Komiteen vil peke på at det er en viktig kommunal oppgave å skaffe innbyggerne vann av god kvalitet. Godt vann sikres ved å ha gode vannkilder og et vel fungerende ledningsnett. Ledningsnettets beskaffenhet vil i stor grad påvirke vannets kvalitet. Av kostnadene vil en peke på at rundt 1/5 går med til å rense vannet, 4/5 går med til distribusjon.

Komiteen vil understreke at brukerne skal dekke alle kostnader i forbindelse med offentlig vann og kloakkanlegg. Kommunene vil ha ulike naturgitte og tekniske forutsetninger, og må bruke ulike løsninger når de utformer vann- og kloakkplaner. Kostnadene vil derfor og bli variable. Komiteen finner det hensiktsmessig med stor grad av kommunal frihet på denne sektoren.

Når det gjelder forslag om ny lov om kommunale vann- og kloakkavgifter, vil komiteen vise til vedlagt brev fra Miljøverndepartementet, ved statsråden, datert 12. januar 1999. Det pekes der på at store deler av innholdet i lovforslaget allerede i dag er gjeldende rett. Departementet arbeider for tiden med å revidere gjeldende forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyr. Noen av endringene er allerede inntatt i den reviderte forskriften, som snart vil bli sendt til alminnelig høring. Den reviderte forskriften er utarbeidet etter felles forslag fra en rekke organisasjoner, begrunnelsen er å få bedre samsvar mellom det brukeren må betale i årsgebyr og det den mottatte ytelsen faktisk koster.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Aud Blattmann, Gard Folkvord, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, kan ikke se at det er behov for ytterligere endringer. Den någjeldende lov med tilhørende forskrift, supplert med forslagene til endringer i forskriften, anses fleksible og ivaretar både abonnentenes og kommunenes interesser.

Når det gjelder den foreslåtte endringen i plan- og bygningslovens § 65, vil komiteen vise til vedlagt brev fra Kommunal- og regionaldepartementet, ved statsråden, datert 12. januar 1999. Statsråden peker på at plan- og bygningsloven § 65 tredje ledd allerede inneholder en skjønnsmessig adgang for kommunene å unnta bygninger og eiendommer fra tilknytningsplikt. Det sies videre:

«Det er imidlertid viktig å ta hensyn til at plan- og bygningsloven § 65 også har betydning for kommunens mulighet for å kunne planlegge og opparbeide offentlige anlegg. En vid aksept av private anlegg vil kunne medføre at utgiftene for opparbeiding av private anlegg vil bli store for de som knytter seg til offentlige anlegg.»

Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at den nåværende paragraf i stor nok grad ivaretar fleksibilitet når det gjelder tilknytning til offentlig anlegg, og går derfor mot den foreslåtte endringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, vil påpeke til at det er riktig som departementet skriver, jf. brev datert 12. januar 1999, om at deler av lovforslaget er gjeldende rett, ved at de er tatt inn fra forskriftene til loven.

Disse medlemmer vil allikevel påpeke at dagens lovverk, samt de forskrifter departementet viser til, stiller kommunene fritt i måten å fordele avgifter på innen visse rammer. Kommunene kan i dag selv bestemme den såkalte dekningsgraden. Det vil si hvorvidt abonnentens vann- og kloakkavgift skal dekke 100 pst. av kostnadene ved å bygge ut og drive tjenesten.

Disse medlemmer vil videre vise til stikkprøver som ble foretatt av Forbrukerrådet i 1995, som viste at det sjelden er samsvar mellom dekningsgraden kommunene oppgir og de faktiske forhold. Det ble avdekket at en stor del av kommunene oppga for stor dekningsgrad, mens andre oppga for liten. Videre avdekket Forbrukerrådet i sin undersøkelse at flere kommuner hadde en dekningsgrad på 110 pst., altså mer enn loven gir hjemmel for.

Disse medlemmer viser til at utgangspunktet for beregning av de kommunale avgiftene er det såkalte selvkostprinsippet, altså at alle reelle kostnader forbundet med den aktuelle tjenesten kommunen yter skal inngå i avgiftsgrunnlaget.

Disse medlemmer viser videre til at direkte kostnader som fremkommer på vann-, avløps- og renovasjonskapitlene i kommunebudsjettene er det normalt liten strid om. Men derimot er det større usikkerhet knyttet til indirekte kostnader og kapitalkostnader. Eksempler på indirekte kostnader kan være andeler av personal- og sentraladministrasjonen, andeler av felles rekvisitakostnader, husleiekostnader, regnskapsførsel, juridiske tjenester, osv.

Disse medlemmer vil videre påpeke at de indirekte kostnadene ofte er satt på et svært høyt nivå, og at det finnes eksempler på at feiemaskiner, turbinrør og andre uvedkommende utgifter legges inn i beregningsgrunnlaget for gebyrer.

Disse medlemmer vil påpeke at striden ofte står om hvor stor andel av disse kostnadene som kan tilbakeføres til driften av de kommunale tjenestene. Dagens problem er at disse beregningene sjelden blir lagt frem for kommunestyret eller kontrollert av kommunerevisjonen eller fylkesmannen.

Disse medlemmer viser til brev til komiteen fra Miljøverndepartementet ved statsråden, datert 12. januar 1999, der departementet ikke ser behovet for endringer i lovverket da dette er ivaretatt gjennom gjeldende forskrifter, samt at det videre begrunnes at alle kommunene anbefales å bruke «veiledende retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester» (KAD, desember 1996).

Disse medlemmer vil i den forbindelse påpeke at de foreslåtte lovendringene vil være svært viktige for å forhindre at kommunene skal ta en høyere dekningsgrad enn hva loven i dag tillater. De foreslåtte lovendringene vil videre være svært viktig for å unngå at en rekke indirekte kostnader som ikke er relatert til tjenesten, blir lagt inn i beregningsgrunnlaget for tjenesten. Dette vil være den eneste måten å sikre at man får et fornuftig beregningsgrunnlag til selvkostprinsippet.

Disse medlemmer vil vise til at en rekke eksempler i praksis viser at dagens regelverk ikke er tilstrekkelig for å forhindre at kommunene legger seg på en høyere dekningsgrad enn hva loven hjemler, jf. Forbrukerrådets undersøkelse fra 1995.

Disse medlemmer vil videre påpeke at, selv med de forskriftsendringer departementet viser til, vil det være viktig å foreta de foreslåtte lovendringer slik at man i fremtiden kan oppnå et bedre og mer langsiktig forbrukervern, samt at lovendringsforslagene vil hindre at kommunene «tvinger» innbyggerne til å gå over fra et privat vannverk til et offentlig vannverk, ved en eiendomsoverdragelse.

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 1 femte ledd, og vil påpeke at pålegg om å installere anlegg for avløpsbehandling også blir lagt på eksisterende hus. Det som er ille er at kommunene i dag har hjemmel til å kreve at forbrukeren investerer i et slikt anlegg for så etter kort tid å kunne pålegge han/hun å betale tilknytningsavgift.

Disse medlemmer vil understreke at kommunen burde ha en opplysningsplikt om en eventuelt planlagt kommunal tilknytning.

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 2, og vil påpeke at tilknytningsavgiften virker dempende på byggevirksomheten, og at mange kommuner derfor har satt avgiften til symbolske kr 1. Ut fra dette mener disse medlemmer at kommunene bør stå fritt i om de vil kreve tilknytningsavgift eller ikke.

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 3 første ledd, og vil påpeke at regelen om at kommunene kan ta gebyr pr. boenhet, ble inntatt i 1995, slik departementet skriver i sitt svar til komiteen.

Disse medlemmer vil understreke at problemene oppsto da forskriften ble endret 27. september 1996, nr. 955, og som trådte i kraft 1. januar 1997. Etter endringen har kommunene adgang til å ta ekstragebyr på eiendommer som er oppdelt i flere boenheter. Kommunene har også hjemmel til å definere hva som er boenhet.

Disse medlemmer vil vise til et ferskt eksempel fra en kommune i Vestfold der kommunen krever gebyr for to boenheter i en eiendom der bare en av boenhetene er godkjent som beboelsesrom etter plan- og bygningsloven.

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 3 annet ledd, og påpeker at dagens regler gir kommunene frihet til å sette grenser for hvilke tilbygg som utløser tilknytningsavgift.

Disse medlemmer synes det er vanskelig å forstå at forbrukerne ikke kan få en fast regel som beskytter dem mot avgift for å bygge på huset inntil 50 m2. Disse medlemmer viser til at dette for noen år siden forårsaket innbygging av en utvendig trapp i Drøbak, som utløste tilknytningsgebyr, .

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 3 tredje ledd, og vil påpeke at den foreslåtte grensen på abonnementsgebyr og minimumsgebyr vil sikre at forbrukere ikke kan pålegges å betale mer i grunngebyr enn en persons normale årsforbruk. Med den mangel på forbruksvern som eksisterer i dag betaler mange enslige for 4-5 ganger så mye vann som de faktisk bruker.

Disse medlemmer finner det svært viktig å utarbeide lover og regler som ivaretar forbrukernes interesser. Dette gjelder grensen for hvor mye hver enkelt abonnent må betale som et minimum, og adgangen til å kunne betale for faktisk forbruk målt med vannmåler.

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 3 sjette ledd, og registrerer at departementet er engstelig for at storforbrukere slipper for billig unna om det innføres en regel der det kan gis inntil 50 pst. rabatt.

Disse medlemmer vil påpeke at ved dagens adgang til å fastsette minimumsforbruk for husholdninger fritt, ofte pr. boenhet, opplever man at husholdningene nektes å bruke vannmåler mens industrien pålegges å betale etter vannmåler.

For industriens vedkommende vil disse medlemmer vise til at det i enkelte kommuner, for eksempel Larvik, gis langt større rabattordninger på vann og avløp enn 50 pst.

Disse medlemmer vil påpeke at med lovendringsforslaget vil dette bli rettet opp, samt at den rabatt som gis blir tydeliggjort på en langt mer oversiktlig og tilfreds måte.

Disse medlemmer viser til lovendringsforslagets § 4, og vil påpeke at krav om prisavslag ved dårlig kvalitet på vannet eller dårlig trykk er en grunnleggende forbrukerrettighet. Og at det er ingen forbrukerrettighet at kommunene har hjemmel til frivillig å gi avslag.

Disse medlemmer vil påpeke at eventuelle gebyrreduksjoner ikke vil redusere kommunenes inntekter fordi et underskudd et år kan overføres til neste års gebyrgrunnlag.

Disse medlemmer vil hevde at de foreslåtte lovendringer regulerer forbrukernes rettigheter på en bedre måte enn gjeldende lover og forskrifter, samt at en lovfesting er å anse som et bedre og mer langsiktig forbrukervern.

Disse medlemmer viser til brev fra Miljøverndepartementet ved statsråden, datert 12. januar 1999, hvor det fremgår at lovendringsforslagene i Dokument nr. 8:110 (1997-98) som gjelder § 4 annet ledd, i lov om kommunale vann- og kloakkavgifter m.v., og § 65 tredje ledd, plan- og bygningsloven, allerede er ivaretatt.

Disse medlemmer fremmer derfor forslagene fremsatt i Dokument nr. 8:110 (1997-98), unntatt de som gjelder lov om kommunale vann- og kloakkavgifter m.v., § 4 annet ledd, og plan- og bygningsloven § 65 tredje ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener forslaget i Dokument nr. 8:110 (1997-98) reiser interessante og viktige problemstillinger. Forbruksavhengige avgifter er riktig både av rettferdighetshensyn og utfra prinsippet om at forbrukeren bør stilles overfor kostnadene ved eget forbruk. Forslagene trenger imidlertid grundig utredning og bør gjøres gjenstand for en høringsrunde der både kommunene og representanter for abonnentene får anledning til å uttale seg. Disse medlemmer ber derfor departementet vurdere intensjonen bak forslagene nøye. I denne sammenheng er det viktig å balansere behovet for lovfestet statlig vern av innbyggere og abonnenter mot hensynet til det kommunale selvstyret.

Disse medlemmer viser til at prinsippet for kommunal avgiftslegging er selvkost. Kommunene er imidlertid ikke pålagt å drive effektivt. Anbudsplikt for avgiftsbelagte kommunale tjenester vil sikre at innbyggerne mottar tjenester til lavest mulig pris. Disse medlemmer ber på denne bakgrunn departementet vurdere å lovfeste anbudsplikt for avgiftsbelagte kommunale tjenester.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Dokument nr. 8:110 (1997-98) – forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om ny lov om kommunale vann- og kloakkavgifter, samt endring i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 (endring av § 65 tredje ledd for å fjerne bakgrunnen for en rekke konflikter knyttet til disse kommunale avgiftene) - vedlegges protokollen.»