Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

2. Nærmere om enkelte av forslagene

Det framgår av lov om barnehager, § 20, at den som skal arbeide i barnehage må legge fram tilfredsstillende politiattest som skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn er utelukket fra å arbeide i barnehage. Utelukkelsen gjelder for livstid.

I Ot.prp. nr. 46 (1997-98) om forslag til ny opplæringslov er det fremmet forslag om at den som skal ansettes i grunnskolen må legge fram politiattest.

Barnevernloven har i dag ingen bestemmelse om å utelukke en person som har forbrutt seg seksuelt mot barn og unge fra å arbeide i en barnevernsinstitusjon eller fra å bli godkjent som fosterforeldre.

Barnevernloven har i dag heller ingen bestemmelse som innebærer at barneverntjenesten har plikt til å framskaffe opplysninger om hvorvidt disse personene har forbrutt seg seksuelt mot barn verken i forbindelse med godkjenning av fosterhjem eller ved ansettelse i en barnevernsinstitusjon. Barneverntjenesten kan imidlertid med hjemmel i strafferegistreringsforskriftene av 20. desember 1974 nr. 4 § 12 nr. 4 bokstav a innhente politiattest i forbindelse med etablering av fosterhjem, weekendhjem eller tilsvarende.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at en bestemmelse tilsvarende barnehageloven § 20 også bør gjelde for visse typer oppdrag eller stillinger i barnevernet, selv om regelen vil kunne føre til at personer som er dømt for visse seksuelle overgrep mot barn og unge får innskrenkede muligheter på arbeidsmarkedet. Departementet la til grunn at hensynet til barnas trygghet og sikkerhet må veie tyngst.

Departementet la til grunn at kravet om framleggelse av politiattest og yrkesforbud i alle tilfeller må gjelde ansatte i barnevernsinstitusjoner og fosterforeldre. Departementet foreslo videre en skjønnsmessig adgang til å avkreve politiattest også fra andre som har regelmessig og direkte kontakt med barn på en barnevernsinstitusjon og i fosterhjem.

Departementet la til grunn at den nærmere regulering av hvem som skal forevise politiattest skal skje i forskrift.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skal framgå av politiattesten foreslo departementet at denne, på samme måte som forskriften til barnehageloven § 20 blir begrenset til å gi opplysninger om vedkommende er siktet, tiltalt eller domfelt for brudd på straffeloven §§ 195,196, 212 første ledd nr. 3 og straffeloven § 212 annet ledd, jf. pkt. 2.1.1 foran. Departementet foreslo at den som er dømt for brudd på nevnte bestemmelser ikke skal kunne ansettes i en barnevernsinstitusjon eller godkjennes som fosterforeldre, og at forbudet mot ansettelse/oppnevnelse i disse tilfellene skal gjelde for livstid. Departementet foreslo videre at den som er siktet eller tiltalt på ansettelsestidspunktet ikke skal kunne ansettes og/eller godkjennes som fosterforeldre før resultatet av straffesaken foreligger.

Departementet foreslo videre at bestemmelsen ikke skal gis tilbakevirkende kraft.

Departementet foreslo at ansettelsesmyndigheten skal være forpliktet til å kreve framlagt politiattest, og at det ikke skal være adgang til å ansette personer som ikke kan forevise attest uten anmerkninger. Det ble vist til at fylkesmannens alminnelige tilsyn med barnevernsinstitusjoner og den kommunale barneverntjenesten må omfatte kontroll med at bestemmelsen etterleves. Departementet uttalte i høringsnotatet at kommunens barnevernstjeneste vil være ansvarlig for å kreve politiattest av fosterforeldre. Når det gjelder barnevernsinstitusjoner forslo departementet at dette ansvaret overlates til ansettelsesmyndigheten og at fylkeskommunen er ansvarlig for at den som ansettes som leder av en fylkeskommunal barnevernsinstitusjon foreviser politiattest.

Departementet la videre til grunn at kravet om å legge fram politiattest bare skal gjelde den en har til hensikt å ansette/godkjenne, samt at arbeidsgiver eller andre som får kjennskap til opplysninger fra politiattesten skal ha taushetsplikt om disse opplysningene. Det ble lagt til grunn at politiattestene skal oppbevares utilgjengelig for uvedkommende og at de skal tilintetgjøres etter å ha blitt benyttet til det oppgitte formål, dvs. når ansettelsesprosessen/godkjennelsesprosessen er avsluttet. Departementet foreslo i høringsnotatet at disse spørsmålene blir nærmere regulert i forskrift.

Departementet foreslår at alle som ønsker å bli godkjent som fosterforeldre må forevise politiattest. Bestemmelsen skal bare omfatte fosterforeldre som faller inn under barnevernlovens fosterhjemsdefinisjonen, jf. barnevernloven § 4-22 første ledd bokstav a og b. Politiattest for fosterforeldre skal være obligatorisk.

Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om at også andre som har regelmessig og direkte kontakt med barnet i fosterhjemmet skal kunne avkreves politiattest, foreslår departementet at bestemmelsen utformes slik at det framgår at det bare er personer som bor i fosterhjemmet som kan avkreves politiattest. Departementet vil foreslå at alle som bor i fosterhjemmet, som f.eks. voksne hjemmeboende barn, leieboere o.l., skal kunne avkreves politiattest. Det må være opp til barneverntjenesten å vurdere behovet i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår derfor at krav om politiattest i disse tilfellene ikke skal være obligatorisk.

Når det gjelder barnevernsinstitusjoner vil departementet opprettholde forslaget i høringsnotatet om at alle som skal ansettes i en barnevernsinstitusjon skal avkreves politiattest. Alle høringsinstansene er enig i denne delen av forslaget. Med barnevernsinstitusjoner menes i denne sammenheng både fylkeskommunale barnevernsinstitusjoner etter barnevernloven §§ 5-1 og 5-2, og private institusjoner som ikke er inntatt på fylkeskommunens plan, men som benyttes som plasseringssted for barn og unge etter vedtak med hjemmel i barnevernloven, jf. § 5-8. Departementet foreslår at krav om politiattest også i disse tilfellene skal være obligatorisk.

Når det gjelder forslaget om at også andre enn ansatte som har regelmessig og direkte kontakt med barn på barnevernsinstitusjon skal kunne avkreves politiattest, mener departementet at bestemmelsen bør begrenses til å omfatte personer som utfører oppdrag for institusjonen som innebærer at de kan ha direkte kontakt med barn og unge på linje med de ansatte. Dette kan f.eks. være personer som bistår institusjonen i arbeidet med aktiviteter med barn og ungdom i eller utenfor institusjonen, men som ikke har et formelt ansettelsesforhold. Departementet vil foreslå at det i disse tilfellene må være opp til institusjonen å foreta en skjønnsmessig vurdering av behovet for å kreve politiattest i det enkelte tilfellet.

Andre som vil omfattes av bestemmelsen vil eksempelvis være studenter i praksis, støttekontakter, tilsynsførere, oppdragstakere av forskjellig art o.l.

Både når det gjelder tilsynsførere, støttekontakter, avlastningstiltak og andre oppdragstakere som f.eks. hjemmekonsulenter o.l. bør politiattest bare kreves når barneverntjenesten mener det er nødvendig ut fra oppdragets art og hvor det er en reell mulighet for at barnet kan bli utsatt for overgrep. Departementet vil derfor foreslå at krav om politiattest i disse tilfellene ikke gjøres obligatorisk, men slik at barneverntjenesten skal vurdere behovet i det enkelte tilfellet.

Etter departementets oppfatning bør bestemmelsen dekke alle typer seksuelle overgrep mot barn som har betydning for den tillit som vedkommende må ha for å kunne ha ansvar for barn, og foreslår at politiattesten, i tillegg til å vise eventuelle siktelser, tiltaler og dommer for brudd på straffeloven §§ 195,196, 212 første ledd nr. 3 og 212 annet ledd, jf. pkt. 2.1.1 foran, også bør vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for brudd på straffeloven § 197 (utuktig omgang med noen under 18 år "som står under den skyldiges myndighet eller opsikt"), § 207 (incest), § 209 (utuktig omgang "med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen under 18 år, som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt") og § 211 bokstav d (barnepornografi). Departementet har videre kommet til, bl.a. på bakgrunn av høringen, at også straffeloven § 194 (som bl.a. retter seg mot utuktig omgang ved "misbruk av et avhengighetsforhold"), straffeloven § 198 (som bl.a. retter seg mot utuktig omgang ved "misbruk" av sin stilling som "foresatt") og straffeloven § 199 (som bl.a. retter seg mot utuktig omgang med "noen som er innsatt i anstalt under barnevernet") bør omfattes.

Idet straffelovens § 211 bokstav d og § 212 første ledd nr. 3 og § 212 annet ledd skal framgå av politiattesten, innebærer dette at også forelegg bør omfattes av bestemmelsen.

Departementet har videre kommet til at også sikringsdommer bør gå fram av politiattesten. Barn og unge, som yrkesforbudet er ment å verne, har like stort behov for beskyttelse mot nye overgrep selv om lovbryteren er ilagt sikring i stedet for straff. Nettopp faren for nye straffbare handlinger er et vilkår for å bli ilagt sikring, jf. straffeloven § 39 nr. 1.

Etter departementets mening bør påtaleunnlatelser og avgjørelser i konfliktråd ikke framgå av politiattesten.

Det vil være den som har ansettelsesmyndighet, godkjenningsmyndighet eller oppnevningsmyndighet som har ansvaret for at politiattest kreves framlagt. Når det gjelder godkjenning av fosterforeldre, tilsynsførere, støttekontakter o.l. vil dette være kommunens barneverntjeneste. Når det gjelder institusjonsansettelser kan dette være fylkeskommunen selv eller institusjonens leder når det er tale om fylkeskommunale institusjoner. For private institusjoner kan dette være institusjonens eier eller leder.

Når det gjelder de fylkeskommunale institusjonene vil fylkeskommunen ha et ansvar for å etablere betryggende rutiner for framleggelse av politiattest i forbindelse med ansettelser og oppdrag. For private institusjoner har departementet i utkast til endring av § 5-8, foreslått at fylkeskommunen i likhet med kommunen skal ha et ansvar for at også private institusjoner som ikke er med i fylkeskommunens plan må undersøke om institusjonen drives i samsvar med lov og forskrifter når slike institusjoner benyttes for plassering av barn med hjemmel i barnevernloven. Dette ansvaret vil også omfatte ansvaret for å undersøke om institusjonen drives i samsvar med bestemmelsene om politiattest.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at politiattesten skal tilintetgjøres etter å ha vært benyttet for det oppgitte formål, dvs. når ansettelsesprosessen/ godkjennelsesprosessen er avsluttet. Departementet har imidlertid kommet til at dersom fylkesmannen skal kunne føre et reelt tilsyn, bør politiattesten oppbevares så lenge vedkommende er ansatt/har oppdrag for barneverntjenesten/institusjonen.

Departementet tar sikte på å gi utfyllende forskrifter. Forskriftene bør bl.a. inneholde bestemmelser om fylkesmannens tilsyn med at bestemmelsen etterleves, samt oppbevaring og lagring av politiattesten. Videre bør det bl.a. gis bestemmelser om taushetsplikt og om hvordan ansettelsesmyndigheten skal gå fram ved innhenting av politiattest.

Komiteen viser til at diskusjonen om politiattest ved ansettelser av personell i yrker som har med barn å gjøre, har vært reist ved flere anledninger. Under behandlingen av Ot.prp. nr. 68 (1993-94) om ny barnehagelov ble det besluttet at den som skal arbeide i barnehage må ha tilfredsstillende politiattest. Også i Ot.prp. nr. 46 (1997-98) er det fremmet forslag om at den som skal ansettes i grunnskolen må legge fram politiattest.

Komiteen vil understreke at arbeid med barn og unge innebærer et stort ansvar. Barn og unge har små muligheter både fysisk og psykisk til å forsvare seg mot overgrep fra voksne. Det er derfor viktig at personer som i et ansettelsesforhold kommer i nær kontakt med barn, avkreves obligatorisk politiattest.

Komiteen støtter forslaget om at politiattest for fosterforeldre skal være obligatorisk. Dersom det bor andre personer i fosterhjemmet bør disse kunne avkreves politiattest dersom barneverntjenesten finner det nødvendig. Komiteen er av den oppfatning at fosterforeldre som andre foreldre, har ansvar for å ivareta barnets trygghet og sikkerhet i nærmiljøet.

Komiteen støtter forslaget om at alle som ansettes i barnevernsinstitusjoner skal avkreves obligatorisk politiattest. Dette skal gjelde både private og fylkeskommunale institusjoner.

Komiteen mener at det i hovedsak skal kreves politiattest for alle personer som utfører oppgaver etter barnevernloven, som innebærer direkte kontakt med barn og unge. Det tenkes her på saksbehandlere, ledere osv. Derimot er ikke hensikten med forslaget at ansatte som utfører rene kontortekniske oppgaver, renholdsbetjenter og lignende skal omfattes. Komiteen mener at både sikkerhetshensyn, praktiske årsaker, og det forhold at ingen skal føle seg mistenkeliggjort, taler for at politiattest kreves som en forutsetning for å søke denne type stilling/tillitsforhold. Komiteen forutsetter at departementet gir utfyllende forskrifter med nødvendige presiseringer for å klargjøre hvem som skal omfattes av kravet om politiattest.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"§ 6-10 nytt første ledd skal lyde:

Den som skal ansettes i barneverntjenesten, jf. § 2-1, skal legge fram tilfredsstillende politiattest."

Komiteen vil understreke viktigheten av at det ikke skal være adgang til å ansette en person dersom politiattesten ikke er tilfredsstillende.

Komiteen er enig med departementet i synet på at det må fremgå av lovteksten hvilke straffebestemmelser som politiattesten skal omfatte. Sikringsdommer må også fremgå av politiattesten.

Komiteen forventer at det etableres betryggende rutiner for fremleggelse av politiattester ved ansettelser og oppdrag, og at ansvaret for dette må legges til de respektive eiere av institusjonene og barneverntjenesten der de er ansettelsesmyndighet. Kravet om politiattest bør ikke gis tilbakevirkende kraft.

Komiteen støtter departementets syn i at det må gis muligheter for utfyllende forskrifter bl.a. fylkesmannens tilsyn med at bestemmelsene etterleves og oppbevaring og lagring av politiattester.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at kravet om politiattest ikke representerer en garanti for å unngå framtidige overgrep. Når dette brukes som virkemiddel innenfor særlovgivningen av enkelte yrkesgrupper, er det ingen garanti for at overgripere ikke får arbeide med barn i andre sammenhenger. Brudd på kravet om politiattest er heller ikke mulig å sanksjonere da dette er en ordning som den enkelte ansettelsesmyndighet håndterer. Flertallet ber om at endringer i straffeloven vurderes for bedre å sikre at personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn ikke får anledning til å arbeide med barn i noen sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at barneloven i dag ikke har bestemmelser om å utelukke personer som har forbrutt seg seksuelt mot barn og unge fra å arbeide i en barnevernsinstitusjon eller å bli godkjent som fosterforeldre. Disse medlemmer registrerer også at barnevernloven ikke har bestemmelser som innebærer at barneverntjenesten har plikt til å fremskaffe opplysninger om hvorvidt disse personer har forbrutt seg seksuelt mot barn. Disse medlemmer mener dette er meget alvorlig med hensyn til barn og unges sikkerhet. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag til lovendringer og mener dette er en nødvendig styrking av barns og unges rettssikkerhet. Disse medlemmer mener imidlertid i motsetning til Regjeringen at kravet om politiattest og yrkesforbud må gjelde på alle ledd i barneverntjenesten, også administrativt personale uten direkte kontakt med barn. Her mener disse medlemmer det er naturlig at det er personale som har beslutningsmyndighet som tas med, fordi disse i stor grad legger premissene for arbeidet for de som arbeider i direkte kontakt med barn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Nytt første punktum i §6-10 skal lyde:

Den som skal ansettes i barneverntjenesten skal legge fram tilfredsstillende politiattest."

Barne- og familiedepartementet mener at det, der det er rimelig, fortsatt bør være adgang til å kreve at barn og foreldre skal dekke utgifter forbundet med ytelser og tiltak etter loven helt eller delvis. Bestemmelsen er bare ment å skulle benyttes i de meget få tilfeller der barneverntjenesten ikke er i tvil om at foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet.

Departementet foreslo i høringsutkastet at Kongen ved forskrift skal kunne gi adgang til å kreve dekning også i foreldrenes formue, samt at den del av oppfostringsbidraget som ikke går med til å dekke utgiftene ved plasseringen tilhører barnet selv. På bakgrunn av Rikstrygdeverkets innvendinger vil departementet ikke opprettholde disse forslagene. Departementet er videre kommet til at for å øke forutberegneligheten for den bidragspliktige, bør det framgå av bestemmelsen hvilket tidsrom oppfostringsbidraget kan fastsettes for og fra hvilket tidspunkt bidraget eventuelt kan endres.

Departementet opprettholder forslaget om hjemmel for departementet til å gi forskrifter om bidrag etter bestemmelsen. Forskriftene vil gi nærmere regler for bidragsfastsettelse og senere endringer, herunder om utmåling av bidraget, samt for innkreving.

Departementet vil videre opprettholde forslaget om at eventuelt bidrag fastsatt med hjemmel i barneloven (lov 8. april 1981 om barn og foreldre) skal falle bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes med hjemmel i barnevernloven § 9-2. Departementet vil foreslå at en slik bestemmelse tas inn også i barneloven, jf. utkastet til ny § 53 a.

Når det gjelder anvendelsen av § 9-2 på Svalbard mener departementet at det kan tas inn i forskriften om barnevernlovens anvendelse på Svalbard, jf. forskriftshjemmelen i barnevernloven § 1-2 annet ledd, at Sysselmannen også skal gjøre tjeneste som bidragsfogd når det fastsettes oppfostringsbidrag etter barnevernloven § 9-2.

Departementet tar sikte på å iverksette § 9-2 samtidig med de øvrige endringene i barnevernloven. Hvorvidt fastsettelsen av oppfostringsbidrag etter barnevernloven skal overføres til trygdeetaten først når regelverket for fastsettelse av bidrag etter barneloven endres, vil være avhengig av tidspunktet for en slik endring.

Komiteen har merket seg at nåværende rett pålegger foreldrene å bidra til sine barns oppfostring, også etter at barnet er plassert utenfor hjemmet etter et barnevernsvedtak. Dette gjelder om barnet er plassert utenfor hjemmet på grunnlag av samtykke eller ved tvangsvedtak. Dersom foreldrene har god råd kan kommunen kreve at foreldrene betaler oppfostringsbidrag. Det er fylkesnemnda som avgjør størrelsen på kravet.

Komiteen har merket seg at fylkesnemnda har kapasitetsproblemer på dette området, dessuten at tolkning er forskjellig i fylkesnemndene, kommunene og på trygdekontorene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser klart at trygdeetaten er vant til å håndtere bidragssaker og har oversikt over eventuelle løpende bidrag etter barneloven, men mener at denne delen av barnevernloven bør vente og tas opp i forbindelse med den varslede melding om bidrag. Flertallet opprettholder derfor gjeldende lovtekst.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det vil være mest hensiktsmessig i forbindelse med denne proposisjonen å ta stilling til om ansvaret for fastsetting av oppfostringsbidrag skal overføres fra fylkesnemnda til bidragsfogden. Disse medlemmer mener at ordningen fungerer lite tilfredsstillende i dag, og kan vanskelig se noen særlig fordel med å avvente behandlingen av dette spørsmålet. Bidrag etter barnevernloven må i alle tilfeller, slik disse medlemmer ser det, være gjenstand for en annen type vurdering enn bidrag etter barneloven. Disse medlemmer opprettholder derfor Regjeringens forslag til § 9-2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at det er fylkesnemnda som administrerer ordningen i dag, men at departementet har mottatt melding fra flere nemnder om kapasitetsproblemer i forhold til oppgavene. I tillegg ser disse medlemmer at en rekke fylkesnemnder, kommuner og trygdekontor har signalisert at § 9-2 er uklar og kan gi rom for feiltolkning. Disse medlemmer støtter forslaget til endring, og mener denne vil virke mer klargjørende slik at feiltolkning og forskjellig praksis unngås.

Et stort flertall av høringsinstansene er i likhet med departementet av den oppfatning at det ut fra hensynet til de private parters rettssikkerhet er behov for en frist for kommunen til å fremme sak for fylkesnemnda når den private part krever endringer i et tidligere truffet vedtak. Også et stort flertall av kommunene selv deler denne oppfatningen.

Departementet foreslår en bestemmelse om at barneverntjenesten skal forberede og oversende et krav om endringer fra den private part snarest mulig, og senest innen tre måneder fra barneverntjenesten mottok kravet. Etter forslaget skal fristen i særlige tilfeller kunne være seks måneder.

Departementet legger til grunn at forslaget er tilstrekkelig til å sikre en tilfredsstillende saksbehandling i disse sakene, og at det ikke er behov for å knytte sanksjoner til eventuelle fristoversittelser eller til å legge ansvaret for sakens framdrift til fylkesnemnda slik enkelte høringsinstanser har foreslått.

Når det gjelder fristens lengde, er departementet av den oppfatning at hovedregelen må være at fristen skal være inntil tre måneder. Dette må også være utgangspunktet i de tilfeller barneverntjenesten oppnevner sakkyndige til å foreta utredninger. Bare unntaksvis skal fristen kunne være inntil seks måneder.

Når det gjelder innsigelsene fra enkelte kommuner om fare for feilprioriteringer og dårlig saksbehandling ved innføring av ytterligere frister, vil departementet vise til at muligheten for å få prøvet et vedtak på nytt igjen er sentralt for de private parters rettssikkerhet i saker av såvidt inngripende karakter som det her er tale om. I den grad de private parter framsetter åpenbart grunnløse krav om ny vurdering av et tidligere fattet vedtak, har fylkesnemndas leder, i henhold til sosialtjenesteloven § 9-11, jf. barnevernloven § 7-1 j, hjemmel til å avgjøre kravet uten forhandlingsmøte dersom det ikke er lagt fram nye opplysninger av betydning for saken. Etter § 4-21 kan den private part heller ikke kreve at fylkesnemnda behandler et krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder. Disse bestemmelsene gir mulighet til å begrense både kommunens og fylkesnemndas saksbehandling til et nødvendig minimum når det framsettes åpenbart grunnløse krav om endringer eller dersom det framsettes krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse kort tid etter at saken sist ble behandlet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at når den private part krever endringer i tidligere vedtak må barneverntjenesten forberede saken. I dag finnes det ingen lengstefrist for hvor lang tid kommunen kan benytte på saksforberedelsene. Flertallet foreslår at hovedregelen må være at fristen skal være inntil tre måneder, bare unntaksvis skal fristen kunne være seks måneder.

Flertallet støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at det i dag ikke er noen lengstefrist for hvor lang tid kommunen kan benytte på saksforberedelser. I praksis har det vist seg at barneverntjenesten i enkelte kommuner bruker svært lang tid på forberedelsene. Disse medlemmer mener dette er uakseptabelt og foreslår at sakene skal oversendes til fylkesnemnda snarest mulig og senest 2 måneder fra barneverntjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være 4 måneder.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 7-3 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:

Når saken gjelder krav fra den private part om endringer i et tidligere vedtak, skal barneverntjenesten forberede og oversende saken til fylkesnemnda snarest mulig og senest innen to måneder fra barneverntjenesten mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være fire måneder."

I henhold til § 4-13 skal et vedtak om omsorgsovertakelse iverksettes så snart som mulig og senest innen seks uker. Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen seksukersfristen bortfaller det. Slik gjeldende bestemmelse er utformet, kan "fylkesnemnda", dersom "særlige grunner" tilsier det, forlenge fristen.

Departementet er kjent med at det er praksis i mange fylkesnemnder at nemndsleder alene tar stilling til forslag fra kommunen om fristforlengelse etter § 4-13. Etter departementets oppfatning er det imidlertid viktig å sikre at denne praktiseringen er i samsvar med lovens ordlyd, noe et klart flertall av høringsinstansene, herunder flertallet av fylkesnemndene, er enige i.

Det har i praksis oppstått spørsmål om når et vedtak om omsorgsovertakelse skal anses iverksatt, idet det ikke er uvanlig at barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for midlertidig plasseres i beredskapshjem eller institusjon i påvente av endelig plassering i fosterhjem eller en bestemt institusjon. Etter departementets oppfatning skal et vedtak om omsorgsovertakelse anses iverksatt når barnet er plassert utenfor hjemmet selv om barnet er plassert midlertidig i påvente av endelig plasseringssted. Departementet foreslår at det i lovteksten presiseres at seks­ukers fristen løper fra vedtakstidspunktet og at fylkesnemndas leder kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det.

En av høringsinstansene har reist spørsmål ved om det bør innføres lengstefrister også for når endelig plassering senest skal finne sted. Etter departementets oppfatning er det viktig at en midlertidig plassering har så kort varighet som mulig. Departementet mener imidlertid det vil være lite hensiktsmessig å innføre en slik frist i loven. Det enkelte barns behov og de faktiske forhold i den enkelte sak kan variere sterkt. Det er heller ingenting i veien for at den enkelte fylkesnemnd, når det er behov for det, stiller vilkår om frist for gjennomføring av den endelige plassering i den enkelte sak.

Da barnevernloven og sosialtjenesteloven ikke inneholder bestemmelser om på hvilken måte vedtak skal meddeles, er vedtakets dato etter departementets syn det mest hensiktsmessige og enkleste utgangspunkt for fristberegningen. Såvidt departementet er kjent med, har fylkesnemndene nå innarbeidet rutiner som sikrer at vedtakene sendes partene umiddelbart etter at vedtaket er fattet.

Barne- og familiedepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsutkastet, jf. utkastet til § 4-13.

Komiteen har merket seg at i dag er det en samlet fylkesnemnd som kan forlenge fristen for vedtak om omsorgsovertakelse utover seks uker. Departementet foreslår at fylkesnemndas leder kan forlenge fristen.

Komiteen støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at kompetansen i dag er tillagt en samlet fylkesnemnd. I særlige tilfeller kan fristen for vedtak om omsorgstilfeller forlenges utover 6 uker. I praksis har dette vist seg å være noe tungvint og ressurskrevende. Regjeringen foreslår derfor at nemndas leder kan forlenge fristen alene når særlige grunner tilsier dette.

Disse medlemmer finner det ikke riktig å legge for store fullmakter i hendene på en person i slike alvorlige saker, men kan under sterk tvil støtte forslaget om at nemndas leder kan forlenge fristen i særlige tilfeller. Enklere beslutning og ressurssparing bør helst ikke være et argument i saker av denne betydning.

Kommunens barnevernstjeneste må, før den legger en sak med forslag om plassering i institusjon uten eget samtykke fram for fylkesnemnda, foreta en grundig vurdering av den unges behandlings- og opplæringsbehov og hvordan dette behovet skal ivaretas. Fylkeskommunen har et ansvar for å bistå kommunen i å vurdere egnet plassering. At kommunen, i samarbeid med fylkeskommunen, foretar denne vurderingen forut for fylkesnemndas behandling av saken er nødvendig for at fylkesnemnda skal kunne vurdere om vilkårene for plassering er til stede og for om det foreslåtte tiltaket kan ivareta ungdommens samlede behov. Departementet mener at barneverntjenestens og fylkeskommunens vurderinger av formål med plasseringen og planlagte tiltak bør nedfelles i et utkast til tiltaksplan som bør foreligge når fylkesnemnda skal behandle saken slik at fylkesnemnda får et bedre grunnlag for å vurdere om de planlagte tiltakene er i samsvar med ungdommens behov. Etter departementets forslag er fylkesnemnda ikke bundet av de vurderinger kommunen eller fylkeskommunen har foretatt, og kommunen må derfor foreta nødvendige justeringer og endringer av tiltaksplanen dersom fylkesnemndas vedtak eller de forutsetninger som er lagt til grunn for dette avviker fra innholdet i barneverntjenestens utkast til tiltaksplan. For å unngå tvil om dette spørsmålet, vil departementet derfor foreslå at det skal framgå av bestemmelsen at det er utkast til tiltaksplan som skal foreligge på vedtakstidspunktet, og at endelig tiltaksplan skal foreligge snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger.

Det er viktig at ungdommens situasjon og behov vurderes fortløpende etter at vedtaket er iverksatt. At barneverntjenesten skal foreta en fortløpende oppfølging av plasseringen følger direkte av loven når det gjelder plasseringer som gjennomføres uten samtykke, jf. § 4-24 annet ledd siste punktum. I henhold til denne bestemmelsen skal tiltaket også vurderes på nytt når plasseringen har vart i seks måneder. Dersom ungdommens situasjon og behov endrer seg etter en tid må tiltaksplanen selvsagt endres tilsvarende uavhengig av om plasseringen skjer med eller uten samtykke. Departementet har kommet til at dette bør framgå av bestemmelsen. Blant annet på bakgrunn av nødvendigheten av å endre planen underveis, er det departementets oppfatning at det ikke er hensiktsmessig at fylkesnemnda skal vedta eller at fylkesmannen skal godkjenne planen slik enkelte høringsinstanser har foreslått.

Etter departementets oppfatning bør det utarbeides tiltaksplan for barnet uavhengig av varigheten av plasseringen. Dette vil kunne bidra til å sikre at også de plasseringer som er ment å være kortvarige, blir gjenstand for nødvendige vurderinger på forhånd. Hvor utfyllende planen skal være, vil imidlertid selvsagt måtte avhenge av den forutsatte varigheten av plasseringen. Det vil måtte stilles større krav til innholdet i tiltaksplan for en plassering som er ment å vare i 12 måneder enn en plassering som er ment å vare i 1 måned. Departementet vil imidlertid for ordens skyld presisere at forslaget om plikt til å utarbeide tiltaksplan ikke er ment å omfatte plasseringer som foretas på grunnlag av midlertidig vedtak i henhold til § 4-25 annet ledd, jf. § 4-24. Disse plasseringene iverksettes i akuttsituasjoner og det synes derfor lite hensiktsmessig å pålegge en plikt til å utarbeide tiltaksplaner i disse tilfellene. Blir en akuttplassering senere avløst av en plassering etter § 4-24 eller § 4-26, skal det imidlertid utarbeides tiltaksplan på vanlig måte.

Når det gjelder ansvarsforholdet mellom kommunen og fylkeskommunen, vil departementet vise til at fylkeskommunen etter gjeldende lov har et ansvar for å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, jf. lovens § 2-2. Fylkeskommunens ansvar inntrer etter anmodning fra kommunen. Forslaget om at fylkeskommunen skal bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplan er ikke ment å innebære noen endring i dette ansvarsforholdet. Departementet vil derfor foreslå at bestemmelsen utformes slik at det klart framgår at fylkeskommunens plikt til å bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplan inntrer etter kommunens anmodning. Forslaget til bestemmelse pålegger ikke fylkeskommunen nye forpliktelser utover å bistå kommunene med utarbeidelse av tiltaksplan. Forslaget til bestemmelse om plikt for fylkeskommunen til å bistå kommunen med utarbeidelse av tiltaksplan er uavhengig av fylkeskommunens organisering av sin virksomhet.

Forslaget til bestemmelse om tiltaksplan for barn med alvorlige atferdsvansker, vil ikke alene være tilstrekkelig til å sikre denne gruppen barn og unge gode nok tiltak. Krav om tiltaksplan vil imidlertid være ett av flere virkemidler som kan bidra til å målrette tiltakene i større grad.

Komiteen har merket seg at barneverntjenesten må utarbeide en tiltaksplan når det treffes vedtak om frivillige hjelpetiltak eller vedtak om omsorgsovertakelse. Tiltaksplanen skal sikre at den hjelp som gis er planlagt og målrettet, og at barneverntjenesten følger opp iverksatte og planlagte tiltak.

Departementet foreslår at det formelle ansvar for at tiltaksplanene blir utarbeidet skal ligge i det kommunale barnevernet, og at fylkeskommunen har en plikt til å bistå kommunen med utarbeidelse med tiltak.

Komiteen ser det som viktig at man har klare mål å arbeide etter, tilpasset den enkelte, når man velger å plassere et barn i institusjon. Komiteen mener at ved å ha en klar plan å arbeide etter, vil man kunne nå det ønskede resultat raskere. Komiteen ser dette som positivt både for den familie dette gjelder og for barneverntjenesten.

Komiteen støtter dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at tiltaksplanen i dag blir utarbeidet i nært samarbeid mellom gjeldende familie/ungdom og barneverntjenesten. Faglig ekspertise blir trukket inn i den grad det ansees nødvendig.

Flertallet viser til at tiltaksplanen skal endres i takt med barnets utvikling og endrede behov, og det er på den bakgrunn viktig at denne prosessen ikke gjøres for byråkratisk og tungrodd.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at det ved endelig vedtak om plassering etter §§ 4-24 og 4-26 samtidig skal vedtas et utkast til tiltaksplan. Disse medlemmer mener at en slik plan må bygge på tilråding fra tverrfaglig ekspertise. Endelig tiltaksplan bør oversendes fylkesnemnda til orientering, da dette vil understreke det ansvar fylkesnemnda har, og vil gi større sikkerhet for at premissene for vedtaket følges opp i praksis.

Disse medlemmer mener at ved atferdsforstyrrelser av så alvorlig karakter at det utløser vedtak etter § 4-24, bør barnets totale situasjon alltid vurderes av et tverrfaglig team for å sikre at bakenforliggende årsaker til atferdsavvikene belyses best mulig. Et slikt team bør ha ulik ekspertise tilknyttet, og deres vurderinger bør legges til grunn for tiltaksplanen. Fylket må ha ansvar for at ekspertise for tverrfaglig utredning av barn er tilgjengelig. Disse medlemmer vil vise til at barn som begår grov eller gjentatt kriminalitet til vanlig er kjent av barnevernet i lang tid før § 4-24 kommer til anvendelse. Dette indikerer at det lokale barnevern ikke i tilstrekkelig grad har maktet å fange opp barnets behov og sette inn adekvate hjelpetiltak i tide. Derfor mener disse medlemmer at kvaliteten på en tiltaksplan for disse barna må sikres ved at ekstern ekspertise bistår det lokale barnevern med utredning og utarbeidelse av tiltaksplan.

§ 4-6 fjerde ledd regulerer hvilke frister som gjelder for oversendelse av sak til fylkesnemnda dersom barneverntjenesten mener det er behov for plassering utover akuttsituasjonen. Hovedregelen er en seksukersfrist. Fristen er to uker "hvis det gjelder tiltak etter § 4-24 første ledd."

Ordlyden i gjeldende bestemmelse kan tolkes slik at fristen for oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda er seks uker, som er den alminnelige fristen når det er truffet akuttvedtak etter § 4-6, dersom akuttvedtaket viser til § 4-24 annet ledd. Departementet har lagt til grunn at det i alle tilfeller gjelder en to-ukers frist. Fylkesnemndenes praksis er, så langt departementet kjenner til, noe ulik.

For å unngå videre tolkningstvil om dette spørsmålet, foreslo departementet i høringsnotatet at bestemmelsen presiseres slik at det uttrykkelig framgår at når det er truffet akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-25 skal fristen for oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda være to uker. Det er her tale om svært inngripende tiltak. Tiltakene bør derfor ikke kunne opprettholdes i lengre tid uten at saken er oversendt fylkesnemnda for behandling.

Høringen har vist at det er et stort behov for å presisere bestemmelsen.

Komiteen har merket seg at det er oppstått en tolkningstvil om hvor lang frist man har etter at det er truffet akuttvedtak med hjemmel i barnevernlovens § 4-25, og departementet ønsker at det presiseres at fristen for oversendelse av forslag til tiltak til fylkesnemnda skal være to uker og ikke seks uker.

Komiteen støtter dette.

Fylkeskommunen har i henhold til barnevernloven § 5-1 et ansvar for å opprette og drive barnevernsinstitusjoner i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket. Fylkeskommunen har videre et ansvar for å utarbeide en plan for løsningen av disse oppgavene, jf. § 5-2. Fylkeskommunen kan alene eller sammen med andre fylkeskommuner følge opp sitt ansvar ved å ha et institusjonstilbud som tilsvarer behovet for plasser i fylket, jf. § 5-3. For å kunne ivareta ansvaret kan fylkeskommunen innpasse private institusjoner i sin plan ved å inngå avtale med private institusjoner om at fylket skal disponere plassene. Blir det inngått slik avtale skal fylkeskommunen dekke institusjonens driftsutgifter etter et godkjent budsjett, jf. § 5-5. Når det gjelder private institusjoner som er innpasset på fylkeskommunens plan skal institusjonen være underlagt de samme faglige krav og kontrollordninger som fylkeskommunens egne institusjoner.

Når det gjelder bruk av private institusjoner som ikke er innpasset på fylkeskommunens plan i henhold til § 5-5, bestemmer § 5-8 at kommunen har et ansvar for å undersøke og følge med i at institusjonen drives i samsvar med loven og at institusjonen ellers drives på forsvarlig måte. Fylkeskommunen er imidlertid ikke pålagt et tilsvarende ansvar etter denne bestemmelsen. Barne- og familiedepartementet la derfor i høringsnotatet til grunn at fylkeskommunen i slike tilfeller - i likhet med kommunen - bør ha et tilsvarende ansvar som kommunen er pålagt etter § 5-8.

Departementet er kjent med at kvaliteten på mange av de private institusjoner som benyttes som tiltak med hjemmel i barnevernloven ikke er god nok. Særlig gjelder dette med hensyn til krav til den faglige kvaliteten. Etter departementets oppfatning vil ikke en godkjenningsordning løse disse problemene, og finner derfor ikke grunn til å foreslå slike endringer.

Det er først og fremst når det gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker at fylkeskommunene har mangel på egne tiltak. For å bedre kvaliteten på disse tilbudene har departementet utarbeidet en handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsvansker.

Komiteen har merket seg at fylkeskommunen har ansvar for å opprette og drive barnevernsinstitusjoner i den utstrekning det er behov for slike institusjoner i fylket. De kan også innpasse private institusjoner i sin plan. Private institusjoner skal være underlagt de samme faglige krav om kontroller som fylkeskommunens egen institusjoner.

Loven av i dag viser at når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn kan det i utgangspunktet ikke benyttes private institusjoner med mindre disse er innpasset i fylkeskommunens plan. I dag er situasjonen slik at fylkeskommunen i en del tilfeller kjøper enkeltplasser i private institusjoner.

Komiteen støtter departementet i at dersom kommune eller fylkeskommune vil gi økonomisk støtte til en institusjon som ikke er innpasset i fylkeskommunens plan, må det sørges for at institusjonen drives i samsvar med barnevernloven.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen der det sies at kvaliteten på mange av de private institusjoner som benyttes som tiltak med hjemmel i barnevernloven ikke er god nok. For å bedre kvaliteten på disse tilbudene har departementet utarbeidet en handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsvansker, jf. Rundskriv Q-12/97. Flertallet er kjent med at barnevernloven, inklusive tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsvansker, er under evaluering gjennom et eget delprogram under Norges Forskningsråd. Flertallet viser også til at Regjeringen 29. januar 1999 nedsatte et offentlig utvalg som skal foreta en helhetlig vurdering av barnevernet og vurdere eventuelle endringer. Utvalget vil legge fram sin innstilling innen 30. april 2000. Flertallet vil komme nærmere tilbake til saken på dette området når resultatene av evalueringen og utvalgets innstilling foreligger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser av barnevernloven at fylkeskommunen har et ansvar for å opprette og drive barnevernsinstitusjon. For å ivareta ansvaret kan fylkeskommunen innpasse private institusjoner i sine planer.

Disse medlemmer registrerer at endringen her innebærer at fylkeskommunen må sikre at institusjonene drives i samsvar med loven og forskriftene.

Disse medlemmer ser det som positivt at kvalitetssikringen av barnevernsinstitusjoner styrkes. Disse medlemmer mener dette bør gjelde både private og offentlige institusjoner. Disse medlemmer er imidlertid uenig i at fylkeskommunen skal ha denne kontrollmyndigheten. Dette fordi fylkeskommunen da både blir bruker og kontrollør. Etter disse medlemmers syn bør fylkesmannen være den som kvalitetskontrollerer barnevernsinstitusjonene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 5-8 femte ledd, nytt siste punktum, skal lyde :

Fylkesmannen skal ha ansvaret for å kontrollere at private og offentlige barnevernsinstitusjoner drives i samsvar med loven."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det flere ganger tidligere har blitt tatt opp at det er et behov for å få en nasjonal forhåndsgodkjenning for private institusjoner som brukes av barne- og ungdomsvernet, på lik linje med fylkeskommunale institusjoner eller private institusjoner som er tatt med i fylkeskommunens planer. Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere påpeker også dette i høring i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 61 (1997-98). De påpeker behovet for å kunne stille krav til kompetanse og bemanningsbehov ved institusjonene, slik at barn og unge i en vanskelig livssituasjon virkelig blir ivaretatt.

Dette medlem mener at det, slik situasjonen er i dag, er vanskeligere å starte og drive butikk enn det er å åpne privat institusjon som brukes av barnevernet. Viktigheten av å ivareta barn og unges interesser er spesielt stor når de er i så vanskelige livssituasjoner at barnevernet kommer inn og tar i bruk institusjon. En nasjonal forhåndsgodkjenningsordning må være minstekrav man iverksetter for å sikre barn og unge trygge omgivelser mens de er i institusjon, samt at kravene til kompetanse blir lik og dermed også bidrar til å sikre brukerne.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til en nasjonal forhåndsgodkjenningsordning for private institusjoner som brukes i barne- og ungdomsvernet."

Fylkesnemndas vedtak får store konsekvenser for dem det gjelder. Dette gjelder hva enten vedtaket treffes med hjemmel i barnevernloven og gjelder tiltak for barn eller om det treffes med hjemmel i sosialtjenesteloven og gjelder tiltak for rusmiddelmisbrukere og eventuelt gravide misbrukeres foster. Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet har blant annet på bakgrunn av høringen kommet til at hensynet til den enkeltes rettssikkerhet tilsier at kommunen bør ha adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Dette hensynet må gå foran hensynet til den belastning det kan innebære for den private part og dennes pårørende ved at den enkelte sak trekker noe ut i tid på grunn av overprøvingen. Departementet legger til grunn at kommunen derfor grundig må vurdere belastningen for den private part ved at kommunen forfølger saken. Departementet vil imidlertid vise til at det kan ha svært alvorlige konsekvenser for den enkelte dersom fylkesnemnda feilaktig kommer til at det ikke er grunnlag for å treffe vedtak om tiltak. I slike tilfeller vil det være en særlig rettssikkerhetsgaranti for den enkelte at det finnes mulighet til overprøving av domstolene, og departementet vil derfor opprettholde høringsnotatets forslag, jf. utkastet til sosialtjenesteloven § 9-10 første ledd.

Når det gjelder innvendingene fra enkelte høringsinstanser om at tvistemålsloven kap. 33, som gjelder ved overprøvingen av disse sakene, ikke er utformet med tanke på overprøving av et vedtak om at det ikke er grunnlag for tvangsinngrep, er departementet enig i at ikke alle bestemmelsene i tvistemålsloven kap. 33 kan anvendes direkte. Disse bestemmelsene er bl.a. utformet med utgangspunkt i at det alltid er den private part som er saksøker og at den offentlige part er saksøkt. Departementet vil derfor foreslå en endring i sosialtjenesteloven § 9-10 sjette ledd, nåværende femte ledd, om at tvistemålsloven kap. 33 skal gjelde tilsvarende så langt den passer.

Komiteen har merket seg at når fylkesnemnda treffer vedtak i en sak skjer dette etter at kommunens barnevern- eller sosialtjeneste har fremmet forslag til tiltak. Når fylkesnemnda treffer vedtak som gir kommunen medhold kan foreldrene etter barnevernloven bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolen. Kommunene har ikke den samme retten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er en rettssikkerhetsgaranti for barna at kommunen har søksmålskompetanse i slike tilfeller. Barneverntjenesten representerer interesser i saker som behandles av fylkesnemnda, og har derfor et særlig ansvar for at barnas beste skal ivaretas. Flertallet støtter derfor endringen i sosiallovens § 9-10, nåværende femte ledd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets prinsipale syn hvor fylkesnemndene bør avvikles i sin nåværende form, og at barnevernssaker i sin alminnelighet føres for de alminnelige domstolene som andre saker. Disse medlemmer mener at hvis man fortsatt ønsker å opprettholde fylkesnemndene som en dømmende instans, så bør dens vedtak til fordel for den private part være endelig slik at denne parten kan får saken ut av verden. Disse medlemmer mener en åpning for slik praksis som her foreslås vil være en betydelig merbelastning for den private part som allerede har vært igjennom en belastning.

Disse medlemmer går derfor imot endringene i loven på dette punkt.

Både ved fylkesnemndas behandling av en sak og under den eventuelle rettslige overprøvingen er det kommunens barnevernstjeneste som er part i saken. Staten er ikke part i saken og har ingen innflytelse på de rettslige skritt som tas av kommunen eller de omkostninger som påløper som følge av kommunens handlinger. Etter departementets syn er det rimelig at staten dekker den private parts omkostninger. Disse blir dels dekket i form av fri sakførsel. Dette følger av rettshjelpsloven § 19 nr. 2. Presiseringen av statens ansvar for den private parts omkostninger i utkastet til § 9-10 femte ledd annet punktum vil imidlertid ha selvstendig betydning for nødvendige omkostninger som ikke dekkes under fri sakførsel, f.eks. utgifter til egen deltakelse i saken, jf. rettshjelpsloven § 24 annet ledd. Når det gjelder kommunens egne omkostninger er det slik departementet ser det ikke urimelig at kommunen selv må dekke disse. Dette er etter departementets oppfatning både i samsvar med gjeldende rett og etablert praksis.

Etter forslaget vil kommunen ha ansvar for å dekke de omkostninger som en part i en rettssak normalt må dekke selv eller i det minste i første omgang er ansvarlig for overfor domstolene. Det er i første rekke utgifter til egen deltakelse i saken, til advokatbistand og til vitner og sakkyndige m.m. som kommunen selv begjærer innkalt eller oppnevnt. Utgifter til rettsoppnevnte sakkyndige o.l. vil fortsatt bli dekket av staten.

Forslaget om at en part bare kan pålegges ansvar for en annens parts omkostninger dersom særlige grunner taler for det, jf. utkastet til § 9-10 femte ledd tredje punktum, svarer til tvistemålsloven § 483 annet punktum. Bestemmelsen innebærer at dersom en kommune etter de alminnelige regler om saksomkostningsansvar i tvistemålsloven kap. 13 i utgangspunktet er ansvarlig overfor motparten og retten unntaksvis finner at det foreligger "særlige grunner" som taler for at kommunen holdes ansvarlig, er det normalt staten som skal tilkjennes erstatning, jf. rettshjelpsloven § 25. Dette ansvaret omfattes ikke av utkastet til femte ledd annet punktum om at staten skal dekke omkostningene ved saken.

Når det gjelder forholdet til Svalbard, mener departementet at dette bør reguleres nærmere i forskrift gitt med hjemmel i § 1-2 der barnevernlovens anvendelse på Svalbard er regulert.

Når det gjelder spørsmålet om nærmere presiseringer av ansvaret for omkostningene ved fylkesnemndsbehandling, vil departementet se nærmere på behovet for slike presiseringer, og vil eventuelt komme tilbake til dette.

Komiteen støtter forslaget om at kommunen dekker sine egne kostnader.

Forslaget om å oppheve bestemmelsen om at fylkesnemndsledere skal oppnevnes for fire år om gangen har fått bred støtte i høringen, og er etter departementets oppfatning nødvendig for å bringe bestemmelsen i samsvar med den faktiske situasjon. Etter departementets oppfatning er det ikke behov for å foreta ytterligere endringer for å sikre fylkesnemndene tilstrekkelig uavhengighet. Fylkesnemndsordningen er for tiden gjenstand for en omfattende evaluering. Spørsmål om ytterligere endringer i ordningen vil eventuelt bli vurdert når resultatene av denne evalueringen foreligger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at fylkesnemndsledere, et utvalg av sakkyndige og et alminnelig medlemsutvalg til hver av landets fylkesnemnder oppnevnes for fire år av gangen. Alle landets fylkesnemndsledere er fast ansatt.

Flertallet støtter at en opphever bestemmelsen om at fylkesnemndslederne skal oppnevnes for fire år av gangen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at det kan være et problem å få rekruttert tilstrekkelig kvalifiserte fylkesnemndsledere dersom stillingene gjøres tidsbegrensede. Dette pga. at man konkurrerer med dommerembedene som har et helt annet oppsigelsesvern. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets syn vedrørende opprettholdelse av fylkesnemndene i nåværende form. Disse medlemmer ønsker av den grunn at fireårsregelen opprettholdes.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 9-2 annet ledd første punktum lyde:

Oppnevningen som nevnt i første ledd under bokstav a), b) og c) gjelder for fire år om gangen."

I henhold til sosialtjenesteloven § 9-3 skal fylkesmannen være sekretariat for fylkesnemnda. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at det først og fremst var de kontortekniske og ekspederingsmessige funksjoner fylkesmannen var ment å ivareta, jf. Ot.prp. nr. 29 (1990-91) om lov om sosiale tjenester s. 136.

Siden fylkesnemndene ble etablert 1. januar 1993, har sekretariatsoppgavene gradvis blitt overført fra fylkesmannsembetene til fylkesnemndene selv. Fylkesnemndene har i dag egne sekretariater som ivaretar de funksjonene som opprinnelig var ment å ivaretas av fylkesmannsembetene.

For å bringe loven i samsvar med den faktiske situasjon, foreslår Barne- og familiedepartementet i høringsnotatet å oppheve sosialtjenesteloven § 9-3.

Komiteen mener dette kun er justering av gjeldende praksis og skulle kun være en praktisk endring. Komiteen støtter derfor denne endringen.

Forrige kapittelNeste kapittel