3. Gjeldende regelverk for statlige anskaffelser
Norge har forpliktet seg internasjonalt til å følge en viss fremgangsmåte ved offentlige anskaffelser over bestemte verdier. Disse verdiene kalles terskelverdiene og angir en nedre grense for når de internasjonale forpliktelsene inntrer. Terskelverdiene er for tiden 1,0 mill. kroner for statlige etaters kontrakter om varer og tjenester og 1,6 mill. kroner for andre oppdragsgiveres kjøp av varer og tjenester. For bygg- og anleggskontrakter er terskelverdien 40,0 mill. kroner.
De viktigste internasjonale forpliktelsene følger av EØS-regelverket og WTO-avtalen om offentlige anskaffelser (GPA). I tillegg har EFTA bilaterale avtaler på området med flere land.
De viktigste bestemmelsene som offentlige innkjøpere må forholde seg til, uansett anskaffelsens verdi, er forbud mot:
diskriminering pga. nasjonalitet
kvantitative importrestriksjoner på varer og andre tiltak med tilsvarende virkning
restriksjoner som hindrer fri utveksling av tjenesteytelser
statsstøtte som vrir konkurransevilkårene.
Lov om offentlige anskaffelser av 27. november 1992 er først og fremst en fullmaktslov som gir Kongen myndighet til å gi nærmer regler innenfor rammen av de internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg.
Med hjemmel i loven er det gitt forskrifter henholdsvis om offentlige varekjøp, tjenestekjøp, bygge- og anleggskontrakter og for oppdragsgivere som driver virksomhet innen sektorene vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (forsyningsforskriften).
Reglene i loven og forskriftene er gjennomgående utslag av grunnleggende prinsipper som ivaretar hensynet til rettssikkerhet, og som må anses å følge allerede av alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling, anbudsrettslige prinsipper og prinsipper som følger av EØS-avtalen.
Forskriftene kommer til anvendelse når verdien på kontrakten overstiger de såkalte terskelverdiene. Terskelverdiene er satt til et såvidt høyt beløp at man skal slippe å benytte prosedyren ved mindre anskaffelser. Det er uttrykkelig sagt i forskriftene at anskaffelser ikke må deles opp i den hensikt å unngå at forskriftene kommer til anvendelse.
Alle offentlige organer er omfattet av regelverket. Det vi si alle kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter. I tillegg omfattes såkalte offentligrettslige organer. Et ensartet regelverk for kommunale anskaffelser under terskelverdien finnes ikke. Kommunalsektoren er for øvrig bundet av EØS-regelverket for anskaffelser over terskelverdiene og må følge prinsippene nedfelt i hoveddelen av EØS-avtalen.
Alle anbydere som mener det foreligger et brudd på regelverket har klagerett forutsatt at de er rettighetshavere etter forskriftene. Klage kan skje ved å benytte den nasjonale klageadgangen, som er saksanlegg ved domstolene etter lov om offentlige anskaffelser. Vider kan leverandører ta opp saker med EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som i henhold til EØS-avtalen kan forfølge saken overfor norske myndigheter.
Ved anskaffelser som omfattes av EØS-forskriftene har enhver kandidat, anbyder eller tilbyder som ikke er blitt valgt, rett til en begrunnelse for hvorfor deres forespørsel, anbud eller tilbud er avvist eller forkastet. Dette gir imidlertid ingen rett til innsyn i sakens dokumenter.
Komiteen har merka seg at EØS-avtalen, WTO-avtalen om offentlege innkjøp og frihandelsavtalen mellom EFTA og 3. land har konsekvensar for norsk lov og regelverk, det same har ålmenne grunnprinsipp som ivaretek omsynet til rettstryggleik, diverse fellesreglar for ulike forskrifter, statlege instruksar, ålmenn tilbudsrett og tilhøvet til forvaltingslova og offentlegheitslova. Komiteen har vidare merka seg at forskriftene skal nyttast når kontraktar overstig terskelverdiane, at innkjøp ikkje må delast opp for å unngå at ein kjem inn under regelverket og at alle offentlege innkjøp er omfatta av regelverket. For kommunesektoren gjeld dette bare innkjøp over terskelverdiane. Komiteen er opptekne av at klageretten via domstolane og ESA er reell, og vil peika på at rett til grunngjeving for at ein har fått eit tilbod avvist kan auka innsikt i kva ein kan klage på og korleis ein kan fremja eventuelle klager.