Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

I Konsesjonsutvalgets innstilling (NOU 1981:3) ble det fremmet forslag til en ny lov om retten til å delta i fisket.

Som en oppfølging av utvalgets innstilling, la departementet fram St.meld. nr. 93 (1982-83) Om retningslinjer for fiskeripolitikken.

I juni 1992 la Fiskeridepartementet fram en melding om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten. Meldingen ble behandlet i Stortinget i november samme år (Innst. S. nr. 50 (1992-93)).

I innstillingen til Stortinget sa sjøfarts- og fiskerikomiteen seg enig i at hovedmålsettingene for fiskeripolitikken slik de ble trukket opp i St.meld. nr. 93 (1982-83), skal stå ved lag.

Fiskeridepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag om ny lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven). Forslaget innebærer at alle regler om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst (konsesjonslovgivningen) samles i én lov. Forslag om lov om retten til å delta i fiske og fangst vil komme til erstatning for følgende lover:

  • Lov av 5. desember 1917 nr. 1 om registrering og merking av fiskefartøyer.

  • Lov av 16. juni 1939 om fangst av hval.

  • Lov av 20. april 1951 om fiske med trål.

  • Lov av 14. desember 1951 om fangst av sel.

  • Lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fisket.

Ved å samle disse lovene i én lov vil regelverket fremstå som lettere tilgjengelig og mer oversiktlig.

Fiskeridepartementet finner det foreløpig hensiktsmessig å holde saltvannsfiskeloven som omhandler utøvelsen av fiske og fangst, adskilt fra konsesjonslovgivningen.

Lovutkastet følger opp noen endringsforslag som har vært fremmet i andre dokumenter og vært gjenstand for offentlig debatt. Ellers er grunntanken bak lovforslaget begrenset til å foreta en teknisk, juridisk oppdatering av deltakerlovgivningen. Departementet mener at lovforslaget ikke innevarsler vesentlige endringer i dagens fiskeripolitikk.

Fiskeridepartementet sendte den 11. november 1994 ut et høringsnotat til berørte organisasjoner og institusjoner med forslag til lov om retten til å delta i fisket.

Generelt kan en si at forslaget om å samle alle regler om deltakelse i fiske og fangst i én lov fikk bred oppslutning blant høringsinstansene, selv om enkelte høringsinstanser stilte seg negative til visse elementer i den nye loven. Følgende høringsinstanser stilte seg i hovedsak positive til departementets lovforslag: Norges Fiskarlag, LO, Norges Fiskarkvinnelag, Sør-Norges Trålerlag, Sogn og Fjordane Fylkeskommune, Møre og Romsdal Fylkeskommune, Nord-Trøndelag Fylkeskommune, Troms Fylkeskommune og Finnmark Fylkeskommune. Fiskerinæringens Landsforening og Norges Kystfiskarlag går på sin side sterkt imot departementets forslag.

Departementet merket seg de uttalelser som kom i høringsrunden, men fant allikevel grunn til å holde fast ved hovedtrekkene i lovforslaget som ble fremmet i høringsnotatet av 11. november 1994.

I departementets lovforslag er det foreslått å skjerpe aktivitetskravet, slik at ervervstillatelse kan gis når søkeren har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år. I tillegg blir det foreslått at aktivitetskravet skal være oppfylt til enhver tid.

Det innføres hjemmel til å dispensere fra aktivitetskravet. Dette innebærer at det fortsatt vil være adgang til å gi dispensasjoner f.eks. til fiskeindustribedrifter som ønsker å stå som eier av en ferskfisktråler.

Det vil bli krevd ervervstillatelse for fartøy uansett størrelse. I ervervsforskriften vil det imidlertid bli foreslått at man skal se bort fra aktivitetskravet ved søknader om ervervstillatelse for fartøy under en viss størrelse.

I departementets lovforslag er det foreslått at Kongen gis myndighet til å fastsette en avgift (gebyr) for innføring i merkeregisteret, og en årlig avgift så lenge fartøyet står i registeret. Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg.

I lovforslaget foreslår departementet at trållovens prinsipp skal gjøres allment gjeldende, slik at det i utgangspunktet ikke skal være tillatt å drive fiske med trål, reketrål, ringnot, fangst av hval eller sel, med mindre man har fått spesiell tillatelse til å drive disse former for fiske eller fangst. Det foreslås imidlertid at dagens begrensninger i konsesjonsplikten for fiske med snurrevad, ringnot og reketrål blir videreført. Dette innebærer at lovutkastet viderefører alle konsesjonsordningene som i dag er fastsatt i medhold av deltakerloven av 1972 og trålloven av 1951.

Blant annet på bakgrunn av de merknader som ble avgitt i høringsrunden, har departementet foretatt en del endringer dels av materiell og dels av redaksjonell karakter. Videre har departementet tatt hensyn til merknader som er avgitt av Fiskeridirektøren.

Paragrafen angir lovens formål.

I St.meld. nr. 93 (1982-83) ble det stilt opp fire generelle målsettinger:

  • å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret,

  • å verne ressursgrunnlaget,

  • å sikre trygge og gode arbeidsplasser, og

  • å øke den reelle lønnsevnen i fiskerinæringen.

Deltakerloven gir hjemmel til å begrense kapasiteten i flåten, mens saltvannsfiskeloven gir hjemmel til å begrense det enkelte fartøys fiske.

Strukturmeldingen konkluderer med at kapasitetstilpasning i flåten skal skje ved å innføre generelt strengere begrensning i adgangen til å drive ervervsmessig fiske, og ved å innføre ordninger for kapasitetsnedbygging.

I ordningene som iverksettes for å regulere kapasiteten i flåten, må det legges inn bestemmelser som sikrer at både strukturen i flåten og den distriktsmessige fordelingen av flåten så godt som mulig balanserer de bedriftsøkonomiske lønnsomhetshensyn og de samfunnsøkonomiske målsettinger om verdiskaping, sysselsetting og bosetting.

Departementet mener at begrensning i adgangen til å delta i fisket bl.a. kan bidra til at fangst og fangstinntekt for den enkelte fisker kan holdes på et høyt nivå, de samlede kostnadene ved fisket kan reduseres, presset mot fiskebestandene i form av utkast og overfiske vil minske og forvaltnings- og kontrollkostnadene vil reduseres.

Loven regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst.

Et fartøy skal regnes for å bli brukt til ervervsmessig fiske og fangst når fartøyeieren har fiske til levevei alene eller sammen med annen næring.

Kongen gis i tredje ledd myndighet til å gi nærmere regler om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig. Vilkårene for når fiske- eller fangstvirksomhet skal anses som ervervsmessig, bør i utgangspunktet være sammenfallende med vilkårene for å bli ført på blad A i fiskermanntallet.

I første ledd slås det fast at et fartøy ikke kan nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst, uten tillatelse.

I medhold av første ledd siste punktum kan det settes vilkår for å gi ervervstillatelse. Denne bestemmelsen er for så vidt ny i forhold til tidligere lov, men det har også tidligere vært satt slike vilkår, i samsvar med alminnelig forvaltningsrett.

Det vil først og fremst være aktuelt å fastsette vilkår i forbindelse med ervervstillatelse for større fartøy, som også vil ha behov for spesielle tillatelser. Dette vil først og fremst dreie seg om vilkår knyttet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling. Det vil også kunne være aktuelt å sette vilkår om at fartøy ikke kan drive produksjon eller tilvirkning av fisk om bord i fartøyet.

En tredje gruppe av vilkår vil være knyttet til ervervstillatelser som gis til selskap som skal eie fiskefartøy. Dette vil være vilkår som for eksempel skal sikre at eierfordelingen forblir i samsvar med regionalpolitiske hensyn.

I henhold til annet ledd kan det ikke gis ervervstillatelse til andre enn fiskefartøyets reelle eier. Hensikten med bestemmelsen er å hindre leasing eller andre former for utleie av fiskefartøy.

Ervervstillatelse gir bare adgang til å drive ervervsmessig fiske og fangst i samsvar med de generelle rammebetingelser som blir fastsatt i eller i medhold av loven her, og ikke minst innenfor de rammebetingelser som fremgår av regler fastsatt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven.

For å kunne tildeles ervervstillatelse, kreves det at søker må ha drevet ervervsmessig fiske eller fangst i 3 av de siste 5 år forut for søknadstidspunktet og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket. Ervervsmessig fiske og fangst er nærmere definert i § 3.

Bestemmelsen innebærer en skjerpelse av aktivitetskravet, fra kravet om deltakelse i fiske i 3 av de siste 10 år i deltakerloven av 1972.

Det alminnelige utgangspunkt er at fiskerne fortsatt bør eie fiskefartøyene. Dette behøver imidlertid ikke bety at man utelukker en «administrerende reder» fra å bli regnet som fisker.

Det må presiseres at hjemmelen for å gi ervervstillatelse er en såkalt «kan-bestemmelse». Dette innebærer at det vil være overlatt til forvaltningens frie skjønn i tråd med alminnelig forvaltningsrett å avgjøre hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke, selv om lovens og forskriftens vilkår er til stede.

Det følger av annet ledd at for selskap eller sammenslutning kan ervervstillatelse bare gis dersom personer som oppfyller aktivitetskravet i første ledd, innehar mer enn 50 pst. av eierinteressene og faktisk har tilsvarende kontroll over virksomheten.

I tredje ledd første punktum gis departementet fullmakt til ved enkeltvedtak å dispensere fra aktivitetskravet i særlig tilfelle når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det.

Hensynet til sysselsetting og bosetning langs kysten, herunder behovet for råstofftilførsel til mottaks- eller foredlingsanlegg på land i Norge, er hensyn av betydning for spørsmålet om dispensasjon fra aktivitetskravet. Samtidig som departementet har til hensikt å videreføre dagens praksis, vil man også søke å finne nye former for samspill mellom fiskeflåte og foredlingsindustri. Fiskeindustriens eierskap vil kunne bidra til å styrke flåteleddets økonomi og i neste omgang å skape livskraftige havfiskemiljøer.

Etter tredje ledd annet punktum kan Kongen ved forskrift gjøre unntak fra kravet om tidligere aktivitet, herunder for fartøy under en viss størrelse. Denne forskriftshjemmelen vil bli brukt til å følge opp Strukturmeldingens forutsetning om å sette noe lempeligere krav for erverv av fartøy under en viss størrelse når aktivitetskravet skjerpes og samtidig gjøres gjeldende for alle fartøystørrelser. Dette vil bli fulgt opp ved fastsettelse av ervervsforskriften.

Etter første ledd bokstav a vil en søknad om ervervstillatelse kunne avslås dersom en innvilgelse vil innebære en uønsket distriktsmessig fordeling av flåten, representere en økning av flåtekapasiteten som går ut over ressursgrunnlaget, eller ikke er ønskelig ut fra lovens formål for øvrig.

Ervervstillatelse skal etter første ledd bokstav b ikke gis dersom fartøyet tidligere er solgt med statlig støtte og i samsvar med regler for slikt tilskudd skal trekkes eller er trukket ut av fiske.

Etter departementets oppfatning bør det være tilsvarende adgang til å kunne nekte ervervstillatelse når søkeren eller andre som har drevet et fartøy på søkerens vegne, har begått brudd på fiskerilovgivningen.

I medhold av tredje ledd kan Kongen gi nærmere bestemmelser om tildeling av ervervstillatelse ved erverv av fartøy ved arv, tvangssalg og konkurs, og om fremgangsmåten ved tvangssalg av fiskefartøy der det er en ervervstillatelse knyttet til fartøyet.

Det fremgår av bestemmelsen at overføring av aksje eller part i selskap eller sammenslutning som eier merkeregistrert fartøy, forutsetter tillatelse fra fiskerimyndighetene.

Paragrafen regulerer tilbakekall av ervervstillatelse. Reglene om tilbakekall korresponderer med lovens vilkår om ervervstillatelse. Dette innebærer at dersom det foreligger brudd på vilkår som i henhold til loven skal være oppfylt, skal ervervstillatelsen tilbakekalles.

Denne paragrafen erstatter i all hovedsak deltakerloven av 1972 § 6, trålloven av 1951 § 1, hvalfangstloven av 1939 § 2 og selfangstloven av 1951 § 3. I § 12 første ledd blir det nå slått fast at prinsippet om at aktiviteten er forbudt inntil man får spesiell tillatelse, skal gjelde for alt trålfiske, herunder reketråling, for fiske med ringnot, for fangst av hval og for fangst av sel.

En rekke konsesjonsforskrifter er fastsatt i medhold av de lover som lovforslaget erstatter.

Konsesjonsforskriftene inneholder ikke bare bestemmelser om hvilke grupper av fartøy som er underlagt krav om spesiell tillatelse for å utøve det enkelte fiskeri. I stor grad inneholder forskriftene også bestemmelser om vilkår for tildeling av slike tillatelser.

Paragrafen presiserer at ervervstillatelse må foreligge for at spesiell tillatelse kan gis.

Paragrafen innebærer for det første at det kan gjøres unntak fra kravet om spesiell tillatelse for fartøy under en viss størrelse. For det andre kan det også gjøres innskrenkninger i konsesjonsplikten for fiske eller fangst etter bestemte fiskeslag eller bestemte dyrearter, med bestemte redskapstyper eller i bestemte områder.

Første ledd slår fast at spesielle tillatelser etter § 12 skal gis til fartøyets eier, dvs. en bestemt person, selskap eller sammenslutning og for ett bestemt fartøy.

I tillegg til at det fastsettes årlige kvote-, område- eller tidsbegrensninger i medhold av saltvannsfiskeloven, har det i enkelte fiskerier vært nødvendig å fastsette årlige begrensninger i deltakelsen for fartøy uten spesiell tillatelse.

Paragrafens første ledd første punktum slår fast at fartøy som det er gitt ervervstillatelse for, skal føres inn i merkeregisteret. Fartøy som driver ervervsmessig fiske eller fangst, er registreringspliktig etter § 22 uten hensyn til hvor fiske eller fangst drives.

Ingen kan således drive ervervsmessig fiske uten at det er gitt ervervstillatelse og fartøyet er ført inn i merkeregisteret.

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette et gebyr for innføring i registeret.

Det er forutsetningen at gebyrets størrelse fortsatt skal være avhengig av fartøystørrelsen.

Departementet er av den oppfatning at et slikt gebyr bør innføres, ikke som et første skritt på veien mot en ressursavgift, men med den begrunnelse at det er kostnader forbundet med driften av merkeregisteret og bruken av registeret til statistikk- og samordningsformål.

Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til hvor stort gebyret bør være.

I henhold til nr. 1 overlates det til Kongen å fastsette tidspunktet for lovens ikrafttredelse. Loven forutsetter en del administrativt forarbeid, før den kan settes i kraft.

Som nevnt vil loven bl.a. erstatte hvalfangstloven, trålloven, selfangstloven og deltakerloven av 1972. I henhold til nr. 2 oppheves derfor disse lovene i sin helhet fra lovens ikrafttredelse.

En rekke forskrifter gitt i medhold av de lovene som foreslås opphevet, vil også måtte videreføres under den nye loven.

De økonomiske og administrative konsekvenser av lovendringen vil være svært avhengig av hvilke båtstørrelser som får unntak fra de generelle krav om ervervstillatelse og hvilke krav som stilles for erverv av fartøy under grensen.

Det er i utgangspunktet departementets målsetting at bestemmelsene i loven skal brukes aktivt for å sikre at merkeregisteret blir et register over aktive fartøyer, men det er klart at prioriteringen av dette må avveies mot andre arbeidsoppgaver.

Departementet regner med at behandling av søknader om ervervstillatelse for alle fartøy og jevnlig kontroll av at vilkårene til enhver tid er oppfylt vil medføre noe merarbeid for fiskeriforvaltningen.

Departementet ser det som aktuelt å delegere ansvar for enkelte saksområder til ytre etat. En tar derfor sikte på å delegere kompetansen til å behandle søknader om ervervstillatelse for fartøy uten spesiell tillatelse til fiskerisjefene. Departementet finner det mest hensiktsmessig at Fiskeridirektoratet fortsatt behandler søknader om ervervstillatelse for fartøy med spesiell tillatelse.

Departementet legger til grunn at de økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget ikke i særlig grad vil overstige de ressurser som i dag nyttes på dette området. Eventuelt merarbeid vil bli dekket gjennom omorganisering, effektivisering og delegering innenfor gjeldende budsjettrammer når loven trer i kraft.

Neste kapittel