Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

7. Merknader til forslaget til ny skattelov

Komiteen viser til kapittel 7 i proposisjonen. Komiteen slutter seg til forslagene til bestemmelser i proposisjonen med de unntak som er gjort nedenfor.

§ 2-1 fjerde ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 17 tredje ledd. Bestemmelsen regulerer skatteplikten ved midlertidig opphold i utlandet, og gjelder ikke når vedkommende har til hensikt å bosette seg i utlandet på permanent basis. Utgangspunktet er at midlertidig opphold i utlandet ikke opphever skatteplikten til Norge, med mindre oppholdet er av en slik varighet som angitt i lovteksten, jf. første punktum.

Fireårsregelen i fjerde ledd annet punktum praktiseres slik at skatteplikten bortfaller på det tidspunkt utenlandsoppholdet har vart i fire år. Det kreves ikke at oppholdet skjer i ett enkelt land. Det er tilstrekkelig at skattyteren har oppholdt seg utenfor landets grenser sammenhengende i fire år. Kortere ferieopphold i Norge vil etter retts- og ligningspraksis ikke avbryte fireårsfristen. Derimot vil opphold i Norge, ut over hva som er alminnelig for utlendinger, medføre at tilknytningen til riket ikke anses brutt, med den følge at skatteplikten fortsatt består.

Ettårsregelen i fjerde ledd tredje punktum praktiseres slik at skatteplikten bortfaller allerede på utflyttingstidspunktet, eventuelt på det senere tidspunkt skattyteren blir skattepliktig som innenlandsboende i vedkommende land. Avgjørende er hvorvidt vedkommende i prinsippet er skattepliktig som innenlandsboende i landet, ikke om hun eller han faktisk blir skattlagt der. Om personen ikke svarer skatt som følge av generelle fritaksbestemmelser, nullsatsintervaller o.l. har med andre ord ingen betydning, så lenge skattefritaket ikke følger av særregler for utlendinger.

Verken gjeldende skattelov eller utkastet til ny skattelov har bestemmelser om emigrasjon, det vil si utflytting fra Norge med sikte på varig opphold i utlandet. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om vedkommende etter en helhetsvurdering har brutt tilknytningen til Norge. Ved vurderingen legges det blant annet vekt på om vedkommende beholder eiendom som kan tjene som bolig i Norge, hvor familien bor og lengden og hyppigheten av opphold i Norge. Dersom det er på det rene at tilknytningen til Norge er brutt, opphører skatteplikten til Norge fra samme tidspunkt. Departementet har vurdert å innarbeide en bestemmelse om bortfall av skatteplikten ved varig utflytting (emigrasjon), men er kommet til at en slik bestemmelse vil ha liten verdi ettersom lovteksten ikke kan inneholde en opplisting av alle relevante vurderingsmomenter.

Komiteen viser til brev 11. januar 1999 fra finansministeren punkt 1 hvor det bl.a. heter:

«Forutsetningen for § 2-1 fjerde ledd er at skattyteren er bosatt i riket etter første ledd. Det vil si bl a at han ikke har emigrert fra Norge, men stadig har generell skatteplikt her på grunnlag av fortsatt skattemessig bosted. En trenger da regler om at skatteplikten bortfaller likevel ved visse utenlandsopphold (og en mer pedagogisk innledning om at midlertidige utenlandsopphold aldeles ikke fjerner norsk skatteplikt så lenge en er bosatt her). Annet og tredje punktum i fjerde ledd (fireårsregelen og ettårsregelen) er slike bortfallsbestemmelser. Det er selvsagt at disse bestemmelsene ikke gjelder ved emigrasjon, idet skatteplikten til Norge etter bosted da bortfaller på emigrasjonstidspunktet, uten noen ett- eller fireårsfrist. Til gjengjeld er vilkårene for emigrasjon ganske strenge, bl a ved at det ikke er tilstrekkelig at skattyteren er tatt opp til beskatning i vedkommende uteland som bosatt der.

Fireårs- og ettårsregelen har også den funksjon at en oftest ikke behøver å ta standpunkt til det mer kompliserte emigrasjonstemaet når skattefritak følger allerede av en av disse bortfallsreglene. Dette gjelder selv om fireårs- og ettårsregelen teknisk sett bare fjerner skatteplikten til tross for fortsatt norsk bosettelse, men emigrasjon fjerner selve den norske skattemessige bosettelse og dermed den skatteplikt som har fulgt av bosettelsen.

Fireårsregelen og ettårsregelen er språklig knyttet til begrepet opphold i utlandet i ulike varianter. Allerede dette indikerer at en ikke har med emigrasjon å gjøre. Emigrering innebærer ikke bare opphold i utlandet, men varig bosettelse der og avvikling av den forutgående norske bosettelse. (…)

Ulempen ved den gjeldende utforming av skatteloven § 17 tredje ledd er dels at den viktige fireårsregelen fremtrer som et vilkår i en bisetning, dels at begrepet midlertidig opphold knyttes spesielt til de lengste fraværene (som de fleste ville anse ganske langvarige i mer alminnelig forstand). Derfor bør en ha et eget punktum for hovedprinsippet om at midlertidig opphold ikke opphever skatteplikten, hvoretter fireårsregelen og ettårsregelen gjengis i hvert sitt punktum.

For å tydeliggjøre at § 2-1 fjerde ledd ikke gjelder emigrasjonstilfellene kan følgende alternative utforming tenkes:

«Når en person er bosatt i riket etter første ledd, gjelder skatteplikten selv om personen har midlertidig opphold i utlandet. Skatteplikten opphører likevel når et utenlandsopphold har vart i minst fire år. Har oppholdet vart i minst ett år og medfører skatteplikt som innenlandsboende i oppholdsstaten, bortfaller skatteplikten her fra det tidspunkt slik utenlandsk skatteplikt godtgjøres å inntre.»

Departementet vil etter omstendighetene anbefale en slik justering av ordlyden. Språklig sett er det også en forbedring å bruke uttrykket «person/personen» istedenfor «vedkommende».»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 2-1 fjerde ledd skal lyde:

(4) Når en person er bosatt i riket etter første ledd, gjelder skatteplikten selv om personen har midlertidig opphold i utlandet. Skatteplikten opphører likevel når et utenlandsopphold har vart i minst fire år. Har oppholdet vart i minst ett år og medfører skatteplikt som innenlandsboende i oppholdsstaten, bortfaller skatteplikten her fra det tidspunkt slik utenlandsk skatteplikt godtgjøres å inntre.»

Komiteen viser til brev 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 9.2 hvor det heter:

«Lovforslaget § 2-1 sjette ledd første punktum tilsvarer lov 18. juli 1958 nr. 1 om utenrikstjenesten § 17 annet ledd annet punktum. Denne bestemmelsen regulerer skattemessig bosted for utsendte utenrikstjenestemenn. Etter samme lov § 18 skal bestemmelsen i § 17 gjelde tilsvarende for regulativlønnede kontorfunksjonærer. Ved at bestemmelsen om skattemessig bosted for utsendte utenrikstjenestemenn i § 17 annet ledd nå blir flyttet fra utenrikstjenesteloven til skatteloven, vil henvisningen fra lovens § 18 til § 17 ikke lenger omfatte denne bestemmelsen om skattemessig bosted. Det er nødvendig med en egen presisering i skatteloven om at bestemmelsen om skattemessig bosted for utsendte utenrikstjenestemenn også gjelder for regulativlønnede kontorfunksjonærer. Ved en inkurie inneholder ikke forslaget til ny skattelov noen slik presisering. Departementet ber komiteen overveie at følgende tilføyelse (understreket) blir gjort i lovforslaget § 2-1 sjette ledd første punktum:

«Utsendt utenrikstjenestemann som oppholder seg utenlands i norsk statstjeneste, og regulativlønnet kontorfunksjonær ved utenriksstasjon, anses som bosatt i utlandet».»

Komiteen fremmer følgende forslag

«§ 2-1 sjette ledd første punktum skal lyde:

Utsendt utenrikstjenestemann som oppholder seg utenlands i norsk statstjeneste, og regulativlønnet kontorfunksjonær ved utenriksstasjon, anses som bosatt i utlandet.»

§ 2-32 annet ledd tilsvarer avgrensningen av skattefritaket for institusjoner eller organisasjoner som ikke har erverv til formål i gjeldende skattelov § 26 første ledd k annet avsnitt første, fjerde og femte punktum.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 26 første ledd k annet avsnitt tredje punktum om realisasjon av driftsmiddel fra institusjon som har skatteplikt etter annet ledd.

Komiteen viser til brev 11. januar 1999 fra finansministeren punkt 2 hvor det bl.a. heter:

«Departementet er enig i at begrepet gevinst kan beholdes istedenfor begrepet vederlag i denne bestemmelsen, men vil knytte noen merknader til temaet.

Departementet valgte begrepet vederlag fordi det er en objektiv kjent størrelse i en salgssituasjon m.v, mens begrepet gevinst er en beregnet nettostørrelse (vederlaget minus inngangsverdien). Skattefrie institusjoner med skattepliktig utleieeiendom e l vil ofte ha en saldoføring av eiendommen, og dermed en lett konstaterbar inngangsverdi. Men dette kan ikke legges til grunn i alle tilfeller, nettopp fordi institusjonen ikke er generelt skatte- og regnskapspliktig, og fordi perioden med skattepliktig drift og realisasjon av eiendommen kan være kortere enn samlet eiertid. I en del tilfeller dreier det seg om eiendom som har vært brukt kombinert i eierforeningens ideelle, skattefrie sammenheng og i skattepliktig delutleie m.v. I slike tilfeller kan det være praktisk enklest at lovteksten nøyer seg med begrepene vederlag og faktiske, skattemessige avskrivninger som basis for beregning av den skattepliktige realisasjonsinntekten. Noe vesentlig moment er dette likevel ikke.

I de vanlige gevinstsituasjonene er det ingen forskjell på om det er begrepet gevinst eller begrepet vederlag som nyttes. Skatteplikten vil i alle fall bli begrenset til det beløp som faktisk er avskrevet på den realiserte eiendom, og det er hensikten med bestemmelsen. I enkelte salgssituasjoner kan det imidlertid forekomme at det blir vederlag uten gevinst, evt med tap i stedet. Da er det ikke meningen at tidligere avskrivninger skal tas til inntekt igjen. Dette blir tydeligst hvis en beholder begrepet gevinst i loven.

Departementet legger størst vekt på det sistnevnte, og anbefaler derfor at ordet gevinst erstatter ordet vederlag i forslaget til § 2-32 tredje ledd.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Begrepet «vederlag» i lovforslaget § 2-32 tredje ledd skiftes ut med begrepet «gevinst».»

Komiteen går inn for at overskriften i § 2-33 endres fra «Begrensning av skatteplikt for visse bo, bygdeallmenning m.v.» til «Begrensning av skatteplikt for visse bo m.v.». Overskriften blir da mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Overskriften til § 2-33 skal lyde:

§ 2-33 Begrensning av skatteplikt for visse bo m.v.»

§ 3-1 sjette ledd tilsvarer § 2 i forskrift av 29. september 1978 nr. 1 om skattemessig bosted. Departementet har funnet det hensiktsmessig å innarbeide denne bestemmelsen i loven, da den har stor betydning i praksis.

Komiteen viser til at reservasjonen «i alminnelighet» som er brukt i lovteksten, ikke kan leses ut av gjeldende forskriftstekst. Komiteen foreslår at ordene «i alminnelighet» fjernes i § 3-1 sjette ledd (både i første og annet punktum i bestemmelsen).

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lovforslaget § 3-1 sjette ledd skal ordene «i alminnelighet» utgå både i første og annet punktum.»

§ 3-3 tredje ledd viderefører gjeldende skattelov § 18 åttende ledd om stedbunden skattlegging ved realisasjon av fast eiendom, og av visse ytelser m.v. med tilknytning til fast eiendom.

Komiteen viser til at hovedregelen etter gjeldende rett er at også stiftelse og salg av rettigheter er underlagt stedbunden beskatning, og foreslår at dette skal komme direkte til uttrykk i lovteksten.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 3-3 tredje ledd bokstav a skal lyde:

a. gevinst ved realisasjon av fast eiendom og rettigheter knyttet til fast eiendom,»

Etter § 5-10 bokstav c omfatter arbeidsinntektsbegrepet erstatning for arbeidsinntekt, herunder visse ytelser som tilstås med hjemmel i folketrygdloven. Oppregningen av ytelser i bestemmelsen er ikke ment å være uttømmende. Bokstav c har ikke noe direkte motstykke i gjeldende skattelov, men løsningen er sikker rett som kan utledes av skatteloven § 42 første ledd første punktum, fjerde ledd tredje punktum og § 55 første ledd nr. 2.

En del ytelser som kan komme til erstatning for arbeidsinntekt er fritatt for skattlegging:

Etter skatteloven § 42 tredje ledd n fjerde strekpunkt er erstatning for varig og betydelig skade av medisinsk art (menerstatning) i henhold til skadeserstatningsloven § 3-2 og erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art etter samme lovs §§ 3-5 og 3-6 skattefri. I lovutkastet er denne bestemmelsen inntatt i § 5-15 første ledd h nr. 1. Denne bestemmelsen er utslag av et hovedprinsipp i norsk skatterett om at erstatning for tap av selve ervervsevnen ikke skal utløse skattlegging.

Dette gjelder også skattefrihet for

  • menerstatning for yrkesskade etter folketrygdloven § 13-17 skattefri, jf. utkastet § 5-15 første ledd h nr. 2 som tilsvarer skatteloven § 42 tredje ledd c første avsnitt siste strekpunkt,

  • dagpenger som utbetales i privat syke- og ulykkesforsikring med inntil 20 kroner pr. dag, jf. utkastet § 5-15 første ledd j nr. 4 som tilsvarer skatteloven § 42 tredje ledd b.

For øvrig er det et hovedprinsipp at erstatningen skattemessig skal stå i samme stilling som de fordelene den skal erstatte. Som skattepliktig inntekt regnes erstatning for tap i erverv frem til tidspunkt for erstatningsutmålingen og for et nærmere avgrenset fremtidig tidsrom.

Komiteen viser til brev 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 6 hvor det bl.a. heter:

«Lovforslaget § 5-10 bokstav c er ikke ment å endre det forhold at erstatning for varig tap i fremtidig arbeid er skattefri, når erstatningen utbetales som et engangsbeløp. Lovforslaget er basert på at skattefritaket for erstatning for varig tap i fremtidig arbeid er et utslag av den ulovfestede hovedregelen om skattefritak for erstatning for bortfall av selve ervervsevnen. At erstatning for bortfall av selve ervervsevnen ikke er skattepliktig, er presisert på side 51 i proposisjonen.

For å redusere faren for misforståelser med hensyn til skattefritaket for erstatning for varig tap av ervervsevnen utbetalt som engangsbeløp, kan man i lovforslaget § 5-10 bokstav c i stedet for formuleringen «erstatning for arbeidsinntekt» benytte formuleringen «ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt». Ved at ordet «erstatning» da ikke blir brukt i lovteksten, blir det mindre fare for utilsiktede tolkninger i forhold til regelen om skattefritak for visse erstatninger. Departementet anbefaler at en slik endring gjøres.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 5-10 bokstav c skal i innledningen ha følgende ordlyd:

c. ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt, herunder»

§ 5-12 tredje ledd regulerer skattlegging av kost og losji (hybel eller lignende) og bruk av arbeidsgivers bolig. Bestemmelsen bygger på gjeldende skattelov § 80 første ledd. Bestemmelsen fastslår at kost og losji regnes som inntekt med den verdien som er fastsatt ved beregning av forskuddstrekket, jf. skattebetalingsloven § 6 nr. 2. Til grunn for forskuddstrekket legges standardiserte satser for kost og losji, jf. forskrift av 21. juni 1993 om forskuddstrekk i naturalytelser og verdsettelse av naturalytelser ved forskuddstrekket, gitt med hjemmel i skattebetalingsloven § 6 nr. 2.

Fjerde ledd om skattlegging av rentefordel ved rimelig lån i arbeidsforhold tilsvarer gjeldende skattelov § 42 c annet ledd og Finansdepartementets forskrift av 15. mars 1988. Nest siste punktum i fjerde ledd unntar rentefordel ved visse mindre lån fra skattlegging, og tilsvarer § 4 i forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser m.v. Fra et rent systematisk synspunkt hører sistnevnte bestemmelse hjemme i § 5-15 om skattefri arbeidsinntekt. Det vil imidlertid etter departementets syn være uheldig om bestemmelsen blir løsrevet fra sin saklige sammenheng i § 5-12.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 5-12 tredje ledd skal lyde:

(3) Ved helt eller delvis fri kost og losji settes fordelen til den verdien som er fastsatt for beregning av forskuddstrekk etter skattebetalingsloven § 6 nr. 2.»

Komiteen fremmer videre følgende forslag:

«Begrepet «Rentefordel» i lovforslaget § 5-12 fjerde ledd endres til «Fordel».»

Bestemmelsen om skattlegging av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil tilsvarer skatteloven § 42 c første ledd og forskrift av 23. april 1987 § 1 annet ledd.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lovforslaget § 5-13 første ledd skal begrepet «vunnet» utgå.»

Første ledd regulerer beregning av skattepliktig fordel ved ansattes kjøp av aksjer i arbeidsgiverselskapet til underkurs. Gjeldende bestemmelse står i forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser m.v. § 3 første, tredje og fjerde ledd. Reglene gir en viss skattelempning, og departementet har overveid om disse reglene derfor burde vært tatt inn i § 5-15 som inneholder reglene om skattefrie arbeidsinntekter. Imidlertid gjelder reglene beregning av den skattepliktige fordelen ved aksjekjøp til underpris, og hører derfor systematisk hjemme blant bestemmelsene om skattepliktige ytelser. I lovteksten er det presisert at maksimalgrensen for skattefritak på 1 000 kroner gjelder for det enkelte inntektsår. Denne presiseringen fremgår ikke av gjeldende forskriftstekst, men er sikker rett.

Etter annet ledd skal reglene i første ledd også omfatte grunnfondsbevis. Dette er i overensstemmelse med § 3 femte ledd i forskrift av 2. september 1977.

I tredje ledd er det tatt inn regler om skattepliktig fordel vunnet ved opsjoner i arbeidsforhold. Disse reglene står nå i skatteloven § 42 trettende og fjortende ledd. Ordlyden i utkastet er i det vesentligste identisk med ordlyden i gjeldende bestemmelse.

Komiteen fremmer følgende forslag:

  • «Ordet «vunnet» utelates i lovforslaget § 5-14 første ledd første punktum og i tredje ledd første og annet punktum.

  • I lovforslaget § 5-14 tredje ledd b første punktum utgår formuleringen «vunnet ved slik rett».»

Komiteen viser til brev 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 9.1 hvor det heter:

«Gjeldende skattelov § 42 fjerde ledd tredje punktum bestemmer at som inntekt anses blant annet «vederlagsfri benyttelse av andres rørlige eller urørlige gods». Bestemmelsen har hovedsakelig betydning ved vederlagsfri bruk av andres faste eiendommer. Ved en inkurie er denne bestemmelsen ikke videreført i lovforslaget i Ot.prp. nr. 86 (1997-98).

Departementet foreslår at en tilsvarende bestemmelse blir tilføyet i lovforslaget. Bestemmelsen er hjemmel for å skattlegge avkastning av andre skattyteres kapital, og bør derfor etter departementets skjønn plasseres blant bestemmelsene om kapitalinntekter (selv om bestemmelsene om kapitalinntekter ellers regulerer avkastning m.v. av skattyterens egen kapital).

Departementet ber komiteen overveie å foreslå at følgende bestemmelse føyes til i lovforslaget § 5-20 Fordel vunnet ved kapital, som nytt tredje ledd:

«(3) Som skattepliktig inntekt anses vederlagsfri bruk av andres eiendeler».»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lovforslaget § 5-20 gjøres følgende tilføyelse som nytt tredje ledd:

(3) Som skattepliktig inntekt anses vederlagsfri bruk av andres eiendeler.»

Første ledd bokstav a i § 6-2 er hjemmel for fradrag for tap ved realisasjon utenfor virksomhet. Bestemmelsen tilsvarer deler av gjeldende skattelov § 45 første ledd første punktum. Bestemmelsen må ses i sammenheng med hjemmelen for skattlegging av kapitalgevinster i § 5-1 annet ledd i utkastet.

Første ledd bokstav b er hjemmel for fradrag for tap ved realisasjon og annet tap i virksomhet. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende skattelov § 44 første ledd d. På samme måte som i gjeldende skattelov nevner bestemmelsen uttrykkelig at det gis fradrag for endelig konstatert tap på kundefordringer. Med hensyn til slike tap må bestemmelsen ses i sammenheng med utkastet § 14-5 fjerde ledd som gir en begrenset rett til nedskrivning på grunn av forventet tap på kundefordringer. Er § 14-5 fjerde ledd anvendt, vil retten til fradrag etter § 6-2 gjelde den nedskrevne kundefordringen.

Fradragsretten etter skatteloven § 44 første ledd d gjelder under forutsetning av at fradraget «ikke allerede måtte være tatt i betraktning under foranstående a, b og c» (fradragsrett for henholdsvis driftskostnader, kostnader til vedlikehold m.v. og avskrivning). Det er ansett unødvendig å ta med en slik presisering i § 6-2 fordi det må anses som et grunnleggende prinsipp at det ikke gis fradrag to ganger for samme kostnad ved inntektsligningen.

Bestemmelsen i annet ledd har ingen selvstendig rettslig betydning, men anses hensiktsmessig på grunn av den nære sammenhengen mellom § 6-2 og de utfyllende bestemmelsene om tapsfradrag i kapittel 9. Tap i virksomhet vil være fradragsberettiget hvis ikke annet er bestemt. For øvrig er utgangspunktet at tap er fradragsberettiget i samme utstrekning som en tilsvarende gevinst ville ha vært skattepliktig (symmetriprinsippet). Symmetriprinsippet kommer direkte til uttrykk i utkastet § 9-4. Utenfor virksomhet gjelder det vesentlige unntak fra skatteplikten for realisasjonsgevinster, jf. § 9-3, og dermed tilsvarende innskrenkninger i fradragsretten for tap.

Komiteen viser til at det etter første ledd i § 6-2 i lovforslaget synes å være vid fradragsrett for tap, mens annet ledd henviser til de vesentlige innskrenkninger i fradragsretten som følger av kapittel 9. Det har vært reist spørsmål om disse innskrenkningene bør komme til uttrykk lenger fram i bestemmelsen.

Komiteen viser til brev 8. januar 1999 fra finansministeren punkt 3.1 hvor det bl.a. heter:

«Departementet viser først til at forslaget til § 6-2 gjelder den alminnelige og kortfattede hovedbestemmelsen om tapsfradrag i kapittel 6 om fradrag i inntekten. Plasseringen er i kapitlets første del under underoverskriften Fellesregler for fradrag. Den samlede regulering av tapsfradrag er atskillig mer omfattende, bl a gjennom realisasjonsreglene i kapittel 9. En bør fastholde det kortfattede preg over hovedbestemmelsen i § 6-2. Men departementet er enig i at sammenhengen mellom denne bestemmelsen og kap 9 bør være meget tydelig. Viktige og praktiske innskrenkninger i retten til tapsfradrag følger av kap 9 som følge av symmetriprinsippet i § 9-4.

I proposisjonen har en valgt å vise denne sammenhengen samlet i § 6-2 annet ledd. Kapittel 9 gjelder nemlig ikke bare for realisasjon utenfor virksomhet, men også for realisasjon i virksomhet så langt kapitlet rekker. Et eksempel på realisasjon av landbrukseiendom, hvor regelen om skattefritak for gevinst etter 10 års eiertid slår ut i tilsvarende avgrensning av fradragsrett for tap på denne type næringseiendom.

I og for seg står første og annet ledd i § 6-2 så nær hverandre at sammenhengen dermed burde være tydelig nok. Departementet kan ikke se noe stort behov for innarbeiding av annet ledd i første ledd i stedet. Dersom en i stedet valgte en slik innarbeiding, kan § 6-2 utformes slik:

«§ 6-2 Tap

(1) Det gis fradrag for tap ved realisasjon av formuesobjekt i og utenfor virksomhet, etter de nærmere regler og med de begrensninger som følger av kapittel 9.

(2) Det gis også fradrag for annet tap i virksomhet, herunder endelig konstatert tap på utestående fordring. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd.»

Departementet ser at denne utformingen kan ha et visst pedagogisk fortrinn, og vil etter omstendighetene anbefale at komiteen overveier denne løsning fremfor proposisjonens.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 6-2 skal lyde:

§ 6-2 Tap

(1) Det gis fradrag for tap ved realisasjon av formuesobjekt i og utenfor virksomhet, etter de nærmere regler og med de begrensninger som følger av kapittel 9.

(2) Det gis også fradrag for annet tap i virksomhet, herunder endelig konstatert tap på utestående fordring. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd.»

Bestemmelsen i § 6-81 tilsvarer gjeldende skattelov § 77 nr. 1, 2, 3 og 6 og dekker de bestemmelsene om særfradrag for alder og uførhet m.v. som bygger på faste kriterier (alder, dokumentert 2/3 uførhet eller mottatt rehabiliteringspenger, stønad eller uførepensjon). Resten av skatteloven § 77 er fordelt mellom bestemmelsen om særfradrag for lettere nedsatt ervervsevne i § 6-82, bestemmelsen om særfradrag for usedvanlig store sykdomskostnader i § 6-83 og bestemmelsen om kombinasjon av særfradrag i § 6-84.

Komiteen viser til at det også i § 6-81 annet ledd bør presiseres at særfradraget gis i alminnelig inntekt, slik som det er gjort i de andre bestemmelsene om særfradrag. I § 6-81 annet ledd bør det derfor i stedet for «særfradrag i inntekten» stå «særfradrag i alminnelig inntekt».

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 6-81 annet ledd skal lyde:

(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 470 kroner pr. påbegynt måned.»

Utkastet § 8-2 erstatter deler av skatteloven § 48. Gjeldende skattelov § 48 inneholder også bestemmelser om tidfesting, og tidfestingsbestemmelsene i § 48 er tatt inn i utkastet § 14-81.

Første ledd tilsvarer skatteloven § 48 første ledd siste punktum. Begrepet «bidrag» i gjeldende lovtekst er erstattet med «tilskudd» uten at det derved er tilsiktet noen realitetsendring.

Annet ledd erstatter gjeldende skattelov § 48 annet ledd, som inneholder særregler om skattlegging ved utbetaling av skogavgiftsmidler.

I annet ledd bokstav a er det presisert at de forskjellige satsintervallene for skattlegging av frigitte skogavgiftsmidler gjelder i forhold til størrelsen på utbetalinger innenfor hvert enkelt kalenderår. Gjeldende lovtekst inneholder ikke noen tilsvarende presisering, men prinsippet er sikker rett, jf. blant annet Skattedirektoratets melding Sk nr. 1/1984.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 48 sjette ledd om inntekt av skog som er kjøpt til uthogst.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 48 tredje ledd, som gir rett til direkte fradrag for kostnader til skogkultur og til anlegg av skogsveier.

Femte ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 48 fjerde ledd.

Komiteen viser til brev 8. januar 1999 fra finansministeren punkt 4.4 hvor det framgår at det ikke er behov for bestemmelsen i lovforslaget § 8-2 annet ledd bokstav c.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Lovforslaget § 8-2 annet ledd bokstav c utgår, dvs. at forslaget til bokstav d (forskriftsfullmakten) blir bokstav c.»

Bestemmelsen i § 9-3 i lovutkastet tilsvarer bestemmelsen om skattefritak for realisasjonsgevinster i gjeldende skattelov § 43 annet og tredje ledd. Bestemmelsen i gjeldende skattelov § 43 fjerde ledd om valutagevinster utenfor virksomhet er foreslått tatt inn som § 9-9 i lovutkastet.

Første ledd bokstav c tilsvarer gjeldende skattelov § 43 annet ledd bokstav b. Etter gjeldende bestemmelse er gevinst ved realisasjon av «muntlige fordringer og andre fordringer enn mengdegjeldsbrev og rettigheter til mengdegjeldsbrev» unntatt fra skatteplikt. Ordlyden i bokstav c nr. 1 og 2 er noe endret i forhold til gjeldende skattelov på dette punkt, men dette innebærer ingen realitetsendring. Selv om det ikke fremgår direkte av gjeldende skattelov § 43 annet ledd bokstav b, er gevinst ved realisasjon av mengdegjeldsbrev unntatt fra skatteplikt hvis disse er ervervet før 10. mai 1990, jf. lov av 20. juli 1991 nr. 54 kapittel V første ledd. Departementet har funnet det hensiktsmessig å innarbeide denne presiseringen i lovteksten.

Også i andre sammenhenger er ordlyden i utkastet noe endret i forhold til ordlyden i gjeldende bestemmelse, uten at det derved er tilsiktet realitetsendringer.

Komiteen viser til at lovforslaget § 9-3 syvende ledd presiserer at første til sjette ledd i bestemmelsen ikke gjelder gevinst ved salg av tomt med mer. Komiteen viser videre til at første ledd etter sitt innhold ikke vil kunne ha noen betydning ved tomtesalg med mer, og foreslår derfor at det i stedet henvises til annet til sjette ledd.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Henvisningen i lovforslaget § 9-3 syvende ledd endres fra «første til sjette ledd» til «annet til sjette ledd».»

Bestemmelsene i §§ 10-1 til 10-6 om skattlegging av aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper m.v. tilsvarer selskapsskatteloven kapittel 1, med følgende unntak:

  • Selskapsskatteloven § 1-2 om formuesbeskatning er plassert i §§ 2-36 første til tredje ledd og 4-2 første ledd bokstav i lovutkastet.

  • Selskapsskatteloven § 1-6 om korreksjonsinntekt har fått en noe endret ordlyd, i bestemmelsens nr. 6. I den tilsvarende bestemmelsen i § 10-5 sjette ledd i lovutkastet er det presisert at fradragsretten for korreksjonsinntekt ikke bare gjelder neste år, men senere år. Bestemmelsen praktiseres i dag slik at fradragsretten gjelder senere år, jf. Lignings-ABC 1997 side 69, og innebærer derfor ingen realitetsendring.

  • Selskapsskatteloven §§ 1-7 til 1-9 om fradrag i skatt ved skattlegging av utbytte m.v. fra utenlandsk selskap er plassert i kapittel 16 om fradrag i skatt og refusjon, jf. § 16-30.

Komiteen viser til brev 11. januar 1999 fra finansministeren punkt 14 hvor det bl.a. heter:

«Lovutkastet § 10-5 tredje ledd c har samme ordlyd som gjeldende selskapsskattelov § 1-6 nr. 1 c. På samme måte som i gjeldende selskapsskattelov brukes begrepet «innbetalt aksjekapital» uten nærmere presiseringer. I andre sammenhenger i paragrafen er begrepet «innbetalt aksjekapital» supplert med presiseringen «herunder overkurs». (…) At også overkursen skal medregnes i denne sammenhengen er lagt til grunn i ligningsmyndighetenes praktisering av bestemmelsen, og fremgår av Lignings-ABC 1997 side 66.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lovforslaget § 10-5 tredje ledd c gjøres tilføyelsen «, herunder overkurs,» etter ordene «innbetalt aksjekapital».»

Bestemmelsene i §§ 10-10 til 10-13 om skattlegging av utbytte tilsvarer selskapsskatteloven kapittel 3, med følgende unntak:

I bestemmelsen om skatteplikt for utbytte i § 10-11 i utkastet er det henvist til bestemmelsene om kapitalinntekter og virksomhetsinntekter i lovutkastet, henholdsvis §§ 5-20 og 5-30. Den gjeldende bestemmelsen i selskapsskatteloven § 3-2 inneholder ingen tilsvarende henvisning. Henvisningen er tatt inn for å klargjøre at det er bestemmelsene i lovens kapittel 6 som er hovedhjemmel for å skattlegge utbytte.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Henvisningen til § 11-13 i lovforslaget § 10-10 første ledd rettes til § 10-13.»

Komiteen går inn for at paragrafoverskriften til § 10-70 endres fra «Forskriftsfullmakt» til «Forskrift». Overskriften til denne bestemmelsen vil da bli i samsvar med overskriftene til andre fullmaktshjemler i lovforslaget.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Overskriften til § 10-70 skal lyde:

§ 10-70 Forskrift»

Teksten i lovforslaget § 12-15 blir etter komiteens skjønn mer leservennlig dersom innledningen i bestemmelsens annet ledd endres fra «Lønnsfradraget» til «Det samlede lønnsfradraget».

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Innledningen til lovforslaget § 12-15 annet ledd skal lyde:

«Det samlede lønnsfradraget».»

§ 14-5 fjerde ledd bokstav a tilsvarer bestemmelsen om fordringer i gjeldende skattelov § 50 annet ledd bokstav a annet avsnitt første punktum.

Fjerde ledd bokstav b tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a fjerde avsnitt første punktum.

Fjerde ledd bokstav c tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a fjerde avsnitt tredje punktum.

Fjerde ledd bokstav d tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a femte avsnitt første punktum.

Fjerde ledd bokstav e tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a sjette avsnitt.

Fjerde ledd bokstav f tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a syvende avsnitt første punktum.

Fjerde ledd bokstav g tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a syvende avsnitt annet punktum.

Fjerde ledd bokstav h tilsvarer skatteloven § 50 annet ledd bokstav a femte avsnitt andre punktum og åttende avsnitt.

Femte ledd tilsvarer skatteloven § 50 fjerde ledd. Definisjonen av langsiktig valutapost i femte ledd er tatt inn fra forskrift av 29. januar 1993 nr. 52.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Henvisningen i lovforslaget § 14-5 fjerde ledd bokstav g rettes til bokstav f og ikke e. Henvisningen i lovforslaget § 14-5 fjerde ledd bokstav h rettes til bokstav d og ikke c. I lovforslaget § 14-5 femte ledd a nr. 2 skal «den laveste av kursene» erstattes med «den høyeste av kursene».»

Komiteen viser til brev 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 9.7 hvor det heter:

«Ved en inkurie er forskriftskompetansen etter lovforslaget § 14-42 annet ledd bokstav a lagt til «Kongen» og ikke til «departementet» som i øvrige fullmaktsbestemmelser i lovforslaget. Dette bør rettes.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«§ 14-42 annet ledd bokstav a siste punktum skal lyde:

Fradrag skal likevel ikke gjøres for tilskudd til investering i distriktene etter forskrift gitt av departementet,»

Komiteen går inn for at paragrafoverskriften til § 14-66 endres fra «Forskriftshjemmel» til «Forskrift». Overskriften til denne bestemmelsen vil da bli i samsvar med overskriftene til andre fullmaktshjemler i lovforslaget.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Overskriften til § 14-66 skal lyde:

§ 14-66 Forskrift»

Bestemmelsene i §§ 16-30 til 16-33 er en videreføring av selskapsskatteloven §§ 1-7 til 1-9 om rett til skattefradrag ved skattlegging av utbytte m.v. fra utenlandsk datterselskap.

Komiteen mener det vil være bedre om lovforslaget § 16-30 sjette ledd annet punktum henviser til femte ledd i stedet for til annet ledd.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Ordet «annet» i lovforslaget § 16-30 sjette ledd andre punktum erstattes med «femte».»

Komiteen viser til brev 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 9.8 hvor det heter:

«Lovforslaget § 16-30 tilsvarer selskapsskatteloven § 1-7. Til selskapsskatteloven § 1-7 er det gitt utfyllende forskrift med hjemmel i den generelle fullmaktsbestemmelsen i selskapsskatteloven § 9-2, jf. forskrift av 22. desember 1997 om dokumentasjonsplikt ved krav om fradrag i norsk skatt for skatt betalt av utenlandsk datterselskap m.v. Kapittel 10 i lovforslaget inneholder en fullmaktsbestemmelse som svarer til selskapsskatteloven § 9-2, jf. lovforslaget § 10-70. Lovforslaget § 10-70 gir imidlertid bare hjemmel for utfyllende forskrifter til lovforslaget kapittel 10, og ikke for bestemmelser i andre kapitler. For at departementets forskriftskompetanse etter gjeldende lovgivning ikke skal innskrenkes, må det gis en egen tilsvarende fullmaktsbestemmelse i tilknytning til lovforslaget § 16-30. Dette er nødvendig for å kunne videreføre de utfyllende reglene til selskapsskatteloven § 1-7 som er gitt i forskrift. Departementet ber komiteen overveie å foreslå følgende fullmaktsbestemmelse som nytt niende ledd i lovforslaget § 16-30:

«(9) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf».»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lovforslaget § 16-30 gjøres følgende tilføyelse som nytt niende ledd:

(9) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf.»

I § 18-6 er det gitt særskilte avskrivningsregler for driftsmidler som benyttes i kraftproduksjon. Utgangspunktet i skatteloven er at avskrivbare driftsmidler skal saldoavskrives, mens avskrivbare driftsmidler som er omfattet av § 18-6 skal avskrives lineært. Reglene i § 18-6 viderefører gjeldende skattelov § 44 A-11. Det er gjort enkelte språklige justeringer uten at det er tilsiktet noen realitetsendring.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lovforslaget § 18-6 første ledd bokstav a rettes avskrivningssatsen til 1,5 pst.»

Komiteen fremmer videre følgende forslag:

«§ 18-6 femte ledd skal lyde:

(5) Ved realisasjon av driftsmidler som nevnt i første ledd, gjelder tilsvarende bestemmelser som for driftsmidler som nevnt i § 14-41 første ledd e-h, jf. § 14-44.»

Komiteen viser til brev av 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 9.9 hvor det heter:

«Ved en inkurie er gjeldende skattelov § 32 femte ledd om betydningen av proklama for skattekrav ikke kommet med i lovforslaget. Bestemmelsen regulerer skattemyndighetenes adgang til å kreve inn utestående krav fra bo, og bør etter departementets vurdering plasseres i skattebetalingsloven. Departementet ber komiteen overveie å foreslå følgende bestemmelse som nytt tredje ledd i skattebetalingsloven § 48 a:

«Proklama som utstedes i bo er uten innflytelse på skattekrav etter denne lov».»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endring:

§ 48 a nytt tredje ledd skal lyde:

Proklama som utstedes i bo er uten innflytelse på skattekrav etter denne lov.»

Komiteen viser til brev 29. januar 1999 fra finansministeren punkt 8 om redaksjonelle korreksjoner og fremmer følgende forslag:

  • «Henvisningen i lovforslaget § 1-3 bokstav c til «lov av 21. november 1952 om betaling og innkreving av skatt» endres slik at det i stedet henvises til «skattebetalingsloven».

  • Leddnummer (1) tilføyes i lovforslaget § 6-90.

  • Det gjøres følgende endringer i innrykk:

    • Teksten i lovforslaget § 10-34 tredje ledd etter bokstav e skal ikke ha tabulatorinnrykk i første linje.

    • Teksten i lovforslaget § 16-20 første ledd etter bokstav b skal ikke være innrykket.

    • Teksten i lovforslaget § 17-1 annet ledd etter bokstav d skal ikke være innrykket.»

Komiteen viser videre til brev 8. februar 1999 fra finansministeren punktene 3 og 5 og fremmer følgende forslag:

  • «I lovforslaget § 6-12 annet ledd annet punktum skal ordet «per» erstattes med «pr.».

  • I lovforslaget § 9-10 tredje ledd skal det stå bokstav b i stedet for bokstav a foran setningen «Inngangsverdien settes til premien».»

Forrige kapittelNeste kapittel