Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. Offentlighet i rettergangen

Domstolloven fastslår i § 124 at rettsmøtene som hovedregel er offentlige. Lovforslagene i proposisjonen tar som alminnelig utgangspunkt at reglene bør være utformet slik at de best mulig markerer dette prinsipielle utgangspunkt, men at det for spesielle sakstyper bør gjelde særregler. Domstollovens hovedregel om offentlige rettsmøter får en tilføyelse som gir uttrykk for at forhandlingene og rettsmøtene fritt kan gjengis offentlig.

Komiteen konstaterer at forslagene til lovendringer i hovedsak tar sikte på justeringer i enkeltbestemmelser, og å gjøre lovgivningen klarere og lettere tilgjengelig for brukerne. Komiteen konstaterer videre at lovforslagene tar som utgangspunkt at rettsforhandlingene som hovedregel skal være offentlige gjennom at dørene skal være åpne for publikum og presse, og at det skal være referatadgang osv. Komiteen er enig i at full offentlighet må være utgangspunktet, men at det blant annet av hensyn til rikets sikkerhet og personvernet, spesielt til ofrene, må være adgang for retten til å vedta lukking av dørene, forbud mot referat osv.

Offentlighetsprinsippet i rettspleien er knesatt i de sentrale menneskerettighetskonvensjonene. Bestemmelsene gir enhver rett til en offentlig rettergang i både straffesaker og sivile saker.

Kravet om offentlighet i menneskerettighetskonvensjonene er ikke absolutt. Etter EMK kan det gjøres unntak fra prinsippet om at rettsmøter skal være offentlige av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

Etter FN-konvensjonen artikkel 14 nr. 1 skal en domsavgjørelse alltid være offentlig, unntatt i saker om ekteskap og foreldreansvar, eller når hensynet til mindreårige tilsier det.

Komiteen konstaterer at offentlighetsprinsippet er slått fast både i FNs menneskerettighetskonvensjon og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og at begge konvensjonene har unntak som er noe ulike. Begge konvensjonene bygger på de samme prinsippene som norsk lovgivning.

I saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap eller andre tvangsinngrep som behandles etter tvistemålsloven kap. 33, holdes saken for lukkede dører. Departementet foreslår en adgang til å holde disse sakene for åpne dører hvis saksøkeren (den tvangsinngrepet er rettet mot) ber om det.

Hovedregelen i norsk prosess er at allmennheten har fri adgang til å overvære rettsmøter. Fra dette gjelder unntak for enkelte typer rettsmøter i særlige lovbestemte tilfeller. I noen saker er unntaket absolutt. I andre tilfeller kan retten etter en konkret vurdering beslutte å lukke dørene. Der dørene lukkes, er utgangspunktet at bare de som deltar i saken, har anledning til å være til stede. Likevel kan andre gis adgang til å være til stede hvis særlige grunner taler for det.

De alminnelige reglene om lukkede dører finnes i ulike bestemmelser i domstolloven kap. 7. I tillegg finnes det i annen lovgivning særregler for spesielle sakstyper og bestemte rettsmøter.

Kildevernutvalget finner domstollovens gjeldende regler om lukkede dører i hovedtrekk tilfredsstillende. Utvalget foreslår imidlertid at reglene i §§ 125, 126 og 127 samles i en bestemmelse (§ 125) og omredigeres. Bare mindre realitetsendringer foreslås.

Etter gjeldende regler er det ikke adgang til å lukke dørene under hovedforhandlingen i en straffesak på det grunnlag at offentlighet vil kunne vanskeliggjøre sakens opplysning. Utvalget mener at aktor og forsvarer bør ha adgang til å be om lukkede dører av hensyn til sakens opplysning. Særregelen om lukking av dørene i visse ærekrenkelsessaker (§ 126 tredje ledd), foreslås opphevet idet de nye reglene vil være tilstrekkelige også i slike saker.

For saker etter ekteskapsloven og barneloven m.m. foreslår utvalget opprettholdt dagens utgangspunkt om lukkede dører. For at dørene skal kunne åpnes i slike saker må partene samtykke og retten må finne det ubetenkelig. I utvalgets forslag til ny § 125 annet ledd foreslås samboere likestilt med ektefeller.

Høringsinstansene har ikke gitt uttrykk for særlige innvendinger mot utvalgets konkrete lovforslag. Noen få høringsinstanser har likevel uttrykt at behovet for endringer er lite eller ikke til stede.

Justisdepartementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag til en ny alminnelig regel om lukkede dører i domstolloven § 125.

Departementet er enig i at det bør være særregler for saker etter ekteskaploven og barneloven og saker mellom ektefeller/samboere eller fraskilte om fordeling og tildeling av formuen. Departementet foreslår at rettsmøtene i disse sakene skal holdes for lukkede dører, med mindre «særlige grunner» bør føre til en beslutning om åpne dører. Også med denne endringen bør det veie tungt hvordan partene stiller seg til spørsmålet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å oppheve særregelen for ærekrenkelsessaker.

Departementet er også enig i å innføre adgang til å lukke dørene av hensyn til sakens opplysning ved hovedforhandlingen i straffesaker. Lukking av dørene skal imidlertid bare skje når det finnes påkrevd ut fra særlige forhold i den enkelte sak, jf. utkastet til ny § 125 første ledd bokstav c.

Den eksisterende adgangen til å lukke dørene i straffesaker av hensyn til fornærmedes ettermæle ble vedtatt etter at Kildevernutvalget avgav sin innstilling. Adgangen er opprettholdt i departementets lovforslag.

Adgangen til å lukke dørene når et vitne ber om det, bør etter departementets oppfatning også gjelde i sivile saker.

Komiteen har merket seg at departementet foreslår å gi adgang for retten til å beslutte lukkede dører i straffesaker dersom særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd. Komiteen viser til at det er i ferd med å bli et økende problem at vitner ikke tør stille opp i retten fordi de frykter represalier fra kriminelle miljøer. Komiteen er derfor tilfreds med at departementet fremmer denne lovendringen.

Komiteen mener at saker som gjelder ekteskapsloven og barneloven ofte vil være av en så privat karakter at det av hensyn til personvernet bør være hovedregelen at disse sakene går for lukkede dører, og er enig i departementets synspunkter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om at det, etter en konkret vurdering, gis anledning til å lukke dørene i ærekrenkelsessaker dersom behovet for lukkede dører er tilstede, og mener i likhet med Kildevernutvalget at den foreslåtte regel i § 125 vil ivareta hensynet til personvernet også i ærekrenkelsessaker. Flertallet er etter dette enig i å oppheve domstolloven § 126 tredje ledd, slik departementet foreslår i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at også saker som gjelder ærekrenkende uttalelser som ikke er fremsatt offentlig, vil være av en så sterk privat karakter at personvernet kan bli sterkt skadelidende dersom disse sakene går for åpne dører. Selv om Kildevernutvalget mener at dette hensynet vil bli tilstrekkelig ivaretatt innenfor de nye reglene, mener disse medlemmer at den eksisterende særregelen bør opprettholdes.

Disse medlemmer foreslår etter dette et nytt tredje ledd i den foreslåtte § 125 i domstolloven:

«Reglene i andre ledd gjelder tilsvarende for sak om ærekrenkende uttalelser som ikke er fremsatt offentlig og som forfølges etter straffelovens §§ 247 og 248.»

Etter gjeldende hovedregler er det adgang til offentlig referat fra hovedforhandlingen i sivile saker og straffesaker. Det er forbud mot offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen i straffesaker (f.eks. rettsmøter om varetektsfengsling), under avhøring av parter forut for hovedforhandling i tvistemål, i visse ærekrenkelsessaker og i saker mellom ektefeller og etter barnelovene etc.

Retten kan stort sett gjøre unntak i begge retninger fra de nevnte hovedregler.

Kildevernutvalget foreslår en omredigering av lovreglene med sikte på å skape bedre oversikt. Bestemmelsene om offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter foreslås inntatt i en ny § 129 i domstolloven. Utvalget foreslår også visse endringer i reglenes innhold.

Når det gjelder offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingen i straffesaker, er det uenighet i utvalget om hvilken regel som bør gjelde. Utvalgets flertall ønsker ikke å opprettholde dagens hovedregel om referatforbud, men gir retten en skjønnsmessig adgang til å nedlegge referatforbud. Utvalgets mindretall foreslår å opprettholde dagens hovedregel om referatforbud.

Utvalget foreslår videre å oppheve forbudet mot offentlig gjengivelse av partsavhør i rettsmøte forut for hovedforhandlingen i tvistemål, idet dette dekkes av de alminnelige regler om referatforbud.

Når det gjelder familierettslige saker, foreslår utvalget at særreglene for ektefeller skal gjelde for samboere. Samtidig foreslår utvalget at retten skal kunne beslutte at forhandlingene i familierettslige saker skal kunne gjengis offentlig dersom partene samtykker og retten finner det ubetenkelig.

Dernest foreslår utvalget å sløyfe særregelen i dagens § 131 fjerde ledd om visse ærekrenkelsessaker, idet den skjønnsmessige regelen om adgang til å beslutte referatforbud når hensynet til privatlivets fred tilsier det er tilstrekkelig.

Når det gjelder spørsmålet om referatadgang eller referatforbud som hovedregel utenfor hovedforhandlingen i straffesaker, støttes flertallets syn av bl.a. presseorganisasjonene. Mindretallets lovforslag støttes av flere domstoler og politikamre. For de familierettslige sakene, bemerker Justitiarius i Høyesterett bl.a. at det bør overveies - i helt særegne tilfeller - å åpne adgang for retten til å gi samtykke til referat uten hensyn til partenes ønsker.

Når det gjelder offentlig referat fra rettsmøter forut for hovedforhandlingen i straffesaker, slutter Justisdepartementet seg til utvalgets mindretall, idet det legges vekt på hensynet til personvern for siktede. Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets forslag om å oppheve dagens hovedregel om referatforbud under avhøringen av parter forut for hovedforhandlingen i tvistemål. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag til realitetsendringer når det gjelder familierettslige saker og visse ærekrenkelsessaker. For de familierettslige sakene åpnes det for at retten i særlige tilfeller kan tillate referat selv om partene ikke har samtykket, men kun i anonymisert form. Departementet foreslår at et referatforbud som blir pålagt etter en konkret vurdering etter forslagets § 129 annet ledd, skal kunne påkjæres av enhver som har vært til stede under forhandlingene i det aktuelle rettsmøtet, f.eks. pressen.

Kildevernutvalget foreslår videre at offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser blir regulert i en egen paragraf. I hovedsak svarer forslaget til gjeldende rett, men utvalget foreslår noen mindre realitetsendringer. Når retten av hensyn til privatlivets fred vil forby offentlig gjengivelse av en dom, mener utvalget at dette bør skje ved kjennelse. Særreglene for familierettslige saker foreslås utvidet til også å gjelde for samboere. For disse sakene går utvalget inn for at dommen ikke kan gjengis offentlig uten rettens tillatelse. Utvalget foreslår endelig at domsslutningen alltid skal være offentlig.

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementet foreslår for det første at hovedregelen om at rettsavgjørelser kan gjengis offentlig, blir uttrykkelig lovfestet i domstolloven § 124. Departementet foreslår videre visse modifikasjoner i hovedregelen, jf. lovutkastet § 130, med utgangspunkt i hensynet til de personer sakene berører. Det bør bl.a. være adgang til å forby offentlig gjengivelse av personidentifiserende opplysninger, også om disse fremgår av en domsslutning.

Den som ønsker å gjengi en rettsavgjørelse offentlig, bør etter departementets syn ha adgang til å påkjære en beslutning om referatforbud/frihet.

I rettsmøter i straffesaker der det er gitt referatforbud ut fra etterforskningshensyn, blir det også adgang til å forby offentlig gjengivelse av rettsavgjørelsene.

Retten gis adgang til å beslutte forbud mot at en rettsavgjørelse blir referert så lenge den ikke er meddelt partene. Det gis samtidig en regel om at rettsavgjørelser normalt bør være meddelt eller forkynt innen 2 uker.

Komiteen konstaterer at Kildevernutvalget er delt i spørsmålet om hvilke regler som bør gjelde for offentlig referat fra rettsmøter utenfor hovedforhandlingene i straffesaker. Mindretallet ønsker å opprettholde dagens hovedregel om referatforbud, mens flertallet vil at retten skal ha adgang til å nedlegge referatforbud, men at det ikke skal være hovedregelen. Komiteen konstaterer at departementet støtter en videreføring av dagens regelverk, og at departementet får solid støtte fra de rettsinstansene og politikamrene som har gitt høringsuttalelser. Komiteen er enig med departementet i at både hensyn til etterforskningen og personvernhensyn taler mot et generelt utgangspunkt om at det kan refereres fra slike rettsmøter. Komiteen slutter seg for øvrig til de lovendringene som departementet foreslår når det gjelder spørsmålet om adgang til offentlig gjengivelse av forhandlingene i rettsmøter.

Komiteen konstaterer at Kildevernutvalget foreslår at forbud mot offentlig gjengivelse av en dom begrunnet med hensynet til personvernet bør skje ved kjennelse, mens departementet mener at praktiske grunner tilsier at retten bør kunne beslutte å nekte offentlig gjengivelse uten å måtte avsi kjennelse. Komiteen er enig med departementet. Komiteen slutter seg for øvrig til departementets forslag til lovendringer som gjelder offentlig gjengivelse av rettsavgjørelser.

En dom blir offentlig fra det tidspunkt den er avsagt, dvs. avlest i rettsmøte eller underskrevet. Dommen bør avsies umiddelbart. For sivile saker bestemmes det i § 152 annet punktum at den i ethvert tilfelle må avsies innen en uke, hvis ikke annet er bestemt ved lov. For straffesaker er hovedregelen gitt den tilføyelse at dersom domsavsigelsen er besluttet utsatt til et senere rettsmøte, skal om mulig tid og sted for dette samtidig fastsettes. Er dom ikke avsagt innen tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboken.

Utvalget mener det er behov for å få klarere regler for når en dom blir offentlig, og foreslår at dersom dommen ikke avsies i umiddelbar tilknytning til hovedforhandlingen, skal det straks, eller senest innen to dager berammes tid og sted for rettsmøte til avsigelse av dommen. Regelen skal gjelde både tvistemål og straffesaker.

Noen instanser har ikke hatt bemerkninger til utvalgets forslag, mens andre har avgitt til dels omfattende uttalelser til utvalgets forslag. Felles for disse er at de helt eller delvis tar avstand fra utvalgets konkrete lovforslag og/eller peker på praktiske forhold som til dels vil vanskeliggjøre en gjennomføring av forslagene.

Justisdepartementet er kommet til at utvalgets konkrete lovforslag ikke bør fremmes, bl.a. under henvisning til de innvendingene flere av høringsinstansene har pekt på. Imidlertid går departementet inn for å endre tvistemålsloven § 152 slik at det i de tilfeller det går mer enn to uker fra saken tas opp til doms til domsavsigelsen, skal gis en begrunnelse for det.

Komiteen aksepterer at det vil by på praktiske problemer å gjennomføre Kildevernutvalgets forslag om at det senest innen to dager skal berammes tid og sted for rettsmøte til avsigelse av dommen, dersom dommen ikke avsies i umiddelbar tilknytning til hovedforhandlingen, og er enig i departementets avvisning av forslaget. Komiteen vil imidlertid vise til høringsuttalelsen fra justitiarius i Høyesterett som påpeker ønskeligheten av at en dom gjøres tilgjengelig så snart som mulig etter at den er avsagt, og påpeker at det i dag er vanskelig på grunn av ressurssituasjonen i domstolene. Komiteen vil be departementet ta hensyn til denne problemstillingen når ressurstilgangen vurderes i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene. Komiteen er for øvrig enig i departementets forslag til endring av tvistemålslovens § 152.

Utvalget mener at dommeren under rettsmøtet bør gi klare opplysninger om hvilke regler som gjelder vedrørende referatadgangen o.l, og at en regel om dette bør inntas i domstolloven § 124.

Høringsinstansene har ikke hatt særlige merknader til utvalgets lovforslag, og departementet følger opp lovforslaget i proposisjonen.

Komiteen er enig med departementet i at dommeren under rettsmøtet bør gi klare opplysninger om hvilke regler som gjelder vedrørende referatadgang og lignende, og støtter at en slik regel inntas i loven. En slik ordning vil forebygge misforståelser.

Det drøftes om domstolene på forespørsel har plikt til å opplyse om tid og sted for et rettsmøte som er berammet. Utgangspunktet er at det i dag ikke finnes noen lovbestemmelser som uttrykkelig regulerer dette, men en plikt for domstolene til på forespørsel å opplyse om dette kan utledes av reglene om møteoffentlighet. Opplysningsplikten kan likevel fravikes i saker hvor særlig tungtveiende hensyn taler mot at opplysningen gis.

Utvalget foreslår at domstolene skal ha plikt til på forespørsel å opplyse om tid og sted for berammede rettsmøter. I den grad det er praktisk mulig, bør domstolene også ha plikt til å utarbeide lister over berammede rettsmøter. Reglene om dette foreslås gitt i forskrifter.

Det er ikke kommet vesentlige innvendinger til forslaget.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag med noen mindre omformuleringer. I spesielle tilfeller åpnes det for å gjøre unntak fra opplysningsplikten, jf. utkastet til domstolloven § 122 nytt annet ledd. Lovforslaget pålegger ikke Kongen å utarbeide forskrifter for berammingslister, men det vil være naturlig å vurdere også dette.

Komiteen har ingen innvendinger mot departementets forslag til nytt annet ledd i domstolslovens § 122, som sikrer at offentligheten som hovedregel skal kunne få opplysninger om tid og sted for berammede rettsmøter. Komiteen ser det som positivt dersom slike opplysninger kan bli gitt ved oppslag på rettens kontor, men er enig i at det ikke er nødvendig med forskrifter som påbyr slike ordninger.

Straffeprosessloven § 28 fastsetter i første ledd at den fornærmede samt enhver annen med «rettslig interesse» kan kreve utskrift av rettsbøker og andre dokumenter i avsluttede straffesaker. Med det innhold begrepet «rettslig interesse» har i rettergangslovene, vil pressen normalt ikke kunne kreve utskrift. Justisdepartementet har i rundskriv bl.a. uttalt at pressen og andre massemedia skal som utgangspunkt gis adgang til å gjøre seg kjent med (kopi av) dommer som er avsagt i sivile saker og i straffesaker. Unntak skal gjøres for dommer etc. som ikke kan gjengis offentlig.

Det skal tas en ekstra gjenpart av dommer etc. som presse og massemedia har rett til å gjøre seg kjent med, og denne plasseres i en periode i en egen mappe. Pressen kan da på begjæring få kopi av dommen.

Etter utvalgets vurdering kan disse reglene ikke sies å fungere tilfredsstillende i praksis. Utvalget mener dommens alder i prinsippet ikke bør være avgjørende for pressens rett til innsyn i den, og mener også at pressens rett til utskrift av dommer i avsluttede straffesaker bør reguleres i loven. Det foreslås en bestemmelse om at representant for massemedier skal kunne kreve utskrift av avsagt dom i en bestemt straffesak som retten har avsluttet behandlingen av dersom ikke det er gitt forbud mot offentlig gjengivelse av dommen.

Når det gjelder spørsmålet om pressens adgang til andre dokumenter i en avsluttet straffesak, har utvalget ikke funnet grunn til å foreslå endringer.

Blant annet presseorganisasjonene støtter utvalgets forslag.

Departementet foreslår at krav om utskrift av straffedom alltid kan avslås hvis dommen er eldre enn fem år eller den som krever utskrift bare identifiserer dommen ved siktedes navn, jf. utkast til straffeprosessloven § 28. Utskrift kan gis selv om dommen er forbudt å gjengi offentlig, men mottaker må da gjøres kjent med dette. Departementet legger til grunn at ordningen med egne domsmapper for allmennheten bør fortsette.

Komiteen vil presisere at det er av stor betydning for allmennheten at media har adgang til å referere avsagte dommer. Blant annet vil det være av betydning for den kriminalpolitiske debatten at det gis informasjon om straffeutmålinger sett i relasjon til den typen kriminelle handlinger som er utført. Det vil også være av betydning for samfunnsdebatten at media har anledning til å skaffe seg kjennskap til eldre dommer, når disse settes inn i en større sammenheng, eksempelvis en analyse av endringer i straffeutmålinger i sammenliknbare saker over tid. Komiteen har imidlertid også forståelse for argumentet om at det kan føre til problemer for den straffedømtes rehabilitering dersom det gis en generell rett til innsyn i gamle dommer, og mener at departementet har funnet frem til et rimelig kompromiss gjennom å foreslå at krav om utskrift av en dom kan avslås hvis dommen er eldre enn 5 år, eller den som krever utskrift bare identifiserer dommen ved siktedes navn. Komiteen vil imidlertid påpeke at domstolene bør være tilbakeholdne med å avslå slike søknader fra media, dersom det gis aktverdige grunner for søknaden. Komiteen vil for øvrig minne om at tidligere straffedømte også er beskyttet av de alminnelige regler om ansvar for urettmessig publisering av slike opplysninger som fremkommer blant annet gjennom fortolkning av straffelovens § 390 om krenkelse av privatlivets fred.

Etter nåværende § 135 annet ledd i tvistemålsloven kan enhver kreve utskrift av rettsbøker som er ført i rettsmøter for åpne dører, eller i rettsmøte for lukkede dører når offentliggjørelse senere er tillatt.

Departementet foreslår at det bør gjelde tilsvarende begrensinger som i straffeprosessloven § 28 for retten til utskrift av og innsyn i dokumenter, selv om slike begrensninger sjeldnere vil få betydning i sivile saker, jf. lovutkastet tvistemålsloven § 135.

Komiteen har ingen innvendinger mot departementets forslag til endring av tvistemålslovens § 135 når det gjelder innsyn i dokumenter i avsluttede sivile saker.

Gjeldende regler for fotografering, filmopptak m.m. i straffesaker fremgår av domstolloven § 131a. Det finnes ikke uttrykkelige lovbestemmelser for sivile saker, men det er antatt at rettens formann har en viss hjemmel til å nekte eller regulere fotografering, filmopptak og private lydopptak i sivile saker. Utvalget fremsetter under dissens flere endringsforslag som i større eller mindre grad tar sikte på utvidet adgang til fotografering, filmopptak m.m. i straffesaker.

Stortingsrepresentant Olav Akselsen foreslo i Dokument nr. 8:75 (1994-95) at Stortinget skulle be regjeringen vurdere forbud mot offentliggjøring av navn og bilde på mistenkte/siktede personer. Stortinget vedtok å oversende forslaget til regjeringen til utredning og uttalelse.

Kildevernutvalget peker på at det er diskutabelt om hensynene bak prinsippet om offentlighet i rettergangen tilsier at fotografering m.m. bør tillates.

Departementet legger i første rekke vekt på hensynet til tiltalte og fornærmede, samt hensynet til sakens opplysning når det gjelder spørsmålet om å utvide adgangen for fotografering m.m. i straffesaker. Fotografering m.v. under og i nær tilknytning til rettsmøter i straffesaker er som hovedregel forbudt, jf. domstolloven § 131 første ledd. Retten har bare en begrenset adgang til å gi tillatelse etter § 131 annet ledd, og bare etter at partene har fått uttale seg. Departementet mener at disse reglene går så langt i å verne om siktede og fornærmede at det ikke er grunnlag for å foreslå enda strengere regler.

Riksadvokaten har reist spørsmål om fotograferingsforbudet i domstolloven § 131 a bør utvides til også å gjelde enkelte deler av etterforskningsstadiet, og da også for vitner.

Justisdepartementet foreslår at regelen i domstolloven § 131 a som verner den siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøte eller under opphold i rettsbygningen, overføres til en ny § 390 c i straffeloven. Den eller de fornærmede i saken gis samme vern som den siktede eller domfelte i denne sammenheng.

Offentliggjøring av navn på mistenkte eller siktede kan i dag etter omstendighetene rammes av reglene om ærekrenkelser i straffeloven kap. 23. Departementet finner ikke grunn til å foreslå sterkere begrensninger i adgangen til å offentliggjøre navn på mistenkte eller siktede, og viser bl.a. til at vernet om ytringsfriheten etter EMK art. 10 gjør at det kan reises innvendinger mot en slik generell begrensning.

Komiteen støtter departementets forslag om å forby fotografering/filming av en siktet når denne er til stede sammen med politiet under etterforskningen av en sak og av en mistenkt når denne er i politiets varetekt, og viser til høringsuttalelsen fra Riksadvokaten. Komiteen vil spesielt understreke at risikoen for at en mistenkt senere viser seg å være uskyldig er ekstra stor på det utenomrettslige etterforskningsstadiet.

Komiteen viser til at gjeldende lovgivning har forbud mot fotografering og filming av tiltalte under og i nær tilknytning til rettsmøter som hovedregel, og vil påpeke at dette forbudet også gjelder i de tilfellene der den tiltalte skjuler ansiktet for å hindre gjenkjennelse. Det er komiteens inntrykk at pressen ikke alltid overholder fotograferings- og filmforbudet i slike tilfeller. Komiteen viser til at disse reglene nå utvides til også å gjelde for fornærmede og vitner.

Komiteen er for øvrig enig med departementet i at lovgivningen på dette området best hører hjemme i straffeloven. Komiteen har ingen innvendinger mot at media benytter navn og bilde av en person som er domfelt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at stortingsrepresentant Olav Akselsen i Dokument nr. 8:75 (1994-95) foreslo at Stortinget skulle be Regjeringen vurdere forbud mot offentliggjøring av navn og bilder på mistenkte/siktede personer. Samtidig konstaterer flertallet at Kildevernutvalget legger frem flere forslag som går i motsatt retning av Olav Akselsens forslag ved at de tar sikte på utvidet adgang til fotografering, filmopptak m.m. i straffesaker.

Flertallet viser til at det har vært flere eksempler de siste årene på at personer er blitt siktet eller tiltalt for alvorlige kriminelle handlinger som de ikke har begått. Det er i seg selv en sterk psykisk belastning å bli uskyldig mistenkt i alvorlige kriminalsaker. Belastningen blir ekstra stor dersom disse personene blir omtalt i media på en måte som kan føre til identifisering, direkte navngitt i media, eller fotografert/filmet. Flertallet har derfor stor sympati for forslaget fra Olav Akselsen. Flertallet mener imidlertid at forslagstillerens intensjoner langt på vei er ivaretatt gjennom gjeldende lovgivning som har forbud mot fotografering og filming av tiltalte under og i nær tilknytning til rettsmøter som hovedregel. Offentliggjøring av navn på mistenkte eller siktede kan i dag etter omstendighetene rammes av reglene om ærekrenkelser i straffeloven. Flertallet viser imidlertid til at det er sjelden det reises offentlig injuriesøksmål. Det vanlige er at den personen som føler seg ærekrenket må gå til privat søksmål, med de omkostningene og den risiko for økonomisk tap som det fører med seg.

Flertallet har registrert at departementet mener at vernet om ytringsfriheten i art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gjør at det kan reises innvendinger mot en generell regel som forbyr offentliggjøring av navn på en mistenkt eller siktet i forbindelse med straffesaker, men vil legge til at art. 10 må vurderes opp imot art. 8 om rett til privatliv i den samme menneskerettighetskonvensjonen. Flertallet mener at det av hensyn til personvernet bør være ulovlig for media å gjengi navn på mistenkte, siktede og tiltalte i straffesaker. Navn bør først kunne oppgis dersom den tiltalte blir funnet skyldig, eller dersom vedkommende samtykker, og dersom det er nødvendig for politiet å bringe navn og bilde inn i media for å ettersøke en siktet eller tiltalt. Flertallet vil derfor be departementet fremme forslag for Stortinget om de nødvendige lovendringer slik at intensjonen i Dokument nr. 8:75 (1994-95) om forbud mot å offentliggjøre navn på mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker, blir ivaretatt. Flertallet vil i den forbindelsen også be departementet vurdere om det er behov for tilsvarende beskyttelse mot gjengivelse av navn og bilde for vitner og spesielt fornærmede i straffesaker ut over det som følger av den foreslåtte regelen i straffeloven § 390 c. Både vitner og fornærmede kan føle frykt for represalier gjennom å bli avbildet i media, eller føle at deres personvern ikke blir ivaretatt.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer for å sikre at navn og bilde på mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker ikke blir offentliggjort. I den forbindelse bør også tilsvarende regler for vitner og fornærmede vurderes.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at vernet om ytringsfriheten taler mot en generell regel som forbyr offentliggjøring av navn på mistenkte eller siktet i straffesak. Et generelt forbud for pressen mot å offentliggjøre navn på siktede, mistenkte og fornærmede vil ikke i tilstrekkelig grad ta hensyn til medias oppgave som informasjonsformidler.

Ut fra hensynet til personvernet bør imidlertid media være varsomme med å gjengi navn på mistenkte, siktede og tiltalte i straffesaker. Disse medlemmer viser til at medias egen praksis i forhold til dette i hovedsak er restriktiv, og mener at pressen her i hovedsak foretar en fornuftig avveining i forhold til «vær varsom-plakaten». Disse medlemmer har sympati for intensjonene i flertallets syn, men er ikke enig med flertallet som vil innføre et absolutt forbud mot slik gjengivelse av navn og bilde. Det synes ikke å ha forekommet så mange og alvorlige overtramp overfor enkeltpersoner at det kan begrunne en slik regel i dagens situasjon. Det kan helt klart tenkes situasjoner hvor det synes riktig at media gjengir siktedes navn. Disse medlemmer er av den oppfatning at den vanskelige balansegangen mellom ønsket åpenhet og en kritisk journalistikk på den ene siden, og personvernet på den annen, ikke uten videre kan løses ved et lovforbud.

Disse medlemmer vil etter dette stemme imot vedtakets pkt. B.

Massemediene har ikke noen alminnelig rett til å få gjøre seg kjent med saksdokumentene i verserende saker, hverken i straffesaker eller i sivile saker. Når det gjelder tiltalebeslutninger i straffesaker, skal likevel pressen, etter at beslutningen er forkynt for tiltale, normalt gis en kopi.

Utvalget har for straffesakenes del foreslått visse endringer i påtaleinstruksen. Flertallet har foreslått at i saker der kjennelse om varetektsfengsling er avsagt, skal pressen på anmodning gis kopi av den siktelse fengslingen bygger på, med mindre retten har gitt taushetspålegg etter domstolloven § 128. Utvalget foreslår videre at pressen skal gis opplysning om tiltalebeslutningens innhold med unntak for gjerningsbeskrivelsen.

For de sivile sakenes del foreslår flertallet en ny regel som gir representanter for massemedier rett til innsyn i rettsboken og de dokumenter denne henviser til, når saken går for åpne dører. Etter mindretallets syn bør ikke utenforståendes rettigheter i relasjon til rettsboken oppstå før rettsboken er ført til ende.

Riksadvokaten er kritisk til de straffesaksrelaterte forslagene, og advarer mot en ordning der massemedia får rett til kopi av siktelsen i fengslingssaker både ut fra personvernhensyn og etterforskningshensyn. For de sivile sakenes del går nær samtlige av dem som har sagt noe særskilt om dette mot flertallets forslag. Det fremheves ulike praktiske og administrative problemer forslaget vil føre med seg.

Departementet mener at gjeldende regler på dette området på en balansert måte avveier hensynet til offentlighet mot hensynet til rettssikkerhet og personvern. I straffesaker får pressen i dag normalt kopi av tiltalebeslutningen etter at den er forkynt for tiltalte. Siktelser utferdiges ofte på et tidlig tidspunkt i en sak, uten at saken er særlig klarlagt. Departementet mener at spørsmålet om innsyn i straffesaker fortsatt bør reguleres av Riksadvokaten.

For de sivile sakers del slutter departementet seg til høringsinstansenes syn om at utvalgets flertallsforslag ikke bør vedtas.

Komiteen har merket seg at Kildevernutvalgets flertall foreslår at pressen på anmodning skal gis kopi av den siktelsen fengslingen bygger på i saker der kjennelse om varetektsfengsling er avsagt, og at Riksadvokaten har sterke betenkeligheter og advarer mot dette forslaget. Komiteen mener at både personvernhensyn og etterforskningshensyn taler imot å gi media en slik adgang, og slutter seg til departementets avvisning av dette forslaget.

Kildevernutvalget foreslår en regel om at representanter for massemedier som er tilstede ved et rettsmøte, skal kunne få uttale seg før retten avgjør spørsmål om begrensninger i forhandlingenes offentlighet. Utvalget har imidlertid i den nærmere utforming av regelen delt seg i fire fraksjoner. Dissensene dreier seg om pressen skal ha ubetinget rett til å uttale seg eller om det bør være opp til retten å vurdere dette i den enkelte sak, og om det skal være forskjeller med hensyn til hva slags beslutninger det dreier seg om; henholdsvis lukking av dørene, referatforbud, fotoforbud osv.

Flere høringsinstanser har pekt på at en uttalerett for media i spørsmål om lukkede rettsmøter kan forsinke saksbehandlingen. Andre peker på at etter utvalgets forslag har det vært meningen at pressens argumentasjon skal gå på den konkrete sak. Slik regelen om behandling av spørsmålet om lukkede dører må være, er det tvilsomt om denne forutsetningen vil kunne etterleves.

Departementet mener at regler om uttalerett som foreslått av utvalget vil ha liten praktisk verdi, og fremmer ikke noe lovforslag om dette. Det vises til at det foreslås en kjæremålsadgang for presse og andre i visse tilfeller der det er besluttet forbud mot offentlig gjengivelse av rettsforhandlinger eller dommer.

Komiteen stiller seg i likhet med departementet avvisende til forslaget fra Kildevernutvalget om at de representantene for massemedier som er til stede i et rettsmøte skal ha rett til å uttale seg før spørsmålet om begrensninger i forhandlingens offentlighet avgjøres. Komiteen har merket seg at departementet foreslår kjæremålsadgang for media i visse tilfeller der det er besluttet forbud mot offentlig gjengivelse av rettsforhandlinger eller dommer. Komiteen støtter forslaget.

Domstolloven kap. 10 hjemler i dag rettergangsstraff (bøter) for den som gjør seg skyldig i brudd på reglene i kap. 7 om hemmelighold, forbud mot offentlighet og forbud mot fotografering m.m. Som følge av endringene som foreslås i kap. 7, må det også gjøres enkelte endringer i kap. 10. Endringene i kap. 10 fører i seg selv ikke til realitetsendringer i forhold til dagens rettstilstand. Departementet bemerker at i mer graverende tilfeller bør bøtenivået legges høyt.

Komiteen konstaterer at de foreslåtte endringene i kap. 10 ikke fører til realitetsendringer i forhold til dagens rettstilstand, og slutter seg til forslagene. Komiteen er enig med departementet i at bøtenivået bør legges høyt i de mer gravende tilfellene av brudd på hemmelighold, forbud mot offentlighet, forbud mot fotografering m.m.

Forrige kapittelNeste kapittel