1. Sammendrag
Departementet legger med dette fram forslag til nytt kapittel i adopsjonsloven som regulerer nærmere adopsjonsformidlingen av norske og utenlandske barn.
Departementet foreslår at det tas inn et kapittel 3A om adopsjonsformidling og godkjenning av adoptivhjem i lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. Når det gjelder utenlandsadopsjonene er forslaget i første rekke ment å presisere og tydeliggjøre det systemet som allerede ligger der i dag. Når det gjelder innenlandsadopsjonene foreslås enkelte endringer med sikte på å skape et mer enhetlig system for behandlingen av innenlands- og utenlandsadopsjonene. Som følge av det nye kapitlet endres någjeldende § 22.
Departementet foreslår at det nye kapitlet (3A) innledes med § 16 a som definerer adopsjonsformidlingen, jf. pkt. 2.2. Begrepet er ikke definert i dagens regelverk. Behovet for å ta inn en definisjon av adopsjonsformidlingen i adopsjonsloven, henger sammen med forslaget om en regel som forbyr organisasjoner som ikke har fått myndighetenes tillatelse og privatpersoner å drive adopsjonsformidling, jf. §§ 16 b og 16 d.
§ 16 b inneholder et generelt forbud mot at private og organisasjoner driver formidlingsvirksomhet for plassering av barn med sikte på adopsjon, jf. pkt. 2.3. Barnevernloven har siden 1953 hatt en bestemmelse som forbyr organisasjoner som ikke har myndighetenes tillatelse og privatpersoner, å plassere barn - uavhengig av om plasseringen har adopsjon for øye. Selv om bestemmelsen i barnevernloven raskt stoppet den uheldige formidlingsvirksomheten som fant sted i Norge, er det departementets oppfatning at en slik forbudsbestemmelse forebygger uansvarlig formidling. Bestemmelsen bidrar videre til å lede formidlingen inn i akseptable og kontrollerte former i tråd med de prinsipper norske myndigheter ønsker å følge og som landet er forpliktet til gjennom internasjonale konvensjoner. Etter departementets syn hører en bestemmelse om forbud mot adopsjonsformidling naturlig hjemme i adopsjonsloven og i et kapittel vedrørende adopsjonsformidling.
Formidlingen av norske barn er i dag ikke regulert utover det som følger av barnevernloven og rundskriv til adopsjonsloven. Rundskriv slår fast at det er fylkesmannen som har ansvaret. Departementet legger til grunn at formidlingen av norske barn der foreldrene (som oftest mor) ber om myndighetenes bistand til å finne et adoptivhjem til barnet, fortsatt bør være en offentlig oppgave. I § 16 c foreslår departementet at selve utvelgelsen av foreldre til det enkelte barn foretas av et eget utvalg, jf. pkt. 2.4. Det forutsettes at oppgaven legges til det eksisterende Faglig utvalg som bistår Statens ungdoms- og adopsjonskontor (inntil 1. januar 1998 Statens adopsjonskontor). Et sekretariat lagt til Statens ungdoms- og adopsjonskontor får ansvaret for å opplyse saken og forberede den for utvalget. Sekretariatet foreslås videre å ha ansvaret for å foreta registreringen av barn og biologiske foreldre samt opprette og vedlikeholde et sentralt register over adoptivsøkere. Begrunnelsen for å legge formidlingen til et sentralt organ, er at dette best ivaretar barnet, dets biologiske foreldre og adoptivforeldrene.
I § 16 d foreslår departementet at det tas inn en bestemmelse om at organisasjoner kan gis tillatelse til å formidle barn fra fremmed stat med sikte på adopsjon, jf. pkt. 2.5. Organisasjoner har i dag viktige funksjoner i arbeidet med formidlingen av barn fra utlandet, og deres deltakelse i prosessen er således en forutsetning for at barn formidles til Norge på en betryggende måte. Departementet ser behov for en bestemmelse som slår fast at organisasjoner som et unntak fra det generelle forbudet, kan gis tillatelse til å drive adopsjonsformidling av barn fra fremmed stat. Departementet vil samtidig lovfeste hvilke krav en organisasjon må oppfylle for å kunne få formidlingstillatelse, myndighetenes tilsynsansvar og adgangen til å gi pålegg om å rette på forhold.
Departementet foreslår at bestemmelsen i någjeldende § 22 første ledd om krav om forhåndssamtykke ved adopsjon fra utlandet endres, slik at ordlyden blir i overensstemmelse med dagens praksis og tas inn i § 16 e, jf. pkt. 2.6. De øvrige bestemmelsene i § 16 e innebærer en lovfesting av kommunenes plikt til å utrede søkere og for øvrig bistå myndighetene ved søknad om adopsjon fra fremmed stat. Departementets forslag innebærer at myndigheten til å gi forhåndssamtykke fortsatt skal ligge i Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Videre foreslås det at Faglig utvalg tilknyttet Statens ungdoms- og adopsjonskontor skal foreta den endelige tildelingen av foreldre til barn med spesielle behov.
Departementet foreslår videre en bestemmelse i § 16 f, om at adopsjon fra fremmed stat som hovedregel skal foregå gjennom organisasjon som er godkjent av myndighetene, jf. pkt. 2.7. Departementet anser at adopsjon gjennom godkjent organisasjon gir størst grad av sikkerhet mot kjøp, salg, tyveri eller bortføring av barn med sikte på adopsjon. Departementet ønsker likevel ikke helt å utelukke adopsjon utenom organisasjon. Det foreslås derfor en unntaksregel om at det i særlige tilfeller kan åpnes for slik adopsjon. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av dagens praksis og retningslinjer.
Departementet foreslår at det i § 1 tas inn som annet ledd en ny bestemmelse om at Kongen kan gi forskrift om lovens offentligrettslige bestemmelsers anvendelse på Svalbard, jf. pkt. 3.1.
Videre foreslår departementet en endring i § 12 annet ledd om hvilken instans som skal gi ut opplysninger om den adoptertes biologiske foreldre, jf. pkt. 3.2.
Det fremmes i denne proposisjonen ikke forslag om å endre dagens bestemmelse i § 14 første ledd om adoptivbarns statsborgerskap. Dette er imidlertid av lovtekniske årsaker gjort av Justisdepartementet i forbindelse med endringer i statsborgerskapslovgivningen. Det tas sikte på at barn som adopteres fra utlandet som hovedregel skal gis norsk statsborgerskap ved adopsjonen. Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om å oppheve § 14 annet ledd om at det i adopsjonsbevillingen kan treffes særskilte bestemmelser om adoptivbarnets religiøse oppdragelse, har departementet valgt å ikke følge opp dette. § 14 annet ledd opprettholdes således slik den er i dag.
Departementet har kommet til at myndigheten til å gi adopsjonsbevilling i innenlandsadopsjonene skal overføres fra fylkesmennene til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at landets sentrale adopsjonskontor har ansvaret for bevillingene i så vel innenlands- som utenlandsadopsjonene. Forslaget innebærer ingen lovendring.
Ingen av høringsinstansene har kommet med noen direkte innvendinger mot at adopsjonsformidlingen reguleres i et eget kapittel i adopsjonsloven. I hovedsak støtter instansene de forslag som er fremmet i høringsnotatet. Statens ungdoms- og adopsjonskontor peker på nytten av at formidlingen blir rettslig regulert. Adopsjonsforum og InorAdopt gir i sin uttalelse uttrykk for at det er behov for en lovfesting av formidlingen av adopsjoner og foreningene sier seg i det alt vesentlige fornøyd med de paragrafer og formuleringer som foreslås. Verdens Barn slutter seg også i all hovedsak til forslagene. Adoptertes Landsforening og Hvit Valgallianse har kommet med en del generelle synspunkter på adopsjonsinstituttet som sådan.
Proposisjonen gir på s. 9 oversikt over innholdet i adopsjonsloven under en oversikt over dagens organisering av arbeidet med adopsjonssaker på s. 10-14 og drøfter fremtidig organisering av innenlandsadopsjonene på s. 14-15.