

Når det gjelder markedsføring av helsetjenester, mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre at det ikke skulle være grunn til å legge ytterligere begrensninger på markedsføring av helsetjenester utover de bestemmelser som gjelder i markedsføringsloven. Disse medlemmer støtter derfor ikke at departementet gis forskriftshjemmel for ytterligere regulering.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 13 lyde:

§ 13 Markedsføring

Markedsføring av helsetjeneste skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.

For øvrig gjelder lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår.»

§ 14 Beordring av helsepersonell til vaktordninger

Komiteen viser til at bestemmelsen om beordring av helsepersonell til vaktordninger i stor grad viderefører gjeldende rett. Departementet kan med hjemmel i den nye helsepersonellovens § 14 pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger på det stedet der de bor eller arbeider, som f. eks. lege- eller tannlegevakt. Slike vaktordninger er viktige for å gi pasientene trygghet for tilgang til nødvendig helsehjelp uavhengig av klokkeslett eller dag.

Komiteen viser til at bestemmelser om departementets rett til beordring av helsepersonell under ekstraordinære forhold som naturkatastrofer, større ulykker o.l. naturlig hører inn under lov om helsemessig beredskap. Lov om vern mot smittsomme sykdommer gir hjemmel for beordring av helsepersonell ved utbrudd av allmennfarlige, smittsomme sykdommer.

Komiteen viser til at sykehusenes plikt til å yte øyeblikkelig hjelp videreføres i forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten. Dette er ansvar for ledelsen ved sykehusene, som har myndighet til å organisere virksomheten og etablere vaktordninger som setter sykehusene i stand til å overholde denne forpliktelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg til at departementet ikke følger opp høringsutkastets forslag om å åpne for beordring i strid med arbeidsmiljøloven og arbeidstvistloven for å kunne ivareta sykehusenes plikt til å yte øyeblikkelig hjelp i akutte situasjoner, som følge av f.eks. langvarige arbeidskonflikter. Det ble i høringsrunden pekt på at en slik beordringsadgang kan bli misbrukt av arbeidsgiver.

Komiteen har tillit til at partene i eventuelle arbeidskonflikter ikke opptrer på en måte som kan sette liv og helse i fare. Dersom sykehusenes muligheter til å gi øyeblikkelig hjelp skulle bli truet av en langvarig arbeidskonflikt, kan myndighetene gripe inn med tvungen lønnsnemnd.

§ 16 Organisering av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll

Komiteen viser til at det i lovforslagets § 16 presiseres at virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Komiteen er enig i at det stilles et slikt krav til virksomheter som yter helsetjenester, enten de er offentlige eller private.

Komiteen viser til at departementet i § 16 også foreslår hjemmel for forskrift om internkontroll og forskrift om organisering av virksomhet. Departementets myndighet til å gi forskrift om internkontroll følger allerede av tilsynsloven. I brev til saksordfører datert 22. februar 1999 bekrefter departementet dette, og peker på at forskriftshjemmelen er tatt inn i helsepersonelloven av rent pedagogiske årsaker.

Komiteen viser til at departementet i brev til saksordfører av 22. februar 1999 viser til at hjemmelen er foreslått med tanke på å sikre forsvarlighet i organisasjonene. Den vil først og fremst være aktuell å bruke hvis det er nødvendig for å sikre forsvarlig pasientbehandling. Departementet presiserer at det er en hjemmel som er tenkt brukt bare i unntakstilfeller.

Komiteen viser til at den foreslåtte § 16 skiller seg fra lovens øvrige bestemmelser i det at den omhandler organisering av virksomhet, mens lovens øvrige bestemmelser omhandler helsepersonells plikter og rettigheter.

Komiteen mener det er hensiktsmessig at helseinstitusjoners plikt til å organisere seg slik at helsepersonell blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, understrekes i helsepersonelloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det store antall selvstendig næringsdrivende og private virksomheter knyttet til allmennpraksis ikke omfattes av spesialisthelsetjenesten, slik at en bestemmelse i ny spesialisthelsetjenestelov ikke vil kunne ivareta de samme interesser som § 16 i helsepersonelloven. På denne bakgrunn vil disse medlemmer opprettholde forskriftshjemmelen i § 16 andre ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre kan ikke se at pedagogiske hensyn nødvendiggjør forskriftshjemmelen om internkontroll i helsepersonelloven.

Disse medlemmer ser heller ikke behovet for bestemmelser om generell organisering av virksomheter i helsevesenet i helsepersonelloven. Forhold knyttet til dette, og det eventuelle behovet for forskriftshjemler, må vurderes i forbindelse med forslaget til ny lov om spesialisthelsetjenesten.

Disse medlemmer vil stemme mot § 16 andre ledd.

§ 19 Melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i dag ikke fins bestemmelser som direkte regulerer helsepersonells bierverv, men har merket seg at adgangen til bierverv heller ikke i dag er ubegrenset. Begrensningene følger av kravet til forsvarlighet, lojalitetsplikten overfor hovedarbeidsgiver og det forhold at offentlige ansatt helsepersonell er underlagt reglene om inhabilitet i forvaltningsloven.

Spørsmålet er derfor om det likevel kan være hensiktsmessig å ta inn en egen bestemmelse om adgangen til bierverv i den nye helsepersonelloven. Flertallet har merket seg at hverken Sverige eller Danmark har lovregulert biervervsvirksomheten, men nøyer seg med avtaleregulering.

Flertallet har merket seg at blant høringsinstansene støttet bl.a. KS og Sykepleierforbundet at det bør lovfestes meldeplikt. KS understreket at meldeplikten bør være automatisk for å unngå ulik praksis fra fylke til fylke. Flertallet har merket seg at Arbeidstilsynet i høringen pekte på at regulering av bierverv ikke nødvendigvis frigjør ressurser, da effekten kan bli at helsepersonell tar ut mer fritid. Dessuten kan man få en «tilbakeslagseffekt» hvor offentlige stillinger blir mindre attraktive. Flertallet har videre merket seg at KUF anførte at dersom det skal innføres særregler om meldeplikt for en gruppe statsansatte, bør disse begrunnes i habilitetshensyn. Ettersom hovedarbeidsgiver ikke vil kunne pålegge arbeidstaker å bruke all sin kapasitet i hovedstillingen, kan man neppe argumentere med at arbeid i fritiden tilkjennegir at arbeidstaker har ledig kapasitet. Flertallet mener det er viktig å utforme en eventuell meldeplikt slik at den ikke får slike uheldige konsekvenser som bl.a. Arbeidstilsynet og KUF har pekt på.

Flertallet har merket seg at departementet erkjenner at bierverv har klare positive virkninger bl.a. ved at det kan øke det samlede helsetilbudet og gi helsepersonell nyttig erfaring.

Flertallet har også merket seg at departementet viser til at bierverv kan medføre negative konsekvenser. Biervervet kan bli så omfattende at det kan gå utover hovedervervet, dernest kan helsepersonell som følge av bierverv havne i interesse- eller lojalitetskonflikter med hovedarbeidsgiver. Og til sist peker departementet på at bierverv kan være egnet til å svekke tilliten til at offentlig ansatt helsepersonell treffer avgjørelser på grunnlag av rent faglige og samfunnsøkonomiske vurderinger.

Flertallet viser til at departementet har vurdert ulike måter å regulere bierverv på, f.eks. gjennom endring i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven eller ved at regler om bierverv nedfelles i etiske retningslinjer for yrkesgruppene.

Departementet konkluderer imidlertid med at det er mest hensiktsmessig å hjemle regler om helsepersonells meldeplikt i forhold til bierverv i lov om helsepersonell. Flertallet har merket seg at det er helsepersonellfaglige bierverv som skal omfattes av meldeplikten og at eierinteresser m.v. i virksomhet som driver helsepersonellvirksomhet også faller inn under meldeplikten.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vurderer den foreslåtte bestemmelsen som en lovfesting av dagens praksis og dermed ikke som et ønske om å innskrenke det positive bidraget ulike former for fritidspraksis og bierverv i dag gir til det norske helsevesenet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets forslag til § 19.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke gi sin tilslutning til at helsepersonellets biverv blir regulert i lovteksten. Dette kan få som konsekvens, etter disse medlemmers mening, at den verdifulle innsatsen og pasientbehandlingen som i dag utføres av helsepersonell som biverv, kan bli betydelig redusert, og dette er, etter disse medlemmers skjønn, ikke ønskelig med den underkapasitet en i dag har på helsetjenester, ikke minst innen spesialisthelsetjenesten. En lovfesting av og regulering av biverv, særlig for leger og legespesialister, kan også svekke rekrutteringen til offentlige legestillinger, noe som etter disse medlemmers skjønn ikke er ønskelig. Disse medlemmer mener at et alternativ til lovregulering når det gjelder biverv og meldeplikt, er at problematikken nedfelles i etiske retningslinjer for yrkesgruppene. Slike regler kan tas inn i personalreglementet ved de ulike institusjoner, og meldeplikten kan således bli en del av ansettelsesvilkårene. Fordelen ved en slik ordning er at helsepersonell vil bli informert ved ansettelsen og kan da i utgangspunktet ta standpunkt til gjeldende reglement om eventuell meldeplikt.

Disse medlemmer vil stemme mot lovforslagets § 19.

§ 21 Hovedregel om taushetsplikt

Komiteen vil understreke at taushetsplikten er avgjørende for å bevare og styrke pasientens tillit til helsepersonellet og helsevesenet. Uten et sterkt personvern gjennom klare regler om taushetsplikt for alt helsepersonell, og godt avgrensede unntaksbestemmelser ut fra «need-to-know»-prinsippet, risikerer vi at enkeltmennesker unnlater å oppsøke helsevesenet. Dette prinsippet må også være førende i forhold til lovens kapittel 6 Opplysningsplikt, kapittel 7 Meldeplikt og kapittel 8 Dokumentasjonsplikt.

Komiteen er derfor tilfreds med at taushetspliktbestemmelsene i det alt vesentlige er en videreføring og klargjøring av bestemmelsene i gjeldende rett.

Komiteen slutter seg til at alt helsepersonell som yter helsehjelp, omfattes av den yrkesmessige taushetsplikt, og at bestemmelsen ikke innebærer noen liberalisering når det gjelder informasjonsadgang for personell.

§ 22 Samtykke til å gi informasjon

Komiteen viser til brev fra Helseministeren til saksordfører datert 19. mars 1999. For at man skal kunne presumere at samtykke foreligger, må det være åpenbart eller utvilsomt i pasientens interesse at slikt samtykke presumeres. Det er videre et krav at pasienten ikke selv er i stand til å gi samtykke. I motsatt fall må pasienten selv gi samtykke.

Komiteen viser til at denne tolkningen av «samtykke» er i overensstemmelse med alminnelig rettsoppfatning innen helseretten for når et samtykke foreligger, jf. samtykke til helsehjelp.

Når det gjelder samtykke til å gi informasjon, er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, enig i at pårørendes krav på informasjon som hovedregel må stå tilbake for pasientens ønsker. Flertallet viser til at barneloven og legeloven gir barn økende grad av medbestemmelse og selvbestemmelse. Barn mellom 12 og 16 år kan be om og få medhold i at helseopplysninger ikke gis videre til foreldre eller foresatte, dersom legen mener ønsket bør respekteres. Ungdom over 16 år kan nekte å samtykke i at foreldre/foresatte får opplysninger med mindre informasjon er nødvendig for å ivareta foreldreansvaret etter barneloven. Flertallet slutter seg til dette. Flertallet forutsetter likevel at helsepersonell samtaler og drøfter slike situasjoner med unge pasienter med sikte på et best mulig tillitsforhold også mellom foreldre og barn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil også i denne sammenheng gi uttrykk for at de mener at den helsemessig myndighetsalder bør settes til 18 år, noe disse medlemmer vil komme tilbake til under behandling av spesialisthelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 22 andre og tredje ledd lyde:

For personer under 18 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven § 4-4 og 3-4 andre ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.

For personer over 18 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmål om samtykke av grunner som er nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3 andre ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.»

§ 23 Begrensninger i taushetsplikten

Komiteen har merket seg at loven har en generell unntaksbestemmelse fra taushetsplikten (§ 23 nr. 4) som er en videreføring av den såkalte rettsstridsreservasjonen «særlige grunner» i legeloven § 31. Paragrafen medfører ingen realitetsendring. Komiteen er enig i at hensyn som taler for å bryte taushetsplikten må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, og at det derfor i det alt vesentlige vil være tale om nødrettsbetraktninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at unntak fra taushetsplikten bør være færrest mulig og gi minst mulig rom for helsepersonells individuelle tolkninger og skjønn. Disse medlemmer kan ikke se at ordlyden i § 23 nr. 2 eller departementets kommentarer til bestemmelsen gir klarhet i hvilke forhold bestemmelsen er ment å dekke. Bestemmelsen synes ikke å ha en selvstendig betydning i forhold til pasientens samtykke i § 22 eller de øvrige unntakene fra taushetsplikten i § 23. Disse medlemmer finner unntaket så uklart og generelt at det kan misforstås av helsepersonell.

Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for dette unntaket i tillegg til de andre generelle unntak, jf. bl.a. unntaket i punkt 4 i Regjeringens forslag.

Disse medlemmer vil stemme imot § 23 nr. 2 i lovforslaget.

§ 24 Opplysninger etter en persons død

Komiteen har merket seg at bestemmelsens første ledd er en videreføring av legeloven § 37. Bestemmelsen gjelder nå generelt for alt helsepersonell. Annet ledd er nytt.

Komiteen viser til at spørsmålet om opplysninger etter en persons død oppstår ofte for domstolene, f. eks. i forbindelse med arvetvister. I slike situasjoner kan partene ha ulike interesser med hensyn til om opplysninger skal gis eller ikke. Komiteen mener det ikke bør være slik at den part som har noe å tjene på det, skal kunne hindre at opplysninger gis ved å påberope seg at det ikke foreligger vektige grunner for å gi opplysningene. I forbindelse med slike saker for domstolene bør utgangspunktet være at det foreligger vektige grunner for at opplysningene skal gis. Komiteen understreker at forholdet mellom første og annet ledd er slik at den rett nærmeste pårørende har etter annet ledd, ikke må få hindre andre pårørende eller andre i å få opplysninger, hvis vilkårene etter første ledd er oppfylt.

§ 25 Opplysninger til samarbeidende personell

Komiteen har merket seg at § 25 i hovedsak er en videreføring av legeloven § 34. Dette betyr at helsepersonell i utgangspunktet kan gi opplysninger til samarbeidende personell for det formål å gi forsvarlig helsehjelp til pasienten. Opplysninger kan ikke gis dersom pasienten motsetter seg det. Komiteen er enig i denne løsning.

Komiteen viser til at det i § 25 benyttes begrepet «samarbeidende personell» i stedet for «helsepersonell og medhjelper». Departementet angir at dette er en redaksjonell endring, som er gjort for å synliggjøre at opplysninger kan gis andre enn medhjelpere, f.eks. til helsepersonell i andre avdelinger i sykehus eller til helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter.

Komiteen antar det ikke har vært meningen å begrense adgangen til å gi opplysninger til helsepersonell, jf. ordlyden «samarbeidende personell». For helsepersonell vil det være mest aktuelt å gi opplysninger til annet helsepersonell i forbindelse med behandling og annen helsehjelp. Komiteen mener imidlertid at det ikke kan være avgjørende for opplysningsadgangen om det dreier seg om helsepersonell eller annet personell såfremt vilkårene for å gi opplysninger foreligger. Komiteen viser til at det avgjørende etter bestemmelsen vil være hvorvidt det er nødvendig å gi opplysningene til det samarbeidende personellet for å yte forsvarlig helsehjelp.

Komiteen har videre merket seg at det i forbindelse med høringen til NOU 1993:33 ble reist innsigelser mot denne bestemmelsen fordi den ikke i tilstrekkelig grad løser de problemer som reiser seg i forbindelse med det tverretatlige samarbeid som foregår i kommunene. Selv om det i en del tilfeller kan synes faglig nødvendig å drøfte en pasient uten vedkommendes samtykke, foreslår departementet likevel ikke å åpne adgang til dette pga. faren for utglidning og misbruk. Komiteen er enig i dette og mener tverrfaglig samarbeid bør være forankret i pasientens/klientens medvirkning og samtykke i tråd med at brukerinteressene søkes styrket i all ny lovgivning.

Komiteen er innforstått med at forsvarlighetskravet kan føre til at opplysninger utleveres til annet personell selv om pasienten motsetter seg det, men da bare etter § 23 nr. 4.

§ 26 Oplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer

Komiteen har merket seg at det i § 26 foreslås en ny bestemmelse om at den som yter helsehjelp, kan gi taushetsbelagte opplysninger videre til virksomhetens ledelse dersom det er nødvendig for å kunne gi helsehjelp eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten, men at det så langt mulig skal gjøres uten individualiserende kjennetegn. Komiteen har også merket seg at pasienten kan motsette seg slik utlevering, men at det krever en aktiv handling fra pasienten fordi det ikke er påkrevd å spørre pasienten i det enkelte tilfelle. Det er bare når helsepersonell har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger, at pasientens samtykke skal innhentes.

Komiteen viser til at praksis har vist at det i stor grad er behov for å gi taushetsbelagt informasjon til administrasjonen, og at en derfor bør ha et klart hjemmelsgrunnlag. Komiteen antar at et krav til samtykke fra pasienten hver gang slik informasjon skal utleveres, vil være unødig ressurs- og tidkrevende. Samtidig ser komiteen behov for at pasienten kan nekte at informasjon blir gitt. Komiteen støtter derfor lovforslagets § 26.

§ 29 Opplysninger til andre formål

Komiteen slutter seg til at det i § 29 fastlegges at opplysninger kan tas i bruk til forskning. Komiteen har merket seg at begrepene medisinsk og odontologisk forskning i legeloven og tannlegeloven er erstattet med begrepet forskning for å unngå en utilsiktet innsnevring av virkeområdet, og er enig i dette.

Når det gjelder spørsmålet om å utlevere taushetsbelagte opplysninger til forsikring, kredittinstitusjoner o. l. når pasienten har samtykket, er komiteen, i likhet med departementet, i tvil om det foreligger tilstrekkelig grad av frivillighet for pasienten. Det kan også reises spørsmål om og i tilfelle hvilke taushetsbelagte opplysninger det bør være tillatt å stille krav om tilgang på som forutsetning for en forsikringsavtale. Komiteen har merket seg at det er nedsatt et utvalg som skal utrede utlevering av helseopplysninger til forsikringsselskaper og foreslå regulering på området. Komiteen forutsetter at departementet legger frem en sak for Stortinget på bakgrunn av utvalgets innstilling. Komiteen vil for øvrig peke på at det kan være grunn til å vurdere nærmere hvilke helseopplysninger om forsikringstagers livsstil forsikringsselskaper skal kunne kreve svar på.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak for Stortinget der en vurderer hvor langt forsikringsselskaper skal ha rett til å gå i å kreve utlevering av taushetsbelagte helseopplysninger og opplysninger om personlig livsstil som grunnlag for forsikringsavtale.»

Komiteen viser til at lov om medisinsk bruk av bioteknologi fastsetter at «Det er forbudt å be om, motta, besitte eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser» (§ 6-7 første ledd), og at «Det er forbudt å spørre om genetiske undersøkelser har vært utført» (§ 6-7 andre ledd).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det ikke under noen omstendighet bør være tillatt for helsetjenesten å gi opplysninger om gentesting til forsikringsselskap eller kredittinstitusjoner selv om pasientene har gitt sitt samtykke.

§ 32 Opplysninger til sosialtjenesten

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil gi uttrykk for fortsatt uenighet i at helsepersonell i henhold til sosialtjenesteloven er pålagt meldeplikt til sosialetat og barneverntjenesten. Disse medlemmer vil stemme mot lovforslagets § 32.

§ 33 Opplysninger til barneverntjenesten

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sin merknad til § 32 og vil stemme mot lovforslagets § 33.

§ 37 Melding til helseregistre m.v.

Komiteen er enig i at det foreslås en hjemmel for Kongen til å opprette og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Komiteen vil imidlertid understreke at det bare unntaksvis må gis anledning til å gi videre identifiserbare opplysninger til helseregistre. Komiteen har merket seg at departementet vil legge frem en egen lov om helseregistre der man vil få en langt grundigere vurdering av de mange personvernspørsmålene som knytter seg til slike registre. Komiteen er enig i at det ikke bør være kurant å opprette nye registre og informasjonssystemer. Det må alltid være en avveining av behovet for informasjonsinnhenting og hensynet til personvernet. Det er likevel grunn til å understreke at formålet med så vel de generelle helseregistre som de spesifikke sykdomsregistrene er å bedre og effektivisere helsetilbudet til pasientene. Ikke minst sykdomsregistre, som f. eks. MS-registeret, er ofte sterkt ønsket ikke bare av fagfolk og forskere, men også av de berørte pasientene fordi de ser på slike registre som en sikkerhet for at de raskere får tilgang på nye behandlingsmuligheter.

§ 39 Plikt til å føre journal

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om å knytte plikt til å føre journal til det å gi helsehjelp, og ikke til profesjon som tidligere.

Komiteen merker seg at den som yter helsehjelp, har plikt til å føre journal, og at denne plikten ikke gjelder personell som har en støttende eller underordnet funksjon i forhold til annet helsepersonell. De ulike grupper helsepersonell har ansvar for at relevante opplysninger knyttet til eget fagfelt journalføres.

Komiteen ser positivt på forslaget om at det i helseinstitusjoner skal utpekes én person som skal ha det overordnede ansvar for den enkelte journal og hvilke opplysninger som tas inn i journalen. Komiteen er tilfreds med at departementet har fulgt opp de høringsuttalelsene som advarte mot en generell journalplikt for alt helsepersonell uten at noen gis et koordineringsansvar for hva som skal dokumenteres i hver enkelt journal. Det ville fort resultert i store og uoversiktlige journaler, som ville vært lite hensiktsmessige arbeidsverktøy for helsepersonell.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til kommentarer under § 10 og støtter proposisjonens forslag til § 39 andre ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre forutsetter at den som utpekes som ansvarlig for journalen, er pasientens behandlingsansvarlige lege eller den som ut fra institusjonens karakter har behandlingsansvar for pasienten. Disse medlemmer forutsetter videre at det som hovedregel er samme person som har overordnet ansvar både for pasientens journal, derunder plikt til å gi pasienten innsyn i egen journal og informasjon til denne pasienten.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 39 andre ledd lyde:

I helseinstitusjoner skal pasientansvarlig lege eller den person institusjonen har utpekt, ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 39 andre ledd lyde:

I helseinstitusjoner som har pasientansvarlig lege, skal denne ha det fulle og hele ansvar for pasientens journal.»

Komiteen vil støtte forslaget i lovproposisjonen om egenjournal. Komiteen sier seg glad for at departementet i forskrift skal kunne pålegge helsepersonell å føre en journal som pasienten oppbevarer selv, såkalt egenjournal.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:44 (1993-94) og vil sterkt anbefale departementet å benytte seg av denne forskriftsretten, slik at man får gjennomført ordningen med egenjournal innen rimelig tid.

§ 40 Krav til journalens innhold

Komiteen viser til at journalen skal inneholde korrekte og fullstendige opplysninger om pasienten og den helsehjelp som gis. Departementet kan gjennom forskrift gi nærmere regler om pasientjournalens innhold.

Komiteen viser til at pasientjournal defineres som all informasjon om pasienten som lagres som grunnlag for undersøkelser, diagnostisering, behandling eller annen oppfølging av pasienten. Komiteen mener dokumentasjonen bør være begrenset til informasjon som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og for å oppfylle annet informasjonsansvar.

Den som utpekes som ansvarlig for en pasients journal, har ansvar for at denne struktureres på en slik måte at den kan fungere som et hensiktsmessig arbeidsverktøy.

Komiteen viser til høringsuttalelse fra Ryggforeningen i Norge, hvor det ble påpekt at pasientgrupper opplever det som et problem at leger og annet helsepersonell journalfører psykiatriske og psykosomatiske diagnoser, uten at slike diagnoser begrunnes i journalen. Slike diagnoser oppleves ofte som svært belastende, samtidig som det er vanskelig å få slettet eller rettet dem, fordi det i dag er uklart om legen har plikt til å journalføre begrunnelsen for diagnosen.

Komiteen ber departementet innarbeide krav i journalforskriften til at grunnlaget for diagnosen skal framgå, og til at diagnosen skal være underbygget i journalen.

§ 41 Plikt til å gi pasienten innsyn i journal

Komiteen merker seg at den som yter helsehjelp, har plikt til å gi innsyn i journalen til den som har krav på det etter bestemmelsene i pasientrettighetsloven.

§ 42 Retting av journal

Komiteen viser til at forslaget i hovedsak viderefører gjeldende rett når det gjelder adgang til å rette i journalen. Helsepersonell skal etter krav fra den opplysningen gjelder, eller etter eget tiltak, rette feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn i en journal. Retting skal ikke skje ved av opplysninger slettes.

§ 43 Sletting av journalopplysninger

Komiteen merker seg at pasientens rett til å få slettet opplysninger i journalen stort sett videreføres i samsvar med dagens praksis, men med en noe utvidet rett til sletting av opplysninger som er feilaktige eller svært belastende for pasienten.

§ 48 Autorisasjon

Komiteen har merket seg at det foreslås at ikke bare leger og tannleger nå skal gis autorisasjon, men at alle grupper som oppfyller kravene til det, skal autoriseres i stedet for å få offentlig godkjenning. Komiteen er enig i at dette kan være gunstig ut fra pasientenes krav på å bli beskyttet mot ukyndige utøvere, kontroll med helsepersonellets yrkesutøvelse bl.a. gjennom mulighet til å tilbakekalle autorisasjonen, og at autorisasjon gir en garanti for personellets kunnskapsnivå og skikkethet. Komiteen slutter seg til at de viktigste kriteriene for å gi helsepersonell autorisasjon er at de arbeider selvstendig og har utstrakt pasientkontakt.

Komiteen viser til proposisjonens prinsipielle begrunnelse for autorisasjonsgiving til yrkesgrupper og er enig i denne.

Komiteen støtter departementets forslag om en betydelig utvidelse av autorisasjonsberettigede helsegrupperinger. Dette vil etter komiteens mening styrke den faglige ansvarlighet i pasientbehandlingen, det være seg i annenlinjetjenesten som i primærhelsetjenesten.

Komiteen finner det godtgjort at ortoptister arbeider selvstendig og har utstrakt direkte pasientkontakt. Komiteen er gjort kjent med at ortoptistenes høgskoleutdanning er minimum 3-årig. Ortoptistene bidrar i utdannelsen av øyespesialister gjennom instruksjon i daglig poliklinisk praksis og kursvirksomhet. Ortoptister behandler særlig barn for skjeling og ulike samsynsproblemer og øyenmuskulaturforstyrrelser. Komiteen har merket seg at både Norsk Øyelegeforening, Norges Optikerforbund, Norsk Sykepleierforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund støtter ortoptistenes ønske om autorisasjon. Komiteen vil på bakgrunn av nye opplysninger om ortopistenes utdanning i samråd med departementet gå inn for at disse autoriseres.

Komiteen har merket seg at apotekteknikere står for 90 prosent av all kunde- og pasientkontakt i apotekene. De har 3-årig videregående opplæring i likhet med for eksempel helsesekretærene. Komiteen mener at apotekerteknikerne bør autoriseres da disse har ansvarsfulle og betydelige arbeidsoppgaver idet det er de som oftest møter brukeren ved skranken i apotekene, og som dermed er de første som gir informasjon og veiledning til pasientene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at lovfesting vil være en uforholdsmessig omstendelig vei å gå for autorisasjon av nye grupper helsepersonell, og vil være en fremgangsmåte som er ressurskrevende sett i forhold til reguleringens detaljnivå. Flertallet vil opprettholde forslaget i proposisjonens § 48 fjerde ledd, som er i samsvar med § 1 i nåværende helsepersonellov.

Komiteens medlemmer fra Høyre kan ikke lenger se behovet for å ha en egen forskriftshjemmel for å gi autorisasjon til nye grupper. Når departementet selv har foreslått betegnelsen autorisasjon innført for de fleste grupper helsepersonell, er det etter disse medlemmers oppfatning ønskelig at også fremtidige grupper som måtte bli gitt autorisasjon, inntas i loven. Det vil være mer ryddig og gjøre loven komplett. Det er også ønskelig at Stortinget får anledning til å ta stilling til hvilke nye grupper som vurderes for autorisasjon. Disse medlemmer kan ikke se at det er et tungtveiende argument når det hevdes at en trenger en forskriftshjemmel fordi «det er vanskelig å forutse om andre grupper bør komme inn under loven, og i tilfelle hvilke» (s. 242). Tvert imot mener disse medlemmer departementet selv har levert den beste begrunnelsen for lovfesting ved å peke på at «hensynet til at regler blir gjenstand for grundig debatt og behandling, hensynet til informasjon og hensynet til tilgjengelighet taler normalt for å bruke lovformen». Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot lovforslagets § 48 fjerde ledd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 48 første ledd lyde:

Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende grupper helsepersonell:

• a) ambulansearbeider

• b) apotektekniker

• c) audiograf

• d) bioingeniør

• e) ergoterapeut

• f) farmasøyt

• g) fotterapeut

• h) fysioterapeut

• i) helsesekretær

• j) hjelpepleier

• k) jordmor

• l) kiropraktor

• m) klinisk ernæringsfysiolog

• n) lege

• o) omsorgsarbeider

• p) optiker

• q) ortopediingeniør

• r) ortoptist

• s) perfusjonist

• t) psykolog

• u) radiograf

• v) sykepleier

• w) tannhelsesekretær

• x) tannlege

• y) tannpleier

• z) tanntekniker

• æ) vernepleier»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke er hensiktsmessig at Stortinget i lovs form tar stilling til hvilke yrkesgrupper som skal gis autorisasjon som helsepersonell, men at dette kan avgjøres av departementet. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 48 lyde:

§ 48 Autorisasjon

Departementet kan gi autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

Rett til autorisasjon etter søknad har den som:

• a) har avlagt eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,

• b) har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet,

• c) har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift av departementet,

• d) er under 75 år og

• e) ikke er uegnet for yrket.

Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:

• a) har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,

• b) har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52, eller

• c) på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet.

Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.»

§ 49 Lisens

Komiteen slutter seg til at kravet om å være under 75 år for å få autorisasjon og lisens opprettholdes. Komiteen vil imidlertid understreke at det både av hensyn til den enkelte yrkesutøver, dennes pasienter og for samfunnet, som har mangel på mange kategorier helsepersonell, er ønskelig å legge til rette for at eldre yrkesutøvere kan fortsette i sitt yrke dersom de ønsker det og fortsatt er skikket til det. Komiteen vil derfor understreke at lisens etter søknad kan gis til helsepersonell over 75 år som for øvrig fyller vilkårene til autorisasjon.

§ 68 Statens helsepersonellnemnd

Komiteen slutter seg til at det opprettes en Statens helsepersonellnemnd som en ny uavhengig klageinstans. Det vil styrke rettssikkerheten for helsepersonell og trolig skape allmenn tillit til systemet at man får to forvaltningsmessige instanser ved formelle reaksjoner.

§ 69 Organisering av Statens helse­personellnemnd

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til organiseringen av Statens helsepesonellnemnd.

Flertallet vil anta at tilsynssaker etter den nye loven vil dekke et stort spekter, og at det i mange saker vil være slik at sakkyndige vurderinger vil ha liten relevans til vedkommende helsepersonells yrkesutøvelse eller eventuelle pliktbrudd. Flertallet antar det også vil kunne bli vanskelig å finne sakkyndige i enhver sak som angår klage på advarsel, suspensjon, osv. Flertallet antar at et absolutt krav om sakkyndige i alle saker vil kunne innebære unødig ressursbruk, og vil opprettholde proposisjonens § 69 tredje ledd som gir adgang til oppnevning av to sakkyndige for bistand i den enkelte sak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti støtter etablering av en Statens helsepersonellnemnd som en ny uavhengig klageinstans. Disse medlemmer mener imidlertid at antall medlemmer i helsepersonellnemnda bør begrenses til fem personer, hvorav to jurister, to med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 69 andre ledd lyde:

Statens helsepersonellnemnd skal bestå av to jurister hvorav en er leder av nemnda, samt to personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.»

Disse medlemmer mener at nemnda skal oppnevne to sakkyndige med spesiell innsikt i fagfeltet for bistand i den enkelte sak slik at klageren er sikker på at nemndas avgjørelse blir truffet på grunnlag av best mulig innsikt i det aktuelle fagfeltet. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«I lov om helsepersonell m.v. skal § 69 tredje ledd lyde:

Statens helsepersonellnemnd skal oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil tilsvarende når pasientskadeloven skal behandles, foreslå at Pasientskadenemnda også skal ha fem medlemmer. Det er viktig at den nye helsepersonalnemnda jobber raskt og effektivt, og at man ikke opplever den samme situasjon som vi i lang tid har hatt når det gjelder tidsfaktoren for behandling av klager via fylkeslegene og Statens helsetilsyn.

§ 74 Bruk av beskyttet tittel

Komiteen er enig i at den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell. Komiteen vil understreke at dette ikke innebærer at det innføres yrkesmonopol for autoriserte grupper. I kap. 4.3.4, side 47 i proposisjonen konkluderes det med at departementet ikke ønsker å foreslå regler om monopol for enkelte helsepersonellgrupper idet forsvarlighetskravet i § 4 er ment å regulere yrkesutøvelsen i tilstrekkelig grad.

Komiteen viser til Helseministerens brev av 19. mars 1999 til saksordfører der det heter at

«I særskilte merknader til § 74 om bruk av beskyttet tittel, fremgår det imidlertid at bestemmelsen kan innebære et forbud for andre enn autoriserte kiropraktorer å annonsere at de driver «kiropraktikk», fordi dette kan villede pasienten til å tro at utøveren er autorisert kiropraktor.»

I tilfeller hvor flere grupper enn de som er autorisert helsepersonell, har kvalifikasjoner til å yte en bestemt type helsehjelp, skal det etter komiteens mening ikke være forbudt å kunngjøre eller annonsere virksomheten. Så lenge man har lov til å yte en tjeneste, ville det være urimelig å nekte annonsering eller kunngjøring av helsehjelpen. Komiteen forutsetter at slik annonsering eller kunngjøring skal være nøktern og saklig.

§ 77 Opphevelse av og endringer i andre lover

Komiteen slutter seg til at kvakksalverlovens virkeområde innskrenkes til å gjelde personell som ikke defineres som helsepersonell etter denne lov. Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse følger heretter av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven.