15. Økonomiske og administrative konsekvenser
I proposisjonen drøfter departementet nærmere konsekvensen for beboerne ved opphevelsen av husleiereguleringsloven kap. II.
For de leierne som etter hvert ikke kan betale de økede leieprisene, vil det for noen være et alternativ å flytte til en mindre og billigere bolig. Andre vi kunne få bostøtte, som er hjemlet i forskrift om bostøtte fra Den Norske Stats Husbank, med grunnlag i Stortingets vedtak av 12. juni 1972, med senere endringer.
Blant annet vil alderspensjonister m.fl. med inntekter over minstepensjon, pluss 30 pst., og alle barnefamilier, ha rett til bostøtte dersom de bor i leieboliger som er underlagt leieregulering etter kapittel II i husleiereguleringsloven, samt andre leieboliger innenfor det samme stedlige virkeområde, som er oppført før 8. april 1940. Med det framgår av forskriften at denne bestemmelsen først kommer til anvendelse når dette nærmere fastsettes av departementet. Det forutsettes at departementet vedtar at også de nevnte grupper blir lagt inn under ordningen med bostøtte før husleiereguleringsloven blir avviklet. De nevnte grupper vil da får rett til bostøtte, dersom de også oppfyller de alminnelige kravene til boutgifter og inntektsnivå.
Et slikt vedtak vil bare få begrensede økonomiske konsekvenser for det offentlige. Dersom en legger til grunn at ordningen først og fremst vil får virkning for husholdninger der et av medlemmene er over 65 år, vil dette gjelde for om lag 1 600 personer, om en tar utgangspunktet i det tallmaterialet som ble lagt fram av Norges Byggforskningsinstitutt i 1992 (siste tilgjengelige tall), og tar hensyn til inntektstaket. Den samlede utbetalingen til disse husholdningene i ett år - før husleien blir forhøyet med 10 pst. pr. år - blir etter et rundt overslag nesten 4 mill. kroner. Deretter vil utbetalingen stige svakt over tid. Utgiftene vil i tillegg til å bli påvirket av de økede boutgiftene, også være styrt av flyttehyppigheten.
De grupper som ikke kommer inn under bostøtteordningen, vil etter hvert som leieprisen økes kunne få behov for - eller øket behov for - sosialhjelp. Dette vil i så fall føre til en utgiftsøkning for Oslo og Trondheim kommuner. Høyere leie kan på den andre siden gi seg utslag i økt skattegrunnlag for eierne av eiendommene som blir leiet ut. Dette vil igjen øke skatteinntektene for det offentlige. Det er her ikke grunn til å tro at det vil dreie seg om noen betydelig økning av utgiftene til sosialhjelp.
Når det gjelder opphevelsen av husleiereguleringsloven, foreslås lovens kapittel III avviklet straks den ny husleieloven trer i kraft. Dette innebærer at husleienemndene i Bergen, Bodø, Drammen og Tromsø kan legges ned med en gang.
Reguleringen etter husleiereguleringsloven kapittel II foreslås avviklet over en tiårsperiode. Dette innebærer at kommunale organer for håndheving av dette kapittelet må opprettholdes i Oslo og Trondheim i hele avviklingsperioden. Som det fremgår over, er det sannsynlig at mange boliger trolig vil bli unntatt fra reguleringen i god tid før avviklingsperioden er ute. Av den grunn er det sannsynlig at aktiviteten ved de kommunale håndhevingsorganene vil bli vesentlig redusert allerede etter få år.
Avviklingen av husleienemnden i Bergen, Bodø, Drammen og Tromsø og reduksjonen av aktiviteten i Oslo og Trondheim, vil gi færre saker også for de statlige klageorganene, Statens pristilsyn og Konkurransetilsynet.
I den nye loven blir det videre foreslått at søksmålsbyrden ved saker om oppsigelse foreslås snudd fra leieren over til utleieren. Det vil si at det vil være utleieren som skal reise sak dersom han vil gjennomføre en oppsigelse der leieren protesterer. Her er det vanskelig å fastslå på forhånd hvorvidt endringen vil føre til flere eller færre saker for domstolene.
I dag blir mange oppsigelsessaker forlikt. Siden søksmålsfristen er satt så rommelig som tre måneder, skulle det ligge til rette for at den kan oppnås flere private forlik uten forutgående saksanlegg.
Det vises til forslaget om at herreds- og byretten skal oppnevne en takstnemnd når partene krever det. Retten skal i tillegg til å motta begjæringen velge ut hvem som skal sitte som takstmedlem. Retten skal også fastsette godtgjørelse for medlemmene - og skal innkreve kostnadene fra den av partene som etter loven skal betale disse. Det blir lagt til grunn at denne nyordningen vil føre til noe merarbeid for de berørte domstoler. På den annen side er det grunn til å tro at ordningen med takstnemnd kan avlaste domstolene noe, ved at takstnemndene vil ta stilling til en del tvister som ellers ville gått for domstolene. I sum antar departementet at domstolene vil bli noe avlastet. Siden partene selv skal dekke kostnadene med oppnevning av takstnemnd, blir det lagt til grunn at ordningen ikke vil føre til økte utgifter for domstolene.
Det vil ikke bli foreslått opprettet nye offentlige organer eller nye stillinger i eksisterende organer.
I hvilken grad den nye loven vil få økonomiske konsekvenser for staten som leier eller utleier, vil avhenge av de leieavtaler som er inngått under den nye loven. Det vil være svært vanskelig å komme med anslag over disse virkningene. For ordens skyld kan det her nevnes at husleiereguleringsloven ikke gjelder for utleie fra det offentlige. Derimot vil den nye loven få økonomiske konsekvenser for private parter. Den sentrale endringen her vil være avviklingen av husleiereguleringsloven. Leiegårdene i Oslo og Trondheim fra før krigen vil stige i verdi som følge av adgangen til høyere leie. Det er grunn til å tro at verdien alt er i ferd med å øke bare på grunn av forventningen om at husleiereguleringsloven vil bli opphevet.
Ut over det som alt er nevnt, vil andre deler av den nye loven ha økonomiske konsekvenser for forholdet mellom partene i et husleieforhold; men også her vil det være vanskelig å beregne om det blir foretatt en samlet forskyvning fra den ene parten til den andre ut over de endringene en økning av leieprisen vil gi.
Komiteen tar dette til etterretning.